aico

Jeg har hatt Fjällräven no. 8 Jeg kjøpte min for stor (de er vanvittig store i størrelsen), så det er vanskelig å gi råd når størrelsen har vært en medvirkende faktor til at den aldri ble brukt. Men jeg har nå en gang hatt den hengende i skapet, så den har på sett og vis vært med i vurderingene når antrekk skal velges for dagen/helga/turen. Og det er en grunn til at jeg solgte min medium og fortsatt ikke har tatt meg bryet med å prøve en No. 8 i small. Den er ett beist. Selv i en mindre størrelse er dette en stor og tung anorakk. På godt og vondt. Det er en anorakk du får lyst til å bruke, rett og slett fordi den føles så bombesikker og bra laget, men det er ikke ett praktisk plagg til allsidig bruk i mine øyne. Å ta den av og på er ett lite prosjekt i seg selv. Og det er for så vidt greit, for den er for stor til å få plass i en normal sekk, så når den først er på så blir den på til turen er ferdig. Dette med kronglete av og på er jo til dels noe som er felles for alle anorakker, selv om No. 8 er i særklasse på dette området, så tenk litt på det før du kjøper en anorakk. Uansett type, Ventilasjon via frontglidelås, justering av mellomlag.. ca. alt blir enklere med en jakke. En annen ting du bør tenke på er om du virkelig vil ha en og samme jakke/anorakk til alt fra "enkle overnattinger i skogen og på lengre turer i høyfjellet, på vinterstid i både fin og skikkelig styggvær". Dette er ett stort spenn. Bomull, Ventile og bumullsblandinger som G-1000 er flott til enkle overnattinger i skogen, og kan du fyre bål så har ikke været så mye å si - da er det ofte vel så kjekt at materialet tåler litt glør fra bålet og den litt røffere bruken som kan forekomme på skogturer. Det er også meget behagelig materialer for korte turer på høyfjellet i forholdsvis tørre værforhold. Dagsturer er ideelt, da får du tørket klærne skikkelig hver natt. Men også korte overnattingsturer er innafor. På lengre turer blir værmeldingen mindre og mindre pålitelig, og sjansen for at du må tørke klær i teltet øker både pga. fare for nedbør og pga. akkumulert svette. Til slik bruk vil jeg anbefale syntetisk. Med eller uten membran får være en smaksak, du har jo allerede en jakke med membran, så det behovet er kanskje dekket. Du kan evt. kombinere den du har med en lett vindjakke for lett vindbeskyttelse i mindre krevende vindforhold. Eller du kan legge igjen membranjakka hjemme å gå for en litt mer ekspedisjonspreget vindjakke ala Bergans Antarctic expedition. Norrøna Sydpolen er også ett alternativ, men kan være litt mer kronglete å anskaffe da den gikk ut av produksjon for en god del år siden. Tilbake til de enkle skogturene; det er ikke sikkert en ventile jakke til 6-7 tusen er nødvendig. Du slipper å bekymre deg for at membran og impregnering slites unødig, men en så kostbar jakke er kanskje ikke oppskriften på bekymringsløst friluftsliv. Sjekk Finn.no for brukte bomullsjakker, G-1000 o.l. Norrøna har utgående modeller av bomullsjakkene sine i outlet'n med opp mot 50% avslag. Jeg har også vurdert denne: https://www.lamnia.com/no/p/52318/klaer-og-sko/helikon-tex-woodsman-anorak-s-jacket-coyote-ku-wdn-dc-11-b03 Har ingen erfaring med den, men prisen er fortsatt bra selv om den har økt merkbart de siste årene. Perfekt prisnivå for noe som skal brukes til å herje i skogen og fyre bål. For min del har jeg allerede ett par Fjällrävenjakker i G-1000, så behovet er egentlig ikke der.

