Gå til innhold
  • Bli medlem

Svein

Passivt medlem
  • Innlegg

    3 113
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Alt skrevet av Svein

  1. Hehe... såvidt jeg vet stenges aldri fjellet for sesongen It's a neverending story
  2. Et par dager i skibakke med muligheter for løssnøkjøring gjør underverker. Hvis du ikke faller minst 1 gang pr tur, har du ikke prøvd hardt nok Stive sko/bindinger og litt bredde på skiene hjelper selvfølgelig på
  3. "kontrollert"..hehe Fullstendig enig, men dessverre vil det nok aldri skje. Det blir vel utredninger i hytt og pine, budsjettdiskusjoner, krangling om hvordan/når osv osv.
  4. Det var på lokalnyhetene i går også om Åkernesrevnene. Stranda-, Stordal- og Ørskog kommune (mener jeg det var) går sannsynligvis sammen for å bevilge mer penger til sikring/utredning. Om fjellsida ramler ut om 2 dager eller 200 år er det vel ingen som vet. Skjer det i turistsesongen med ditto turistskip og båter på fjorden, får vi ei katastrofe med uante konsekvenser. Selv om katastrofen blir stor nok dersom den skjer utenfor turistsesongen. En skal være forsiktig med å bevege seg i terrenget på Åkernessida. Risikoen for å trakke i dype, overgrodde sprekker skal visst være til stede....
  5. Ja, men Geithornet på ski via Geitskaret... hehe... har du sett svaene i sørsida Går nok et og annet ras der vil jeg tro.... http://www.iriss.no/bildeserie/geithornet/1.htm Har vært gått på ski før Kan kanskje virke som de har gått toppegga til Geitskaret, jfr de siste bildene.
  6. Såg programmet, kom ganske klart fram at det er snakk om å velge pest eller kolera. Selv om Vang-representanten tilsynelatende såg ut til å ha lite peiling.... Hvem gidder å bo i leilighet, hyttetun med gågate osv midt oppå fjellet? Trøste å bære Noen burde kakke han der Buchard eller hva han heter i 'haude' med noe hardt. Visjon? Den visjonen går ut på å flytte byen til fjellet, ingenting annet. Og jeg syns synd på de politisk valgte, som har kniven på strupen og dermed ikke annet valg enn å godta dette. For det er vel de som sitter igjen med svarteper Det er i alle fall det jeg leser ovenfor her.
  7. Du tror det må være 1432-toppen som er i venstre bildekant på dette bildet: http://www.tinderangling.net/info/Bilder/Gullmorhornet030905/15.jpg Har ikke sett på kartet, muligens det kan det vi såg fra nedre helt nord på Gullmorbreen også, vedlegg. Er i tilfelle den til høyre. Mer usikker sett nedenfra....
  8. Tom (eller Morten ) det er ikke slik at næringslivet betaler for noens komfort. Skatter og avgifter betalt av personlige skatteytere er betydelig høyere enn hva som betales av næringslivet. Nå er det ei stund siden jeg såg statistikk på inntektene på statsbudsjettet, men en betyyyydelig post er merverdiavgiften. Og den betales i det vesentligste av private, siden næringsdrivende i all hovedsak har fradrag for denne. Spesielt etter siste avgiftsreform. Norsk skattesystem bygger på evneprinsippet, dvs høy inntekt høyere beskatning. Om vi beskattes over evne er en annen sak. Hvis gjennomsnittsnormannen betaler kr. 100.000 i skatt blir det 200mrd bare i inntektsskatt. Den største skatten næringslivet betaler er arbeidsgiveravgiften, og den går rett til folketrygden. Men det er vel ikke den du snakker om? Jeg ser her vekk fra petroleumsvirksomheten, for den lever sitt eget liv. Men hva har dette med fjell- og friluftsliv å gjøre?
  9. Ikke så mange topper tilgode lenger, men likevel mange turer Såg forresten at i nordsida av Geithornet går en fin snøbakke/bre på skrå opp i retning trig.pkt 1295... Fin autostrade..
  10. Nei, det stemmer. Utover ruter til Kjerringa er det sparsomt med opplysninger i fotturboka om toppene mellom Romedalen og Langedalen. Såvidt jeg husker er det vel bare Mannen som har fått løselig omtale.
