Skogens Stønn

Du kan også velge å ligge på sovesal der til en helt annen pris. Men for den gjennomsnittlige fjellvandreren er det vel heler de selvbetjente og ubetjente hyttene som er mest aktuelle å benytte seg av. Der er det jo helt andre priser enn på turisthyttene. Det er i hvert fall disse hyttene som for meg fremstår som DNTs tilbud, ikke turisthyttene. Turisthyttene blir som å legge seg inn på hotell. Det synes jeg er helt greit hvis man ønsker eget rom, dusj og kafe/restaurant. Det er ikke det jeg forbinder med fjelltur fra hytte til hytte.

Du kan eventuelt prøve forsiktig å børste av selve poteavtrykket. Se om du klarer å løfte opp hele poteavtrykket i en klump ut av snøen og bruk noe mykt for å børste av. Om det fungerer kommer helt an på forholdene når sporet ble satt og hvordan vær og snøforhold har vært etterpå. Ja, hundespor avslører seg veldig ofte nokså fort, men av og til oppfører også de seg "unaturlig". Naturen er fæl sånn. Altså å gjøre ting komplisert for oss. Uansett er det alltid artig å studere spor og prøve å finne ut mest mulig hva det kan og ikke kan ha vært. Jeg ser for eksempel helt tydelig bare av bildene dine at dette ikke er et menneske eller en elefant eller en buss, og det er jo tross alt noe...😁

Rådyr? Størrelsen på avtrykket kan ikke måles her. Det som skal måles på ligger jo under snøen. Hvor stor sporgropa er øverst oppe er ikke mulig å bruke til noe fornuftig, annet enn muligens å utelukke elg og folk. Du må følge sporet mye lenger for å avgjøre om dette er en hund eller ikke. Hvis du roper på hunden din vil den som regel komme rett mot deg. Det er ikke sånn at en hund danser rundt i ring hele tiden. Folk går også tur med bikkja midt på natta. Det oppdaga jeg på et viltkamera jeg hadde satt opp i hagen. Det kan jo tenkes at de har nattevakt. Eller bare har vært på en nattlig skitur. Eller noe annet.

Geigerteleren er nok for å kontrollere at all maten som kommer inn døra er så radioaktiv at den er fri for bakterier. Siden de ikke har strøm har de jo ikke kjøleskap og fryser.

Jeg husker etter at mange amerikanere havnet på sykehus fordi de hadde spist (antakelig forspist seg på) jodtabeletter i kjølvannet av Tjernobylkatastrofen. I praksis var nedfallet der så lite at det ikke hadde noen mening å spise jod. Jodtabeletter beskytter kun mot kreftfare fra radioaktivt jod, ikke andre radioaktive stoffer ved utslipp. Radioaktivt jod dannes som en del av prosessen i en kjernereaktor. Hvis radioaktivt jod tas opp i skjoldbruskkjertelen vil det gi en økt risiko for kreft i skjoldbrukskjertelen. Derfor "mater" man skjoldbrukskjertelen med stabilt jod for å hindre at det opptas radioaktivt jod fra lufta man puster inn. Det er først og fremst barn og unge under 18 år som er utsatt for dette. De over 40 år har man ikke sett noen endring i risikoen for kreft i skjoldbrukskjertel ved inntak av jod, og det er derfor ikke nødvendig å ta jod. Man kan lese mer om det her (PDF-dokument): https://dsa.no/atomberedskap/jodtabletter/Spørsmål og svar om jod.pdf

Jeg satser på ved hvis det blir så krise (bålpanne/kvistbrenner/kaminen i stua duger faktisk også). Og vann finner jeg 500 meter herfra i to tjern, og akkurat nå rett utenfor døra i form av snø. Og fryseren trenger faktisk å tømmes for en del, så ei lita 14-dagerskrise hadde ikke vært ueffent akkurat nå nei. Polvarer skal vi fint klare oss uten, men dasspapir er det verre med da. Kanskje jeg må bygge et kriselager. 😁

Men nå har jeg beveget meg helt ut på viddene igjen i forhold til trådens tema. Jo, jeg må antakelig ha en hel bensinstasjon for meg selv hvis jeg skal holde fyr i ei hel uke i alle kokeapparatene jeg etter hvert har anskaffet meg. Blir det krisetid får jeg heller gi noen bort. Det blir en vinn-vinn situasjon siden jeg da ikke trenger så mye fuel og noen andre som ikke har kokeapparat kan få brenne noe fuel.

