500fjell

Er bratt ned den nederste skråningen. Hvis det er hard skare kan en utglidning gi fatale konsekvenser.

Berøre toppvarden synes jeg er for strengt. Det bør holde å ha gått over toppen på en eller annen måte. Ser feks på GPS-tracket mitt fra Slettmarkpiggen 2008 at jeg må ha gått rett over Slettmarkpiggen Fortoppen (jf. Mortens koordinater). Om jeg ikke berørte toppvarden så godkjenner jeg den, blir for fanatisk å gå opp dit igjen for å ha berørt toppvarden (var heller ingen toppvarde da vi var der iflg bilder). Er også litt forskjell på topper som feks Søre Nål og Galdhøpiggen. Man regner ofte Galdhøpiggen som besteget ved å ha gått inn i hytta (ikke høyeste pkt), men Søre Nål bør man ha klatret opp og berørt høyeste topparti. Det blir en helhetsvurdering dette her med toppbestigninger. Strengt bør det være, men det får også være grenser.

Ligger ganske mye snø i hele Jotunheimen generelt nå. Så tror dere kan velge og vrake mtp på Pinsen. Dersom snøsmeltingen begynner for fullt må dere kanskje regne litt skibæring i starten, det gjelder begge utgangspunkt. Veien er åpen til Geitsætre ja. God tur, vi satser på en solfylt Pinse i år også.

Kjempefine bilder, ble misunnelig gitt. Ja Jørn! Yr.no bør gå og legge seg. Ser på webcam på Spiterstulen at finværet holdt hele dagen, noe som ikke stemte med gårsdagens værmelding.

Huff og huff, så strenge dere er da. Blir vel nødt til å ta et par turer om igjen, hehe.

Det er vi! Men uenighet er ofte sunt. Vive la difference

Jeg er en av mange som samler på 2000-metringer i Norge. Samlingen startet ganske nylig, men likevel er det noen turer som ble gjennomført før jeg hørte om TIMETRINGENE. Det som irriterer meg er at jeg presterer å bruke energi på gruble etter om jeg har vært på timetringene eller ikke på tidligere turer. Eksempler er feks Memurutind V0, Vest for Store Memurutinden Vesttoppen (kandidat) og Slettmarkpiggen Fortoppen. Alle disse har jeg med stor sannsynlighet gått over, bare at jeg var ubevisst om at toppen var en timetring. Mange vil sikkert si at jeg selvsagt bør godkjenne disse toppene, men skal man fullføre en samling så bør man ha vært på alle toppene med sikkerhet. Hvor mener dere at grensen bør gå for hva man kan kalle en gyldig toppbestigning? Holder det med å ha vært 5-10 meter fra varden? Eller må man ha berørt varden (om den finnes)? Må man huske at man har vært der med 100 % sikkerhet? Eller må man, som et tidligere forummedlem påstod, ha urinert på toppvarden for å ha vært på toppen (satt på spissen )??? Sært spørsmål, men er interessert i å høre meninger rundt dette her...

Byrypa: Motsvarene mine var ikke ment som kverulering. Jeg var bare uenig i at løping er bedre trening for fjellturer enn det sykling er, håper du forstår at i et nettfora kan ikke alle være enige, såpass takhøyde bør det være. Jeg respekterer fullt og helt både dine og mor10 sine meninger. Du behøver ikke slette innleggene, men det er selvsagt ditt valg om du ikke ønsker å argumentere mot en mann. Ha en fortsatt fin kveld! Mor10: Joda, enig i at jo flere muskler som er aktivert, jo lettere er det å komme opp i puls -> bedre kondisjon. Det betyr bare at du må tråkke hardere på ved sykling om du skal utvikle O2-kapasiteten. Men så stor forskjell er det ikke mellom disse to aktivitetene. Jeg mener sykling er en av de bedre treningsformene for fjellturer, siden du trener lår (fremsidemuskulaturen bruker du primært på fjellturer) og skåner knærne. Flere her inne på forumet benytter store deler av treningen ved siden av turene til sykling, og de har merket stor fremgang når fjellturene begynner. Er også enig med deg at allsidig trening er bra for fjellturer feks. motbakkeintervaller (løp) med staver, rulleski, styrketråkk på sykkel, øvelsene jeg nevnte i tidl innlegg og trappespenst (30-50 trinn: springe, hinke og hopp. God trening for legger og lår). SPD-pedaler vil være bra siden man da også bruker flere av de største muskelgruppene og kommer raskere opp i puls, jeg bruker det alltid. Leggene får du nok ikke trent noe bedre. Fortsett å sykle til og fra jobben, og om du klarer å supplere med noen motbakkeintervaller (løp, elghufs) og styrkeøvelser så blir du nok i farlig bra form til sommeren, erlendne.