  11. Finnes sikkert en haug med måter å gradere turer uten klatring på. Et eksempel fra Fjellhug-boka som omhandler Sykkylven/Sunnmørsalpane -Gradering ved stjerner, 1-6 -seks stjerner er i grenseland mot klatring/tausikring (klatring grad 2+/3-). -fem stjerner, bratt klyving og/eller brepassering, tausikringskunnskap kan være påkrevd. -fire sterjern, kan ha innslag av klyving, men ikke utsatt eller vanskelig. -ei til tre stjerner, enkle turer, også for barn. I tillegg påvirkes antall stjerner av bratt/tung, antall nøydemetre. F.eks er Slogen fra Øye fått 5 stjerner pga sine 1500 vertikale, samme gradering har Søre Brekketind, den har klyving/klatring grad 2 men langt færre høydemetre. Forbehold om at jeg har husket riktig Den nye boka om S&fj, har ikke den gradering med fjellstøvler? 1-5? Sikkert omtrent i samme leie som det jeg har skrevet over.
  12. Nei, ble ikke tid til 1432-toppen. Usikker på hvilken det var også der vi gikk.... Må studere kart/bilder Kløv opp på den midt i bildet, opp i venstre kant, litt bak. Høyde fra egga... 10-15m eller no'sånt. Utsnitt av bilde tatt fra Gullmorhornet.
  13. Sikker og sikker... kikka sist i går, de skriver Raudfonntindane og har to strek ned... (fotturboka) Kan ikke telle for mange nabber, kort vei til kronisk svimmelhet
  14. Har lagt merke til det... de opererer også bare med 2 Raudfonn(-dals)tinder. I og med at der er en Raudfonndal opp i der så... Kan jo hende at begge navn brukes.... skal prøve å komme til bunns i det
  15. Etter mye trasking i fjellene vest for Hjørundfjorden denne sommeren, skulle det bli godt med et gjensyn med en av mine favoritttopper i Sykkylven: Gullmorhornet (1333). En enkel topp der fantastiske omgivelsene har trukket meg tilbake til området gang etter gang. Et planlagt turfølge på 4 blir redusert til 2 sent kvelden før, så jeg og Roger står dermed friere mht rutevalg opp/ned til toppen. Vi bestemmer oss også for å legge inn en avstikker til Geitskaret først, og forlenger dermed turen med et par timer. Sola blir med oss på hele turen Brunstad – Geitskaret Dette er første del av den klassiske overgangsruta mellom hytta på Vellesætra og Patchellhytta. Vi går i slak stigning inn til foten av Gullmorbrekka hvor det venter 300 høydemetre før vi kan følge steinura inn til Gullmordalsvatnet. Det er høy vannstand, så vi velger østsida av vatnet på vei mot Gullmorbreen. Før den skyggelagte bratta opp til breens høyeste punkt, leter vi fram stegjern og isøks. Mesteparten av breen er fortsatt snødekket, noen partier med blåis har begynt å komme fram. Jeg kjenner breen godt etter en rekke kryssinger på forskjellige årstider, så tauet ligger igjen hjemme. Langs den nordlige utløperen går vi i en bue mot venstre, og omgår de partiene det kommer fram noen mindre sprekker. Dette brepartiet kan unngås ved å klyve ryggen til høyre for oss. Videre krysser vi de flate, sprekkfrie partiene mot Geitskaret, og må opp en ca 40 grader bratt/30-40m høy snøbakke før vi kan nyte Slogens fullendte tindeform. Gullmorhornet (1333) Etter ei kort pause i Geitskaret returnerer vi over Gullmorbreen samme vei som vi kom, og trasker på løst underlag opp langs sørøstryggen av Gullmorhornet. Sidebratte, nordøstvendte snøfelter går så vidt greit å få fotfeste på uten å bruke stegjern, vi har isøksa som sikkerhet i tilfelle utglidning. Midtveis får jeg lyst å klyve en av pinaklene på Gullmoregga, og velger den flotteste og mest markerte. Med et par høye tak øverst går det greit å klyve opp. Roger har gått videre mot Gullmorhornet, så jeg returnerer ganske raskt og når han igjen like under toppen. Fra toppen nyter vi utsikten en liten halvtime før vi fortsetter videre langs vestegga. Jeg har gått den 2 ganger tidligere, men det begynner å bli noen år siden sist. Jeg roter fælt med rutevalget, og allerede i første del går vi feil. Vi går for langt ned, og jeg oppdager raskt at det blir vanskeligere og brattere enn hva det skal være langs denne ruta. Til slutt finner jeg den riktige veien mye høyere opp enn jeg trodde I nedre del av vestegga blir det mer rot når jeg leder an ned feil renne. Etter opp og ned også ei tredje renne finner jeg til slutt ruta som ender ned i skaret mot Velleseterhornet. Her i fra er det strake veien langs Barstadflåna til Gullmorbrekka og Velleseterdalen. BILDER Legger ved kart over ruta.