Hva mener du med for tynn? Er den ikke vindtett/vindavstøtende nok? Ei skalljakke bør jo være nettopp det, bare ett skall. Isolasjon er det lagene under som skal håndtere. I hverdagslivet og til småturer kan det være hendig med en ytterjakke som kombinerer skallfunksjonen med litt isolasjon, men til turbruk er det mindre fleksibelt mtp. temperaturregulering og vanskeligere og tørke. Så lenge jakken er tettvevd nok til å gi tilstrekkelig vindmotstand, bør den ikke være sydd i ett tykkere stoff enn at den tåler forventet slitasje. Iaf. ikke når det er snakk om en jakke til hvitswix-vær. I litt mer rufsete vær er det mange som foretrekker tykkere og stivere stoff som ikke så lett "klisterer" seg til kroppen når kraftig vind presser jakken mot kroppen. Det gir flere / større luftlommer og avlaster underliggende lag fra å bli komprimert. I tillegg til jakkene Marius nevner over, vil jeg nevne Bergans Antarctic Expedition. Det er ei syntetisk (tettvevd microfiber) vindjakke som prøver å dekke gapet mellom bomullsanorakken/anojakken og moderne ekspedisjonsjakker med membran. Den har ikke bomulls(blandings)jakkenes ulempe med at den blir våt, tung og vanskelig å tørke. Samtidig puster den mye bedre enn en membranjakke. Forventer du mye nedbør er nok en membranjakke bedre, og siden den er tynn og myk vil den klistre seg til kroppen i sterk vind, men utover det er det ei rå vindjakke som på en måte gir deg det beste fra den klassiske anorakken/jakken og moderne membranjakker (og litt av ulempene fra begge, selvsagt). Denne modellen er virkelig beregnet på å ha mange/tykke lag under, så hvis denne er aktuell må du for all del ikke gå opp i størrelse. Ikke spør meg hvordan jeg vet

Mulig de nyere pumpene er bedre, men min erfaring med en 3-4 år(?) gammel Flextail er at det er mye bråk og lite futt. Når jeg uansett må frem med pumpe-posen for å få underlaget hardt nok, så blir det bare til at jeg legger igjen den ekstra vekten og bråket hjemme og tar noen ekstra ekstra innblåsinger med posen. Ikke noe som ødelegger naturopplevelse like effektivt som ei hissig vifte på 30.000 rpm

Fjällräven gjør en særs dårlig jobb med å formidle hva jakken en laget av, men basert på vekt og beskrivelse virker det sannsynlig at hovedmaterialet er det samme eller veldig likt. En bomullsanorakk/anojakke er for meg en skalljakke. Forskjellig skall for forskjellig vær. Men det er vel like mange definisjoner av skalljakke som det er av softshell, så det blir vel mest personlig preferanse. I -25 er jo været forøvrig som regel veldig bra, så dette er for meg en typisk anledning hvor bomullsjakka tas frem. Men det kommer litt an på hvor lenge du skal være ute og hvor fort været skifter der du ferdes. Komforten til bomull/bomullsblandinger synes jeg er uslåelig i kaldt vær, men de er kjipe å tørke i telt/felt, så for min del blir de mest brukt på dagsturer og korte overnattingsturer med pålitelig værmelding. Også fin til bålturer der du vil ha noe som tåler litt gnist. Til lengre turer eller ved fare for væromslag velger jeg en membranjakke, som skalljakke, men tar da ofte med en tynn og lett vindjakke i tillegg for å slippe bruke membranjakken mer enn høyst nødvendig. Uten å kjenne No. 68 jakken spesifikt, så ser den ut til å dele litt DNA med Anorak no. 8 som jeg eide en periode. G-1000 heavy duty er latterlig tungt og lite pakkbart. Når du først tar på deg den så blir den på. Ingen har plass i sekken til noe sånt. Jeg bruker normalt small i Fjällrävenjakker, så jeg kjøpte Anorak No. 8 i medium for å ha plass til litt ekstra under for de virkelig kalde dagene. Dette hadde Fjällräven allerede tatt høyde for. Til gangs. Så medium var ALT for stor. Så stor at jeg aldri brukte den, så min erfaring er derfor bare basert på prøving innendørs. Jeg er heller ikke av typen som lærer av mine tabber, så jeg gjorde samme feil når jeg bestilte Fjällräven Bergtagen jakke (vanlig G-1000, ikke eco shell). Her har de også dratt på litt og gjort den litt mer romslig enn f.eks. Keb i medium, men ikke fult så ekstremt som Anorakk no. 8. Siden prisen var veldig gunstig valgte jeg å beholde den som en jakke dedikert til de kaldeste dagene. Det angrer jeg ikke på. Den blir ikke like ofte brukt som den opprinnelig var tiltenkt, men det er veldig digg å ha en god bomulls(blanding)jakke til skikkelig vinterdager. Enda mindre angrer jeg når jeg i ettertid ser at når kvikksølvet ikke kryper alt for langt under frysepunktet, så blir det som regel en annen type tur, med høyere tempo, og da velger jeg som oftest en syntetisk vindjakke eller softshell som håndterer svette og væromslag bedre enn Bergtagen-jakken (og bomull generelt).

