morten

Hvorfor gjøre det så vanskelig Kim. Jeg har ryggsekkrakett som ligger klar på loftet til den dagen moralen blir lav og helsa dårlig. Da skal jeg stå der på tunet utenfor Spiterstulen og ta av med et brak og landet trygt på Galdhøpiggen 2 minutter og 16 sekunder senere. Men moralen er fortsatt høy og helsa enda ikke så skral så både den og andre hjelpemidler som trampoline skal få ligge ubrukt enda en stund :

Når det gjelder Besseggen er jeg av den sterke mening at det er en estetisk fordel å gå i retning Memurubu, rett og slett fordi utsikten er MYE bedre. Bukkelægret har jeg kun gått mot Gjendebu, og tror nok jeg også ville anbefale det av samme grunn. Du går med ansiktet vendt mot hjertet av Jotunheimen. Nedstigningen er ikke så ille, men en kjenner seg jo best selv, og er man følsom ovenfor høyder er det klart at det kan føles bedre å gå opp de bratteste kneikene. Altså oppsummert: Besseggen er definitivt finest å gå mot vest. For Bukkelægret er det litt mindre avgjørende hvilken vei dere går, men personlig foretrekker jeg også her å gå mot vest. Når du kommer over kanten og begynner nedstigingen med Gjende 400 meter lenger nede og Knutsholsryggen og Svartdalspiggan på andre siden av vannet... God tur!

Nils: Ja, det var på venstre side av hammeren, ca. 5 meter opp med sprekker og riss som gav gode tak. For øvrig super friksjon på denne hammerens fjell.

Etter bruk av høydemåler i dag er jeg litt usikker på hvor nøyaktig høydekotene på 1:50.000 kartene er. Er det noen som vet noe om dette? Vet jo at høydemålerne kan tulle og hoppe fælt, men siden den stemte så bra på referansepunktene, har jeg en mistanke om at kanskje også Statens kartverk har noen meter (rundt 5?) feilmargin på sin informasjon som ikke er kontrollmålt? Kan det stemme? Er det noen som vet noe om dette?

Var egentlig på vei til jobb litt over åtte, men så så det så sinnsykt blått ut nordvest i Jotunheimen. Heiv bilen 180 grader, raskt hjem, lynpakking og klokka kvart over elleve var jeg i Leirdalen. Været hadde slått opp og var pottegrått. Jervefonni som mål ble byttet ut med Saksi's østtopper.

Kjempegjetters: Det var ikke dere som stod parkert ved siden av oss, ca. 500 meter nord for Spiterstulen i en mørk blå Bergensregistrert golf e.l. ved siden av vår røde Transit Connect? Liksom hvor mange grupper med tre personer hvoriblant tyskspråklige finnes det da liksom på Glittertind på lørdagen? Vart bare litt nysgjerrig nå?? . (Reg nr. ST 61.... skal ikke være for utleverende her )

