Boggabogg

Vinterpose i sør er lik helårspose i nord. Tresesongspose i sør er lik sommerpose i nord. Sommerpose i sør er lik hytte- og gymsalpose i nord.

Det er slike bilder de lager teite puslespill av.

Jeg kommer ikke til å kjøpe slike på nytt i allefall. De er litt tunge, fungerer ikke spesielt godt som skjærefjøl pga rillene som skal gjøre at de passer til alle grytene og vi koker lite mat som krever siling. Vi bunglet vårt når vi forsøkte å bruke det som underlag mellom stormkjøkkenet og snø.

Det er dessverre vår erfaring også.

Gubben kjøpte ei sånn og er veldig fornøyd med hvordan den virker mot innsekter. Jeg satte meg dog umiddelbart ned med sprettekniven og fjernet alt av merker unntatt flaggene (siden jeg var nødt til å se på dem...). Passformen på ermene er også merkelig. Splitten er så kort at dersom du har armer tykkere enn fyrstikker så får du ikke brettet dem opp slik at du kan benytte deg av de innsydde hempene.

Mannen sverger også til ullsokker fra Urberg og har sluttet å kjøpe andre merker.

Ja, vi er rause slik!

Det ser ut som om det er mindre snø i fjellene i indre strøk enn ut mot kysten. Men de siste to ukers kjempevarme har nok tatt knekken på mye slik at vi kan gå høsten i møte med isfrie fiskevann.

Når man kjører i retning yttersida av Nord-Senja er det enkelt å kjenne igjen Astritind (742 moh) ved Botnhamn. En lang og slak fjellrygg med en markant pigg mot nord. Endelig var dagen kommet for @TerjeH og meg til å bestige fjellet. Stien starter ved idrettsbanen i Botnhamn og er merket Kvannhågen (ja, skiltet er så skeivt). Idrettsbanen ligger ca en halv km fra fergeleiet, så ivrige Tromsøfolk kan omså sette igjen bilen på Brensholmen og ta med sykkel på ferga. Nærområdet er mye brukt av lokalbefolkninga så det går stier både her og der, men i starten siktet vi oss heile veien opp mot høyden for å få maksimal utsikt heile turen. Det er en del myr i starten, men det gikk bra i lave sko. Etter et par kilometer over myr og momark kommer turens egentlige stigning opp til Kvannaksla (500 moh). Vel oppe på aksla har noen fraktet opp et bord og benker og rigget til rasteplass. Den passet vi på å bruke på både opp- og nedtur. Det var et par andre familier i marka denne dagen, men det virker heldigvis ikke som om turistene har oppdaget dette fjellet ennå. Oppe på Kvannaksla er det fint og flatt fjellterreng. Litt opp, litt ned og et par småvann der det går an å hente drikke. Selve Astritinden er nå synlig og ser spennende ut. Oppe i høyden er vinden blitt litt kjøligere, så det var godt å få på jakke. Utsikt sørøstover med Stønesbotn nærmest og fjellene på fastlandet bak. Vi begynner å nærme oss selve tinden. Mannen med høydeskrekk er spent. Vi visste det skulle være noen klyvetak på slutten. Det viste seg å være ca en halv km og 150 høydemeter småklyving, så vi fikk øvd oss begge to. Giska nede til høyre med en snipp av Hekkinga utenfor. Stien er godt merket og tydelig, men det er nok best å gå her når det er tørt. "Jaha, ja. Så her skal vi altså opp?" Og videre. Stien begynner til venstre i bildet og krysser over og så opp renna på høyresiden av den hvite steinen. "Jøss! God knall for høydeskrekken dette!" Tørt føre, gode steiner å holde i og gode sko gjør det likevel greit å gå. Den kortvokste må selvfølgelig ned på knærne på vei opp og sile på ræva på vei. Endelig framme ved toppvarden. En litt meir kronglete tur enn vi hadde trodd, men artig og absolutt verdt det. Vi fant oss ei hylle rett under varden for en lang og god pause. Utsikt mot 647-toppen, Hekkinga og ellers rett til Grønland. Utsikt mot nord med Edøya, Hillesøya, Sommarøya og Håja. (Et Instagramvennlig bilde der vi har klipt bort heile vindmølleparken på Kvitfjell/Raudfjell.) På vei tilbake tok vi en titt ned i Baltsfjorden (må ikke forveksles med Balsfjord). Fjellene i Ørnfjorden og Medfjorden bakover med Breitinden som enklest å identifisere til venstre. Vi er midt i juli, men fortsatt uvanlig mye snø i fjellene. Nede på Kvannaksla igjen. Bare 5 km igjen tilbake til start. 6,5 km (en vei) og ca 800 høydemeter fra fotballbanen i Botnhamn og til Astritinden. Løypa er litt sånn cirka tegnet inn siden turen skjedde i de dager Garmin var kryptert tilbake til steinalderen.

