Bjellesau

Aldri vært et problem for meg heller.

Gubbe med sekk og Gaupe som klemmer hverandre...

Kraftkar den mauren.....

Drar du noengang på teltovernatting på turene dine?

Endelig så klaffer det med vær og fridager. Helt på tampen av august så drar jeg og bror min opp til Finse for å gå en tur jeg har hatt i kikkerten en god stund. Finse-Raggsteindalen-Haugastøl, der vi tenker å ta med en topptur til Folarskardnuten i forbifarten. Folarskardnuten på 1933 er den høyeste toppen sør for Jotunheimen, og fantastisk værmelding de kommende dagene gir oss forhåpninger om et saftig toppstøt. Fredag 27.08 klokka 10:54 ankommer vi Finse stasjon og skal fordele 45 km på 3 dager. Navigasjonsmessig starter turen katastrofalt, med roting allerede på stasjonsområdet. Deretter greier vi å miste T-merket sti etter 10 minutter. Men etter litt oppklaring og fordeling av skyld så er vi på riktig sti og kan se mer og mer av Hardangerjøkulen bak oss. Etter noen kilometer merker vi at det er en stund siden frokost og tar en lang lunsjpause ved vann 1494 sør for Flakavatnet. Etter en stund kommer vi opp til dagsetappens høyeste punkt på litt over 1600 meter. Her er det formidabel utsikt over Flakavatnet: I en trang kløft ligger en grønn stor stein som skiller seg ut fra de hvite blokkene som ligger rundt den. Her blir det en rask runde med fotografering med oppstilling i forskjellige positurer. Men i grunnen tar den grønne steinen seg best ut i ensom majestet. Etter den grønne steinen blir det stort sett trasking i grov ur de neste timene. Vi kommer ned til den mektige formasjonen Kyrkjedøri. Her er det virkelig et vilt og gudsforlatt landskap. Her oppe er det snøen og steinen som rår. Nede ved Kyrkjdørsvatni og Simlenutane er det heldigvis litt mindre ur. Bror min synes det er nok stein for i dag og vi tenker å slå leir for kvelden så snart vi har passert Simlenutane. Det er jo hyggelig å få noen timer dagslys og litt sol ved leirplassen. Det går også løse rykter om en knert Islay whisky som har funnet veien ned i bror sin sekk. Argumentene for å slå leir blir etterhvert overveldende mange og vi reiser teltet på østsiden av Kyrkjdørsvatni. Det er en riktig hyggelig leirplass med kveldssol og et telt gulv i tilnærmet 100 % vater.... Vi sitter og slikker i oss de siste solstrålene mens vi drikker whisky og spiser lefse. Sokkene som henger til tørk på teltet blir nesten tørre før solen forsvinner. Og da blir det raskt kjølig. Faktisk oppdager jeg at det er rim på både bakken og teltet når jeg letter på trykket klokka halv seks. Heldigvis får vi morgensol i åtte tiden og kan spise frokost ute i bedagelig tempo. Vannet ligget flatt utover og speiler hele landskapet. Det ser ut til å bli en gnistrende dag. Neste etappe går nedover Raggsteindalen. Etterhvert som vi kommer lengre ned i dalen bestemmer vi oss for å ta en snarvei: Raggsteindøla vades uten problemer og vi skjærer tvers over rett under Grønehallnuten. Ved Folarskardtjørnan kommer vi på nytt inn i et mer dramatisk landskap. Den siste kneika opp til skardet er veldig bratt, men kan gjennomføres uten klyving. Under oss ligger øvre Folarskardtjørn. Og på toppen står en enkel steinbu: Lordehytta. Og like bortenfor, Lordedriteren. Det blir veldig fristende å bruke kaminen der når temperaturen synker. Vi betaler en slant til de som drifter hytta og bestemmer oss for å tilbringe natten der. På et skilt står det tydelig å lese at vi ikke må etterlate noe mat der siden "røyskatten er løs". Det blir straks en diskusjon om hvem som må ligge på gulvet. Det er nemlig bare benkeplass for en. Etter 3 whisky og en loddtrekning blir det bror som må bite i det sure eplet. Og rett etter vi blåser ut stearinlysene hører vi det: mystiske lyder inne i fra steinveggen.... Morgenen etter kan bror rapportere om en urolig og avbrutt søvn der nede på gulvet. Han har bare sovet med ett øye av gangen i frykt for røyskatten. Men uthvilt eller ei: Nå er det tid for toppstøtet. Vi pakker sammen og finner vardene som går fra sørenden av vann 1603. Dette er nok en nedlagt DNT løype, for stien står ikke notert på så mange kart. Allikevel kan en fortsatt se tydelig T-merking og varder. En del av de turrapportene som jeg kom over beskrev ruten som løst vardet og stedvis bratt og litt kronglete. Jeg opplevde det derimot som godt merket og det var bare nødvendig med lett klyving noen steder. Det kritiske punktet var å treffe denne rennen rett til venstre for den store snøfonna over vann 1603. Jeg vil nok tro at snøforholdene spiller en stor rolle her. Det var jo uvanlig lite snø i fjellet nå, som gjorde det ekstra lett for oss. Etter 50 minutter og 300 høydemeter kommer vi opp til toppvarden. Herifra ser vi både Gaustatoppen, Hårteigen, Hardangerjøkulen og Jostedalsbreen. Etter omtrent 2 timer kommer vi tilbake til storsekkene som vi har lagt fra oss ved en lett gjenkjennelig varde. Da er det bare etappen ned til Haugastøl som gjenstår. Vi får snart den kolossale veggen til Hallingskarvet i ryggen. Og etterhvert kommer vi ned i et mer lunt og koselig landskap og nyter det siste vi har med av mat. Alt smaker himmelsk nå.

