Bjellesau

5 år gamle Crispi Besseggen. Kjedelige og usexy fjellsko som jeg har prøvd å bytte ut flere ganger. Men det er bare å krype til korset: disse passer min fot best, og blir bare bedre og bedre....ingen sko er vel bedre enn like før de er helt utslitte.

Om den er full-ladet så har den spilletid på 15 timer. Jeg hadde den med på 4 dagers tur og det var fortsatt liv i den da jeg kom hjem.

Gratulerer med revansje! Jeg går ut fra at det er hemmelige vestlandsfjell du har besøkt?

Jeg liker også å slå leir i steinrøyser, svaberg, strender osv, men synes fortsatt det ikke er behov for bunnduk/footprint. Spesielt ikke på et Hilleberg red label telt, der bunnen på teltet er tjukk som en gammeldags oljebukse. Har fortsatt ikke fått hull i bunnen på teltene mine. Og når hullene kommer tenker jeg å reparere. Allak er tungt nok som det er.

Andrew Park har prøvd et ufornuftig antall telt og har et veldig godt erfaringsgrunnlag å uttale seg på:

Det er 2 turer som står høyt oppe på lista mi det liksom hviler en forbannelse over: Dovreturen og Finseturen. Hver gang det er 4 dager ledige på kalenderen så slår været seg vrangt. Dagevis med regn. Styrtregn. Lyn til og med. Yr forteller at nordnorge tar over finværet nå. Jeg kjenner at jeg ikke orker 4 dagers kamp med å holde sovepose og klær tørre og bestiller meg en tur til Tromsø. Der er det derimot grått og regnvær når vi lander på flyplassen. Det skulle lette utover dagen. Eller i løpet av natten sier plutselig yr oppdateringen. Så da er det på med regnklær og regntrekk på sekkene likevel. Det er lavt skydekke og alt av fjell har tatt hatten på der jeg og kona mi labber over broa til Tromsdalen. Planen er å følge den bratte stien sør for tverrelva opp på fjellet og et stykke videre inn til vi finner vann. Her går tregrensa på 400 meter, og på 500 så går vi så vidt jeg skjønner i en steinørken. Store steiner. Små steiner. Jeg føler jeg er i et landskap på 1600 meters høyde. Hvordan landskapet egentlig ser ut er jeg ganske spent på. Skodda ligger som en tjukk grøt over hele fjellet. Bra at de har merket denne ruta hver 5. meter. Ved Krokvatntjernan passer det å slå leir. Det begynner å bli utrivelig å gå med regn, 8 grader og kjølig vind. Neste morgen bryter skydekke heldigvis opp og det er som å komme ut et helt annet sted når jeg åpner teltdøren. Det er flott oppunder Skarsfjellet. Jeg tar kikkerten frem og speider etter reinsdyr. Med 320 gram ekstra kikkertvekt har jeg sannelig fortjent å se noen. Men nei. Ingenting i sikte. Vi er på vei mot DNT hytta Skarvassbu og får en herlig utsikt når vi begynner nedstigningen mot Skarvassvatnan. Vi har selvsagt ikke tenkt å overnatte der, men tar oss en lang lunsjpause et stykke unna hytta. Deilig vær og temperatur og akkurat nok trekk til å holde insekter i sjakk. Etterpå følger vi T-stien nordøstover mot Tønsvikdalen. Ved enden av det store Skarvassvatnet må crocsene på. Dette er andre gang vi må vade denne dagen. På denne turen har vi egentlig ikke noe planlagt rute, og nedi dalen ser jeg på kartet at turiststien stort sett vil lede oss i lavere og lavere terreng. Vi bestemmer oss for å gå av stien. Vann 615 under Langlitinden blir valgt ut som dagens leirplass. Det ser fristende ut å følge det bratte stupet opp mot Langlitinden neste dag. Men før vi