Men det jeg ofte leser er at folk tenker at de skal dra til skogs, eller på hytta. Selv under såpass uskyldig krise som denne pandemien synes jeg ikke det var samhold og fellesskap som preget situasjonen. Tvert i mot virket det mer som at man tenkte mest på seg selv og sine behov. Man snakket hele tiden om dugnadsånden, men jeg synes ikke det var så mye dugnadsånd. Man kunne for eksempel ikke spise på en restaurant hvis man ikke fikk kjøpt alkoholholdig drikke der. I butikkene måtte man sette grenser på en del varer fordi folk hamstret til seg selv. Polet måtte holdes åpent for enhver pris. Det var galt å stenge grensene fordi man da ikke fikk gjort det man ønsket å gjøre på andre siden av grensa. Osv. osv. Jeg synes faktisk dugnadsånden var fraværende. Det var derfor man hele tiden måtte nevne den og oppfordre til den. Det var mer plikt enn dugnad. Plikten til å tenke på de andre, kanskje mest fordi det var lover og forskrifter som påla folk det. Det lukter ikke mye dugnad av det. Ikke for meg i hvert fall. Men, men...

Det er også en ting til som står veldig klart for meg etter denne pandemien, og det er at blir det så kritisk at polet må stenge, da er det bye, bye for veldig mange nordmenn. Ja, ja. Fra spøk til trill og trall. Jeg tror det viktigste i krisetider er samhold og samarbeid. Jeg har såpass mye fett rundt bringa at jeg nok skal vare adskillig mye lengre enn 14. dager med spagetti a la Capri ville tatt vare på meg. Men alene er man svak, sammen uendelig mye sterkere. Dette er det vel også en del forskning på innvandringstiden og gullrushet i Amerika som støtter opp om mener jeg å ha lest for lenge siden. Så i krisetider må man søke sammen. Helt utypisk tankegang for de som tenker på beredeskap der det stort sett går ut på å klare seg mest mulig alene virker det som. Men det er nå bare meg da.

Joda, men vi har kanskje litt forskjellige teorier og litt forskjellige forklaringer og forskjellige hvorfor-svar. Erfaringa jeg har fra plugger i snø er at når man først har gravd de ned og trampet til, så må man hakke de opp igjen med en solid spade. De løsner ikke av seg selv. Andre kan ha andre erfaringer.

Koronaepidemien lærte meg at det er dasspapir man må hamstre. Resten ordner seg. 🙃

Problemet er at man veldig ofte fokuserer på en liten del av systemet/delsystem og betrakter resten som konstant. Det blir feil når systemene er koblet, altså at de har avhengigheter. Eksempelvis vil bardunenes vinkel avhenge av vindstyrke hvis teltet legger seg ned. Dermed kan de faktisk få mindre belastning enn om man bardunerer slik at teltet ikke kan legge seg ned, fordi vinkelen blir mindre samtidig som tverrsnittet mot vinden minsker. I sånne tilfeller har jeg personlig mest tro på erfaring og testing framfor forenklede teoretiske betraktninger.

Bør kanskje nevnes at det er snakk om rimelig heftig vær før man får alvorlige problemer med å få teltet til å bli på sin plass. Kan også nevne et triks fra Ekspedisjonshåndboka til Ousland at de "sydde" teltet fast i bakken med bretau på kryss og tvers over teltet under ekstremvær i Patagonia. Han nevner også at et nett over teltet for å feste det i baken kan fungere. Men her snakker vi nok ikke om typisk påskevær i Jotunheimen. Ja, mange bra tips å ta med seg i denne tråden.

Har du også brukt ca 1/2 meter ned slik som @Han Derre brukte i nevnte bilde?

I Ekspedisjonshåndboka til Børge Ousland står det at "Har du fått varsel om ekstremvær bør du grave deg en grop slik at teltet kommer litt ned under overflaten. Jeg mener dette er viktigere enn å bygge lemur." Jeg formoder at det er nederkanten av teltet som skal ned under overflaten. Kanskje verdt å teste dette også?

