Bjellesau

Tjern 1418 på Kistenutmassivet 08.09.19, Haukeliseter.

Hva med det der flagget? Kan kanskje byttes i en liten 17. mai rosett?

Det er nok like flott natur ved Laugavegur, men i Kerlingarfjöll slipper du å gå i kø. Vi gikk i to døgn før vi traff andre folk.

Jeg har selv en lettvektsduk som gulv i forteltet, men smart med de festene for å holde den i sjakk. Og rene skreddersømmen spør du meg... Dette lukter enmannsforetak: "Teltgulv Skredder'n"

På Island har de strammet inn reglene for camping. Det oppfordres til å bruke campingplasser eller tilrettelagte områder. Men så lenge det ikke er nasjonalpark, naturreservat, privat grunn eller lagt ned forbud av andre grunner har en lov til å campe en natt på samme sted. Vi var selvsagt nøye med å ikke etterlate oss noe. Vann som er klart kunne i følge Åsgard drikkes. Endel vann fra bre og vann fra de geotermiske områdene bør unngås. Heldigvis var det nok smeltevann fra snøfonner. Klart og friskt.

Tirsdag 23.07.19 gjør jeg noe jeg har gledet meg til i lang tid; jeg og kona mi drar til Island for å gå på fjelltur. Dette har vært planlagt siden senhøsten i fjor og forventningene er rimelig høye. Tidlig i planleggingen er det selvsagt lett å bli oppmerksom på Laugavegur og områdene rundt. Dette er vel Island sin mest populære tur, og derfor til tider ganske overfylt. Kanskje litt som Besseggen frykter jeg. Drømmen er jo en øde lavaslette. Sånn omtrent. Etter å ha rundet internettet faller endelig øynene mine på Kerlingarfjøll. Dette er en fjellkjede på høyfjellsplatået mellom isbreene Hofsjøkull og Langjøkull. De høyeste fjelltoppene er over 1400 meter og det er mye geotermisk aktivitet i området. Det er relativt få turister og forbindelse med buss fra Reykjavik. Solgt!! Etter en obligatorisk dag i hovedstaden står jeg og konemor nede på bussterminalen i Reykjavik klokka 07:30 onsdags morgen. Klare for eventyr. Etter 3 timer humper bussen fra asfalt og over på grove grusveier. Fra bussvinduet får vi visuell kontakt med den mektige isbreen Langjøkull, som reiser seg opp fra det brune ørkenlandskapet. Omsider svinger vi inn ved Åsgard, inngangen til Kerlingarfjøll. Der er det 8-10 små hytter og et service bygg. Det er mulig å overnatte der, og bruke det som base for å gå dagsturer. Vi tar en rask sandwich og kaffe før vi spenner sekkene på oss. Min sekk veier 15 kilo og jeg er glad jeg ikke har lastet den tyngre. Så går vi løs på Åsgardsryggur. Det er delvis skyet og 12 grader med en svak vind i luften. Vi kommer snart opp i et goldt landskap med grus og stein i ulike farger. Alt i fra beige, kakaobrunt, sennepsgult, grått og sort. Bortsett fra en mystisk kryptonittgrønn mose som gror langs rolige bekker finnes det nesten ingen vegitasjon her. Vi har beveget oss opp fra 700 til 950 meter og tar av vestover fra hovedstien. Vi følger vestsiden av fjelltoppen Mænir ved 950 meter og må til stadighet krysse snøfonner som fyller kløfter og raviner. I dette området er ikke ravinene så dype, men det vi ikke vet er at et tilsvarende landskap vil skape vanskeligheter for oss neste dag. Etter 7-8 km kommer vi til Slettaskard; en enorm steinete flate mellom fjellene Mænir, Øgmundur og Høttur. En stor snøfonn sørger for en livlig bekk med krystallklart smeltevann. Her slår vi leir. Et lyseblått Fjellreven Abisko endurance 3 tunelltelt reises. Det er mest stein og sand i grunnen så jeg legger store steiner over pluggene for å få Onkel Blå til å stå fint. Her skulle jeg kanskje tatt med Tante Grønn? (Det selvstående kuppelteltet Vaude invenio 3 ul.) Etter litt jobbing står teltet fint og kakao og brødskiver nytes innendørs i ly fra en økende kald vind. Jeg våkner uthvilt og klar, men et grynt fra koneposen forteller meg at vi må ta det rolig og at hun forventer frokost på sengen. Det blir servert havregrøt med nøtter og eple, kaffe og Anton Berg marsipanbrød. Planen er å gå til Hverabotn, slynge oss opp til topp 1232 og ned til Hveradalir før lunsj. Fra Hverabotn tar plutselig landskapet helt av; sennepsgult og okerfarget med kokende kilder og svovelgasser som damper opp fra overflaten. Dette er som å gå på en annen planet. Venus kanskje? Nå skal 300 høydemeter klatres på kort tid. Det er svært bratt her, og vi må hjelpe til med begge hendene. Det tar lenger tid og koster mer krefter enn forventet. Og da vi endelig står på topp 1232 finner vi ut at planen må forandres. Tanken på å gå ned 300 høydemeter til Hveradalir og opp i høyden igjen via Langafønn er ikke særlig fristende. Vi bestemmer oss for en snarvei. Med den gode utsikten ser vi hvor svær, bratt og nifs Langafønn ser ut. Store sprekker har den også. Jeg setter kompasskurs på stien rett over snøfonna. Her oppi høyden vokser det absolutt ingenting. Ingen lyder fra fugl eller insekter. Bare knasing av stein under fjellsko. Og vinden. Når vi kommer ned til stien oppdager vi at det ikke er noen sti videre. Noen løyper i Kerlingarfjøll er merket med kjepper som er slått ned i bakken. Dessverre er ikke alle disse merkede stiene tegnet inn i kartet jeg bestilte fra Island. (Kerlingarfjøll 1:50 000, Mal og