morten

Tom: Du får nok ha bresprekkefyllehobbyen din i fred for meg. Jeg skal heller til med og omforme fjellnorge til stor frustrasjon for toppsamlere. Med en ladning dynamitt og tilbehør akter jeg å skrelle Jervefonni og Bruri med 3-4 meter hver seg, slik at de faller ut av listene samtidig har jeg tenkt å organisere toppbygging slik at vi får noen nye 2000 meter, både Pyttegga og Karitind har jeg tenkt å jekke opp. Når vi snakker om å Jiekke, så har jeg tenkt å organisere en innsamlingsaksjon til snøkanoner slik at vi i løpet av av noen tiår klarer å få jiekket opp Jiekkevarre til 2000 meter... I den høyden vil breen helt klart bli selvvedlikeholdende så langt nord, og alle nordlendinger vil slutte å sutre og få øynene opp for det vi driver med vi som samler på 2000 meterstopper. Og for at Hallingene skal få et ikon de også vil jeg organisere tørrmuring på Folarskardsnuten. En mann må ja ha visjoner og ambisjoner om å forandre verden Tom. Fyller du igjen en bresprekk enten med grus eller snø, så er den åpen igjen neste år... Det blir liksom som å fylle ei lekk bøtte med vann det der.. Utviklingen på denne tråden kan vel tyde på at det ikke er noe verdenspolitisk spørsmål av betydning dette her ?....

Hva med en helgs straffetjeneste i DNTs vardebyggerkompani når noen blir tatt på fersken i å stable mosegrodde steiner oppå andre i sin fjelltaggerske virksomhet. Vedkommende kan få da få fritt utløp (vel fritt og fritt) for sine vardebyggerske legning samtidig som DNT kan få frigitt dugnadspersonell til søppelplukking og vegetasjonsskåning på sine tramperuter i nasjonalparken. 2 fluer slått i en smekk Kim: Det er vel og bra med nasjonalpark og helligholdelse av det, men i perspektiv er noen små varder ganske lite når man midt i nasjonalparken treffer på en gravemaskin som utbedrer noen flomskader på veien til Glitterheim slik at syklister og ikke minst bekveme gjester kan KJØRES humpefritt inn til hytta. Forresten dersom du hadde gjort alvor av dine vardebyggerborgervernfantasier så tror jeg lensmannen hadde sendt vardebyggerfanten på dør sammen med deg, bare med den forskjellen at du hadde hatt ei saftig bot på brystlomma for ulovlig frihetsberøvelse eller noe slikt... Det er ikke så lett å ta saken i egne hender og være det godes forkjemper... Tom: Det hjelper nok å rive noen varder, ikke for neste år eller året etter der, men om noen tiår kommer fjellets vekster og dekker til steinene igjen så sant klimaet tillater det. Den drevne varderiver kan faktisk også gjøre litt mer ut av det enn et sløvt karatespark. Sirlig kan han plukke ned steinene og legge dem slik i terrenget at selv ikke Kim ser at her har vært en varde

At det er sprekker oppe på flatene ovenfor fallene er ikke så rart. Når isen siger nedover der det er brattere forplanter strekket seg over kulen og langt innover flata. Det er først i nedsenkningene eller på jevnt slake breer med lite strekk at det ikke blir mye av disse sprekkene. Interesserer meg gjør det også med snøkvaliteten de stedene du tråkket gjennom, og på hvilken årstid det var. Var det forholdsvis blaut sommersnø? Helt hundre prosent kan man vel aldri bli i sine vurderingerr uansett....

Er all form for riving av varder og tilbakeføring av fjellets ursprunglighet umoralsk? Jeg tenker da uansett ikke på DNTs rutenett, gamle vardere ruter i fjellet eller toppvarder på hovedtopper eller andre varder av kulturhistorisk betydning. Jeg antar at varderivning av uoffisielle varder neppe vil komme under herverksbetegnelsen i norsk rettsterminologi, altså koker det ned til et spørsmål om moral og etikk. Temaet kom som en digresjon i tråden om varding mot toppene, men er såpass interessant at jeg synes det fortjener en egen tråd. Hva mener du om riving av overflødige varder i fjellet? Hvordan reagerer du dersom du ser noen rive ned varder? Dersom du river ned varder, eller kunne tenke deg det, er du samtidig en som tar med deg avfall i fjellet og har tanke for vegetasjonen når du går?

