Denne skildringene fra en bestigning av Mont Blanc sier noe om farene - spesielt når det gjelder nedstigningen. Artikkelen er hentet fra
http://www.osi.uio.no/fjellgr/arkiv/fjellposten/fjellpostenH1995.html
TIL TOPPS PÅ MONT BLANC med stegjern og isøks på is og snø
Av Morten Stenstadvold
Jeg henger over isøksa og gisper etter luft. Jeg har nettopp spurtet forbi fire treige tyskere i tau. Nå angrer jeg! Luften her på Europas tak er tynn nok til at lungene sier stopp lenge før muskulaturen. Nedenfor meg peser tyskerne, og bak dem min tur-kamerat Ole som klokelig avstår fra hasardiøse forbikjøringer. Jeg løfter blikket og myser oppover den bratte, tilsynelatende endeløse snøbakken helt til et vindkast innholdende grove iskorn sender meg inn i anorakkhetta igjen. Etter å ha fått igjen litt av pusten, fortsetter jeg. Stigningen avtar litt, men det blåser kraftig imot, så jeg må jobbe litt for å holde balansen. Fortsatt strekker snøbakken seg oppover like inn i himmelen. Jeg skimter en klynge folk oppe i synsranden som ser ut som de tar en pust før de går videre oppover. Jeg sliter meg opp mot dem mens jeg lurer litt på hvorfor det står så mange akkurat der. Noen mi-nutter senere får jeg svaret; jeg er på toppen av Mont Blanc. Mont Blanc var før regnet som Europas høyeste fjell, helt til noen kom til å tenke på at Elbrus borti Russland faktisk ligger i Europa, og er høyere. Mont Blanc er likevel imponerende nok, med sine 4807 meter stein og ca. 3 meter snø og is. Toppen ble første gang besteget i 1786, selvfølgelig av en vitenskapsmann. Han ville måle luft- trykket på toppen, og lastet derfor et kvikk- sølv-barometer på en stakkars bonde, leid inn for anledningen. Vitenskapsmannen kunne etterpå triumferende rapportere om «fantastisk lavt lufttrykk» på toppen. Fjellet har også siden vært i vitenskapens tjeneste. I 1896 ble det bygget et permanent atmosfæreobservatorium på toppen. Den brave initiativtaker engasjerte en ikke ukjent ingeniør ved navn Eiffel til å stå for byggingen, men når han etter en rekke for- søk ikke fant fast fjell å bygge på ble han sur og reiste hjem. Observatoriet ble bygd på is, noe som uvegerlig førte til at det smeltet seg ned i isen og ble med da isen flyttet seg. 1909 forsvant det i en sprekk. I den tiden observatoriet var i funksjon, var det mer eller mindre permanent bemannet, og en kan forestille seg logistikkproblemene. Observatoriets sjef var gammel og heller ikke i den beste form. Han fant det derfor nødvendig å konstruere en bærestol som fire innleide bønder fraktet ham opp i! Jeg hadde ingen edle vitenskapelige motiver for min tilstedeværelse. Jeg får heller ty til kjente klisjeer som «fordi det er der», «det er turen, ikke toppen, som teller» eller «fordi jeg hadde lyst» som begrunnelse. Bestigningen av Mont Blanc er i teorien enkel. En går på snø hele tiden, det er ikke ekstremt bratt, og så jukser man litt, i og med at en tar taubane til Aguille de Midi på ca. 3800 m o.h. Dette gjør turen lett rent teknisk og tidsmessig. Kanskje for lett. Terskelen blir for lav for å prøve seg. Folk helt uten fjellerfaring legger i vei, og altfor mange kommer ned igjen på båre eller for- svinner for alltid. Vår tur startet halv fire om morgenen på hytta Cosmique nedenfor Aguille de Midi. Etter en rask frokost med brød, syltetøy og kakao får vi på oss utstyret og går ut i natten. Ute er det stjerneklart, og lyset fra hodelyktene til dem som har startet før oss, danner en lysende sti oppover nordsiden av Mont Blanc du Tacul, en av fortoppene til Mont Blanc. Etter en rask spurt over Col du Midi, starter også vi på oppstigningen. Det er en selsom opplevelse å gå slik. Lys- kjeglen fra hodelykten snevrer verden inn til en sirkel med 2-3 meters diameter. Det er stille, og du konsentrerer deg om din egen pust, sporet og hvor du setter bena. Det virker ikke så bratt, men når jeg for å støtte meg kjører isøksa inn i sneen i brysthøyde samtidig som jeg står rett opp og ned skjønner jeg at her er det ikke smart å «ta ut». Langt under meg blinker lysene fra Chamonix i natten. Jeg lar lykta sveipe rundt meg. Over meg truer noen svære overhengende isblokker. De hadde jeg ikke lagt merke til før. Dette er helt klart ikke stedet å ta pause. Videre! Etter hvert når vi toppen av ryggen og traver videre mot neste trinn på veien; den bratte snøbakken opp rundt Mont Maudit. Grålysningen kommer sigende, og vi be- gynner å ta igjen folk som startet før oss. Vi må være litt varsomme når vi går