Bjørn-Even

Hei, det er boltet 3 standplasser oppe i veggen etter det jeg husker, men noen steder må man lage og det er forholdsvis greit å sette sikringer der. Vi kom opp på 4 taulengder, tror man må belage seg på et sted mellom 4-6 taulengder. Man kommer nok ned med enkelttau, men det er mye raskere med to stk.

Sentraltind?

smaken er som baken Bjarne kult at dere tok video av turen!

jeg snakker ikke om bildet som viser rappellruta, men det neste bildet.

hvor er bildet etter rappellbildet tatt? kjenner meg ikke igjen

poenget mitt var at man skal være påpasselig på stein uansett om man går med tau eller ikke, og da kanskje ekstra påpasselig når man er bundet inn i tau.

skulle jeg gått romsdalshorn via nordveggen en annen gang, hadde det nok blitt kortet ned til 2-3 taulengder, løse steiner er farlig uansett om man er bundet inn i tauet eller ikke.

Jeg synes nå fortsatt nordveggen er mer spennende en T-tind, min oppfatning er at klatringen både er luftigere og brattere på Romsdalshorn. Det overassker meg heller ikke at du, Emil, ikke får nok utfordring i nordveggen da du har andre og sikkert mer krevende klatreturer bak deg;)

Klatringa opp eggen var ikke mye å ta bilde av, var i det hele tatt kun et parti som var "bratt" og der var det heller ikke passende å ta et bilde. Det er ikke klatringen som gjør denne ruten interessant, men omgivelsene. Ruten er fin til å øve på flertaulengdersruter, men for de som tar turen til romsdalen vil jeg heller anbefale nordveggen på romsdalshorn eller østeggen på Bispen(her har jeg ikke gått, men denne har blitt skrytt mye av).

Mente hva du har klatret i dine yngre dager

du har litt av en merittliste Bjarne! har det blitt noen andre klatreturer på deg opp igjennom?

Etter 2 solfylte dager i Åndalsnes bestemte vi oss for å ta en siste tur før vi vendte nesa mot Sondres hytte i Stryn. Opprinnelig var planen å ta Kvanndalstind og Vengetind via Drømmediederet (5-) en annen dag, men vi sparte den. Idag var det Romsdalshorn som skulle klatres. Været var sånn passe i forhold til de forrige dagene, men solen skulle vise seg mer mot slutten av dagen. Vi parkerte innerst i vengedalen halv 9 på morgenen, der møtte vi en rekke andre lag. Denne gangen havnet vi først i "køen". Når man parkerer her er anmarsjen til Romsdalshorn frydefult kort men vi kjente det nok begge i bena etter gårsdagens langtur over Store Trolltind. etter ca 1 time sto vi i "gapet", en 2 meter dyp kløft der kongen av Romsdalshorn, Arne Randers Heen er blitt avbildet. link: http://www.frusalen.no/heen.htm ved dette gapet la vi igjen unødvendigheter og tok med det vi trengte for å komme trygt opp og ned nordveggen. Nordveggen består av ca 4 taulengder, men kan korte det ned til 2-3 hvis man er kjent og god til å klyve, eller ta flere dersom man synes de første bakkene til standplassen er ekle. Vi ble fortalt i forveien at de to første taulengdene skulle være bratte, noe som vi synes var spennende. Den første taulengden fikk jeg lede, og det var rett som vi hadde blitt fortalt: her var det bratt, men sikringsmulighetene var det heldigvis greit med så vi storkoste oss. cruxet i første taulengde er vertikalt men også her kan man plassere en liten kamkile i en horisontal sprekk på undersiden, så jeg følte at tryggheten var på min side. Sondre ble sikret opp og ikke lenge etter var han i full fart opp andre taulengde, denne var også bratt og enkelte flytt var også her på 4-tallet. Den tredje taulengden bestod mer av 3er-klyveklatring, samt en sprekk som man må dytte seg opp. Ellers var det stort sett grei skuring opp til toppen, men vi fikk høre at vi hadde klatret den siste taulengden opp rappelruta! heldigvis møtte vi bare én gjeng på vei ned og vi fikk ingen stein i hodet. På toppen blåste det litt og vi så oss rundt, her var det store varder, sikkert 2-3 meter høye og en hytte, tilhørende Arne Randers Heen, hvis jeg ikke tar feil er det vel frakken hans som henger der fortsatt? vi ble ikke lenge, vi skulle jo til Stryn så vi startet å rappellere ned Nordveggen (ha med 2*60m tau!). Når vi skulle finne de siste boltene ble vi overasket over at den veien som så mest iøyenfallende ut var svært utsatt , omtrent som å bevege seg på kanten av en skyskraper følte vi! og rappellfestet var ved den tidligere nevnte sprekk, bestod av en heks og en bolt og to karabinere. Uansett, vi tok en lang rappell ned og trasket tilbake til bilen etter å ha vært 7,5 timer på tur. Deretter tok vi et velfortjent bad i Vengedalsvatnet. Veien videre til stryn var fin da den bevegde seg gjennom fjorder og fjell, men jeg sovnet som en stein etterhvert.

