500fjell

Med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/20523/Flere+rogalandstopper.html Ny tur til Heiahornet i Strand Våknet til øsende pøsende regnvær, ikke veldig motiverende å gjenta en tur som jeg i utgangspunktet trodde jeg hadde gjort ( http://peakbook.org/tour/20363/Heiahorn+og+Bynuten.html ). Fant ut i ettertid at det finnes et høyere punkt på Heiahornet, 200 meter øst for den største varden på 774-punktet, derfor måtte jeg ta en ny tur opp. Parkerte som sist ved den store parkeringsplassen ved Fureneset og jogget rundt byggeplassen ved demningen og inn i lysløypa. Derfra videre på merket sti langs vestryggen til toppen på 774-punktet. Stod på toppen etter 35 minutter med relativt kjapt tempo. Fortsatte bortetter ryggen østover og etter litt vurdering fant jeg Heiahornet sitt høyeste punkt på ca. 776 moh. Ingen varde eller stein var plassert her heller, jeg bygde en varde! Tåka kom og gikk, men av og til fikk jeg litt utsikt. På returen valgte jeg en litt lenger rute for variasjonens skyld. Den gikk på litt dårligere sti sørøstover til skaret mot Botnafjellet, deretter ned i Småsildalen og bort til lysløypa. Jogget store deler av veien og jeg var virkelig gjennomvåt da vi omsider nådde bilen. Godt å få på seg tørt tøy før vi kjørte tilbake mot småtoppene ute på Jæren. 1t 40min 525 hm 8 km Tinghaug i Klepp Parkerte ved et skilt like nordøst for toppen. Her var det info om Tinghaug og diverse andre historiske plasser. Tinghaug er det høyeste punktet på Låg-Jæren og ble trolig benyttet som tingstad på Midt-Jæren i gamle dager. Fulgte en traktorvei til toppen hvor vi hadde et vidt utsyn over Jæren og ut mot Nordsjøen. Turen tok rundt 5 minutter t/r og var rundt 500 meter lang. Brusaknuden og Brusaknuden sørskråning i Time og Hå Det vanligste er nok å starte fra nordsida (skiltet fra veien), men jeg parkerte ved Brusali gård og syklet med bikkja oppover grusveien i nordlig retning. Den ene girvaieren røk undervegs, litt surt... Bort til toppen var det rødmerket sti, stor varde og fin utsikt fra toppen som var kommunetopp i Time. Hå sin høyeste ligger på kommunegrensa langs grenserøysa sør for hovedtoppen. Rotet litt nedi sørskråningen til jeg regnet toppen som besteget. På tur ned igjen traff jeg på bonden som jeg slo av en hyggelig prat med. Så gikk turen videre mot dagens siste kommunetopp, Store Skykula. 45min 4 km Store Skykula i Eigersund Store Skykula er litt spesiell i og med at toppområdet er militær sone. Det går asfaltvei helt til toppen selv om det ikke på noe kart er tegnet inn noen vei... Parkerte ved Skineldvatnet selv om det var åpen bom videre. Ville ikke risikere å bli anmeldt for ulovlig kjøring... Frigg fikk slappe av mens jeg tok sykkelen fatt de drøyt 400 høydemeterne opp til toppen. Møtte flere biler på vei ned, så jeg var glad jeg ikke kjørte bil. Brukte 25 minutter opp der det var utplassert en stor radar på det høyeste punktet. Tror det er ganske sterk stråling fra denne radaren, for når jeg skulle bort til den fikk jeg en vond smerte inne i magen, i tillegg sluknet GPSen! Kjapt opp og kjapt ned. Tok også turen bort til diverse andre toppkuler, blant annet varden som ligger noen hundre meter vest for radaren. Skrev meg inn i boka før jeg rullet lett ned igjen til bilen. Spiste deilig sodd og joikakaker til middag på primusen før jeg kjørte til Egersund på jakt etter internett. 45 min 405 hm 11 km

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/20522/Vinjakula%2C+Eime-ekspedisjon+og+sm%C3%A5hauger+p%C3%A5+J%C3%A6ren.html Vinjakula i Bjerkreim Våknet til regnbyger, men dette skremte ikke meg og Frigg fra å forsøke oss på Vinjakula. Den lengste fjellturen på dette rogalandsraidet. Kjørte opp fra Byrkjedal til høyeste punkt på veien over mot Maudal. Her var det en stor parkeringsplass og sti mot toppen. Det var også satt opp et skilt om at hunder var forbudt, men jeg antar dette gjaldt terrenget på motsatt side av veien som jeg skulle gå. Uansett så må vel bikkjer få lov til å ferdes i fri utmark? Gikk i greit tempo mot toppen. Se på kartet for hvor ruta gikk. Ruta gikk i et ganske fornuftig terreng uten å tape altfor mye høyde. Møtte én saueflokk på turen, ikke mer. Siste del mot toppen gikk langs en del lettgått berg og helt på slutten før toppvarden må man «klyve» (kan knapt kalles klyving) over et lite sva. Stod på toppen etter 1t 35min. Det var tåke når jeg kom til topps, så fikk ikke nyte den fine utsikten jeg hadde hørt mye bra om. Returnerte etter å ha skrevet meg inn i boka. Gikk temmelig kjapt tilbake mot bilen, og nå begynte faktisk sola å titte fram mellom skyene. Møtte et par-tre turfølger som skulle til toppen. Tok en hodedukkert i et lite tjern før jeg tuslet ned til bilparkeringa. Tross været var dette en fin og overraskende lettgått tur. 2t 45min 710 hm 10 km Hodnafjellet i Rennesøy Kjørte fra gjennom tunnellene fra Stavanger og ut til Rennesøy. Hadde ikke lest noen rutebeskrivelser til Hodnafjellet på forhånd så jeg tok den korteste (som ikke alltid er den beste) ruta via gården Hodne. Siden det stod parkering forbudt ved gården satte jeg bilen ved Askje og syklet det lille stykket bort til Hodne. Herfra gikk jeg til toppen, men det skulle vise seg å være litt vrient å forsere alle ku- og sauejordene... Først måtte vi gjennom to grinder for å komme ut på bondens åker. Forsere denne noen hundre meter før vi hoppet over et steingjerde til sauejordet. Herfra via noen andre grinder og opp til toppen der det var utplassert et par antenner, en varde og en kikkert. Fin utsikt fra toppen! På veien ned gikk jeg en mer direkterute ned og gjennom gårdstunet, glad ingen så meg. I ettertid ser det ut til at normalruta følger stien fra nord (skiltet fra veien). 35 min 165 hm 3 km Signalhaugen i Randaberg Kjørte opp grusveien fra nordvest så langt jeg følte det var forsvarlig. Fant en liten lomme å parkere bilen i og spaserte bort til toppen til venstre for gressjordet. Måtte hoppe over et langsgående gjerde der jeg satte igjen Frigg. Deretter gikk jeg bort til høyeste punkt på Signalhaugen. Her er det et gjerde med en slags grenserøys. Så også de tre boltene som ligger på et svaberg her... Returnerte momentant tilbake til bilen og kjørte ned til fergekaia i Mekjarvik. Turen tok vel en 5-10 minutter og var på rundt 500 meter. Punkt på Eime i Kvitsøy I Mekjarvik møtte jeg «kolla» som ville bli med meg på vår lille ekspedisjon til øya Eime midt ute i Boknafjorden. Vi og Frigg tok ferga ut til Kvitsøy hvor vi fulgte veien videre 200m til vi så noen båthus på høyre side. Her ventet vi en liten stund før vi møtte Edvin (tlf 93831136) som skulle frakte oss ut til Kvitsøy kommune sin høyeste topp på Eime. Dette er forøvrig Norges laveste kommunetopp, dog en av de mest utilgjengelige. Steg ombord i Edvins kjappe 24-fots båt og han kjørte oss i full fart de drøyt 6 km ut til Eime. Turen tok vel rundt et kvarters tid. Undervegs kom en kraftig regnbyge og jeg var derfor glad for å ha skodd meg meg vanntett tøy. Frigg var livredd under hele turen, men så er hun ikke «Båtsmann» heller. Etter hvert fikk vi øye på Eime. Det så mye kortere ut opp til toppen enn det egentlig var. Mellom bølgetoppene hoppet jeg og Kolbjørn i land og fortet oss opp til toppen der det var en påle av et trig punkt. Jeg fant faktisk en klyverute opp til toppen som var litt bustete... Lenger inn i Boknafjorden ble vi vitne til en vakker regnbue bak hurtigbåten som går mellom Rennesøy og Bokn. Fikk tatt de nødvendige bildene før vi returnerte til vannkanten. Edvin fikk et lite sår i baugen idet jeg skulle stige ombord, men det er slikt som skjer... Skal ikke så veldig mye kraftigere sjø til før det nærmest er umulig å komme i land på øya, ingen naturlige havner her. Returen gikk prikkfritt og vi ble faktisk tilbudt å få skyss (for betaling selvsagt) helt til Mekjarvik. Men i og med at jeg hadde lagt igjen en klesbag på Kvitsøy valgte vi å droppe det. Vi takket Edvin for god service som han fikk 500,- totalt, noe vi synes var rimelig. Han sier at han gjerne kjører andre kommunetoppsamlere ut dit i tiden fremover. Mens vi ventet på ferga til Mekjarvik tok vi en tur opp til Kvitsøy kirke som Edvin trodde var høyeste punkt på selve Kvitsøy (noe det neppe er). Mens vi ventet på ferga gikk fjellpraten lett og ledig, og ved en tilfeldighet nevnte Kolbjørn at ifølge økonomisk kartverk var muligens høyeste punkt på Heiahornet 200 meter ifra den største varden. Jeg håpet at dette var en spøk, men etter en sikkerhetssjekk på jobb-pcen hans var det ingen tvil. Det ER et høyere punkt på Heiahornet, kommunetoppen i Strand. Da var det bare å bite i det sure eplet, å sette seg på ferga over til tau og ta en ny tur til Heiahornet neste morgen. Men før det ville jeg raske over to korte kommunetopper på Jæren. Takk for turen Kolbjørn (les hans rapport her: http://peakbook.org/tour/20487/Ekspedisjon+til+Eime.html )! Kjerrberget i Sola Det hadde nå begynt å mørkne, men med GPS gikk det greit å finne fram likevel. Parkerte ved boligfeltet sørvest for toppen og sprang gjennom en hage og opp en gressbakke i pøsende regnvær. Rett vest for toppen gikk det en sti opp. Jeg famlet meg opp i mørket, men det var greit å skjønne hvor toppen var med den rødlysende masta. På toppen var det ei hytte og fin utsikt over Stavanger og omegn by night. Jogget raskt ned igjen til bilen. Turen tok vel rundt 10 minutter og var en drøy kilometer lang. Ullandhaug i Stavanger Fulgte skilting mot Ullandhaug og parkerte på en parkeringsplass noen hundre meter nord for masta. Jogget opp den siste bakken til toppen og på baksida av masta ligger høyeste punkt på den velomtalte steinen. På grunn av sleipt og vått fjell og et ønske om å ikke benytte meg av bolten i steinen ble det et ganske så hardt buldreproblem til Stavangers tak, men etter noen forsøk kom jeg meg opp og kunne juble som en hane. Sprang så ned igjen til bilen, kjøpte en burger på Esso og kjørte til ferga som går ut til Tau. Turen tok ca. 5 minutter og var på rundt 800 meter.

