morten

Estetisk er subjektivt og må ikke være spiss. Hårteigen er et utrolig karakteristisk fjell, med omtrent like form fra alle kanter. Mange fjell er estetiske fra ei side for så å være null og ingenting fra en annen... Jeg synes nå Lodalskåpa er et flott fjell og jeg da fra øst med steinomolitten som reiser seg fra den hvite breflata...

Trekker tilbake det jeg skrev om vettskremte ryper lenger oppe... På vår vei mot Storen på lørdag gikk vi forbi flere rypekull som knapt gadd å lunte vekk når vi kom.. Det var først da jeg prøvde å knerte dem for hånd ved å vri om halsen på dem at de forstod de hadde vinger... Er rypejakt noen stor utfordring, jaktmessig... Er det ikke nesten som en litt avansert variant av bærplukking.?? Man må gå like langt for multer mange ganger, og det er jammen ikke alltid man finner multene lettere enn rypene, og så daffe som de var nå, så kan jo selv lillebror treffe....

Var der 13. og innser at det ville blitt litt mye dansing uten, selv med isøks... Det medførte bæring av et ekstra par støvler til bandet, men men.... Toppen ble det ikke noe av av forskjellig grunner.. Vendreis på hjørnet.. Se turrapporter..

Hvorfor gjør de det? 4+ skal jo tross alt, i alle fall ikke iflg. Jon Gangdals definisjoner være slik en kunst.. En som leder opp til Storen bør jo uansett kunne gå et 4+ punkt i ueksponert terreng, og de som følger etter kan jo jukse litt med tauget...