Vi tilbrakte største delen av sommerferien 2022 på ei sæter 30 km fra Rjukan. Hadde en plan om å få med oss litt Rjukan-historie når vi først var i traktene, og en tur med Krossobanen var selvsagt en del av den planen. På godt og ondt sammenfalt ferien med en aldri så liten hetebølge. Perfekt for fjellturer, og badetemperaturen på 900 moh. har vel sjelden vært så bra, men fisket var begredelig og med over 30 grader i skyggen og hund på passasjerlisten begrenser det seg hva en kan få med seg av urbane attraksjoner. Håper banen settes i stand så vi, og andre, kan få muligheten igjen på ett senere tidspunkt. Ett lite ferieminne fra Rjukan sentrum, mens resten av familien er inne på butikken å tømmer frysdisken for is:

Hadde håpet at denne tråden fikk litt mer respons. Har null peiling på splitboard, men til mitt behov er det jo egentlig genialt. Noen ganger tar det bare veldig lang tid før jeg skjønner hva som er lurt. Tråden følges

Min første downmat som jeg kjøpte for hoinnmange år siden (ca. 20+ kanskje??) var en åpenbaring ifht. både varme og komfort sammenlignet med Bamse extreme og selvoppblåsbare Theramrest som var referansene den gang. Jeg har aldri lyst gjennom det og aldri mistenkt at det var lureri, men for 3-4 år siden ble tidens tann merkbar og jeg ble plaget med små lekkasjer. På det tidspunktet underlaget ble pensjonert var det verken spesielt lett eller kompakt etter dagens standard, så kanskje skyldes noe av denne ekstra vekten og volumet en høyere fyllingsgrad av dun i tidligere versjoner? Jeg har ikke erstattet den med nyere downmat, så det blir ren spekulasjon. Med anekdoter av den sorten som kan leses her, tviler jeg også på at det blir noen ny downmat for min del.

omfanget av tråden var forstått, men grunnen til at jeg plasserer denne modellen litt på sidelinjen er rett og slett tilgjengeligheten. Her er mann begrenset til å kjøpe direkte fra Spyderco eller andrehåndsmarkedet. Alle versjoner unntatt CPM Spy-27 er kun en produksjonsbatch i begrenset opplag. Som regel mellom 600-1200 stk. At de har med hullet på slireknivene irriterer meg litt. Det er i teorien ett svakt punkt, men i praksis neppe av betydning. Det er også en ekstra prosess i produkajonen, som har en kostnad, og denne havner til slutt hos deg og meg. På min Waterway, som jeg benytter en del ifm. fiske så opplever jeg at stubben på fiskesnøret forsvinner gjennom hullet når jeg kapper linestubber med kniven. Hullet er da i samme område som jeg holder mot enden på snøret med tommelen. Den forklaringen gir sikkert ingen mening, men for en som eer opptatt av sporløs ferdsel, er det irriterende å miste fiskesnørestubber pga. en så unyttig «feature». Nå skjer det heldigvis sjeldnere når jeg er klar over problemet. Grunnen til at du finner hullet på alle knivene, også slireknivene, er at det er en registrert trademark, og da trur jeg det er sånn at det faktisk må være på alle kniver de selger under Spyderco-navnet. Egentlig ganske smart å registrere det som en trademark fremfor en patent, siden trademark ikke har utløpsdato, men da med den ulempen at du finner det også der det ikke gjør noen nytte.

Det er åpning som nok vil være utfordringen. Midtstilt lockback er min foretrukne bladlås/mekanisme, og jeg har ingen problem med å lukke de trygt med en hånd. Sånt er personlig preferanse (og gjerne forbundet med sterke meninger), og for min del er det nettopp hvor sikkert og kontrollert jeg kan betjene den som gjør at jeg foretrekker denne typen lås. For åpning bør det være en tommelknott eller (helst) ett tommelhull for enkel og forutsigbar åpning under alle forhold. Jeg har / har hatt ett par kniver med neglspor som jeg har klart å åpne med en hånd, men etter min mening var ikke det pga. min håndstyrke eller eksemplariske teknikk (dessverre), men heller dårlig mothold (closing bias/detent) på knivbladet. Som kan være en ganske farlig svakhet på en lommekniv. Sjelden ett problem på lockback, men ingen regel uten unntak.

En slirekniv med flatslip som er litt på sidelinjen, men verdt å nevne for de som er litt nysgjerrig på ulike ståltyper er Spyderco sin Mule. De kan være litt vriene å få tak i, men er mann ellers fornøyd med størrelse og utforming er det en sjanse for at du kan få den i akkurat den stålkvaliteten du ønsker. Mule-modellene har mange trofaste tilhengere, men for meg har den en størrelse og ergonomi som gjør bruksområdet litt snevert, så jeg går nok ikke over lik for å skaffe meg flere varianter. Den jeg har er i CPM magnaCut, og sånn sett ett nyttig tilskudd i slirekniv-utvalget.