  16. Det var mye mose langs hele ruta, behagelig å gå på Vi var vel egentlig spent på hvor sleipt føret kom til å bli pga de nedbørsmengdene som kom med stormen. Men vi blei vel positivt overrasket.... Jeg syns at egga, spesielt mellom Kjerringa og Mannen, var såpass fin jeg at det hadde ikke vært meg i mot å gå den på nytt.
  17. Det var det siste, uansett hadde senere bilder fått bevegelsesuskarphet pga for lang lukkertid.
  18. Får ikke tatt for mange slike bilder. Solnedgang fra toppene gjør seg, men hodelykta bør ligge i sekken Bildet ble forresten tatt med iso1600-f/2,8, syns å huske det var mørkere enn hva som framgår av bildet.
  19. BILDER av flere flotte tinder er nå kommet på web
  20. Endret til Steinstøylen Jeg har forvekslet de to uten å være klar over det...
  21. Vi kan være enige om at det er Svedalstinden, har sett på et bilde jeg tok i går. Der ser jeg såvidt toppen av Hornindalsrokken.
  22. Den 7km lange fjellrekka mellom Romedalen og Langedalen på Ørstahalvøya i Sunnmørsalpane har vært et storprosjekt vi har planlagt og diskutert lenge, vi har kalt det "Romedalstraversen". Etter noen turbulente dager med storm og mye nedbør åpnet det seg den siste august-dagen et værvindu med sørlig frisk bris og godt vær. Jeg og Geir bestemte oss kvelden i forveien om at vi går for denne strabasiøse turen neste dag. Avreisen ble lagt slik at vi kl. 08.30 var klar til å begynne. Først hadde vi kjørt bilen helt inn på Steinstøylen, og syklet tilbake til Årsetsetra. Ei morsom ku skulle markere revir og nektet oss å passere på vei opp med bilen, men ved å vise respekt fikk vi passere Turplanen var Årsæterhornet, Kjerringa, Mannen, Søre- Midtre- og Nordre Raudfonndalstind, Svedalstinden, Høgehornet og muliges et par navnløse topper mellom Høgehornet og Ørstaskaret. Årsæterhornet (1047) Vi fant en sti som ble fulgt opp i koppen som er omkranset av Årsæterhornet, Kjerringa og Mannen. Østryggen er bratt, men antagelig grei å følge hvis det er opptørket. Vi tok sikte på et snøfelt lenger oppe. Det skulle vise seg at dette besto av mye isblokker, muligens ustabile, men uten stegjern ble vi tvunget til å prøve å gå inn på sva hvor snøfeltet ikke var for hard/bratt. Dette medførte en travers av dels våte sva, vi sikret passasjen og kom oss til slutt opp på østryggen. Sauetråkket langs østegga forteller oss at Sunnmørs-sauen også har sansen for tinderangling Egga smalner til mot slutten og blir litt luftig. Fra toppen åpner utsikten seg bl.a mot Vassdalstinden. Kjerringa (1130) Vi klyver langs egga nordover mot Kjerringa. Midtveis møter vi på noen bratte hammere som vi søker å unngå i vestsida. Rappellslyngene vil vi spare til senere, vi vet ikke hvor mange som må til. Vi støter på en sti som vil følger helt bort til toppen, og klyver opp i østsida. Bratt men med gode tak. Det blir matpause og klyving på toppblokkene. Utsikten mot Kolåstinden er formidabel langs hele turen. Mannen (1133) Vi går ned og videre mot nord, og møter raskt på en bratt hammer hvor det henger ei slynge. Det blir første rappell, en 15-20m som muligens kunne unngås ved å klyve ned ei bratt renne i østsida. Videre går ei flott, smal egg helt bort til foten av Mannen – knappe meteren bred mot slutten. En hammer grad 3-4 sikres i nedre del, deretter fin klyving mot toppen. Jeg tar bryet å gå ca 50m ned og sjekker ”normalruta” opp østegga, mens Geir går mot nord og planlegger neste rappell. Om oppgangen fra øst, ”her er lite ferdsel” står det