Brukbar værmelding så ikke slik ut i praksis da vi kjørte i retning Spiterstulen i går (lørdag). Tunge skyer hang tung nedover toppene. På stedet bestemte vi oss for Spiterhø. Vi gikk en liten rundtur via Skautflya opp på ryggen mot Spiterhø Øst, men ned fra denne et stykke tidligere i bratt helling og opp den store fonna mot Leirhø Nord. På vei opp dit var vi innom to mindre toppunkt på hhv. 2035 og 2057 moh, begge med en pf på ca. 5-6 meter. 2077 moh var i midlertid topp nok, noe en dobbelt pf måling viste. Returen la vi over Spiterhø og senere østtoppen før vi avsluttet på Skauthø (1993 moh). På sistnevnte klarnet det en del opp og vi fikk flotte utsyn innover mot Tverråbreen, Styggehø med mer. Virkelig et utsøkt lys. Etter en natt i telt på vestsiden av Sognefjellet kjørte vi tilbake og opp til Juvasshytta. Dagen før ga vonde knær og vi ville ha en lett tur. På J. møtte vi Panda fra Fjellforum, som var med som trivelig turfølge på skitur over Styggebreen. Snøen var klissvåt og det ble etterhvert en utrolig varme, sikkert 20 grader på 2200 moh!!!! Skydekket var tett, men høyt, med fri sikt til Galdhøpiggen, andre pigger og tinder med. Vi holdt stø kurs mot Porten. Jeg ville undersøke den på forum tidl. omtalte portpiggen, min eneste ubestegne topp i områtet, nærmere. Vi fant den, og andre portpigger, besteg alle sammen og målte pf. Planlagt tur til Veslepiggen droppet vi, men jeg og Julia koste oss i solasteiken på bandet mellom Veslepiggen og Galdhøi, mens Panda tok seg en tur opp ditt. På vei ned var det bare å stake og skli ned breen. Det var litt gøy å suse rett forbi taulagene som trasket ned igjen. Da jeg skled forbi det lengste taulaget, hørte (jeg kan nå litt tysk da) jeg noen tyske deltakere si: "Herrlich" som kommentar til disse individene som suste forbi dem.. De var sikkert lei av å traske i den våte nysnøen i et langt taulag som rykket dem både hit og dit Ved Juvass tok vi farvel med pandaen og kjørte hjem. Pandaen så vi for øvrig igjen i det den føk forbi oss på vei ned fra Valdresflya (var ikke det deg da????) 4 nye topper og 400 bilder, litt vonde knær og ellers fine opplevelser var utbyttet...

Ingen: Velger du enkleste vei er det ikke noe mer enn bratt klyving på ustabile steinmasser. Også på de under 2000 moh. Men det er selvsagt mulig å gjøre det mer krevende ved å gå opp en mindre enkel variant. Brattest ad normaleveien er nok Trolltinden (Sagtinden) og Storsmeden. Fra Verisdalsbotnen er det flere bratte oppganver og flere av traversene i Smiubelgen er litt mer utfordrende. For den som er helt uerfaren med brattlendet, eller for den som fort får for mye av den sorten, er det kanskje utfordrende nok å gå til Rondslottet (småbratt, med innslag av lett klyving) eller alle toppene fra Digerronden til Høgronden (noe klyving over Midtrondene).

Panda: Antar at denne villmannen også lå i telt, men det sier innlegget til Ods ingenting om, kun at de selv lå i telt. Det kan jo hende at Ods tilbrakte kveldene ved Leirvassbu inne i peisestua og således kom i kontakt med denne villmannen (mens han koste seg med sin villmarks øl og noen ville peanøtter) der?

Nysnøen har trukket seg markert oppover sist døg. Det var forholdsvis høye temperaturer utover dagen i går. Det regner i Valdres nå, men tror neppe det snør noe særliig under 16-1700 moh. På toppene må du regne med til dels betydelig med nysnø. Det trengs nok et par dager med høye temperaturer og sol for å renske det meste av nysnøen over 2000 moh.

Jeg dro så tidlig fordi Julia trengte bilen på kvelden (Og fordi været skulle bli dårligere utover, og fordi morgenen / natten er en fin tid å gå på)

Siden når er det å regne for villmann dersom man ligger på Leirvassbu en sommersesong?

Teknisk sett er det Storronden. Storronden har ingen andre vanskeligheter enn å holde seg på beine opp og ned en evig lang steinur. Fysisk sett er det Veslsmeden, på grunn av ca. 120 færre høydemetere. Veslsmeden er også teknisk veldig lett, men ura opp den siste bakken er litt brattere. For øvrig er alle Rondtoppene teknisk meget enkle under gode værforhold. Største faremoment er feilberegning av løs steinur med ras, overtråkking eller tung stein over seg som farer. Mest krevende av de vanlige rutene er vel Trolltinden (Sagtinden) fra Steet eller Storsmeden fra Veslsmeden?

