For mye penger brukes til klimatiltak. Klimatiltak er dødfødt med mindre vi får med oss f.eks USA og Kina på reduksjoner. Ikke bare det, men selve systemet med kvoter og kvotesalg er dødfødt, og bidrar kun til at de som allerede forurenser mye skal få lov til å fortsette med det (systemet har jo tross alt blitt laget av oljeprodusentene og ikke miljøorganisasjonene). Et fornuftig system hadde lagt på en ekstraskatt på hvert fat olje som pumpes opp. Pengene fra dette kunne så brukes til bra ting som ikke bidrar til økte CO2-utslipp, f.eks vann/vind/bølge/sol-kraftverk, bevaring av områder med jorderosjon, etc... Dette dreier seg dessverre om internasjonale overenskomster, så sjansen for en slik endring er vel lik null. Den beste måten for Norge å bidra til mindre CO2-utslipp på, er derfor å samarbeide med Opec og andre oljeprodusenter om å presse prisene maksimalt.
Når det gjelder konsekvensene av klimaendringene, har Norge en særstilling sammen med de andre nordiske landene: en klimaendring kan faktisk være en fordel! Problemet her er vel heller å løse puslespillet med nye og utdøende arter på en sunn økologisk måte. Altså trengs det mer forskning på dette. Mye mer. Vanvittig mye mer. Vi kunne fint utdannet og sysselsatt flere hundre (nye) forskere innen biologi/økologi/agronomi/limnologi/osv hvert år, dersom man seriøst tror på at klimaet kommer til å endre seg.
Forøvrig prioriterer statsbudsjettet som sedvanlig feil. For å være ekstremt kynisk, kan de gamle godt dø når de slutter å betale skatt eller være gode besteforeldre. Skal man være fremtidsrettet må pengene satses der de kan komme til nytte i nettopp fremtiden, nemlig på utdanning og oppfostring av barn og ungdom. Det som blir igjen kan fordeles på alt mulig annet. I realiteten ser det ut til at det motsatte er tilfelle, der pengene fordeles til de som skriker høyest, og så kan framtidas generasjon få litt under det aller laveste forsvarlige beløpet. Det samme gjelder forsåvidt politi og fengselsvesen også, som om pengene vi sparer på å ikke straffe kriminelle liksom skulle bidra positivt til samfunnet på noen måte.
I samme ånd registrerer jeg at vi nå begynner å få en god del av både tredje- og fjerde-generasjons livsløps-trygdemottakere. Trygd er en uting, folk skal i arbeid. Om arbeidsmarkedet er for tøft, får vi lage ordninger som gjør at de som sitter på rumpa allikevel må utføre en form for arbeid for å få utbetalt pengene de nå har "krav" på. Det finnes knapt en eneste person, uføretrygdet eller ei, som ikke kan sysselsettes med noe som er bedre for samfunnet enn at vedkommende sliter ut sin trygdefinansierte sofa (og ødelegger kropp og hjerne med trygdefinansiert øl og tv).
Stem Stalin!