500fjell

Oi! Ja det var vesentlig prisforskjell. Er det noen forskjell i selve programmet? Det virker jo som at "alle" (også de som ikke er studenter) kan kjøpe det.

Hei! Vurderer å anskaffe meg bilderedigeringsprogrammet Lightroom 3. Er det slik at man skaffer seg et serienummer og deretter kjøper seg lisens på programmet? Kan man laste inn programmet på flere datamaskiner her i hjemmet bare man oppgir korrekt serienummer da? Til slutt: Er det noen som kan anbefale et sted man kan kjøpe programmet billigst som mulig?

Du blander vel ikke med hammeren fra Storgrovtinden mot Heimre Illåbretinden? Den har nemlig grei klyving ned mot en 3-4m høy hammer som er litt teknisk. Klyvinga ned fra Bakarste Storgrovhøe husker jeg som ganske jevn og som ikke stoppes av noen utpreget hammer.

Gratulerer Alex! Du har fått mange unike og uforglemmelige (na)turopplevelser gjennom dette prosjektet. Kan tenke meg at følelsen av å stå på den siste toppen er ambivalent... Takk for mange flotte turer vi har hatt sammen, alltid kjekt med deg som turfølge. Håper, som Bjørn-Even påpeker, at du ikke har gått helt lei, og vil bli med oss på turer i fremtiden! Lykke til med giftemålet og fortsatt god sommer!

Jeg synes det er gunstig med joggesko på enkeltturer med lett sekk. Fordelene: -Bedre demping (skåner knærne) -Mindre vekt -Mer bevegelige og mer føling med fjellet -Muligheter for å jogge -Bedre lufting Ulempene: -Dårligere støtte (slitsomt, lett å tråkke over etc.) -Ikke vanntette -Mindre slitesterke På korte og raske turer bruker jeg ofte vanlige terrengjoggesko, på lengre turer med mye stein har jeg brukt såkalte "fjelljoggesko"/lave fjellsko av typen Montrail. Sistnevnte har bedre friksjon, er slitesterke og mer vanntett. Dessverre har de dårligere demping og fortsatt relativt dårlig støtte.

Nils: Ja, du får gjøre et comeback om noen år når ungene er blitt større. Storen fra Mohns skar er en fin utfordring med stort sett artig 2`er klyving, kun noen få plasser var etter min smak litt småekle uten sikring. Bare å slå på tråden om du vil på tur. Julia: Kjempebra! Dere fikk liv i kameraet også!? Gleder meg til å se bildene enten her på forumet eller på Fjelletibilder.no

Hei! Jeg gikk forbi der i fjor http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/08/storgrovhe.html Det er klyving ned i skaret mot Storgrovtinden, og kun et sted i nedre del hvor det er såpass utsatt at mange vil føle behov for tau. Husker ingen konkrete rappellfester, men det er typisk terreng hvor det ikke burde være noe problem å finne det. Tør ikke å gjette på hvor langt tau du trenger. 50 meter burde være mer enn nok. Bakarste Storgrovhøe sett fra Storgrovtinden http://3.bp.blogspot.com/_cBQMeuQg4lg/SpWfrVWSvFI/AAAAAAAACvg/r76kBBFgZC8/s1600-h/2009-08-08_13.jpg

Tusen takk for hyggelige comments alle sammen! Eirik: Ja, det hadde vært en rimelig kald natt. Var ganske så frisk temperatur da vi startet fra bilen. Styggedals- og Skagastølsmassivet er fjell som er skikkelig utsatt for snø og is. Det har nok noe med høyde og beliggenhet å gjøre. Førerne kaller ofte Storen bare for "Store Snøsamlertind". Ods: Hehe, ja nicket mitt passer kanskje til min aktivitet. Var ikke så veldig gjennomtenkt da jeg registrerte meg på Fjellforum. Imponert over tiden dere brukte! Med litt bedre forhold hadde vi kanskje gått raskere opp til Gjertvasstinden, og sluppet å sikre opp til Vetle og Sentraltinden, samt ta så mange rappeller ned fra Sentraltinden og den ned fra Østtoppen. Men anyways! Vi hadde jo sykler ned Helgedalen og greier. Kunne ikke gjort turen særlig fortere denne dagen. Gikk dere samme rute som oss ned fra Gjertvasstind eller den gule trekanten i boka til Morten? Oddis: Tusen takk for det! Har ikke mange 2k-topper igjen, blir nok ferdig i august dersom været strekker til. Håper også å få til turer andre steder i Sør-Norge før det blir jobb 1. september.

Ofte ligger det mye skodde (tåke, lave skyer) over Hardangervidda selv når det er meldt fint vær rundt januar-mars. Har registrert dette på godværsturer i Jotunheimen, at de høye fjellene svever på et tåkehav over feks Sognefjorden med omliggende topper. I februar i år hadde jeg en knalltur til Hardangerjøkulen, og da lå det et tåketeppe over Hardangervidda https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=19840 God tur!

Flott rapport fra en spennende og lang tur! Gøy å se at du også har fått blod på tann! Fjellet er jo en perfekt arena for opplevelser og trening. 23. juli og 1. juli har vært de fineste dagene i Heimen så langt i sommer. Knutsholstraversen fortjener slikt godvær

Takk takk Jørn! Har ikke noe dårlig tid, men ville gjerne rense vekk disse duste-pf10-toppene slik at jeg og Bjørn-Even kan ta for oss de ordentlige tindene senere i sommer. Visste at alle turkompisene mine hadde Slettmarkpiggen fra før, så den var det like greit å få tatt når jeg først var i området. Nå reiser jeg til Sørlandet for å nyte sjø og svaberg, du får kose deg på jobb imens.

Etter en god natts søvn i teltet ved Gjendebu etter den lange kveldsturen dagen før var jeg egentlig klar for å reise hjem. Men da været overraskende nok ikke var dårlig, det vil si opphold og ikke tåke på toppene, så fikk jeg lyst på en liten tur før ettermiddagsbåten til Gjendesheim gikk. Turmålet ble Gjendetunga (1516 moh). Har ikke så mye å si om turen annet enn at stien opp var fin å følge. Fra toppen har man god utsikt over Gjende, sørover mot Gjendealpene, vestover inn slettene til Midt-Jotunheimen og nordover mot Storådalen og Semeltinden. En hyggelig kosetur på drøye to timer! Anbefales for barnefamilier.