Hei Martin! Takk for det Jeg er vel av den rastløse typen har du kanskje skjønt, vil gjerne få gjort så mye som mulig når jeg først tar meg et friår.

Med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/20363/Heiahornet+%28vest%29+og+Bynuten.html Heiahornet (vesttoppen) 7. sept Kom fra Bandåsen dagen før og jeg hadde lagt meg til rette i bilen på parkeringsplassen ved Fureneset i sørvestenden av Liarvatnet. Våknet til bråk av en skoleklasse som skulle ut på telttur virket det som. Fra bilen ser man Heiahornet godt med sin artige tvillingtopp Småsilhornet. Forserte byggeplassen ved demningen som jeg egentlig ikke hadde lov til. Fant ut først senere at det går en «omgåelse» via en bru lenger nede. Fulgte lysløypa bortover til u-svingen lengst øst, her gikk jeg videre på rødmerka sti. Tok til venstre i første kryss og forserte Småsilbekken over ei bru. Var skiltet greit mot Heiahorn. Så bar det oppover i bakkene langs vestryggen. Et sted må man være litt obs på å ikke miste merkinga der stien svinger 90 grader mot venstre midt på ryggen. Vått i dag også så både steiner og røtter var såpeglatte. Etter hvert kom jeg over skoggrensa og resten av turen var grei til toppvarden. Trodde jo naturligvis at jeg var på høyeste punkt nå, og på grunn av tåka kunne jeg ikke se det jeg i ettertid fant ut at et punkt 200m lenger øst var ca. 2 meter høyere! I min uvitenhet regnet jeg Heiahorn som beseiret og tuslet ned ganske kort tid etter at jeg kom opp. Ned igjen gikk det ganske radig til bilen. Tok en tur innom Jørpeland bibliotek for å oppdatere meg litt på nettet om vær etc. Deretter bar det videre mot Bynuten. 1t 45 500 hm 6 km Bynuten i Sandnes 7. sept Parkerte langs veien ved innkjørselen mot veien sør for Grytefjellet. De fleste følger nok stien lenger nord når de skal til Bynuten, men jeg og Frigg fant det raskest å sykle denne veien et par kilometer inn og gå derfra. Det gikk fint med unntak av at vi måtte forsere et ku-/sauejorde, som var litt slitsomt med bikkje. La fra meg sykkelen i bunnen av der veien svinger ned en bakke mot venstre. Herfra spaserte vi bort til den merkede stien og fulgte denne helt til toppen. Ingen problemer undervegs annet enn mye vann og litt glatte steiner. Fikk litt utsikt fra toppen før tåka kom og la seg som en dyne over heia. På vei tilbake presterte jeg å miste stien langs Storatjørn og ble gående i fjæresteinene en liten stund, flaut... På kvelden parkerte vi utenfor Byrkjedalstunet der jeg spiste en bedre kjøttkakemiddag samt karamellpudding, og der hadde de overraskende nok trådløst internett! 2t 30min 550 hm 11 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/20350/Stora+Bl%C3%A5fjell+og+Band%C3%A5sen.html Stora Blåfjell i Hjelmeland – med bygene i hælene 6. september 2011 Så var det klart for siste krampetrekning på mitt 5 mnd fjell-friår før jobbstart 12. september – et skikkelig kommunetoppraid i Rogaland! Værmeldingene var ikke særlig gode og siden pappa hadde fått problemer med ryggen igjen var ikke han å regne med som turfølge. Dermed var det jeg og Frigg som kjørte sørvestover på kvelden 5. september, men med et håp om at jeg ville få tak i en turpartner på en og annen tur. Blir fort kjedelig å gå alene i lengden... Med et par sovestopp undervegs var jeg til slutt framme ved utgangspunktet for raidets første topp – Stora Blåfjell i Hjelmeland. Kjørte opp den godt asfalterte anleggsveien til Blåsjø. Bommen videre til Førrevassdammen var åpen, så jeg kunne kjøre helt bort dit der det var nok en bom, som var låst. Frigg og jeg gjorde oss klare og startet med å sykle videre sørover, over demningen og grusvei mot Stora Gilavatnet. Ifølge værmeldingen skulle det begynne å regne kraftig fra og med kl. 13, så målet var å være tilbake innen den tid. Parkerte sykkelen litt før Stora Gilavatnet der det stod et skilt mot Blåfjellhytta. Fulgte vardene mot denne helt til jeg hadde passert hengebrua øst for Stora Gilavatnet. Spennende terreng dette her, men kupert som f... Var hele tiden obs på å finne så god rute som mulig, man bruker enormt med tid om man roter seg bort i skrenter og søkk. Videre mot Stora Blåfjell fant jeg en ganske gunstig rute (se kart) på fine svaberg. Var fortsatt en del sau ute og beitet, Frigg var veldig interessert! Brukte en drøy time til toppen av Stora Blåfjell der det var en varde og et slags rustent trig punkt. Det blåste nokså kraftig, noe som tydet på at en regnbyge var i anmarsj. Tilbake valgte jeg en annen rute for variasjonens skyld. Den gikk vestover på en rygg sør for vann 1123. Var vardet bortover her og gjennom det lille skaret sør for demningen i vestenden av Stora Gilavatnet. Så ut som fine muligheter for klippeklatring på stupene vest for pkt 1236! Vel borte ved demningen fulgte jeg en veien tilbake til sykkelen (ikke tegnet inn vei her på kartet). Rakk tilbake til bilen akkurat før det begynte å regne! Brukte like lang tid tilbake som på vei fram. Kjørte videre til Nesvik og tok ferga over til Ombo for å ta Bandåsen. 2t 14min 570 hm 13 km Bandåsen i Finnøy – det finnes ikke dårlig vær! 6. september 2011 Tok ferga fra Nesvik til Ombo og kjørte på dårlige og svingete veier rundt øya til gården Seltveit. Parkerte like før gården for å ikke være til bry. Det pøset ned, men ifølge værradaren på yr.no skulle det gi seg i 19-tida. For å rekke en tidligere ferge tilbake til Hjelmeland fant jeg det like greit å hive på meg «offshore-regntøyet» til fattern samt gummistøvler og labbe i vei opp til Bandåsen. Ikke lange turen. For å slippe ei klissvåt bikkje fikk Frigg ligge igjen i bilen. GPSen slet med å finne satellitter, men det var ikke vanskelig å finne veien opp. Det går en fin sti hele veien til topps. Den skrår først litt mot venstre, så til høyre. Kom meg opp til varden der det blåste friskt med horisontalt regn, skrev meg inn i boka og gikk ned igjen. 45 min 295 hm 4 km

