aico

Knivkjøp bør vente til både forbruksbudsjettet og sparebudsjettet er i balanse. Ikke noe å stresse med! Jeg har vært litt sløv ifht. å kvitte meg med de knivene som blir liggende i skuffen, så for tiden har jeg flere kniver enn jeg er komfortabel med å ha, og på langt nær nevne her For å få til det må mann shoppe litt rundt. De fleste kommer nok fra Lamnia.com , men også noen fra Kniveksperten.no, knivesandtools.com, knifecenter.com, cutleryshoppe.com, Spyderco.com, stnicksknives.com, hennie.com, Finn.no og sikkert noen til

Alle varianter av Dragonfly 2 har hull til snor. Nesten alle Spyderco, faktisk. Ikke noe jeg typisk benytter meg av, men Knife center sin versjon med pakkawood er så glatt at jeg må ha den i en trangere lomme. Da er det greit å ha en liten snor å fiske den opp etter.

Jeg skjønner tankegangen bak, men er ikke helt sikker på om den matematikken går opp helt. Det kommer mye an på hvor mye lys den lyse ytterduken slipper igjennom ifht. hvor mye som blir reflektert bort.

Ikke veldig spesifikke forslag, men allikavel overraskende relevant og bra svar.

Kjent problem Mener du foldekniver generelt? Definisjonen på "superstål" er nok litt uklar og begrepet er nok i stor grad misbrukt. Samt at det er en viss grad av inflasjon; gårdagens superstål har ikke blitt noe dårligere, men stålsnobbene trekker bare på skuldrene av disse i dag. Det viktige er å velge stål som passer til bruksområdet og ens egen prioritering ifht. vedlikehold. Mange av stålkvalitetene som har fått super-stempelet er ikke veldig egnet til det som vil være typisk bruk for fjell-forumistene; f.eks. leirkniv, jakt, spikking o.l. som alle vil ha utbytte av å bruke seige stål, mens det gjerne er harde stål med høy slitemotstand som får super-stempelet. Dessverre er det en tendens til at knivprodusentene velger mindre egnede stål til typiske skogs-/bushcraft-/survivalkniver rett og slett fordi de mest egna stålene er ansett som kjedelige og blir vanskelig å markedsføre/selge til ønsket pris.

