500fjell

Fantastiske bilder!

Dette kan dere godt lage deres egen tråd om. Jeg er enig i at man ikke skal kaste stein i fjellsider der man ikke har oversikt om noen klatrer eller står under. Men her snakker vi om en 100 meter høy vegg der vi hadde full oversikt over området vi kastet stein i. Hva er farlig da? Det skader ikke noen, og moro er det.

Jøss!? Sliter dere med denne? Hvor er Nils og Alek? Et tips: I Jotunheimen, topp over 2100 moh.

At dette skulle bli en lang tur var vi forberedte på. Bukkeholstraversen er en lang berg-og-dalbanerygg som starter ved Svarttinden og avsluttes ved Søre Bukkeholstind. Midt i det ville tinde- og breriket! 13 topper skulle vi sanke denne dagen og sykkelen var god å ha. Vi brukte en drøy halvtime på de 8 kilometerne fra Leirvassbu ned til Hammarstulen. Her satte vi fra oss syklene og travet oppover mot Bukkehøe. Første virkelige utfordring var å krysse Søre Illåe, og tross mange advarsler om at elva ikke kan krysses enkelt før Søre Illåbrean gikk vi likevel opp til elva for å sjekke. Ingen ”trygge” krysningssteder var å se, og det ble en lang og kjedelig ferd oppover elvebredden. Jo lengre vi gikk oppover, jo mer måtte vi gå ned igjen. Til slutt fant vi noen store kampesteiner i elva som vi kunne hoppe mellom. Dette var omtrent en kilometer før brekanten (se GPS-track). Etter at vi hadde fylt opp vannflaskene i en bekk foreslo Bjørn-Even at vi ikke skulle ha noen pauser før vi var oppe på 2000 moh. Det gjorde vi, men det kjente låra godt! Oppe på Tunga la vi fra oss sekkene og gikk bort til de to Nordre Bukkehøene. Her måtte det faktisk klyves litt og begge var enige i at vanskelighetsgraden lå mer mot gul enn grønn trekant. På Bukkehøe N-2 (2078) stod det et skikkelig stilig overheng ut mot Nordre Illåbrean. Sondre poserte og fotografiet ble nærmest prikk likt Nils sitt bilde fra 12. juli 1995 ( https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=13079 )! Men turen hadde så vidt begynt, derfor kunne vi ikke somle for mye med tiden. Det var deilig å komme opp på Bukkehøe, nå visste vi at de verste bakkene var unnagjort. Vi pauset litt og kunne kjenne suget fra det høye øststupet, råe omgivelser! Videre mot de Vestre Bukkeholstindene var det litt klyving ned en slags renne før vi stod på Bukkeholstinden V-4. Denne toppen er litt spesiell for Bjørn-Even siden det ble hans 2000-metertopp nr. 100. Gratulerer, men ingen orket å bære med sjampis! Resten av ryggen var stort sett småplukk på rad og rekke. På Bukkeholstinden V-2 var vi sikre på at vi så to personer på toppen, men da vi kom dit var det ingen å se. Merkelig! Har vi fått fjellgalskapen? Vi fulgte brekanten bort til Midtre Bukkeholstinden for å spare knærne. Opp til Store Bukkeholstinden måtte vi over en litt luftig egg, men det krydret bare turen. Kveldssola var vakker her oppe, og vi syntes litt synd på Morten og Busken som turet borti den store skydotten på Maradalsryggen. Søre Bukkeholstind var dagens siste topp og før vi steg opp på den måtte vi litt ut på breen for å bestige dens vestlige sekundærtopp. Det var mye artig klyving på Søre Bukkeholstind i rødt og friksjonsfylt fjell. Ned herfra fulgte vi en sydvendt snørenne til Tverrbytna, elva var fin å krysse tørrskodd. Sondre tittet opp på Tverrbytthornets bratte østrygg. Den så virkelig ut som en spennende godbit. Nå var det bare å slite seg gjennom Kyrkjeglupen og ned til Leirvassbu. Real Turmat smaker fortsatt godt etter flere dager på tur! Turdata: 11t 20min 2270 høydemeter 33,5 km (hvorav 8 km sykling) 13 topper > 2000 moh.

