morten

Hvis ikke så må du bare ta med deg sykkelen Torgeir...

Fanaråken har noen mindre sprekker høyt oppe som jeg så godt fra Steindalsnosi. Svellnosbreen er garantert ikke sprekkfri! Etter timer med labyrintgåing gjennom sprekker kom vi ikke opp på Svellnosbrehesten kun med to personer og tau i sekken. Jeg trodde det ville bli bedre ovenfor brefallet, men den breen har mange sprekker det meste av veien opp mot Svellnosbrehesten. Til slutt gav vi opp. Vi gikk minst 3 ganger så langt som luftlinje opp breen Altså Svellnosbreen : Med ski når det ligger bra med snø, eller i taug ! Fra ryggen mellom Ymelstind og Tverråtindan kan det hende at man kan gå trygt over?

Skal du dit til helga? Hvis været blir brukbart blir jeg trolig med på den nevnte turen med 3 x Sentraltind. Kanskje mø sjåast. Jeg gleder og gruer meg Men det kan umulig være så ille hvis ikke det blåser og snør? Det værste blir vel opp til og over Storen med alle folka (og steinene?).. .. .. . . . . Apropos Kim, har du lest artikkelen og føreren til Gunnar F. opprinnelig fra Norsk Klatring, men som også står publisert på www.etojm.com Du finner den ved å gå inn på topper, og deretter Styggedalstindan.. PS! Slingsbybreen så ganske oppsprukket ut betraktet fra Nordre Midtmaradalstind på lørdag... God tur!

Jeg gikk en tur på Steindalsnosi ad den brede ryggen vest for toppen i dag. Flott minitopptur i strålende vær. Fra toppen så ryggen ned på nordsiden av Fanaråken fin ut, men jeg hadde ikke tid på grunn av ventende følge nede ved bilen til å undersøke denne nærmere. Men jeg ville gjerne høre fra folk som har gått denne - Hvordan er den? Spesielt på slutten? Takk for svar!

Valdres Tur og Fjellsportlag sin helgetur gikk dette året til Turtagrø. Lørdag var det snaut 20 stk. som svettet seg opp i varmen mot denne flotte ryggen. 3 snudde etterhvert, mens resten fortsatte utove. Noen litt nede i siden, andre konsekvent oppe på eggen hele veien. Jeg ville gjerne på de nordlige Midtmaradalstindane, men fikk ingen med meg, så aleine bar det videre. Det gikk forholdsvis greit, omtrent samme klyving som på Dyrhaugsryggen, men litt skumlere på grunn av at veien ikke var så tydelig og med mye mer løst materiale. Tilbake fra nordre Midtmaradalstind ble jeg veldig sliten og gikk litt feil på vei ned, og måtte klatre litt sidelengs. Begge fotfestene glapp og jeg ble hengende i en arm. Fikk litt Cliffhanger assosiasjoner der, selv om fallhøyden ville vært skarve 3 meter. Armen holdt og jeg kom meg videre. En kjempeflott tur på en kjempeflott rygg. Ideell til morsom klyving og høydetilvenning! 2 andre med tilknytning til laget imponerte oss. De stod opp litt tidligere og gikk Skagastølsryggen til V skare, klatret rett opp forbi køen der, over til Store Skagastølstind, ned til bandet og opp til Søre Dyrhaugstind. Der klatrer de også en direkte rute forbi køen i normalruta før de gikk Dyrhaugsryggen tilbake. 17 timer. Noen er tøffere og sprekere enn andre!

