500fjell

Denne turen hadde jeg egentlig ventet på i hele sommer. Men det høytrykket vi også ville ha med kom aldri! Søndag 23. august ble siste sjanse sa Morten, og siden været i grunn var meldt veldig bra pakket vi sekkene og dro fra Skrautvål mot Turtagrø kl. 01.00. Med på laget var Bjørn-Even. Sekkene var fulle av tur- og klatreutstyr og spesielt jeg og B-E gledet oss til å lede seriøse klatreruter som opp V-skar og Patchells sva. Turen skulle gå opp Nordre Skagastølstind og så returnere via rappell ned Storen og Bandet. Ved Skrautvål var det stjerneklart, vi storgledet oss selv om det ble tilnærmet null søvn i natt, i alle fall på meg. Jeg håpet å snike til meg litt søvn mens Morten kjørte bil, men i stedet ble det prating. Over Tyinfjellet skjedde det noe skremmende og oppsiktsvekkende! Fra klar himmel kom det en kraftig regnskur som gjorde vegbanen kliss våt. Vi stanset bilen for å kikke opp på himmelen. Regnet hadde gitt seg og i retning Hurrungane lå det en mørk sky, sortere enn sortest. På siste værmelding stod det at godværet skulle bli forskjøvet til rundt kl. 10.00 på dagen, så vi var stadig optimister. Det ble vandring med hodelykt fra Turtagrø til Tindeklubbhytta. Tåka hang rundt toppene, og det var regn i lufta. Vi håpet inderlig at det ikke lå snø på toppene, i så fall ville det bli en litt for spennende travers. Bakken opp til Nordre Skagastølstind gikk stort sett på sti i ura, men på 1800 moh ble steinene hvite av sne. Det ble ganske stille, og inne i hodene gikk det nok en sur f... Bjørn-Even holdt humøret oppe med å si at «snøen kan jo smelte når sola kommer», eller «uansett så har vi stegjern». Jeg liker optimistiske personer, men akkurat nå så det veldig mørkt ut. Skagastølsryggen er definitivt ikke «a walk in the park» på supersleip nysnø. Det betyr mye sikring, eller å snu uten skam. Vi tok en «ny» variant opp til Nordre Skagastølstind ved å følge et markert tråkk rett vest for toppen under et stup. Skyene begynte å drive forbi og med ett så vi den fryktinngytende ryggen videre mot Skagastølsnebbet og Midtre Skagastølstind. Jeg følte meg liten, og samtidig fikk jeg enda dypere respekt for dette fjellmassivet enn hva jeg har hatt tidligere. Vi tok en «timeout» for å diskutere situasjonen. Jeg ville at vi skulle legge igjen de tunge sekkene på Nordre Skagastølstind og rusle bort til Skagastølsnebbet og V-skar bare for å ha gått litt til. Morten ville så veldig gjerne komme opp på Midtre Skagastølstind. Hans mål for turen var å få et fint bilde av Halls hammer som han manglet til toppboka. Så vi tok med sekkene opp til Skagastølsnebbet, sleipt og ekkelt, spesielt et klyvepunkt like før toppen. Alt blir vanskeligere med snø, noe jeg og Bjørn-Even i og for seg erfarte på de Søre Uranostindene i fjor ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13924 ). Det tjuknet til igjen oppe på Skagastølsnebbet, og alle sammen forstod at denne snøen ikke kom til å smelte før om lenge. Det fristet heller lite å sikre opp V-skaret på dette føret. Hammeren var diger når man stod nede i skaret! Et forfrossent tau som var festet i veggen hang igjen der. Lurer på hvem det tilfører. Jeg ringte Jørn som koste seg på verandaen i Gjøvik i øyeblikket. Han syntes det var synd med bomtur når vi hadde kjørt så langt, men ble gjerne med på hevnforsøket neste år, da skal vi klare det! Vi har allerede bestilt sol og knusktørt fjell. Det ble en nokså trist retur. Morten jamret seg veldig over bomturen, og at det ikke ble noen bilder av Halls Hammer. I tillegg til at det kom uventet nysnø, stemte heller ikke værmeldingen. Ikke noe klarvær i Hurrungane denne dagen. Da er det bare en siste ting å si «we`ll be back»! Turdata: 10t 20min 1630 høydemeter 15 km 2 topper > 2000 moh.

