Lars Tore

Jeg har den nyeste versjonen (6.15.4), og det ser dessverre ut som om man må leve med dette problemet fortsatt; jeg har i alle fall ikke funnet noen funksjon som tillater dette. Etter litt googling fant jeg ut at andre også har dette problemet, uten å ha funnet noen løsning.

Du ville nok bli overrasket over å høre hvor mange som egentlig har interresse av å lese i slike bøker fra flere år tilbake. Jeg forstår at det for deg, og andre som ikke har noen som helst tilknytning til Hemne og Ruten, kan virke menligsløst, men for de som har vært på toppen, eller kjenner noen som har vært der, er det av stor interrese å se dette. Her på bygda kjenner (så godt som) alle alle, og ofte kunne folk sitte i lange tider og bla i bøkene for å se hvem som har vært der. Poenget mitt er at dette ikke er et register som er laget for at hele Norge skal ha nytte av det, men kun for lokalsamfunnet og andre som har tilknytning til fjellet Ruten. Ja, det blir det. Vi startet med dette i høst, slik at alle som skriver seg inn i boka nå samtidig samtykker i at navnet deres blir publisert på internett. For de som har skrevet seg inn før den tid og ikke ønsker å ha navnet sitt der, synes jeg jeg har forklart godt nok at det er bare å sende på en e-post, så vil den oppføringen bli endret til "ANONYM" eller lign. For de som ikke er klar over at deres navn ligger på nett, kan selvsagt ikke vi gjøre noe med, men dersom de er så enormt opptatt av personvern og skal beskyttes 100%, ville i alle fall jeg synes det er naturlig at de tar det berømte Google-søket for å finne ut om navnet deres er på nett...

Ja, jeg er klar over at det er mange topper som bærer det navnet. Jeg har ikke anelse om hvor navnet stammer fra; det må være gammelt.

Endelig, etter tautrekking med Datatilsynet og litt fram og tilbake rundt publiseringen av registeret, er det på nett: www.rutenregisteret.com

Kloppen var helt uproblematisk å gå på da vi var der, ikke noe shaky som jeg merket. Jeg spurte meg for om denne da vi kom til Spiterstulen, og etter hva jeg forsto på betjeningen der, brukte den å bli tatt ned om vinteren. Opp mot svaene gikk vi i grei ur, til vi kom til svaene. Her gikk vi ut på breen i de nevnte sporene som gikk under svaene hele veien. Etter en 400-500 meter på breen gikk vi inn på "tørt land" igjen, og fortsatte i ur og etter hvert snøfelt opp til Tverråbandet. Legger ved bilde med ca. rute. På tur ned igjen hadde snøen inne ved brekanten smeltet såpass mye at vi valgte å gå et stykke lenger ute på breen, i sporene til et taulag som hadde gått der kun en times tid før oss. Dette var, kan hende, på grensen til det forsvarlige, men vi valgte likevel denne løsningen.

Og litt til:

Endelig ble det tid for årets ferietur, noe som betydde nye fjellopplevelser, og forhåpentligvis nye 2000-metre. Planen var at jeg, sammen med foreldrene mine, skulle tilbringe en ukes tid i Visdalen i Jotunheimen, med et telt oppe i dalen som base. Herfra skulle vi gå på så mange topper som formen og været tillot. Vi hadde ingen klare planer for hver dag, og ingen tidsrammer, bortsatt fra at vi måtte begynne å snu nesen hjemover etter en ukes tid. Etter å ha studert værmeldinga nøye i tida før vi dro, viste det seg at dette kom til å bli ei uke med knallvær. På tirsdag ble bilen pakket, og vi satte kursen sørover i solskinnet. Vi nådde Spiterstulen rundt kl. 6, og etter to transportetapper (hadde jeg da visst hvor lite av utstyret jeg kom til å få bruk for hadde vi nok greid det med én) fram og tilbake fra bilen, hadde vi etablert leiren i lia ovenfor Gamelsætre. Onsdag: Leirhøe Den første turdagen opprant nokså gråere enn dagen før, med skydotter rundt de høyeste toppene, men etter hvert ble det mer og mer blå himmel. Vi ble enige om å starte med en enkel topp som alle tre ble med på: Leirhøe. Det ble avgang litt over kl. 9, og vi begynte å trave opp den bratte lia langs Leirgrove. Denne ble etter hvert krysset, og vi fortsatte opp til ca. 1600 moh, før vi svingte til høyre og fulgte den brede ryggen opp mot Leirhøe. Hittil hadde været vært fint, men nå begynte skodda å komme sigende, og når vi kom opp i 2000 meters høyde, var det lite sikt å snakke om. Her var det også snø hele veien til toppen. Vi hadde brukt god tid opp, og nådde ikke toppen før kl. halv 2, med bare snø og skodde å se rundt oss. Videre ble vi enige om å gå via Veoskardet ned igjen. Her måtte vi forsere en nokså bratt snøbakke, før jeg tok en avstikker opp på Leirhøe Sør. Denne lå under skodda, så jeg hadde en fin utsikt mot Veobrean, Veodalen og toppene rundt. Deretter gikk vi ned steinura til Hellstugubreen og fulgte stien langs Hellstuguåe tilbake til leiren. Oppsummering: 2 nye 2k-topper etter 8 t. og 15 min. på tur. Torsdag: Urdadalsryggen Denne dagen våknet vi til blå himmel over Visdalen - nydelig turvær! Vi ble enige om å prøve på første del av Urdadalsryggen i dag, altså opp til Store, videre til Midtre og retur via Semelholet. Det ble forholdsvis sen start i dag; kl. 9.45 begynte fader’n og jeg å traske opp dalen langs DNT-stien. Vi passerte Urdadalsbekken før vi begynte å skrå oss opp mot ryggen til Store Urdadalstinden. Det ble etter hvert mange høydemeter, og det ble nokså slitsomt i varmen. Vi kom etter hvert til ei bratt snøfonn, som vi lett kunne ha gått rundt i steinura, men, mest for å få prøvd utstyret, tok vi på stegjern og isøks og gikk strake veien opp. Etter hvert ble det bedre og bedre utsikt mot Hellstugutinder, Bukkeholstinder, Kyrkja og selvsagt Visdalen. Videre opp på ryggen, omtrent der den begynner å svinge mot sør-sørøst, ble det smalere, så vi holdt oss en god del på vestsiden av ryggen her, hvor vi måtte ta hendene til hjelp flere steder, men det var langt fra vanskelig under de optimale forholdene vi hadde. Toppen ble nådd kl. 14.30, og vi kunne nyte den flotte utsikten i hjertet av Jotunheimen. Videre fortsatte vi greit ned ryggen mot Midtre. På vei ned ryggen fikk vi plutselig høre et brak, og fikk se noen store steiner i full fart på vei ned noen snøfonner ned mot Semelholet! Forskrekkelsen ble enda større da vi oppdaget at det gikk folk like ved der steinene stoppet!! De fikk seg sikkert en real støkk etter den opplevelsen… Dette skjedde et godt stykke foran oss på ryggen, så jeg antar at vi kan renvaske oss selv for å ha utløst det, men etter dette ble vi langt mer oppmerksomme på hvor vi plasserte føttene. Før vi begynte stigninga opp til Midtre, traff vi på den etter hvert så kjente karen som står her med ryggsekk og lue. Det tar vel ei stund før han finner veien til toppen... Videre til Midtre ble det en del klyving, men også her var det greit nok å komme til toppen, og vi ble belønnet med nok en nydelig utsikt. Klokka nærmet seg nå 17, og vi begynte på returen ned til Semelholet, hvor isen på Semelholstjønne så ut til å ha sprukket opp betydelig mer i løpet av denne varme dagen. Nedi steinura var det, som raset tidligere på dagen hadde vist, en god del løst, men med en god porsjon forsiktighet gikk det bra. Vi benyttet oss også av noen snøfonner, som sparte oss for mye tid. Nede i Semelholet gikk det greit ned til Visdalen, og vi gikk derfra tilbake langs stien til leiren. Under kryssinga av Urdadalsbekken presterte jeg å skli på en av steinene, med det resultat at skoene ble søkkblaute til resten av returen. Oppsummering: 2 nye 2k-topper etter 11 t. og 10 min. på tur. Fredag: St. Tverråtind Fortsatt finvær, så dagens plan var å gå