Jeg og Julia hadde en dag i fjellet før fellestur med Valdres Tur- og Fjellsportlag. Vi ville på noen topper og landet på Spiterstulen. Vi bestemte oss for å prøve Svellnosbrehesten med diffus kunnskap om at breene var snøfrie. Opp til Svellnosbreen rant svetten i strie strømmer og det var klin umulig å fylle på fort nok. Broene over elva var ekle og krysse. Spinkle trekonstruksjoner, delvis overrislet av vann fra elva som frådet under. Her var det best å ikke skli! Ved brekanten tok vi på breutstyret og gikk uten tau oppover fallet, litt til venstre for det mest oppsprukne. Istårn og sprekker innhentet oss snart, men via en labyrintlignende rute kom vi gjennom og var snart oppe på flata ovenfor Solskinnstoppen. Nå skulle det bare være rusling innover, men breen var full av tverrgående sprekker. Snøbruene turde vi ikke teste ut uten å være et taulag med sikringsmidler. Sette isskruer tok for lang tid, så vi gikk sik-sakk oppover. Breen var imidlertid ikke nedsmeltet. All sikk sakkingen hadde kostet tid og krefter, og opp mot Svellnosbrehesten lå snøen fortsatt. Vi kunne gått inn mot Galdhøpiggen og rundet lenger oppe, men vi bestemte oss for å snu. Tilbake fant vi en kortere vei, men vi måtte kort ut på snøen. Isøksa ble flittig brukt til rekognosering. Bra gikk det i alle fall. Flott å gå slik mellom isformasjonene. Et par av sprekkene er virkelig imponerende! Det ble ingen topp denne dagen, men en flott bretur i strålende vær.

Husker sommeren 1998. Bra for breene, ikke så bra for toppturene. Ta med et par stegjern til Glitterheim. De fleste breene kan tusles uten taugbruk... Vet ikke når uke 34 er, kanskje me sjåst? For øvrig... Bl.a. takket være dusteveien inn til Glitterheim (får ikke klage, ville jo egentlig ikke hatt noen vei der i det hele tatt jeg da) tar det nesten 2 timer fra meg til parkeringen, snaut halvannen fra jobben (jobber på Beitostølen og da er det bedre å reise rett til fjells enn hjemom først), men tenk på hvor langt du kommer fra Bergen på 2 timer, det er vel flott fjell innen 2 timers rekkevidde fra Bergen? Når det gjelder toppen, så tviler jeg på at den har en p.f. på 20 meter. Dersom metoden min holder mål så er den 15 m + / - 2-3 meter, jeg forsøkte å være nøyaktig..... Men du kontrollmåler kanskje i uke 34? Hjelper du til å logge sprekkområder på breadn? Apropos vaskebrett. Forklaringen din høres tilforlatelig ut, men stedvis er de jo nesten i full bredde? De drev å skrapte veien med traktor da jeg var der, men etterpå var det like ille. Det er mye rare veier i fjellet, men få kan oppvise maken til vaskebrett som denne veien--- Det hadde vært bedre med litt dyrere bombillett da hvis de kunne fått veien litt bedre.... I morgo bær det til fjells att.... Spiterstulen med kurs for Bukkeholsbreen og Styggehø... Skal være kosetur for det meste, før vi møter Valdres Tur og Fjellsportlag på Turtagrø i morgen kveld... Det er dårlig med Siv. ing. stillinger i Valdres dessverre... Men lærere derimot... Nei du må nok begynne som sjølstendig da!

Jeg er blitt oppflasket med en barnelærdom om at breer er farlige. Keep out! Breer er fulle av sprekker som står klare til å sluke deg. Dette har bl.a. medført at alle områder på kartet som er tegnet inn som bre har blitt skydd som pesten av meg i årevis. I løpet av de seneste årene har denne oppfatningen begynt å endre seg. Flate bretunger krysses stadig uten breutstyr, evt. med ei isøks. Skiturer om våren går med største selvfølgelighet på det meste av Jotunheimens breer. Og på somre som i år har jeg funnet ut at stadig nye steder er oppnåelige med et par stegjern bakpå sekken. Og gå på en bred isrygg mellom sprekker med stegjern kan neppe hevdes å være mye farligere enn å traversere en smal fjellrygg usikret. Gjør man det sistnevnte med stor glede, hvorfor ikke det første? Så slipper man å mønstre et helt taulag. For noen er det å mønstre et helt taulag en grei sak, for meg er det noe som krever planlegging, og som til tider er vanskelig å få til. Men tilbake til temaet. Det er klart når man står innunder Nigardsbreens front, så skjønner man at breer kan være farlige. Det samme innunder Svellnosbreens istårn og ikke minst de gapende sprekkene på Bjørnebreen og Berdalsbreen, delvis dekket av snø med et blåsort hull, klart til å sluke flere fjellvandrere enn det som finnes i mils omkrets.. Min mening er at når folk har oppareidet en viss kunnskap om breer og glasiologi og så kan man snakke om trygge og farlige breområder, også for usikret personell. Det kan kanskje være farlig å snakke om trygge breområder allment i forhold til folk som ikke har noe erfaring i å vurdere breer, men dersom denne erfaringen er tilstede er det min mening at store breområder også kan krysses greit uten sikring. Det gjelder også snødekte områder dersom man enten har observert disse områdene uten snø, eller er bombesikker på at der ikke er sprekker under. Og merk: Dersom ikke bremassen endres drastisk så vil sprekkområdene stort sett være på akkurat samme sted hele tiden. Husk det er ikke sprekkene som beveger seg, men isen, og der det blir ekstra mye strekk i isen sprekker denne opp. På den bakgrunn kan man også utelukke sprekker i enkelte områder av breen basert på breens form. (Problemet er bare at i slike områder kan andre farer i form av vasshull oppstå ) I høst vil jeg observere de nærmest snøfrie breene i Jotunheimen ekstra nøye, og på den bakgrunn vite mer om eventuelle farer jeg begir meg utpå neste vår og kommende (forhåpentligvis) snørike somre..