Sylane har jeg gode minner fra. Gikk til Storsylen fra Nedalshytta i 2002. Husker at vi ikke startet før i 16-tiden, og det endte med at vi kom tilbake til Røros etter at alle butikker var stengt. Jeg orket ikke brødmat til middag og la meg utsultet. Det var en fantastisk tur uten en sky! Et bilde med Lillsylan og Storsylen bak: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=8440

I dag hadde yr.no ikke meldt noe annet enn knallvær. Men i natt hadde det snødd, og snøen gjorde det slik at tåken på toppene ikke forsvant med det første. Jeg, Halvor og boxeren Maja gikk inn for planen og håpet været ville forandre seg. Vi fulgte steinura opp til Leirhaugen og fortsatte høydedraget til der oppstigningen til Leirløyfte startet. På toppene lå det kritthvit snø, og vi gruet oss litt til å forlate de tørre steinene her i «lavlandet». Opp Leirløyftet gikk det greit bare vi fulgte letteste vei, og boxeren hadde ingen problemer. Halvor var litt nervøs og holdt bikkja i bånd i tilfelle den skulle rote seg utfor noen bratte sva. Da vi kom opp på Vest for Tverrbottinden V-1 ville Halvor gå i forvegen mot Store Tverrbottind mens jeg sprang bort på Tverrbottinden V-1. Det var såpeglatt nysnø så jeg prøvde meg ikke på direktevarianten. I stedet fulgte jeg flanken i sørsiden og gikk en slags renne opp til toppen. Tåka hang rundt toppene, men av og til fikk jeg et par glimt av Bukkeholstindene på den andre siden av Søre Illåbrean. Halvor trodde ikke at det fantes så store isbreer som Søre Illåbreen i Jotunheimen, så jeg forklarte ham at det finnes flere andre som er på samme størrelse eller større i nasjonalparken. Etter Store Tverrbottinden møtte vi en kar som hadde gått motsatt vei av oss. I likhet med oss forbannet han seg over meteorologenes feilmelding i tillegg til den sleipe snøen. Ikke før vi kom til Midtre Tverrbottinden Sør begynte skyene å fordufte for godt og sola slapp til! Jeg hadde nesten gitt opp håpet om å gidde å gå bort til Tverrbytthornet, men nå som finværet kom ombestemte jeg meg. På Midtre Tverrbottinden Sør lå det en stor og flat snøfonn. Da vi skulle fortsette ned i sørøstura begynte jeg etter hvert å lure på om jeg gikk mot et stup. Jeg så jo ikke om denne breen var en skavl siden den var horisontflat. Heldigvis endte den ikke i stup. Ura ned mot de Søre Tverrbottinder bød på lett klyving som bikkja var litt skeptisk til. Halvor og Maja returnerte til Leirvassbu ned skaret mellom Søre Tverrbottind og Tverrbytthornet. Det siste jeg sa til dem var «førstemann tilbake» før jeg sprang oppover ryggen mot Tverrbytthornet. Etter hvert begynte det å snø tett i tett, men heldigvis var det kun en byge. Snøen gjorde fjellet sleipt, og jeg gadd ikke prøve på å klatre opp den røde hammeren jeg kom til lenger oppe på ryggen. I stedet trakk jeg ned en svaete og grusete renne til høyre før jeg fant et sted der hammeren kunne omgås greit med klyving. Deretter gikk jeg opp på ryggen igjen og kort tid senere stod jeg på Vestre Tverrbytthornet. Herfra gikk det en ganske luftig egg videre før det gikk lett opp på selveste Tverrbytthornet, sommerferiens siste topp! Det var faktisk sol og varme da jeg stod på toppen og utsikten ble nytt noen minutter før jeg måtte ned den relativt løse sørflanken mot Kyrkjeglupen. Så var det bare å småjogge DNT-stien bort til Leirvassbu som jeg ankom knappe 45 minutter etter jeg forlot Tverrbytthornet. Likevel kom jeg 10 minutter etter Halvor! Sommerferiens store toppfangsts ble feiret med kylling og karamellpudding på Lemonsjø. Så bar det hjem til Asker, og byens mas og kjas. Turdata: 7t 30min 1590 høydemeter 16 km 7 topper > 2000 moh.

