Line

Etter et ublidt møte med UP forrige helg, fikk jeg med pappa og lillesøster til Dovrefjell, så jeg kunne komme meg lettvint til fjells. Vi møtte Kim og Trine på Hjerkinn, og mens pappa og lillesøster ville gå på Snøhettas stortopp og midttopp, hoppet jeg over i Kims og Trines bil og ble med dem med Larstind som dagens mål. Vi valgte å starte fra Maribu, og på turen inn dit spratt moskusene fram overalt langs veien, både store og skumle og små og søte. Været var bra, overskyet og varmt i luften og knapt merkbar vind. Vi fulgte Svoni innover og kom innpå T-stien ved innaste Svånåkollen. Det ble større og flere snøflekker etter hvert, men de bar oss for det meste. Det var flott å gå innover og titte opp på fjelltoppene på begge sider, og etter hvert dukket Larstind opp. I glupen mellom Langvasstinden og Larstind, skar vi oppover fjellsiden i til dels grov ur, og vi holdt oss så langt nord at vi unngikk svaene. Vel oppe på ryggen, var det bare en kort bit bort til Larstinds nordtopp på 2070 m.o.h. Her oppe lå det snø mellom steinene, og det var temmelig våt og sleip snø. Dette var mitt første møte noensinne med klatring ved hjelp av tau, og det kilte ganske heftig i magen da vi bega oss sørover ryggen mot Larstind. Trine og jeg valgte å bli sikret over et par småkinkige punkt mens Kim bare jumpet elegant over. Selve ryggen var snøfri, og vi kunne nok ha omgått de utsatte punktene ved å slippe oss ned i skråningen, men det fristet ikke med den sleipe snøen på svaene nedenfor. Etter hvert nådde vi toppen av skaret der det er kjekt med et tau å rappellere ned i. Kim var usikker på om tauet var langt nok, så han hev seg utfor for å sjekke, og etter et par minutter dukket han opp igjen. Han kom seg ned til en fin hylle litt over bunnen av skaret. Trine var deretter nestemann utfor, og det gikk greit. Kim syntes jeg ble litt stille der jeg satt og ventet, men egentlig var jeg nokså avslappet selv om det kanskje ikke virket slik.... Jeg både gledet og gruet meg om hverandre, men jeg stolte 100 % på Kim og var ikke redd for å falle, eller at sikringene skulle klikke. Lurte mest på hvordan jeg skulle gjøre det. Så ble det endelig min tur, og jeg rygget til jeg sto med skoa på kanten og baken rett ut i luften. Er ikke helt sikker på hva jeg foretok meg, men plutselig var jeg en meter under kanten og deiset litt uelegant inni bergveggen, men det gikk bra. Videre nedover gikk det greit til jeg sto ved siden av Trine på hylla. Kim kom seg ned ved hjelp av noen underlige akrobatiske øvelser som ikke helt ligger under definisjonen rappellering, men vi fikk da oss en god latter Videre ned i skaret var det bare å la seg gli nedover, og den siste halvannen meteren hoppet vi og landet i snøen. Det går renner ned på begge sider fra kløfta, og det er mulig å gå dem begge to som et alternativ til å passere nordtoppen. Fra skaret valgte vi å sikre p.g.a. vått og sleipt fjell som ga dårlig fotfeste. Vi kravlet oss oppi en smal passasje som skjærer rett gjennom en fjellblokk, og der ble det en del venting mens den videre ruta ble lagt opp. Det var egentlig det mest utrivelige stedet på hele turen da fjellveggene var våte og kalde, og det dryppet vann, og det ble småkaldt å stå der og vente uten å få rørt stort på seg. Vi tok ingen sjanser med en en fersking som meg på laget, og det fristet heller ikke med en ukontrollert aketur ned renna som var fylt med våt og glatt snø. Vi hadde bare et tau og var tre personer, så det ble mye taukasting fram og tilbake, og sånt tar tid. Vel oppe på ryggen mot toppen, sikret vi et stykke p.g.a. vann og snø, men den siste biten skrittet vi bare opp, og etter 7 timer stod vi på toppen. Det var en deilig følelse, og utsikten var upåklagelig. Snøhettas midttopp var kritthvit av snø, og det var mye snø å se nord- og vestover også. Langvasstinden tronet på andre siden av dalen, og ryggen bortover til Store Svånåtind lovet skiføre. Vi hadde brukt mye lengre tid enn beregnet, så toppvisitten ble kortvarig, for vi visste jo at pappa og lillesøster ventet på meg. Ned igjen sikret vi på de samme stedene, og det var ingen problemer. Jeg var sistemann opp fra skaret, og jeg slikket noen av de få solstrålene som ble oss forunt den dagen mens jeg ventet. Det var helt uproblematisk å klatre opp. Videre bortover ryggen tilbake til fortoppen ble det småsurt i kveldsvinden og i klissbløte klær, så det gikk ganske fort. Returen videre nedover la vi over de største snøflekkene, og snart var vi nede ved vannet, og det var bare å gå på gjennom dalen og tilbake langs Svoni. Etter 12 timer nådde vi Maribu der de andre to ventet (og hadde ventet en stund...), og vi tok farvel med Kim og Trine og kjørte etter hvert i hver vår retning. Se bilder på www.bergtatt.net.