Denne sommeren er i ferd meg og kommer til å avdekke snøen på det aller meste av breene i Jotunheimen og trolig også andre fjellstrøk. Dette gir oss en real mulighet til å samle informasjon om hvilke brestrekninger som med forholdsvis stor grad av trygghet kan krysses, også når snøen ligger der. Dette vil alltid måtte gjøres på eget ansvar, men til tross for at en del engstelige bremennesker vil rynke på nesa, føler jeg det er interessant og kan være nyttig. Hvis noen gidder å gjøre observasjoner av breer som kan forenkle adkomsten til topper, suppler gjerne med bilder / kartillustrasjoner. Breer jeg kunne tenke meg å få logget sprekkområder på er: Leirbreen / Smørstabbreen Fanaråken Berdalsbreen Hellstugubreen Memurubrean Kvitskardsbreen Vestre Styggehøbreen Bedre logging av Veobreen Grjotbrean Blåbreen og alle høyereliggende breer rundt Surtningssu og Styggehøbremassivene (iflg. karte kan "brepassasjer" gjøre en del topper enklere tilgjengelig på samme tur) Holåbreen Dette er vel de mest aktuelle, en del av de andre har ingen hensikt fordi de uansett er for oppsprukne.... Jeg begynner: Styggebreen ved Galdhøpiggen. Lite eller ingen sprekker på flata fra Vesle Galdhøpiggen mot opptaket for vanlig rute til Galdhøpiggen. Kun få små sprekker opp mot Galdhøpiggen. Styggehøbreen, vestre del: Sprekkefri nedenfor bandet mellom Nordre Styggehøbrehesten og Store Veotind. Liten Bergschrund opp mot Nordre Veotind. Mulighet for mindre vasshull. Veobreen: Store sprekkområder, men bretunga til venstre for inntegnet midtmorene på kartene er dekket av morenemateriale og sikrer en slak og enkel oppstigning. Tilsynelatende sprekkfritt innover mot Veobretinden. Et par sprekker helt inn mot Veobretinden.

Dro litt tidligere fra jobben på Beitostølen i retnig Glitterheim (forferdelig vaskebrett vei inn til Glitterheim forresten). Syklet inn til Glitterheim (25 min.) ruslet deretter inn langs sydsiden av Veo og skrådde opp i skaret mot nordre Veotind. Mye stein. Lite snø. Veldig enkelt og lettgått, bortsett fra en del bratt og delvis løs ur opp mot ryggen. På ryggen var det fint å gå, men kunne gått vært mer snø for å bryte opp den evindelig steinen. 30-50 meter før toppen smalnet ryggen av. Først et kort stykke med lettgått egg / rygg før en hammer dukket opp. Følte meg veldig usikker på den. Den så ikke så vanskelig ut, men samtidig var jeg veldig usikker i det jeg var der alene. Hammeren var delt i to med en avsats på midten. Klatret først opp til avsatsen og sonderte videre. Gikk så ned til sekken, skiftet til fjellstøvler og tok på jakke og gikk opp igjen. Er ikke noen guru med graderinger, men det var vel punktvis opp mot 3'er klatring. Bratt, noe luftig og utsatt, men kort. På toppen oppdaget jeg enda en topp "sørraforr". Æsj! Tenkte jeg, men ruslet videre. Fra skaret brukte jeg øyemålsmetoden (øyne rett fram + ca. en halv meter) og talte meg oppover 2 og 2 meter og fikk på den måten målt primærfaktoren til 15 meter. + / - et par meter. Hadde ikke lyst til å klatre ned hammeren igjen, så jeg gikk fra hovedtoppen ned ei renne mot Styggehøbreen. Greit et stykke, men den ble også temmelig bratt i bunnen. Derfra enkelt tilbake til sekken. Været ble tyngre og tyngre og det ble dårlig med fotografering, dessuten hadde ekstraturen med "måling" av primærfaktor tatt tid, så jeg bestemte meg der og da for å droppe de videre planene mot N Styggehøbreatinden og Store Veotind og heller komme tilbake når været ble bedre. Det var nok en klokelig avgjørelse, for allerede nå tidlig i august er det merkbart hvor mye fortere det blir mørkt, spesielt ved gråvær. 14 minutter på sykkel ned igjen, og en drøy kjøretur tilbake til Valdres etterpå.