Halvor, meg og til og med boxeren Maja fikk en god natts søvn på koselige Leirvassbu. Været var meldt bra i forvegen, men da vekkerklokka kimet kl. 08.00 lå det tunge skyer rundt toppene. Æsj! Jeg hadde ikke lyst til å gå noen lang tur i gråvær, så vi sov en time til i håp om at det så lysere ut da. Det var ikke blitt noe merkbart bedre, men tur ble det uansett for i morgen var det meldt knallvær. Hvis ikke hadde vi nok reist hjem... Maja var glad for å være med, og hun fikk gå løs under oppsyn over Høgvaglen og inn i Semeldalsmunnen. Målet for dagen var Austre Rauddalstind og Høgvagltindane. Vi møtte et stort turfølge fra Olavsbu i det vi trasket oppover mot Rauddalsbandet. Jeg hadde lyst til å prøve å nå Austre Rauddalstind direkte fra nordøst, men da vi nærmet oss og det i tillegg kom en regnbyge tok vi ikke sjansen med tanke på at vi hadde med en lite fjellvant boxertispe. Vi trakk over noen snøfonner og inn i Simledalen. Her var det nokså goldt terreng øverst ved bandet, men lenger nedi dalen er det friskt og frodig. Opp mot Rauddalsryggen fulgte vi fjellskråningen opp mot pkt-1930. Her var det noen små hamre vi slet med å få med bikkja, og på slutten var det noen sva der bikkja klarte seg lettere enn meg og Halvor (hun har klør!). Det var flere tydelige sprekker på breen ved siden av så det var ikke noe sted å gå uten tau. Opp til Austre Rauddalstind ble det gradvis brattere, og vi satte igjen bikkja ved gul-punktet like før toppen. Her var det litt småutsatt klyvingen på venstre side av en hammer. Selv om det var vått følte ikke jeg det som noe skummelt. Null sikt ved toppvarden, jippi!! Ikke noe sted å slå seg ned så vi returnerte straks til hunden. Planene om Høgvagltind ble forkastet delvis på grunn av været, og delvis på grunn av at vi var usikre på om vi rakk middagen på Leirvassbu. Ned til Simledalen skle vi raskt ned fonna vest for 1930-toppen (se video). Etter det klarte vi å tulle oss inn i noen bratte hamre som vi lett kunne ha omgått lenger mot øst, men vi kom oss nå ned med tiden til hjelp. Simledalen var faktisk en nytelse å følge bort til Gravdalen. Storutla var litt kinkig å komme over, men vi fant til slutt et sted å komme over tørrskodd. Grusveien tilbake er ganske kjedelig å følge, og det føltes ut som en evighet tilbake til Leirvassbu. Vi tok en titt på nødbua Nøgla som ligger ved stiskillet mellom Leirvassbu, Gjendebu og Skogadalsbøen, et stilig krypinn som man sikkert setter pris på om man kommer utfor en snøstorm en kald vinternatt. Filmsnutt: Turdata: 8t 15min 1250 høydemeter 25 km 1 topp > 2000 moh.

Nydelig bilde! Fikk nesten lyst på en høsttur dit, slik som på bildet ditt!!

Store Ringstind går man stort sett på ski usikret dersom det er kommet nok snø gjennom vinteren. Snakker da om tidsrommet mars til 17. mai. En fin tur fra Ringsdalen! Jeg gikk der i mai, var en fin tur bortsett fra en nær-døden-ulykke http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/05/dramatisk-tur-til-ringstinder.html

Ja, natt-turer er veldig spesielt og flott! Synd at det var tåke da du prøvde deg. Været er ikke alltid samarbeidsvillig...