menning) Kartet skiller heller ikke mellom merket og umerket sti. Så videre er det umerket og heller ikke noe synlig sti eller tråkk. Vi tar en pause og koker risotto og kaffe. Det er nydelig utsikt mot sør der vi ser Svarthyrna og Gråkollur som bærer navnene sine med rette. Svarthyrna er beksvart og onde krefter holder med stor sannsynlighet bolig der. Plutselig får vi øye på en vegg av regn i det fjerne som har retning mot oss. Regntrekk på sekker og regnbukse må på. Nå får vi etter hvert problemer med dype bratte raviner og kløfter og vi må lete en stund etter trygge veier ned og opp. De ligger på rekke og rad bortover i landskapet, og motet og humøret synker i regnværet. Vi må forbi, ellers havner vi ned i Kerlingardalur med sine altfor høye og steile sider. Endelig kommer vi til den siste ravinen med en elv som må vades. Vi har crocks med oss. Etter dette blir det lettere å gå, og vi er snart nede på sletta mellom Svarhyrna og Gråkollur. Etter mine beregninger skal vi ved Gråkollur komme inn på merket sti igjen, og det er en god følelse å endelig se kjeppene som snor seg rundt foten av fjellet. Her nede er Kerlingadalur litt mindre bratt, så etter enda mer vading i crocks og klatring slår vi leir ved en trivelig liten bekk. Det blir fest i teltet med hjemmelaget chili con carne og istè. Etterpå litt kryssord i posen før vi døser inn. Vi er veldig spente på hvordan været vil bli denne dagen, da vi hører lett tromming av regn mot teltduken da vi spiser frokost. Vi har vært uten dekning siden vi forlot Åsgard og har derfor ikke kunnet sjekke værmeldingen. Da vi bryter leir er heldigvis regnet borte og vi kan til og med skimte blå himmel. Planen i dag er å følge merket sti gjennom fjellpasset som går mellom Øgmundur og Høttur. På kartet er det ikke tegnet inn noen sti her, men et nedlastet kart på appen Mapy har heldigvis oppdatert informasjon. Etter at en litt mør setemusklatur løser seg opp går marsjen lett og fint og vi er oppe på det høyeste punktet tidligere enn vi regnet med. En flott utsikt er det her i fra, med blåne på blåne bakover i horisonten. l Etter en liten pause med energibar, nøtter og tørket frukt begynner nedstigningen. Alt går lett og fint i dag og snart kommer vi ut ved snøfonnen der vi slo leir i forgårs. Ruta videre går vestover rundt Kerlingartindur, der det står en 20 meter høy bauta midt i fjellsiden. Det er denne rare steinen som har gitt fjellene navnet sitt. Kerling betyr kjerring. Kjerringfjellene. Og vi skal nå møte kjerringa sjøl....Men først må vi ned fra 1000 til 700 meter. Det føles plutselig tyngre å gå. Landskapet er småkupert og går etter hvert bratt nedover. Vi får øye på bautaen i det fjerne som står og speider gåtefullt utover viddene. Vi ser også den altfor bratte stien som går omtrent 100 høydemeter opp løsmassene. Og vi kjenner det er på tide med litt mat. Vi koker nudler og skjærer opp en krydret spekepølse som jeg legger oppi. Knekkebrød og kaffe har vi til dessert. Vi lurer på om det er tryggere å runde fjellet ved foten, og heller gå opp på baksiden der det ikke er så bratt, men da får vi øye på et reisefølge på 3 personer som kommer ned fjellsiden. Dette er de første menneskene vi har truffet siden vi startet turen. De er fra Tyskland og er på dagstur, og kan fortelle at det var bratt ned men føltes greit nok. Så da prøver vi også. Det er tungt, og mye løs grus og kjennes på grensen til hva jeg er komfortabel med. I ettertid tenker jeg at vi burde gått lenger nede. Så står vi ansikt til ansikt med den enorme steinen. Dette er jo Påskeøya møter Island. Synd Thor Heyerdahl ikke visste om denne her. Han hadde nok oppklart en og annen hemmelighet tenker jeg. Vi fortsetter rundt Kerlingartindur og får utsikt over slettelandet. Dagens etappe avsluttes ved å vade Fremri Åsgardså, og der får vi for første gang se gressbakker. Jeg gjør som jeg pleier når teltet reises; sender "alt vel"-melding med spoten min. Da får den sende 20 til 30 minutter til leiren er etablert, og sekkene pakket ut. Det jeg ikke vet nå, men oppdager når vi kommer til Åsgard er at bare 1 av alle meldingene med nødpeilesenderen gikk gjennom. Så der mister den en kunde.... Onkel Blå får en perfekt flate å stå på. Og i grevens tid. Det kommer mye regn denne kvelden og natten. Makaroni med fløtesaus, skinke og erter står på menyen, og nytes mens regnet dundrer ned. Mens jeg ligger og halvsover i posen får jeg plutselig øye på en diger dam som er i ferd med å samle seg på taket av teltet. Da må jeg ut og stramme opp og endelig kan roen senke seg. Jeg sovner raskt. Neste dag har vi bare noen få kilometer å gå. Siden de andre dagene hadde gitt oss overaskende utfordringer, ville vi være ute i god tid for å rekke bussen tilbake til Reykjavik. Spesielt siden den bare går annenhver dag. Det var litt småregn i luften på starten av dagen som tryllet frem litt regnbuemagi. Deretter gikk stien opp på fjellet igjen med frisk vind og endeløse vidder. Det hadde heldigvis sluttet å regne. Og så er vi plutselig ved veis ende. De grønne takene på hyttene ved Åsgard kommer til syne. En eventyrlig turopplevelse.