Hadde ikke fått med meg at det var kommet en foldekniv med lommeklips fra Helle. Artig at de tydeligvis selger nok av disse foldeknivene til at de fortsetter å utvikle nye modeller. Bleja syntes jeg var for stor da den ble lansert, men det var veldig fristende å prøve Kletten når den dukket opp litt senere. Av (dyrkjøpt) erfaring vet jeg at foldekniver uten klips og enhåndsbetjening har en tendens til å bli liggende i skuffen, så for Kletten ble det med tanken. Nipa har iaf. en av to, så det gir jo noe bedre odds.

Travle dager nå rett før jul, så jeg ramlet litt ut her. Jeg har noen Victorinox, men mitt forhold til dem er litt ambivalent. Kvaliteten er upåklagelig, og spesielt kvalitet ifht. pris er det som gjør det vanskelig å ignorere dem. Men det er ett konservativt firma som sliter med å fornye seg. Kombinasjonen av verktøy har knapt endret seg siden de startet opp, mens verden og behovene våre har gått videre. Når det er sagt, så opplevde jeg ironisk nok så sent som i går å dra av flippen på en boks med tunfisk som skulle bli lunsj. Heldigvis hadde jeg en reserve-Cadet i kontorskuffen hvor jeg ennå ikke hadde filt av den “ubrukelige” boksåneren Jeg hadde nok fått det til uten boksåpner også, men det hadde blitt en mindre elegant affære. At jeg har endt opp med uforholdsmessig mange Leatherman er mer jobben sin “skyld” enn noen form for samlemani. Hadde mer eller mindre abonnement en periode (kjøpte mange i gangen) ettersom det var vanlig at de ble beslaglagt, mistet eller stjålet ifm. utenlandsreiser. Dessverre er mange av de modellene som var nyttige den gang, mindre egnet ifht. behovet jeg har i dag, så mange ligger å støver ned. Noen er også strategisk plassert rundt i kjøretøy, skytebane-bag’er o.l., så litt nytteverdi har de fortsatt. Mine to første var gave. Kun 1 Leatherman har jeg noen gang kjøpt selv.. en Rebar som var satt ned til helt tøysete lav pris. Hadde håpet at dette skulle være den litt mindre Leatherman’en som var liten og lett nok til dagens behov, men akk nei.