Ja, absolutt et godt utgangspunkt for toppturer. Jeg har lyst opp dit igjen og gå på noen topper under 2k (Lauvhøe, Einsteinhovde og Finnshalspiggen blant annet). Smådalen kunne jo vært fin å sykle mellom Tesse og Graffer, men store deler av dalen går vel på sti og ikke grusvei?

Du er jammen heldig som har hytte på Fossætra! Det virker veldig øde og stille ut om en liker det! Jeg antar at du da har spesialtillatelse til å kjøre inn dit?

Hehe, ja makan til oppførsel. Feste kan dem gjøre i byen! Hørte at Askogvoll har hatt samme problemet der. Bjarne: Var du uheldig med været i år som i 2007? Ble du sittende værfast i flere dager? Veldig trist, jeg unner deg å få tatt flere ønskelistetopper når du først har dratt over Skagerrak!

Hei alle på Fjellforum! Jeg trenger tips, tanker og inspirasjon til å lage en reklamefilm på 1-2 minutter om fjellet. I dette skoleprosjektet er jeg en reklameskaper for DNT-ung og målet er å få flere ungdommer interessert i fjellet. Reklamefilmen må tilfredstille AIDAS-modellen (attention, interest, desire, action, satisfaction) og mediumet er film (vet ikke hvilken kanal...TV, kino, internett...?). Hvordan skal jeg fremme budskapet til målgruppen (ungdommer mellom 16-21 år). I reklamefilmen kan jeg bruke bilder (hvilke bilder? lys, farger..), tekst, musikk (hvilken musikk?), tale og slagord/appell (kommer dere på et godt slagord? El-kjøp har feks "løp og kjøp"). Takk for hjelpen!

Jepp, det er helt riktig som du sier.

Jeg orket ikke å benytte hviledagen etter Hellstugutraversen i Lom sentrum. Etter å ha tittet litt i Jotunheimboka til Helgesen fikk jeg lyst til å ta en hviletur til Såleggje i nærheten av Sålell i utkanten av Jotunheimen. Det var fint å gå her oppe i lyng og myk jord. Dessverre var vinden for sur til at det fristet å ta en høneblund på toppen. Tok i stedet en avstikker bortom Vindsjokampen før jeg spaserte ned til Sålell. Nedi Lom møtte jeg (onkel) Halvor som hadde løpt Skåla Opp dagen før. Han var klar for et par fjellturer med meg før skolen startet. Før vi dro opp til fjellet testet jeg ut klatreparken på Nissegården camping. Faktisk ganske morsomt! Etter det ruslet vi oppover en vei som het Drågje. Kom etter hvert til de øverste bolighusene mot Lomseggje hvor en traktorvei fortsetter opp dit.

Takk for hyggelige tilbakemeldinger!! Hehe, jeg tror nok vi hadde brukt 1-2 timer lenger tid hvis det ikke hadde vært for at jeg hadde med Øyvind som ledet de to taulengdene til V-0 uten mellomforankringer. Dessuten var jo dere en mer i teamet. Absolutt en kongetur dette her, og anbefaler andre å prøve ruta vi gikk. En fin vri ved TØRRE forhold! Beklager at det kommer masse rapporter fra 500fjell nå, blir nok ferdig med de siste i morgen.