Jeg skjønner jo det poenget med å gå alene da, men der og da var det ikke tvil... Jeg legger heller ikke i vei på alt som er av breer. Risiko er også et spennende fenomen, også hvordans en egen persepsjon av begrepet endrer seg ved stadig å oppsøke situasjoner hvor risiko må vurderes. Til mandag skal jeg fly med Braathens fra Oslo til Barcelona, noe jeg føler som langt mer skummelt enn mye annet jeg gjør. Langt mer skummelt enn kjøreturen og langt mer skummelt enn turen over breen. Kim, du har gått i taulag på bre langt mer enn jeg, og jeg vet ikke hvor nonsjalant du dar går når du er i tau, men hvor mange ganger har du tråkket ned i en sprekk hvor det åpenbart ikke var noen tegn på forhånd verken i form av synlige sprekker i nærheten eller i form av livsfarlig snøkonsistens? Jeg har tråkket gjennom sprekk en gang, i tau på vei ned fra Glittertind, like ved stien. Skummelt! Men da diltet vi utålmodige ned i tauet og jeg var langt bak i tauet uten spesielt mye interesse for sprekker i snøen.

Vel, foran PC'n er alt uansett annerledes. Der og da føltes det ikke hasardiøst til tross for at jeg var klar over alle mulige farer: tverrsprekker, langsgående sprekker, buede sprekker, vannhull og smeltevannssprekker, breglepper m.m. En hver må gjøre sine vurdering av hvor risikabelt en hver operasjon er, men som jeg skrev i et svar til Tom under rubrikken Turrapporter, hva med de andre farene? Det virker som om en del folk gjerne gir seg i kast med hasardiøse ting i fjellet, bare det er stein som er underlaget - mens alt som heter bre er farlig? Vet ikke, synes ikke du er flåsete, men det føltes ikke hasardiøst - hadde du vært med tror jeg du hadde følt deg forholdsvis trygg du også?!

Siri: Helt enig med deg i det meste av det du skriver, men like fullt. Jenter alene på topptur - det er sjeldnere. Det finnes. Har også truffet på det. Jeg er også fullstendig klar over at jenter i enda mindre grad enn gutter føler de kan ta seg fri fra familiære forpliktelser. Folk som Kim, Tom meg selv og andre vet ikke hva vi har i vente der vi forholdsvis forpliktelsesløst kan bruke mye tid på disse toppene - enda så fortviler vi noen ganger når vi må sitte på jobb mens sola skinner og tankene vandrer. Norge er fullt av allsidige naturopplevelser, mange forstår ikke den spesielle hugen etter topper. Det å samle på 2000 meterstopper er et sært fenomen, trolig først og fremst egnet for gutter (som frimerker og mange andre samlemanier).. Når det er sagt så er det ikke det værste man kan samle på, entem man blir ferdig eller ei, bruker lang tid eller ei. Det gir en masse kunnskap om geografien i en begrenset del av landet, det gir masse naturopplevelser og ikke minst for helsa er det jo stort sett ganske bra da. Jeg har vært noen ganger på Sunnmørsfjellene. De er flotte, ville ja nesten utilnærmelige, men man får ikke det samme høyalpine naturinntrykket, både floraen, til en viss grad fauna og fugleliv og ikke minst geologien er annerledes. Jeg vil slå et slag for 2000 meterstoppområdene enten man samler eller ei. Det skjuler seg en mengde flotte naturopplevelser der, og det er i alle fall ingen grunn til å holde seg unna av grunner som: "Det er så hyppt og in at der vil ikke jeg" - Og styr gjerne unna Galdhøpiggen og Glittertind. Skjønner godt at ei nordvestlandsjente som har blitt slept i tau fra Juvass og opp på Piggen tenker: "Borte muligens bra, men hjemme definitivt best." Hos mange ser Jotunheimen (og Rondane og Dovre og Breheimens) diversitet mange ganger ut til å drukne i Galdhøpiggen og Glitterintd og Snøhettas uglamorøse fronting. Jenter med familie: Er dere glade i fjellturer. Hvorfor ikke pakk ungene og gubben i sekken sammen med teltet. Reis for eksempel inn til Gjendebu og slå opp telt blant mygg og kumøkk i den idylliske Veslådalen. Rusl inn i den billedskjønne Langedalen eller inn under Slettmarken. Parker gubben og ungene ved en bekk, mens du og kameraet tar en rask tur opp på f.eks. Svartdalspiggan eller Slettmarkshøen. Treffer dere på noen svette mannlige toppsamlere så kan du jo hilse og si "Mannfolk på disse traktene det får'n si", før du raskt trasker videre. Mannfolka må da sikkert bruke en stund på å jekke opp kjeven og trekke inn tunga før de kan stotre videre mot en eller sekundærtopp. Når du kommer ned har gubben og ungene ruslet ned til teltet og gubben er allerede i gang med å lage mat, nydelig gryte krydret med en og annen mygg og flue... Jeg har ennå ikke sett hele Norge, men de kjæreste stedene - de ligger i Jotunheimen, men langt unna Galdhøpiggen....