kommer så langt må crocsene på og bekker vades 3 ganger til. Et øyeblikk vurderer jeg å gå resten av turen i crocs. Men den siste kneika opp mot vannet er bratt. Og den utkårede leirplassen er aldeles super. Fin utsikt til et vann som ligger 200 meter lavere: Vikvatnan. Vinden stilner nå nesten helt, og da kommer fleksibiliteten til Allaken til sin fulle rett. Paneler kan rulles ned slik at halve teltet da består av myggnetting. Taket, eller hatten om man vil, skrelles bort, og dette gjør at temperaturen i teltet ikke blir for høy. En stor kontrast til forrige natt, der alle luker måtte skalkes for å holde varmen. Neste dag er temperaturen høy, og all vind er stilnet helt. Vi tenker å følge høydene oppover til 844 og så gå, i sikker avstand, langs stupet opp til Langlitinden. Vi svetter oss oppover men blir belønnet med utsikt både til Lyngsalpene, Hamperokken og de andre fjellene nedover Tromsø fastland og Kvaløytoppene i det fjerne. Og når vi nærmer oss den flate toppen på Langlitinden stikker Tromsdalstinden hodet opp. På vei nedover krysser vi en stor snøfonn som ligger i nordhellingen. Med dette været trenger man jevnlig påfyll av vann og salt, så mens vi fortsatt er i høyden blir det steking av pølser, koking av nudler etterfulgt av kaffe og sjokolade. Vi finner et sted med litt skygge og tar lunsjpause i 1 og en halv time. Det gjør susen. Vi får nye krefter til å fortsette nedstigningen. Nede i fra Langlitinden går vi inn på merket sti igjen og fortsetter sørvestover, rett mot Tromsdalstinden. Varmen begynner nå å bli ganske slitsom. En liten armada av fluer henger over oss. Vi blir fristet til å ta en kjapp dukkert i et lite fjellvann. Det blir et lite kuldesjokk, men fantastisk å få kjølt seg ned. Men fluene er fortsatt med oss. Og omkring klokka 16 gidder vi ikke gå lenger. For varmt. For mange fluer. Vi slår leir ved Tromsdalstindens skulder. Toppen av Skarsfjellet vil skjerme for sola om en stund. Og kanskje skygge for soloppgangen klokka 01:30....? Når vi våkner til den siste dagen vår på tur så ser vi at det ligger et lokk av dis over Tromsdalen og videre utover Tromsø. Vi bestemmer oss for å dukke ned i tåkehavet og opp igjen på fjellet på den andre siden av dalen. Vi kan avslutte turen på Fjellstua, med vaffel og kaffe foreslår kona mi. Det er heldigvis litt kjøligere i dag og temperaturen synker enda mer da vi nærmer oss tåka. Nesten litt småtrolsk å dykke ned i skyene. Det blir 400 høydemeter nedover Bjørkeskogen. Og 400 høydemeter oppover Bjørkeskogen på den andre siden. Etterhvert som vi nærmer oss Fjellstua tar matfantasiene overhånd. Vaffel og kaffe har blitt til Reinsdyrstek og øl. Kaker og espresso. Det ene med det andre. Vi kommer akkurat høyt nok til å bryte over tåkelokket og vi får større og større avstand til Tromsdalstinden. Og mindre og mindre avstand til Fjellstua der det blir etegilde. Da vi kommer ut av kafeen er plutselig all dis over Tromsdalen fordampet og vi kan gi en liten avskjedshilsen til Tinden før vi tar fatt på de 1200 trinnene på sherpatrappa ned til byen. En ting er sikker: De har en utrolig natur her oppe i Nord. Når jeg speidet utover til Kvaløya fikk jeg veldig lyst til å gå på tur der. På kartet er det derimot ikke noe særlig med stier å se. Kanskje er fjellene for bratte til annet enn toppturer?