Kartene:

Det ble ikke særlig mye søvn denne natta i bilen på Spiterstulen på grunn av noen bråkete ungdommer som festet. Men om natta var det klarvær og jeg stod opp klokken 03.00. Det var minusgrader ute og jeg vandret i tussmørket oppover Visdalen med hodelykt. Sommerbrua lenger oppe over Hellstuguåi stod ikke oppe, men i stedet for å gå ned til helårsbruene klarte jeg å krysse elva på noen isglasserte steiner. På vei opp mot Hellstuguhøe ble det så lyst at jeg klarte meg uten hodelykt. Frosten hadde gjort steinene faste og jeg merket ikke en eneste løs stein opp til Hellstuguhøe. Jeg fikk en fantastisk soloppgang på vei mot Nordre Hellstugutind! Det var så godt som ingen skyer på himmelen, lyset var babyrosa og utsikten mot Hurrungane og videre mot Midtre Hellstugutind fikk hjertet til å hamre godt over terskel! Jeg er heldig som får oppleve noe så vakkert tenkte jeg mens jeg vandret over nordtoppene på vei mot Midtre Hellstugutind. Skal man følge ryggen hele veien bort til Midtre Hellstugutind må man over 1-2 nokså luftige passasjer. Det er mest spennende å gjøre det, men om man ønsker kan man omgå disse stedene ned i vestflanken. Etter litt småklyving på isete steiner var jeg oppe på Midtre Hellstugutinden. Her følte jeg meg virkelig på ”taket”! Utsikten måtte bare nytes ved varden som fascinerende nok er plassert på nærmest et overheng ut mot Hellstugubreen. Langt bak i horisonten rundt Hemsedalsfjellet så jeg en mørk skyfront nærme seg. I følge yr.no skulle ikke snøværet starte før kl. 13.00 så jeg stresset ikke. Videre var det lett og greit ned på sadelen mot Store Hellstugutind. Etter Store Hellstugutind N-2 måtte jeg ned i et nytt skar før jeg klyveklatret opp på Store Hellstugutind N-1. Jeg kom for mye til venstre i hammeren og fikk litt saftigere utfordringer enn hva man får på høyre siden. Partiet opp mot Store Hellstugutind var den delen av turen jeg var mest bekymret for. Den første hammeren gikk greit, og var egentlig lettere enn partiet opp mot N-1. Deretter fulgte jeg ryggen opp til andre hammer som jeg aldri i livet ville prøvd på usikret. Hammeren var isglassert og et frossent tau hang ned fra et rappellfeste over. Jeg trakk ned mot høyre og klyveklatret opp noen hyller før jeg enkelt kunne klyve til toppen av hammeren. Hammeren var ikke helt slutt her oppe, og jeg måtte klatre litt til for å komme på toppen. Likte meg ikke her, og holdt svakt i det isete tauet i tilfelle glissade. Siste stykket opp til toppen gikk greit sett bort i fra en kort hammer som jeg klatret, eller man kan omgå den til høyre. Endelig stod jeg på toppen av selveste Store Hellstugutinden. Toppen så mange jeg kjenner har skrytt av. Jeg forstår dem veldig godt, for herfra kan man jo nesten se til verdens ende. Skyene begynte å trekke inn fra sør, og himmelen var ikke like krystallklar som tidligere. Men dagens crux var unnagjort så snøvær var ikke like farlig nå. På vei ned fra Store Hellstugutind var det merket med røde piler og bokstavene ”SH”. Dette synes jeg som mange andre ikke noe om! Etter Nestsøre Hellstugutinden måtte jeg klyve et par steder for å komme meg ned til sadelen mot Søre Hellstugutind. Jeg holdt tempoet oppe, og håpet jeg ville nå Hinnotefjellet før snøværet dundret i gang. Det gjorde jeg dessverre ikke. Rett etter Søre Hellstugutind begynte det å blåse og snø tett i tett. Utsikten fra Hinnotefjellet var ikke akkurat turens beste minne nei. Jeg var usikker på hvilken vei jeg skulle velge tilbake, valget stod mellom retur om Semelholet og Søre Hellstugutind. Jeg tok førstnevnte. Ned til Semelholet måtte jeg forsere og omgå en del ekle sva for å komme meg helt ned til Semelbreatjønne. Opp til 1799-skaret var det også en del sva, men heldigvis var dem fri for glatt lav så friksjonen var god. Nå var været skikkelig surt, og etter en nistepause i Uradalen ble det rask gangen ned til Visdalen og Spiterstulen. Litt før Spiterstulen møtte jeg på et hyggelig ektepar som måtte snu på Hellstuguhøe. De hadde sett sporene mine, men på grunn av snøværet fortsatte de ikke. Så dem angret på at de ikke stod opp litt tidligere. Turdata: 10t 45min 2455 høydemeter 32,5 km 11 topper > 2000 moh.

