werdna

Når blir jeg sikkert lynsjet... men jeg kunne faktisk tenke meg en av disse hyttene med innlagt vann og kloakk samt strøm. Trimrom klarer jeg meg selv følgelig uten (Burde holde i massevis med fjellene). Når det gjelder overnatting skal det være enten-eller. Enten telt på den mest forblåste og utilgjengelige fjellhyllen, eller hytte med alle bekvemmeligheter. Utedo og vedfyring blir liksom en bastard selv om det er hyggelig iblant. (Imidlertid må jeg dessverre innom slike DNT-hytter fra tid til annen. Siden jeg (i likhet med enkelte andre her i forumet??) nekter å bli med damer på shopping blir jeg stadig vekk byttet ut og må derfor være stor-i-kjeften-toppsamler-i-peisestuen for å dra stadig nye damer ) Eventuell bedagelig innredet hytte må ligge i en hyttefelt. Ja, for jeg ønsker ikke at slike hytter kommer for nær fjellet. Beitostølen og Tyinkrysset er greit, Eidsbugarden er for nært. For de av oss som ikke bor i nærheten av ordentlige fjell er det hyggelig med et eget sted ikke så langt unna. Verden går tross alt fremover. Vi er ferdige med å bygge landet etter krigen. Mennesker ønsker både å oppleve det enkle med naturen og i blant kunne få litt avstand til elementene. Hytter dekker ofte flere behov samtidig. Både nærhet til fjell, mulighet til å få avstand til maset i byen og ha det bedagelig i helgene. Imidlertid setter økonomien stopper for mine hytteplaner i lang tide fremover. Må bli telt på de mest forblåste og utilgjengelige fjellhyllene....

Selv drømme-teltplassen må være på eller like under en kremtopp. Å se solen gå ned bak spisse tinder og våkne opp til knallutsikt dagen etter finnes det ikke maken til . Som oftest må man nøye seg med nattbestigninger for å få med soloppgangen. Overnattinger på toppene vinterstid er greit - det er bare å grave. Det hadde imidlertid vært hyggelig med en runde på hvilke topper man kan finne teltplass på SOMMERSTID - nå som folk har årets topper i frisk minne.... Jeg har sett etter slike teltplasser i årets toppturer uten å finne noen.

Er det virkelig ingen som gidder å få med seg Steinbukampen (1997m) når man først er i nabolaget? Om ikke annet for å være den eneste i omgangskretsen som har vært der. Er sikkert ikke engang varde på toppen. Man går vel heller ikke glipp av Steet i Rondane?? OK, jeg har diskriminert bort begge disse toppene når jeg har vært i nabolaget. Hadde vel et sterkt anfall av 2000m syndromen. Den slår ofte ekstra hardt ut når man nærmer seg noen 2000 metere. Angrer selvfølgelig nå.

Artig å høre hva slags inntrykk jeg gir folk. For å få litt credability skal jeg grave frem en islender og ikke minst la min tyske status-/klysebil stå igjen hjemme - sånn for anledningen. Fra spøk til alvor tilhører nok "stå på eplekasse foran Stortinget" en forlengst passé måte å påvirke politiske beslutningsprosesser. Hadde riktignok vært artig, spesielt med en svær men koselig granitt-sten. Idag er det dessverre dyrkjøpte lobbyister eller bekjentskaper innen mediene måten å gå frem på.

Enig med Stølsnostind. Innsteget er en kronglete dal (Morka-Kolda dalen) med en artig snøfonn som må forseres. Deretter opp til breen og en brepassering før man manøvrer over breglippet opp til skaret. Så litt artig klyving opp til toppen. Utsikten mot Hurrungane er fantastisk. I tillegg er dette en Slingsbytopp med alt som er av historisk sus! Videre er den flott å se på fra de fleste vinkler. Den har det meste av artige utfordringer uten at det er nødvendig med teknisk klatring (som jeg ikke er så glad i). Helt klart den morsomste 2000m jeg har vært på. En viss nabotopp er en verdig konkurrent.