Takk for fin turrapport og fine bilder, Jeg tror ikke vi har tatt knekken på Olav, med de 14 intense timer på tur, men jeg skjønner at sånne lang-turer kan sette en stopper for turgleden etter hvert, derfor har jeg og Sondre overtalt han til å samle på pf 30, hvis han absolut skal samle da..

Kaffekoppene mine holder altfor godt på varmen! Hva kan man gjøre som tidsfordriv mens man venter på at kaffen skal senke til en temperatur som ikke pådrar en tredje-gradsforbrenninger? Facebo.. TURRAPPORT! Dagen i forkant av turen hadde vi spist en koslig frokost på bakeriet i Lom og vendt nesa nordover, bilen ble parkert ved en bom nesten innerst i Snøheimvegen, der var det tåke og lett regn. Tåken var faktisk veldig tjukk, vi så ikke lenger enn ett par meter. plutselig ser vi et lys i tåken, det må være fra Snøheim, vi går mot lyset og annkommer straks Larsbu, en liten hytte man kan sove gratis i. Til vår store overaskelse var vi ikke alene her, 5-7 Tyskere hadde vært der en stund og det var bare en ledig seng igjen, løsningen ble at jeg og Sondre sov på betonggulv(ikke behagelig) i gangen, mens Olav sov på madrassen. Neste dag våknet vi til skyfri himmel! Sondre syntes været minnet om det været som var da han klatret nordeggen på Tverrådalskyrkja, bortsett fra at det nå var en langt behageligere temperatur. Turen til stortoppen av Snøhetta gikk i boksershorts og vi brukte ikke lang tid, delvis på grunn av iveren etter å komme igang med klatringen, men også for å slippe å stå i kø. Vi nærmest løp fra stortoppen til midttoppen og ned til standplassen under Hettpiggen, et sted måtte jeg og Olav over en bratt iskant, her gled Olav og vi fikk begge hjertet i halsen, heldigvis fikk han stoppet seg. Sondre fikk lede til Hettpiggen, vi hadde startet litt for langt nede, dette var litt dumt for Sondre måtte klatre opp et dårlig sikret parti som attpåtil er litt vanskeligere enn svaene(normalveien) ovenfor. Fjellet var fortsatt vått etter regnværet dagen før, så friksjonen var heller dårlig. Olav er helt fersk i klatring, og vi brukte derfor svært langt tid opp til Hettpiggen. Sondre og jeg diskuterte om vi skulle avbryte traversen, det hadde blitt en stor skuffelse for oss alle, jeg skulle jo få lov til å lede opp til vesttoppen, noe jeg hadde gledet meg til. vi valgte å fortsette: Ned fra hettpiggen tok vi to rappeller av tre mulige, den første omgikk vi på en lett og bred hylle. Vi kom oss ned rappellene ganske fort, godt jobbet av Olav som var effektiv her. Når man kommer til skaret mellom Hettpiggen og Vesttoppen reiser Vesttoppen seg høyt over hodet med en stor, flott og skummel vegg. Jeg kjente at jeg gledet meg skikkelig, men var også veldig spent. Heldigvis fant jeg noe som jeg anntar er normalveien(?) en markert renne som beveger seg fra høyre mot venstre. Vi etablerte standplass i en stor stein et par meter opp i renna, her fikk vi øye på to andre lag som rappellerte seg ned fra hettpiggen, best å bare komme igang. i 1. taulengde voldte ikke store problemer, det var stort sett klyving, og to-tre flytt som kanskje kan anslås til 4 eller 4+, ettersom det er det den er gradert til. veldig morsomt var det siste flyttet da man måtte traversere en skive med hendene mens føttene dinglet utfor stupet, her ble det forferdelig mye taudrag så jeg satte standplass. Olav og Sondre kom seg fint opp begge to. Den neste taulengden måtte man skvise seg opp gjennom en trang sprekk, tilsynelatende uten gode tak eller sikringsmuligheter. etter denne sprekken var den videre vei til toppen relativt grei, vi tok en kort taulengde opp den siste hammeren til toppen. Da vi kom til toppen var vi alle veldig glade. Solen sto fortsatt høyt, og vi satte oss ned og spiste litt velfortjent mat og sjokolade. Sondre har en motivasjon og form som ikke kan forklares med ord, men oppleves. At han hadde krefter til å jogge innom Larstindene for så returnere til Snøheim skjønner jeg ikke. Han var fremme bare en time etter at jeg og Olav ankom Snøheim/bilen. faen der ble kaffen kald.. jaja takk for en fin tur! P.S Jeg sliter med å formatere bildene mine så de kan bli lagt ut på forumet, men 500fjell hjelper meg der og legger de ut om sikkert ikke altfor lenge!

Flott rapport! jeg kan ikke tenke meg at et slikt prosjekt kan avsluttes mer verdig en dere gjorde her med god mat og drikke, hyggelig selskap og upåklagelig vær! Håper du ikke er gått(bokstavelig talt) lei av tur, gratulerer med vel overstått tur-prosjekt og forlovelse