Sent fredagskveld, på vei ned til Årdal. Tåkeskyene henger tungt nedover de bratte fjellsidene. En snau time senere, opp mot Berdalsbandet overraskes vi av stjerneklar himmel hist og her. Dette får humøret oppover og selv den nidkjære bomvakta som sitter her etter kl. 22 en fredagskveld i september får ikke ødelagt humøret. Ned mot Turtagrø blir det bare bedre og bedre. Innen vi har fått opp teltet i Ringsdalen er det kun de høyeste toppene som fortsatt gjemmer seg i skyene. 05.50 ringer vekkerklokka (i ettertid ser jeg at det godt kunne vært en time eller to tidligere). Ute er det skyfritt og kaldt. Ingen grunn til å snu seg rundt i soveposen nå, her er det bare å sette i gang. Litt over halv syv begynner vi å gå. To drepende tunge sekker skal bæres fra snaut 1000 til 2405 meter. Vi har et tau hver, personlig klatreutstyr, kamera, klær, mat med mer. I tillegg har jeg et par ekstra støvler med stegjern utenpå sekken. Brestøvlene er alt for lite snille mot føttene mine til at det kan gå en hel dag, samtidig som jeg ennå ikke har fått meg et par stegjern til de vanlige fjellstøvlene. Tor Erik har sikringsmidlene. Totalt er det nok en 13-15 kg. på hver, og det merkes opp den bratte lia med myk vegetasjon fra Ringsdalen opp mot Dyrhaugsryggen. Vegetasjonen suger til seg en god del av hvert eneste fraspark. Jeg er bare sjeleglad at det er såpass kjølig, ellers ville jeg vel ha smeltet allerede her. Morgensola treffer breen på Store Ringstind. Glødende rosa farger. Det er vakkert. Antydninger til nysnø på Soleiebotntindane gjør oss litt urolige og når Store Austabottind dukker opp med en fullstendig hvitpudret nordflanke forstår vi at Skagastølstindane kommer til å være hvite de også. Håpet er at sola skal få skikkelig varme og smelte det meste. Når Skagastølstindane endelig dukker opp så er det som om en hvit linje er trukket ved ca. 2000 moh. Alt over er hvitt! Håpet om å komme til topps blir med en gang litt mindre, men prøve skal vi i alle fall. Ved Øvre Dyrhaugstjerna har vi gått i vel en time og får en velfortjent pause ved det blikkstille vannet. Hurrungtinder i morgenlys som speiler seg er umulig å gå forbi uten å fotografere. Vi har kommet litt for høyt opp og må en del ned igjen på vår vei over til Skagastølsdalen. Vi kommer inn på stien like ovenfor Tindeklubbhytta. Her det også flere andre på vei oppover. To par går litt foran oss, mens like bak følger en gruppe på 5. Etter å sklidd på såpeglatte, rimdekte steiner et godt stykke, er det en befrielse å komme på stien hvor støvlene blir værende der man setter dem inntil de får beskjed om å gå videre. Stien er lettgått, omgivelsene storslagne og det går greit fremover. Morgensola lyser opp Dyrhaugsryggen mens vi selv befinner oss i skyggenes dal. Ved brekanten er det skobytte for min del. Litt stusselig ser det nok ut der jeg trasker oppover breen med et par fjellstøvler i hendene, men breen er lett å gå (uten stegjern ville det forholdt seg helt annerledes) og vi er snart oppe på bandet. Sprekken helt øverst på breen passeres enkelt på hardfrosne snøbruer, men jeg stusser likevel litt over uttalelser jeg tidligere har hørt om at Skagastølsbreen er sprekkfri og trygg. På vår vei har vi passert et skummelt vannhull, omtrent passe stort til å sluke en mann, og lenger vest på breen er det en del sprekker. På bandet legger vi inn en kort rast. Det samme gjør de fire foran oss. En av dem er medlem av tindeklubben og alle er de velkjente med tau, jern og bratt fjell. To av dem har vært her før og full av respekt vil Tor Erik at vi følger etter siden vi selv ikke er kjent på fjellet. Alt som er av vann er frosset så det er livsfarlig glatt mange steder. Opp Midtmaradalen trekker det mye fuktighet i form av tåkeskyer, men de smuldrer heldigvis bort i det de når bandet. De 5 bak oss har vi ikke sett på en stund, men vi følger like etter de 4 i morgensola. Vi går stort sett etter varder og tenker ikke selv så mye over hvor vi går. Allerede temmelig langt nede dukker det opp små utfordringer der vannet har frosset til ei hinne på steinene. Klyvingen behøver ikke være veldig vanskelig før det blir en utfordring av slikt da. Et godt stykke opp i fjellsiden kommer vi til et markert belte med bratte sva som sperrer det meste av veien, jeg synes likevel vi er for langt til høyre, men siden jeg uansett ikke er klatreren blant oss holder jeg kjeft. De 4 andre tar på seg klatretustyr og Tor Erik vil følge etter så det blir en del venting. Lenger til venstre står en varde og slynger viser at folk har rapellert ned - Her hvor vi står er det ingen tegn som tyder på mye trafikk. I tillegg ligger det i skyggen. Guttene kommer greit opp, men jentene kommer ikke opp det første opptaket som er ca. halvannen meter høyt, uten gode håndtak. Fjellet er såpeglatt av snøen. Den ene får stå på skulderen min, mens den andre får bruke Tor Eriks hender. Endelig er det vår tur. Tor Erik sliter en del med å komme opp, men greier det alene. Jeg bruker tauet. Flere glatte partier passeres, partier som i tørt vær kanskje er en god to'er men som nå fort både blir 3'ere, 4'ere og enda mer. Vi kommer opp til ny standplass og er nå uansett "fanget" i denne ruta. Det blir en god del venting, men heldigvis skinner sola. De 5 andre har kommet etter og er nå nede ved klatringens begynnelse. Endelig er det vår tur igjen, inne i en snødekt og skyggefull vinkel bærer det, mens normalveien ligger der 30 meter lenger til venstre, i sola og gliser av oss. De andre har brukt lang tid opp, og det samme gjør Tor Erik. Dette er fort opp mot en 4'er på tørt fjell mener han... Her på de såpeglatte flatene er det i tillegg bare å plusse på. Jeg tviler på om jeg hadde kommet meg opp uten juks, men det er ikke et tema uansett. Jeg vet at vi begynner å komme i tidsnød og bruker tauet der andre løsninger ikke er åpenbare. Således kommer jeg meg forholdsvis raskt etter. Endelig kan vi gå litt igjen, men det varer ikke lenge før det blir bratt. En skråtravers opp mot punktet der rutene til Hjørnet og Andrew's renne, de to vanligste rutene fra bandet, deler seg sikrer vi igjen. Det er meget enkelt, men snølaget og stedvis isen gjør underlaget lite pålitelig og på det glatte flatene nedover er det ikke noe problem å få god fart ned mot Midtmaradalen. Utsikten er herlig. Nede i dalene gløder lyngen i rødlige farger. Det lille laget med pudder gjør Store Austabottind ekstra attraktiv, og det hele tatt følelsen av å være høyt oppe er sterk. Vi er vel på vel 2200 meter nå. Oppover mot hjørnet ligger snøen hardpakket i ei renne. På grunn av manglende bremsefelt på nedsiden sikrer vi også her. De andre er for lengst på vei ut i Andrew's renne. Jeg vet ikke om det er snøen som er skyld i det, men vi finner ikke den riktige veien til hjørnet, men havner ut mot østflanken 6-7 meter nedenfor hjørnet. Jeg sikrer og Tor Erik klatrer opp. "Jeg tror ikke vi kommer opp i dag roper han", "Er du sikker!", roper jeg tilbake, "99%!".. I dette øyeblikket skjønner jeg at det ikke blir noe av toppen i dag. Kraftig vind pisker forbi og sender snøklumper og fokksnø ut i lufta. Et øyeblikk uten votter er nok til å få stive fingre. Jeg klatrer etter, for jeg vil i alle fall ha sett hjørnet, hyllene og galleriene med egne øyne. Klokka er 15, vi har brukt 5 timer (!) fra bandet og opp hit. Det er mørt kl. 20.30. Sola har ikke smeltet snøen her ute som vi hadde håpet. Snø og is ligger bortover hylleformasjonene. Sola er i ferd med å si farvel til denne siden for å overlate den i skyggenes forvaring resten av dagen. Til tross for snøen. Det ser ikke avskrekkende ut med sikring. Det er langt ned til Slingsbybreen, men ikke like loddrett som jeg hadde forestilt meg. Tidsaspektet blir avgjørende, og det er ingen vanskelig avgjørelse å ta. Vi tar noen vinterlige bilder i sola på hjørnet før vi forbereder oss på returen. Før vi vender om får vi en herlig utsikt mot den snødekte Styggedalsryggen og Jotunheimen. Bortsett fra her i Hurrungane er det bare toppene over 2300 moh som er ordentlig hvite. En kort rapell ned fra hjørnet, deretter en 50 meters gårapell ned snørenna, litt gåing, så en 50 meters direkterapell. Herfra holder vi litt lenger ut mot Skagastølsdalen og kan gå ubesværet på snøen der vi hadde vår vanskeligste taulengde på vei opp litt lenger til venstre. Taubruken blir avsluttet med en siste 50 meters rapell. Det beste av alt er: Vi klarte det uten å sende stein i hodet på de 5 bak oss. De snudde et stykke lenger nede, og har vært i gang med rapellering under oss med engstelige blikk opp mot oss. Nedenfor hjørnet feide tauet med seg noe stein når det ble dratt ned, her gikk det greit. Nedover mot bandet følger vi de 5, og varder. Likevel kommer vi ned en annen vei. Det er tydelig at det er minst to vardevarianter i den nedre delen av fjellet. Litt over halv ni er vi nede ved teltet i Ringsdalen. Støle og sårbente. Til tross for en del venting har jeg omtrent ikke sittet på rompa de 14 timene. Vi skifter og kjører ned til Turtagrø for litt lys og varme samt noe forfriskende for strupen, men blir møtt av et oppslag som sier "closed because of wedding". I ettertid filosoferte jeg over hvordan det hadde vært hvis vi hadde gått vår egen vei, fulgt varder og ikke blitt hengende bak de 4? De kom til toppen, riktignok med mørket snikende inn på vei ned. Vi vill trolig spart den vanskeligste klatringen samt ganske mye ventetid. Hadde vi nådd hjørnet 13-13.30 ville vi nok fortsatt. Vi kommer tilbake, men ikke midt i september neste gang. Nytt 03.11.2003: Se flere bilder på www.etojm.com/dir/