Du har nok rett i at det første er Urdadalstinden S2 og det andre er Midtre. Ser fram til filmen!

Skal følge med i år også, fint program som gjør mandagene litt lysere. Synd at Mona røk tidlig ut Dag!

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/20040/Femundsmarka.html Denne helga ble jeg temmelig spontant invitert av Nils Hermann på en tur til Femundsmarka sammen med en gjeng trønderkompiser fra Rissa. Fredagen gikk med til en kjapp klatreøkt på Grefsen før vi kjørte opp til Langen gjestegård like nord for Synnervika. Overnattet i den romslige kassebilen til Nils Hermann og neste dag begynte vi å traske innover marka. Vi skulle møte trønderbanden ved Nedre Muggsjøen, snaut to mil vandring fra Langen. Sekkene var pakket med mye god mat som vi skulle kose oss med, er altfor sjelden jeg unner meg slikt på andre fjellturer. Godt med en ekte skautur igjen! På veien stakk vi oppom Femundsåsen, måtte jo ha med en topp også. Fikk bedre utsyn over nordenden av Femunden herfra. Femundsmarka er jammen herlig! Fant også en artig stein som vi bare MÅTTE buldre på. Deretter fortsatte vi i godt tempo til Litllangtjønna der vi møtte en skoleklasse på kanotur. I elva som kom fra Femunden og ned i denne tjønna var det laget en slags naturlig «tømmerrenne» som sikkert var fin å padle ned. Rett etter Lortholbua fant vi en stor stein med et herlig riss. Den buldret vi på og vi fikk tatt noen artige photoshoots. Hele veien fram til Nordvika gikk på en bred og fin sti, vi angret litt på at vi ikke tok med sykler her, men men... Etter Nordvika gikk resten av ruta på en smalere sti og over en og annen myr opp langs med elva Mugga. Møtte på Erlend som også skulle møte «trønderbanden». Han hadde holdt på å gå seg bort og valgte å snu, men vi hadde GPS i bakhånd så han stolte på våre navigeringsferdigheter og slo følge. Ved Langmyrbua møtte vi en kar som hadde vært i marka ei uke på høstferie som han kalte det. Erlend ringte trønderne som nå var til med å forlate Nedre Muggsjø og gå mot Langmyrbua. Det var tydelig at mannen i bua ikke likte besøk så jeg foreslo å heller gå litt videre og slå opp en camp ved et tjern. Erlend ble igjen på bua mens jeg og Nils Hermann fortsatte 500 meter der vi fant et lite idyllisk tjern like sør for stien. Her rigget vi oss til med telt og fyrte opp et herlig bål. Brukte 5t og 15min inn hit. 16,5 km vandring. Til middag grillet vi pølser med tilbehør og etter hvert kom også resten av gjengen rekende og satte camp i området. Gjengen bestod av meg, Nils Hermann, Håvard, Stian, Erlend, Sven Georg, Frode, Terje og Morten. Kvelden bød på en «ækt trønderfæst» foran bålet, for disse karene hadde med «litt av hvert» i sekken. Husker ikke så mye mer, men moro hadde vi det helt til dagen derpå... Da var det bare å prøve å få i seg noe mat og labbe i vei tilbake mot Langen. Nils Hermann slet med en stiv ankel og noen antydninger til en tidligere kneskade, håper det ordner seg til neste tur! Håvard var ivrig og ledet an med oss andre hengende etter. Tilbake til Langen var vi effektive og brukte vi snaut fire timer på 15 km. Godt med en burger på Røros før vi satte nesa hjemover. Takk for en hyggelig tur til Femundsmarka!

Ja, det er alltid kjekt å komme tilbake til marka. Man kan bli lykkelig av mindre sies det, og det stemmer. Frigg har nok passert storhetstida si for lengst ja, men alltid koselig som turkamerat på de mindre spenstige turene!

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/19822/V%C3%A5t+og+gj%C3%B8rmete+tur+i+marka.html Kom meg litt sent av gårde fra Asker og begynte ikke på turen fra Mylla i Nordmarka før klokka 14.15. Planen var å delvis sykle og jogge oppom Ballangrudkollen, Helgehaugen, Grasdalskollen og Svaraberget. Frigg var med som følgesvenn. Etter en våt sommer var det ganske så gjørmete i marka, og dette kombinert med kraftige regnbyger og en sliten bikkje fikk meg til å redusere planen ned til kun to topper. Første var Ballangrudkollen. Syklet først på god grusvei fra bilen og deretter inn på en traktorvei som også gikk an å sykle. I enden av traktorveien spaserte jeg de resterende 200 meterne med sykkelskoa. Gikk en sti som var skiltet opp til toppen. Ingen stor utsikt herfra, kun en stygg mast og nedhogde trær. Deretter syklet vi videre til like vest for Olumsætra. Undervegs måtte vi over en ferist som var elektrisk, Frigg skvatt til da jeg var litt uoppmerksom og fikk henne til å gå bort til ferista. Bedre å gå gjennom grinda. Deretter på en sti gjennom et sauejorde og på grusvei til der det går en traktorvei nordvest for Helgehaugen. Det kom en kraftig regnskur etter at jeg hadde passert sauejordet, så jeg og Frigg søkte ly under et tre for 10 minutter. Parkerte sykkelen og skiftet til joggesko. Jogget hele veien opp til Helgehaugen med unntak av et par bringebær-stopp. Traktorveien var utrolig gjørmete og det var der og da jeg bestemte meg for å ta Grasdalskollen og Svaraberget en annen gang. Traktorveien går ikke helt til toppen så jeg måtte gå litt ut i terrenget det siste stykket, kjekt med GPS. På toppen var det en varde og et skilt. Fin utsikt mot sørøst. Tilbake til sykkelen omtrent samme vei, men litt mer mot venstre. Det var hipp som happ hvor du gikk i grunn. Returen på sykkel gikk fint, men Frigg begynte å bli litt sliten allerede, ikke i sitt livs form nei. Hyggelig med et gjensyn med Nordmarka!