Nå har de fått webkamera på Leirvassbu mot blant annet Kyrkja. Se: http://www.ton.no/index.php?option=com_content&view=article&id=71&Itemid=85〈=no

Dagen etter Semelholstraversen ble det en rolig dag. Jeg og Bjørn-Even fant ut at vi skulle gå på Stetinden (2020) ovenfor Leirvassbu. Selv var jeg på den i mars ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=15752 ), men Bjørn-Even manglet den. Gikk nordruta som bød på fin klyving. Vi fordrev tiden med å kaste steiner ned vestveggen til 1985-toppen, skikkelig ras ble det. Men vi forsikret oss om at det ikke var noen klatrere under. Ned igjen fulgte vi nordfonna og bort til veien til Leirvassbu.

Kvelden før turen hadde Sondre og Bjørn-Even pratet med en av turlederne i Top of Norway, Leirvassbu. Vi spurte ham litt om hvordan denne Semelholstraversen var. Han fortalte at den var luftig og at tau var nødvendig. Den kunne visstnok sammenliknes med Urdadalstraversen (det stemmer neppe) så da var det verdt et forsøk. Begge to var gira oppover bakkene fra Kyrkjeglupen mot Nordre Semelholstind (2004) og steinene sprutet i alle retninger, rimelig løs ur her! For å ikke gjøre låra helt stive måtte vi roe ned de siste meterne før toppen. Været var nokså bra selv om det ikke var tindrende sol fra klar himmel. Videre kløv vi ned hamrene ned til sadelen mot vesttoppen. Det går an å omgå hamrene i vestflanken, men det var ikke noe stress å følge ryggen og klyve ned hamrene på østsiden. Noen steder var det riktignok litt utsatt da vi måtte slippe oss langt ned for å finne fotfeste. En slurk vann og litt sjokolade ble fråtset før vi kløv opp til vesttoppen. Mye artig klyveklatring og noen luftige partier. Det mest utsatte stedet er kanskje et sted man må over noen småpinakler og deretter klatre opp et slags riss. Nå trodde vi at det verste var over, for vi hadde jo ikke lest om denne traversen på forhånd. Likevel viste det seg at etter vesttoppen kom cruxet. Først måtte man slippe seg ned et par små hamre. Den siste hammeren festet Sondre en gammel slynge rundt og hadde den som en slags ekstrasikring. Nå gjenstod det en hammer med klatring rundt grad 3 i starten. Det var relativt utsatte omgivelser ved innsteget. Sondre ville se om det fantes en omgåelse på venstre side under nordstupet til Semelholstind. Men det anbefaler han ikke som noe alternativ. Det endte opp med klatring i en svært løs, bratt og utsatt flanke opp mot toppen. Bjørn-Even klatret like greit opp hammeren da jeg responderte med at ”her er det j… løst”. Når man ikke kan stole på takene føler man seg ikke trygg! Vi kom oss nå opp og var begge lykkelige for det. En pause på 45 minutter fortjente vi her oppe, spesielt nå som sola dukket opp. Etter en fantastisk lur krysset vi den nokså sprekkfrie Visbrean bort til de Sørvestre Urdadalstindane. Deretter ruslet vi ned den frodige og grønne skråningen mot Langevatnet, idyllisk her! Vi møtte et turlag ved Nedre Høgvagltjønnen og vi peiset på slik at de trodde vi hadde holdt den farten hele veien, hehe Nå ventet det vafler og brus på Leirvassbu og føreren gratulerte oss med gjennomført travers. Turdata: 8 t 15 min 19 km 1265 høydemeter 5 topper > 2000 moh.