Av de du nevner er det bare bugout og mini bugout jeg har erfaring med. Det første som må nevnes er at mini bugout er veldig mini. Det kan være fint det, men ikke for meg er det ikke en kniv som faller naturlig inn under "uteliv" kategorien. Det er mer en hverdagskniv for de som ikke så ofte trenger en kniv. Vanlig Bugout er heller ikke en veldig stor kniv, men stor nok til å gi ett godt grep og en bladlengde som fungerer greit til f.eks. matlaging. Det jeg liker godt med begge er at de veier lite, tar liten plass i lommen og har ett effektivt design som gir deg mye egglengde ifht. størrelsen på grepet. Bladlåsen, axis-lock eller tverrbolt-lås er først og fremst en smakssak. Noen mener at omegafjærene er ett svakt punkt, men jeg har aldri opplevd at de har gitt seg. Det er uansett en veldig sikker lås så lenge den fungerer, som låser godt når bladet er foldet ut, samt at den opprettholder ett svakt men konstant press på bladet i lukket posisjon, som reduserer sjansen for at den åpner seg i lommen. Tynne, flatslipte knivblad i S30V ble ikke utviklet med snekkere og treskjærere i tankene, ei heller det tynne grepet som klart signaliserer at dette er en kniv tiltenkt å tilbringe mer tid i lommen enn i hånden. Til annet smådill er den godt egnet. 535 var min foretrukne lommekniv i ganske lang tid, men over tid har preferansene mine sklidd mer og mer mot enkle løsninger, med enkel betjening og enkelt vedlikehold. Da er det vanskelig å komme utenom back lock og Spyderco sin salt serie, med tilnærmet helt rustfrie (aka. syrefast) kniver uten metall linere og annet dilldall som fanger fukt, gugge og blodsøl fra fisk og vilt. Av en eller annen grunn har Spyderco Native 5 Salt blitt en favoritt til friluftsliv. Den har forholdsvis kort egglengde, men har vist seg å være veldig allsidig. Spyderco Salt 2 og Pacific Salt 2 i LC200N er kanskje mer naturlige alternativ til Bugout ifht. vekt, bladlengde og bærekomfort. Utover det som allerede er nevnt generelt om Salt serien, har alle disse det "berømte" Spyderco hullet for betjening. Kanskje ikke en fryd for øyet, men utrolig enkelt å betjene under alle forhold, og det kommer aldri i veien for det du skjærer i. Midt plassert back lock som også er enkel og sikker å betjene under alle forhold. I likhet med axis lock holder også back lock mekanismen ett konstant press på bladet i lukket tilstand, og ofte mer enn en typisk axis-lock. Det er også en enklere mekanisme som ikke har de samme tilbøyelighetene til å feile, samt enklere vask og vedlikehold. Siden du vurderer to foldekniver, skal jeg ta meg den friheten å be deg vurdere noe jeg ikke har prøvd (men det står på to-do-lista); en kombinasjon av Spyderco Salt og en skandinavisk foldekniv fra Helle eller Casström. Personlig hadde jeg nok valgt kombinasjonen Helle Kletten og Spyderco Pacific Salt 2 (LC200N) da jeg liker små kniver med skandinavisk slip til spikking og småpirk, og en litt lengre Salt kniv er ideelt til matlaging og generelt utendørsbruk. Ulempen er at Kletten ikke har belteklips, så kun den største kniven vil ha dette. Kanskje en ulempe, selv om den fortsatt er lett og lommevennelig. Alternativt kan du gå for Salt 2 (også i LC200N), som er stor nok til det meste, men mer lommevennlig enn storebroren Pacific Salt 2. Native 5 Salt vs. Pacific Salt 2 Native 5 Salt vs. en gammel slire-favoritt, Fällkniven WM-1 ø: Dragonfly 2 Salt (H1), m: Salt 2 (H1), n: Pacific Salt 2 (LC200N) Både Salt 2 og Pacific Salt 2 finnes i ulike versjoner med ulike stål (H1/H2 og LC200N), serratert/plain edge og bladformer. Uten spesifikt behov som tilsier noe annet vil jeg i utgangspunktet anbefale LC200N med vanlig drop point blad og plain edge.

Så kjapt gjennom videoen som Grimner linket til, og ser behovet for å korrigere feilinformasjon i mitt forrige innlegg. Zoomer har en full konveks primærslip, noe som i utgangspunktet er mer gunstig for bushcrafting enn full flatslip, men jeg har fortsatt problemer med å forstå valget av stål. Dog skal jeg være ydmyk nok til å innrømme at både designeren og Spyderco kan dette bedre enn meg. Det hadde kanskje vært enklere å forstå designet, materialvalg og filosofien bak hvis jeg viste mer om designeren Men det gjør jeg ikke, og den forutintatte meg tenker at Nederland har veldig lite "wilderness" og jakt er nesten ett ikke-tema, så kanskje trenger mann ett mer kontinentalt tankesett for å forstå det primære bruksområdet for en slik kniv. Prisen er høy og designet er, skal vi si "an acquired taste", men dette er noe av det som gjør Spyderco spesielle. De tar ofte stor risiko for å gi sære design og nytenkende designere en sjanse til å serieproduksjon nettopp for at flere kan få muligheten til å oppleve / prøve design som ellers ville vært som hønsetenner å regne. 600$/6000,- for en slirekniv er nok til å skremme de fleste, men denne var nok aldri forventet å selge i store volum, noe som skrur opp prisen allerede fra startgropa. I tillegg er det en ganske komplisert kniv å produsere med mye maskinering av både stål, grep og slire. For å se verdien av denne kniven må du rett og slett sette veldig stor pris på de spesielle designelementene og materialvalgene, eller ha ett forhold til designeren som vha. Spyderco endelig kan tilby ett produkt som faktisk er mulig å kjøpe. Hvis du ikke er veldig fastlåst i noe av det overnevnte, så vil jeg si at Fällkniven F1 er ett nærliggende alternativ med mange likheter. Full konveks slip med ett enklere støpt grep og billigere stål (både fordi det er enklere å fremstille og fordi det er lokalprodusert = mindre frakt og toll kostnader). Kommer normalt med en ikke veldig eksotisk zytel slire, men lærslire med og uten dangler kan kjøpes som tilbehør. I motsetning til Zoomer er dette nærmest en "melk & brød" kniv her på berget, og er derfor lett å oppdrive og regelmessig på tilbud.