Vel og bra med gangvei på Beitostølen, men det er jo ikke helt det samme. Når det først vardes og merkes i fjellet, så kan de jo gjøre det slik at det er lettere i tåke og regn. En annen ting, det er greit å kunne bruke kart og kompass, men i graut kan selv den beste rote seg bort... Det er sikkert fjellvante folk som har hatt glede og nytte av god merking enkelte ganger også.. De hadde nok funnet frem, men det gikk fortere og enklere uten. Merkingen er i alle fall kommet for å bli, la oss heller bare håpe at den ikke øker så mye mer i omfang. Opprinnelig var jo denne tråden en tanke rundt alle vardene som står på steder der det egentlig ikke er noen merket sti, mer eller mindre systematisk .....

Lett å si, men tror du alle som rusler i vei mellom de mest populære hyttene i Jotunheimen har det? Det burde hatt det ja, men er det realistisk? Nei! Det har også DNT tatt konsekvensen av. Ja det er tilrettelegging. Men det er det som er grunnen til at vardene står så tett, så kan man være enig eller uenig i det.

Vardetettheten i fjellet som ved god sikt kan virke banalt og overdrevent har mange ganger en funksjon i tett tåk, litt smådystert og mørkt vær. Som mange sikkert har opplevd er stier som er lette å følge nede i vegetasjonsrike områder ganske lette og miste der stein dominerer. Så som vi lærte og fikk oppleve på turlederkurs på Finse en gang var at i tett tåke så kan de være verdifulle. Og det er nå bedre enn stolper eller andre former for markering, men vet ikke om malingen er så nødvendig da??

Jo jeg tenkte tankene da den snødekte delen ble passert. Ramler jeg ned i en sprekk her, bare en aldri så liten en som jeg ikke kommer opp av - ja da kan jeg avskrive meg selv siden jeg ikke var ventet noe sted før neste kveld. Men TOM, man skal ikke falle i en bresprekk når man ikke er sikret. Mange turer på bre i forskjellige områder har gjort meg tryggere på bre, kanskje dumdristig. Men TOM når du litt overivrig, på vei NED fra en topp forserer steinura, vet du alltid at den steinen du trår på ikke vipper en litt annen vei enn du forutser? Hva hvis du snubler forover og slår hodet i en stein? Når du går ned denne bratte steinura gjelder det samme: IKKE SNUBL! DU ER ALENE! Du kan aldri helt forutse dette med steiner hvordan de vipper / ligger / etc. Men likevel mange års ferdsel i fjellet har lært deg å "lese" steinene. Som regel tråkker du riktig? Som regel unngår du de værste djevlene som står klare til å vippe over foten din og klemme deg fast i et morderisk klemtak. Likevel det sjer flere ulykker tør jeg påstå i steinur enn på bre. 1 eller 2 av årets dødsulykker i Jotunheimen var i slikt terreng. I tillegg til de tallrike skrubbsår, overtråkk ulykkene (Julia tråkket over i steinur for ei drøy uke siden). Du vil sikkert innvende at det er mange mange fler som går i steinur og har med det naturligvis rett, men likevel: I tidligere tider ferdes lokalbefolkningen usikret over Jostedalsbreen i åresvis. Det kan godt være at det hendte en ulykke, men det gikk bra, uten kunnskap i glasiologi hadde folkene lært seg å lese breene. På samme måte som du har lært deg å lese steinur, uten noen doktorgrad i "steinurstabilitet".. Jeg vil ikke sammenligne med ferdafolk på Jostedalsbreen på noen som helst måte, men jeg føler meg forferdelig trygg på de breen jeg våger meg ut på. Likevel klarer denne nagende usikkerheten å skape en litt ekkel usikkerhetsfølelse.... Jeg anbefaler ingen å gjøre som meg av den grunn og jeg burde kanskje bli flinkere til å lage en "warning tag" i forhold til slike beskrivelser. Jeg mener likevel at det må være fullt lov å fortelle om turer som også inneholder slike passasjer uten å mistenkes for annet enn å ville formidle, og ikke ville skryte eller noe slikt. Det er naturligvis slik at ting som etterhvert blir fortrolig for en selv også lett blir beskrevet som den naturligste ting, og jeg ser farene. For eksempel har jeg lagt merke til at Kim er på forumet som etterhvert har laget mange interessante turreferat og på ingen måte lider av høydeskrekk, beskriver en del punkt som den enkleste ting, punkt hvor jeg selv har svettet meg forbi... Å lage nøkterne beskrivelser er vanskelig, spesielt så lenge ens egen oppfattelse endrer seg med tiden.. Beskrivelsen blir uansett nesten umulig å få nøktern så lenge det er så stor forskjell i forutsetningene hos mottakerne... Huff dette ble langt... Men i alle fall jeg vil ikke slutte å berette om eventuelle brepassasjer, men jeg ser poenget ditt at slike beretninger kanskje burde komme sammen med en liten disclaimer / advarsel likevel... Det er utrolig hvor naivt rett på ordet man kan bli tatt noen ganger...