Jeg tror vi brukte rundt 1,5 timer opp til innsteget i bedagelig tempo.

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/19039/%C3%98stegga+p%C3%A5+Bispen.html Dette ble den siste turen på mitt og Bjørn-Even sitt lille Vestlandsraid i august. Vi hadde egentlig planer om Vengetind-traversen med Drømmediederet, men siden vi måtte hjem samme dag passet det bedre med en kortere klatretur – Østryggen / østegga direktevarianten på Bispen (5-). Kjørte opp Trollstigen til Stigrøra dagen før og sov i bilen. Neste morgen var det pent vær og morgensola flammet over Bispen som ses fint fra Stigrøra. Pakket sekkene med det nødvendige utstyr og la i vei opp bakkene på stien langs elva fra Bispevatnet. Vi knotet litt med å passere elva i starten og rotet oss på amatørmessig vis bort i noen sleipe hammere, etterpå så vi at det var et bedre krysningssted lenger nede. Varmen kom fort i oss opp bakkene. Bjørn-Even ventet så lenge som mulig med å fylle på flaskene, men idet vi skulle dreie til høyre vekk fra stien måtte han gå et stykke ned for å komme til elva. Videre gikk innmarsjen rundt hjørnet ved foten av sørøstegga på Bispen og klyving bort langs svaberg til foten av østegga. Østryggen har flere mulige innsteg. Vi hadde ikke lest noen førere på forhånd, kun tittet på noen sporadiske bilder på nettet. Men vi skjønte at vi måtte sette standplass like under et dieder og klatre opp her. Jeg ledet første taulengde, klatret på høyresiden av diederet, over en kant og bratt opp langs ryggen til taudraget ble så stort at jeg måtte sette standplass. Graden lå vel rundt 3 og 4. Det var nærmest umulig å kommunisere fra standplass så vi fikk god bruk for walkie-talkies. Av og til ble kanalen vår forstyrret av et annet taulag som klatret sørøstegga med walkies. Bjørn-Even kom greit etter meg. Etter noen klatreturer de siste dagene begynner han å finne tilbake den gode gamle klatreformen fra i fjor. Han ledet andre taulengde som stort sett var klyving/trasking opp langs egga til man kommer til et punkt der egga reiser seg dramatisk opp med et par lyse stup. Han satte standplass på venstre side av eggen der det går en rampe diagonalt opp mot høyre. Tredje taulengde var nok den teknisk mest vanskelige. Ifølge føreren er det 7 taulengder opp østryggen, vi tok den på 5. Jeg klatret opp rampen, deretter mot venstre rundt et hjørnet. Etter hjørnet var det såkalte cruxet, et svakt overhengende punkt gradert til 5-. Forserte punktet greit og kløv meg videre opp egga, litt ut til venstre, så til høyre og sette standplass. Nå begynte vi å få greit med luft under vingene, herlig! Fjerde taulengde var også ganske grei, litt vertikal klatring i starten, så enklere klyving oppover, følge litt på høyresiden av egga, og så til venstre. Siste taulengde gikk ganske rett opp til man når fortoppen på Bispen. Noen punkter rundt 4-tallet tenker jeg. Vi pakket sammen utstyret på fortoppen og kløv oss uproblematisk bort til toppvarden der vi tok en god lunsjpause. Møtte en sprek tysker som hadde syklet fra Åndalsnes, opp Trollstigen og sprunget opp til Bispen. Deretter møtte vi på klatrelaget som hadde trent på løpende sikringer opp sørøstegga, en mann og to damer. Fikk ta en titt i Romsdalsføreren som hun ene hadde med seg, moro å kjenne seg igjen fra topoen opp østryggen. Må få tak i den føreren snart! Romsdalen er jo et paradis for dem som liker luft og spenning. Slo av en hyggelig prat med dem før vi besluttet å komme oss ned i en fart. En truende regnbyge nærmet seg med stormskritt. Returen gikk ned nordvestryggen. Regnet hadde allerede startet så fjellet ble såpeglatt med all den sorte laven. Et par klyvepunkter måtte forseres, men ellers var det god og tydelig sti. Fulgte det ene klatrelaget sitt råd om å ikke forsøke på noen snarveier ned mot vannet før vi var kommet til skaret mot Kongen. Det er flere som har gått på noen bommerter der... Mistet stien like før vannet, men traff på den igjen litt senere. Resten av turen ble en passelig opplevelse, våte klær er ganske nitrist. Men desto bedre er kontrasten når man får på seg tørre klær ved bilen! Nå var det bare å begynne å kjøre hjemover og spise en god burgermiddag på 24-timerskroa sør for Dombås. Deilig at Bjørn-Even har fått lappen nylig slik at jeg kunne ta meg en blund når det måtte passe.

Frisk tur det der Emil! Med vannsig i tillegg blir rissklatring ganske spenstig, faktisk en helt annen verden har jeg erfart.. Gratulerer med noen flotte Innerdalsruter!

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/19292/%C2%ABGPS-tur%C2%BB+til+Vassdalsfjellet.html Denne natten ble jeg ved Harkinn i Tamokdalen. Målet for denne søndagen var Vassdalsfjellet, som etter at breen Rostafjellet smeltet drastisk, er blitt kommunetopp i både Balsfjord og Storfjord. Har man en bil med høy profil kan man kjøre veien inn langs Finndalselva et godt stykke, men jeg tok ikke sjansen på det siden jeg tross alt hadde fått låne Kent Hugo sin Volvo, så startet like gjerne fra hovedveien. Tuslet i jevnt tempo innover langs veien. Det var foreløpig oppholdsvær og jeg kunne se ryggen opp mot Vassdalsfjellet reise seg opp fra dalen. Etter noen kilometer tok jeg til høyre i et kryss og gikk ned til elva der det går en bru like før det punktet Vassdalselva og Finndalselva nesten møtes. Fylte camelbaken her og fortsatte innover på langs noen firhjuling-spor. Tok deretter av til venstre og tok sikte på vestryggen opp til Cahcevahnjunni. Ryggen var grei å følge i første del, men etter hvert ble det mer stein, og den var såpeglatt! Enkelte partier var litt krunglete også, så jeg brukte et hav av tid med diverse tulle-omgåelser før jeg var oppe på platået og kunne ta en fortjent lunsj. Det begynte å regne og tåka hadde lagt seg over toppen Vassdalsfjellet. Heldigvis fikk jeg sikt på min ørkenmarsj over platået mot «hakket» en snau kilometer vest for 1587. Det var lettgått terreng her med stort sett flate steinheller. Ved hakket måtte jeg ut på breen for å omgå en loddrett hammer. Heldigvis hadde Kent Hugo tipset meg om å ta med stegjern, og uten dem hadde jeg vært sjanseløs her! Breen var over 40 grader bratt et kort parti ned mot skaret på blank blåis. Med nølende skritt kom jeg meg ned på et vis og satte igjen stegjerna før jeg fortsatte opp eggen til topplatået. Egga var grei å følge uten noen store vanskeligheter. Nå var tåka virkelig tett og jeg gikk slavisk etter GPSen mot 1587. Først over en fonn før jeg kom fram til punktet. Men ingen varde? Hva? Jeg var jo sikker på at det måtte være en varde på denne toppen. Jeg lette og lette på kryss og tvers. Etter å ha saumfart hele topparealet regnet jeg toppen som besteget. Det skulle bli spennende å høre med Kent Hugo om det virkelig ikke var noen varde på toppen. I ettertid fant vi ut at denne toppen faktisk er vardeløs, nestemann får bygge en! Returen over Vassdalsfjell-platået ble gått med trynet plantet nedi GPSen, med tiden til hjelp var jeg til slutt framme ved ryggen vest for Cahcevahnjunni. Med tanke på at jeg nok ville bruke en evighet ned ryggen med alle de glatte steinene bestemte jeg meg for å ta et alternativ jeg hadde vurdert på tur opp, en renne direkte ned mot Finndalen. Jeg hadde lagt inn et waypoint der renna starter og deretter var det bare å karre seg nedover. Renna var jevnt bratt hele veien ned, ikke så bratt at man måtte klyve, men jeg kunne ikke lange ut noe særlig. Det gikk i alle fall ganske greit siden det var vegetasjon i renna, men jeg var litt bekymret for steinsprang ovenfra. Jeg løste ut et par småsteiner og jeg tror nok ikke de stoppet før Finndalselva... Elvebruset ble sakte men sikkert sterkere, og til slutt fikk jeg øye på elva. Deilig å kunne lange ut de siste kilometerne ut dalen og tilbake til bilen. Var ganske våt, bjørn fikk være bjørn, det eneste jeg tenkte på nå var tørre klær og mat. Godt å komme fram til bilen. Senere på kvelden sjekket jeg ut værmeldinga for de neste dagene, og der var det bare sorgen. Dermed ble det nattbuss fra Laksvatn til Prostneset i Tromsø for så å gå i nattens mulm og mørke med 30 kg bag på ryggen flere kilometer til Tromsø lufthavn. La meg til å sove utenfor flyplassen og tok morgenflyet neste dag. Takk for fem flotte og minnerike dager i Troms!