I tilfelle noen av de siste innleggene var svar på noe jeg skrev: Med ”tilrettelegginger” mener jeg informasjon, bussruter, slappfiskturer, friluftslinjer på videregående osv. Som sagt i annet innlegg er det atskillige fordeler ved at en noe større andel av Norges befolkning får et positivt forhold til fjellene – både for den enkelte og for fremtidig vern av fjellområder. Jeg ønsker ikke flere faste installasjoner i Jotunheimen eller i andre fjellområder. Det kunne derimot vært færre. Det er naturligvis ingen som ønsker Karl Johan-tilstander overalt i Jotunheimen. Det er ille nok med Galdhøpiggen og Besseggen. Hvis folk etterstreber sporløs ferdsel skulle det imidlertid være plass til flere enn i dag uten at naturen tar nevneverdig skade av det. Jeg er altså ikke imot at flere bruker fjellene, men når man først er på fjellet må fjellet brukes på dets egne premisser. Dersom det er nødvendig med flere installasjoner som for eksempel veier, asfalterte stier og gondolbaner for å lokke de brede masser til fjellene er det imidlertid like greit at de holder seg unna. Så var det dette med å engasjere seg... Nope, har holdt men unna så langt.

Et sidetema i denne debatten er vekstvyerne til DNT. Nå skal DNT på død og liv ha over 200.000 medlemmer. Selv om man måtte være imot økt tilrettelegging på fjellet, imot større hytter og parkeringsplasser, kommer man vanskelig utenom fordelene ved at en noe større andel av Norges befolkning får et positivt forhold til fjellene. Fjell-Norge består av mer enn Jotunheimen og er stadig under press i.f.m. vassdragsutbygging, grusuttak, nye hyttefelt og andre inngrep. Den politiske dagsorden styres for en stor grad av pressgrupper og lobbyister, herunder miljøorganisasjoner og DNT. I dette spillet er det naturligvis fordelaktig bl.a. med en større medlemsmasse, alternativt kunne vise til sympati hos en større del av befolkningen. Skal man begrense fremtidige inngrep må det derfor appelleres til nye grupper av befolkningen - både ved tilrettelegginger og ved markedsføring av fjellområdene. Resultatet er naturligvis flere folk på fjellet , men så er vi vel også klar over alternativet... Kunsten er å gi flere personer et positivt forhold til uberørt natur uten flere faste installasjoner og andre varige inngrep. Uten at jeg er innsider i DNT med kjennskap til hva man der tenker i denne sammenheng, trenger de antageligvis litt lojal opposisjon. De fleste organisajoner trenger noen kverulanter som holder orden i huset. Selvfølgelig nytter det ikke bare å klage i fjellforum.net. PS.: Ser frem til å se lenkegjenger i Jotunheimen ved neste utbygging. Dersom jeg ikke deltar selv skal jeg ihvertfall være med i spleiselaget som betaler bøtene.

Bemidlet? Langt ifra, men etter noen harde prioriteringer klarer jeg å få til en tur til utlandet annethvert år. Det fleste destinasjoner kan faktisk besøkes rimeligere enn med Hvitserk o.l. Imidlertid gleder jeg meg til en vakker dag, langt i en fremtiden, hvor jeg omsider har kommet inn i midtlivskrisen – forhåpentligvis samtidig med at privatøkonomien har blitt adskillig romsligere – og kan ta meg råd til å ha det litt moro. De fleste menn i midtlivskrisen må ut og bevise ett eller annet, gjerne ved hjelp av nyinnkjøp sportsbil, ny og betydelig yngre kone eller ymse annet kostbar staffasje i et forsøk på å skjule dalende ungdommelighet og pågåenhet. Arenaen for min versjon av midtlivskrisen vil forhåpentligvis være dyre og tidskrevende ekspedisjoner til eksotiske land med spisse og brekledde tinder. Ikke rart jeg gleder meg. For å komme tilbake til nåtid: Må si jeg gleder jeg meg til skiturer på fjellet denne vinteren. Har planlagt en del turer som måtte avlyses tidlige sesonger: Hardangervidda fra nord til sør, hele Lomseggi fra Lom til Trulsbu - samt bestigning av en og annen topp i Jotunheimen for deretter å kjøre ned i uberørt pudder... Forhåpentligvis blir det mye snø og påfyll på breene.