Kanskje ble opprinnelig innlegg littegranne feiltolket. Det har aldri vært meningen å lage en liste over sprekkfrie breområder for sirkulasjon, og jeg mener at all slik informasjon bør veiledes av en advarsel. Brevandring må foretas på eget ansvar og kun av folk som mener de har den nødvendige erfaring og kunnskap. Av folk som er klar over potensielle farer. Og av folk som er bevisst den risiko de eventuelt tar. Når det gjelder sprekkfrie områder på breer så er det for sprekkenes del temmelig noe vedvarende. Sprekker oppstår ikke i helt nye områder av breen over natten. De fleste breene trekker seg tilbake, slik at endringene stort sett heller ikke medfører nye sprekkområder. Hvis man beveger seg alene på bre så gjelder omtrent samme regel som dersom man beveger seg alene eksponert på fjell. "Ikke fall!". Hvor mange grupper som beveger seg på fjellrygger o.l. har erfaring i redning på klippe? Bare sånn sett i forhold til tidligere spørsmål om hvor mange som kan kameratredning på bre. Jeg har gått brekurs, og min erfaring er at det i det lange løp uansett ikke er nok til effektiv kameratredning på bre. Dette er på samme måte som førstehjelp noe som bør terpes jevnlig for at det sitter når en kritisk situasjon oppstår. Derfor igjen det viktigste: "Ikke forulykk!" og "Ta ingen unødige sjanser" Videre må man skille mellom to forskjellige tilfeller: Snødekt bre og avsmeltet is. Sistnevnte ser man nøyaktig hvor man går. Ja det er en stor fordel å kunne stegjern teknikk, men ellers er nok farene i moderat isterreng like små eller mindre enn mye av den hasardiøse vandringen i bratt steinur med steiner man aldri vet om blir liggende eller ei. Isen ligger der. Man vet hva man trår på. Så lenge man ikke mister stegjernene eller snubler i de, går man temmelig enkelt. Dette gjelder selvsagt de store bremrådene, først og fremst ved en del bretunger som er forholdsvis flate, totalt uten sprekker, bare med en og annen bekk som graver seg ned. Sprekkene ser man. ¨På en del mindre breer er de små og de kan greit skrittes over. Hvis man er trygg på det man gjør og er fortrolig med utstyret mener jeg fortsatt at man i lett, avsmeltet blåisterreng kan ferdes like trygt eller trolig tryggere enn i ustabil steinur for eksempel. Jeg vet om flere ulykker i bratt steinur, og dette er de eneste ulykkene i fjellet blant folk jeg kjenner. Våt steinur: LIVSFARLIG! Snødekt bre? Her er jeg enig at man bør være litt mer forsiktig. Tidlig fikk jeg indirekte kunnskap om at Steinflybreen skulle være sprekkfri gjennom en bekjent som i gjen hadde lest det i Thommessens guide. Naivt trodde jeg det og trasket på hver gang jeg gikk på Steinflybreen uten tanke for sprekker, selv om jeg på den tiden egentlig hadde mye større redsel for breer enn i dag. En vakker dag på vei ned fra Tjørnholstind i tåke kommer jeg litt for langt til venstre på vei ned og skal til å gå ut på breen, bare for å oppdage ei diger bregleppe MANGE meter dyp. Så sprekkfri eller ei. Det er alltid ei bregleppe. Tanken var heller ikke å "trygghetsmelde" hele breer, kun passasjer eller deler. Jeg er likevel enig i at slik informasjon er farlig og kan misforstås, jfr. Thommessens bok. Slik informasjon bør alltid veiledes av advarsler og informasjon. I utgangspunktet bør man trolig kun gå på snødektbre på steder hvor man selv er kjent og har sett / fått bekreftet at det er trygt. Et eksempel på et sted som er trygt er det lille som er igjen av brepassasje mellom Nordre Styggehøbreatind og Store Veotind, en topp som ellers er litt mer krevende uten brepassasje. På oversiden av bandet er det sprekkfri is, i alle fall en 10-20 meter oppover. På nedsiden av bandet er det imidlertid ei stor bregleppe i det den nedre Styggehøbreen begynner. Hvis man sier på generelt grunnlag at denne passasjen er trygg kan man risikere at enkelte kommer hit når det er mye snø og holder for langt ned, eller sklir for langt ned og havner i bregleppa.. På min tur på Styggehøbreen gikk jeg tver over nysnødekt bre. Jeg følte meg trygg ved hjelp av stavsondering og ved å følge spesielle kurver på breen, men jeg vil ikke anbefale andre å gjøre det. Det har skjedd noen få ulykker på snødekt bre de siste årene, egentlig forholdsvis få, men uten at jeg kjenner direkte til årsaken, så var i alle fall minst to av dem folk som gikk på steder de trodde var trygge, men kom ut av kurs. Det er klart at tramper man i vei på steder man tror er trygge uten øye for terrenget er sjansene større for å tråkke i sprekken enn dersom man med god sikt følger nøye med i tillegg til å sondere. Det er sjeldent at man passerer en sprekk man ville falt ned i uten at sprekken var synlig til noen av sidene, ikke en gang som en kontur... Men som sagt. Man vet aldri, og det er trolig det som gjør snødekt bre til et så skummelt tema - det ukjente! Et annet problem er jo vasshullene. De oppstår jo gjerne på steder hvor sprekkene ikke oppstår.. I sprekkområdene får jo vannet stort sett forsvinne uansett. Men på større sprekkfrie områder oppstår det gjerne steder hvor vannet graver seg dypt ned, ja sogar gjennom hele breen... Men generelt må det gå an å diskutere temaet på et diskusjonsforum uten at man bør føle seg indirekte ansvarlig for eventuelle konsekvenser. Som hovedregel må en hver være ansvarlig for å sine handlinger i fjellet. Temaet var aldri ment å gi det inntrykket at man bare kan dure i vei på breene uten erfaring og kunnskap, snarere heller å diskutere om det finnes en del steder og områder som er tegnet inn som bre på kartet hvor man kan ferdes uten å gå 4 stykker i tau DERSOM man føler man har den tilstrekkelige kunnskap og erfaring. Tradisjonelt har det jo vært slik at man nærmest har fått kjeft og stygge blikk når man har beveget seg usikret på bre. I alpene har de et litt mer diversifisert forhold til breer enn det vi har her i Norge. Det er i alle fall mitt inntrykk....