Etter turen til Soltindan bestemte jeg meg for å ta en kjapp tur til Store Blåmann etter å ha fått anbefalt den av Kent Hugo. Store Blåmann er den høyeste på Kvaløya og en av de mest besøkte toppene i Tromsø. Parkerte ved skiltet på Slettneset sammen med en del andre biler. Bestemte meg for å gå kjapt opp til toppen med kontrollert intensitet. Uten pauser og uten å stresse nådde jeg toppen etter 1 time og 7 minutter. God sti til toppen med et par bratte punkter som krever lett klyving. Ganske så slitt fjell, så friksjonen er ikke spesielt god på klyvepunktene. Møtte flere folk på tur her, blant annet en Tromsø-dame med noen franske kamerater som jeg slo av en prat med. Fin utsikt fra toppen i alle retninger. Returen tok lenger tid en turen opp. Kjørte rett til Storvatnet for en herlig dukkert før en fettete burger i Tromsø stod for tur. Turdata: 2t 50min 1050 høydemeter 8 km Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/19291/Kjapp+tur+til+Store+Bl%C3%A5mann.html

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/19290/L%C3%B8s+stein+og+luftige+egger+p%C3%A5+Soltindan.html Etter tre dager på tur med Kent Hugo måtte han hjem igjen for å passe datteren Nathalie i helgen. Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å ta noen turer med utgangspunkt fra Laksvatn, men raus som han var tilbød han seg å låne bort bilen sin hele helgen til meg! Det var veldig snilt gjort, så nå kunne jeg uten problemer få tatt et par utilgjengelige kommunetopper som er vriene å nå fra Bardufoss (skal dit i militæret neste år). Kjørte på fredagen opp til Tromsø der jeg overnattet og på lørdags morgen dro jeg opp til Ringvassøya for å gå på Soltindan, den høyeste i Karlsøy kommune. Startet fra Nordre Åborsneset der det stod skiltet til Soltinden. Stien går riktignok ikke opp til 1051-toppen, men til 1000-toppen i Soltindan, også kalt «Rema 1000». Fint merket opp langs med elva i Åborsdalen, etter hvert så dreier den til høyre og opp i urterreng langs ryggen til toppen av Rema 1000. Jeg hadde først tenkt til å traversere bort til skaret mellom 1005 og 1000, men da måtte jeg en god del ned før jeg måtte opp. Fant ut at jeg like gjerne kunne bestige Rema 1000 for så å følge sørvestegga ned til skaret. Enkelt opp til toppen, men sørvestegga var ikke bare bare. Prøvde å følge eggen direkte, men fjellet var litt glatt og SVÆRT løst. Flere passasjer var det temmerlig utsatt, og jeg måtte prøveteste alle tak jeg tok i. Dette brukte jeg lang tid på, men med veloverveide bevegelser kom jeg til slutt ned i skaret. Nå var det bare å finne beste rute mot 1051-toppen. Breen opp mot vestegga så bratt ut på avstand, og siden jeg ikke hadde med stegjern tenkte jeg at nordøstegga ville være et ok alternativ. Den så ganske fryktinngytende ut på avstand, men jeg håpet at det ville løse seg opp når jeg kom nærmere. Det verste var nesten traversen bort til egga i vestura på 1005-toppen. Utrolig løst og skummelt her!! Jeg følte nesten at hvert eneste steg ville utløse et enormt steinskred. Jeg hadde flaks idet jeg unnslapp å få en diger stein over foten min, den var stor og veide sikkert et tonn. Med hjertet i halsen kom jeg til slutt over ura og bort til eggen. Nå var jeg spent! Egga var stort sett grei å følge, ikke spesielt luftig, men enkelte passasjer var temmerlig spenstige. Kun korte hakk og klyvepartier i veldig løst fjell. Jeg klarte å forsere de fleste passasjene, men på et punkt kom en tre meter smal og loddrett hammer som jeg ikke ville prøve å klatre. Et fall her, og du vet hvor det ender... Heldigvis fant jeg en omgåelse ut til høyre, men jeg liker meg ikke når fjellet er løst. Da er det fort objektivt farlig. Siste biten gikk litt lettere og jeg må innrømme at jeg var litt lettet da jeg så varden på toppen. Hadde brukt lang tid, men stresset ikke med å korte inn den fortjente matpausen jeg tok ved varden. På vei tilbake gikk jeg ned vestegga til laveste punkt. Måtte ned et litt ekkelt sva for å komme ned på sadelen. Deretter klatret jeg meg 5-10 meter ned til breen som ikke var så bratt som jeg trodde. Hoppet over et par sprekker i øvre del, men ellers var den ganske trygg. For å unngå den bratteste delen av lausura vest for 1005-toppen måtte jeg nesten helt ned til Brevatnet før jeg kunne gå opp igjen til skaret mellom 1005 og 1000. Her fant jeg partier med gress, deilig å slippe den løse ura. Nå håpet jeg at det verste var unnagjort, men siste delen ble heller ingen dans på roser. Ned til 400-vannet og stien var det mye drittur og småkupert terreng som var tidkrevende. Sparte litt tid på noen snøfonner som jeg traff undervegs, men generelt ble dette en lenger tur enn forventet. Det var godt å komme ned i skogen der jeg slukte i meg en haug med blåbær før jeg tuslet ned til bilen.

Jeg fikk nå min gamle far over den traversen i juli 2005 http://tinderanglerne.blogspot.com/2005/07/austre-memurubrean-rundt.html Som Morten sier så kan de fleste vanskeligheter omgås greit i sørflanken. God tur!