Enig i at dette nok har flere sider og at å bardunere teltet så det ligger helt flatt i vinden nok ikke er det de fleste ville synes var en god løsning. Men det kan tenkes at den fleksingen som litt brattere vinkler på bardunene gir gjør at kreftene ("impulsene") på pluggene blir mindre kraftige slik at de ikke løsner. Kraftige rykk gir en kraftig impulsbelastning. Hvis noe flekser dempes denne impulsen vekk. Det var egentlig tanken min. De få gangene plugger har løsnet har det vært et kraftig vindkast for min del. Ting som flekser gir en gradvis økning av kraften som gjør at ting ikke like lett ryker. Jeg har et godt eksempel selv fra snørekjøring med hunder. Dette er noe jeg ikke kan noe særlig om, men jeg var med på det sammen med ei dame som kunne en del om det. Jeg skulle spenne på meg skiene og bandt tauet til hundene fast i en veibom med det resultat at de klarte å rykke av selve metallfestet som festet tauet til sælen og forsvant i en rykende fart etter dama og de andre to hundene som var dratt i forveien. Jeg fikk da vite at man ikke skulle gjøre det på den måten, men holde i tauet eller feste det i meg selv slik at ting flekset hver gang hundene gjorde et rykk. Det var to hunder, og de rykket i takt, noe som jo er naturlig når de skal sette i gang med en tung last i den andre enden av tauet. Jeg har forresten erfaring med at horisontal vind kan løfte noe som veier en del. Det var på en kanotur i det store utlandet. Vi hadde lagt til på ei strand og været var flott og stille. Kanoen min lå opp ned på stranda ca. 20 meter nedenfor meg da det kom et usannsynlig kraftig vindkast. Antakelig var det en form for fallvind fra fjellene rundt oss som var nokså høye, men vet ikke akkurat dette da. I hvert fall løftet vinden kanoen opp og kastet den mot meg. Den traff meg i hodet og slo meg i bakken. Jeg hadde antakelig griseflaks ved at den samtidig roterte slik at den kanten som traff meg roterte vekk fra meg, for med den farta den kom burde slaget ha blitt adskillig kraftigere. Dette var en Ally som jo veier over 20 kg med spruttrekk og seter. Hadde det kun vært horisontale krefter inne i bildet her ville den kommet rullende mot meg. Den ble rett og slett løftet rett opp før den fikk fart på seg og fulgte vinden rett mot meg. Løftet vil jo avta etterhvert som farten på kanoen øker og farten relativt vinden dermed avtar. Så jeg tror ikke man skal underslå de vertikale kreftene som kan oppstå rundt en konstruksjon som reiser seg opp over terrenget rundt. Men jeg kan ta feil når det gjelder telt selvsagt. De blir jo deformert og flekser i vinden. Kanskje det beste er lange barduner som ligger tilnærmet parallelt med bakken når man ser alt under ett.

Jeg tror vinkelen har mer å si for om teltet legger seg ned eller ikke enn det har å si for om det sitter fast i bakken. Liten vinkel (altså mer horisontale vinkler) vil gjøre at teltet holder seg mer oppreist enn bratt vinkel. Om det er gunstig å tvinge teltet til å stå mest mulig oppreist i kraftig vind aner jeg ikke. Det minsker kanskje sjansen for stangbrekk, men det vil øke risikoen for at noe rives i stykker på grunn av økt areal i vindretningen vil jeg tro. I siste tilfelle vil også belastningene på pluggene bli større. Vektorregningen som presenteres her er å betrakte teltet som en plankevegg som står oppreist mot vinden. Men tenk deg at man tar plankeveggen og legger den ned i vindretningen. Da vil belastningen på bardunene på losida bli mindre enn om plankeveggen holdes oppreist.

Dette tror jeg kankje ikke stemmer helt. Vil du ikke få samme virkningen som for en flyvinge? Vinden tvinges til å gå opp og over teltet, noe som gjør at vindens fart øker og dermed trykket vil minske over teltet. Siden trykket på undersiden og inni teltet ikke minsker (kanskje faktisk heller øker hvis det er åpninger inn i teltet) vil du få en kraft oppover som forsøker å rive teltet vekk fra bakken. Jeg mener du kan se det tydelig demonstrert i denne videoen av et Hileber Soulo i sterk vind. Souloen legger seg ikke særlig ned i sterk vind ser det ut til (kanskje avhengig av retning, men når du får den på langs som i videoen). Det at teltet legger seg ned kan kanskje være en fordel i veldig sterk vind, så sant ikke stengene brekker. Jeg har også lest om en ulykke der teltet med en person inni ble løftet av en trombe i fjellet i Sverige og en person utenfor som forsøkte å holde teltet nede, men ble løftet opp og ramlet ned og ble skadet for livet (https://www.arjeplognytt.se/2019/06/20/nannie-fredrikson-om-att-valja-att-leva-vidare/)

I dag ble det sporing av ulv (Ulvåa-flokken) med Foreningen våre rovdyr: Mange deltagere i alle aldersklasser: Og tradisjonen tro ble det hele selvsagt avsluttet med bål, skaukaffe og grillpølser med masse ketchup og sennep: ...og jammen var det noen som kom over et jervespor helt på tampen, rett i nærheten av der vi satt og skjøv i oss pølser: Her har'n gått:

Nå har jeg ingen ting i mot åte/foring for å studere/få se dyr, men det er viktig å skjønne at man endrer adferden til dyr med åte/foring. Jeg vil forklare det med et eksempel. Ved Hornborgasjön i Sverige tiltrekker man seg traner hver vår ved å hive ut flere tonn korn på ei slette ved sjøen. Derfor kan du dra dit rundt 1. april og se rundt 25000 traner på en gang (og veldig mye annet). Men det er ikke sånn man møter traner på tur i skog og fjell, og for Hornborgasjöns del kornspisende traner. Det er på ingen måte uinteressant å dra dit og se på dem. Tvert i mot er det et fantastisk skue. Men det kan ikke sammenlignes med å se og høre et tranepar på ei myr ute i villmarka. Det første gir mer en dyrehagefølelse, det andre en villmarksfølelse. Nå er jo kanskje dette et ekstremt eksempel, men det vil gjelde generelt ved foring. Bare tenk på fuglebrettet. Du vil ikke se en tilsvarende ansamling av fugler ute i skogen. Der oppfører de seg helt annerledes (men jeg forer fugler allikevel da). ;-)

Species: H. sapiens Class: Mammalia Order: Primates Genus: Homo Height: 1.7 m, 1.6 m Speed: 13 km/h (Running), 10 km/h (Running) Life cycle Humans are the most abundant and widespread species of primate, characterized by bipedalism and large, complex brains. This has enabled the development of advanced tools, culture, and language. In summary, the human life cycle has six main stages: foetus, baby, child, adolescent, adult and elderly. Although we describe the human life cycle in stages, people continually and gradually change from day to day throughout all of these stages. Bite force 162 pounds per square inch The average strength of a human bite is 162 pounds per square inch (PSI), but this pales in comparison to nature's champion chompers. Issues A human being in survival mode only cares about the immediate future. ... So, we have the information, the experts and the solutions to the biggest problems facing humanity: climate change, war, loss of jobs due to automation, risk of economic collapse, famine, poverty and overpopulation. Evolution stages The evolution of modern humans from our hominid ancestor is commonly considered as having involved four major steps: evolving terrestriality, bipedalism, a large brain (encephalization) and civilization. ----------------------------- Mener jeg traff på noen eksemplarer av arten ute i skogen her, men jeg synes ikke de virket veldig aggressive akkurat da. Men jeg var nok heldig og møtte dem når de nettopp hadde spist. Ellers har jeg lest nylig at Kremlinger kan være veldig aggressive, spesielt i områdene rundt Ukraina. Nå finnes vel ikke de i skogene våre - foreløpig.

Ja, beveren er egentlig en grei art å spane på hvis man først vet hvor den holder til. Bevergnag avslører den lett, og vet man hvor beverhytta er er det nesten bare å sette seg til med beverhytta i sikte. Ellers får man bare sette seg og vente. Beveren er mest aktiv om natta, så fra rundt solnedgang er best (eventuelt rundt soloppgang om man orker det). Men det hender man kan se den på høylys dag også. Vi var for en del år siden to stykker på tur i Østmarka ved Skålsjøen. Der sto vi på taket av ei diger beverhytte når den kom svømmende. Vi trodde egentlig hytta var forlatt og sto og betraktet byggverket når vi oppdaget den. Når den kom fram til hytta dukket den og forsvant inn åpningen under vann, rett foran oss. Og mens vi sto der kom den ut en annen åpning og dreiv og gnagde på noen kvister rett ved siden av. Beveren er sky, men den ser dårlig, men den hører godt og har bra luktesans. Og er den nær og blir var deg før du blir var den, da skvetter du (i hvert fall jeg). Jeg har også sett bever på kryssende kurs når jeg har vært i kano hvor den har dukket et stykke før og krysset under kanoen sånn at jeg kunne se beveren under vann. Det var på Nordbysjøen i Østmarka. Ellers er ett av de artigste elgmøtene jeg har hatt innerst i Stølsmaradalen i Jotunheimen. Den gikk der og beitet. Der er det rundt 850 meter over havet. Jeg har flere ganger sett spor av elg høyt til fjells (ikke på toppene da 😄), men dette er den eneste gangen jeg har sett elgen som satte sporene. Jeg tror ellers det viktigste trikset for å få se dyr er det som @Kjell Iver gir over, å være mye ute på tur, og jeg vil legge til "til alle døgnets tider". Det er jo tross alt ute dyrene er.