Cathrine: Fjellet har jo så mye mer å by på enn Jotunheimen da. Hva med et skikkelig strekk. Buss fra Ringebu til Vanebygdsfjellet. 1. Venabufjellet - Eldåbu Rolig starttur i herligduftende fjellvegetasjon, turen er slak og fin, samtidig som kommende stortopper i Rondane hele tiden ligger fremfor deg i syningom. 2. Fra Eldåbu til Rondvassbu. 3. Turbotur (laaaang) Rondvassbu - Rondslottet - Høgronden - Dørålseter (er du sliten etter Rondslottet kan du gå rett til Dørålseter). 4. Dørålseter - Grimsdalshytta 5. Grimsdalshytta - Kongsvold (lang etappe) 6. Kongsvold - Åmotdalshytta over Snøhettas stortopp (lang tur) 7. Åmotdalshytta - dagstur til Svånåtindan og Langvasstindan 8. Åmotdalshytta - Kongsvold. (Buss ut) Eller Jotunheimens variasjoner: Buss fra Øvre Årdal inn til dugnadsveien i Utladalen. Gå inn til Skogadalsbøen (raskest via Vetti og Vettismorki på østsiden av Utladalen men også mulig på østsiden). Her får du vestlandspreget vegetasjon. Frodighet og mektige fossefall. Videre fra Skogadalsbøen til Leirvassbu. Middels tur, kan gjøres litt mer slitsom med avstikker til enten Store Rauddalstind eller Gravdalstind. Begge tindene bestiges greit fra Gravdalen. Fra Leirvassbu til Gjendebu. Flott vandring, spesielt ned fra Langevatnet i den frodige Storådalen med Svartdalspiggan, Store Knustholstind og Slettmarkshø midt i mot. Avstikker mulig til: Skarddalseggi, Høgvaglen, Skarddalstinden, Visbretinden, Kyrkja, Semmeltinden (ikke alle sammen naturlig nok, men en du velger ut). Dette er en 6 timerstur som fort blir både 8 timers og mere dersom du velger med avstikker. Hviledag på Gjendebu. Gjendebu ligger idyllisk til innerst ved Gjende og er et trivelig sted å være. Vil du opp i høyden er Nordre Svartdalspiggen en fin tur på ca. 4 timer opp og ned. Alt. En rusletur til Gjendetunga. (vel 1500 moh). Videre opp den klassiske turen Bukkelægeret over til Memurubu, en rolig tur. Avslutt med klassikeren Besseggen. Det er en fin tur. Har du god kondisjon og gode knær anbefaler jeg deg å dra over Besshø. Nedturen ned mot Besseggen er litt bratt. Besshø er en nydelig utsiktstopp. Buss fra Gjendesheim. En 7 dagers tur med en innlagt hviledag hvor du ser det meste av Jotunheimen, opplever ytterpunktene, hvor du kommer deg over 2000 metersgrensen en 2-4 ganger avh. av vær og form, som heller ikke er avhengig av bil. God tur!

Avreise fra Skrautvål kl 01.00 onsdag morgen. Hamrende regn på bilen over Valdresflye og et generelt truende skydekket. Yr og småregn ved Jotunheimen Fjellstue - avmarsj kl. 03:15