Etter en rolig helg med huslige og dels sosiale sysler pakket jeg sekken og for aleine til fjells atter en gang. Jeg somlet en del og var ikke inne i Veodalen før klokka elleve. Med to sekker gikk det tregt innover sykkelveien mot Glitterheim. Den ene sekken balanserte jeg på styre mens den andre hang tungt på ryggen. Jeg pakket om og la igjen den ene sekken. Vinteren hadde vært på en kort visitt og Glittertind var kritthvit i sydflanken fra ca. 2000 meter. Jeg fulgte stien mot Memurub / Gjendebu før jeg fortsatte over en steinete rygg jeg ikke husker navnet på. Med fjelljoggesko ble det en utfordring å ikke tråkke over i alle den løse morenemassen. Jeg tok det bevisst med ro, men likevel gikk det fryktelig tungt. Håper at jeg ikke hadde dagen og at jeg ikke er i fullt så dårlig form, selv om mistanken er der. På Nordre Styggehøbreatind stod jeg etter snaut 4 timer inkl. pauser. Været var sånn passe. Skydekke, kald vind, men stort sett fri sikt, og ett og annet solgløtt. Neste topp var Store Veotind. Passasjen mot Nordre Styggehøbreatind var isdekt, men kort. Snart er det brefri passasje inn hit hvis det fortsetter slik. Greit opp til Store. Veien videre var jeg usikker på. Det så mulig ut rett opp på Søre Veotind, men jeg var alene, det var nysnø og jeg ville ikke risikere å måtte snu. Så jeg tok sjansen på en brekrysning. Med stavene foran meg pirket jeg i snøen for å sjekke om det var fast. 4-5 små sprekker skrittet jeg over før jeg kom til et sted hvor bregleppa var akseptabel, et stykke til høyre for Styggehøbreaskardet. Til topps på Søre Veotind var det greit, og likeså opp til Sørvestre Styggehøbreatind. Jeg var sent ut og var ikke bevisst at 3 Blåbrehøtinder var like i nærheten så jeg gikk videre uten å få med meg dem... Det var smalt men greit ut til toppen, men veien videre mot Sørøstre Styggehøbreatind var ikke noe for meg i dag.. Veien ned gikk jeg først som opp så jeg slapp å pigge så mye i snøen. Nede på breflata var det etterhvert slik at det som var av sprekker var synlige, men det var etterhvert mange av dem, og jeg fikk meg en skikkelig bretur med skritting over mang en 10-12 meter dyp sprekk.. Jeg fulgte hele brefallet ned, og så bratt ned steinura til Veodalen og tilbake hvor jeg plukket opp sekken og sykkelen i halvmørke. Innen jeg fant en teltplass var det skikkelig mørkt. En fin tur, men ikke et menneske å se hele dagen, ikke et spor ingen ting, ikke i noen retninger.... Som på de fleste toppturene mine i sommer.. Hvor er alle toppsamlere? Eller er det ikke så mange av oss? Galdhøpiggen, Glittertind, Kyrkja og Hurrungane, er det der alle samler seg, ja og kanskje på Store Knutsholstind og Torfinnstindane da, ja og ikke minst Falketind, en skikkelg magnet... Men Veotinder og Styggehøbretinder det er kanskje ikke så populært? Det var flott topper i et villt og topprikt landskap. Breer på retur var kanskje det inntrykket som satt sterkest igjen etter turen...