Hovedregelen er visstnok at dersom det er husdyr i området, skal man koke vannet eller ha en desifiserende pille oppi. Jeg har inntrykk av at de fleste nordmenn er svært påpasselig med dette i utlandet, men nærmest tar det for gitt at vannet i småbekkene her hjemme alltid er trygt. Det beiter både kyr, sauer og geiter i flere populære områder i Jotunheimen. Av erfaring er det ukult å drikke urent vann og bli syk, selv her hjemme. (Har tenkt å spare dere for en en nærmere beskrivelse av kroppens reaksjoner.) Det har forøvrig vært en diskusjon i DNT om kvaliteten på drikkevannet ved enkelte av hyttene hvor myndighetene ønsker dyrt renseutstyr installert. Det er egentlig et spørsmål hva man vil utsette seg for. Er det husdyr i området skader det sikkert ikke å bære med nok drikkevann til man kommer forbi beiteområdet.

Gleder meg til snøen har begynet å sette seg, det blir litt varmere og dagene varer noe lenger enn til kl. 16. Ser egentlig ikke sjarmen med tidlige skiturer på fjellet i dypsnø, halvt ihjelfrosset og i bekmørket. Det er altså først f.o.m. mars det er digg med vinter på fjellet. Desember til februar er ikke akkurat mine favoritt måneder, men så var det det å holde fingrene av fatet helt frem til mars... I mellomtiden får man forsøke å snike til seg ferie til turer til Aconcagua, Kilimanjaro, Ruwenzori... Det er faktisk i de kjiipeste vintermåneder her hjemme at det er de mest optimale forhold for fjellturer syd for ekvatoren.

Hei Siri, Interessant å lese. Høres ut som en helt normal reaksjon dersom du har støtt på en del av de samme toppsamlere som meg i fjellet. Det hender det tar av litt med eplekjekke historier i peisestuene på DNT-hyttene. Godt mulig du føler deg ”dømt” av noen fordi du ikke prioriterer visse typer høyder. Sannsynligvis er det faktisk noen som mener du kaster bort tiden i fjellet. Tror ikke det er noe vits i å la seg affisere av dette. Folk som ferdes i naturen er neppe fri for tendensen til å sette andre i bås – eksempelvis som: stigåere (hva ingen topp-ambisjoner?), DNT-folk, toppesvin (dvs toppsamlere som ødelegger enhver fellestur ved å insistere på at alle drar opp på en topp) og min favoritt: bobil-grilldress-vardebyggere (finnes det noe verre? ). Nær sagt uansett livsområde vil man møte folk som mener deres vinkling er overlegen og fjellet er ingen friplass i sånn henseende. Her som ellers i livet må man nesten finne sin greie og gi litt blaffen i hva andre måtte mene. Tilfeldigvis liker jeg å bestige fjell. Jeg har tuslet på de fleste DNT-stier i Jotunheimen og skal jeg oppleve variasjoner og møte nye utfordringer hjelper det å bevege seg i høyden. Dessuten gir det en viss tilfredsstillelse å sette seg mål for en tur og oppnå disse. Så er det også mest interessant å bestige NYE fjell og dermed få oppleve andre fjellområder enn forrige gang. Etter hvert finner de fleste frem en liste over topper og bruker denne ved valget av neste turområde. Over halvparten av mine fjellturer går imidlertid til annet enn 2000 metere, herunder bre, skiturer og klatring. Hva andre måtte foretrekke får være deres egen greie, selv om jeg er åpen for forslag til nye type aktiviteter. For de av oss som bestiger fjell er det imidlertid noe spesielt med den første toppen, uansett høyde. Min aller første 2000 meter var forresten i utlandet som 4-åring. Var etterpå svært stolt av meg selv og sikkert forferdelig eplekjekk. Ble nok glad i fjell allerede da.

Beklager, den litt kjekke anbefalingen å vade etter turen kan ikke gå ukommentert. Det er faktisk ganske vanlig for folk som går en del i fjellet å ta et ORDENTLIG bad som avslutning på en fjelltur, altså hele kroppen under. Er så vanlig at man knapt gidder å nevne det engang etter turen. Selvfølgelig er det kaldt idet man hiver seg ut i , men digg etterpå . Ikke lenger svett og ekkel, og klar til å møte sivilisasjonen igjen. Ok da, det begynner å bli sent på sesongen...

Høgdebrotet (skibestigning vinteren 1998) og så Tjørnholstind. Derfra ser man storøyd videre bortover Gjendealpene og får lyst til å bestige resten av toppene - særlig de høyeste og mest utfordrende. Plutselig har man fått "noe å gjøre" på fjellturene uten at det skygger for gleden av å være ute i naturen.