Jeg betrakter ulven som like farlig som reven for voksne mennesker. For små barn tror jeg kanskje reven kan være farlig fordi den er mindre sky for mennesker. Ulv har jeg aldri hørt at har angrepet små barn, men rev har visstnok gjort det. Hund er vel ellers det dyret man bør være på vakt for. De angriper både voksne og barn (ikke alle hunder da, og joda, jeg er glad i hunder) Villsvin har jeg overhode ingen erfaring med. De eneste jeg har snakket med som har erfaring med villsvin snakker bare om skadene de gjør på innmarka.

Hatt et par spesielle opplevelser jeg også. En gang satt jeg i kantskogen av et vann og så på andefugler ute på vannet. Så kom det en rev ruslende langs vannet mot meg. Den kom helt bort til meg og var på vei til å skritte over beina mine før den oppdaget at veien var sperret av meg og ei veltet buske jeg satt ved (jeg brukte den som delvis kamuflasje mot fuglene). Dermed så svingte reven opp og bak meg for å komme forbi. Den var jo rett bak meg og trekken sto fra vannet og mot meg, så da fikk den ferten av meg. Reaksjonen lot ikke vente på seg og borte vekk var den på sekundet. En annen gang sto jeg og kjæresten i kanten av et jorde og så en rev på andre siden av jordet, kanskje 300 meter unna. Den kom i rett linje mot oss over jordet. Først rundt 10 meter unna oppdaget den oss, snudde og løp tilbake nøyaktig samme veien som den kom. Ungrev kan jo være spesielt nysgjerrig og lite sky. En gang møtte den opp mens vi pakket sammen utstyr og kanoer etter en kanotur i Nord-Sverige (Rogen). Vi var vel en 8-10 personer så vidt jeg kan huske (det er en del år siden). Den fikk mat av oss og ble tammere og tammere mens vi holdt på der. En annen gang fikk jeg besøk av en ungrev inn på kjøkkenet. Den fikk leverpostei av meg og var synlig glad for det (men jeg prøver å la være å mate ungrev, for det ender veldig ofte med at de blir for tamme og til slutt skutt). Men den aller merkeligste opplevelsen jeg har hatt, og som jeg aldri har hørt noen andre har opplevd er med hare. Jeg hadde gått oppover en skogsbilvei på jakt etter en kjentmannspost. Det var lett snøvær, så sporene mine hadde snødd igjen når jeg gikk samme vei tilbake. Da så jeg plutselig ferske harespor. De måtte jo være helt blodferske siden det snødde, Den hadde hoppet samme vei som jeg nå gikk. Framfor meg var det en sving, og jeg visste at bak svingen kom det et strekke på over 100 meter med helt rak vei. Jeg tenkte at nå får jeg gå rolig rundt svingen, så kanskje jeg får se halen på den nederst i veien før den forsvinner. Nåe jeg rundet svingen så jeg en hare nederst i veien. Men den kom mot meg, og den luktet hele tiden på de sporene som gikk nedover, som om den fulgte de tilbake. Jeg sto jo nå på det sporet den fulgte og tenkte at nå får jeg stå helt musestille og se hva som skjer. Og haren kom nærmere. Og nærmere. Og nærmere. Ca. 5 meter unna stanset den. Rett foran meg. Den måtte jo se at jeg sto der, men en kunne neppe skjønne at det var et menneske. Men den luktet ut i lufta, så den skjønte nok at det var mennesker i nærheten. Jeg ventet på at den skulle snu og stikke av, men det motsatte skjedde. Den kom enda nærmere. Så gikk den ut til venstre for meg, kanskje 2 meter unna. Så satt den der og været litt. Jeg så den såvidt i øyekroken. Så gikk den bak ryggen min. Jeg sto fremdeles musestille. Og så fortsatte den videre rundt meg til den sto ved min høyre side, og så nært at jeg kunne klappet den på hodet om jeg hadde bøyd meg litt i knærne. Omtrent som en mann med sin hund. Der satt den ei lita stund før den fortsatte videre og tilbake nedover den veien den kom. Men det var ikke snakk om noe flukt. Den luntet rolig nedover mens den været i lufta. Den luktet nok folk, men den så meg altså ikke. Den må ha trodd at jeg var et tre som sto plantet midt på grusveien. Men dette er spesielle opplevelser og på ingen måte hverdagskost. Ikke for meg i hvert fall. ;-)

Jeg vil heller si utfordringer 😁 Og det grådigste er vi nok, men stygge? Jeg ser mange pene jeg...hele tiden. Særlig hun jeg deler hi med. 😄