Jeg synes det er fasinerende med disse 10 meterne, men tror det kan drøye lenge før vi har en korrekt liste. Samtidig er jeg i stor grad enig med tidligere innlegg om at det meste med p.f. under 50 og i alle fall ned mot 10 ikke har noe med topper å gjøre. Men det er akkurat samme fenomen som har gjort seg gjeldende i alpene. Der har de også tatt med en drøss topper med primærfaktor ned mot 10 meter, ja sogar under i sine oversikter over 4000 meterstopper. Det må også sies at enkelte punkter med primærfaktor ned mot 10 meter er langt mer spennende enn enkelte topper med primærfaktor opp mot 50 meter. For eksempel synes jeg det er mye mer spennende å bestige sørlige og nordlige Soleiebotntinder enn den mindre av Kvitingskjøltoppene, eller hva med enkelte av de østlige Hestbrepigger? Etter min mening burde en 2000 meterstoppliste inneholde topper med primærfaktor 50 meter nummerert fra 1 til 181 eller hvor mange det er, og så burde alle sekundæratopper til disse listes opp med 1.1 eller 1.a - 1.b altså hovedtoppens nummer først og deretter en bokstav eller deltall etterpå... Når det gjelder kartmannen. Noen sa meg at på kartverket hadde de oversikt over 396 topper over 2000 m med primærfaktor +10 m. Jeg har litt vanskelig for å forstå at det kan være så mange, og at de vet det så nøyaktig.... De går vel ikke noe mer i fjellet de enn andre, og kartene har uansett mange mangler... Jeg kan ikke forstå at 3d fotoene som danner grunnlaget for kartene skal peke ut punkter med så stor nøyaktighet??? Men en ting er i alle fall sikkert, at Røines liste overhodet ikke er noe godt grunnlag dersom man samler etter p.f. 10 meter... Han har jo uteglemt nesten halvparten av toppene mellom <= 30 og >= 10 meter... Dette er etterhvert vidt kjent, likevel samler en drøss etter denne... Hvorfor kan ikke noen her på internett gå sammen om å lage ei ny liste med det vi forelpig vet? Torgeir har kommet et godt stykke på vei, men få det ut til 10pf samlerne... Hvis du først samler etter p.f. 10 meter er det jo for dumt dersom du går forbi en topp fordi den ikke stod på Røyne...