Det irriterer meg grenseløst at jeg aldri kjøpte en S2. Den gang de var i salg hadde jeg helt andre behov, og større var stort sett bedre. Nå som jeg har blitt kontor-rotte er de fleste MT for tunge eller mann må helt ned til Micra størrelse, som blir for puslete. Jeg har aldri prøvd Juice serien, eller S2 spesifikt, men det fremstår som en ideel størrelse for mitt behov nå for tiden. Har ett elsk / hat forhold til denne. Den er helt idiotisk tung, men i min gamle jobb hvor jeg ofte måtte klatre eller på andre vis komme meg til vanskelig tilgjengelige plasser og ha både avbitertang, kniv, baufil og fil lett tilgjengelig, så var denne som ett kinderegg. Nå for tiden ligger den i hverdagssekken som balast, så jeg får litt ekstra trening. Denne og Leatherman Curl er nok favorittene mine av de litt for tunge multiverktøyene som er i salg. Begge har ett fornuftig utvalg av verktøy uten å bli alt for store. I de fleste sammenhenger foretrekker jeg multiverktøy som har faste verktøy, men til tur og friluftsliv er det ofte motsatt. De gangene jeg har med litt kraftigere multiverktøy med bitsholder vil jeg ha akkurat riktig bits til de skruene som krever moment, og gjerne mulighet for reserve bits. Til annet bruk synes jeg de som har løse bits har ofte for dårlig rekkevidde og selv med forlenger blir det for klumpete for å komme til nedsenkede skruer. Leatherman sine bits har også ganske dårlig holdbarhet, og tilgange på nye bits har vært veldig dårlig i en lang periode. Spirit X har ett gjennomtenkt utvalg av verktøy og alt er i gjennomført høy kvalitet. Jeg ventet lenge med å kjøpe den ettersom jeg har akkumulert nok multiverktøy til å klare meg ganske bra etter å ha hatt ubegrenset tilgang på Leatherman i den gamle stillingen min, samt at jeg hadde litt problem med å ta ett blankpolert multiverktøy seriøst. Jommen tok jeg feil. Basert på produksjonstoleranser og kvalitetskontroll alene, må dette være det beste multiverktøyet som er i produksjon. Gamle Leatherman som var 100% laget i USA var i nærheten, men nyere Leatherman når ikke Spirit X til knærne i kvalitetsfølelse. Det er derimot ikke alt som er like praktisk på sveitseren, så jeg foretrekker fortsatt Leatherman i mange sammenhenger, f.eks. på tur. Jeg vet ikke hvor mange Leatherman jeg har. Det startet med en Gen. 1 SuperTool som jeg fikk til jul av mine foreldre i 97, avløst av en Gen. 1 Wave som jeg overtok fra min onkel mens jeg var i militæret 3 år senere. Har vært så fornøyd med Leatheman at jeg aldri har giddet se på hva de andre produsentene tilbyr, før nå de siste årene. Det er utrolig frustrerende at Leatherman kutter ut stadig flere av sine små og mellomstore modeller. Min Squirt PS måtte sendes inn på garanti når saksen røyk for ett års tid siden. Den ble byttet med en Micra, som kanskje er bedre rent kvalitetsmessig, men er på ingen måte en erstatning for en modell uten kniv og med tang, noe som gjorde den utrolig praktisk i mange sammenhenger. Mtp. hvor mange år som har gått siden Juice-serien ble avviklet, så ser det ikke ut som den heller får noen erstatter med det første. Så hva er bra i dagens marked? I mangel av mellomstore modeller med tang, så er det en lett modifisert Victorinox Cadet som ligger i lomma til vanlig. Kniven brukes nesten aldri, men siden den dedikerte lommekniven har Wharncliffe blad er det ikke helt bortkastet å ha ett lite knivblad med kurvet egg i bakhånd. Ellers har jeg slipt bort boksåpneren slik at jeg får ett 3mm rettspor som kommer til nedsenkede skruer o.l. Den lille filen brukes overraskende ofte som fil, men for meg som jobber med elektronikk og små komponenter duger ofte den spisse tuppen som en 2D phillips-trekker (profilen er en mellomting mellom PH1 og PH2, så den passer greit nok i overrakende mange skruehoder så lenge det ikke kreves alt for stort moment). 6,5mm rettspor er praktisk til større skruer som ofte brukes på koblingsbokser og skap, samt at den funker OK som "pry-tool". Flaskeåpneren sier seg selv Cadet er langt fra komplett, men den dekker veldig mange prosent av de behovene som plutselig dukker opp. Når en legger det sammen med helt grei pris, topp kvalitetsfølelse og en størrelse og vekt som ikke merkes, så blir valget ganske enkelt. Det hjelper selvsagt at jeg har kontoret fult av verktøy, en større multitool + annet verktøy i hverdagssekken samt i begge kjøretøyene, så det er sjelden langt å gå etter forsterkninger når Cadet'en ikke strekker til. Til tur da? I gamle dager, når jeg dro på helgetur med 100-liters sekk, så pakket jeg min Leatherman wave uten å reflektere over vekten eller hvilke funksjoner jeg ville få bruk for. Og dette ble en (u)vane som satte seg i ryggmargen og vedvarte i mange år. En sjelden gang ble den byttet ut med Skeletool CX, men den er jo heller ikke fjærlett. Det er nok bare ca. 5 år siden jeg stod å pakket til en langhelg på Dovre og litt inspirert av thru-hikere jeg hadde sett på YT prøvde å få plass i en 40-liters sekk. 60-literen var nylig gitt bort, så jeg hadde ingenting mellom 40 og 105 liter. Waven ble lagt oppi av gammel vane, men senere i pakkeprosessen innså jeg at sekken kom til å bli alt for full og al for tung. Noe måtte ofres for å unngå å måtte falle tilbake på 105-literen. Det satt langt inne, men etter nøye overveielse kom jeg til at Wave'en måtte ofres. Denne gangen var det Victorinox Cadet som ble med, men det var mest fordi det var den jeg hadde for hånden. Nå pakker jeg gjerne en lett multitool eller en kombinasjon av lette verktøy som gir meg ønsket funksjonalitet, istf. å pakke ett stort multiverktøy å håpe at det løser alt som kan dukke opp. Gjengangere i sekken er: - Victorinox Compact (sjelden at jeg har med bare denne, men den kan utfylle andre verktøy. Meget bra saks, og jeg synes "parcel hook'en" har ufortjent dårlig rykte. Praktisk til å bl.a. løfte varme kjeler av bålet eller dra opp kranglete teltplugger. - Victorinox Sportsman (I praksis en Cadet med pinsett, tannpirker og korketrekker. - Victorinox Bantam Alox (for de aller letteste turene, der jeg egentlig ikke forventer å få bruk for verktøy eller kniv) - Victorinox Rambler (mer til reise enn tur. Ligger i toalettmappen. Overraskende nyttig ifht. størrelsen. Vanskelig å forstå hvorfor Classic er mer populær enn denne) - Leatherman Squirt PS (har vært med veldig ofte, spesielt turer der fiskestang eller isfiskeutstyr er med, men dessverre avgått og utgått) - Leatherman Skeletool (typsik til vintertur o.l. der jeg vil ha litt kraftigere verktøy til skibindinger o.l., samt forsikre meg at jeg har bits som passer perfekt) - Knipex Cobra XS (veldig nyttig i kombinasjon med andre multiverktøy for å holde igjen muttere o.l.)