Hvor har du dette fra? Det avhenger jo av hvor høy puls du har om du skal øke den generelle aerobe utholdenheten. Dersom du kommer opp i lik puls under sykling som ved løping, hvorfor er løping mer effektivt enn sykling? Sykling er også (som Marcus også påpeker) svært god lårtrening til fjellturer, og mer vennlig mht kneskader enn ved løping. Jeg har selv drevet aktivt på med både sykling, langrenn og orientering, og tror ikke noe på at sykling er dårligere kondisjonstrening enn løping. Ved langrenn er det lettere å komme opp i puls siden man bruker flere muskelgrupper. Sånn sett kan også løping med staver være god kondisjonstrening for fjelltur. Resultatet til en O2-test indikerer hvor god kroppen er til å nyttiggjøre seg okysgenet man puster inn. Man kan score ulikt på testene avhengig om man løper eller sykler. Det jeg mente var at sykling ikke står noe tilbake for løping når det gjelder kondisjonstrening. Hushovd har blant de beste O2-testene her til lands. Jeg mener ikke at han dermed ville slått motbakkespesialistene i en konkurranse, men at kondisjonen hans er på topp er det ingen tvil om.

Midtre Ringstind er en fjelltopp også jeg har et anstrengt forhold til etter at det holdt på å gå virkelig galt for seg i fjor mai http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/05/dramatisk-tur-til-ringstinder.html Er spent på å høre nøyaktig hvor mannen falt hen. Om han klatret ville jeg tippet han kom opp fra øst, men i media omtales jo ofte folk som går i vanskeligere terreng enn Besseggen som fjellklatrere. Håper det går bra med vedkommende!

At man får bedre kondis av å løpe fremfor å sykle var nytt for meg. Tror ikke O2-kapasiteten til Boasson, Arvesen og Hushovd ligger særlig tilbake for de beste motbakkeløperne.

Hvorfor er det bedre å løpe? Han sier at han ikke kan "gå" i fjellet fordi det foreløpig ligger for mye snø i terrenget, så løping må i så fall skje i lavlandet. Unngå for all del asfaltløping! Dessuten er sykling bedre lårtrening enn løping (om man ikke løper i svært bratte bakker), og det sliter mindre på knærne som senere skal gjennom en lang tursommer. Øvelsen du nevner med leggene er nyttig dersom man vil ha så god fremgang som mulig, og om man synes det er moro. Sykkelen er mer enn god nok styrketrening for beina (spesielt styrketråkk om du har syklet en del fra før), og det er kjempesmart å sykle de milene frem og tilbake til jobben, det vil du merke fremgang med. Ellers er det god trening med korte serier trappespenst for å bevare lettheten og eksplosiviteten i bena. Til slutt finnes det øvelser for å bevare god stabilitet for bena (og forebygge kneskader), feks knebøy 90 grader på balansebrett, eller "telemarknedslag" på balansepute. Det finnes forøvrig flere tråder om lignende tema fra før. Lykke til!

Har hørt om flere som har fått hunden sin solblind på fjellet, er nok litt forskjellig fra hund til hund. http://www.choppers.no/shop/solbriller-designersolbriller/hunde-solbriller/doggles-ils-hunde-solbriller/prod_244.html

V0 godkjenner jeg, vi fulgte jo ryggen fra V1 og nordover hele veien, så den godkjenner jeg. Det er pkt 2290 (VEST FOR STORE MEMURUTINDEN VESTTOPPEN) som jeg snakker om, jeg mener at det skal mye til å unngå denne toppen om man går fra V1 til Store Memurutinden Vesttoppen, eller hva tror du? Pf 9 er antakeligvis kun et tall Morten har lagt inn uten å ha målt. Jeg har tro på at dette er en potent timetring.