Ups, glemte å logge meg på - mitt innlegg over

I mangel av noe bedre å ta meg til før jobb om kvelden, huket jeg meg skyss til Måsåplassen på Kvamsfjellet på morgenkvisten. Derfra ruslet jeg over fjellet hjem igjen til Vinstra, en strekning på ca. 25 km. Kvamsfjellet er et veldig snilt område med rolige linjer og lite med dramatisk terreng. Det passer ypperlig for skiturer, og er godt egnet for turer med barn for de som har det. Jeg valgte å gå oppom alle mindre og større topper underveis og avsluttet med områdets høyeste, Gråhø på 1431 m.o.h. Det ble en del opp og ned, men terrenget er lettgått med lite stein og mest mose og gress. Jeg klarte meg fint med lave og lette tursko, og lot fjellskoa stå igjen hjemme. Enkelte snøflekker som var harde og fine å gå på fant jeg også. Været var lovende fra start, men jeg visste det var spådd regn i dag, så jeg ventet bare på det. Fikk ikke gått mange kilometerne før de første dryppene kom og med til dels kraftig vind kom skyene fort, og det øste ned resten av turen og utsikten forsvant i en fei. Man har panoramautsikt i alle himmelretninger hele veien med Rondane som nærmeste nabo. Der lå det mye nysnø som nå sikkert blir til mer.... Fra Gråhø gjensto det en drøy mil ned til bygda, først noen kilometer på grusvei forbi hytter og setervoller, og deretter på sti og traktorvei ned gjennom skogen. Etter 6 1/2 time kunne jeg rive av meg klissbløte klær på trappa og slappe av noen timer før jobb.

Nå har Rondanes topper tatt vinterkåpa på igjen. Nysnøen ligger fra ca. 17 - 1800 m.o.h., og en topp som f.eks. Rondslottet er helt kritthvit. I dag høljregner det i Gudbrandsdalen, så man må vel regne med enda litt mer snø i høyden....

Opp er topp, følelsen er gjensidig, Torgeir Det er ikke mange fjellturer jeg har gått hvor jeg IKKE har vært på en topp eller flere. Selv når jeg mener at denne gangen skal jeg bare gå en rolig runde på vidda eller i dalen, ender jeg som regel på en topp da også - klarer ikke å la være... Det er noe som drar meg oppover, vet ikke helt hva. Det gir bare en utrolig god følelse å stå på en topp og skue utover Om sommeren pleier jeg å kjøre opp til fjellet og jogge, for der er det ikke så trykkende som nedi dalen i skogen i heten, og da går som regel turen over en topp eller to da også. Det er rett og slett toppen av lykke å stå på en topp

Nei, eggen fra Eggi til Høgdebrotet er ikke for pingler, og jeg er en ekte pingle, så den sto jeg glatt over Dessuten lå tåka så tjukk at det var brukbar sikt kun til de nærmeste steinene fra toppen og nedover, og under sånne forhold er jeg ikke glad i motorveier engang

Et annet fjellforummedlem og jeg var på Eggi i går, og da kom vi over spora dine enkelte steder, Nils! Det så ut som den store avskyelige snømannen hadde gått der Vi gikk nøyaktig samme rute som deg, men i langt mindre snø, og attpåtil var den ganske råtten. Jeg rundet ikke mye fra vann 1707 før jeg skrådde opp mot ryggen til topps, og det var ikke noe problem å sparke seg trinn oppover de bratte snøbakkene. På toppen var det stinn tåke og kald vind, men ikke noe nedbør. Derimot kom det noen regndrypp og snøfnugg på tilbakeveien. I krattet langs Øvre Leirungen hadde myggen gjort sitt inntog allerede, men den var langtifra så hissig som visse andre har opplevd den Vi brukte i overkant av 9 1/2 time på turen og var vel fornøyde da vi ankom bilene igjen.

Jeg har sittet på 1600 m.o.h. i dag og studert bl.a. Rondane fra sør, og der er det ikke mye snø igjen å snakke om. Topper som Rondslottet, Storronden, Digerronden, Midtrondene, Veslesmeden og Storesmeden kan man knapt se en hvit flekk på, mens det var litt større hvite flater vestover. Men Sagtinden og eggen dit kunne jeg ikke se p.g.a. disse to belgtoppene som sperrer utsikten fra sør. Uansett vil jeg tro at det er veldig greit å gå på Sagtinden nå slik snøforholdene er på toppene omkring.

Det er surt og kaldt i Gudbrandsdalen også om dagen, og nå er det såvidt over 0 grader. Jogget en tur opp til 700 m.o.h. i ettermiddag, og da snødde det tett i tett i tillegg til iskald nordavind Hvor er sommeren??