Kjører på med en ny quiz. Fort dere før neste rapport kommer i morgen.

Hehe, godt jobba Nils. Uansett så hadde du fått rett.

Svaret ligger i denne rapporten. https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=17759&highlight=

Sport 1 i nærheten av Oslo Sportslager hadde begge typene da jeg var innom i fjor.

Litt ironi. Følte meg ikke veldig tøff i trynet når jeg nærmest gikk i blinde mot Store Rauddalstind. Husk kart, kompass og resservebatterier til GPSen!!!!

Hei! Det er stort sett cruxet som er litt kilent på klatringen opp til S-1. Man må strekke seg litt for å få ett tak med høyre hånd på fjellet over seg. Så er man egentlig ganske avhengig av friksjonen til bena der. Jeg hadde nok ikke likt meg opp der hvis det hadde vært snø. Sikringsmulighetene var bedre etter cruxet, men det var mulig vi letet for dårlig. Har prøvd å tegnet inn ruta og cruxet:

Det gjorde godt med en fortjent hviledag etter Austanbotntindtraversen. Den dagen ble rolig med klatring i Tronoberget med Håvard og Mayhassen. Selv om været var bob-bob i Lom denne dagen ville jeg på en tur før jeg tok noen rolige dager i Stryn. Ble været bra skulle jeg gå alle Rauddalstindane og Høgvagltindane fra Leirvassbu, men med det været som ble valgte jeg bare Store og Vestre Rauddalstind. Jeg syklet ned anleggsveien til Gravdalsdammen og spaserte opp til 1930-toppen. Det var vått og ekkelt opp svaene, absolutt ikke en parktur! Dessuten gjorde tåka sikten svært dårlig. Videre gikk det lett bort til Vestre Rauddalstind hvor jeg spiste litt niste. GPS-batteriene var dårlige, og da jeg skulle finne fram reservebatteriene var dem sporløst forsvunnet! Oioi, og kart+kompass hadde jeg utrolig nok glemt å ta med!! Hva nå? Sikten var særs dårlig, og jeg hadde lite lyst til å snu nå som jeg var så nærme Store Rauddalstind. Som Jotun-entusiast kunne jeg selvsagt hver kartdetalj i hodet så jeg fant veien fram til Store Rauddalstind uten verken kart eller GPS. Før toppen måtte jeg opp en bratt snøfonn som var en smule ekkel. Videre avbrøt jeg selvsagt tankene om Austre Rauddalstind og Høgvagltindane og jeg fulgte en grei rygg ned til 1813-toppen. Nå var jeg under tåka og fikk fri sikt. Ned til Simledalen rotet jeg meg ned i noen bratte og glatte sva nok en gang. Jeg kom meg over på en bratt snøfonn jeg kunne skli ned noen høydemeter før jeg kom ned i dalen. Simledalen er ganske unik da det ikke er merket noen DNT-sti her, en vakker dal som kunne vært fotogen ved godvær. Jeg møtte på noen reinsdyr på vei mot Gravdalsdammen som var skye og gikk sin vei. På vei opp til Leirvassbu passerte jeg flere fotturister som misunnet meg for å ha sykkel. Værvarslet på Leirvassbu tydet på flere møkkaværsdager, så jeg ble på hytta i Stryn til det bedret seg. Turdata: 5t 45min 25 km (15 km sykkel) 1505 høydemeter 2 topper > 2000 moh.