Veldig hyggelig å lese. Jeg får nesten litt Julia Andrews assosiasjoner av å lese innlegget (for de uvitende: åpningsscenen i "Sound of Music"), selv om det nok var sangen og ikke fjellene som gjorde rollefiguren hoppende glad. Ellers er nok de tilstøtende fjellområdene til Jotunheimen undervurderte. Kanskje ikke like majestetiske og høye som Jotunheimen, men desto frodigere, åpnere og med videre utsikter. Antageligvis kan man her i større grad oppleve områder uten stier og varder, i tillegg til å være snøfrie noen uker lengre. Er nok snart slutt på sesongen i Jotunheimen

Ifølge boken til Thommessen m.fl. har Hesbrepigg Ø-2 en primærfaktor på 5 m og ikke 50. Jeg har hørt/lest ett eller annet sted at det skal være en 30 meters topp på Maradalsryggen som Røyne ikke oppdaget. Listen kan sikkert korrigeres ytterligere. Jeg for min del har ingen planer om å ta med laservater på mine 30 m toppturer. På toppturene får jeg imidlertid med såpass mange sekundærtopper og ymse artige "utvekster" på fjellsiden at de fleste eventuelle andre kandidater dermed også bestiges.

Artig diskusjon som jeg merkelig nok har klart å holde meg unna - inntil nå... Jeg kan ikke huske at noen har satt toppsamling inn i en historisk ramme. Etter det jeg har lest begynte farsotten i Alpene med tindebestigeren Karl Blodig's bok "Die Viertausender der Alpen" (1923). Boken introduserer fenomenet bestigning av alle 4000 meters topper i Alpene. Blodigs toppbestigningskarriere startet i 1880-årene og i 1911 hadde han som den første klart å bestige alle 4000 meters topper på den daværende gjeldende listen på rundt 60-70 topper. Siden har primærfaktorkravet blitt senket og listen blitt utvidet igjen, og igjen, og igjen.. For noen år siden fant jeg en bok på Tanum med en liste med ca 150 topper over 4000 meter. Enkelte med primærfaktorer på under 5 meter!! Antageligvis dreier dette seg om f.eks. en rygg hvis laveste endepunkt kan ses fra en annen dal eller et annet land, hvor den har har fått et eget navn og fra den vinkelen betraktes som et selvstendig fjell. Forfatteren poengterte litt ironisk at listen ikke måtte tas som en evig sannhet. Såvidt jeg har skjønt var det Buchardt som lagde den første autorative listen for norske fjell (1950). Primærfaktoren var 50 m. I tillegg tok han med noen topper med lavere primærfaktor etter en skjønnsvurdering. Røyne (1985) opererer med flere lister, både 10 og 30 meter for topper over 2000 meter. (Spesielt interesserte kan som meg stikke innom Deichmanns i Oslo, gå inn i et eget avlukket avdeling og be om å se på blekka. Man får ikke låne den med hjem. De har bare et par kopier igjen som da bevoktes deretter.) Nå har vi blitt opplyst (av Morten) at Kartverket har sin egen liste med en ukjent primærfaktor (5 m?) og med totalt 396 topper. Det jeg vil frem til er at hver tidsepoke senker kravene til primærfaktor og antallet topper øker tilsvarende. De som samler på 10-meters topper vil om noen år sikkert bli skuffet når andre begynner å gå etter Kartverkets liste. Hvilken liste man måtte ta utgangspunkt i er etter min mening likegyldig. Det vil uansett på et senere tidspunkt dukke opp tilføyelser eller endrede krav. Det viktigste er tross alt følelsen av å ha besteget samtlige 2000 meters topper som man SELV mener er verdige topper. Jeg har egentlig sansen for Buchardts tilnærming. Ett eller annet sted må det imidlertid gå en objektiv (verifiserbar) grense og jeg bruker Røynes 30 meters liste (korrigert for 2 feil). Når disse er unnagjort er jeg ferdig! Naturligvis bestiges også alle kule topper med lavere primærfaktor som av en eller annen grunn muligens kan anses som "skikkelige topper". Disse regner jeg imidlertid ikke med på den egentlige listen. Alt annet er ikke verdige topper. Da kjører jeg heller til Sunnmørsalpene.