Jeg er i all hovedsak enig med zimwalker her. Zoomer har tilsynelatende sine trofaste tilhengere, men det er ikke det beste utgangspunktet for buskmakeri. Flat primærslip i kombinasjon med ett forholdsvis hardt og sprøtt stål er røde flagg hos meg, selv om jeg ikke har personlig erfaring med denne modellen. Konveks sekundærslip vil sikkert avhjelpe noe og gi en mer robust og holdbar egg, men det krever igjen at du klarer å vedlikeholde og beholde den konvekse eggen. Bark River, som zimwalker nevner, har jeg heller ingen egen erfariung med, men dette er i langt større grad ett merke som har spesialisert seg på dette markedet (bushcraft) og lager mange modeller som er optimalisert for nettopp den bruken. Så langt er jeg enig med zimwalker. Det er fortsatt ganske kostbare kniver, og hvis du ikke har mye erfaring med denne type kniv/bruk av kniv, ville jeg startet på budsjett og finne ut hva du liker / ikke liker før du investerer så mye i en kniv. Bark River leverer nok verdi for pengene, men bare hvis du kjøper det du faktisk trenger. Zoomer er en veldig moderne knivdesign med moderne materialer og høylegert pulverstål, mens Bark River er helt i motsatt ende av skalaen. Kanskje er det riktige for deg noe midt i mellom, som f.eks. Fällkniven (full konveks og skandiveks) eller TRC (skandiveks ++), som lager gode kniver i litt seigere rustfritt stål. Uansett kan det være lurt å starte enkelt og jobbe seg gradvis opp i budsjett. Det kjedelige og uoriginale tipset blir derfor å se på noen Mora modeller. Da kan du få prøvd både litt seigere rustfritt og karbonstål i skandinavisk slip før du tar stilling til mer kostbare valg. En morakniv eller tre vil aldri føles som ett bomkjøp som du vil gremmes av. Alltid kjekt og ha liggende, uansett hva du ender opp med til slutt (NB! det tar aldri slutt).

Det var skrekkelig kort. Sånn bortsett fra det, så var både pris og vekt overkommelig. Kan sikkert brukes som forsterkning med en viss suksess, men for seg slev vil nok nytteverdien være ganske begrenset.

Jeg har kjøpt litt fra RR de siste årene; GP Pro rescue, Norwand pro, bivouac pant, silence t-zip og adrenaline outdoor jeans. Høres mye ut når en begynner å liste opp Adrenaline og GP pro kjøpte jeg når magemålet var litt større, så de brukes ikke så mye lenger. Det jeg liker med RR er passformen, stort sett. Buksemodeller som er lange nok uten å bli veldig vide kan det være langt i mellom og jeg har litt lite tålmodighet når det gjelder å fly rundt i butikker å prøve klær. Det er ett eller annet med f.eks. Fjällräven og Lundhags som gir litt mer følt kvalitetsopplevelse, men så langt har jeg ikke hatt noen problem med mine RR bukser. Norwand og Bivouac har litt rar passform, spesielt bivouac, der leggene er mye trangere enn rundt lårene. Dette oppleves litt rart, men liker begge på tross av dette. Håper dog at dette er unntakene og ikke starten på en designtrend. Jeg har hørt litt ymse om membranplaggene deres, først og fremst her på forumet, så de har jeg holdt meg unna så langt. Det har derimot vært litt vanskelig å finne det jeg ser etter fra andre produsenter, så nå ga jeg etter og bestilte to membranbukser på valentine-tilbudet.