Denne dagen skulle jeg egentlig hvile nede i Lom, men den gang ei. Værmeldingene var gode og Øyvind var keen på å klatre. Den sjansen lot jeg ikke løpe fra meg og målet for dagen ble Austanbotntraversen. Da vi startet fra Berdalsbandet lå det dystre skyer rundt toppene, men vi fortsatte i håp om at det skulle sprekke opp. Steinene var glatte på vei opp mot Austanbotntind S-2 etter nattens regnvær. Jeg hadde en dårlig følelse inne i meg om at tåken ikke ville forsvinne og at det glatte fjellet ville gjøre turen videre VELDIG spennende. Det siste stykket opp mot S-2 var nokså utsatt da man ble tvunget ut på en hylle ut mot veststupet. Jeg tok ingen sjanser og dyttet sekken min foran meg før jeg kløv opp. Øyvind trengte ingen hjelp med sekken selvsagt. Plutselig drev skyene forbi og vi fikk utsikt framover. Det var pinakkelen vi så! Den hadde jeg hørt veldig mye om, og det var nesten uvirkelig å endelig se den i virkeligheten. Men det så ikke direkte lett ut å komme opp til den, spesielt ikke med utstyrslessede sekker. Vi tok 30 minutter pause for å vente på solen og at fjellet skulle tørke mer. Jeg tok på meg svaskoene som jeg uansett skulle bruke etter pinakkelen. Øyvind spurte om han fikk lov til å gå opp til pinakkelen usikret. Selvsagt OK for meg, bare jeg fikk topptausikring. Det var en lettelse å klatre sikret opp hit. Klatringen lå nok rundt grad 3, og det vanskeligste var et 2-3 meter langt riss med kun håndfeste. Deretter måtte man traversere litt til høyre på en list i fjellet før en var så godt som oppe. Vi hev en 120 cm slynge over pinakkelen, og sammen med de mange andre slyngene utgjorde det vårt rappellfeste ned nordsiden. Rappellen var ikke lang, max 5-6 meter. Mens jeg kveilet sammen tauet hadde Øyvind laget en standplass lenger oppe. Når en går med Mayhassen i taulag blir det selvsagt ikke letteste rutevalg. I stedet for å gå svaene til høyre gikk vi direkte opp til Austanbotntind S-1, nesten ved kanten av veststupet. Standplassen var en stor og fast blokk i fjellet, og Øyvind ledet opp mens jeg sikret. Etter noen meter kom første utfordring, et 4-er opptak med dårlige sikringsmuligheter. Løsningen ble at Øyvind satt to såkalte ”psykiske sikringer” som absolutt ikke var noen bomber, men bedre enn ingenting ved et eventuelt fall. Resten av ruta var utsatt og luftig, men ikke vanskeligere enn grad 3. Etter kort tid hadde han laget en standplass i rappellfestet på S-1 og jeg kunne starte klatringen. Jeg følte det var kjekt med klatresko, og jeg kom meg opp uten store problemer. På toppen ble det ”give me five” og gledesjubel før vi fortsatte bort den luftige eggen til bratta opp mot Austanbotntind V-0. Nå var det sol og fint vær så vi kunne ikke dy oss med å sende en MMS til Jørn. Du gikk glipp av en kremtur der dessverre, hehe. Vi fulgte ryggen direkte opp til V-0 i stedet for å holde mer til høyre som man vanligvis gjør. Øyvind ledet uten å sette mer enn 1 kile, og den kilen løsnet så fort han skulle dra inn tauet etter å ha satt siste standplass på V-0. Klatringen var på 2 taulengder og ikke vanskeligere enn 3+ antok vi, men dog utsatt og luftig. Et sted måtte jeg klemme meg inn mellom to steiner, og sammen med sekken satt jeg meg nesten fast. Det gikk på hengende håret. Sekkene ble satt igjen på V-0 og vi sprang bort til St. Austanbotntinden. At det er så fryktelig luftig på toppen synes jeg absolutt er oppskrytt, her er det god plass og det er nok flere punkter man møter om man kommer fra vest som er luftigere. Etter hvert returnerte vi til sekkene og spaserte ned den inngraverte stien i svaene før vi ruslet over en egg. Tidligere på sommeren kan det nok være verre å gå her på grunn av en snøfonn som nå var bortsmeltet. Ned til sadelen mot V-1 måtte vi over et luftig nedtak før vi kløv opp til toppen. For litt over en uke siden var vi her med klatrekurset i regnvær og ble sikret (påbudt). Det følte jeg absolutt ikke behov for i dag. Fra V-1 var det kun en parktur bort til V-2, undervegs tittet vi ned den bratte renna der noen skikjører suser ned. Det kaller jeg ekstremt! Mot bilen økte temperaturen og vi tok noen avslappende pauser før vi var nede. Turen ble feiret med en bedre middag på Fossberg Hotell i Lom, no burger today! Turdata: 8 timer 10 km 5 topper > 2000 moh.