ut av sporet for å passere dem. I bunn av snø- bakken ligger bresprekkene klare med sine iskalde svelg. Gode stegjern og flittig bruk av isøksa sørger for at det går greit. Over ryggen på Mont Maudit møter vinden oss ansikt til ansikt, og vi tumler ned bak en stein for å få på oss mer klær. Da vi dukker fram igjen, møter soloppgangen og Mont Blanc oss i samme stund. Toppen ligger badet i et fantastisk lys mens iskrystaller i luften lager et gjennomskinnelig bølgende hav langs fjellsiden. Den siste stigningen mot toppen er den enkleste, men klart den tøffeste. Høyden begynner å merkes, og motvinden er skikkelig sur. Klokken halv ni står vi på toppen, en relativt anonym snøegg ca. 100 meter lang. Utsikten er fantastisk, fjellene ligger badet i lav morgensol, og spillet i farger, sollys og skygge er utrolig. Et tynt skylag skjuler lavlandet for oss, men virker bare som en understreking av hvor høyt vi er. Vi blir ikke lenge. Det er minusgrader, og sammen med vinden gir dette en betydelig kuldefaktor. Etter de obligatoriske topp- bildene går vi ned mot Dome de Goutier. Vi har valgt å gå ned en annen vei enn den vi kom opp. Nedturen viser seg å bli den mest utsatte delen av turen. Sporet går på toppen av en skarp luftig snøegg. Siden vi går på selve eggen er det like utsatt på begge sider og et feiltrinn kan få skjebne-svangre følger. Kort etter at vi har passert blir dette bekreftet til fulle, da en tsjekker går utfor. Vi merker ingenting før et red- ningshelikopter stryker lavt over oss på vei mot ulykkesstedet. Senere får vi vite at det gikk helt galt. Vi kommer etter hvert ned til Refuge de Goutier (en turisthytte), og regner oss egentlig ferdig med turen, noe som viser seg å være helt feil. «Stien» fra hytta går i en stupbratt fjellvegg/skråning med masse løse stein. Hadde det ikke vært for de faste tauene som er lagt ut, hadde jeg nesten karakterisert det som klatring! Det er mye folk på vei opp eller ned, og de løse steinene de river ut, gjør turen utrivelig og ikke så rent lite farlig. I bunnen av skråningen må vi over en bratt renne (en couloir) hvor underlaget er en blanding av is og grus. En engelskmann som går rett foran oss sklir på isen, faller og glir ubønnhørlig mot stupet i bunn av renna. Ved å legge seg helt flat i grusen klarer han å stoppe, mens kame- ratene febrilsk får ut et tau til ham og drar ham inn. Så er det vår tur. Ole går først og har kommet halvveis da det kommer rasende stein ovenfra. Han har ikke annet å gjøre en å gjøre seg minst mulig og håpe på at han ikke blir truffet. Det går heldigvis greit. Når turen kommer til meg, følger jeg det gamle jungelordet blant fjellfolk: «Speed is safety», og beinflyr over uten dramatikk. Etter det er det bare kjedelig nedoverbakke til togstasjonen, Chamonix og «toppfei- ringen». Bestigningen av Mont Blanc beskrives som en lett tur, og er det også, rent teknisk. Samtidig skal en ikke undervurdere farene. Tilgjengeligheten fører til at de fleste med rimelig form kan gå turen, og teknisk sett er den ikke verre en at folk uten fjellerfaring klarer den. Men disse er ikke i stand til å vurdere hvor det er farlig og hvor det er greit, noe som reflekteres i antall ulykker. På de ti dagene vi var i Chamonix ble fire drept, og uka før omkom ni i et snøskred. På den annen side er folk i tillegg ofte ganske slumsete med taubruk og stegjern. Den atferden vi observerte blant andre turister på vei opp og ned fra toppen bekreftet vårt inntrykk av at folk i Sentral-Europa har et litt annet forhold til sikkerhet enn det vi har i Norge. Mont Blanc er siden førstebestigningen blitt omspunnet med myter og mystikk. Mange har mistet livet i forbindelse med be- stigninger av toppen, men de mest dramatiske situasjonene har ikke med tindebestigning å gjøre. I 1955 fløy et fly fra Air India inn i fjellveggen like under toppen, og 40-50 mennesker ble drept. En sannsynligvis nytteløs redningsaksjon, iverksatt i det håp-løse været, kostet også flere menneskeliv. Det var også rykte om at det var en skatt i flyet, noe som førte til en rekke hasardiøse leteaksjoner i området. Det ble faktisk laget en film om dette, med Spencer Tracy i hovedrollen. I 1961 skjedde det samme igjen, nok et fly fra Air India fløy inn i toppen. Etter den hendelsen ble ideen lansert om at det lå en forbannelse over fjellet. Iallfall får vi håpe at Air India la om flyruten sin litt. Det påstås at omkomne fra flyulykken går igjen der oppe, men vi møtte ingen som hadde sari på seg.