Første: Glittertind juli 1989. Foreløpig siste: Høgvaglen august 2003.

Har også sett styggelig mye ryper i det siste.... Bl.a. i Rondane.. Ubeskjedne stakkars rypenaut som man kommer skremmende nær på... Det blir nesten for lett... Synes litt synd på de..

Ikke noe problem Tom. Det er tross alt vinter i landet på den tiden og man går da ikke ubevæpnet rundt. Line som fortsatt, i likestillingenst navn, går foran og brøyter spor holder sin isøks med den spisse ende rett frem i et stramt grep i det Moskusen setter inn sitt hjernedøde og fåfengte frontalangrep. Line og Kim som går først tar av for det meste av støtet, og mens disse to tapre krigere spytter Moskushår og får igjen pusten kan du Tom, ganske ubesværet børste snø av dine olabukser. Altså no shitting and don't worry... ( Jeg får lov til å spøke litt med deg Tom?)

Kim: Kanskje man må feige ut å ta det helt i slutten av oktober?.. Vi gjør det slik: Line går først og brøyter snø. Ung sprek jente av dalen slekta. Du går som nr. to og skyver Line litt i de tyngste partiene. Tom går i midten mens han forsøker å holde olabuksene snøfrie. Samtidig kan han som mobil og mms freak holde Kjell Erik oppdatert på progresjonen, mens jeg går bak og nyter naturen. Snøbrøyting er dessuten verdens beste mosjon. Jeg husker en gang jeg og Julia reiste opp til flyplassen ved Fagernes, Leirin. Det var i januar, det var kommet masse snø 1-1.5 meter løs snø rett ned til bakken. Vi gikk en runde på ca. 250 meter i skogen, inkludert noen bratte oppstigninger. Gjett om vi svettet i de 7-8 kuldegradene da? Egentlig burde alle tøffinger og andre med ambisjoner legge vekk skiene av og til, ta på seg tøfler og gamasjer og ta seg en gåtur ut i skogen om vinteren. Det er nesten som å svømme i betongvelling.... Tom Jeg unner deg av hele mitt hjerte noe annet enn olabukse Kjell Erik Insinuerer du dårlig givermentalitet her nord? Vi er jo så snille Men vi er ikke et rikt folk, og heller ikke dumsnille. Å betale flybillettene hjem for utvandrede nordmenn som enten frivillig eller på grunn av kjærligheten har flyttet, det kan ikke tilskrives dårlig og egoistisk mentalitet Nei det er en løsning: Si opp jobben, overtal kone og barn og flytt til Øvre Bøverdale... De har ikke bredbånd der, men de har vei og vanlig telefon og et landpostbud med.. Her kan du drive med sjølberging i tillegg til at du kan ha et eget firma. Da blir ettermiddagsturene på Loftet og Storbreahø i stedet for "Van der Hügel" som nå.... Men på den annen side, fjell er jo ikke alt i livet.... Du kan jo reise på dagstur til Paris og London.