Jeg gikk opp Langedalen og inn i hengedalen som er omkranset av Kvitskardstind, Mesmogtind og Langedalstind. Når man kommer opp til 1750/1800 meters høyde får man oversikt over fjellet og valgmuligheter. Sørøsteggen skal visstnok være ren klatring så den prøvde jeg ikke. Enkleste rute opp Mesmogtind skal visstnok være opp sør-vest ryggen. Problemet er å komme seg opp fra dalbunnen til der hvor ryggen begynner (altså skaret mellom Langedalstind og Mesmogtind). I den nederste delen av fjellsiden (ca 50-100 m over dalbunnen) er et nokså bred og bratt svaparti som blokkerer oppstigningen. Fra dalbunnen gikk jeg til venstre der hvor svaet så ut til å være smalest (omtrent der hvor det renner en bekk ned). Dette var litt skummelt og jeg vet ikke om dette anbefales - antageligvis er det lettere på høyre kant, der hvor sørøstryggen bunner ut. Etter svapartiet går man til høyre for småbreene som henger på fjellsiden - og dermed også til høyre for de bratte partiene rett over breene. Når man har kommet på oversiden av disse tar man nå til venstre mot skaret mellom Mesmogtind og Langedalstind. Fra skaret tar man enten eggen eller går til høyre for eggen og finner en egen rute opp. Fra skaret gikk jeg først 10-20 meter horisontalt til høyre og deretter 20-40 meter opp en slags renne til høyre for eggen. Deretter gikk jeg 50-70 meter horisontalt til jeg kom til en ny bred renne som førte nesten til topps. Et par steder måtte det klyves/klatres ca. 2 meter, men det var ikke luftig eller utsatt. Nedstigningen var uproblematisk. Når man komme på toppen og ser for første gang på Knutholstind og ryggen fra denne siden, er det verdt alt slitet. Som sagt før er det i år mye løse stener på fjellsiden. Dette gjelder særlig fra dalbunnen, over svaene, til høyre for breene og deretter mot skaret. Det har sikkert også kommet nysnø mot toppen. God tur og vær forsiktig.

Jeg var der for 3 uker siden. Det er ingen snøfonner i år. Breen som ligger syd for Mesmogtind og vest for Kvitskardstind har krympet ganske mye de senere år. Den delen av breen som er rett syd for Mesmogtind har krympet mest og kan lett omgås. Det er bare oppunder vestveggen på Kvitskardstind det er bre av betydning. Dere trenger ikke stegjern og alle 3 topper kan bestiges uten å gå bre. Problemet er imidlertid at ettersom snøfonnene har smeltet og breen har trukket seg tilbake avdekkes mye løs ur. Ruten opp til Mesmogtind går over mye løse stener. Iblant får man følelsen av at hele fjellsiden er i ferd med å skli utfor sammen med deg. Forsåvidt det samme problemet man opplever eller i Jotunheimen. Si fra dersom dere trenger rutebeskrivelse fra Langedalen opp Mesmogtind. God tur.

Jeg var på samme toppen 3 dager før. Gikk fra Olavsbu til vestflanken og dumpet sekken i 1600 meters høyde. Vi gikk så opp i retning 1922-toppen. Derfra ca 100 høydemeter med artig klyving. Ruten var ikke vardet, men jeg la igjen noen varder for returen vår. Nesten litt sjarmerende når man må selv velge rute opp og ikke bare følge andres varder. Klyvepartiet er ikke spesielt luftig og er nokså trygt samtidig som den er veldig artig. Den er imidlertid vanskelig nok til å stoppe grilldressbermen slik at man får fjellet for seg selv. (De får holde seg til Besseggen). Mens vi var på toppen kom det skyer og regn - så slo lynet ned på Olavsnuten! Nå var det på høy tid å begynne på returen og ikke leke potensielle lynavledere. Det begynte heldigvis ikke å regne for alvor før vi var nedenfor klyvepartiet. Det var naturligvis glatt som bare det i urpartiet nedenfor 1922. Så var det på med sekken igjen og rusle til Fondsbu. Ruten via 1922 er visstnok lettere enn den vanlige ruten opp eggen fra vest. Fjellet er kul, dels fordi det er artig klyving, dels fordi den er vakker alpin topp og dels fordi den er selvstendig. Den står for seg selv og er ikke akkurat en topp man bestiger nesten uten å merke det på vei bortover en travers (som mange av disse 10-metere er).