Marit fra Valdres er den ene, hvem er den andre Kim? For øvrig speiler det du sier ovenfor også det faktum at menn er mer opptatt av det å samle. Kvinner kan i større grad kose seg med en flott topptur uten å måtte ruske med seg alt av B topper på ryggene rundt... Noe som er nødvendig for å kunne hevde å ha vært på alle toppene. For øvrig, når komplett 10pf. liste en gang blir laget vil tallet på folk som har vært på samtlige synke betraktelig

Det er flere gutter i dalene enn på toppene også.... Så det er jo ikke rart... Hadde du møtt flere jenter på toppene enn i dalene hadde jeg begynt å lure

Jeg vet at flere har nevnt at turen er klatring, opp mot grad 3. Snakket med Tor Harald Skogheim på fellesturen til Fjellsportlaget sist helg, og han hadde gått der uten taug uka før. Han mente det var litt guffent... Laust, med vegetasjon.. Ganske jomfruelig rute i grunnen. Han hadde gått litt i siden for eggen. Jeg vet han er temmelig høydesterk, men langt i fra noen galning... Epostadressen hans finner du på www.fjellsportlaget.org hvis du vil spørre.... Men det er nok en ganske tøff tur uten sikringsutstyr, så du bør nok væra vel vant med høyder....

Egentlig ikke. Jeg liker også å gå alene, men samtidig går jeg såpass mye alene at jeg sjelden sier nei takk til muligheter for turfølge. En balanse mellom aleneturer og følgeturer er det beste. De fleste spennende naturopplevelser skjer uansett på, spesielt fugle og dyreopplevelser... Men har aldri gått i bue for å møte folk på toppturer. I sommer har jeg vært på temmelig mange toppturer og på de fleste har jeg ikke møtt en levende sjel. Jeg var to utrolig flotte dager i Gjendealpene og gikk en god del av toppne vest for Svartdalen. Så ikke et menneske på to dager.. Hvis jeg ser en kar komme bortetter eggen meg i mot og plutselig foretar en hasardiøs unnamanøver; ja da er det kanskje deg da? Men med 180 topper og middels godt vennskap med luft, eksponering og bratter så vil du kanskje før eller sia bite i det sure eple å gå med noen andre for å få full pott til sist...

Det var lett gjetting Tom, men ikke så vanskelig likevel.. Tom er det nok mange som heter, men med 170 topper og skrivestilen din ante jeg at det kunne være deg. Har ikke glemt deg etter bl.a. Stølsmaradalstindartikkelen din. Den er jo kjempeflott. Julia synes den er en av de beste turartiklene på hele etojm.com Ha en god tur! Hadde ting og tang vært annsleis så skulle jeg fulgt med deg. Har selv ikke anna enn Store Urdadalstind fra før av...

Ville vel umiddelbart sagt: Fy skjemme, men jeg vet ikke? Øystre Slidre siden av Jotunheimen blir mer og mer nedbygd og heisplanene florerer over alt. Bitihorn har allrede installasjoner på toppen som kan ses fra Jotunheimen. Under forutsetning av at denne vill gått opp fra sør, ser jeg få betenkeligheter med det... Det ville naturligvis mer eller mindre ødelagt Bitihorn som turmål for vanlig svettende, men det er da fortsatt uendelig mange turmål igjen. Men økonomisk høres det ut som et luftslott en haug dumme investorer og en enda dummere bank ville gått med på for å få liv i distriktene. Etter ei tid ville det gått konkurs og så ville noen andre, trolig relatert til opprinnelig investor fått overta hele greia til en spottpris. Gondol på Galdhøpiggen ville kanskje vært lønnsomt, men på Bitihorn? I et normalår, hvor mange dager er ikke hornet i tåka? I løpet av en normalvinter., hvor ofte blåser og stormer det ikke der oppe på en slik måte at gondolen ville måtte stenges. Hva med tilhørende infrastruktur? Veier og vinteråpning av dette? Bitihorn er et fjell som ikke er uberørt, men samtidig har en viss karisma, derfor kan det jo egentlig bygges ut videre i turistsammenheng, men da på en så skånsom måte at det i minst mulig grad fører til sjenanse for Jotunheimen, eller mer press på områdene videre innover. Gondol på Prekestolen eller Galdhøpiggen kunne nok blitt lønnsomt, men neppe på Bitihorn