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/19236/Gromtopp+i+havgapet+og+vardebygging.html I dag var det duket for en av Tromstoppene jeg virkelig hadde sett fram til – Store Kågtinden i Skjervøy. Jeg og Kent Hugo startet allerede før klokken 06.00 på grunn av at han skulle rekke henting i barnehagen i Tromsø på ettermiddagen. Parkerte i Storbukta og fulgte anleggsveien opp til Storbuktvannet. Her rundet vi vannet på nordsiden og tuslet opp til sadelen mellom Store Kågtind og Redotinden. Var mye edderkoppnett her som vi måtte jungle oss forbi. Tok frokosten på sadelen selv om matlysta ikke var den største. Hadde fin utsikt herfra, spesielt mot Kvænangstindane som Kent Hugo besøkte for noen dager siden. Ikke veldig frekventerte topper, men svært flotte å se på! Kent Hugo hadde Store Kågtinden fra før, men han trengte 1003-toppen i de nordre Kågtindane. Dermed bestemte jeg meg for å skynde meg opp på Store Kågtinden og ta ham igjen senere mens han rundet denne. Jeg gikk en nokså direkte renne opp vestryggen på Store Kågtinden. Er nok vanligere å runde lenger ut til venstre, men jeg satset på at mitt rutevalg ville være raskere. Renna jeg kom opp i krevde litt klyving her og der, ellers forsering i løs «Lyngsalpe-ur». Kom meg opp på vestryggen og ganget meg opp til toppen. Tok fem minutter for å ta bilder og skrive meg inn i toppboka. Utsikten herfra innfridde forventningene så til de grader! Dette er noe alle fjellinteresserte bør oppleve!! Gikk i hurtig tempo langs ryggen mot Solhakket. Kent Hugo var sikkert kommet langt i forvegen. Men det viste seg at han hadde klart å rote seg borti noen skrenter og måtte ta en god omvei for å komme på rett kjøl igjen. Det passet i grunn greit siden vi møtte hverandre omtrent likt like før Solhakket. Herfra så 1003-toppen helt rå ut, de skulle bli spennende å se hvor letteste rute gikk opp. Vi rundet toppen etter hvert ut i rennene på vestsiden. Da vi omsider kom inn i hovedrenna begynte vi å stige oppover. Det var noen klyvepassasjer her og der, men det fikset vi greit. Vi endte opp nord for toppen ved et lite hakk. Her valgte jeg å klyve opp nordeggen direkte mens Kent Hugo fant en litt mindre utsatt omgåelse lenger til høyre. Godt å komme opp på toppen hvor vi hadde god utsikt opp til Store Kågtinden. Men ingen varde? Godt mulig at vi er førstegangsbestigere, ville ikke vært overrasket i så fall. Vi bygde en varde og spiste litt før vi tok oss ned igjen til Solhakket. Bestemte oss for å gå en litt annen rute tilbake til bilen. Da sklei vi oss ned den relativt sprekkfrie breen nordøst for Solhakket. Øvre del var ganske bratt, så her var det ingen andre muligheter enn å sette seg på baken og ake i full fart. Kent Hugo forsøkte å benytte en stein til isøks, men den fikk liten betydning da han kom oppi litt hastighet. Aketuren var i det minste ikke noe utsatt så vi stoppet ikke i noen steiner. Videre ruslet vi ned til bunnen av breen og deretter opp i litt løs ur for å komme over til Isbuktelva. Været var bare blitt bedre og bedre utover dagen, og temperaturen var sommerlig selv om vi skriver månedsskiftet august/september i nordre Troms! Anbefalt klesplagg var t-skjorte samt shorts. Vi prøvde å ta en snarvei på sørsiden av Isbuktelva, men denne veien endte kun i bratte skrenter. Bedre var det å gå på nordsiden av elva i lettgått lyng. Vi fant ut at det var like teit å gå direkte ned til hovedveien som å gjøre noe annet. Da vi ankom hovedveien tilbød jeg meg å jogge bort til bilen om han tok sekken min. Brukte et drøyt kvarter på 3-4 km asfaltjogging med dårlig dempede fjelljoggesko. Høyre bakdekk hadde nesten punktert, så vi måtte en tur ut til bensinstasjonen på Skjervøy før vi kunne starte på bilturen tilbake til Tromsø. Tusen takk for tre herlige turer i Troms og Finnmark, Kent Hugo! Ser fram til neste år...!

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/19235/Hasardi%C3%B8s+lang+tur+p%C3%A5+vidda.html Jeg og Kent Hugo våknet til gromvær utenfor teltet ved Bilto i Reisadalen. I dag var det klart for en virkelig lang tur på godt over fire mil på vidda, selve «gullrekka» skulle erobres; Sieidenjunni, Salbmecohkka og Beahcegealhaldi! Vi parkerte der vi så at det gikk en sti oppover i sida nord for Geagujohka, i ettetid viste det seg at den virkelige stien starter enda nærmere elva, der det er en stor plass for å parkere (med tallmerkede trær i skogen). Den stien vi startet å følge forsvant bort i intet, så vi bushet oss nærmere elva og kom innpå den egentlige stien. Men også denne svant hen etter få meter. Dermed ble det til at vi gikk «off-piste» det meste av veien opp dalskråningen på høyre side av elva. Etter drøyt 400 høydemeter begynte det å flate ut og vidda stod for dør. Ifølge Jarle som Kent Hugo kjenner skulle «jobben være gjort» når vi var kommet opp på vidda, men i virkeligheten var det nå jobben begynte! Vi langet ut opp mot vann 817 der vi for første gang fikk se gullrekka vår, ohoi, dette var distanser ja. Nesten godt at vi skulle på to topper før Beahcegealhaldi, slik at vi fikk noe å hvile øyet på som lå nærmere... Vi bestemte oss for å prøve å være positive hele turen, ikke ett negativt ord skulle ytres. Kent Hugo var i storslag og smilte fra øre til øre mens han jevnlig rapporterte fra GPSen hvor langt det var igjen til første topp – Sieidenjunni. Heldigvis for oss var terrenget her oppe særs lettgått og vi holdt en fart på drøye 5 km/t på flatene. Flere steder møtte vi på reinsdyr, artig! Da vi skulle forsere elva Sieidejohka måtte vi av med skoene og vasse. Fint med en liten frisk fotvask før vi fortsatte. Tok en matbit før den drøye stigningen til toppen tok til. Livet var i grunn herlig her inne på vidda. Disse toppene ligger temmerlig øde til og med det klare seinsommerværet ble stemningen ordentlig idyllisk. Kunne godt tenke meg å ligge i telt her inne et par dager, men ikke for lenge, da blir jeg fort rastløs. Fra Sieidenjunni fikk vi god utsikt mot diverse fjellområder. I det fjerne ante vi Lyngentopper, Kent Hugo kjente igjen Kveita og Jiehkevarri. Lenger nord kunne vi ikke ta feil av Øksfjordjøkelen der vi var dagen før. Selv om været stort sett holdt seg bra så vi noen truende tåkeskyer som flakset rundt de to toppene vi skulle på senere, vi håpet at de ville ligge unna når vi nærmet oss. Etter å ha gått over den fryktinngytende nordryggen på Sieidenjunni bar det opp i ura til Salbmecohkka. Her var det ingen varde, så vi bygget en. Kent Hugo fant en del av et reinsdyrsgevir som vi brukte som pynt på toppen. Er vel ikke en veldig frekventert topp sommerstid dette... Nå gjenstod kun den siste delen til Kvænangens tak – Beahcegealhaldi. Denne toppen er ganske dominerende her på den flate vidda, husker godt at den skilte seg ut på turen til Mollejus i våres. I starten måtte vi en god del høydemeter ned mot vann 904 før vi tok fatt på de drøye 400 høydemeterne opp til toppen. Merket på slutten at jeg hadde spist generelt lite i dag, så når vi endelig kom opp tok vi en god lunsjpause mens vi nøt den vide utsikten. Det gjorde nesten vondt å tenke på at vi nå bare var passert halvveis, ganske så langt tilbake ja. GPSen viste drøyt 17 km i luftlinje i bilen, og siden bena våres føltes overraskende spreke var vi så tøffe at vi navigerte GPSen mot bilen med det samme vi begynte på returen. Sakte mens sikkert ble gjenværende distanse redusert. Det var fint å traske i vegetasjonen ned og langs Giebajohka. På veien tittet vi opp mot Giebarassa og spøkte med at vi skulle stikke oppom den og, men vi lo det vekk for den hadde vel ikke 100 meter i primærfaktor. I ettertid viste det seg at den dessverre HADDE det! Så Kent Hugo som samler på 1000-metringer i Troms har en fin tur på 33 km i vente, men tviler på om den prioriteres høyt blant de førstkommende turene... Like før vi nok en gang krysset Sieidejohka så jeg en brukt burn boks ligge midt i veien. At enkelte folk er så hensynsløse og kaster fra seg skrapmetall i naturen er for meg en gåte, men jeg tok den nå med for å senere kaste den i en søppelcontainer. Siste biten tilbake i bilen var det bare å gå og motivere seg selv ved å være positiv, på denne måten kom vi, med tiden til hjelp, tilbake til vakre Reisadalen. Nå ventet et herlig nakenbad i Reisaelva før en stor pizza samt crême brulée ble inntatt i en jafs på Bios på Storslett! På kvelden kjørte vi ut mot Skjervøy der vi slo opp teltet for natten. 11t 45min 2345 hm 44 km