Er -V2 en topp som er naturlig å gå over om man går mellom V1 til Store Memurutinden Vesttoppen? Gikk ryggen i 2005 http://tinderanglerne.blogspot.com/2005_07_01_archive.html men da tenkte vi ikke på timetringer i det hele tatt. Likevel kan jeg ikke skjønne at vi kan ha unngått denne toppen på noen måte? Er i tvil om jeg skal gidde å ta turen til denne kandidaten eller ikke, noen som har noen innvendinger, det er vel overveiende sannsynlig at man har vært på denne da? Nerdete spørsmål, men skal det være så skal det være... Et annet bilde av toppen sett fra syd: http://3.bp.blogspot.com/_cBQMeuQg4lg/SqADcdzrlQI/AAAAAAAAC8o/QaSJHwVAhV8/s1600-h/2005-07-23_21.jpg

Korrekt!

Fantastiske bilder og utførlig rapport fra vakre Lyngen! Kan ikke vente med å komme meg opp dit, og får håpe været blir like bra.

Ser på kartet over Utladalen og finner Vormeli. En "krasafaren steinbu"nedi Utledalsholet. Det jeg lurer litt på er hvordan det er å komme seg ned til denne hytta. Hvis du kommer fra Turtagrø, hvor er det raskest/best å komme seg dit? Stien fra Gjertvassbøen eller via Skogadalsbøen? Noen som har erfaringer/tips til dette? Har hørt at stistandarden ikke er av de beste. Til slutt lurer jeg på om noen vet om det finnes tepper/dyner (er fire senger) i hytta?

Rapporter: Hallingnatten (ved Norefjell) 24. april: http://tinderanglerne.blogspot.com/2010/04/hallingnatten.html Brokefjell (ved Lifjell) 18. april: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=20715

Det hørtes ut som en slitsom tur til Storivilen, Ole-Petter! Men jeg er i grunn enig med Mayhassen om at det iblant kan være spennende å planlegge ruter uten å ha lest i bøker/rapporter på forhånd. Det gir en god følelse, men uansett blir jeg nesten alltid fristet til å gjøre noe research før turer. Så du kunne parkere helt inne på traktorveien (gjennom bommen?) ovenfor boligfeltet altså? Hadde problemer med det da jeg skulle ta en hviletur mot Eggjapiken i sommer, måtte starte helt nedi sentrum ved skolen. Virker irriterende slitsom den stegjernsetappen, og jeg blir også ofte overrasket på returen når man feks ser hvor langt opp man har tråkket spor. Ruta mellom Storivilen og Moldulhøe husker jeg bare som totalt tåkete og whiteout, måtte gå slavisk på GPSen. Den gang måtte jeg droppe Hesthøe som var den videre planen. Det er nesten nøyaktig ett år siden http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/04/lomseggje-og-hestbreapiggane.html da startet jeg fra Sulheim i Bøverdalen, som forøvrig kan anbefales om du vil opp på Moldulhøe/Storivilen igjen på ski! Takk for en fin rapport, med gode personlige skildringer og flotte bilder som gjør den interessant!

Hei! Nå tror jeg at Russlie kan være et godt utgangspunkt for den turen. Beregn deg ca. 6-8 timer dersom du er i "normal" turform. Se også denne tråden med mye god info: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=20692&highlight=