Gå opp fra Rjukan sentrum og slå opp telt på hovednuten. (sirkel) Stor flate og greit feste for tunelltelt. Neste dag drar du på toppen, og ned på andre siden via Svineroi og ned til Rjukan igjen. Finnes også noen telt plasser mellom Svineroi og Selstali om en behøver det. Tok denne ruta i fjor.

Min erfaring med innertelt av mesh er også at det blir for mye trekk inn i teltet. I alke fall om en skal bruke det på fjellet over tregrensa. Jeg har solgt 2 kuppel telt av amerikansk modell og erstattet de med Vaude invenio 3 ul og frisport lighdome 2. Begge disse kan en styre ventilasjon fra lufting til potte tett.

Se der, ja. Veldig smart. Da blir det jo ikke noe styr når strikken ryker. Skal teste det ut. Om bare ikke gram-politiet ligger på lur...

Strikk på ene enden av bardunen var kanskje ikke så dumt.... Hvilken type strikk bruker du? Tenker den må være litt robust.....

Jeg prøvde Lundhags Gnaur 75 for noen dager siden. I butikk vel og merke. Lastet 15 kg oppi og spradet rundt i sjappa. Hoftebelte tok greit den tyngden jeg lastet den med, men jeg synes polstringene på skuldre, rygg og hoftebelte var ganske hard. Polstringene på skulderreimen slutter også litt tidlig, slik at stykket som går fra bryst og feste bak på sekken bare er en hard stropp. Fikk ikke helt godfølelsen. Hvor har du forresten prøvd klattermusen? Er det noen fysiske butikker som fører?