Er grunnleggende svært uenig med deg Lyngve. Et kort blikk på kartet viser at f.eks. Sør Norge, som innehar de fleste naturtyper vi finner i Norge er ikke veldig ulikt Sørøya på New Zealand, omtrent like lang, men noe bredere. Flåmbanen er heller ikke akkurat noen dårlig togreise, og Bergensbanen var visst kåret her nylig til verdens vakreste, for ikke å snakke om Raumabanen. Seile kan man gjøre utmerket utenfor Norskekysten også. Ekstremsport er ikke like utbredt i Norge som i NZ, men både ekstrem veggklatring, basehopping og rafting, padling m.m. har godt kår i Norge, samt at vi har noen av de beste isklatrefossene. Grønne innsjøer mye vakrere enn Gjende er et subjektivt utsagn. Isbreer helt ned til havet har vi ikke nei, men er du sikker på at NZ breene kalver rett i havet? Etter en gjennomgang av LP's bok om NZ føler jeg ikke at NZ kan måle seg med Norge og Nord Sverige for trekkers. Hyttestandarden ute i marka? Hele systemet? Det å kunne vandre i åpent landskap, og ikke i skogen. Altså å gå på fjellet? Geysirer og Vulkaner, greit nok, men elementer av Skotsk høyland finner man også langs deler av norskekysten. Grønne fjell og åser, hvor det knapt vokser skog, bare masse gess. Tar man med nordNorge som riktignok er en del lengre i utstrekning enn Nordøya på NZ så får man jo enda mer.. Hvaler og Pingviner? For en NZ'er er kanskje villrein like eksotisk som pingviner er for oss, og hvaler finnes her også, bl.a. er Tysfjord i øyeblikket verdenskjent for sine Spekkhoggerbesøk på senhøsten. Bussforbindelsene er også veldig gode i Norge uten at det har noe med saken å gjøre. Forresten dersom du var i NZ i hovedsesongen så var nok bussforbindelsene mye bedre enn utenom. Det samme som tilfelle er i Norge. Vi opplevde det samme på Tasmania, når sesongen tok til så smått, våknet mange nye bussruter også til liv. Skal ikke dra denne diskusjonen noe lenger nå, ville bare kverulere litt, for jeg har følelsen av at du er så begeistret for fremmede ting, en globetrotter, og så overseende i forhold til ditt eget land, at jeg bare "måtte". Og 1 times flytur fra Norges Fastland kommer man til den arktiske øygruppen Svalbard, noe som for de fleste fra sydligere strøk er langt mer eksotisk enn Fiji. Og Valdres stinker som de fleste landbruksstrøk noen uker i året, ellers i året er lufta har et hav ganger bedre enn det du bl.a. finner i ditt eget Oslo. Ikke få ganger har gjester fra tyskland bemerket hvor god luften er her oppe. (Vet du bare spøkte, men de har sikkert moderne gjødningsmetoder på NZ også )... Slutt. Norge er best, og Tom er enig :

Erling: Det blir fort litt til at man slenger litt rundt seg i slike lettsindige diskusjoner. Jeg er ingen spaniakjenner, men har da i det minste vær der. Mitt inntrykk av Spania er tørt og varmt. Pyreneene var flott. Middelhavskysten var het, tørr og forsøplet. I det hele tatt de få gangene jeg har forvillet meg til syden har jeg blitt sjokkert over søppelmengdene som ligger henslengt. Spesielt ille var de greske øyer. Men hvis du ser bort fra romerrikekulrutskatter som jo ikke er natur, hva er unikt med italiensk natur dersom du ser bort fra Dolomittene? Turistsjef i Valdres? Nei på ingem måte. Jeg trives godt her, både fordi det er såpass fine, variert og ikke minst ustressede omgivelser, med korte avstander til alle de fineste områdene. De fineste områdene er i hovedsak utenfor Valdres, nordover og vestover. Mitt hovedpoeng var at det er mer ved natur enn bare det som vises på et postkort, som reflekteres av et samspill mellom individets interesser og preferanser og det man kan oppleve i interakson med naturen. F.eks. har Norge lakseelver som i europeisk sammenheng grenser til unike, men som naturattraksjon har det først verdi for den som er interessert i fisk og fiske, for en ordinær betrakter vil de beste lakseelvene sikkert ikke være noe spennende. Du gikk også med på å ta med fossenaturen vår på severdighetslista, men hvordan stiller du deg til høgfjellsviddene som bl.a. Hardangervidda representerer.? Det er ingen punktattraksjon, men den har en egenart som svært mange utlendinger finner fasinerende, da primært i fotturøyemed. Det forstår jeg egentlig godt, for hvor finner du ellers en fullverdig høgfjellsvidde nedover i Europa?? Glem for øvrig det jeg skrev om rivieraen, det er basert på et generelt subjektivt inntrykk og ingen personlig dyptgående kjennskap.