Værmeldingen så lovende ut da vi ankom Leirvassbu dagen før denne turen. Etter tre rolige dager på Bjørn-Evens hytte var det på tide med en lang og spennende tur. Det hadde sluttet å regne noen timer før vi la i vei fra Leirvassbu mot Olavsbu. På Høgvaglen fikk vi se morgensola bre seg over Gjendealpene et stykke unna. Skydekket var nokså skiftende, men stort sett pent vær med enkelte dotter rundt tindene. Etter å ha fylt opp vannflaskene ga vi på opp mot Skarddalstinden (2100), dagens første topp. Vi først nå at det lå snø på de høyeste toppene, blant annet Visbretind, Bukkehøe, Hellstugutind og Knutsholstind. På ryggen videre mot Skarddalseggje lå det mye våt og glatt navlelav, så vi måtte trå varsomt. Det tjuknet litt til nå, men med enkelte åpnenbaringer. Vi angret på at vi ikke hadde med en kikkert slik at vi kunne titte etter sekken til Bjørn-Even i Rauddalseggjes nordflanke. Nå bratnet det til! Vi visste at det var lett klatring opp mot Skarddalseggje (2159) og var nokså spente på hvordan det ville bli. Sondre følte at opptaket i starten var ekkelt på grunn av fraværet av bøttetak og glatt fjell. Bjørn-Even syntes at det heller var verre lenger oppe. Vi prøvde å følge ryggen hele veien, og etter det første opptaket var det stort sett enkel klatring, klyving og en luftig egg. Vi fortsatte ganske umiddelbart å fortsette ned østryggen mot Skarddalen på grunn av tjukk tåke ved toppvarden. Planen var nå å gå videre over Rauddalseggjes to topper før vi sjekket inn på Olavsbu. Men Bjørn-Even begynte å kjenne smerter i venstre kne etter bakkene ned fra Skarddalseggje. Vi tok en pause og diskuterte situasjonen. Det endte opp med at han ville fullføre planen, tøft gjort! Vi passerte Skarddalselva på en snøbro like nedenfor utoset og tok fatt på bakkene opp mot Austre Rauddalseggje (1936). På vei oppover støttet vi på noen reinsdyr som aldeles ikke hadde tenkt til å angripe oss, de bare løp sin vei. Planen var å forsøke oss på den lite beskrevne ruta mellom Austre og Midtre Rauddalseggje (2016). Det eneste vi visste var at det skulle være en smal egg og klatring grad 2-3. Den beskrivelsen stemmer på en prikk! Først var det litt klyving før vi måtte over en knivskarp egg som helte nedover med et lite hakk i bunnen (utsatt der!). Så kløv vi opp på en pinakkel med et skråsva på den ene siden. Det er høyt ned på alle kanter, men ikke vanskelig. Etter pinakkelen krabbet vi oss over en egg som er ca. 1/2 meter bred og 10-15 meter lang før klatringen opp til Midtre Rauddalseggje tok til. Det var stort sett klatring mellom store blokker. Grad 2-3 er nok ganske rimelig å sette her. Øverst er det nok mest utsatt. Vi fant tre slynger, så det har garantert vært noen her før oss i nyere tid. Etter å ha pustet ut og pulsen sank til under terskel fortsatte vi ned til skaret mot Store Rauddalseggje (2168). Bjørn-Even likte ikke klyvingen ned her. Ikke at det var skummelt, bare slitsomt og irriterende grunnet mye hopping blant blokker som sliter på knærne. Vi fikk en telefon fra Gråbein på Fjellforum som lurte på om vi skulle ta en tur sammen neste dag. Det kunne vi dessverre ikke siden vi da var på Olavsbu, men gjerne en gang senere! Sekkene ble satt igjen i skaret mens vi trasket opp til toppen. Utsikten herfra var fenomenal! Bjørn-Even lurte på om vi skulle rive ned toppvarden som hevn for at fjellet ”tok” sekken, men vi lot det være. Vi tittet ut på kanten mot vesthammeren og Bjørn-Even fortalte hvor langt han gikk og pekte på svaet der sekken ramlet utfor. Ingen sekk var å se nede på breen foreløpig, men vi var likevel optimister. Ned til Skarddalen kunne vi skli ned mange snøfonner, så det ble en billig tur ned. Vi beregnet sånn omtrent hvor sekken kunne ligge og kløv oss oppover svaene til ingenmannsland under Rauddalseggje. Utrolig nok fikk Sondre øye på noe rødt til høyre for oss. Det var lua til Bjørn-Even! Sekken lå like ved, og en knust matboks lå også i nærheten. Hurra! Men sekken hadde åpnet seg i fallet så fjellstøvlene og den gule Norrønna Falketind-jakka var borte vekk. Likevel virket både mobilen og MP3-spilleren etter å ha falt fra 2100 til 1800 moh! Noen gråe skyer var å skimte ved Austre Rauddalstinden så vi var ikke sene med å komme oss videre. Vi passerte breen under Rauddalseggje, og helt øverst lå det jaggu meg flere store, dype og åpne sprekker! Tre stykker måtte vi hoppe over, og vi følte oss ikke veldig trygge. Nede i sprekken hørtes en dyster rumling av vann, det var akkurat som om breen hvisket ”kom ned til meg”. På Olavsbu møtte vi de samme hyttevaktene som var det da Bjørn-Even kom ned fra Rauddalseggje med klatresko 18. juli. De var glad for at han fortsatt var ved friskt mot! Neste dag hadde vi planer om Rauddalstindane og Høgvagltindane, men da været stort sett var grått og trist ble det hviledag (les: transportetappe Olavsbu-Leirvassbu). Den kvelden spiste vi en bedre middag (elggryte!) på Leirvassbu. Turdata: 12 timer 2450 høydemeter 25 km 4 topper > 2000 moh.