Jeg har tuslet rundt i det stille her en stund, men gjør nå entré som medlem. Det blir stadig diskutert telt og vind her inne, og ofte referert til denne vindtesten av tyske outdoor magazin: http://players.brightcove.net/66995324001/Hygsykgrx_default/index.html?videoId=5491270185001 Jeg ble veldig nysgjerrig på Vaude invenio ul 3p som står uten å kollapse til 200 km/t da det plutselig blir rufset løs fra bakken og blåst opp i et tre. Jeg kjøpte dette teltet på nett vinteren 2018 og det seilte etterhvert opp som god-teltet. Vært med i pøsende regn i østmarka, ukestur over Hardangervidda og kuling med styrtregn i Rondane. Stengene går på utsiden av teltet og festes enkelt med et strikksystem og hemper. Inner- og yttertelt går opp samtidig. 2 vestibyle og en mystisk symmetri. Stangsystemet henger sammen. DAC pressfit 11.1 mm. Tykke stenger gjør nok at det står så bra. I taket er det 2 lufteluker som kan stenges om det regner og blåser samtidig. Ved regn uten sterk vind kan de stå åpne uten at det kommer vann inn. Kan ikke stenges fra innsiden. Jeg fryktet at disse lukene i sterk vind og regn ville røskes opp og resultere i vann i teltet. Dette har aldri skjedd. Fikk kjørt det ordentlig i Rondane 10-12 august i fjor med kuling og det døgnet med mest nedbør for august. 4-veis glidelås på forteltene, som åpner for mange mulige konstellasjoner. En kan enkelt skifte åpningen til å ligge i ly fra vinden. Og åpne i toppen for ekstra ventilasjon. Fint overbygg over forteltene for å lede vann bort. Forteltene er i minste laget. 70 cm på det lengste og ganske lave.Produsenten oppgir 180 cm bredde. Jeg måler 175. Har brukt en Exped wide og to medium samtidig og det fungerer ypperlig. Et palass for 2....høyden er 107 cm. Produsent sier 110230 cm lengde. Vaude og jeg er enige der. Ganske rette vegger i innerteltet gjør romfølelse god. Med familie kan dette faktisk brukes som 3 manns telt. Tørkesnor og 2 mesh paneler der taket sine lufteluker befinner seg. de kan lukkes... lomme til dørenehalve døren har mesh panel lufting fra ytterdørgod avstand mellom ytter og innertelt. 4 barduner som legges en runde rundt stangen. En stiv, litt rar bardunline jeg ikke har sett før. jeg har aldri sett slike strammere før heller. Fungerer ok, men foretrekker andre løsninger. men greie å nøste linen opp på... det følger med 10 slike plugger. 12 trengs om alle barduner og plugg fester skal benyttes. Jeg skjønner ikke hvorfor Vaude ikke spanderer de 2 siste....3.15 på bagasjevekta, alt inkludert. Vaude sier 3290 g. Kanskje bagasjevekta mi ikke er nøyaktig.... Ytterduk er 40 d silikonisert nylon og har vannsøyle på 3000 mm. Bunnduk 10 000 mm. Oppsummering: Jeg liker dette teltet. Står som en bunkers i vær og vind, enkelt og raskt å slå opp, ypperlig ventilasjon. Og materialene og sømmene er av god kvalitet. Silikonisert nylon sægger litt når det blir vått, og da strammer strikksystemet dette opp automatisk. Måtte senest ut på natten for å stramme opp mitt fjellreven abisko endurance tunelltelt når jeg var på Island i sommer. Samlet seg stor dam på taket. Vaude teltet har også god plass til 3 med sine 175 i bredde. Dette er imidlertid ikke noen lettvekter med sine 3.3 kg og tar litt plass i sekken. Det største ankepunktet er de små forteltene. Bra telt, men ikke perfekt denne gangen heller......

Flott gjennomgang av teltet. Kom gjerne med tilbakemelding når du får prøvekjørt det i vind og vær. Jeg har et frisport lightdome, som er mistenkelig likt utformet. Og målene er nesten identiske. Var noen dager med dette teltet på vidda nord for Rjukan i starten på juli. Bris og oppi kuling. Teltet stod seg ganske bra.

Jeg kjenner meg uten tvil igjen i det du beskriver. Blir liksom testing av en ny pryl som lokker meg ut....... På en annen side så er det jo både spennende og lærerikt å teste utstyr også.... Mål for 2020: ingen innkjøp før ting slites helt ut. 🤥