Du høres såpass turvant ut at du garantert har noe i skapet som kan brukes, så begynn med det du har. Når du har gått litt så vil du finne ut hvor det kan justeres litt, og kanskje endrer behovet seg litt ettersom du får draget på skigåinga og vil gape over litt flere kilometer etter hvert. Selv havner jeg ofte litt i gråsonen mellom skitur og treningstur, så jeg kan bli ganske svett i perioder med mye gass, samtidig som jeg kan ta det rolig å kosegå litt i perioder, for å komme meg lenger inn i marka og få mest mulig utetid. Dette kan bli litt utfordrende, spesielt på denne årstida hvor temperaturen kan variere mye fra midt på dagen og utover ettermiddagen når sola går ned. Lenger utpå våren blir det enklere. På overkroppen har jeg ofte en tynn vindjakke som ventilerer bra, over en nettingtrøye. På kalde dager tar jeg en tynn fleece i tillegg. Og Buff. Alltid buff. Det er kjekt og kunne åpne opp glidelåser og lufte ut litt uten å bli kald rundt hals og nakke. Også fint å dra over ansiktet hvis mann finner ett kuldehøl eller ei lang nedkjøring. Nederst blir det ofte en sånn langrennsbukse, men ikke alltid. Kommer an på vær, føre og formål med turen. Jeg har en sånn med vindtett membran foran og stretch-fleece bak, og med en ullnettingbukse under, så blir det komfortabelt over ett veldig bredt temperaturområde. Siden det som regel er jevnt driv framover tåler den en del nedbør også. Er det kaldt eller mye snø (upreparert) så bruker jeg ett par gamle klatregamasjer fra Norrøna i bomull. De isolerer og ventilerer bra, og gjør at jeg holder meg varmere på føttene. I sekken har jeg tykke votter (ull+vind), en tynn isolert jakke og evt. en dunjakke hvis jeg har planlagt en rast utendørs. Jeg har kalde fingre, så hvis jeg først blir kald ifm. med en rast e.l. så må vottene på for å få tilbake varmen. Den tynne isolasjonsjakka går over alle "basisplaggne" og er fin å starte med, til jeg har fått opp dampen, og den er gull og ha når sola går ned og tempen stuper på ettermiddagen. Siden verken vindjakken eller isolasjonsjakka er skikkelig vindtett hver for seg (bevisst valg mtp. på ventilasjon), kan jeg også kombinere de hvis det skulle blåse opp skikkelig. Utover det vil jeg anbefale og alltid ha ett par briller med lyst glass i sekken. Lange nedkjøringer i plutselig snøvær kan være slitsomt uten briller.

Jeg er generelt ikke noen stor tilhenger av forbud, men er enig i at vi bør finne løsninger for å begrense bruken av evighetsstoffer. Problemet med forbud, slik de fleste bransjer er regulert, blir nok det samme som man har sett med andre kjemikalier. Produsenten endrer molekylstrukturen bitte-litt, så har de ett nytt, tilsvarende produkt som kan selges i 10-15 år før mann har nok data til å mistenke en korrelasjon mellom det nye stoffet og potensielle bivirkninger. Så er det på'n igjen. Merking kunne også vært en vei å gå. Noe alla det vi har på tobakk Ikke alle membranplagg inneholder evighetsstoffer, men det kan være vanskelig å finne ut hva som inneholder hva, og ta bevisste valg som forbruker. Trur kanskje (og forhåpentligvis) at bl.a. utvalget av sko uten membran hadde vært større da.

Høres veldig bra ut! Jeg legger den til på lista, så få vi se hvordan den står seg mot de andre alternativene når pris og reisetid tas inn i vurderingen etter hvert.

@Omnilite takk for svar. Jeg tester ut Alltrails litt nå, og må si dette virker som ett bra alternativ. Alltrails var også en fin måte å få litt inntrykk av hvor det er gode turmuligheter, da antall turbeskrivelser for ett område ser ut til å være en grei indikator. @rune1974 og mann ser tydelig på Alltrails at Mallorca er en god kandidat. Mallorca var faktisk min første tanke, da jeg har inntrykk av at flere skryter av turmulighetene her. Definitivt med i vurderingen. @Skogens Stønn Veldig bra tips! Jeg har vært der før og likte det skikkelig godt. Jeg har også veldig lyst til å dra tilbake, men det er ett lite problem. Hun jeg bor sammen med er litt følsom for høyder og mange av stiene på Madeira er ganske eksponert, spesielt de jeg har veldig lyst til å gå Forrige gang var vi dobbelt uheldig pga. mange skogbranner som herjet var store deler av øya stengt av. Så med mange turområder helt utilgjengelig og med bare de minst eksponerte som aktuelle blant de resterende, ble det faktisk litt lite å velge i. Madeira er ikke aktuell for denne turen, men hvis vi en gang får koordinert en ferie sammen med noen andre så vi kan mikse og matche aktiviteter og turer etter ønsker og behov, så vil jeg veldig gjerne tilbake.