Erling: Jeg er klar over at norsk barskog på ingen måte er unik, men i forhold til mellomeuropeere som var nevnt som aktuelle turister er den noe nytt. Som jeg også har nevnt er det ikke akkurat så mye verdensrekordnatur i Norge, men det spesielle er altså alt sammen på "ett sted". Du kan campe i en granskog ved en innsjø en kveld og nyte magisk skogsstemning, og så kjøre et par timer og befinne eg blant tinder og breer, og en drøy time til så er du i fjordland, og enda en 2-3 timer til så er du etterhvert ut mot det store atlanterhavet. I global målestokk er jo heller ikke mellomeuropa noe spesielt. Sentralalpene overgås av mange fjellkjeder andre steder. Riveriaen er et overfolket oppskrytt badeland som langt overgås av strender andre steder i verden. For øvrig skal du ikke undervurdere de skimulighetene vi har i skandinavia og spesielt i Norge. Riktignok kan du gå randonne turer i alpene, men det er milesvis unna det du opplever i Norge. Det blir som å sammenligne en fottur over vidda, med klatring i Hurrungane. Så den måten å gå på ski på, samt det utvalget av gode langrenns og turskimuligheter er unikt her oppe i forhold til sentraleuropa. På samme måte som de har et mange ganger så godt utvalgt for alpinister. Helgelandskysten kjenner jeg dessverre ikke, men en rolig sommeruke i Kragerø eller lenger sør langs kysten er nok ikke så friskt og kjølig som Helgelandskysten. Med Oslofjordsskjærgården mente jeg bare å illustrere at Norge er ikke bare for turister med langbukser og genser, men at man kan virkelig nyte sommeren stedvis i deilige temperaturer (ikke slike oppskrytte 40grader ørkentørstesvetteslite forhold som man har i syden om sommeren). Rusle ut på skjæret barbent i kortbukse klokken 8 om morgenen og nyte late dager på svaberget, avbrutt av et dusin bad. Når det gjelder severdig har du glemt, til tross for at jeg nevnte det, fosse og elvenaturen vår. Det finnes sikkert en del flotte fossefall nedover i Europa, selv om jeg ikke har sett mange på mine to turer gjennom alpene. Men så mange og så konsentrert som i Norge? Fra vestvidda er det en rekke enorme fosser, så vel som vest i Jotunheimen, Breheimen og Nordvestlandsfjella. I tillegg kommer en lang rekke mindre kaskader og slikt. Når temaet er natur er det vel viktig å vektlegge mer enn bare det severdige. For meg er naturopplevelsen minst like mye det å utfolde seg i den, være til stedet i den, sanse den med alle sansene, og ikke bare de fotografiske observasjoene av pent, flott osv. Hvem reiser vel til Italia, Spania etc. bare for å se. Det er jo ikke stort å se lell! Det er vel for å oppleve kulturen, stemningen i tillegg? Hva er severdig i spania?

Du glemte en hel del ting, som nordeuropeisk barskog, fjellvidder (relativt unikt i Europa), innsjølandskaper en mass. Skjærgården, har vi kun i skandinavia så vidt meg bekjent mhp. Europa. For bl.a. nederlender og tysker er ro, stillhet og ikke minst rikelig med plass et KJEMPESTORT argument for å reise til Norge. Så det er noe i høyete grad disse forstår seg på. Når det gjelder mellomeuropeere er jeg litt mer usikker. Fortell meg hvor du nede på kontinentet kan gjennomføre lignende skiturer ala det du kan i f.eks. Jotunheimen / Hardangervidda på ettervinteren? Ditt opprinnelige innlegg var litt misvisende, for du hadde tittelen unik natur, mens innlegget fort ble penslet inn på tindenaturen. Naturen består av mye mye mer. For en del vil nettopp de milde landskapsformene man finner i fjellene i Valdres, Gausdal, Hedmark mm. nettopp være tiltrekkende og nettopp de bratte formasjonene i Sunnmørsalpene / Alpene vil være noe de ikke tiltrekkes av. For andre vil kystkultur, skog / innsjøer være spennende. Eller den nordiske floraen og faunaen. Som jeg tidligere har nevnt er det den store spennvidden i naturen innenfor forholdsvis veldig korte avstander som gjør Norge så unikt. Innen Sør Norge finner man nesten alt. At omtrent ethvert naturfenomen, bre, tind, skog eller vannfall finnes i mer ekstreme utgaver andre steder er ikke poenget, bortsett fra at Sognefjorden angivelig skal være verdens lengste fjord, så er det vel ikke så mye verdens... her Hva som er flottest av New Zealand og Norge blir også en vanskelig diskusjon. Til tross for at disse to landene på grunn av bl.a. fjorder og fjell ofte sammenlignes, er det temmelig forskjellige, og hva som er flottest vil til slutt blit preget av ens egne preferanser. Lyngve har sterke preferanser for ville fjell, ergo New Zealand. Men New Zealand er jo rimelig langt unna da, så i det daglige er det temmelig uinteressant hva som finnes der.