Dagen etter langturen på Dovrefjell tok jeg farvel med Jørn på Dombås. Jeg stakk inn på en kaféteria som hadde internett for å sjekke værmeldinga fremover. Jepp… som jeg tenkte nærmet finværsperioden seg slutten. Første sjanse til å få tatt en tur inne ved Gjendebu var allerede i ettermiddag. Dermed råflådde jeg E6 og Sjodalen for å rekke Gjendeferja, og kort tid senere stod jeg med sekken pakket inne ved Gjendebu. Været ble bare bedre og bedre. På Dovre var det grått med mye tåke på toppene, men da Gjendealpene tittet fram rundt Sjodalsvatna var det som å komme til en ny verden med sol, varme og klar himmel! Ifølge meteorologen skulle det begynne å regne fra og med kl. 06.00 neste morgen så jeg måtte begynne å gå nå i kveld. Kl. 17.10 forlot jeg Gjendebu og holdt et noenlunde høyt tempo opp til Nørdre Svartdalspiggen. Like før jeg skulle opp på 1625-toppen kom jeg på at jeg ikke hadde fylt opp vannflaskene. Dermed måtte jeg traversere mot venstre noen hundre meter før jeg fant en smeltebakk fra en snøfonn. Her gikk det også greit å stige opp på ryggen som førte til topps. Etter en kjapp pause småjogget jeg meg bort til Store Svartdalspiggen. Noen enkle klyvepunkter passerte jeg her og der, og jeg prøvde å holde meg oppe på ryggen for å spare tid. Jeg ville bli ferdig med klyvinga før det ble mørkt! Videre fra Store måtte jeg litt tilbake før jeg kom meg greit ned i vestflanken og bort på eggen videre over Midtre og til Søre. Grei klyving, og delvis spenstig å følge ryggen hele veien. I nordvest lå en tung og mørk regnbyge som jeg håpet ikke ville komme nærmere. Jeg registrerte heldigvis ikke torden. Videre gikk jeg opp på Langedalstind og ned i skaret mot Mesmogtind var det overraskende enkelt. Jeg hadde lest at det skulle være tung klyving her, men det ville jeg slettes ikke mene. Så kløv jeg meg opp på Mesmogtind. Artig klyving opp dit, og ble det for utsatt var det bare å omgå eggen til høyre i flanken. Stod på toppen 3 timer etter start fra Gjendebu. Jeg ville ned og titte på ”kandidattoppen” nordøst for hovedtoppen. Litt løs klyving for å komme ned i skaret først. Hammeren rett på var uaktuell å klyve usikret mtp at jeg også skulle komme meg ned. Uansett så jeg at toppen bombesikkert hadde mindre enn 10 meter i primærfaktor. Maks 8 meter! Jeg prøvde å nå toppen ved å omgå på en hylle til venstre, men her var det et punkt som var sinnsykt utsatt. Hylla var skrå med grus på, og et sted ble man presset utover mot stupet uten å ha noe å holde seg i. Nei, jeg ville ikke risikere livet for en dustetopp som ikke engang hadde 10pf. Snudde så og gikk tilbake til Mesmogtind igjen. Nå var det på med sekken og klyve seg greit ned i skaret mot Langedalstind. Ferden gikk så videre mot de søre Langedalstindene. Jeg fulgte varding direkte ned mot botnen i sørøst. Her var det løst og rotete å gå. Kom omsider ned til snøfonna som jeg fulgte opp til Midtre Langedalstinden, deretter spasertur bort til Søre Langedalstinden. Når jeg forteller hva resten av turen gikk ut på kommer nok mange til å riste på å himle med øynene… det hadde seg slik at jeg var usikker på om jeg hadde vært oppom Slettmarkpiggens fortopp, en ”ny” pf10 topp. Derfor måtte jeg tilbake dit. Det ble en laaang joggetur/marsj gjennom løs ur og over stein og gresstubber via Uksedalen og 600 høydemeter opp til nevnte topp. Drøye to timer brukte jeg fra Søre Langedalstinden, og da gikk jeg ikke rolig. På toppen som jeg nådde kl. 23.30 måtte jeg fram med hodelykta for å komme meg ned igjen til Gjendebu. Jeg orket ikke engang å tenke på å gå de siste skarve meterne videre til hovedtoppen. Tilbake gikk jeg via Slettmarkkampen, ned til Rundtom og en laaang amøbemarsj på T-stien ned Veslådalen til Gjendebu. Jeg hadde heldigvis en fullmåne som lyste en opp en del av landskapet. Da jeg var vel framme gomlet jeg i meg en skive og noe vann før jeg sluknet som et lys i teltet. Turdata: 8t 45min 33 km 2500 høydemeter 10 (9 nye) topper > 2000 moh.

Flotte bilder fra Romsdalseggen Ekstrem, Bjarne! Har lest litt om den fra før og det ser ut som en fin tur. Håper du fikk like bra vær på de andre turene dine, gleder meg til å høre om dem.

Hei Viggo! Storåe kan nok være litt vrien å krysse, men det kan nok gå enkelte plasser. Tørrskodd vet jeg ikke. Vær forsiktig ved stor vannføring. Vet at noen her på forumet krysset elva ved utoset av Langvatnet høsten 2008 https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13633 Men elva er jo større jo lenger ned mot Gjende en kommer. Personlig ville jeg nok gått opp på Gjendetunga først (en fin topp!) og deretter sikte meg mot Skarddalen og følge venstre side av vannet. Elva fra Grisletjønnen kan jeg aldri forestille meg at vil være noe problem å krysse, ei heller de fra vannene på Rauddalseggje. Vær obs på å ikke trekke for høyt opp mot venstre på den lille breen innerst i Skarddalen, jeg har observert noen dype sprekker der. Legger ved et bilde av elva fra stien mot Gjendetunga.

Var der oppe nylig, her er noen rapporter Skagastøls- og Styggedalstraversen 23. juli: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21959&highlight= Maradalstindane og Storen 25. juli: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21966&highlight=

Og de siste bildene.