Det vil nok komme mange rapporter fra sommerens fjellturer i dagene fremover. Nå er rapporten fra Slettmarkhøe ferdig. Jeg gikk turen alene samme dag som Bjørn-Even tok sin skrekktur til Rauddalseggjes vestegg ( https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldPid=147268 ). Rapport: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/07/traversering-over-slettmarkhe.html

Takk for turen Bjørn-Even, denne turen kan absolutt anbefales! Legger ved et panoramabilde fra Uranostinden.

Slenger inn en ny quiz her!

Nei, vi følte det forsvarlig uten sikring siden fjellet var knusktørt. Den er nok litt mer utsatt enn Uranostraversen, men jeg følte den ikke som ubehagelig luftig. Du fikser den sikkert!

Vi startet i Koldedalen og gikk Uranostraversen til Slingsbytind. Deretter krysset vi breen bort til Uraknatten og tok deretter Sagitraversen før vi returnerte til Koldedalen via Uranosbreen.

Ja, den eggen nord for Søre Surtningssue er luftig ja. Minner litt om eggen mellom Midtre og Nordre Hestbreapiggen. Turrapport(er) følger...

Flotte bilder, Bjarne! Fulgte dine anbefalinger og gikk traversen tidligere i år med Bjørn-Even. Absolutt en fantastisk tur for de som liker egger. Turrapport(er) følger i tiden fremover...

Gratulerer Øyvind! Det er en utrolig prestasjon du har utført gjennom disse tre årene. Kjenner jeg deg rett vil du nok fortsette med tinderangling i lang tid fremover... Og nå har du jo lov til å benytte tauet også Fine bilder fra din siste samlertur over 2k-topper, gleder meg også til rapporten din fra traversen vi tok noen dager senere!

Jernstekepanne, olabukse og stor dunpute på Hardangervidda.

Det er ca. 6 km som nok tar deg 1 1/2 - 2 timer fra Heimdalsmunnen til foten av Munken. Til fots er det drøyt å nå alle Kalvehøgdene på en dag. Da er nok heller Valdresflya Vandrarhjem et bedre utgangspunkt (altså ikke gå munken fra nordøst). En fin vårskitur er alle Kalvehøgdene på en dag. Se også: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/06/to-rangledager-med-basecamp-i.html

Godt jobbet far og sønn! Heldig har dere vært med sommerværet der i nord. Har lyst på disse fylkestoppene om et par år selv!

Som jarmol sier er det grei klyving på til dels småluftig egg/rygg opp til Munken fra Leirungsdalen. Anbefaler denne varianten opp med retur over Rasletind.

Noen som vet om systua på Bekkestua klarer å fikse noen små rifter på jakke (gore-tex) og bukse (dermizax) på ca. 1 time? Åpningstider?

Du store! Akkurat der, på nesten samme tidspunkt gikk "Carl F" og moren hans i dag. Hadde det ikke vært for at jeg vet at han er trygt nede i teltet ved Nybue nå hadde jeg fått hjerteattack. Håper ingen andre ble skadet!

Har hørt en del positivt om Scarpa Hekla GTX for de med smal fot http://www.sportsnett.no/wsp/sportsnett/webon.cgi?func=show&table=PRODUCT&func_id=SCR26 Har selv Scarpa Ladakh GTX og er svært fornøyd med den hittil.

Slik jeg har forstått det går omgåelsen til venstre i bjørkeskogen.

Du var heldig som fikk utnyttet denne finværsperioden i fjellet Alexander! Selv jobbet jeg en del hjemme, men fikk meg noen turer likevel. Spiterstulenvertskapet er det nok lite å gjøre med, de fleste vet at de tenker mer på penger enn service. Var det på grunn av isete forhold mellom Søre og Store Veotind at du snudde? Hadde stegjern+isøks hjulpet? Takk for mange fine bilder, kart og tekst. Nå får vi håpe at godværet kommer tilbake etter at uværet har fått herjet ferdig.