Hør her. Har ikke vært mye i alpene, men alpene er oppskrytt. Bratte daler, høye fjell, bratte daler, høye fjell, bratte daler, høye fjell. Eine Gebirgsmonotonie! Nå setter jeg det på spissen, men jeg synes Norge har langt mer å by på enn det Erling her sikter til. Fremfor noe vil jeg fremheve variasjonen, de enorme variasjonene innenfor korte avstander. Skjærgården rundt Oslofjorden. De store barskogene på østlandet. Heia i agderfylkene med innsjøer og glattskurte breslipte fjellsva. Idyllen på på sørlandskysten. Jærstrendene. Ryfylkeheienes særpregede formasjoner. Folgefonnas hvite kappe høyt over fjorden. Ikke minst Hardangervidda som så mange utlendinger trakter etter, store åpne fjellvidder, både merkede stier og store umerkede områder. Tusenvis av små blinkende tjern, mange med fisk i. Skarvheimen, et variert fjellområdet med topper, snøfonner om sommeren og masse vann, varierte vandringsturer, uten at det må gå 1000 meter opp, og 1000 meter ned hele tiden. Og ikke minst alle breene! Fastlandseuropas største bre, Jostedalsbreen med sine vakre brearmer som strekker seg ned i lavlandet. Glasiologiinteresserte fra England kommer da også hit, så vel som likesinnede franskmenn med mer. Jotunheimen, hvor i alpene kan du vandre over tregrensen i et landskap som ikke ser ut som en saueklippet gressplen, full av opprinnelighet, mens du hele tiden er omgitt av brusende bekker som du kan slukke tørsten i, flotte tjern, snøfonner, breer og fjelltopper som kan by på utfordringer nok? I det hele tatt, det å kunne vandre i dalene, men samtidig være på fjellet. Det har du ikke på samme måte i alpene. Dovrefjell, Tafjordfjella og Breheimen har det på samme måte som Jotunheimen. Kommer man lenger nordvest, ja så er landskapet mer som i alpene, bare i liten skala, men her har man den unike kombinasjonen av fjord og fjell. Rondane har sine helt spesielle formasjoner. Nord Norge (og Nord Sverige) med villmarkstouch. Lofoten, Svartisen og Lyngsalpene. Lang vandringsruter som nordkalottruten, Finnskogen. Allemannsretten. Og så mye mye mye mye mer. Det meste av dette finner man innen så korte avstander som man på ingen måte finner i Europa. En tysker som kontaktet oss en gang, en ekte alpinist som har vært på de fleste 4000 meterne samt fjell over 6000 meter i sør amerika hadde funnet ut at Norge var et skjult paradis for fjellturer. Riktignok ikke så høye fjell, men med de fleste elementene som en høyfjellstur innebærer (utenom tynn luft). Hvor kan du ellers vandre blant snø og breer, høgt over verda gjennom den lyse sommernatta? For ikke å snakke om alle de installasjonene som enten er med deg et stykke på vei opp mot toppene i alpene, eller som er synlige. Norge er et eldorado for fotturer, alpene er et eldorado for taubaneturister og tinderanglere. Men Norge er ikke værst for tinderangling det heller, og vi trenger da ikke trekke frem Jotunheimen og Sunnmørsalpene over for turistene, men kanskje heller den fulle pakka. Norge har en palett med fossefall og elver som er mer variert enn det alpene har, i det hele tatt den vannrikdommen som regjerer i fjordland er utrolig. For øvrig er det blitt utrolig populært å gå skiturer fra hytte til hytte i bl.a. Jotunheimen blant utlendingene, noe som ikke kan nytes på samme måte i opp og ned alpeland. I uka før påske har det vært innslag på dagsrevyen om at på enkelte DNT hytter var nordmenn i mindretall. Hvis ikke utlendingene vil til Sunnmøre eller Jotunheimen så kan vi kose oss her selv. Ser man naturomfanget i forhold til de korte avstandene så er Norges natur unikt. punktum Engasjert Morten og Norgespatriot...