Før turen Jeg og Alexander var slitne etter en 25 timer lang tur over Skagastøls- og Skagastølsryggen https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21959&highlight= Lørdagen brukte vi stort sett til å sove i bilene våres, handle ”klyvehansker” i Fortun og spise middag på Turtagrø. Ifølge værmeldingen skulle søndag bli bra vær og Alexander prøvde å skaffe turfølge til Maradalstindane og helst også Storen, dette skulle bli hans nest siste samletur over 2000 moh. Busken (Roar) som var den eneste som hadde gått ruta via Slingsbybreen før var usikker på om han ville være med da det var meldt regn mot natt til mandag. Han ønsket ikke noe nedbør på den ryggen, det har han opplevd en gang tidligere. Dersom vi ikke rekker over ryggen iløpet av søndagen så sliter man. For min egen del hadde jeg planlagt Svellnosbrean rundt siden jeg fra før hadde toppene på Maradalsryggen og Storen https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21785 Men rimelig spontant ombestemte jeg meg og meldte fra til Alex om at jeg godt kunne bli med på hans tur som fjerde mann i brelaget. Vi senket ambisjonene og bestemte oss for at vi (meg, Alex, Roar og Eyvind) kun skulle konsentrere oss om Maradalstindane. Overnatting på Skagastølsbu Lørdag ettermiddag møtte vi Eyvind på Turtagrø. En uredd, sprek og hyggelig 25 år gammel oppdaling som Alex kjente. Han hadde gått litt i fjellet før, klatret en del på bolter, men aldri krysset en isbre. Dette ble en frisk start på ”tinderanglerkarrieren” og jeg er imponert over innsatsen. Roar kom noe senere på kvelden etter å nylig ha hatt en tung tur til Hellstugupiggen i bena. Han valgte derfor å begynne fra Turtagrø tidlig neste morgen mens jeg, Alex og Eyvind gikk opp til Skagastølsbu/Hytta på Bandet lørdag kveld. Dermed sparte vi oss for de fleste høydemeterne neste dag. Vi hadde nydelig kveldssol i ryggen mens vi labbet opp til hytta, og alle gledet seg til neste morgen. Alex tittet opp på Storen, i sitt stille sinn håpet han nok å få tatt den også… Overraskende nok var hytta like tom som Paradise Hotel-gjengens hjerner, vi fikk den med andre ord helt for oss selv. Skagastølsbu er og blir en nødbu, det var jo kjøligere innendørs enn ute, men trekk og eventuell nedbør ble vi skjermet for. Med liggeunderlag og soveposer fikk vi oss en god natt søvn. Forsering av Slingsbybreen Alex var tidlig oppe rundt 05.15 for å koke seg posemat. Eyvind og jeg slumret en halvtime lenger før vi gjorde oss klare. Jeg stakk opp på haugen for å speide etter Roar som skulle møte oss kl. 06.00 ved hytta. Og ja, jeg kunne vinke til ham der han stod nede på Skagastølsbreen! Før vi la i vei mot Slingsbybreen fremmet Alex på nytt det forslag om å returnere via Storen. Det hadde ikke Roar lyst til og konstaterte at det ikke ble noen lengre tur på ham enn til Maradalstindane, det får være nok for i dag. Vi skrådde noen høydemeter sørover før vi traverserte oss østover til Slingsbybreen. Det var fint vardet bortover her. Vi fulgte den nederste av to hyllegallerier (Berges chaussé). Et par luftige passasjer måtte vi forbi. Blant annet en blokk som stod midt i ”veien”. Den kunne rundes på yttersiden eller krabbes over. Til slutt var vi fremme ved den voldsomme Slingsbybreen. Den var nokså avsmeltet, kun de første meterne mot land var dekket av snø. Vi koblet oss inn i tau og fordelte isskruer og snøanker etter rekkefølgen. Jeg ledet an toget og alle kom seg greit over. Moro å titte ned i dype sprekker! Nedenfor nynnet Midtmaradøla og over oss kneiset de villeste tinder med Storen som den mest dominerende av dem alle. Snøen strakte seg over hele svapartiet, et parti man må forsere når man skal ”i land” på den andre siden. Dermed var det problemet ute av verden. Opp til Jernskartinden Etter å ha koblet oss ut av tauet og pakket ned utstyret var vi klare for å komme oss opp på Maradalsryggen. Roar har som sagt vært her før, riktignok i tåke og visste noenlunde hvor ruta gikk hen. Man følger et tydelig skrådrag bestående av grus og mose et godt stykke oppover. Eyvind hadde med speilreflekskamera og knipset i vei fra alle tenkelige vinkler. Det siste partiet før man stiger opp på ryggen er det vanskeligste. Et sted må man klyve vertikalt opp mot venstre og snike seg mot høyre og opp på en ny hylle. Ikke mange meterne senere kom neste utfordring, spesielt om man har litt for stor mage eller et forvokst skrotum. Her må man åle seg inn en trang sprekk som fører gjennom en stor blokk. Sekken må man føre foran seg og med litt jobbing kommer man seg gjennom. Alternativet er å runde blokka på utsiden, men her er det veldig utsatt! Etter dette var det enkel klyving opp til Jernskartinden der Maradalsbreen strekker seg helt opp på ryggen fra andre sida. Herifra og videre var det for meg kjent terreng, men fortsatt like spennende! Maradalstindane Jeg var forberedt på vanskelighetene vi hadde foran oss og ønsket hurtig og rask sikring der det var nødvendig. Etter litt klyving valgte vi å sikre over en liten og utsatt hylle. Alle kom seg greit over der og vi buste over S3 og alle utenom meg bort på S2. Jeg begynte på omgåelsen av denne toppen for å sjekke ut forholdene videre til S1. Et par ganske hard snøfonner måtte passeres sørvest for S2, men ved å følge kanten helt øverst kom vi oss greit forbi uten stegjern. Isøks var uansett en trygghet. Den siste uka har det vært varmt i fjellet, mye snø har smeltet og jeg tror at 2010-sommeren kommer til å ligne veldig på 2006 når det gjelder snøsmelting. Snøen over svaene i sørvestflanken på S1 var borte, noe den ikke var på turen til meg, Morten og Bjørn-Even halvannen uke tidligere. I stedet for å klatre to taulengder direkte opp til S1 ville jeg sjekke ut omgåelsen over svaene. Jeg vet at det skal være mulig å gå der, og blir det for vanskelig er det jo bare å hive fram tauet. For å komme seg bort til svaene måtte vi følge noen ekle og våte hyller som var dekket med skummel grus. Svaene gikk rimelig greit, men stedvis var det svært få tak og man måtte stole på skoenes friksjon. Alexander hadde rimelig høy puls da han kom opp etter meg og meldte om at det var noe av det skumleste han hadde gjort. Roar fikk problemer på et lite punkt som vi sikret ham over. Deretter var det ren motorvei opp på S1 og Nørdre Maradalstinden. Nå gjenstod kun toppen ”Sør for Sentraltinden”. For å komme oss dit hadde vi to alternativer: (1) å omgå Nørdre i sørvest via bratte, utsatte flanker som kanskje er steinharde, (2) ta to rappeller ned fra Nørdre mot denne toppen. Vi valgte nr. 2. Den første rappellen var svært kort og her fant vi