Filmklipp: Jeg vekket Bjørn-Even og Pappa grytidlig. Sola hadde så vidt begynt å titte frem bak Østmarkas åser, dette så ut til å bli en flott turdag. Målet ble Hallingnatten som i grunn er både en kremtopp samt kommunetopp i Nes. På vei oppover Sigdal skuet jeg og Bjørn-Even opp på Andersnatten (733), et flott fjell som blant annet er kjent som motiv i flere av Theodor Kittelsens malerier. Den veggen må vi klatre!, utbrøt Bjørn-Even. Ifølge føreren er den relativt teknisk, spesielt innsteget er vanskelig, men den kan jo være et fremtidig mål. Bilen ble parkert 1,5 før Gørrbu fordi veien inn dit ikke var brøytet (50,- bompenger). Det lå noen flere skyer i dette området så sola kom og gikk som den ville. Lenger øst rundt Norefjell var det ikke en sky hele dagen... Vi ble overrasket over at snøen var ganske tørr, så klister kunne vi bare glemme. Tørrvoks var selvsagt glemt igjen hjemme så det ble en del staking inn til Gørrbu. Her inne satte vi på oss fellene og vant høyde oppover hallet mot Gråhovda. Bjørn-Even og jeg syntes det var deilig å få til en fin tur utenfor Jotunheimen også, det er ofte disse turene man sitter igjen med best minner. «Dette minner meg om Kvitingskjølen» sa Bjørn-Even da vi var kommet innover i snaufjellet. Jo, det ga faktisk assosiasjoner til vår tur til kjølen februar 2009. Slakt, viddete landskap med enkelte småstup med skavler øverst. Etter en litt bratt bakke fant vi ut at bare Hallingnatten ble en for kort tur, derfor stakk vi også innom Vargnatten (1276). Men det var ikke snakk om å bestige toppen ad letteste rute. Jeg og Bjørn-Even fant to isete skrenter som vi klatret opp til toppen. Så kunne jubelen slippes løs, og utsikten nytes! Videre var det enkelt bort til Hallingnatten. Her var det bygd en stor varde som vi også måtte klyve oppå. Vinden var litt sur, men i vardens fungerte som fin levegg så niste og drikke kunne nytes på toppen. To andre karer møtte vi også på selv om klokka ikke var mer enn drøyt 11 på morgenen! Så startet vi om ikke lenge på returen. Vi prøvde en direkterute mot Øyvatnet, men her ble vi stanset av en skrent med skavl øverst. Her kunne man lett blitt lurt utfor i tåka, bare sånn at andre er klar over det. Vi trakk lenger sør og fikk et nydelig renn ned til Øyvatnet, ifølge Bjørn-Even var dette rennet det deiligste han har opplevd i fjellheimen. Skaren holdt fint og vi skøytet oss fint over Øyvatnet før jeg fant en vindgryte omgitt av store skavler. Her ville jeg prøve å løsne ut skavlen! Bjørn-Even tok film av meg (se videoklipp lenger nede), og det var skikkelig artig å løsne skavlen. I tillegg klarte jeg å utløse et aldri så lite flakskred, men bakken var kort så det var aldri fare på ferde. Resten av turen gikk fint tilbake til bilen, Hallingnatten var en fin avslutning på kommunetoppene i Buskerud! Takk for turen! Turdata: 4 timer 13 km 500 høydemeter

Dag: Hehe, jeg kan skrive under på at det var en torsdag utenom det vanlige. Øyvind: Kjempefine bilder! Godt man klarer å fotografere selv om blodet fosser og adrenalinet nærmest tyter ut av ørene, bilder fra slike situasjoner blir verdifulle. Vi ble en del erfaringer rikere ja. Denne eggen er i grunn perfekt øvelse dersom man vil prøve seg på lengre og mer utilgjengelig vinterklatring. Bjørneggen er teknisk vanskelig, men returmulighetene (rappell) er mange dersom noe skulle skje (det verste blir om man mister tauet). Jørn: Det var ikke veldig langt fra at jeg fikk Tommy Steine-syndromet der oppe. Men stoler man på makkeren og utstyret da "ordner det seg". Ofte synes jeg det er mer skremmende på forhånd (forventningsangst), å gruble/drømme på hva turen vil bruinge og at kanskje dette blir den siste dagen i livet... Jeg generaliserer ofte farene på forhånd, men det løser seg stort sett når en møter faren! Knadne: Torsdag og fredag var det mer vinterlige enn vårlige tendenser i Jotunheimen. Ifølge Ole Jacob på Leirvassbu hadde det blitt gjort bremålinger på Bjørnbrean for noen dager siden. Laveste nivå lå rundt 1,5 meter og høyeste rundt 2,5. Det har jo kommet mye mer snø siden påsken og vært kjølig, så nå er det normale forhold. Det er et pudderlag over skaren stort sett, så når nå må vi bare vente på varmen slik at snøen blir fastere og eggene/ryggene blir bare.

Siste bildene.