Virker ikke så dumt det der.... 👍🏕️

Hvilket telt bruker dere forresten? Ser ut som typen ultralett med gåstaver?

En ting er i alle fall sikkert: Det er langt flere skinnposefolk her inne på forumet enn først antatt..... Forøvrig en tråd med et tema jeg aldri har tenkt på. Kanskje skinnpose skal inn på ønskelista?

Jeg brukte ringstind superlight 2 i omtrent 1 år, og solgte det pga lav takhøyde. Men store fortelt og robust teltduk er vel ikke å forvente med en vekt på 1,4 kg. Har faktisk vært på noen overnattinger sammen med kona i dette teltet. Det fungerer på sett og vis, men man må være innstilt på at dette er "fast and light".

Tenker det er her..... Teltet der 10/8

NPL...... Ja, den var ikke dum å smykke seg med... 😁

Ja, våger man å gå topptur fra camp med dette stående? 😳

Tenker nok at norsk moms kommer i tillegg.

Blir vel raskt 11 500 tenker jeg. Men bare forestill deg blikket til andre fjellfolk når de går forbi dette..... 🏕️

Det er mange forskjellige ruter å velge, og jeg brukte ikke så lang tid på planleggingen her. Sikkert mulig å finne bedre løype med litt detektivarbeid 🕵️‍♂️

De hadde nok ikke joggesko i 1814, nei. Men det er mange på forumet som har kastet de tunge goretex støvlene til fordel for lette lave sko. Min egen erfaring etter denne turen er at lette sko er befriende og gjør det enklere å gå raskt. Men om terrenget stort sett er bløtt og skoene aldri får muligheten til å tørke, så lider føtter og spesielt tærne av å gå 20 km våte sko. Så på Nordmarka på langs var høye goretex støvler det riktige valget for de 2 første dagene, og lette, lave sko fordelaktig den siste dagen. Men det er ikke alltid lett å vite hvilket terreng en møter.

Alltid hyggelig med tilbakemeldinger, så takk for det. Jeg funderte en god del under turen på hvorfor det var så stor forskjell på bløtt/tørt terreng. En faktor kan være at grunnfjell ligger mer åpent i terrenget. En annen grunn, slik skogens Stønn var inne på: kanskje det ikke alltid er like gjennomtenkt hvor stiene legges. Og så merket jeg meg mye beitedyr på de 2 første dagene. Sau og en god del kuer. Sikkert ikke det beste for stien når tunge dyr i store flokker bruker stien flittig.

Jeg tror nok jeg hadde valgt 10 mm selv, siden vektøkningen er såpass liten. Hva blir totalprisen for dette teltet?

Jeg og kona var på tur i omtrent det samme området den siste helga i juli. Da var det mye mindre snø i området rundt Skarvassbu. Vi bor i Oslo, men har hatt noen fantastiske turer i Tromsø. Snakk om muligheter for nærturer for de som bor der...

Har vurdert Unna en stund nå, men dette ser ut som et spennende alternativ. Selv med 10 mm stenger må det jo ligge godt under Unna i vekt.