ingen tidligere rappellslynger. En passe stor stein brukte vi til feste. Etter det var det et småekkelt klyvenedtak der vi fikk hjelp av en slynge som vi slang rundt en nabb. Til slutt gjenstod en lang rappell på drøyt 15 meter. Nå var bare litt klyving til før vi alle stod på ”Sør for Sentraltinden”. Ingen varde var å se, så jeg og Alex bygde en. Og gjett hva som lå på topplatået?: Mortens kamera! Selve kameraet var stein dødt, men forhåpentligvis virker minnebrikken fortsatt. Vi venter i spenning… Sentraltinden Vi satte oss ned og diskuterte litt. Klokka var bare 12.00 og vi hadde brukt 5,5 timer fra Bandet. Dagen var enda ung! Alexander ville gjerne opp på Storen, noe som i grunn fristet meg og Eyvind også. Det er alltid kjekt med rundturer, og Storen i godvær er ikke alle forunt. Jeg visste i det minste veien opp til Sentraltinden, så vi skulle ikke bli overrasket over hindringene som ventet. Roar var litt skeptisk, men ble etter hvert med på forslaget. Dermed tok vi en rappell ned fra Sør for Sentraltinden. Roar og jeg målte primærfaktoren dens og fikk ca. 11 meter. Så pf10-samlere bør nok stikke opp på denne. Deretter kløv vi opp på en liten tagg. Sist gang tok jeg en kort rappell ned fra denne, men nå ville jeg sjekke ut alternativet ned en kamin og bort på en nabb man kan bruke til å slenge seg rundt og bort på trygt fjell. Det funket fint og Eyvind kom greit etter. Roar og Alex ville rappellere. Mens de ordnet med tau sjekket jeg ut veien videre opp til Sentraltindens sørvestflanke. Sist gang måtte vi klatre opp fra svaet man entrer etter taggen. Jeg fant en grei variant ganske langt nede på svaet og kom usikret opp. Min rute var litt lurvete og tidkrevende så jeg toppsikret de andre en mer direktevariant opp til flanken. Videre gikk vi ut på en snøfonn som vi fulgte oppover, og så kløv vi enda litt lenger opp og vips var vi på skrådraget man skal følge. Man skal holde like oppunder Sentraltindens søregg. Tørt og fint som det var i dag brukte vi ikke lange tiden opp til Sentraltinden. Snaut 2 timer fra ”Sør for Sentraltinden” tok det noe Roar var positivt overrasket over. Storen via Mohns skar Etter å ha nytt utsikten noen minutter og tatt et fellesbilde med selvutløser satte vi kursen mot Vetle Skagastølstinden. Vi tok en rappell ned i skaret fra Sentraltinden og fikk ikke problemer med taudraget slik som sist (sikkert pga regnværet den gang). Sekkene ble lagt igjen i skaret og vi tok alle turen opp til Vetle. Nå manglet Roar kun tre-fire topper på 2k-lista si! Etter å ha returnert ned til sekkene begynte vi på galleriene bort mot Mohns skar. Vi fulgte vardingen hele veien, men her var det jammen ikke lett selv på tørt føre! Om vi ikke har tatt feil rute bør det være en ”rød trekant” her. Etter en stund kom vi til det samme faste tauet som lå her forrige gang. Jeg og Alex brukte dette som en ekstrasikring til å klyve oss ned, mens Roar og Eyvind tok en ordentlig rappell. Noen meter senere måtte vi klyve oss ned på et sva, her var det heller ingen walk in the park og tauet måtte atter frem. Vi endte som sist opp ved fonna (som var steinhard, stegjerna måtte fram) et lite stykke nedenfor Mohns skar. Noen som vet om vi har gått feil rute? I skaret møtte vi tre hyggelige svensker som hadde rappellert ned fra Vetle Skagastølstinden. De gikk i forvegen på løpende sikringer mens vi koste oss med matpause noen minutter til. ”Klyvingen” opp Storen herfra var også overraskende spenstig, en rød trekant etter vår smak. Spesielt to steder var det kinkig. Et i starten der det bratner til, her er det meget luftig! Lenger oppe må man forbi et litt teknisk punkt. Det letteste er å tørre å få foten opp på en hvit crimp, deretter er det halvgode tak for hendene til å komme seg videre. Alle kom seg opp uten tau, men vi brukte litt tid på det sistnevnte punktet. Resten av ruta til topps gikk problemfritt, og like før toppen sprang jeg forbi våre svenske venner. Da utbrøt en av dem med et smil om munnen: ”Disse nordmennene slår oss alltid i spurten, i hvertfall på ski!” Tilbake fra Storen Vi slo av en prat med svenskene på toppen over en matbit. De elsket Norge og brukte mye av sin fritid her. ”Slike fjell har vi ikke i Sverige”, gjentok de overfor oss stadig vekk. Min mening er at Sverige byr på mye unik natur som Norge ikke kan måle seg mot. Spesielt ødsligheten, og at man mange plasser må gå flere dagsmarsjer for å komme til et bestemt sted. I Norge (hvertfall Sør-Norge) kommer jeg ikke på et eneste sted man ikke kan nå på en dagsmarsj fra bilveien. I tillegg har Sverige mange kvasse og vakre fjell, også over 2000 moh. For å ikke mørkne ute måtte vi snart begynne å tenke på returen. Vi klyvde oss usikret ned i hakket der Tandbergs møter Andrews renne. Ikke flust av bøttetak der akkurat… Etter å ha passert hakket dreide vi litt til venstre og nedover en ganske utsatt ”sti” til rappellfestet ned sørvestveien. Ned denne stien skal du jaggu se hvor du trår! Nesten merkelig at det ikke skjer flere ulykker her. Vi koblet sammen 2*60m tau rundt den store, grønne og kraftige lastestroppen og firte oss ned hele tauets lengde (det holder å fire seg ned ca. 40 meter) til Hjørnet. Rappellen var lang og luftig, skikkelig sug i magen her! Videre ned til svaene gikk det greit. Jeg skjønte hvor jeg, Morten og Bjørn-Even hadde gått feil da vi gikk her i tåke, regn og sterk vind. Et punkt nedover stien må man klyve litt mot venstre, her tok vi til høyre og måtte senere rappellere oss tilbake på rett spor. Svaene var tørre og fine, kunne nok ha gått usikret her, men vi tok en ”seiersrappell” i stedet i en liknende lastestropp som ved forrige rappell. Ned mot Hjørnet presterte vi å gå for mye mot høyre i nedre del. Dermed måtte vi forsere en del ekle sva! Den riktige og enkleste veien går ned noen snøfonner mer mot venstre selv om det også vardes mot høyre. Men vi kom oss alle ned til Bandet, i god behold og gratulerte hverandre med dagens fine opplevelse! Stien ned til Turtagrø føles som vanlig lang ut. Vi prøvde å tenke på at det ville ta fem timer selv om det egentlig tar snaue to, kanskje det ville hjelpe psykisk. Ved Tindeklubbhytta kastet kveldssola et rødlig skjær over Skagastølsryggen, og skyene ble farvet rosa. Resten av turen ble det ikke særlig prating, vi speedet heller opp farten for å komme oss ned fort som mulig. Det rakk vi akkurat innen det ble mørkt. Hele 17 timer hadde vi vært på tur, og Roar hele 20 timer! Nå begynte det å regne, og da er det deilig å sette seg inn og tenke over den fine turen man nylig har gjennomført. Takk for turen gutta boys!