over Tverråtindene, fra Midtre til Store. Også i dag ble det sen start: kl. 10.15 begynte vi å gå og krysset kloppa over Visa, som ikke lå lenger enn 300-400 meter unna leiren. Herfra gikk vi et stykke nedover dalen før vi fortsatte inn i Tverrådalen langs Tverråe. Denne skulle vise seg å være veldig stor, og etter flere forsøk på å steingå den, måtte vi endre planen. Vi baserte nå på å krysse elva lenger oppe i dalen, for så å sette kursen for Store Tverråtind. Men vi fant raskt ut at å steingå elva ikke ble noe enklere lenger oppe, så det ble til at vi måtte vade den like under brekanten, hvor den er splittet i flere løp og har forholdsvis lite strøm. Det var en heller kald opplevelse! Etter å ha fått tørket føttene på en solvarm stein på den andre siden, bega vi oss opp mot Nedre Tverråbandet. Noen steder tok vi sjansen på å gå et lite stykke ute på breen, da spor fra den samme dagen gikk her. Like før Tverråbandet bestemte jeg meg for å gå oppom Lindbergtinden, mens fader’n gikk opp til Tverråbandet. Her var det ei nokså bratt snøfonn, men snøen var veldig grei å gå i, så isøks/stegjern ble unødvendig. Ovenfor snøfonna var det litt småklyving vestover til toppen. Dette er virkelig en flott topp, som ligger midt mellom Nørdre Illåbreen og Tverråbreen, med et mylder av tinder rundt. Mens jeg satt på toppen, hørte jeg et ras i Bukkehøes østvegg, like ved meg – nok en påminnelse på at dette er rasutsatt terreng. Etter ei kort stund på toppen gikk jeg tilbake samme vei til Tverråbandet, hvor fader’n ventet. Herfra fortsatte vi opp den forholdsvis lettgåtte ryggen til Store Tverråtind. Oppe på selve vestryggen lå ei lita snøfonn ut mot Svellnosbreen, som var fristende å gå opp på, men som så ut til å lede bratt ned mot breen på den andre siden. Enkelte steder holdt vi litt ut til høyre (sør), men for det meste var det greit å gå oppe på ryggen. Oppe på toppen åpenbarte det seg en utsikt som jeg tror må være den flotteste jeg noen gang har sett. På en dag som denne kan man se omtrent hele Jotunheimen og mer til, og det er ikke noe småtteri: tinder og breer så langt øyet kan se! Returen hadde vi sett ut nede fra bandet: ei bratt snøfonn som startet like under toppen, og gikk hele veien ned til Tverråbreen. Etter litt problemer med løse steiner kom vi oss greit ned på snøen, og kom oss dermed ned nesten 500 høydemeter i løpet av 10-15 minutter! Videre fulgte vi samme vei som vi hadde kommet, til vi kom til brekanten. Her holdt vi høyden på nordsiden av dalen, til vi kom inn på stien fra Svellnosbreen. Her ble breelva enkelt krysset på bru, før vi fortsatte til Spiterstulen, og tilbake til leiren. Oppsummering: 2 nye 2k-topper og 11 t. og 40 min. på tur. Lørdag: Spiterhøe og Galdhøpiggen Det nydelige været er her fortsatt. Både mor og far ville ha hviledag i dag, mens jeg skulle gå på to topper jeg fikk lov til å gå på alene: Spiterhøe og Galdhøpiggen. Jeg begynte å gå samme vei som til Leirhøe, til jeg kom til ca. 1600 meter. Her svingte jeg av til vestre og krysset Leirgrove. Etter en stund oppdaget jeg at toppen jeg gikk mot, var Leirhøe Nord, og svingte derfor skarpt til venstre mot Spiterhøe. Dette er en av de flatere toppene, hvor varden dominerer platået. Videre gikk jeg over Spiterhøe Nord, og rundet Skauthøe i vestsiden. Her tok jeg etter hvert av for tidlig ned til venstre, og kom ned i ei nokså løs steinur. Etter litt forhandling med noen store steiner som ikke ville ligge stille, kom jeg meg greit ned på stien fra Glitterheim, og fulgte den til Spiterstulen. Herfra var det rene folkevandringa på vei ned stien fra Galdhøpiggen, ikke så overraskende i dette været. Lia opp fra Visdalen var dryg i varmen, men når jeg først kom opp i høgda på 18-1900 meter gikk det veldig greit, med snø en god del av veien. Jeg gikk oppom Svellnose og Keilhaus topp, to nye topper for meg, og opp den siste snøbakken opp til Norges tak. Nå viste klokka 18.00, og det var fortsatt en god del folk her oppe. Her har det sikkert vært mange, mange hundre i løpet av dagen. Etter en halvtimes tid på toppen startet jeg på returen. På tur ned begynte jeg virkelig å kjenne at føttene hadde fått nok for en stund, og sant nok: da jeg kom til leiren rundt kl. 21.15, oppdaget jeg at jeg hadde fått flere gnagsår på begge føttene. Oppsummering: 5 2k-topper, 4 nye, 11 t. og 25 min. på tur, og SÅRE FØTTER!! Søndag: Hjemreise I utgangspunktet hadde vi tenkt å være her også denne dagen, men da det ikke var snakk om at føttene mine ville klare enda en dag i fjellet, ble det hjemreise i dag, i steikende solskinn også i dag. Men, men, man kan ikke få til alt her i verden. Etter to transportetapper ned til bilen ved Spiterstulen, var det bare å kjøre hjem til Trøndelag igjen. I’ll be back…