Takk for tips! Jeg har egt. vært mye på Kanariøyene, men det er enten så lenge siden at jeg ikke var fullt så opptatt av fjellturer, og i de senere årene har jeg bare vært der på jobb, med for lite fritid til å gjøre noe meningsfylt. Er absolutt ett alternativ. Samos har jeg ikke hørt snakk om som fottur-destinasjon før, så der må jeg gjøre litt research etter arbeidstid. Har du egen (tur)erfaring fra Samos, @Omnilite? Innbiller meg at den delen av Middelhavet er fryktelig varmt, men jeg har kanskje bare vært litt uheldig de få gangene jeg har vært i området.

Jeg er stor tilhenger av norgesferie, men det ser ut som kvoten min er brukt opp. I år ble jeg nedstemt med overveldende flertall i familierådet. Destinasjon er foreløpig helt åpent, så her gjelder det å være litt på ballen. Jeg kan ikke se for meg noe stort verre en å tilbringe en hel ferie på en strand og/eller ved bassenkanten. Trenger derfor tips til destinasjoner som kan være ett godt utgangspungt for dagsturer med familien eller en og annen solo-tur for far hvis det er ulike behov enkelte dager. Sannsynlig tidsvindu er sent i Juni - tidlig i Juli, så både klimamessig og ifht. reisetid ser jeg for meg at nord i middelhavet/adriaterhavet må være gunstig.

Jeg trur markedsføringen av disse stoffene, altså Ventile/etaProof er like villedende som for Gore-tex. Ventile er ca. like vanntett som Gore-tex er pustende, og med litt rasjonell grubling før mann løper til butikken, så bør ingen av delene komme overraskende på. Det sagt, så liker jeg begge deler til ulike bruk og behov. Mann må bare huske at det ikke er noe magi her og ha realistiske forventninger. Ventile er bomull. Altså det stoffet du til stadighet får høre fra såkalte eksperter, som gjentar noe de har blitt fortalt, at kommer til å ta livet av deg på tur. Der er jeg ikke enig, men om ikke annet så bør det bidra til skru ned forventningene til en viss grad. Under riktige forhold er bomull omtrent uslåelig på komfort. Til hverdags velger jeg jeans (bomull) 99 av 100 dager, isj. Men jeans har ett snevert «arbeidsområde» og egner seg dårlig til friluftsliv. Ventile/etaProof er i mine øyne bare avanserte jeans, tilpasset friluftsliv. Ca. samme komfort og toleranse for bål og gnister, men mer vindtett (og værbestandig generelt) og bedre til å håndtere fuktighet. Det siste hjelper en del ifht. nedbør, men i hovedsak føler jeg gevinsten ligger i hvordan det takler svette og fuktighet innenfra. Det er heller ikke helt feil å si at det er mer slitesterkt enn jeans, men dette kommer først og fremst fra at stoffet er mer tettvevd. Det er fortsatt bomull, så jeg vil si denne egenskapen er like overdrevet som påstanden om vanntetthet. Jeg har bare hatt en bukse i Ventile, og det var ikke Brynje sin, men en anekdotisk observasjon er at stoffet ikke holdt formen like bra over tid ifht. blandingsstoffer forsterket med polyester- eller polyamidtråd. De ble rett og slett litt slamsete og rare med årene. Når mann går ut døra for å dra på tur, så vet mann at klærne som velges må håndtere fuktighet i en eller annen grad og en eller flere former. For dagsturer med lav til middels intensitet i kaldt og tørt vær er bomull og bomullsblandinger en klar favoritt for meg. Etterhvert som været blir varmere og fuktigere blir valget mindre opplagt, men komforten er såpass god at selv på kalde høstdager med litt nedbør, så er disse plaggene med i vurderingen. Ved fravær av nedbør så er det kun forholdet mellom intensitet, lufttemperatur og relativ luftfuktighet som begrenser bruken.