Hjertelig takk for turen Jørn! Ble en god fangst og en flott dag på Dovrefjell Har ikke vært i dette området siden Snøhetta i 2002. Maribue var ypperlig som base for toppturer. Hytta står åpen og eies av forsvaret. Innendørs er det enkel standard med tre rom, bord og stoler og en køyeseng med madrass (+2 ekstra madrasser). Legger ved noen av mine bilder fra turen:

Noen bilder til.

Etter tre rolige dager med familien i Stryn var det endelig duket for en av sommerens virkelige storturer – å gå ryggen fra Nørdre Skagastølstinden og helt ut til Gjertvasstinden. Værmeldingen var bedre enn noen gang tidligere i sommer så dette skulle bli bra! Møtte turpartneren Alexander ved Fantesteinen kvelden i forvegen. Vi registrerte at det lå nysnø og is på Smørstabbtindene. Pokker! Det dumme var at det ikke var meldt noe særlig varme neste dag heller, men noen plussgrader skulle det nå bli. I stedet for å starte i kveld og gå gjennom natta bestemte vi oss for å gå grytidlig neste dag, for så å håpe på at snøen og isen ville smelte når sola stod opp. Etter en siste titt på værmeldinga på Turtagrø la vi oss til å sove noen timer i bilen i Helgedalen. Helgedalen Klokka 03.45 kimet det i vekkerklokka. Ute var det skyfritt, vindstille, men nokså kjølig og duggfriskt. Vi ante et tynt snølag på Fanaråken og ba en bønn om at dette skulle smelte bort i løpet av dagen. Kl. 04.15 satte vi oss på syklene og rullet inn Helgedalen til nest siste sving på veien. Herfra tok vi bena fatt og jeg hadde håpet at det skulle være en bro over utløpet av Styggedalsdammen. Der tok jeg grundig feil. I utløpet ved demningen fossrant det vann som vi bare kunne glemme å vade forbi. Dermed måtte vi runde vannet i morenelandskapet på sørsiden. Da jeg skulle krysse en av elvene fra Styggedalsbreen presterte jeg å plumpe med begge føttene. Super start på turen! En lang bakke opp til ryggen Styggedals- og Skagastølsmassivet fikk et vakkert rosa morgenlys dekt over seg, en fryd for øyet som vi koste oss med i bakkene opp mot Kolnosi. Ved vann 1584 møtte vi to andre karer som hadde samme ambisjoner som oss for dagen. I bakken opp til Nørdre Skagastølstinden tikket det jevnlig inn meldinger på Alexanders mobil. Han var i full gang med å planlegge neste tur over Maradalstindane med Busken og noen karer fra Oppdal. Det var meldt godvær hele helgen, og hva er vel et bedre sted å tilbringe en godværsdag enn nettopp i Hurrungane? Endelig nådde vi toppen av Nørdre Skagastølstinden, i dag var det litt andre forhold enn 23. august i fjor (nøyaktig 11 mnd siden) https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=17784 da jeg, Bjørn-Even og Morten skulle forsøke oss på Skagastølstraversen, men ble stanset av Kong Vinter. Vi registrerte enda et turpar som skulle bort til V-skaret. Dermed ble det kun en rask matpause før jeg og Alex buste videre for å komme først i ”køen”. V-skaret De to andre lagene gikk noe feil ned fra Skagastølsnebbet, og vips var det jeg og Alex som kunne starte først med klatringa. Klatringa opp fra V-skaret var dekt med is og tynt med snø. Ikke optimalt, og lettere ble det ikke med tunge sekker, men det er jo likt for alle. Vi satte standplass i en stor blokk midt i skaret. Jeg ledet en kort taulengde oppover og traverserte mot venstre på et skråsva, ny standplass etter det på grunn av taudrag. Neste taulengde gikk rimelig vertikalt opp til den øverste hylla under Berges stol. Her måtte jeg forsere en del punkter som var kinkige på dette føret. Men jeg kom meg opp og fikk satt enda en standplass. Her møtte jeg to spreke jenter som hadde klatret opp lenger til venstre enn det vi hadde gjort. Alex var ute av synet og jeg merket at han hadde noen problemer, til slutt fikk han dratt seg opp med litt tauhjelp. Siste taulengde opp på stolen gikk rimelig problemfritt et stykke til høyre i veggen. Enkel klyveklatring her. Midtre Skagastølstinden til Vetle Skagastølstinden På Berges stol kveilet vi raskt tauet sammen og fortsatte opp mot Midtre. Det så ganske greit ut å gå opp dit usikret. Første stykket gikk greit, men det var utsatt ned mot Styggedalsbreen. Siste del valgte vi å sikre en kort taulengde på grunn av sporadiske partier med is. På Midtre Skagastølstinden tok vi oss en velfortjent matpause. Nå var første hindring forsert og vi kunne puste ut enn så lenge. Været var knall, ikke én sky! Dessverre er en her på lånt tid, så rolig nytelse av omgivelsene måtte vi bare glemme. Vi hadde et tidsskjema å følge for å rekke frem til Gjertvasstinden før mørket kom. Ryggen videre bestod av luftig klyving opp og ned og opp og ned fram til Halls hammer. Et sted tok vi av oss sekkene og firte dem ned med tauet. Halls hammer var stilig, men den skulle vi ikke bryne oss på denne gangen. Vi rundet på venstre side og kom greit bort til Patchells sva, omgåelsen av hammeren. I utgangspunktet hadde jeg lyst til å gå opp 4- kaminen rett opp til høyre, men all isen som lå spredt omkring gjorde til at jeg droppet den tanken. Jeg ledet over svaet, men nektet å bruke det faste tauet som hang i en gammel bolt. Dermed måtte jeg strekke venstrebenet langt ut, nesten i spagaten, og DER var jeg over og stod på en gammel bankebolt i sprekken på andre siden. Etter dette gikk jeg nok litt for langt opp på svaet, for idet jeg skulle runde et hjørne oversteg nok vanskelighetsgraden en 3er som ruta er gradert. Jeg gikk nesten opp på ryggen, satte en standplass og Alexander kom greit etter meg. Da vi var ferdige og hadde pakket tauet i sekken kom neste par bak oss og begynte på svaet. Det var luftig videre mot Vetle, og like under toppen må man ut på en utsatt hylle mot Skagadalen. Denne var nå fullstendig dekket av is, så vi valgte å sikre forbi her. Deretter kløv vi oss greit opp på Vetle og kunne konstatere av Skagastølsryggen er et tilbakelagt kapittel for dagen. Dette var min siste topp i dette tindemassivet. Sentraltinden Klokka var 13.30 og vi hadde brukt drøye fem timer fra Nørdre Skagastølstinden. Alexander ville opp på Storen da han manglet denne på lista si. Jeg hadde på forhånd sagt at hvis vi ankommer Vetle senere enn kl. 14 så var det uaktuelt å prøve på det. Siden den ikke