Jeg har faktisk aldri eid en ordentlig Delica, men jeg har <kremt> fire </kremt> Spyderco Salt, som er nesten samme kniv (samme grepsprofil) i helt rustfri utførelse, bittelitt lengre blad/egg, litt større åpnigshull, litt tykkere grep uten metall innlegg og dermed også en god del lettere. Sterk gul eller grønn farge avhengig av type stål, så vises forholdsvis godt disse også.

Jeg var litt skeptisk til karbonstål etter heller dårlig erfaring med dette på tur, selv i ganske gunstige værforhold, men måtte bare prøve så mye som folk skryter av k390. Og det angrer jeg ikke på. Til jobb og hjemmebruk, som i all hovedsak foregår inne så har jeg hatt null problem. Tydelig patina er vanskelig å unngå, men ingen tegn til rust. Jeg bruker denne kniven i en eller annen grad hver eneste dag, og tidvis ganske hardt; kutting av plaststrips og avisolering av el-kabler med metallskjerm er gjengangere, og jeg er fortsatt på fabrikkeggen. Stropper litt hver 3-4. måned og den kutter fortsatt som ett lasersverd.

Litt av grunnen til at jeg velger ulik kniv til ulik bruk. For en kniv jeg skal holde lenge og jobbe "hardt" med, vil ett godt skaft ha høyere prioritet enn bærekomfort. For en kniv som skal bæres 95% av tiden og brukes noen få sekunder av gangen, kan jeg godt ofre litt ergonomi mot at jeg kan bære den uten å merke at jeg har den med. Med dere, så mener du nok bare meg. Det kommer litt an på. Dragonfly er i praksis den største jeg kan ha i baklommen nesten uten å merke den. Jeg må skru av lommeklipset for å få den så tynn som mulig, og da går det stort sett bra, men i noen stoler kan jeg kjenne den hvis jeg sitter lenge, men som regel vil kniven, når den ligger i bunnen av lommen, være plassert så langt ned at den går klar av det området som har mest trykk mot underlaget. Dette er ikke sammenlignbart med å ha en lommebok i baklomma, f.eks, det opplever jeg som svært ubehagelig etter veldig kort tid. Foldekniver med lommeklips som brukes på tur o.l. foretrekker jeg også å bære i baklomma, ettersom jeg aldri bruker baklomma til noe annet er den rett og slett minst i veien der, men jeg bruker da klipset til å feste den. Festet på denne måten kommer den ikke langt nok ned til å komme mellom bakenden og underlaget, og merker i praksis ikke at den er der hvis vekt og størrelse er forholdsvis moderat. Ulempen med å glemme at den er der, er at klipset kan være litt uvørent med omgivelsene når mann glemmer å ta hensyn. Skinnseter i bil er en gjenganger blandt ofrene.

Kjente litt på det samme. Bra tiltak! Det er ganske ille, faktisk.

Det er en pen måte å si det på. Vi kan i hvert fall si at det ikke er akkurat den kniven, og at det som regel bare er EN i gangen, så nært nok Som nevnt i tråden til Grendel Raptor, velger jeg gjerne kniv ut fra tiltenkt bruk, og "skog og mark" kan jo være så mangt. Men selv om jeg ikke er like opptatt som deg av å finne en kniv som kan brukes til alt (eller nesten alt), så er det absolutt noen gjengangere som passer godt til det jeg gjør mest og dermed tar hoveddelen av arbeidsbyrden, så det er ikke fult så ille som det kan høres ut.

Jeg er 90% foldekniv. 100% på jobb og 80% på fritiden. Siden vi har ganske laidback kleskode på jobb, går jeg i de samme klærne hjemme som på jobb, så lenge jeg ikke skal ut på tur eller gjøre noe som krever andre klær, dermed er det den kniven jeg foretrekker til jobb som ligger i lomma mesteparten av tiden jeg ikke er på jobb også. Det har i lengre tid vært en Spyderco Dragonfly 2 med wharncliffe-blad i k390. Jeg foretrekker foldekniv hjemme og på jobb siden det er mer diskret**, samtidig som jeg synes det er mer lettvint og trygt med en foldekniv til små oppgaver ettersom den enkelt kan lukkes når den ikke er i aktiv bruk - og slippes ned i lommen når jeg er ferdig. Ikke at jeg synes en slirekniv er utrygg, men den er ubeskyttet så lenge den er ute av slira og når jeg holder på med noe som krever en viss konsentrasjon er jeg ikke alltid så bevisst på hvor jeg legger fra meg kniven, samt at det krever som regel litt mer konsentrasjon å få den trygt tilbake i slira. **) Dette med diskret kan kanskje diskuteres, når den ligger på samme plass, hver dag, så når mann til slutt ett punkt der det ikke er så veldig diskret lenger

Absolutt. På høyfjellet blir det som regel bare en foldekniv for min del (selv på jakt, men over tregrensa jakter jeg bare småvilt), så en fulltange-kniv hadde ikke holdt meg våken om natten selv om den bare hadde 2,1mm bladtykkelse.