For det første - hele turen over Kjelhøi og Galdhøi er meget enkel, til dels potte kjedelig med mindre man kan nyte en flott utsikt. Bratt steinur ned i skaret mot Vesle Galdhøpiggen. Her begynner man snart å få kontakt med stupet i vest (Storjuvbreen), en imponerende bre, langt nedenfor. Nå som snøen ligger så lavt er eneste vei til toppen på Veslepiggen å følge ryggen videre på andre siden av skaret. Den blir brattere etterhvert, og et kort klyvepunkt må til. Det er ikke høyt, 1-2 meter, men kan være litt ekkelt ned igjen, men ikke værre enn at de fleste greier det fint uten problemer. Man har litt kontakt med stupet, men ikke så direkte at det kan karakteriseres som spesielt utsatt. For øvrig er ryggen veldig grei å gå, ikke noe værre enn Besseggen, men med grovere, mer jomfruelige steinblokker. Vel oppe på eggen er det veldig enkelt på det brede platået bort til toppen... God tur!

Alle de rutene du beskriver er beskrevet på http://www.etojm.com/dir/breheimen.html Mygg pleier å være et beskjedent problem i Breheimen. Tror ikke dere trenger breutstyr på de nevnte etappene, men ei isøks kan være kjekt å ha, da dere trolig vil passere gammel snø og is som er smeltet frem på grunn av den varme sommeren. God tur!

Ja! Det er virkelig trist! Jeg bruker kanskje ikke breene på samme måte som deg, men jeg synes de er vakkert og fasinerende fenomen som gjør naturen mye vakrere. Rondane er et flott og fascinerende området, men det holder med ett slikt område av høgfjell fritt for breer og evig snø. Til og med sommeren 2001 var det ikke så værst de senere årene, men så kom sommeren 2002. Forholdsvis lite snø og en lang varm sommer gjorde at det tærte godt på snø og breer. Så fulgte vinteren 2003 opp med unormalt lite nedbør og så dette her, en forferdelig varm påske begynte allerede å frigjøre mye blåis. I juni var det ennå ganske hvitt, men snøen var stort sett meget tynn, og da vamrværet kom i slutten av juni tok det bare dager før det meste var borte. Resten av juli har været jobbet med å utradere breene våre. Det vil helt sikkert komme snørike somre igjen hvor snøfonner gir morsomme nedstigninger fra toppene og landskapet virker mindre goldt, men vi må nok belage oss på at ismengdene vil minke. La oss bare håpe at de ikke nærmest forsvinner. Når det snør og er jævlig trøster jeg meg alltid med at det er til det beste for breen, det samme når somrene er kalde og utrivelige.

Helt enig! Livsfarlig er disse vegetasjonsfrie blokkene som er smeltet fri i bratt terreng og bare venter på at noen skal sende dem nedover på en morsjom rutsjetur. Løs stein er imidlertid ikke noe nytt faremoment. Det har alltid vært et moment for dem som ferdes i bratt høgfjellsterreng... Det har bare blitt mer av det i år..