var så mye var jeg villig til å gi den et forsøk, men det måtte bli usikret. Vi travet greit ned i skaret mot Sentraltinden, la igjen sekkene og begynte på galleriene bort mot Mohns skar. Etter noen meter sa det stopp. Vi måtte snike oss ned en kamin, men fjellet var dekket av et superglatt islag. Jeg ville ikke gå ned her. Alexander innså etter hvert at Storen måtte vente til en annen gang og vi fortsatte heller mot Sentraltinden. Jeg ledet greit opp litt til venstre på hammeren fra skaret og satte standplassen i rappellfestet. Uten is og snø går det nok an å gå usikret her, det løse fjellet er kanskje det farligste i så fall. Deretter kunne vi ta på Sentraltindens toppvarde, mitt andre besøk så langt i år. Vi innså raskt at vi ble nødt til å ta en del rappeller ned fra Sentraltinden mot Styggedalsryggen. Her lå det mye is og snø! Hele fire rappeller ble det til sammen før vi kunne pakket ned tauet for en stund. Styggedalsryggen Jeg hadde hørt mye rart om Styggedalsryggen, men ble overrasket over hvor bredt det var her. Bortover mot Styggedalstinden Vesttoppen var det jo en parktur i forhold til Skagastølsryggen. Riktignok smalnet det drastisk til det siste stykket opp til toppen. Eggen opp her kan kanskje sammenliknes med Uranoseggen i vanskelighetsgrad. Det helt siste stykket opp må man omgå eggen litt til høyre og klatre opp en renne/dieder. Ikke noe problem om man ikke har høydeskrekk. Nå var jeg tilbake i ”kjente” trakter. De resterende toppene var jeg på i juni med Øyvind og Bjørn-Even https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21341 Eggen ut til Østtoppen gikk greit. Det første stykket ned fra Vesttoppen var litt vanskeligere enn jeg kunne huske, men ved å hoppe ned fra hammeren gikk det greit. Like før Østtoppen måtte vi også ned en hammer som kan føles litt ekkel ut. Vi brukte en laaang slynge som førstemann kunne holde i på vei ned, og andre mann fikk hjelp av han som allerede var nede. Etter Østtoppen fant vi raskt ut at vi ikke ville forsøke oss på flanken ned til Gjertvasskaret. Her var det blank og steinhard is som var livsfarlig om stegjernene skulle løsne. I stedet valgte vi å følge eggen direkte ned til skaret, undervegs tok vi en rappell forbi en litt vanskelig hammer. På venstre hånd hadde vi en stor bresprekk som gikk langs med oss, den skulle søren meg ikke få oss til middag! Gjertvasstinden Det første stykket opp fra Gjertvasskaret var kanskje det skumleste partiet på hele turen. Vi valgte å gå snøbakken opp til første standplass usikret. Snøen var stedvis steinhard og isøksa hadde dermed ingen funksjon, like under oss ventet bresprekken på at vi skulle komme på glid… Men vi fikk karret oss opp til standplassen som lå ved foten av et loddrett dieder. Med litt plunder fikk vi tatt frem tauet og sikret oss inn. Jeg tok av meg stegjernene og ledet opp. I neste taulengde var det uaktuelt å følge samme rute som vi gikk i juni. Her var det blank stålis! Jeg begynte å bli bekymret, hva om vi ikke kom oss opp til Gjertvasstinden? Hva skulle vi gjøre da? Gå ned Gjertvassbreen??? Lenger til venstre så snøbakken både slakere ut og mindre preget av is. Vi bestemte oss for å traversere til venstre bortover på sva for å komme bort dit. Etter to taulengder på sva fant vi endelig snø som hadde en perfekt konsistens. Her var det enkelt å lede oppover med stegjern og to isøkser, jeg trengte knapt å sette noen mellomforankringer. Etter to nesten fulle taulengder i snøbakke stod vi endelig på toppen av Gjertvasstinden i nydelig kveldssol, hele fire timer etter at vi forlot Gjertvasskaret(!). En lang retur i nattens mulm og mørke Vi følte oss som konger der vi stod blant Norges feteste tinder og kunne konstatere at vi hadde gjennomført Skagastøls- og Styggedalstraversen. Jeg sendte en hilsen til Oyvindbr som tidligere har stått på Gjertvasstinden i fantastisk morgensol. Men turen er som kjent aldri over før man er tilbake. Snøeggen ned fra Gjertvasstinden var steinhard og nærmest umulig å forsere uten stegjern og isøks. Et stykke gikk vi i snøflanken til høyre for eggen, og her skal man være obs på dype og lumske bresprekker! Mørket la seg over Hurrungfjellene, og vi måtte frem med hodelyktene. Silhuetten av varden på pkt 1982 liknet en mann med hatt, jeg var helt sikker på at det var en person frem til hodelykten lyste opp den varden det egentlig var. Klyvinga ned fra nevnte punkt ble fort vanskeligere nå som det var mørkt. Vi fulgte vardinga og kom oss greit ned uten store problemer. Etter å ha diskutert litt og med Midtmaradalstabben (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=19145) friskt i mentet bestemte vi oss for å IKKE gå direktevarianten ned mot Jervvassdalen fra pkt 1924. Ingen av oss hadde gått her før, og gule trekanter blir fort røde i mørket. I stedet fulgte vi Gjertvassryggen lenger østover i retning Skogadalsbøen. Mange av nedgangene til dalen er preget av sva og skrenter, men vi fant til slutt en fin renne som vi fulgte ned til elva. Jeg hadde lagret et waypoint på GPSen der jeg og Bjørn-Even krysset Gjertvasselvi forrige gang, og vi krysset elva på nøyaktig samme plass. Begge var trøtte som strømper mens vi sjanglet oss oppover Jervvassdalen. Det eneste vi tenkte på var å komme tilbake til bilen og sove. Vi sleit oss opp bakken og inn i Styggedalen. Stien var litt vrien å følge i starten, men det gikk etter hvert greit da vi passerte det første vannet. En ny morgen var i gang, og ved vann 1380 fikk vi se vakkert morgenlys over Styggedals- og Skagastølstindene nok en gang. Jeg merket faktisk at jeg ble mer våken nå som det ble lysere! Det var herlig å få øye på syklene for deretter å kunne trille ned på ti minutter til bilene. Jeg var dum og brukte ikke hjelm. Søvnig som jeg var kom jeg ute av balanse og stupte ut i grøfta. Heldigvis traff ikke hodet noe annet enn noen greiner som ga en ubetydelig øm kul. Vel framme ved bilene fikk vi i oss middag og takket så meget for en fantastisk tur. Jeg valgte å stikke ned på Turtagrø for en ”morgendusj” før jeg purket i bilen til langt ut på dag. Vel fortjent etter hele 25 timer konstant på farta og mange gode minner med seg i sekken.