Jeg husker at Patagonia var tidlig på ballen, og lanserte iaf. en serie med det nye membranet når det ble lansert. Kan vel hende at Gore vil rulle ut dette litt gradvis, og at ikke alle produsenter får tilgang til å kjøpe med en gang. Uansett har jeg ikke prøvd, og heller ikke lest om noen andres erfaringer. Jeg ser ikke på det som så veldig spennende. Det kan jo hende de har klart å lage noe som har bedre ytelse enn Gore-tex, det hadde vært fint det, men det er vel først og fremst noe de gjør fordi de må og ikke fordi de i all sin godhet frivillig ville skrape all sin opparbeidede IP på ePTFE fordi verden fortjener noe som både er bedre og mer miljøvennlig.

Av og til er mann heldig med ting som er billig også. En gang vi glemte å ta med brødkniv på bilferie kjøpte jeg en helt tilfeldig, billig brødkniv på en dagligvarebutikk i Lofoten. Det har vært vår fortrukne brødkniv her hjemme de siste 20 årene Det finnes også noen tur-kniver som gir deg kjøkkenkniv-lignende egenskaper, bl.a. ett grep som gir deg litt klaring mot underlaget. Hvis den kniven ellers fungerer til det den skal gjøre, så er jo det kjekt, men jeg vil ikke henge meg alt for mye opp i slike detaljer. Matlaging på tur er stort sett ganske primitive greier, så hakking blir aldri det samme som på kjøkkenbenken hjemme. En litt for liten, tynn skjærefjøl på ustabilt underlag og en håpløs ergonomisk arbeidsposisjon. Under slike forhold vil en optimalt utformet kokkekniv ha begrenset verdi. Det jeg anser som viktigst er at kniven har god bladgeometri slik at den skjærer rent (ikke skviser eller splitter det som skal skjæres) og at bladet er tilstrekkelig langt til å skjære over det som normalt er med av mat (brød, bacon, kjøttfilleter o.l.). Jeg har både Opinel og den serraterte utgaven av Victoinox-kniven, men ingen av de blir med på fottur. Det var heller ikke planen når jeg kjøpte de. Opinel no. 9 har jeg på kontoret for å tilbrede mat til lunsj, og Victorinox'en er "brødkniven" vi tar med på bilferie (når vi husker det). Det har aldri fristet å ta med noen av de i sekken på skog-/fjelltur da jeg har andre foldekniver jeg anser som langt bedre til den bruken. Opinel er ett røverkjøp av en picnic-kniv, men som lommekniv synes jeg den er klønete og upraktisk. Victorinox'en er.... hmm.. hva skal jeg si.. Enkel?. Dette er Victorinox effektivitet på sitt beste og værste. Den gjør det den skal, til lavest mulig pris - og det merkes. Den kutter som ett lasersverd, men ikke spesielt allsidig. Som Opinel dekker den ett snevert bruksområde veldig bra.