Godt spørsmål, Fjellfinn. Jeg har aldri hørt om at Innerdalstårnet kan sees fra toppen, men etter litt kartstudering virker jo teorien din veldig troverdig. Hvis det kan være til noen hjelp legger jeg ved et bilde fra toppen mot Trollheimen fra en junikveld i fjor.

Personvern er nok den største problemstillingen for dette prosjektet. Jeg er, i likhet med jarmol, heller ingen jurist, så jeg skal ikke uttale meg om hva jeg har lov til og ikke. Jeg har hele tiden planlagt å opplyse så godt som mulig på siden at de som ikke ønsker å ha navnet sitt på nett, vil få det fjernet om de ber om det. I framtida vil det også bli opplyst om dette i selve toppboka. Slik jeg ser det er det ikke opplysningene om navn og dato som gjør noe, siden navneopplysninger finnes på internett fra før, og hvilken dato de har vært på toppen av Ruten er nok noe de færreste tenker på som personopplysninger. Derimot er det kommentarene som jeg tror er det største problemet, hvor folk har skrevet om alder, hjemsted, hvorfor de var på toppen etc. Hvilke av disse opplysningene som kan bli lagt på nett vet jeg ikke, men jeg har nå fjernet de opplysningene som omhandler fødselsdatoer og adresser. Slik jeg ser det vil registeret uten kommentarene (altså kun navn og dato på toppen) slippe unna personvern-problemet. Men igjen: dette vet jeg ikke sikkert. Før jeg fortsetter med prosjektet kommer jeg nå til å kontakte datatilsynet for å høre deres synspunkt på porsjektet, og ellers skaffe meg mer opplysninger rundt emnet. Uansett: takk for tilbakemeldinger, folkens! Og til slutt: tusen takk for panoramaet, Fjellfinn! En super ide! Jeg skal prøve å printe og laminere det i A4-størrelse, og så feste det på en eller annen måte til varden.

Denne vinteren har foreldrene mine og jeg arbeidet med et prosjekt som i alle fall ikke jeg vet har vært gjort før. Det har seg nemlig slik at faren min har siden 1979 ordnet med en bok på toppen av Ruten (1039 moh.), det høyeste fjellet i hjemkommunen vår, Hemne. I denne boka har de aller fleste som har vært på fjellet de siste 29 årene skrevet navnet sitt. Etter hvert som nye bøker har blitt plassert på toppen, har de gamle blitt tatt med hjem og lagt i et skap for å støve ned. Men for et års tid siden fikk vi en ide om å få gjort noe med disse bøkene. Planen var å få alle oppføringene overført til data, og som sagt som gjort. I en periode på tre måneder i vinter har moren min arbeidet med å tyde over 16 000 navn på utviskede, oppbløtte sider hvor slitne turvandrere har rablet ned navnet sitt etter å ha nådd kommunens høyeste punkt. Men å få bøkene digitalisert var ikke alt vi ville. Vi ville få de på nett. Slik kan alle som har vært på fjellet se hvor mange ganger og når de har vært der. Det er dette vi har arbeidet med de siste ukene, og i går ble www.rutenregisteret.com født. I skrivende stund har ikke selve registeret blitt lagt ut ennå. Vi har alliert oss med en bekjent fra et lokalt firma for programvareutvikling (WIS), som lager selve registeret, siden jeg ikke har kunnskap for å gjøre dette selv. Planen er å bruke søkefunksjonen fra Google AdSense på siden. Nøyaktig når registeret kommer på nett vet vi ikke ennå, men at det blir i løpet av sommeren vil jeg holde for sikkert. Planen er å fortsette å hente ned bøker, digitalisere og publisere dem. Hva sier så FF-folket til prosjektet? Jeg tar imot både ris og ros. Om noen kjenner til lignende prosjekt må dere bare skrike ut.