Rapport med bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/19234/Skiftende+v%C3%A6r+p%C3%A5+Finnmarks+tak.html Tirsdag 23. august tok jeg flyet fra Gardermoen til Tromsø. Jeg og Kent Hugo ( www.kugo.no ) skulle de neste dagene gjennomføre et realt fjellraid i Troms over kommunetopper og nærliggende 1000-metringer. I siste liten ble planene noe redusert da Kent Hugo hadde pappahelg så han måtte tilbake på fredag ettermiddag. Uansett, dette skulle bli moro! Han plukket meg opp på flyplassen rundt halv fem, deretter kjørte vi mange mil, helt opp til Øksfjord. På veien lærte Kent Hugo meg navnene på omtrent alle fjelltoppene vi kjørte forbi, nesten så jeg ble lokalkjent på dagen! I Øksfjord var det stor trafikk på kvelden, og vi spøkte med at det lokale kveldsrushet var i gang her ute. Har hørt at Mix-butikken her er særs kjent verden over...! Satte opp teltet til Kent Hugo (som var veldig kjekt å sette opp) på en liten plass ved veien, og neste morgen våknet vi til grått og vått vær. Noe kjent med det der ja... Men yr.no lovet oss bedring utover dagen, så motivasjonen var som alltid på topp. Tok ferga over til Tverrfjorden og kjørte inn til brua ved Tverrfjordvatnet. Parkerte her og begynte å gå. Først langs Tverrfjordvatnet før vi dreide opp mot venstre til 226-vannet. Gresset og trærne var våte etter nattens regnvær så det var ikke til å unngå å få våte klær allerede fra begynnelsen. Vi valgte å holde på vestsida av 226-vannet, men i ettertid viste det seg at det ville være lurere å ta østsida. På vestsida var det noen bratte klipper og ur med såpeglatt lav. Nå bar det etter hvert opp i tåkeheimen i renna opp mot skaret mellom Hellefjellet og 826-toppen. Vi holdt godt tempo oppover og det var deilig å kunne følge snø de få stedene det lå rester igjen. Tok en god pause i skaret før vi fortsatte sørvestover over en rygg. Opp mot breen fulgte vi en bekk som kom ovenfra (se kart). Fine klippepartier som var enkle å klyve. Breen var ren blåis nå, så vi snørte på oss stegjerna med det samme. Kent Hugo hadde noen problemer med sine stegjern og var en liten stund bekymret for om vi ville nå toppen dersom dette fortsatte. Heldigvis fikk han orden på dem. Men nå var det mine jern som begynte å kødde. Begge oss brukte Petzl Vasak. Selv om jeg har stilt dem perfekt inn og strammet godt igjen løsner dem, er skoene for mjuke? Drit og dra! Passerte noen bresprekker like før det flatet ut, på flata var det null sprekker å se. Vi passerte Loppatinden, Finnmarks høyeste fastlandspunkt, på venstre side. Nå fikk vi faktisk ganske fin utsikt ut mot Kvænangen og Lopphavet, skulle yr.no holde ord da? Vi skulle se om vi klarte å slå «Joso» sin tid på 3t 50min til toppen av Øksfjordjøkelen, men vi så etter hvert at vi ikke ville klare det og kom opp like under 4 timer. Like før 1204-punktet som var på GPSen måtte vi over et par lumske bresprekker. Vi bandt oss aldri inn i tau siden det stort sett var synlige sprekker. Begge GPSene viste ganske nøyaktig +-1200 moh, ikke så ille smelting som vi hadde fryktet. Ingen sikt på toppen dessverre så vi gikk ganske radig tilbake til Loppatinden der vi tok en matpause. Etter hvert løsnet fler og fler skyer og Kent Hugo tenkte at vi vel skulle få se hele Øksfjordjøkelen iløpet av 10 minutter. Været ble i alle fall ikke så verst! På vei ned igjen ble sola mer og mer gjeldende. Da vi omsider var nede ved 226-vannet valgte vi å følge en sti på østsida av elva som løper ut fra dette. Turen ble avsluttet med en frisk dukkert i Tverrfjordelva. På vei sørover fikk vi se Øksfjordjøkelen i all sin prakt fra bilveien, det måtte vi bare ta et bilde av.

Tusen takk, Ole-Petter! Det var hyggelig og oppmuntrende å høre. Ikke alltid like motiverende å sette seg ned og skrive rapporter, så det er godt å høre at de settes pris på. Jeg leser også dine rapporter med stor interesse! Ja, jeg tar selvkritikk for det stuntet til Arnes pinakkel og Juvtinden. Egoistisk til tusen... men utrolig nok går det i 99 % av tilfellene bra!

Hørtes ut som noen herlige dager i de franske alper, coni! Ser ut til at dere var mer heldige enn oss mtp været på Mont Blanc. Rocheforteggen stod høyt på den lange ønskelista i sommer, men snø- og værforhold endret planene vesentlig. Midi-Plan traversen ser artig ut. Vi fikk anbefalt egga fra Cosmiques til Aiguille du Midi av noen portugisere, med bedre utvalg av sikringsutstyr har man et hav av muligheter for fine AD-ruter rundt Midi.

http://peakbook.org/tour/19038/Joggetur+til+Vasstrandegga.html Bjørn-Even og jeg var enige om at vi skulle ha en hviledag i dag etter klatreturen i Molladalen dagen før. Vi tok en liten sightseeing i Ålesund med en bedre lunsj (kylling og pizza) og tur biltur til Aksla. Etter hvert ble jeg litt rastløs og ville ta en tur til Ålesunds kommunetopp på Vasstrandegga (Ursfjellet). Bjørn-Even valgte å være igjen på Amfi-senteret. Jeg kjørte til parkeringen ved Brusdalsvatnet, like før Vasstranda. Fant ut at jeg ville ta en hardøkt i dag og satte meg som mål at jeg skulle jogge hele veien opp til topps uten stopp. Trengte en gjennomkjøring og riste av en den rustne forkjølelsen jeg fortsatt hanglet med. Startet å jogge oppover, men etter 70 høydemeter måtte jeg ut i skogen for å gjøre et ærend. Det tok vel to minutter før jeg var klar igjen. Holdt koken bra i de bratte grusbakkene, og ved Langevatnet gikk resten av ferden på en ganske gjørmete sti. Sklei en del i de bratteste partiene, og etter hvert så flatet det en del ut og noen steder gikk det faktisk nedover. Stoppet klokka på nøyaktig 42 minutter (inkl dopause) på toppen, da hadde jeg jogget jevnt hele veien med intensitet 3 / 4. Godt å puste litt! Utsikten fra toppen var overraskende fin i alle retninger. Jeg skrev meg inn i toppboka ved toppvarden før jeg lette etter Ålesund sitt høyeste punkt. Grensa mellom Ålesund og Skodje går noen meter vest for høyeste punkt. Der det står et lite grønt turskilt ved grenserøysa ligger høyeste punkt i Ålesund. På returen gikk jeg rolig ned til Langevatnet der jeg smått begynte å jogge ned til bilen igjen. Tok et forfriskende bad i Brusdalsvatnet før jeg kjørte tilbake til Spjelkavik og hentet Bjørn-Even. Han hadde nok trodd at jeg skulle bruke kortere tid, men Vasstrandegga krevde sitt svarte jeg. 1t 40min 555 høydemeter 9,5 km