Jeg har ikke satt ut produksjon til veldig mange land, så det blir litt anekdotisk dette. I min erfaring skiller Kina seg litt ut fra røkla. De har ett stort spekter av produsenter innen veldig mange nisjer. Og mange av disse nisjene/fagområdene er bygget opp i moderne tid for å dekke verdens behov, og dermed uten lange tradisjoner. Innen hver nisje vill du gjerne finne ett utvalg produsenter fra sketchy sweat shops til høyteknologiske produksjonslinjer med toleranser som kan matche de fleste vestlige land. Kulturen er også annerledes enn i mange andre land, du får AKKURAT det du bestiller. Bestiller du noe fra en norsk produsent, med en åpenbar feil i bestillingen/underlaget, får du som regel bare en telefon. Samme bestilling til Kina gir deg 10 000 eksemplarer med samme feil. Bestiller du noe fra Japan, så får du det bare hvis produsenten har 100 års erfaring med materialene og produksjonsteknikken du ønsker å benytte. Litt satt på spissen dette, men de fleste land ligner litt mer på en miks av norge og japan. Mye stolthet og tradisjoner, og bredere kompetanse som strekker seg utover de enkelte oppgavene i hvert ledd. Så gjerne litt mer begrensning i hva de ønsker/godtar å produsere for deg, men så får du også oftere hjelp og tips til å tweake produktet ditt fra en mer eller mindre god ide på en tegning til ett funksjonelt, ferdig produkt. I Kina får du produsert omtrent hva du vil, men det krever mer egen kompetanse og mer egen innsats hvis du skal sitte igjen med ett sluttprodukt som ble slik du hadde tenkt. Spesielt om det er noe nytt og spesielt.

Jeg trur du misforstår meg, eller tar det jeg skrev litt for bokstavlig, eller noe sånt. Norge er ikke ikke så unikt at vi må ha veldig spesielle produkt, men ett friluftsprodukt utviklet i Norge har gjerne hensyntatt både klima, topologi, kultur, tradisjoner og vaner vi har her. Ofte finner vi produkt utviklet i andre land som fungerer helt flott, selv om det er utviklet av personer med andre erfaringer og forventninger, men av og til (og kanskje litt oftere enn det) må jeg til en norsk eller svensk produsent før jeg finner en løsning jeg blir helt fortrolig med. Kjøper du ett amerikansk telt må du gjerne opp på ekspedisjons-spec før du finner noe som kan settes opp samlet eller med ytterduk først. Kjøper du en jaktdress utenfor norden må du lete med lys og lykter for å finne en jakke som har radiolomme. Det er mye sånt, gjerne små detaljer eller kombinasjoner av egenskaper, men av og til er det de som velter lasset.

Jeg er ikke 100% sikker på om jeg har prøvd oppblåsbar pute, men enten det er erfaringsbasert eller intuisjon, så vet jeg at det ikke kommer til å funke. Jeg sover på siden eller magen, og aldri på ryggen, så veldig tynn og veldig myk pute er fasit. Jeg sover generelt ganske dårlig i telt, så det er nesten litt flaut å innrømme at jeg har slurvet mye når det gjelder pute. Sekken fylles jo opp med alt for mye læll, så når det kommer til pute så tenker jeg bare at dette ordner seg. Baller sammen noe klær, så blir det sikkert bra. Vel.... nei. Egentlig ikke. Uten ett trekk som kan holde formen på puta så smøres det sakte men sikkert ut til ei flat pannekake uten noe som helst støtte. Kanskje er det også en glidelås eller strammesnor der som plutselig graver seg inn i kinnet akkurat i det man endelig holder på å sovne. Selv om jeg har vært utrolig treg med å løse problemet, så har jeg rukket å tenke litt på det mens jeg har ligget der uten ordentlig pute å ventet på en stadig mer forsinket ole lukkøye. Det jeg har kommet fram til er at jeg egentlig burde klare meg med ett putetrekk i kombinasjon med en lett dun- eller syntetisk isolasjonsjakke. Fleece eller ulltøy kan funke, men det blir litt hardere og er neppe ideelt. Putetrekk har jeg jo mange av, så hva er problemet? Tja.. det er vel den gode gamle overtenkingen, da. Ett helt vanlig putetrekk er rett og slett ikke avansert nok. Det kan jo bli fuktig. Fuktig bomull vil jo ingen ha. Så jeg har sett litt etter putetrekk i fleece. Ikke sånn full retard tråle hele internett modus som mann går i når det skal handles nytt telt, sekk e.l., men sånn - holdt øynene åpne når jeg er innom en tur-/sportsbutikk e.l. Det eneste jeg har funnet er HMG's stuff sack pillows. Disse er idiotisk dyre, men appellerer til nerde-hjernen min, siden det er lett og multi-bruk. Allikevel er jeg skeptisk. Jeg har ikke en eneste tøybit i DCF, men har jo skjønt at dette ikke er det stilleste materialet i verden. Om dette har betydning for ett putetrekk er vanskelig å si, men det frister ikke å betale 650,- for å finne det ut. Om jeg ikke finner et putetrekk i fleece snart, så får jeg vel bare lære meg å tre en nål på egen hånd. Er jo ikke noen mangel på pensjonerte fleece-plagg her i verden, så en egnet donor bør være lett å oppdrive