i fotturboka, jeg finner et litt utsatt og luftig opptak fra fortoppen – ellers ei grei rute. Søre Raudfonndalstind (1049) Geir har gått i forveien og venter ved noe som kan tyde på rappell-terreng. Vi prøver likevel ned bratta langs egga, litt mot øst, et utsatt punkt lengst oppe – ellers enklere. Vi sparer rappellen. En bratt hammer lenger ned omgår vi i østsida. Videre mot Søre Raudfonndalstind er det greit terreng langs, også her ei smal egg. Toppen tårner seg fint opp i det vi går mot den. Midtre Raudfonndalstind (ca 1000) Vi følger ei hylle ned i vestsida og traverserer inn i ei bratt og utsatt grasrenne der ei isøks kunne vært greit å ha i tilfelle utglidning. Det går greit og vi får passert vanskeligste punktet. Videre er det grei klyving ned til laveste punkt på egga mot midt-toppen. Vi tar opptelling på veske og finner at det blir knapt. Jeg tar sikte på et snøfelt i vestsida og finner ei lita sildre ca 100m under egga. Etter vannfylling blir det retur egga som følges greit helt bort til foten av midt-toppen. Bratt men enkel oppstigning venter før vi står på toppen. Nordre Raudfonndalstind (1025) Vi klyver ned i nordsida av midt-toppen og går i retning nordtoppens sør-egg. Ei smal egg, gode tak hele veien opp til toppvarden. Svedalstinden (1042) Etter å ha klyvd ned i østsida av Nordre Raudfonndalstind, traverserer vi bort i neste skar. Videre går det enkelt også opp til denne toppen. På toppen får vi dagens største overraskelse, bratt egg hvor vi må rappellere for å komme videre. Egga er mildt sagt grumsete terreng med myyye våt/sleip mose, og høyden tilsier mer enn en 30m rappell. Finner vi rappellfeste lenger nede? Vi prøver, Geir rappellerer et stykke og får bedre sikt nedover, det ser såpass lovende ut at han fortsetter helt ned. Etter ei stund får jeg klarsignal og følger etter, det er akkurat 30m ned til ei fin hylle hvor vi setter nytt rappellfeste. Geir første også nå, med meg hakk i hæl. Det ble en 29m rappell, snakk om å være framsynt. På andre turer har 50m tau blitt med, i dag brukte vi 60m Høgehornet (1040) Det passer utmerket å avslutte eggtraversen med denne steile og flotte toppen. Vi klyver egga hele veien fra Svedalstinden bort til foten av Høgehornet. Egga følges også opp bratta, gode tak, men den smalner til og blir for utsatt mot slutten. Vi tar fram tauet og sikrer et ca 6-7m høyt parti med 3’er klatring. Til slutt klyver vi til topps og har dermed 8 nye topper hver denne dagen, så langt. Returen Det har gått mye tid, og fortsatt er det et stykke å traske. Vi aner at det blir mørkt før vi er nede igjen, så vi nøler ikke med å komme oss videre. Vi får en fin og luftig eggtravers i nordsida av Høgehornet og vi tar også med oss topp 967 og topp 968 på veien. Det er nå solnedgang og hele tinderekka så nærs som Årsæterhornet lyser i kveldssola. Et skue jeg ikke vil vært foruten Men vi haster videre og kommer ned i Ørstaskaret i skumringen. Det blir mørkere og mørkere etter hvert som vi kommer ned i Romedalen, klarer å krysse elva og finner etter hvert en sti som vi vekselsvis mister og finner igjen i mørket. Vi når Steinstøylen etter 14 timer, slitne. Det blir kveldsmat på Shell-stasjonen i Ørsta og september før vi er hjemme. Bilder kommer på web om 1-2 dager, legger ved kart og solnedgangsbilde som viser deler av tinderekka vi gikk.
  23. Jo, det bryr meg. Men jeg kan lite gjøre annet enn å støtte frivillige organisasjoner.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.