I blant kan det være fint med turer i nærområdet og Nordmarka på langs har jeg hatt i bakhodet en god stund. Mandag 9/8 gjør jeg i stand sekken som jeg pakker så lett som mulig. I alle fall innenfor mine grenser for komfort og det utstyret jeg har tilgjengelig. Sekken blir til slutt 9,8 kg. Da har jeg med mat for 3 dager. Den planlagte ruten er omtrent 50 km og følger blåstier gjennom hele Nordmarka, fra Grua og ned til Sognsvann. Siden sekken ble så lett, burde jo skoene stå i samme stil. Jeg går derfor bort i fra den opprinnelige planen om fjellstøvler med goretex og velger Scarpa Mojito som er noen lave enkle lærsko uten membran. Etter en times togtur nordover fra Oslo hopper jeg av på Grua og starter turen. Klokka er 15:00 og første etappe går langs stier opp til Mylladammen. En ganske begivenhetsløs etappe bortsett fra et møte med noen skogskuer. Det blir en pause ved Mylla der jeg hiver i meg snacks fra en stor pose med peanøtter og gullfisker. Min nye favorittblanding. Planen er å slå leir på toppen Kollern på 688 meter. I tillegg til drikkeflaske på 0,7 liter har jeg med en sammenbrettbar Platypus flaske som rommer 1 liter. Da kan jeg bare fylle opp i en bekk på vei opp og ikke være avhengig av å campe ved et vann. Stien fra Mylla og oppover blir etterhvert veldig blaut. En salig blanding av myr og hogstfelt. Jeg hopper og spretter fra stein til røtter for å holde skoene noenlunde tørre. Men fra Ålsjøen er det bare å gi opp: det våte terrenget blir enda våtere og fuktig blåbærlyng stryker seg kjærlig mot beina mine. Dette er nok ikke den mest trafikkerte blåstien i marka. De 2 siste kilometerne blir sure og seige gjennom fuktig og ugjennomtrengelig urskog. Jeg må innrømme at det ikke var dette jeg forestilte meg da jeg planla turen. Og endelig kommer jeg opp på Kollern. Jeg er søkkvåt fra knærne og ned, og lar alt det våte få slikke de siste solstrålene. Heldigvis er det åpent og fint på toppen med svaberg og fine små hyller til å sette opp teltet. Jeg sender en takknemlig tanke til telttur-helgenen som fikk overtalt meg til å ta med tørre sokker og crocs. Det blir suppe og knekkebrød med tubeost til kvelds. Ute blåser en kjølig vind og en hes sau breker i det fjerne. Neste dag blir nok bedre tenker jeg i det jeg sovner. Det blir den ikke. Selv om jeg har en liten gnist av håp om å gå skoene tørre denne dagen, så kveles denne gnisten i løpet av den første timen på stien. Jeg sikter meg inn på lunsj ved Katnosa og legger i vei. En forsterket reprise av søle og hogstfelt. Myr og tung skau. I det jeg passerer Roensetra er jeg like våt på føttene som dagen før. Nede ved Katnosa blir det varm lunsj. Med en perfekt timet godværsbyge. Da blir i det minste søla vasket av skoene som jeg har lagt ut til tørk. En times lunsjpause gjør godt for kropp og sjel. Det blir som å starte dagen på nytt. Jeg tenker å gjenta suksessen med å slå leir på en topp og har blinket meg ut Kikut som endestasjon denne dagen. Men først er det haugevis med myrer og våt skog som må forseres. Sandungen passeres. Og fra Sandungen og oppover setter Nordmarka inn alt det den har av våt skau. Det er nå jeg innser at disse skoene aldri kommer til å bli tørre. Tærne mine holder på å råtne bort. Men plutselig, mellom middagskollen og Askehøgda, vandrer jeg i et åpent, luftig og nydelig landskap. Åpne sva, gress og utsikt. Det var jo slik jeg drømte turen skulle være.... Jeg finner et fint sted nordøst på Kikut, et stykke unna stien der jeg slår opp teltet. Det blir frokost med nydelig utsikt, der jeg kan sitte og se ned på et lavt skydekke som siger oppover skogen og løser seg opp. Stien ned fra Kikut er god og tørr. Og videre sørover langs Østre Fyllingen blir det bare bedre og bedre. Stien følger svaberg, solen skinner og jeg kjenner for første gang på turen at jeg koser meg ordentlig. Når dette skiltet dukker opp er det ikke tvil om hvilken vei jeg velger: Det blir slaraffenlunsj ved Kobberhaugtjernet. Feite og glinsende øyenstikkere har flyveoppvisning foran meg og jeg klinker til med kakao attpå. Nå trenger jeg ikke spare på gassen lengre. Jeg tok med en boks der det var 66 gram igjen. Det gir et budsjett på 22 gram pr dag. Og det holder. Akkurat. Det er et herlig vær, og til og med skoene har begynt å tørke. Sokkene er helt tørre og kan nå faktisk stå av seg selv. Siste etappe gjenstår. Jeg tenker å gå mot Dølerudhøgda og så sørover mot Ullevålseter og ned til Sognsvann. Det er tydelig at jeg befinner meg i den siviliserte delen av marka, for her kloppes det over en lav sko. Det er variert og spennende skog, og plutselig kommer jeg inn i små eventyrlandskap. Blåstien fra Ullevålseter og ned til Sognsvann blir større og større jo lenger ned jeg kommer. Dette må være skogens E6. Klokka 15:36, tre dager etter start, kommer jeg inn på perrongen til Sognsvann T-banestasjon. En fantastisk avslutning på turen. Og skoene? Jo, de nesten helt tørre.

Kjenner meg igjen i feil skovalg. Ikke lenge siden jeg valgte lave sko i altfor soggy terreng. Det ble 3 dager i våte sko.... 🚿

Medvind og øl i sekken høres ikke helt feil ut...

Ser fantastisk ut..... Av og til er det en fordel med telt en kan ta av ytterduken.

Kjenner meg igjen i følelsen av plutselig å finne ut at man har glemt noe viktig. Gjerne altfor langt uti turen. Har forøvrig aldri glemt gass. Aldri lurt å pakke sekken i en fei.