Takk for det, Morten! På Storebjørn viste GPS'en korrekt høyde (2222 m), så jeg trengte ikke å kalibrere. Deretter målte jeg høyden like under fortoppen og på toppen av den (husker ikke høyden nå).

Her kommer nok en turrapport fra Sognefjellet i helga, for øvrig den første rapporten min her på forumet. Etter å ha planlagt denne turen lenge, og med yr.no’s velsigning, dro fader’n og jeg fra Trøndelag på fredag. Vi hadde ordet med fri fra jobb og skole på mandag, og fikk dermed to hele dager i fjellheimen. Dag 1: Bjørnene Dagen etter var det tidlig start fra campinghytta ved Lom, og ca. kl. 8 forlot vi Krossbu og begynte å traske innover mot breen. Vi hadde ikke noen klare planer for dagen, men vi var enige om å prøve oss på Storebjørn først. Det første stykket var det, som andre har skrevet, tåkete, og vi var skeptiske til om været ville klarne. Derimot, når vi kom opp på Leirbreen begynte det å lette, og vi kunne skue utover den store breflata. Planen var nå å gå opp til Bjørnskardet, men så enkelt skulle det ikke være. Ingen av oss var kjent i området, og opp mot skaret lå fortsatt tåka. Dermed besluttet vi å returnere tilbake til kvisteløypa og toget av fjellavndrere (som vi etterpå skulle se hadde kurs for Gravdalstind), for heller å gå opp via Smørstabbreen. Halvannen time senere begynte vi stigninga opp renna til skaret Storebjørn/Veslebjørn. Bratt var det, men ikke verre enn at vi kom oss opp med ski på beina. Videre fra skaret gikk vi på beina opp til toppen. Her hadde vi selskap av flere vandrere både fra Sognefjellet og Leirdalen. Vel oppe på Sognefjellets høyeste punkt kunne vi nyte utsikten over resten av Jotunheimen. På tur ned igjen tok vi en avstikker opp på den vesle kollen som regnes som fortoppen til Storebjørn. Her oppdaget jeg (etter mine GPS-målinger) at denne faktisk har primærfaktor 15 meter, og dermed er en sekundærtopp til Storebjørn! Det kan selvsagt være feil i mine amatørmessige målinger, men jeg vil gjerne høre hva de som har greie på slikt her på forumet har å si til det. Neste mål ble Veslebjørn. På vei hit begynte sola virkelig å varme, og fjellheimen åpenbarte seg mer og mer. Fader’n kommenterte ivrig at ”dette er sånne dager man bare kan drømme om resten av året!” Også her måtte vi sette igjen skiene et godt stykke under toppen, før vi kunne gå på beina det siste stykket og nyte utsikten. Her møtte vi for øvrig også jpn og tingeling her på forumet, og de to omtalte fra tinderangling.no (se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=12090). Så satte vi kursen for Bjørnskaret, med håp om å kunne ta flere topper derfra, men der lå selvsagt skodda, så vi ble nødt til å returnere (for mitt vedkommende solbrent, men fornøyd) tilbake til Krossbu. Dag 2: Gravdalstind ++ Søndag morgen våknet vi til sol og skyfritt over Krossbu. Denne dagen var planen å gå på Gravdalstind og så mange som mulig av de omkringliggende toppene. Vi startet i 8-tida, og fulgte kvisteløypa opp på breen til vi kom under Kalven. Her tok vi av til høyre, og satte kursen mot skaret mellom Søre og Sørvestre Smørstabbtind. Heldigvis for meg skyet det over litt utpå dagen, og engstelsen min for å komme hjem med ei kjøttkake som tryne, avtok litt. Vel framme i skaret, gikk vi forbi Søre Smørstabbtind, før vi gikk opp på dagens første topp: Vesle Gravdalstind (sekundærtoppen mellom Gravdalstind og Søre Smørstabbtind). Nedenfor den tok vi av skia, og begynte å rakle opp mot Gravdalstind. Fra toppen hadde vi upåklagelig utsikt, og spesielt Hurrungane så flott ut herfra. Etter ei herlig stund på toppen returnerte vi til skia, og startet ”plukkinga” av de andre toppene. Først gikk vi opp på Søre Smørstabbtind, og deretter ned i skaret igjen og opp på Sørvestre. Derfra dro vi ned på breen igjen, hvor vi satte kursen for Søraustre Smørstabbtind. Her besluttet vi imidlertid snu før den siste eggen, siden vi ikke var like dristige som disse karene: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=12072 Deretter var vi i grunn fornøyde, og dro tilbake til Krossbu. Epilog Søndag ettermiddag kjørte vi ned til Lom, og dagen etter (i skrivende stund: i dag) ble brukt til å kjøre hjem til Trøndelag. De to dagene vi hadde i fjellet var to absolutt fabelaktige dager med praktfulle topper og nydelig vær. For meg som toppsamler ble det seks nye topper, og for både fader’n og meg var dette nytt terreng som vi har blitt enige om at vi skal komme tilbake til. Kort sagt: en vellykket vårskitur 1. mai-helga 2008.