Kim og Tom: Jeg mangler topper på Dovrefjell - hva med en "fototur" tidlig i november til Svånåtindan og Langvasstindan?

Allerede på kjøreturen fra Skrautvål minnet fjellbjørkenes gulfargede blader oss om at høsten var i anmarsj. Første helga i september var her og værmeldingen var ikke mer enn sånn passe høstlig. Vi lot oss likevel ikke skremme, men pakket i stedet bilen og satte kursen mot Rondane, nærmere bestemt Døråldalen med Høgronden og Trolltinden (tidl. Sagtinden) som turmål. Etter 260 kilometer i bil lørdag formiddag kunne vi begynne å gå litt over tolv. En kraftig sydvestvind slo i mot oss og fikk øyne og neser til å renne allerede fra start ved Nedre Dørålseter. Et kort stykke gikk vi i feil retning mot brua over Atna, ei flott trebro over det krystallklare, grønnlige Rondvannet. På andre siden begynte stigningene brutalt, omlag 50 meter opp ei diger sandmorene, med den hviteste, fineste sand man kan forestille seg før vi kom opp i Skranglehauganes eventyrverden. Skranglehaugane er verd et besøk alene - Overalt er det hauger og rygger dekket av grønnlig lav med dødisgroper innimellom. Disse gropene er stort sett fylt opp av lyng og annen vegetasjon som får et vidt fargespekter fra rødt til grønt om høsten. Disse fargene er så intense mot den lyse laven. Et virkelig sterkt inntrykk. Videre førte stien oss over i den godt skjermede Vidjedalen, et lite paradis i seg selv hvor fjellbjørka strekker seg opp i over 1100 meter, godt beskyttet mot de kraftige vindene som blåser over Vidjedalsflya. Vidjedalsbekken som renner her er typisk for vassdrag høgt i Rondane. Forholdsvis begrensede mengder med krystallklart vann, omgitt av kritthvite og til dels glattslepne steiner på begge sider. Digerronden og Midtrondane var fri for skyer, mens Høgronden ennå ikke ville vise seg for oss. Litt nysnø lå øverst i nordhelningene over ca. 1900 meter, for øvrig hadde den knallvarme sommeren gjort kål på det meste av snøen. Det var et lettgått og behagelig terreng inn mot foten av Høgronden og den forholdsvis lange anmarsjen gikk fort unna. Vi var fornøyde med fremdriften og egen dagsform og lot oss ikke knekke av at en jogger føk forbi oss i et langt høyere tempo. På vei innover passerte vi Neverbutjernet, tegnet inn på kartet som innsjø, men begge gangene jeg har vært har har tjernet vært uttørket. En stor vegetasjonsfri steinørken er alt som er å se, men meget taknemmelig å krysse med flate steinheller og sand. Når vannet er fylt opp kan det umulig ha så mye som en meters dybde på det meste.Høgronden begynte etter hvert å bli sjenerøs og lot oss få se hvor vi var på vei. Høgt troner den over Midtbotn med sorte fjellvegger og uhyggelige grusrenner. Alle bekkene vi passerte på vår vei var uttørket, dvs. det fantes nok litt vann men det rant godt skjult under overflaten. Inne ved det store tjernet i Midtbotn (som ikke var uttørket) møtte vi de første på vei ned fra toppen. Hittil hadde vi hatt fjellet for oss selv med unntak av jogger'n som kom og forsvant i løpet av et blunk, men ikke nå lenger. Folk hadde tydeligvis startet tidligere enn oss, for hele veien oppover ryggen kunne vi se små menneskesiluetter på vei opp eller ned. Med målet i sikte og med godt mot tok vi fatt på stigningen mot toppen. Først 200 høydemeter lettgått motbakke og deretter 400 høydemeter brattere steinur. Stien forsvant mer og mer, mens turistforeningens røde T'er stod like tett hele veien. Nysnøen dukket etterhvert opp, først spredte klatter i søkk innimellom steinene, etterhvert større flekker. Tåka gadd ikke vente på at vi skulle få unnagjort vår toppvisitt men la se nådeløst rundt hele toppkronen og var vår følgesfiende på hele bestigningen. Jogger'n kom nedover, i et litt roligere tempo nå enn sist vi møtte ham, ikke så rart kanskje på vei ned glatt og våt steinur i et par lette joggesko. Møtende trafikk lenger nede hadde også møtt Jogger'n (vi spurte) og beroliget oss med at han var over i gående frekvens allerede på vei mot toppen, men at han hadde lagt inn en kort spurt i det han jogget forbi en 9 åring på vei mot toppen. Jogger'n smilte og beroliget oss med at det ikke var langt igjen til toppen. Vi gikk ikke helt på den og la på litt for oss selv for å unngå å bli skuffet over en topp som "aldri" kom. Til sist var den der: Et byggverk av en varde, stor som et lite hus. Slik virket det i alle fall i tåka. Vi var de siste på toppen, bortsett fra tre karer som traverserte fra Dørålseter via Digerronden, Midtrondene og nå Høgronden på sin vei til Bjørnhollia.Toppen var intet blivende sted: Ingen utsikt, ingen varmestue, ikke en gang varme. En kort hutrende spisepause unnet vi oss bak ei stor levegg 20 meter bortenfor varden før vi forsiktig skled oss ned de snødekte steinene. 3 timer og 15 minutter hadde vi brukt opp og returen tok oss nesten 3 timer til tross for at vi syntes det gikk bra unna. Slike lange turer hvor været med vind og kulde setter en stopper for de lange pausene gjør at beina blir ganske slitne mot slutten. Det var to par stive stokker av noen bein over såre føtter som ankom bil og telt. Utrolig hvor godt en god varm sovepose, deilig mat og en rykende kopp kakao kan gjøre for humøret etter en slik tur.