Er det deg Trender? Det var nok bratt snøbakke der den gangen Thommessen e.l. de han har fått info fra gikk der. Bokserien har nok noen svakheter, men Thommessen & co. har nok vært mer på tur i høye norske fjell enn de fleste. Han har nok neppe vært på alle toppene i bøkene, men ..... Jeg vurderte å gå opp fra Svellnosbreen mot Tverråtind 2302 for ei ukes tid siden. Julia var med og vi brukte langt tid opp brefallet. Det lå ei bratt firnfonn oppover der med lyst bratt fjell videre opp mot ryggen. Østenden ser man godt er bratt fra nedsiden.. Det er nok en rute som er å foretrekke andre veien, men det er spesielle snøforhold i år. Tidligere på sommeren i mer normale år er det nok en bratt snøbakke der. Hvis snøforholdene i tillegg er gode, tror jeg det ville gått greit å komme ned der... For øvrig har jeg også opplevd lignende bratt nedstigninger, kanskje ikke så bratt som din, men hvor man har tittet tilbake og lurt på hvordan i huleste man kom ned der.... Bl.a. i sørflanken på Knutshø.... Artig beskrivelse for øvrig

Flott område! Er helt enig med deg i at det blir for mye Jotunheimen og for mye toppturer, men det må eventuelt rette seg opp ved at folk skriver mer omg andre turer, slik som du har gjort, ikke ved at de som har vært på toppturer i Jotunheimen slutter å fortelle om det. Så i så måte var ditt innlegg et kjærkomment brudd med mønsteret! Flott!

Dere som har vært på Veobrehesten... Så et interessant bilde tatt av en her i Valdres som viser ryggen i profil ganske godt. På bildet virket det som om ryggen hadde 3 toppunkt. Noen som vet om noen av de to andre har en pf på +10m? Noen som vet om vanskeligheter i bestigningen av disse to? Har hørt historier om lasso og lignende for å komme seg helt opp på toppen. Kan noen bekrefte disse? Evt. utdype.

Stian: Det er ikke noe hemmelig egentlig. Det er rett ut for Tyskerplassen egentlig, rett vest for Steindøla der Leirungsåe flyter stille et kort stykke. Kan tenke meg 100-200 meter vest for Steindøla. Slangemønsteret er mest i sydlige deler av elveløpet. Det er også lettest å finne veien når man går fra syd. Det siste stykket mot nordbredden er strømmen striere. Man går via ei lita øy i elva. Ved sterk strøm er det vanskelig å få til, og man må uansett regne med å trå på steiner som ligger litt under vassflata. Stokk eller staver er til god hjelp.. Mister man ikke balansen så kommer man seg tørrskodd over med normale fjellstøvler.. Kim: Bare si i fra når du har lyst til å klatre den ryggen...

Er det egentlig noen stor forskjell mellom klyving og lett klatring? Bratt klyving kan være nærmere det som egentlig er klatring enn f.eks. passering av eksponerte punkter hvor tau benyttes som sikring. Lett klyving, f.eks. det man finner fra Juvassbreen til Galdhøpiggen, eller opp mot toppen av Store Soleiebotntind er når hendene tas i bruk som hjelp. Etterhvert går klyving over i klatring. Grensene er flytende. Dette er et svært subjektivt området. Ved å lese klatrefører for Jotunheimen for eksempel er det tydelig at dette bærer preg av den subjektive vurderingen til de som har gått der. Strekninger med 2+ 3 kan virke enkelt på meg, mens strekninger beskrevet til 1-2 eller sågar som enkelt kan virke værre. Klatringen graderes fra 1-10 i Norge. 10 blir i praksis ikke benyttet fordi det skal være umulig. 1 er på samme måte veldig enkelt. Graderingen 1 blir normalt ikke benyttet fordi det ikke er klatring, men forholdsvis enkel klyving. De fleste enklere toppturer hvor man trenger hendene til hjelp kan godt graderes til 1 2'er klatring er med en gang mer krevende, dvs. du er avhengig av hendene for å ha sjanse til å komme deg opp. Min erfaring er at 2'er klatring godt kan sammenlignes med mer krevende klyving. 2' er klatring bruker man normalt ikke sikringsmidler i forbindelse med, med mindre det er utsatt i tillegg (og det er det mange ganger). På grad 3 vil erfarne klatrere og andre som er veldig vant med å bevege seg vertikalt fortsatt kanskje snakke om klyving, men vanlige tinderanglere vil nok neppe det. Grad 4 er nesten utelukkende nær vertikalt, men er gjerne bestykket med gode tak.. Men å definere overgangen er vanskelig. Besseggen er klyving. Store Skagastølstind er klatring. Hvor derimellom man skal sette grensene er nok ganske subjektivt.