Oj. Telt nissen..... Det er mange snille barn her på forumet. 🎅

2 overnattinger ved Hallingskarvet. Fra kuling og lavt skydekke til sommer.

7/7 klokka 19:30 starter jeg sammen med min eldste og yngste datter en liten tur i Alvdalfjellene. De er 18 og 13 år og har vært med på turer før, men ønsket seg rolige og korte dagsetapper denne gangen. Planen er 2 overnattinger i telt med start og retur fra Dølbekksætran. De første 2 kilometerne går langs grusvei. Været vet ikke helt hvilken vei det skal gå, med vekselvis sol og mørke, truende skyer. Det er et påfallende og karakteristisk grønt lav som ligger som et pledd over de myke bølgende fjellene. Etter en stund tar vi av grusveien og inn på T-merket sti, og holder øynene åpne etter leirplass. Det er en stor og god bekk i Kjelkedalen med snøfonner som fortsatt klorer seg fast. Her slår vi leir. Neste dag fortsetter vi sørvestover mot Korsberghytta og Kvislåtjønn. Været er lettere enn i går med frisk vind som holder alt av fluer og annen faenskap unna. Deilig landskap å vandre i. Humøret er i øvre register. Ved sørenden av Kvislåtjønn blir det lunsjpause. Bak nærmeste åskam kikker Storsølnkletten hodet opp. Herifra skal vi over på umerkede stier. Vi skal følge østsiden av Storgrønhøgda før vi skjærer over elva og opp til Aumskardtjønnan. I begynnelsen ser vi rester av utviskede røde T-er. Her har det nok gått en merket løype før. Stien blir etterhvert ganske utydelig. Og plutselig, uten å tenke noe særlig over det, har vi en god stund fulgt noen sauetråkk. Alt for langt oppe. Tror vi. Vi roter oss nedover. Det er mye blaut myr her som vi må gå rundt i store buer. Tilslutt må kompasset og kartet fram. Jeg skulle nok satt en kurs før vi gikk over på umerket sti. Min erfaring er at umerket sti på kartet kan være alt fra UTmerket sti til ingen sti. Det er utrolig som tiden flyr når man surrer og knoter. Nå tar vi ingen sjanser. Kompasskurs settes rett mot Aumskardtjønnan der teltet reises i en fei. Far koker middag, jentene graver latrine. Det blir potetmos og kjøttboller. Etter middag blir det litt kryssord etterfulgt av en episode med nedlastet havfrueserie. Da er jeg oppdatert på hva minstejenta følger med på. Torsdagsgodteri blir det også: Bounty og saltsild. Ahhhh. Og så sniker skumringen seg over øvre Aumskardtjønn. Neste dag setter jeg Kompasskurs ved avmarsj. Finleser kartet. Men oppe ved Rundsteinhøa er stien selvsagt veldig tydelig med varder hver femte meter. Deilig og lettgått terreng med fantastisk utsikt. Geiteryggen ser ut som en rykende vulkan i det fjerne: Før vi kommer ned til tregrensa tar vi lunsj med makaroni i ostesaus toppet med salami. Det er fortsatt godt drag i lufta som holder klegg og fluer unna. Så lenge det varer i alle fall. Nede i bjørkeskogen er det lunt. Og der er det bare å holde jevnt trav for å riste av seg bevingede gjester. Da vi kommer ned til Dølbekksætran blir det en kattevask på noen og et bad i bekken på andre. Alvdal vestfjell er et nytt bekjentskap for meg, men her frister det å komme tilbake for en lengre tur.

Jeg testet nylig cous cous som turmat og synes det fungerte bra. Det smakte godt, var enkelt og raskt å tilberede og ga fin metthetsfølelse uten å bli for tung i magen. Jeg hadde med 2 dl cous-cous i ziplock pose og en blanding av oppstrimlet røykelaks, tomat, agurk, sorte oliven og fetaost som jeg vakumpakket. Oppkok av 2 dl vann med litt salt og olje er gjort på et blunk, cous-cousen helles oppi og sveller 1 minutt. Tilslutt rører jeg inn lakseblandingen. Lun salat for 2 personer:

Nytt bekjentskap for meg: Alvdal vestfjell. 3 fine dager med start i fra Dølbekksætran.

Fine filmsnutter du lager. Ser frem til nye eventyr... 🏕️

Jeg har ofte tenkt at dette kan være en løsning i regnvær for kuppeltelt av "amerikansk design": bruke footprint som stangskjelettet settes oppi, ytterduken over og tilslutt henge opp innerteltet. Men jeg kan ikke forestille meg at dette vil fungere i kraftig vind. La oss tenke oss 10-12 m/s. Eller er det noen som har erfaring med dette?

Søren også..... Jeg som har lovet kona at jeg nå er fornøyd med telt samlingen min....... Om det er lang produksjonstid får jeg bestille nå og satse på at det ankommer mars 2022....🤤

Lovende..... Et Unna light.... Hva er målene på dette? Fikk ikke noe informasjon om lengde/høyde osv.

Jeg kom også over den annonsen på finn, og var på nippet til å klinke til, men tenkte at det kanskje ble litt smalt. Dette viser jo at det er vanskelig å finne det absolutte drømmeteltet med kriterier som veldig lav vekt, stor plass, god ventilasjon, tåle alt av vær og vind osv.