Jeg har lett for å gå i den fella selv. Må være så ærlig å skrive felle, for selv om det er både behagelig og nasjonalromantisk under riktige forhold, så blir det i praksis nesten aldri brukt. Jeg kjøpte en av de veldig retro "No." modellene til Fjällräven, som gjør alt rett bortsett fra passform. Kanskje det hadde blitt mer bruk med en modell som passet kroppsfasongen min bedre, det er liksom aldri riktig dag for å kle på seg ett bomullstelt, men en bomullsanorakk er uansett ikke av de mest allsidige plaggene du kan dra med deg ut. Nå er det så lenge siden jeg har vært på lange turer om vinteren, at jeg husker knapt hva jeg hadde med. Om bomull var involvert så må det i så fall ha vært i form av en Klattermusen Einride som jeg eide den gang. Den er dog ganske lett til bomullsjakke å være. I dag ville jeg nok valgt annerledes. Jeg synes å huske at dette har kommet opp i flere tråder her inne, og konsensus virker å være at de fleste foretrekker gore-tex- / membranjakker på vintertur over mange dager. Det blokkerer all vind, er stivere enn ulaminerte materialer (spesielt om man unngår lettvektsmodellene) så det har lettere for å danne seg et luftlag mellom jakke og undertøyet som igjen fører til mindre varmetap når vinden presser klærne mot kroppen. Disse klærne vil heller ikke akkumulere fuktighet/svette i samme grad når det er vedvarende bruk over flere dager, lettere å tørke den lille fuktigheten som er der og sikrere om du skulle oppleve plutselig og uventet væromslag til varmere og fuktigere vær. For rolige dagsturer i grønnswix-vær er det lite som slår bomull etter min mening, men jeg har også en lettere og mer moderne Fjällraven Bergtagen alltid blir valgt foran det overdimensjonerte og overspesifiserte bomullstelt... ehh.. anorakken, når jeg står der foran klesskapet og skal velge. Begge disse er G-1000, så det er jo ikke helt riktig å kalle det bomull - med de fordelene og ulempene disse blandingsmaterialene har vs. bomull, men for alle praktiske formål har de samme funksjon og bruksområde når jeg skal på tur. Jeg ville heller hatt en ny jakke i Ventile/100% bomull, men pris fikk siste ord i den saken. Interessant. Vanligvis prøver jeg å unngå modeller med fast for/liner, da disse gjerne er mindre fleksible i ett lag-system, og mer krevende å tørke når de først har blitt bløte. Det er dog en veldig generell betrakting, det finnes noen få unntak. Denne var litt vanskelig å vurdere siden Nansen ikke skriver noe om hva lineren er laget av. Kan du si noe om dette, og hvorfor du har endt opp med å bruke denne mest?