Vindjakke er definitivt noe jeg vil anbefale. Hvis du husker å re-impregnere vindjakka nå og da, så skal det faktisk litt nedbør til før mann føler seg bløtere med vindjakke enn med en klam og tett regnjakke. Går du mye med tung sekk så kan det hende at en tynn softshell-jakke vil tåle slitasjen litt bedre enn en syltynn vindjakke. Jeg har ikke noe data for å underbygge dette, for jeg går ikke så ofte med tung sekk lenger, men jeg vil si at f.eks min Outdoor Research Ferrosi softshell føles mer solid enn f.eks ArcTeryx Squamish. Nå er det ikke veldig uvanlig å komme over ulike vindjakker på tilbud til en OK pris, så slitasjen er nok til å leve med økonomisk, men vi vil jo helst ha utstyr som varer en stund. Noen dilemma med solide skalljakker, iaf. slik jeg opplever det er at de som markedsføres som slitesterke er ofte latterlig dyre. Er det virkelig jakka til 10 000,- du vil ta på deg når du trenger noe slitesterkt? Og det tykke, solide ytterstoffet er ikke noen garanti for ytelse over tid. Membranet vil uansett slites mer hvis du går mye med tung sekk. Og all den tid membranet fortsatt er helt og fint vil du uansett oppleve såkalt "wet-out" der skulderstroppene presser mot jakken, og du blir våt i disse områdene til tross for at jakken er teknisk sett er i orden. Det andre er, som @foroll var inne på, at solide skalljaker veier mye og pakker dårlig. Det betyr gjerne at du må belage deg på å gå med den tette, klamme regnjakka hele tiden, eller sette av uforholdsmessig mye plass i sekken til dette ene plagget som du egentlig helst håper du slipper få bruk for. Jeg har en Klättermusen Brede 2.0, som etter sigende er lettere enn 1.0. Den er fortsatt ett beist. Tanken var å bruke den til vintertur i uforutsigbart vær, men den tar for stor plass. Iaf. for meg som går uten pulk. Én såpass dyr jakke burde være nok, men jeg så meg nødt til å supplere med noe litt lettere og kjøpte en Rab Latok mountain, som heller ikke er noen lettvekter, men denne gidder jeg iaf. å ha med. En vanntett jakke er noe du ønsker å bruke så lite som mulig, dvs. at den helst skal ligge i sekken så mye som mulig, så min anbefaling er at den bør veie så lite som mulig og koste så lite som mulig. Det er ofte litt motstridende egenskaper, så du må gjøre litt prioritering. Hvor du går på tur og hva slags turer du går på vil også ha noe å si for hvor lett jakke du kan ha, og hvor mange funksjoner du kan velge bort før det går på bekostning av komfort og sikkerhet. Mine mest brukte (mest bærte) regnjakker er de tynne, enkle ala Gore-tex paclite. Ettersom de tilbringer mesteparten av tiden i sekken, og sekken har blitt gradvis lettere de siste årene, synes jeg de holder ganske lenge. Finner jeg en til god pris, så kjøper jeg i god tid så den neste henger klar i skapet når den gamle er klar til å pensjoneres. Betalte vel 700,- for min siste Haglöfs LIM Paclite. Det synes jeg er helt innafor, og mye mer valuta for pengene enn de tunge, kostbare jakkene som stort sett henger i skapet.

nei, det er vel derfor det er så vanskelig å rettferdiggjøre Dele, selv om det sikkert er en god kniv. Da blir det mer en kniv for hyttetur / ferietur der det er fokus på god mat (dvs. lage god mat på plasser der det sjelden finnes gode/skarpe kniver fra før), og sikre seg at mann har en god kniv. Det er jo noe jeg allerede gjør, men jeg er ikke helt klar til å dedikere 2400 kroner til ett så snevert formål**. Jeg liker å lage god mat på turer i skogen også, men å bære med seg en dedikert kokkekniv ala Dele blir litt råflott og jålete etter min mening. De som gjør det er nok mer opptatt av gode instagram-bilder enn å optimalisere pakklisten sin. **) I en perfekt verden hadde det vært fult mulig å rettferdiggjøre dette ved å bruke Dele som kjøkkenkniv hjemme. Jeg har noen kjøkkenkniver som er helt OK, men aldri tatt helt av på den fronten, så jeg kunne nok med ganske god samvittighet bladd opp for en god, norskprodusert kokkekniv. Problemet er at jeg ikke bor alene, og til tross for gjentatte formaninger til husstandens medlemmer brukes alle kniver til alt, og alle kniver går i oppvaskmaskinen - uansett type, prisklasse og materialer. Det er en kamp jeg nå har gitt opp.

Jeg var vel en av dem, men det var i stor grad fordi forventningene var kalibrert ut fra at dette skulle være en FG variant av Nordlys. Det ville vært en interessant kniv for meg, men det var ikke det Helle hadde i tankene. Den FG-modellen de har laget kunne nesten hatt ett annet modellnavn, for selv om profilen er helt lik, er det to veldig forskjellige kniver. Og jeg tenker at den differensieringen sikkert er gjort med intensjon. Mindre overlapp og potensielt større marked totalt sett. Folk flest er jo ikke som oss/meg, som legger uforholdsmessig mye vekt på små detaljer. Så når modellen først er lansert, så kan jeg forstå hvorfor det ble sånn. Men den er langt fra uinteressant slik den er heller. Jeg har en god stund vært fristet av Helle Dele, men her snakker vi snevert bruksområde. Litt for snevert til at jeg foreløpig har klart å bla opp. Og jeg trur Nordlys FG kanskje ligger an til å snappe opp den plassen som var øremerket Dele i knivskuffen min. Vanskelig å se for seg at den ikke vil være en oppgradering for turkjøkkenet, samtidig som den kan brukes til de fleste andre knivoppgaver jeg normalt må løse på tur - noe Dele strengt tatt ikke kan …eller iaf bør.