Jeg byttet det ut med Vaude space seamless 1-2. Dette veier 1590 g og kan slåes opp med inner- og yttertelt sammen. I tillegg kan det brukes med bare innertelt, som er 50/50 stoff og mesh. Når jeg bruker sea to summit etherlight liggeunderlag som er 10 cm høyt har hodet fortsatt klaring til taket. Veldig god trivselfaktor i dette teltet med en ekstra oppbevaringsvestibyle. Men jeg har tilgode å teste det på snaufjellet i vind og vær. Ytterduken er løftet i buer nede ved bakken på samme måte som Hilleberg Niak, som jeg også vurderte. Kanskje det ikke er lunt nok når det blåser mye? Tiden vil vise om jeg beholder det, men foreløpig liker jeg teltet godt. https://www.widforss.no/vaude-space-seamless-1-2p-cress-green

Når du er 191 ville jeg absolutt tenkt på takhøyden i teltet også. Jeg er 180 og byttet ut helsport ringstind superlight 2 pga for lav takhøyde. Den var oppgitt til 95 cm tror jeg. Telt som kun er mulig å sitte oppreist på et lite punkt ( av typen ringstind, enan akto osv) utgår for min del og Exped Vela hadde nok ikke passet meg.

For 2 år siden gikk jeg på stier som ikke var merket i dette området. Etter Våerroe tok jeg inn på disse stiene nordvestover. Etter jeg forlot T merket sti gikk jeg noen dager uten å treffe på folk.

Nå som du er i støtet Kristian, så synes jeg du også kunne kjøpe deg det nye Hilleberg Helags, og ta en for laget her. Vi trenger noen som kan teste det...

Ser ut som et herlig turområde. Og bedre pinsevær på dere enn Osloområdet fikk....

Det finnes mange fine kyststi strekninger. Både Stavern og Hvaler er flotte. Hurum er mindre kjent, men jeg ble veldig positivt overrasket. Fin avveksling til skog imens man venter på barmark og sommer i fjellet.

I pinsehelgen gikk jeg og kona kyststien fra Tofte til Verket i Hurum. Det var meldt mye regn denne helgen så vi ble gledelig overrasket da lørdagen strålte opp. Det er nydelig landskap omkring Østnestangen og Sandbukta med strender, trange viker og fin kystfuruskog. Det er alltid problemer med å finne drikkevann på kyststiene. Bekker og elver har som regel passert jordbruksområder og dyrket mark. Et godt tips er å stikke innom campingplasser underveis for å fylle vannflasker og unne seg en is. Etterhvert finner vi oss en liten strandflekk og slår leir. Skjærgårdsteltet står fint på sanden når skumringen siger på. Fra skogen hører vi frosk. Den varsler sikkert regn, tenker jeg. Og ganske riktig: neste morgen våkner vi til trommingen av regn mot duken. Da blir det kaffekoking i forteltet og jazz på radioen. Dagens kyststietappe går forbi Holmsbu med mye hytter og bebyggelse. Jeg velger derfor umerkede stier gjennom skogen i stedet. Planen er å slå leir oppe på Knivsfjellet, ikke langt unna Himmelvannet. Nå slår værvarselet virkelig til og det kommer heftige regnbyger. Det er bratt og lagt ut tau på de vanskeligste stedene. Men opp kommer vi og slår opp teltet på en berghylle med fin utsikt. Heldigvis gjør de vanntette pakkposene jobben sin og soveposer og klær er tørre. Det kommer stadig byger utover kvelden. Regnet gir seg ikke før i nitiden morgenen etter. Da titter sola frem igjen. Turen ned fra Knivsfjellet starter bra på gode stier. Etterhvert kommer vi inn på noen nedlagte stier som går over i utydelige tråkk og plutselig tett jungel. Det er virkelig parterapi å dra med kona ned stupbratt, tett urskog uten antydning til sti. Vått og såpeglatt er det også. Men ned til kyststien kommer vi til slutt. Og når sola skinner og Verket og Svelvik skimtes i det fjerne er humøret stigende. Da gjenstår bare en kort ferjetur og bacon pølse med kaffe.

Jeg pakker alltid stenger og plugger for seg. Da kan jeg ubekymret stappe teltet i posen. Jeg tenker at ventilene har værsågod med å tåle dette. Tilogmed helsport ringstind 2 sl tålte stapping: i sin altfor trange pose følte jeg meg som en pølsemaker.

Med nye Salomon speedcross OG ny Ally kano kommer du garantert til å skifte bosted til ut i villmarka hele sommeren. Ser strøken ut den kanoen... 😎