I helgen var det fantastisk fint i fjellet! Lørdagen var vindstille og sola stekte da jeg ruslet et par mil i skiløypene innover mot Heidalsmuen fra Skåbu. Søndag ble det "butur" med start fra Øyvannet. Var bl.a. innom Klantenbua og Buatindbua og returen gikk gjennom Langsudalen i kraftig nordavind, men kaldt var det ikke. Supert skiføre!! Helgen ble avsluttet med en flott tur på Saukampen 1654 m.o.h. der snøforholdene var varierende, men du verden for en utsikt i alle himmelretninger. Jotunheimen, Dovrefjell og Rondane lå og glitret i solskinnet. Det er bare å komme seg til fjells så fort som mulig igjen:)

God jul til alle fra meg også I Gudbrandsdalen er det -15 grader og pent vær og bra med snø. Ta en tur hit i jula hvis det skorter på skiføre andre steder!!

Jeg pleier å klatre oppå varden så sant det går uten å rive den ned, men er jeg usikker på om varden er bygd på det høyeste punktet gjør jeg som Kim. Jeg lider ikke av tvangstanker slik som Espen, men jeg kan godt forstå ham

Dette var noen vanvittige flotte bilder, Kim:)

Kjørte over Dovrefjell i dag i ruskevær, og man må over 12-1300 m.o.h. før det er noe snø å snakke om, men til gjengjeld så det ut til å være nokså bra med snø høyere opp. Langs E6 er det så å si bart ennå.

Prøver du å provosere igjen, Tom ?

Det var et vanvittig fint bilde, Kim! Jeg ble bare sittende og stirre, helt betatt... Vanskelig å velge et fjellområde framfor et annet, for alle områder er spesielle på sin måte. Jeg har vært på en rekke topper i Sunnmørsalpene, og det er like fantastisk hver gang. Det å starte ved havoverflaten og bakse seg gjennom frodig og tettvokst skog til å begynne med, for så å komme opp på snaufjellet og klyve videre opp på en topp, og derfra kunne skue utover taggete tinder, fjorder langt der nede og kanskje storhavet i det fjerne, gir en egen følelse som ikke kan sammenlignes med en toppbestigning i f.eks. Jotunheimen. Men Jotunheimen er i mine øyne like betagende som Sunnmørsalpene, bare på en annen måte. Naturen er voldsom også der, men der er det andre dominerende faktorer som f.eks. isbreer og endeløse steinrøyser. For meg har alt sin egen sjarm

Jeg gikk Besseggen alene for noen år siden, men helt alene var jeg allikevel ikke da det var en knall dag i juli - det rett og slett myldra av folk overalt Jeg strenet av gårde for å komme meg fortest mulig over og vekk fra folkehavet, og jeg skar ut av stien flere ganger for å unngå bølingene som kom imot. Tok meg ikke tid til å beundre utsikten ordentlig heller, tenkte bare at aldri om jeg skal gå over her flere ganger. Men etter å ha lest turreferatet ditt, Morten, tror jeg kanskje at jeg skal revurdere den oppfatningen, for Besseggen er jo absolutt en opplevelse i seg selv, det er menneskemassene som er det store minuset. Ellers vil jeg anbefale å gå rundturen Gjendesheim - Besseggen - Memurubu - og til Gjendesheim igjen langs Gjende når man først skal gå Besseggen. En kjempeflott dagstur, og det er en nytelse å gå langs Gjende tilbake igjen i fred og fordragelighet hvis man går i høysesongen. Det går knapt et menneske der, og det er en lise for sjelen etter mylderet over eggen. Da får man litt i pose og sekk på samme turen

Sognefjellsveien var nattestengt fra 20.00-08.00 i helgen, men om det bare var midlertidig vet jeg ikke...

Jeg må bare si meg enig med Kim. Høsten i fjellet er noe av det fineste som fins!!! Jeg var på tur både lørdag og søndag, og det er utrolig forfriskende å vandre rundt i noen cm med nysnø mens vinden biter i ansiktet, og hva er vel bedre musikk enn kulingen som bruser og får klærne til å flagre og smelle...? Man trenger jo ikke gå så langt når det er kaldt, pointet er å komme seg ut litt og kjenne været på kroppen.

Hei Kim! Det så lekkert ut i fjellet nå Fine bilder!

Ja, jeg er MINST like farlig som en moskus

Ja, snøen er der fremdeles. I Gudbrandsdalen ligger den nokså heldekkende ennå fra ca. 1000 m.o.h.

Hestdalshøgda er målet, ja. Tenkte det måtte være en fin høsttur i nysnø.

Er det noen som vet om veien innover Tundradalen er åpen for alle? Eller er den stengt med bom og lås så det kan være kjekt å ha med sykkel?

Mine første 2000-metere var Glittertind og Galdhøpiggen sommeren 1984 like før jeg fylte 9 år... Siste 2000-meter: Tjønnholstind i går Totalt: 76