Espen: Det er mulig det, men det er en del i Valdres. Jeg kunne listet opp mange. De er for en stor del litt eldre, men for å ta noen så har du Erik Thommessen, kjent (?) forfatter av toppturbøker. Tor H. Skogheim medforfatter i disse bøkene. Marit Nyhagen, første kvinne på alle 2000 metere og en rekke andre samlere av 2000 meterstopper som er mer eller mindre ferdige. Den kjente (?) fjellkunstneren og klatreren Leslie Ayres har også base i Valdres. Et lignende tindemiljø har jeg ikke inntrykk av at man har i Lom eller Vågå eller Sogn for den saksskyld. Det som naturligvis mangler i Valdres er de store guidefirmaene, men det skyldes litt større avstand til de største breene og bratteste tindene.

Jajamensann. Dessverre. Alle som har erfaringer med knær, har vel dårlige erfaringer.... Det beste er nok ikke å ha hatt noen erfaringer med knær. Har for øvrig inntrykk at det er utrolig mye dårlige knær ute og går blant folk... Litt vondt skal det gjøre, men det får være grenser.. Jeg har to typer smerter A: Inne i kneskåla. Den har jeg alltid hatt ved lange steinete nedstigninger, den har som regel gått bort etter noen dager og har som regel bare blitt ignorert. I år har den imidlertid satt seg, slik at når jeg ikke er varm, så gjør det vondt i det sivile liv, bare å bøye seg helt ned, regner likevel med at det skal gi seg når oktober kommer og de store opp og nedstigningers tid har gitt seg. Mot denne type smerte har jeg bare et råd: Slanke seg og bruk gåstaver eller unngå store nedstigninger... Slanke seg er som regel en ønskedrøm for oss som elsker sjokolade og annet munngodt og ikke ønsker å drive med idrett og jogging innimellom fjellturene. B: Leddbånd / sener bak kneet. Dette fikk jeg første gang i september etter en aktiv fjellsommer for en del år siden. Den ligger der ofte som en latent lurende smerte og det året slo den til med lynende smerter innimellom. Doktor kunne ikke stort gjøre, han sa at han kunne anbefale omslag med kålblader så lenge jeg ikke sa til noen at han hadde sagt det, for øvrig ga han meg resept (reseptfri) på Weleda Arnika salve. Den har jeg brukt tidvis og vet ikke om det er troen eller salven som har hjulpet, men på denne smerten har det blitt bedre. Den ligger og lurer av og til, men de lynende smertejagene langt inne i fjellet har holdt seg unna, og sommeren 2003 står ikke tilbake for noen annen sommer hva vertikale metre angår. Ellers anbefaler jeg å gå i et tempo som gjør at du hele tiden er varm og med så lite vekt som mulig. Forsiktige, langdryge nedstigninger hvor kroppen ikke blir varm er ugunstig tror jeg.. "Danser" du ned steinura i et tempo som gjør at du svetter vil også både ankler og knær bli mykere.. Et jevnt flyt nedover gjør dessuten at du får en litt mer fjærende og skånsom gange. Rykkete og hakkete gange ned steinura med brå stopp hele tiden er ikke bra for knærne... Hilsen en som veier 10 kg for mye, og som vet utmerket godt hva knesmerter er og som til tross for det kan loggføre mellom 30 og 40.000 vertikalmeter i sommer uten store knekatastrofer...

En rørende historie Nesten for god til å være sann... Den kunne nesten vært brukt som en reklame for DNT, men ikke still opp! Ønsker dere flere gode opplevelser! Utenfor Oslo!!