To dager etter turen til Slettmarkspiggen var jeg igjen klar for tur. Skjønt klar og klar, jeg følte meg ganske slapp og veldig lite pigg! (Kanskje slettmarksPIGGEN hadde påvirket min egen pigghet?) Dette ble kanskje siste gangen en tur til nye 2000 meterstopper kunne innebære så lite kjøring. Jeg reiste opp til Valdresflya og litt på nordsiden og startet rolig innover mot Leirungsdalen. Været var nydelig og jeg koste meg. Hadde til og med kameraet med denne gangen. Gåstavene var til stor hjelp ved kryssing av et par elver. Leirungsåi ble krysset mer eller mindre tørrskodd ved Tyskerplassen. Der har jeg mitt eget lille "hemmelige" krysningssted. Ved å gå i et slangeformet mønster rundt omkring på steiner, kommer man over elva ved liten eller normal vannføring uten å vade. Elva er 30-40 meter bred her. Turen over er kanskje 150-200 Så vidt meg bekjent, er dette eneste stedet å gå tørrskodd over før man kommer lenger opp mot Leirungsbreen. Opp mot Tjørnholsoksla gikk det tregt med alt utenom pusten. En deilig rast ved elva fra S Tjørnholet ble lagt inn mens jeg med bekymring observerte skyene som trakk inn fra sydvest. Den høyre eggen opp mot Tjørnholsoksla ble fulgt før jeg atter (f0r 4. gang) var på toppen av dette "dustefjellet" som sperrer veien, i og med at det er eneste opp / nedgang mellom Skarvflyløyfttinden og Tjørnholstinden for dem som skal til "tindene bakenfor". En 2000 meter var unnagjort med lang anmarsj og 1000 meter oppstigning til sammen. Det kunne vært en tur i seg selv, men det var nå turen begynte. Ned på nordsiden av Oksla var det utrolig begagelig å gå og snart var jeg nede ved breresten innunder Søre Skarvflytind. Det var bare firn og blåis, men nokså flatt, så med gåstaver våget jeg meg over. Selvfølgelig bled det bratterre og glattere på andre siden, og jeg likte meg ikke. På kartet deles breen i en søre og nørre del. Nå var det delvis blåis sammenhengende hele veien, men i alle fall der breen deles på kartet går en rygg oppover. Denne fulgte jeg bratt, men greit opp til Skarvflytindande og kom etterhvert opp på en mindre topp mellom Søre og Midtre. Søre har jeg vært på tidligere, så den droppet jeg. Midtre ser utilgjengelig ut fra sør, og jeg hadde ikke nok krefter til evt. å snu, så jeg begynte med en gang å skrå nedover siden mot Knutsholet. Hele området var nå så avsmeltet at det virket på langt nær så imponerende som det gjør når det ligger litt mer snø.. Et par hunder høydemetre under Midtre Skarvflytinden fulgte jeg grus og grashyller bort i siden. Stedvis meget smale hyller, men med gode tak og bare beskjedne stup (10-30 meter) på utsiden. Etter en stund dukket en renne opp som jeg bestemte meg for å forsøke og jeg kom opp på ryggen et sted mellom Midtre og Nordre. Været var mer og mer truende og det var bare å få jobben gjort. Det var så mørkt at lysbildefilmen i kameraet gav lukkertider som en sliten fjellvandrer umulig kunne holde kameraet støtt på. Etter at Nordre, Midtre og en topp i mellom som muligens har en p.f. på +10 m returnerte jeg samme vei, men valgte en litt annen og brattere vei opp til eggen mellom Midtre og Søre Skarvflytind. På en måte føles det tryggere å klyve opp fjellryggen mellom enn rennene ved siden av. De er jo tross alt "akebane" for løsgods når det først bestemmer seg for å komme ned. Løsgods var i midlertid et problem hele veien, og jeg måtte hele tiden kjenne godt på tak og fester for å forsikre meg om at jeg ikke ville ende opp i et baklengsstup med en steinblokk i fanget. Tilbake mot Tjørnholsoksla betraktet jeg tre toppunkt på den sørlige utløperen fra Skarvflyløyfttinden. Tre spisse, tydelige toppunkt på en vill, og bratt egg. Sikker ganske vanskelige å bestige, men var ikke dette topper etter den mest omfattende definisjonen på 10 meters primærfaktor? Hadde Røyne utelatt dem med vilje da han laget sin liste på 300 topper? Hadde Røynde i det hele tatt utelatt mange topper for å ende opp på det runde tallet 300? I alle fall i Skarvflytindområdet var det gjort en dårlig jobb. 6-7 kandidater som ikke står på lista på 300 topper fant jeg. Fra Tjørnholsoksla ble det en lang vei tilbake. Og kjedelig! Men små fjellinnbyggere gjorde det hele litt triveligere. Snøspurven hadde jevnlig sagt hei i høydene og på vei ned møtte jeg en rypemor med ungeflokken. Ikke snakk om å stikke av da nei. I steden virret den rundt beina minde de neste 200 meterne med vingene halvt utslåtte i sin tapre aksjon for å få meg bort fra ungene sine, noe den selvsagt lyktes med Hjemme ved kjøkkenbordet kunne jeg logg omtrent 28 km og nesten 2000 vertikalmetre. Knærne mente kanskje at jeg var litt beskjeden da, men man skal jo ikke overdrive heller