Jeg har kjørt endel snøscooter og selvfølgelig er det sinnsykt moro. (Særlig om våren eller om sommeren på åpent vann!!) Problemet er at folk kan ikke oppføre seg på dem. De som kun har sett/opplevd Røde Kors og andre lignende seriøse kjørere bør ta en tur til Setesdal eller Finnmark og delta/bli utsatt for ordentlig scooter-moro. Snøscootere er såpass morsomme at det er for blåøyd å tro at folk kun bruker disse til å frakte mat og ved i henhold til løyven. For de fleste er det sikkert greit at bygdeheltene leker fra seg der hvor det ikke ferdes vanlige skigåere og få tar skade av det. Problemet oppstår når man blir for ettergivende med løyvene og morokjøringen kommer på mer populære fjellområder. Jeg har selv truffet snøscootere (uten skilter) på toppen av Hallingskarvet. Noe av sjarmen forsvinner.

Fine bilder og ikke minst fantastisk vær på søndagen. Jeg gikk ned Helgedalen på lørdag og traff flere på vei opp med full breoppakkning. (Var litt misunnelig). Søndagen var en av de få virkelig fantastiske dagene man får i løpet av sesongen i Hurrungane. Lite vind, skyfri himmel og varmt. Det var visstnok 10-15 stykker på Storen. Tenker de også var fornøyde!

Jeg sjekket kartet på Turtagrø nå i helgen. Veldig fin å ha på veggen hjemme - nærmest et must. Blir vel mange drømmer av å se den daglig. Den fåes visstnok i 2 versjoner: plakat og brettet-til-bruk-på-fjellet. Spørsmålet er hvilken man skal kjøpe. Ettersom den opererer med den samme distansen mellom høyde-linjene (20m) som 1:50 000-kartet blir den praktiske bruk på fjellet utover 1:50 000-kartet noe begrenset. Nei, kjøp plakat-versjonen og ha den rammet inn på veggen hjemme (og på kontoret.. og på hytta...) Egentlig ønsker jeg ikke en kartserie med større detaljgrad enn 1:50 000. Noe av gleden med fjellturer er nettopp oppdagelsen av nye områder. Leser man for på forhånd og har for detaljerte kart, består turen av en stadig bekreftelse av forhåndsinntatt informasjon fremfor gleden av overraskelsende oppdagninger. Jeg har god erfaring med 1:500 000 kart i Sentral-Asia hvor man føler seg nærmest på oppdagerferd i ukjent terreng. Men for de som allerede har hatt noen sesonger i Hurrungane skader det ikke med et detaljert kart.

Ta kontakt med Breoppleving (www.bre.no). Jeg var på brekurs der for noen år siden og er godt fornøyd. Forbered deg på veldig lange dager i isen. Lykke til

Også i år skal noen 2000-meters topper plukkes. Denne gangen er jeg avhengig av å sjekke mobil-meldingene daglig. Er det noen som kjenner til egnede 2000-meter-basecamp-steder med mobildekning (Telenor) hvor teltet kan plasseres og mobilen kan sjekkes om kveldene etter dagens endte toppbestigning(er)?? OK, det er egentlig kritikkverdig å ha med mobilen i fjelheimen. Turen bør nytes uten forstyrrelser fra omverdenen. Man er vel egentlig aldri helt mentalt utkoblet fra den stressede hverdagen dersom mobilen kan ringe - og det finnes knapt noe mer irriterende enn å treffe på noen som snakker høyt i mobilen på en forblåst og utilgjengelig fjelltopp. Skulle gjerne vært foruten...

Det kan ikke understrekes nok at man må legge teltet langt nok unna Spiterstulen. Det som ellers skjer er at en eller annen stakkars sommeransatt blir utkommandert til å kreve inn f.eks 50 kr av hver av dere for hver natt dere ligger der. Dette har man selvfølgelig ikke lyst til å betale så det neste som skjer er at man krangler med denne stakkaren i en halvtime-trekvarters tid. Dette er direkte ukult, man blir sur og det hele legger en demper på turen. Alternativet til å betale er å flytte teltet, noe som også er ukult. Vertskapet på Spiterstulen har sin egen formening om hvor grensen går for hvor langt unna Spiterstulen de kan kreve avgift. Det greieste er å sjekke dette på vei ut. Dessuten kan en GPS sikkert brukes til å dobbeltsjekke at man er langt nok unna. God tur forresten.