Aiaiai!.. da jeg våknet kjente jeg det i låra etter i går. Men været var bra med blå himmel over Leirdalen, så jeg måtte ut på tur. Utenfor bildøra på Ytterdalssætri lå det tett med telt og en plakat det stod ”Til topps 91” eller noe sånt. Skulle trudd det var en speider-jamboree! Sekken var godt pakket, til og med tauet skulle brukes til en rappell i dag. Bakkene opp mot Heimre Illåbrean bestod stort sett av gress og buskkratt før jeg kom til Heimre Illåe. Her var det typisk brelandskap der isbreen hadde gravd og herjet. Det er ganske goldt og kjedelig å gå på slike steder og jeg gledet meg til å komme høyere opp. Etter en bakke låra følte var lang nok stod jeg til slutt på Fremste Storgrovhøe. Jeg tok en telefon til Jørn der jeg sa at nå kunne han angre, været er faktisk bra nok for tur! Storjuvbrean lå under meg sprekkete og svær sikkert godt egnet til islek. Nå bar det bort til Bakarste Storgrovhøe før jeg måtte klyve ned og bort til Storgrovtinden. Nok en gang gjorde sekken det vanskeligere enn normalt ned hit så jeg måtte være tettere på alerten enn med ”0-kg sekk” som vanlig. Jeg var spent på hvordan det skulle bli videre mot Heimre Illåbreatind. På noen bilder husket jeg en 20 m høy hammer der jeg ikke ville funnet på å gå usikret. Men litt ut mot vest fant jeg en liten omgåelse som gikk ned til en hylle under hammeren. Jeg fulgte den helt til en 4-meter høy hammer sperret mot videre ferdsel. Hadde jeg kommet motsatt vei med lett sekk hadde jeg nok gått her usikret, men når jeg først hadde drasset med meg tau og sele kunne jeg like gjerne ta en rappell. Brukte en 120 cm ferdigslynge rundt en blokk og så firet jeg meg ned. Grei skuring til Heimre Illåbreatind, delvis på egg som kan omgås til høyre. På sadelen mot Søre Illåbreatind la jeg fra meg sekken og sprang opp til den toppen. Veien opp bød på klyving på egg og riss hvis man tok den direkte varianten. Skardstind så virkelig mektig ut herfra, en stor og høy vegg som reiset seg til værs. I slike stunder føler man seg liten. Etter å ha returnert til sekken tok jeg meg ned til Heimre Illåbrean som jeg fulgte helt ned til tunga der jeg kom opp. Breen var isglassert, men nokså ruglete at jeg faktisk fikk god friksjon med skoene. Jeg hoppet over noen sprekker og ved siden av meg rant det flere bekker med fossende smeltevann. Undervegs kom det en skikkelig regnskur som heldigvis passerte ganske fort. Etter breen holdt jeg venstre skar ned igjen, altså ikke der elva rant. Ruta mi bød på litt klyving på glatte sva og ellers en del hyllegåing. Så gikk jeg mer mot nord før jeg skar av mot vest og Ytterdalssætri. Det lønte seg da jeg slapp en del krattkrangling som jeg fikk på vei opp. Speiderleiren hadde dratt sin kos da jeg kom ned til bilen. Jeg dro ned til Lom der jeg møtte Håvard og Mayhassen over en matbit. Turdata: 8 timer 1940 høydemeter 15,5 km 5 topper > 2000 moh.