Medietentamen er unnagjort, yr.no melder SOL i Jotunheimen i morgen! Yes, da blir det tur til Smørstabbtindan med Øyvind (Mayhassen) neste dag. Men før jeg skal til å skru om bilnøkkelen ringer jeg Øyvind for å fortelle at jeg henter ham på Gjøvik om drøye to timer. Når han tar telefonen sier han plutselig at han ikke vil på tur dersom det ikke blir noen spenstige innslag undervegs!! Hva? Det sier du først nå!? Uten å tenke meg helt om detter ordet ut av munnen min: Bjørneggen da? Etter å ha fundert på det en liten stund blir han med på den planen, så vi gasser på oppover den nikjipe Gudbrandsdalen og overnatter i telt/bil ved Geitsætre i Leirdalen. Om natten får jeg nesten ikke sove på grunn av diverse mareritt med tilknytning til Bjørneggen, og feil som kan skje undervegs. Våkner til en iskald bil kl 07.00. Brr… -10grader ute samt en sur vind. Klarvær er det heldigvis, bortsett fra noen faretruende skyer som driver innover fra vest. Jeg skrur på bilen som hoster ut en mengde eksos, nesten verre enn Eyjafjallajökull sitt utbrudd for en uke siden. Det jeg ikke tenkte på var at Øyvind sov i teltet sitt rett foran eksospotta, en frisk morgen for ham! Fikk i meg noen skiver mens vi lyttet til motiverende Manowar-musikk. Så lempet jeg sekken på ryggen og la i vei oppover Hurrbrean mot Veslfjelltinden (2157). Late-Øyvind orket ikke å gå så langt så han dro først opp til Leirvassbu, spiste frokost og labbet i vei opp til Bjørnungen der jeg møtte ham senere på dagen. Det har kommet rimelig mye snø forrige helg, og det var ganske tungt å ta seg fremover på dette føret, mye pudder! På Hurrbrean hadde det gått et monsterskred fra armen opp mot skaret sør for Loftet. Jeg så godt hvor det hadde løsnet, og skredet hadde forplantet seg langt ned på Hurrbrean. Bra jeg ikke gikk på ski her når dette braket løs! Fortsatte opp til sadelen sør for Veslfjelltinden. Holdt meg på høyre side av breen for å unngå å stifte for godt kjennskap til de grove sprekkene som dominerte venstre side. Ved sadelen kom tåka sigende fra vest, og plutselig var sikten redusert betraktelig. Likevel satte jeg fra meg sekken og stakk oppom Veslfjelltinden. Her kom jeg over tåka, og utsikten var fenomal! Vestover lå tåkehavet over hele Sogn, kun Hurrungane og noen andre topper stakk opp av skyene. Resten av Jotunheimens tinder lå der de alltid ligger, og slikket sol fra klar himmel. Sendte sms til Øyvind og sa at jeg stod på toppen kl. 10.50. Overraskende nok hadde han nesten samtidig nådd Bjørnungen! Jeg ble litt stresset og småskyndte meg videre over Hurrbreatinden og Veslbreatinden for å la ham slippe å vente lenge. Det var stilig å gå over Storbrean. Her føler man seg skikkelig liten når man skuer rett opp på St. Smørstabbtindens og Knivens østvegger! Breen tok lang tid å forsere grunnet all puddersnøen, men jeg kom meg til slutt opp i skaret mellom Kniven og Sauen (holdt litt til venstre før skaret pga en tverrsprekk). Nå var det bare å tråkke seg ned til Leirbrean og stryke bort til Bjørnskardet. Fra breen skimtet jeg Øyvind som en liten prikk på toppen av Bjørnungen. Han ventet utålmodig på at jeg skulle komme meg opp for å starte med klatringa (Bjørneggen), så her var det ingen ferie å få. Når jeg kom opp på Bjørnungen så jeg Bjørneggen, på ordnentlig! Fy flate, dette er enda råere enn de bildene jeg har sett av den på diverse DNT-kalendere gjennom tidene. I tillegg var jo eggen innsprøytet med en halv meter med snø. Snøen var en faktor som ville gi oss nok av utfordringer denne dagen… Brukte ganske lang tid på å sortere klatreutstyret og få på meg de rette tingene. Øyvind stod og småskalv og var utålmodig med å komme i gang med ”moroa”. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg med skjelven stemme spurte; ”er du sikker på dette da Øyvind”? Men da svarte han bare ”JA! Dette ordner seg vetu”. Jeg hadde med noen stive terrengjoggesko som jeg skulle bruke til klatringen. Stegjernene sitter rett og slett ikke på Alfa Skarvet skisko. Men i dag var det faktisk altfor kaldt til å bruke joggeskoa, så begge måtte ty til skisko som vi raskt fant ut at ikke var laget for klatring… Tok først en rappell ned fra Bjørnungen til sadelen mot Veslebjørn. Jeg hadde nesten glemt hvordan jeg lagde en båndknute til slyngen, men tror jeg fikk det til, hehehe, den holdt i alle fall. På sadelen, som for øvrig er det smaleste punktet etablerte vi en standplass rundt en stor blokk, og Øyvind la i vei med friskt mot og optimisme som alltid. Første utfordring var en kort hammer som man sommerstid lettere omgår på høyre side. Dette opptaket minner smått om opptaket på Sagieggen. På venstre side stuper eggen ned i Bjørnbrean, og på høyre side er det enda lenger ned til Leirbrean hvor for øvrig Øyvind mistet kompaktkameraet sitt mens han ventet på meg, surt! Etter første hammer stod den mest tekniske hammeren for tur, et kort opptak gradert til 5(-). Det tok uendelig lang tid å finne sikringspunkter undervegs, Øyvind gravde ned i snøen på måfå og hadde heldigvis flaks med å finne sprekker mange ganger. 5(-) hammeren ble en utfordring siden stegjernene ikke funket på myke Alfa Skarvet skisko, dermed måtte Øyvind søke etter noe å feste isøksa til for å komme seg opp. Etter mye tid og slit kom han seg faktisk opp, YES!, da var vel cruxet unnagjort. Øyvind hadde gått denne eggen sommerstid for noen år siden, men husket ingen vanskeligheter undervegs. Han gravde som en bikkje ned i den dype snøen, og fant faktisk tre gode sprekker til å lage standplass med. Jeg nølte allerede ved den første hammeren, men fikk dyttet meg opp. 5(-) opptaket var verre, men med litt tauhjelp kom jeg meg opp her også. Øyvind ”GaleMathiassen” er klin kokos som går her på led uten stegjern, enough said! Vi forsøkte å være effektive, og ryddet unna standplassen i en fei. Deretter kunne vi fortsette greit bortetter eggen usikret et lite stykke før det bratnet til mot Veslebjørn igjen. Satte en standplass, og Øyvind fikk selvsagt æren av å lede denne taulengden også… Innimellom kom det noen tåkeskyer drivende forbi med sur vind, men stort sett hadde vi perfekte værforhold med sol og vindstille. Temperaturen var fortsatt lav, og det var viktig å ikke fryse av seg fingre og tær. Etter råd fra en klatrefører brukte jeg to pulsvarmere jeg hadde strikket selv, det var gull verd for å holde varmen i hendene. Men jeg begynte å bli bekymret for hva som ventet oss i denne siste taulengden. Passasjen så skremmende bratt ut, og her i nordsiden var det full vinter. Ville vi klare å komme opp her, og om Øyvind kommer seg opp, hva med meg? Riktignok var det rappellmuligheter ned i Bjørnbrean, så på eggen skulle jeg nok slippe å bli sittende altfor lenge. Sola stod fortsatt høyt på himmelen, men nærmet seg nordvest for hvert sekund som tikket. Jada, denne taulengden BLE en utfordring, faktisk den største utfordringen begge to har vært borti når det gjelder fjellklatring, forholdene tatt i betraktning. Etter en noe smal eggpassasje stod et ca. 5-10 meter høyt sva som måtte forseres. Øyvind gravde og gravde etter å finne sikringsmuligheter samt fot- og øksefester. Men her var det faktisk ikke lett å finne noe som helst. Hadde vi hatt med noen større kammiser og kiler ville vi kunnet sikre i et bredt riss, men av sikringsmidler var det kun små størrelser. Til slutt gikk Øyvind helt ut til høyre på svaet og dro seg opp noen meter, her ble han stående i over en time! Lete etter fester, lete etter fester, hvor kan man sikre?? Kald på henda ble han, og kreftene tæret på å stå på det utsatte svaet. Men selv om fingrene hans var stivfrosne og alt metall han berørte klebet seg til hansken så lo han i stedet en gal manns latter. Hahhaa, er dette alt du har å by på! (til fjellet)?? Men det ordner seg dette, Sondre, hehehe! Jeg var nok mer nervøs enn ham. Jeg hadde nok gitt opp for lengst. Han ble nødt til å sette et par forankringer i fjellet med slynge, og bruke disse til å stå på. Dersom en av disse ga etter ville han mest