Hei! Ta kontakt med Hilleberg, og hør hva de sier om saken: http://www.hilleberg.se/kontakt.htm Selv har jeg et Helsport Fjellheimen-telt, og har vurdert å få sydd på stormmatter på det. Jeg kontaktet Helsport, og fikk til svar at de tar 850,- + mva for jobben. I mitt tilfelle trenger jeg også en ekstra ventil, da den eksisterende ventilen ofte blir full av snø. Totalsummen blir da 1100,- + mva. Prisen vil nok variere fra telt til telt, men den store forskjellen tviler jeg på at det er.

Join the club, Petter! Jeg har også planlagt en vårskitur på Sognefjellet denne helga i mai. Forutsatt at været blir bra, betyr dette fire dager i fjellheimen, siden dette er langhelg (1. mai er på torsdag)! Jeg har tenkt å prøve meg på Storebjørn, og eventuelt også Gravdalstind og de Søre Smørstabbtindene. Jeg planlegger også å ta rekka fra Store Smørstabbtinden (eller event. fra Storbreatind) og så langt jeg vil/rekker/orker mot Loftet. Om forholdene tillater det, kan jeg også sette av en dag til Fanaråken. Når det gjelder Loftet, skjønner jeg godt at det har oppstått litt forvirring rundt vinterturer dit, etter at boka til Helgesen har anslått den som mindre godt egnet. Kriteriene for dette er at "skiene eventuelt må bæres litt i starten. Mange vil dessuten synes at nedkjøringen er litt for lang og bratt, spesielt dersom det er hardt skareføre." Boka "Toppturer i Norge", utgitt av Fri Flyt, omtaler imidlertid Loftet som en populær vårskitur. I beskrivelsen heter det at Loftet har "lang nedkjøring på forholdsvis bratt flanke som ofte har gode snøforhold." Slik jeg forstår det, er Loftet en grei topp om våren dersom forholdene er gode, og man ikke er altfor redd bratte nedkjøringer. Uansett, du får nok ikke fjellet helt for deg selv denne helga, Petter!

Til det bruket du nevner vil jeg tro at denne sekken er midt i blinken for deg. Når det gjelder vekta vil jo dette variere en god del etter hva slags og hvor mye utstyr du tar med, og ikke minst når på året du drar på tur, men jeg vil tro at gjennomsnittet for en ukestur om sommeren ligger på 15-17 kg. Altså ikke noe problem med denne sekken.