Tja for noen blir det nok en besettelse, og for noen faller nok en del andre turmål ut på grunn av samlinga... Fordeler og ulemper, så lengde det ikke tar helt overhånd (slik det gjør for enkelte fotballidioter som sliter med å gå i bryllup e.l. dersom det er kamp) så er det en "sunn" besettelse... Det får folk til å dra mer på tur enn de kanskje ellers ville gjort.. Det er rett og slett en motivasjonsfaktor. Hva som skjer når samlinga er full, det kan kun de som er ferdige svare på, men det vil alltid være nok av meningsfulle turmål for en fjellelsker.. Skal man først ha en hobby og en lidenskap, så er dette ikke den værste... Som med så mange andre ting, er det imidlertid viktig å ha et litt edruelig forhold til det, og ikke la det bli for ekstremt.

Var med i DNTu en del år, riktignok ikke i Oslo, men du begynner vel å bli litt for gammel Tom? Aldresspennet er nok større i Oslo riktignok, men hva med å prøve OSI fjell (universitet i Oslo), de har program på internett og har mange løselig organiserte turer, og tror ikke det er noen hindring dersom du ikke er student...

Tom: Er helt enig med deg når det gjelder Jotunheimen. Det finnes ikke flottere høgfjellsområdet på det norske fastlandet. Spennvidden er nesten komplett. Det er klart at for folk som kun ser topper som er spissere enn kirkespir så er det mye kjedelig i Jotunheimen. Men hva med spennvidden andre steder? Sunnmørsalpene? Ville egger, spisse tinder og bratte fjellsider. Hvor er de store breene? Hvor er de milde høene, de frådende elvene? Høgfjellsviddene. Krokete furuskoger, hundrevis av blinkende arktiske tjern? Enorme grønne brevann, ville daler med nesten 2000 meter høydeforskjell. Sunnmøre er høge fjell gjennomskåret av lavland og siviliasajson. Jotunheimen er sammenhengnede, variert. Rondane er Rondane, Sunnmøre er Sunnmøre, Vidda er vidda (Hardangervidda for eventuelle Finnmarkinger), Josten er Josten.. Alt vel og bra, men Jotunheimens mangfold, storhet og spennvidde finner du ikke så konsentrert ellers. Du trenger ikke å gå på topper for å kose deg i Jotunheimen... Å rusle langs Mjølkedøla fra Eidsbugarden en fin høstdag, eller innover Leirungsdalen for densaksskyld... Eller utforske den frodige Utladalen. Leking i blåis på Svellnosbreen eller Smørstabbreen, vandre blant støler i Smådalen, tøffe på båt innover Bygdin, eller bare rett og slett den trauste hytte til hytte turen... At det ligger et tresifret antall topper over 2000 meter her er heller ikke negativt. Dersom noen ikke liker høer og lignende er det demmes problem(?) og de trenger da ikke gå dit, men fjellet er mer enn vertikale utfordringer og grenseflytting, det er også stillhet, flora og fauna, utsikter, mosjon og vandring, rekreasjon, og gjerne en porsjon adrenalin eller fem, men ikke bare....

Heisann! Nå har vi vært der.... Bare et par informasjoner - Renclusa refugio var 2150 moh, Portillion Superior var ca. 2850 moh, ikke 3100 moh... Toppeggen var smal, men fin og gå, ingen vertikale stup på noen av sidene, men temmelig bratt (i praksis så er vel effekten den samme som vertikalt dersom man faller, men følelesen blir ikke den samme som ved et vertikalt stup)... Takker i alle fall for informasjonene

Pico de Aneto er med sine 3404 meter det høyeste fjellet i Pyreneene, fjellkeden som "deler" Frankrike og Spania med det underlige fjellandet Andorra midt inne i. Turmålet ble da også valgt fordi fjellet er det høyeste, ikke nødvendigvis det fineste. Været var det så som så med, men vi tok bussen kl 8 inn til veiens ende i ca. 1900 meters høyde i Valle de Benasque. Vi fikk høre vi var for sent ut og slikt alpe-bla bla bla, men ruslet oppover med holdningen, what comes comes, and what succeeds succeeds. Det var ikke mange andre på vei oppover, noe som overrakset oss siden vi ble fortalt av en som hadde vært på Galdhøpiggen at det trolig ville være flere folk her. Kanskje de hadde startet på fjellhytta Refugio Renclusa, ca. 2150 moh?? Vi passerte i alle fall snart hytta, en riktig forsøplet og heslig hytte før stien ble utydeligere. Spanjolene må elske vardebygging, for det var varder over alt, til høyre, til venstre, i midten og her og der og minst like mange stiantydninger. Vi fulgte det vi syntes virket mest lovende og kom til slutt til Portillon Superior... Et skard,ca. 2850 moh. Her ble Julia igjen med vond fot, mens jeg fortsatt ned mot morenelandskapet på andre siden. Ved brekanten kom tåka, men jeg ville ikke snu nå og trasket innover i tåka med stegjern på. Rundtomkring i tåka hørte jeg stemmer, men noe tydelig tråkk fant jeg ikke. Til slutt dukket et svakt tråkk opp og jeg havnet på en fjellrygg, alt for langt til høyre for det egentlige målet: Collado de Coronas, skulle det vise seg. Tåka lettet og jeg fortsatt bortover mot Collado'n (skard) Her fant jeg tråkket. I stedet for å følge tråkket opp Coronasbreen kløv jeg opp ryggen til høyre (for å slippe å ta på stegjernene jeg akkurat hadde tatt av igjen). Snart var jeg fremme ved den beryktede toppeggen. Noen gikk med tau, andre med lavt tyngdepunkt. Eggen, ca. 15 meter lang, var imidlertid en skuffelse. Bratte fjellsider på begge kanter, ja vel, men ikke loddrett som beskrevet av andre, og ryggen var så full av gode tak at det opplevdes helt uproblematisk å gå her. Sammen med 10-15 andre var jeg på toppen, som var fri for varder, men tilgjengjeld prydet med et digert kors og en påle dekorert med kunstblomster... Med bomturer og slikt tøys ble det til sammen mer enn 1700 høydemetre, noe som merktes svært godt i knærne på vei ned. En flott tur, med en visstnok vanvittig flott utsikt (som jeg bare delvis fikk oppleve på grunn av skyer). Vel nede igjen fikk jeg t skjorte med Aneto 3404 meter preget inn på forsiden.. Kitsch? Tja.-.. Pytt pytt.