Flott å høre at fjellopplevelsen frister til gjentakelse, og med en flott dag på Store Knutsholstind lokker sikkert tindene atter Jeg skjønner godt at det er litt rambo å starte med teltsekker første gådag fra Gjendesheim opp til Veslefjell.... Det er liksom sånne ting man ikke gjør andre gangen med mindre man elsker litt ekstra slit og selvplaging.... Lykke til med fremtidig turer!

Men hvem er disse menneskene som bygger varder overalt?

"Overalt" i fjellet finner vi DNTs varder med tilhørende rødmaling. Noen kaller det tagging og andre kaller det veivisere. De er satt opp av en forening med et formål. Men utenfor mange av de merkede rutene på vei opp til flere av Jotunheimens tinder finner man også varder, riktignok uten rød maling og mindre systematisk satt opp. Det slo meg i går på min tur til Slettmarkspiggen. Hvem har satt de opp og hvorfor. I det store og hele er de av en slik karakter at det er til begrenset hjelp ved tåke. På en måte gjorde dette det ene punktet som var litt krevende enklere, men samtidig forhindret det utfordringen ved selv å søke etter veien. Ville kanskje gått samme veien uansett, men er det meningsfullt med veivisere på de fleste toppene? Er ikke litt av gleden å finne veien selv, evt. med beskrivelser og andres erfaringer som ballast? I klatremiljøet går debatten om bolting i Hurrungane. Jeg har ikke noen sterke formeninger om disse vardene, men er ikke det også unødig tukling... Hvorfor er de satt opp? Er det idealistiske tinderanglere som vil hjelpe andre, eller er det faste medlemmer av DNTs dugnadslaug som ikke klarer å la være på sine private toppturer like etter at de har vært på vardekurs med DNT? Er det noen andre som har filosofert over alle vardene som viser vei på topper hvor det offisielt ikke er noen merket vei? Kanskje det er noen der ute som har vardesatt topper og kan fortelle litt om motivene... I første rekke er jeg nygsjerrig på hvorfor de er der og motivene til dem som har bygd de

Værmeldingen var bra og været så topp ut. Syslet med tanker om nattur på Midtmaradalstindane, men psyket ut i forhold til det prosjektet alene på natta opp den steile Brendeteigen, og falt for fristelsen til litt søvn. Dumpet Julia av på jobben i Røn kl. 07.00 og var på Eidsbugarden kl. 8.00 Strålende sol, litt kjølig med vind, men bare deilig når man skal gå. Etter en sommer med mye daffeturer og dårlig kondis, prøvde jeg å gå litt på, og det gikk stort sett brukbart det meste av veien (blei litt vel mye svette men). Var på Slettmarkskampen etter 2 timer og 45 minutter og på Slettmarkspiggen en drøy halvtime seinere. Morsom klyving ned fra Kampen, faktisk på grensen til en slags klatring på et eller to korte punkter, men veldig greit på tørt fjell når man fant den rette veien, men kan være fort å ta feil av veien. Starten er i alle fall veldig grei da en tydelig varde viser nedstigningen. Siste stykke ut mot toppen på Piggen var også litt morsomt, luftig klyving som kunne omgås til høyre. Lurer fælt på hvor vanskelig eggen videre mot Slettmarkshø var, det så både vanskelig og mulig ut på en gang (med tau selvsagt) I alle fall en strålende dag. Ned igjen holdt jeg fortsatt brukbart tempo og var på Eidsbugarden igjen etter snaut 6 og en halv time inkludert pauser... En av årsakene til at det gikk brukbart tidsmessig var sikkert at jeg til min store ergrelse oppdaget at kameraet var glemt, da jeg kom til Høystakkebroa (hadde med meg en tom kameraveske).... En mer detaljert turskildring (uten bilder denne gangen) dukker nok opp på etojm.com om noen dager.....