sannsynlig dette noen meter ned og slå seg kraftig, og selvsagt hadde han glemt hjelm!!! Etter å ha bedt en god del bønner inni meg utbrøt Øyvind noe slikt; ”ja, da er det vel bare do or die”. Og dermed satte han en rimelig usikker tricam i sprekken, hogg seg febrilsk oppover på svaet og stolte fullt på at dette ville holde. Heldigvis gikk det denne gangen også… Resten av eggen gikk greiere. Første måtte man omgå enda en hammer på venstre side, men her var det lite å sikre i. Dessuten, nesten før Øyvind var på trygg grunn, var det 60 meter lange tauet tomt. Heldigvis stoppet ikke det ham, og den siste renna som var full av snø gikk han usikret. Nå skjedde det som ikke skal skje. Den eneste standplassen han kunne sette lå et stykke på ryggen mot Veslebjørn, og dermed var han ute av synet. Det verste var at det var totalt umulig å kommunisere med hverandre! Jeg trasket etter hvert mot svaet, og forsøkte å manne meg opp. Jeg måtte bare håpe at han hadde sikret meg, og det virket slik da jeg kjente på tauet. Svaet var helt umulig å klatre med all den isen og snøen, selv på topptau! Dette er visstnok kun grad 3-4 sommerstid! Jeg ble nødt til å stole fullt på at Øyvinds standplass holdt, og dermed dro jeg meg oppover på klemknuter. Det krevde en del slit og blod, men det gikk til slutt. Det siste stykket klarte tauet å henge seg borti en nabb i det jeg skulle runde siste hammer. Jeg gaulet alt jeg maktet; ”tau ut!”. Strammet han inn nå, så ville jeg bli dratt ned. Heldigvis slakket han tauet, og jeg kom meg opp til standplassen. Begge var overlykkelige av å se hverandre i god behold, og av å ha kommet opp på denne råe eggen under vinterlige forhold. Tror vi brukte godt over fem timer på det. Vi fikk en fantastisk solnedgang på Veslebjørn, men jeg var fortsatt sulten. Mitt siste mål for turen var å komme meg bort på Skeie. Øyvind hadde brukt opp adrenalinet, og var ikke like keen. Først skulle vi smelte snø med gassapparatet til Øyvind. Jeg hadde nemlig kun tatt med 1,5 liter vann og merket at jeg var noe dehydrert. Men kokeren virket jo omtrent ikke, resultatet ble omtrent 2 dl vann som vi måtte greie oss på resten av turen! Jeg hev i meg en brødskive og litt rosiner og motiverte meg kraftig for å klare Skeie. Vi passerte først en timetring nordvest for Veslebjørn, deretter ble vi stoppet av en kort hammer ned mot sadelen til Skeie, denne omgikk vi i nordøstflanken. Vi vurderte å følge normalruta via nordflanken på Skeie, men denne så ikke gunstig ut med denne puddersnøen. Dermed var det bare å forsøke seg på eggen til topps. Den var artig tross snø og is flere steder. Til slutt kom 3-er hammeren Morten hadde snakket om. Jeg stod og studerte den og rekognoserte i noen minutter. Øyvind var helt umotivert og ville snu, men jeg ville så gjerne på Skeie. Dersom man faller i denne hammeren vil man nesten garantert rulle utfor sørstupet… Etter å ha gravd vekk en del is og snø gjorde jeg det, dyttet meg opp og kom meg opp på hammeren! Jeg satte en 240-slynge her til returen. Resten av eggen var uproblematisk til topps og nordtoppen. For en herlig utsikt, og for en fantastisk dag vi har hatt! Øyvind hadde allerede begynt på returen før hammeren så jeg måtte henge i for å nå ham igjen. Hammeren gikk finfint ned igjen, spesielt med slyngen som jeg også fikk med meg hjem. Så bar det ned til sekkene på Leirbrean, nå kunne jeg puste lettet ut, nok luftige godsaker for i dag! Fulgte fotsporene til Øyvind bort til Bjørnskardet der skiene stod. Rennet ned til bilen ved Sletthamn var noe av det verste begge har opplevd! Et skarelag som akkurat brister når en skal ploge/svinge er rett og slett pyton. Men vi kom oss helskinnet ned til bilen, og jeg la meg flat i snøen når jeg endelig var fremme! Natten ble på hyggelige Leirvassbu, og begge (spesielt jeg) sov som neddopete steiner uten å tenke på noen tur neste dag. Takk til Øyvind for hyggelig turfølge, tauleder og optimist! Turdata: 14 timer 20 km 2000 høydemeter 7 nye topper > 2000 moh.