Rapport med bilder finnes her: http://peakbook.org/tour/18905/Sofaruta+via+Holtanna+%2B+Bladet.html I over to år hadde jeg og Bjørn-Even hatt i tankene å klatre den velomtalte Sofaruta i Molladalen. I fjor høst besøkte jeg Molladalen for første gang, men da rakk jeg bare å klatre sørvestegga på Jønshornet med to andre kamerater. Nå var tiden inne for å raske med seg denne undervegs på vårt lille vestlandsraid, og nå var vi også villige til å klatre Holtanna og Bladet i samme slengen! Reiste grytidlig fra hytta mi i Stryn mot Molladalen. Været virket lovende da vi nærmet oss de sunnmørske alper. Bjørn-Even hadde aldri vært i denne delen av Norge før, og som forventet tok han bra av da den ene kvasse tinden etter den andre dukket opp! Vi valgte å kjøre via Øye for å titte opp på Slogen og Jakta, det var et storslagent syn, nesten så vi vurderte å ta turen dit opp i stedet. Etter en fergetur og noen fler mil i bil var vi fremme ved Melbøsætra der vi startet på innmarsjen. Innmarsjen opp til Molladalen føltes drøy ut, spesielt for Bjørn-Even som ikke har klatret i fjellet siden vår romsdalstur for nesten nøyaktig ett år siden. Over oss var det et jevnt skyteppe, og vi håpet begge på at skylaget var tynt slik at det kunne være muligheter for å komme over det når vi nærmet oss Holtanna. Ved Storevatnet la vi igjen vandrestavene våre og startet på den siste oppstigningen til klatreinnsteget. Den gikk etter hvert opp en litt løs renne og over en snøfonn, og til slutt var vi over skylaget og ved det vi håpet var innsteget til Holtanna. Utrolig flott å se den flotte utsikten, spesielt iøynefallende var den spektakulære Ytstenestinden. Bjørn-Even var i fyr og flamme og mente at så fantastiske syn ikke skulle vært lovlig! Over skyene hadde sola begynt å tørke bort nattens regnvær, så vi kunne starte klatringen i tørt og fast fjell. Vi tok oss en god matbit for å komme oss etter den 1000 høydemeter lange innmarsjen, da oppdaget jeg at camelbaken hadde lekket og nesten alt vannet var borte. Heldigvis hadde Bjørn-Even godt med drikke slik at jeg kunne snylte litt fram til neste vannstopp. Bjørn-Even fikk æren av å starte showet. Vi begynte å klatre oppover sydryggen, uten å ha lest noen klatretopo på forhånd antok vi at dette var rette veien. Siden Bjørn-Even som sagt ikke hadde klatret på over et år tok han seg god tid og kvalitetssikret hver eneste sikring han satte nøye. Etter drøye 20 meter satte han standplass og jeg kom etter og tok en enda kortere andre taulengde på grunn av enormt taudrag. Klatringen var enkel og oversteg sjelden grad 3, vi prøvde å følge egga hele veien. Den tredje taulengden var slakkere og gikk bort til der det bratner opp til Holtanna. Etter det klatret jeg opp en bratt skrårampe ut til høyre, og rundet et hjøre der ryggen fra Ytstenestinden møter sydryggen. Satte standplass like under en kort hammer. Siste taulengde gikk over en særs luftig egg og kort tid etter var begge på toppen av Holtanna! Jeg så på klokka at vi hadde brukt litt mer tid en det jeg hadde håpet, så vi fant begge ut at skulle vi rekke Sofaruta før det ble mørkt så måtte vi henge i. Sofaruta som går i sørveggen på Mohns topp så vi godt fra Holtanna når vi sammenliknet med en dårlig topo jeg fant på nettet. Tåka flakset rundt Molladalstindene og skapte en trolsk stemning. Idet vi skulle til å rappellere oss ned fra Holtanna mot Mohns topp (to rappeller med boltefeste) klarte vi å lage et heidundranes taukrøll begge gangene, dette skulle vi skjerpe oss på til senere, for slikt er tidssløsende! Den siste rappellen som går ned i «holet» på eggen nord for Holtanna var lang og luftig. Da vi skulle dra med oss tauet etter rappellen klarte det å dra med seg noen store steiner, vær obs på dette og pass på å ikke stå for eksponert til... Bjørn-Even var litt skeptisk til å fortsette opp Sofaruta og følte seg ikke helt i slaget, men etter å ha vurdert litt fram og tilbake valgte vi å prøve likevel. Vi kløv oss opp til innsteget på Sofaruta som ligger ganske så langt til venstre når man titter opp på Mohns topp. Det er mye merker i vegetasjonen etter tidligere trafikk. Jeg fikk lede første taulengde og var spent på hvordan denne Sofaruta egentlig var. Første taulengde var lang, men skuffende enkel. Den skrår først opp mot høyre, deretter inn i et søkk/kløft og videre oppover et godt stykke. Andre standplass skulle være på «sofaen». På venstre siden av kløfta var det en stor hylle med bolter, men dette er ikke sofaen, den ligger på høyre siden av kløfta, litt lenger oppe. Klatringen var så enkel at jeg nærmest frisolerte hele taulengden opp til sofaen, satte en sikring før standplass. Det ene halvtauet hadde kilt seg fast i en sprekk lenger nede, så jeg ble nødt til å la Bjørn-Even fikse opp i det da jeg tauet han opp. Andre taulengde skulle visst være den vanskeligste, med et 4+ crux. Bjørn-Even lot meg ta taulengden, og jeg takket ikke nei. Den går først få meter ned til høyre på en litt luftig hylle, deretter opp til høyre der cruxet var. Men begge var enige om at dette ikke var 4+, heller 3+. Etter å ha forsert dette punktet svinger man til venstre og opp på en tydelig rampe. Denne følger man helt opp og så kommer man opp til den siste egga til toppen. Her satte jeg standplass. Siste egga til topps var veldig enkel, men vi sikret opp for ordens skyld. Glade og fornøyde stod vi på Mohns topp! Vi hadde brukt mye kortere tid enn forventet, så vi fant ut at vi ville rekke en tur oppom den luftige pinakkelen Bladet. Ruslet bort nordegga på Mohns topp som ikke bød på noen nevneverdige utfordringer utenom et par luftige punkt. Vi gikk ned på breen og bort til Bladet som ser svært så kvasst ut fra vest. Bjørn-Even ledet opp på Bladet fra østsiden og sikret seg til toppslyngene (ble brukt til nedfiring også) slik at jeg kunne ta et bilde fra den artige vinkelen. Deretter gjorde jeg det samme og han firte meg ned nordsiden. Klatringen var veldig enkel, men man skal ha balanseorganet i orden om man vil sette foten sin på det høyeste punktet! Etter moroa pakket vi sammen klatreutstyret og ruslet ned mot bilen. Først ned Mohns renne på nordsiden av Mohns topp. Fin og bratt sti ned her. Vi fikk en fin solnedgang på vei ned, veldig stemningsfullt. Det siste stykket ned dalen måtte hodelykta fram, og etter 13 ½ timer var vi framme ved bilen og kunne gratulere hverandre med en flott tur! Det eneste som stod i hodet på oss nå var å kjøre til Ålesund for å finne en døgnåpen bensinstasjon med hamburger. Vi kom et halvt minutt for sent til Festøya-Solavågen ferga, så vi ble nødt til å vente en hel time i bil for neste ferge. Men den som venter på noget godt venter ikke forgjeves, det smakte utrolig godt med mat og drikke på Statoil i Ålesund! Takk for en fin tur, Bjørn-Even! Turdata 13 ½ timer 1460 høydemeter 11 km

Våknet til regnvær i Stryn, så planene om klatretur til Vestre Tindefjell forkastet vi på stedet. Mellom regnbygene fant jeg og Bjørn-Even ut at en kosetur til Gryta ville være fint. Vi kjørte opp til Bøasætra og ruslet først opp til hytta mi som ligger der. Tok en kopp kaffe og slappet av før vi gikk opp på nakken og fulgte stien oppover mot toppen. Været var ganske så varmt og det fristet med et bad i elva for returen. Opp til toppen improviserte vi litt ved å klyve opp noen hamre for moroskyld. Flott utsikt fra denne toppen som kanskje er Stryn sitt mest populære fjell. Møtte et tysk ektepar som var i ekstase over den flotte utsikten herfra og de hadde sett mye av Norge allerede. Skrev oss inn i boka før vi tuslet stien ned til bilen igjen. Koste oss med is, ostesmørbrød og spagetti da vi kom ned igjen. Godt å få røre seg litt! Bilder fins her: http://peakbook.org/tour/18828/Kosetur+til+Gryta.html