Godt å høre det Jan Petter! Vi får kanskje prøve oss på nytt en annen sommer når lysta kommer tilbake. Har du forresten noen bilder fra turen å legge ut? Vet at du tok en del.

På turen vår ble det småjogging på flatene i starten, ellers jogging i nedoverbakkene og på flatene rundt Smedmassivet. Primært ble det jevn gange. Skulle det blitt noe rekordforsøk hadde jeg nok ikke jogget mer, men heller kortet inn pausene og spist/drukket mens jeg gikk.

Jeg og JPV på forumet gjennomførte turen på 11t 42min https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21941&highlight= Ble overrasket over hvor raskt det gikk, hadde aldri ambisjoner om kortere tid enn 15-20 timer (så vi tok oss kanskje litt for lange pauser). Foruten to ukers sykdom like i forvegen, en leggskade og litt feilorientering i tåka på Vinjeronden forløp turen uten problemer. Man sparer også litt tid om man vil droppe pf10-toppene. Tipper nok at noen toppidrettsutøvere skulle klare turen på godt nede på 10t-tallet (kanskje under også).

Denne kraftanstrengelsen har jeg lenge siklet etter å gjennomføre. For to år siden ble det planlagt at jeg og Carl Fredrik skulle forsøke oss på dette, å bestige alle de 14 2000-metringene i Rondane på under ett døgn. Han aktet å gå for rekord, mens jeg ville være fornøyd om jeg fullførte. Så var tiden kommet, meteorologen spådde oppholdsvær med gløtt av sol. Forberedelsene var ikke av de beste (2 uker på sofaen med feber og forkjølelse), men jeg hadde nå fått en tur over Maradalstindane https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21785 og en hardintervall i den lokale slalåmbakken etter sykdomsperioden. Carl Fredrik måtte stå over på grunn av forberedelser til løpet ”Etape Bornholm”, men Jan Petter (JPV) var ikke vanskelig å få med. Dagen i forvegen syklet vi inn til Rondvassbu. Jeg ankom hytta ved midnatt og måtte nøye meg med litt slumring på sofaen uten dyne eller sovepose. Klokka 08.00 peip vekkerklokka og etter å ha fått i oss noen brødskiver begynte vi smått å varme opp. Været var OK med litt tåke på toppene, men ingen nedbør. Om det begynte å regne ville det ha ødelagt alt, våte steiner i Rondane er det verste som finnes. Med meg i sekken hadde jeg: 15 brødskiver med pålegg (nugatti, honning med brunost, kaviar, skinkeost og kyllingsalat), en halv grandiosa, tre vafler med sukker, en pakke Café Cookies med bær, en stor fruktnøtt sjokolade (ble ikke spist), 1l XL-1 lime drikke, 9 dl Red Bull og en Maxim lime gel. Drikke fylte vi jevnlig i bekker undervegs. I dag skulle jeg ikke gå tom for næring! Av klær løp jeg i shorts, t-skjorte og terrengjoggesko. Ekstra skift, gps, mobil og kamera var med i sekken. Begge hadde musikk på ørene, så noen sosial tur ble det ikke annet enn litt skitprat i pausene. Vi skulle følge hverandre så lenge farten var noenlunde lik. Målet var å fullføre på 15-20 timer, ingen av oss hadde forestilt oss at vi faktisk ikke var langt unna å kunne ta rekord så vi tok oss derfor god tid på spisepausene. Startskuddet gikk klokken 08.45 ved brua på Rondvassbu. Første topp var Veslesmeden, en stigning på snaut 900 høydemeter. Vi jogget rolig innover Rondhalsen, men ved stiskillet mot Rondvassdalen måtte vi konstatere at det fortsatt var langt igjen og kreftene måtte spares. Resten av veien til topps gikk vi jevn gange. Etter 1t 12min tok vi på toppvarden og unnet oss en god matpause. Tåken streifet rundt den råe Smedeggen. Jeg har ikke vært i Rondane siden 2002 så det var moro å komme tilbake hit. Eggen opp til Storsmeden (og Storsmeden Nord) gikk greit for seg, enkelte plasser bød på klyveklatring, men det er vi vant med fra tidligere 2k-topper. Jan Petter snublet og slo kneet sitt i en stein, så vi måtte roe ned et lite parti. Jeg var usikker på om vi stod på Storsmeden Nord så jeg gikk litt nordover mot Søre Smedhamran for å sjekke. Jada, Storsmeden Nord går man automatisk over. Selve Storsmeden ble