Takk for mange fine svar og synspunkter Det er et slit å gå med tung sekk i timesvis, men når man endelig er ferdig, er det en god følese av mestring, særlig hvis det overgår noe man har gjort tidligere. Det blir hver og en sin oppfatning av egen yteevne og mestring som er viktigst. Selvsagt finnes det ekstreme bedrifter som langt overgår det den jevne fjellvandrer kan klare, men det er alltid noe å se opp til.
Av de store bedrifter som imponerer meg mest, er kanskje Rune Gjeldnes sin "The Longest March" med turen på ski tvers over Antarktis på 4800 kilometer, uten etterforsyninger og mutters alene. Hvor mye pulken han dro med seg, veide, har jeg ikke kjennskap til, men det må ha vært mange ganger mer enn ryggsekken min på 28 kilo Det viser hva mennesket er i stand til å klare, hvis de riktige forutsetninger, erfaringer og vilje er til stede. Litt flaks og tilfeldigheter spiller også inn. På vår vandring i de 7 1/2 timene på nattestid, var været på sitt beste. Stjerneklart, dog uten månen tilstede. Lite vind og god temperatur. Hadde det vært regn eller tåke, måtte vi kanskje ha slått leir for natten før vi hadde nådd frem.
Til slutt vil jeg legge ved et bilde, som viser hvor flott det er å stå på toppen av et fjell og skue utover. Det er litt utenom temaet, men man kan jo tenke seg hvor tungt det hadde vært å drasset på en 28 kilos sekk helt opp på dette fjellet. Teide, 3718 meter over havet (bildet er tatt på 3555 meter). Utsikten er nærmest endeløs. I horisonten ser man to av de andre Kanariøyene, El Hierro og La Gomera. Man kunne også se Gran Canaria og La Palma, men ikke fra denne vinkelen. Det eneste negative var den tynne luften. Den kan vi være glad vi slipper i høyfjellet i Norge, for den begrenser muligheten for å kunne bevege seg på de høyeste toppene uten akklimatisering.