Nysgjerrig. Sen frokost og kl. 10.10 ved Bygdin. Hvor bor du? I nærheten av Valdres? Fin tur forresten Begynner å bli noen år siden mine to turer på Kvitdskardstinden, men har fortsatt gode minner derfra.... Morten

Det er ikke noe automatikk i at det ytterste punktet alltid får navnet Nordre, Søre, Vestre, Østre.. Den mest presise benevningen er å ta utgangspunktet i hovedtoppen og nummerere toppene i himmelretningen, men det blir fort vanskelig da det er så mange andre topper. Har ikke kartet her foran meg nå, men mener å huske at nordre er korrekt avmerket og at Burchardts Tind fremkommer mest som en liten krusning i høydekotene nordøst for denne. Uten høydeangivelse eller navn. For øvrig har vi angitt den som Knutsholstind Nordøst på våre sider (NE dessverre på engelsk). Nålene skulle da teoretisk hett Nordvestre Knutsholstindan. Og hvorfor skulle ikke Vestre Leirungstind hett Søre Knutsholstind. Skaret mot Knutseggen er betraktelig mindre enn det mot Øystre Leirungstind. Søre Knutsholstind er ikke en topp, mens den markante toppen søt for Store Knutsholstind heter Vesle. Ser man på de sørlige Smørstabbtindane er det også noen rare navn synes jeg. I det hele tatt er det blitt en del tilfeldigheter i navnesettingen på en del sekundæretopper. Nordre og Nordøstre Knutsholstind forholder seg i en y form omtrent som Søre og Sørøstre Smørstabbtind gjør det. Jeg vet ikke?

Du er sikker på at ikke mora di leser her på forumet Torgeir?

En masse topper! I Valdres, umiddelbar nærhet: Mugnetind, Synshorn, Bitihorn, Skræmartindan, Skaget. Valdresflya: Rasletind, Kalvehøgdi, Knutshø, Eggi, Tjørnholstind Med litt kjøring: Glittertind, Besshø, Nautgardstindan, Veotindan, Ryggehø, Trollsteineggi, Trollhøin, Kvitingskjølen, Stølsmaradalstind, Austabottind, Soleiebottindan, Falketind, Uranistind, Snøholstind, Galdebergstind, Stølsnostind, Hjelledalstind, Vennisfjell, Grindane, Høgeloft, Skogshorn, Rankanosi, Ranastongi, Suletind, Sulefjell... Med båt eller 2 dager: Restem av Gjendealpane, Surtningssui, Memurutindan, Semmeltind, Skardalseggi, Raudalseggi... Og flere muligheter er det, men når du ikke konkretiserer litt mer i spørsmålet hva du ser for deg, så er det vanskelig å svare, skal man kjøre minst mulig bil f.eks. ??? Morten

Takk for fyldig svar! Denne siste eggen, er den flat, med stigning eller kupert med små hakk og skar? Hvis den er 50-100 cm bred med gode tak og rett helning så går det vel bra. Er det 50-100 cm og så rett ned eller er det små hyller / avsatser på sidene slik at man stedvis kan gå litt ut mot veggen og så holde seg fast i eggen. Er det mulig å passere møtende trafikk på eggen. Du har ikke et topokart du kunne scannet og mailet? Hadde vært gøy. Vi satser på en bestigning i månedsskifte august / september. Tar med isøks og stegjern i alle fall, men jeg tror vi lar tauet bli igjen hjemme... Vi gleder oss!

For noen år siden gikk vi en rundtur på Folgefonna. En dag i etterkant ruslet vi opp til nedre Buarbreen og lekte litt i Blåisen der. Kort anmarsj og mange muligheter, sannsynligvis den enkleste muligheten for dere, det er tross alt lengre anmarsj inn til Rembesdlaskåki. Det er forholdsvis kort inn til Nedre Buarbreen. Dere kan også gå til toppen av breen via Øvre Buarbreen. Se også bilder mm. på våre internettsider: www.etojm.com