Det er kanskje et dumt spørsmål Tom, men jeg antar at vi snakker om et lett drag av ironi her? Eller er dette en sterk erkjennelse som kom en vakker julidag mens du satt på Galdhøpiggen omgitt av stemmesus omtrent som på Oslo S (minus klang og ekko selvsagt) mens kjeks- og sjokoladepapirene flagret rundt ørene dine? Med denne innstillingen må du uansett ikke gi deg før du har stått på Everest. Apropos høye topper, er forleden fantaserte jeg om at de stod en topp på 7014 meter omtrent der Gråhø i Reinheimen ligger... Et isolert fjell, nesten 5000 meter høyere enn de andre fjellene i landet. Med breer som rant langt ned i dalene, bretunger omtrent nede ved Lom kafe og Dombås camping. Et fjell av verdensrang... Noen som har hatt lignende fantasier? Er det nå fjellidenskapen er i ferd med å utvikle seg til en mental sykdom?

Det var også vårt inntrykk at det ikke var så forferdelig mye mennesker i området. Emilius er jo en litt mer populær topp, men selv der var det begrenset med folk. Gran Paradiso var naturligvis litt mer folkteom, men likevel en anbefalt tur for de som gjerne vil bryte den "magiske" 4000 metersgrensen.. Et fjell forholdsvis rent for inngrep, med en skikkelig adkomst (stor høydeforskjell og ingen heiser) Jeg tror nok du har rett i det at hvis man plukker ut topper under 4000 meter i Aosta som ikke står i guidebøker (som Emilius) så er sjansene like store som på en norsk 2000 meter utenom de 30 mest populære. Det med kartene og breene opplevde vi også på samme måte. Hvordan var det med breen innunder Emilus. Da vi var der var det bare ei middels isfonn igen! Jeg tror i alle fall ikke at du trenger å bekymre deg for at ditt innlegg skaper stort press på området... PS! Så du Steinbukker?

I dag skulle jeg og Julia prøve oss på en kort tur sammen i høyden før vi for hjem til Skrauvtål for en løpende ompakking og videre reise til Pyreneene. Vi kom ikke så langt mot øvre Høgvagltjernet før Julias fot begynte å murre og vi ville i alle fall ikke risikere noe med tanke på den forestående ferien. Jeg fortsatte alene videre og krysset bekken mellom Høgvagltjerna. Skjønt bekk og bekk, den var i alle fall stor nok til at jeg ble våt på fotan i det jeg, i mangel på bedre alternativ, hoppet over på en gressvokst tue. Tua trodde jeg var en bevokst stein, men under var det bare luft, unnskyld vann, og da gikk det som det går noen ganger: Våt fot. Enkelt var det oppover mellom Høgvaglbrean. Trist å se alle breene i varmens dødbringende grep. Her var det intet unntak, og kartet kan allerede tegnes om. Høgvaglbrean har jeg nesten alltid opplevd som snødekte. Nå var de, som alle andre breer i området fri for fjorårssnø, utelukkende med firn og blåis fremme i dagen. Lyden av smeltevannet som rant nedover bretunga gjorde nå vondt i sinnet. Stigningen videre var ikke bratt, men vekselvis blankskurt fjell og løse stein i en slags terrasselignende forordning, slik at jeg måtte klyve litt innimellom. Ved foten av hovedtoppen møtte tåka meg og geleidet meg vennlig helt til topps. Utrolig hvor kaldt det blir når man blir fanget i en tåkesky som kastes inn over fjellet med nordavinden. Det ble et kort opphold på toppen før jeg forsiktig vandret videre mot Vestre Høgvagltind på det våte steinene. Nede i skaret var et lite bretjern som forhåpentligvis ga noen flotte bilder (var ute av tåka og i sola igien da). Opp mot Vestre gikk det tungt. Jeg var usikker hvordan ryggen ned fra Vestre skulle bli. I profil så den veldig bratt ut, og det var den for så vidt, men med mange muligheter, i form av hyller o.l. Det skumleste var i grunnen løsmassene. Trøttende morenemasse måtte jeg kjempe meg gjennom de neste kilometerne (sikkert snødekt i snørike somre) før jeg kom inn på en sti som var merket med røde L'er. Noen som vet hvor den stien går? Møtte et polsk ektepar på denne stien, kanskje de hadde forvekslet den med den røde t stien. I alle fall kom jeg inn på T stien et kort stykke før Gravdalsveien... Så nå er det pause fra norske fjell for å stifte bekjentskap med spanske..