nådd etter 1t 51min. Ura ned til skaret mot Steet var ikke særlig morsom. Vi holdt til venstre for eggen og her var det mye løse steiner (som det i grunn er i hele Rondane). På eggen ut til Trolltinden sklei jeg og slo leggen min inn i en skarp stein. Faen! Det ble en skikkelig revne i leggen, og benet kom til synet. Men jeg tok meg sammen og ville prøve litt til. Litt ømt var det, men såpass må en tåle. Vi tok det litt forsiktig opp den løse flanken til Trolltinden. På toppen møtte vi et hyggelig eldre ektepar fra Trøndelag som vi slo av en prat med. Damen hadde med seg plaster som leggen min fikk låne av. Tusen takk! Etter mat og drikke surfet vi ned en snøfonn litt nordvest for toppen. Deretter traverserte vi nordøstover og ned til Langholskridu der drikkeflaskene ble fylt. Vi holdt en lett jogg rundt Smedmassivet og bort til Bergedalen, der vi hadde en ny drikke- og matpause. Snart ventet en hard stigning i småløs ur opp til Digerronden. Den føltes lang ut, og Jan Petter kjente at lårene begynte å bli i overkant sure da vi nådde varden etter 6 timer. Jeg ga ham litt Red Bull som nok gjorde susen en liten stund fremover. Vi slo av en prat med en hyggelig gjeng som kom fra Dørålseter. De syntes vi var gale som ønsker kroppen vår så vondt. Kanskje de har et poeng… Det gikk greit videre over de fire Midtrondene (vi måtte ha med sekundærtoppene også), men vi måtte passe på å holde et moderat tempo. Til slutt stod vi nokså slitne på Høgronden! Her kjente jeg regndråper...! Heldigvis kom det ikke mer enn at steinenes friksjon ikke ble redusert. Vi fikk litt gløtt av utsikten nordover mens vi tok en velfortjent matpause. En fin topp dette her! Ura ned til Langglupdalen var ikke akkurat noe å rope hurra for, men vi kom oss nå ned. Her tømte vi tankene, fylte vannflaskene og spiste godt med mat. Jeg tittet på klokka og ble overrasket over hvor kort tid vi hadde brukt. 15 timer burde vi klare lett nå, faktisk så det ut til at vi kunne klare det på 12 timer også! Jeg ble noe utålmodig i bakken opp til Rondslottet, men jeg så på Jan Petter at han hadde spist og drukket for lite. Etter en stund bestemte vi oss for å skille lag og jeg stakk i forvegen. Deilig var det å komme seg på toppen av Rondslottet, her gomlet jeg i meg en skive, litt vann og gel. Det var rimelig tett tåke og ikke lett å se hvor stien gikk videre mot Vinjeronden. Etter litt surring kom jeg meg opp på Vinjeronden Nord og hovedtoppen. Da jeg skulle ned til skaret mot Storronden oppdaget jeg at jeg gikk i feil retning, jeg var på vei mot Svartnuten og måtte derfor gå på skrå ned i sørflanken for å komme tilbake på T-stien. Jeg fikk litt dårlig samvittighet overfor Jan Petter. Jeg var jo den eneste som hadde med GPS. Tenk om han ikke finner veien ned! Etter å ha tenkt litt bestemte jeg meg for å gå videre og håpe på at han er flinkere til å følge T-er enn meg. På GPS-navigasjon fant jeg veien opp til Storronden. Nå var det bare å slurpe i seg de siste Maxim gel dråpene og løpe det jeg var kar for ned til Rondvassbu. Et par steder vrikket jeg foten, men jeg skulle ned! Endelig nådde jeg brua ved Rondvassbu og kunne stoppe klokka på overraskende 11t 42min kl. 20.30! Jøss, dette var over all forventning… For at kroppen ikke skulle føles helt ødelagt neste dag valgte jeg å ta en rask dusj før jeg syklet meg rolig ned tilbake til Spranget. Jan Petter gikk seg heldigvis ikke bort, fikk tatt seg sammen og kom ikke lenge etter meg på tiden 12t 8min. Godt jobba! Jeg så på GPSen at vi hadde 1t 46min i stopptid, så denne persen skal vi nok klare å slå om vi får motivasjon til å ta runden en gang til. Pf10-toppene kan også utelukkes ved et nytt forsøk. Camelbak er også noe jeg bør skaffe til da. Regner uansett med at Carl Fredrik fort ender nede på 10 timer om han prøver seg i august. Takk for ”turen” Jan Petter! Turdata (meg): 11t 42min 10sek 43,5 km 4685 høydemeter 14 topper (pf 10) > 2000 moh.