Det har nok skjedd litt på disse årene. Kanskje ikke så mye med kvaliteten, men markedsføring, nedslagsfelt og forbrukervaner har forandret landskapet noe. Norrøna har satset ganske tungt i USA de siste årene, og det merkes. Selv om det fortsatt er ett noe eksotisk merke der borte, så dukker det stadig oftere opp i tester og utstyrsdiskusjoner. Brynje har også klart å etablere ett godt rykte og en trofast tilhengerskare der borte, til tross for at det er ca. like vanskelig å uttale som Norrøna. Det er som jeg ser det, ingenting som tyder på at de norske merkene ikke holder mål. Ofte koker det ned til at norske (og nordiske) merker har en litt annen design-filosofi, og det er personlige preferanser som avgjør i større grad enn objektiv kvalitet. Dette ser mann kanskje spesielt på telt, der selv vektfokuserte amerikanere (med litt innsikt i telt-design) gjerne velger ett nordisk telt når de skal ha ett vintertelt for litt tøffere forhold. Samtidig som norske merker (tilsynelatende) har klart å få til en viss vekst i utlandet eksponeres vi her hjemme enda mer for utenlandske merker, både store merkevarer og ikke minst de små entusiast-/garasjemerkene som gjerne leder an trender og utvikling. Og alle disse har blitt mer tilgjengelige etter hvert som både netthandel og netthandlere har modnet, og internasjonal handel er normalisert. Ironisk nok, siden TS trekker frem bl.a. Norrøna da denne tråden ble startet rundt 2004 , er omtrent da det begynte å gå nedover for Norrøna etter min oppfatning. Kanskje ikke økonomisk, sannsynligvis heller motsatt, men omtrent på denne tida startet overgangen fra trauste, funksjonelle plagg til mer "mote" orienterte design i skrikende farger og asymmetriske mønster. Jeg husker dette fordi jeg nok har ett snev av det @Skaubjønn på truger kategoriserer som gruppe 3. Jeg er nok litt nasjonalromantisk, men mest av alt lider jeg nok av en annen type helte-syndrom med mye kortere tidslinje. Gjennom en oppvekst med mye jakt, friluftsliv og alpinkjøring ble jeg eksponert for mye Norrøna, ikke minst blant forbilder og rollemodeller jeg hadde den gangen. Jeg var fortsatt en relativt ung mann rundt 2004, men det var omtrent på denne tiden jeg hadde jobbet lenge nok (noen få år) til at jeg hadde ett snev av "disposable income", som man nesten må ha for å kjøpe Norrøna, men det Norrøna som jeg hadde identifisert med med i oppveksten var i endring, så det ble aldri ett go-to merke for meg. Noen plagg og noe utstyr har det selvsagt blitt, men da mer som en tilfeldighet enn "nasjonal-/helte-romantikk" Veldig lite, men jeg trur ikke dette er en viktig parameter for diskusjonen. Det som i hovedsak, om noe, skiller norske og nordiske merker fra andre er designfilosofi og utviklernes egne erfaringer fra lokale forhold. Verden blir stadig mindre, de ulike merkene henter inspirasjon fra hverandre, bruker de samme materialene og i mange tilfeller sys det sammen i samme fabrikk. Ikke overraskende blir forskjellene mindre og mindre, men noen ganger har du noen særnorske behov, for særnorske forhold, som bare en norsk/nordisk utstyrsprodusent har tenkt på. Og da handler du norsk, selv om det er laget i Kina. Så er det også sånn at outsourcing av produksjon ikke nødvendigvis er det samme som outsourcing av kvalitet. Kina er ett godt eksempel på ett produksjonsland hvor du som designer har utrolig stor påvirkning på sluttproduktets kvalitet. Legger du ned mye tid og resurser i å velge riktig produsent, følge opp denne produsenten med riktige og forståelige instruksjoner for produksjon og QC, opplæring og tilpasning av produkt og materialer slik at det harmonerer med kompetanse og produksjonslinjens ytelse, så vil du ofte få ett like bra eller bedre produkt fra Kina enn du kan få til i Norge.

Artig lesing, @Memento mori Leste hele turrapporten nå i nyttårshelga etter at den plutselig, og heldigvis, poppet opp til overflaten igjen. Konseptet med kortreist langtur er så gjennomførbart at det er lett å overse, så takk for inspirasjon! Ingen konkrete planer om område eller lengde på tur pr. nå, men det skal bli artig å sette seg ned med kartet og gruble litt på dette.

@Fiskepadde og @Marius Engelsen takk for tips! Dette så veldig interessant ut.

Har nesten kjøpt Hilleberg Unna i over ett år nå. Sist jeg virkelig hadde bruk for ett, så var det utsolgt over alt i lengre tid. Nå ser det ut til å være grei tilgjengelighet på Hilleberg igjen, og sikkert ett smart tidspunkt å handle, men er litt spent på hva Norrøna kommer opp med i tida framover. En real Unna-utfordrer hadde vært interessant. Litt usikker på hvor lenge jeg klarer å holde igjen med kjøp, da det er ett gapende hull i teltsortimentet etter 1-2 pers, lett-isj, selvstående, 4-sesongtelt, men skal prøve så lenge som mulig. For når dette teltet endelig havner i handlevogna kan det (og bør det) gå ganske lang tid før jeg er i markedet for ett telt igjen.