Jeg ville slengt oppi minst et par underbukser oppi sekken jeg, kanskje et par sokker også. Jeg er klar over at man strengt tatt ikke trenger det, men å legge seg med svett våt underbukse om kvelden er verken behagelig eller snilt mot sovepose / sengetøy. .... Sleng det du har lyst til oppi sekken du så får du det hyggelig på tur. Hvis du unngår hermetikk, colaflasker og jernskrap i ulike varianter så tror jeg ikke sekken blir så tung likevel.

Hvis man går VELDIG mye i bratt steinur og annet høgfjellsterreng (ikke sti og vegetasjon) så slites støvlene mye fortere. Gåstil og en persons vekt spiller også littegrann inn. Jeg sliter ut mine fjellstøvler på ca. halvannen sesong. Jeg er ganske tung. Det som slites er sålen, det er mulig jeg kasserer støvlene før jeg må, men når profilen er borte og gummien er helt avrundet i kantene er ikke støvlene lenger tilfredsstillende (da blir de malerstøvler eller lignende). Det er mulig det har med slumsete gåstil å gjøre, men jeg sparker stadig vekk borti stein, noe som gjør at læret også slites en del på siden og på tuppen, men normalt er det sålen som slites først. Mine LaSportiva Tibet er de som har blitt raskest utslitt av alle støvler jeg har hatt. Etter en rundtur fra mine Besseggen via LaSportiva, en annen Crispi støvel og Scarpa er jeg nå klar for et nytt Besseggen par.

Jeg er tung og overvektig, bærer gjerne tungt, går høgt og lavt, langt og på alle topper jeg når. Jeg er verken "jogger" eller "loffer", ei heller føler jeg at det er noen grunnleggende konlflikt, bare forskjellige måter å drive sitt friluftsliv på. Konflikt blir det først dersom en part plages av og ønsker å motarbeide en annen parts tilnærming til friluftslivset. Har for øvrig selv forsøkt meg på en slik to-grupperingsmodell på topptur / tinderanglerne. Det er nok enda vanskeligere på fjell- / friluftslivsfolk generelt.

Torgeir: Har brukt Scarpa SL en sesong jeg også. Passer godt til foten min, men er enig i at snøresystemet er totalt megadust! I tillegg går liminga mellom sålen og læret opp foran på skotuppen rimelig fort. Skikkelig drittstøvel mao. Har bestilt et par av de gode gamle Crispi Besseggen, så får vi se. Det er rart det bare er italienske sko å få kjøpt i Norge. Ellers i Europa er det også en rekke produsenter som lager gode sko. I norge er det liksom Alfa eller italienere.

Direkte fra bandet mot Slettmarkspiggen? Gikk du da tvers over breen som ligger nord og øst for toppen, eller gikk du rundt denne og kom opp eggen fra øst, eller gikk du slik at du kom opp på toppen fra nord til nordvest? Den sistnevnte er jeg veldig interessert i. Varianten fra vest, alt. nordvest er jo normalruta.