Endelig til fjells igjen. Julia ennå litt indisponert etter forstuelsen på Dyrhaugsryggen. Planen var at jeg skulle gå ryggen over Tverrbytthorna og møte Julia før jeg fortsatt mot Nordre Semmelholstinden. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Jeg la glad og fornøyd i vei, uten noen beskrivelser eller lignende å flyte på. Hadde lest noe om rapeller som kunne omgås for mange måneder siden, men det var alt. Været var ustabilt og ikke lenge etter at jeg nådde skaret vest for toppene begynte jeg å få kontakt med tåka, samtidig som steinene var såpekladde. Sort lav, vasstrukket til randen. Jeg begynte å klyve optimistisk i vei, men fant fort ut at under disse forholdene holdt ikke psyken så langt. En bratt, men forholdsvis enkel hammer måtte til slutt omgås da jeg overhodet ikke stolte på fottakene, mens fingrene skled på de glatte steinene. Snart var jeg imidlertid fremme ved det som måtte være den omtalte rapellen, en massiv hammer i raudfjell, sikkert real klatring å gå rett på. Det så langt ut å omgå den til høyre så jeg begynte å karre meg ned til venstre. Glatte og ikke minst LØSE steiner jaget meg raskt opp på eggen igjen. Litt tilbake og så nedover, ikke fullt så langt som fryktet. Det så ut til å gå et tråkk ut i sida på den røde hammeren og ganske riktig, selv i den fuktige tåka kunne man klyve ganske trygt opp her, og ikke lenge etter var jeg tilbake på eggen og kunne fortsette bort til fortoppen vest for Tverrbytthornet, 2030 et eller annet. Videre bortover var eggen ganske smal, overraskende smal. Til venstre lå en diger isklatt, eller det som måtte være igjen av breen her. Jeg måtte over en steintopp til, og bestemte meg for å måle primærfaktor ved hjelp av kropsshøydemetoden. Jeg kom til 10 meter nøyaktig etter å ha tatt forsiktig i, men neppe en pålitelig måling. Sannsynligvis er skaret lenger mot øst ikke så dypt. Jeg gadd ikke å måle, jeg var sikkert seint ute som jeg var. Etter noe mer balansering på forholdsvis smale egger gjensto kun en kort enkel stigning før jeg var på toppen. Jeg ville gå ned mot Tverrbytnete i høyre kant av breen fordi det så veldig greit ut, i alle fall på kartet. I tåka rotet jeg meg litt for langt mot øst, og havnet i ei renne så løs som det går an. Innunder noen enorme steinblokker som lå faretruende langt utpå opplevde jeg det at alt jeg stod på forsvant. Heldigvis ble jeg ikke med, men ble stående til ankels i sand, mens jeg observerte mine tidligere fotfester gå kast i kast med store drønn nedover renna. På veien tok de med seg hundrevis av andre små og store steiner og laget skikkelig fest i renna. Stoppet gjorde de ikke før de var utenfor min syns og høre-rekkevidde. Med ett følte jeg at alt rundt meg var løst og bare ventet på å følge etter. Så lettfotet jeg bare kunne snudde jeg og kom meg tilbake på eggen så fort som mulig før jeg returnerte ned sydflanken under toppen. Nede i dalen bommet jeg selvfølgelig på Julia og gikk en times tid på leting. Da vi omsider fant hverandre med oransje jakker (som vi trodde betød at vi garantert ville finne hverandre) var jeg fornøyd og vi tuslet tilbake til Leirvassbu og en tidlig kveld i teltet.

Tom: Det må da være på trass? Du trenger ikke å tenke på å ikke være for hipp.. Du skygger jo uansett banen når du møter folk, så det er da virkelig likegyldig hva du har på deg Men vil du deg selv så vondt? Vondt sier du? Men det må da være mye mye bedre med ei Fjellräven G1000 bukse. De er lette, slitesterke og tørker fort når de blir våte... Bare husk å klippe vekk det svenske flagget. Ei olabukse... Hmm tenk når du skal ta et langt hardt klyvesteg - hva skjer da? Jo lyden av jeansstopp som revner

Takk Tom. Jeg fikk en GOD latter