Sommerferie gir mulighet til å prøve nye turmål. En lørdag i juli satte @TerjeH og jeg oss i bilen og kjørte to timer til Øverbygd for å gå på Rostakulen (1274 moh). Dette fjellet rykket umiddelbart opp på topp-ti-lista mi over flotte fjell! Nydelig terreng og godt planlagt sti. Stien starter bak stabburet på Kongsvold bygdemuseum ved Lille Rostavatn (Rostavatnet på folkemunne). Siden Rostavatnet ligger på bare litt over 100 meter over havet har vi over 1100 høydemeter stigning foran oss fordelt på ca 4 km. Stien er tydelig og godt merket. Den vanskeligste biten å finne fram var faktisk helt i starten der det var svært overgrodd av blom og kjerr. - Er vi på fjellet snart? Turen starter gjennom et par tette plantefelt. Vi lo litt av den tette merkinga på granleggene helt til vi hadde snudd oss to ganger rundt og straks lærte oss å sette pris på den. Videre går stien gjennom åpen bjørkeskog i ei fin stigning opp mot Rostaaksla. Som på alle finværsdager i juli har vi greid å samle med oss en umasse med svartfluer og det Indre Troms er eksperter på: Mygg. Vi begynner å nærme oss skoggrensa og et deilig vinddrag som kan holde insektene litt unna. Tilbakeblikk mot Lille Rostavatn. Vi er kommet opp på Rostaaksla og begynner å se hva som ligger foran oss. Lett å se hvor fjellet har navnet sitt fra. Jeg hadde snakket med kjentfolk i forkant og fått beskrevet siste mulige vannkilde. I området tok vi også dagens første matpause. Det begynte å bli lenge siden frokost. Kleggen blei ivrig med på måltidet. Nå begynner alvoret. De siste 400 høydemetrene går stort sett rett opp. Vi skjønner hvorfor de har satt opp en turpostkasse nede ved fjellfoten i tillegg til på toppen. Stien har sålangt vært lagt med så behagelig stigning som mulig, men opp her greide ikke en gang Øverbygdingene å legge stien slakt. Utsikt tilbake nedover Aksla. Rostaelva, Tamokelva og Målselva slynger seg i solskinnet. Stadige pust i bakken. Utløpet av Rostavatnet med Lombola nedfor og fjellrekka mot sør. Fram til 1100 moh har vi gått på mosesti, men nå blir det meir stein. Dette partiet var det eineste som var litt ekkelt å gå i med litt lausgrus og -stein. Lenger opp blei ura fast igjen. Straks oppe. Fjellene innover Tamokdalen med Hahttagaisi, Sjufjellet og Lille Russetind. Vi klarte det! Et obligatorisk vardebilde. Vi brukte knappe tre timer opp i sommervarme-tempo. Nydelig utsikt fra toppen. Rostavatnet nederst, Devddesjavri/Dødesvatnet bak og Likkafjellene til ventre. Ligger fortsatt en del snø man må over dersom man vil videre til selve Rostafjellet, men ut fra sporene har det ikke vært til hinder for de ivrigste turgåerne. Svett turkompis i sommervarmen. Bak ser vi ryggen videre opp mot Rostafjellet (1514 moh). Det er ca 4 km til neste topp, så det får være til en annen gang. Dette veier mindre enn en termos. Og mat må man ha! Nydelig vær og flott utsikt gjorde at vi ikke hadde noen hast med å gå ned. Vi gikk lengre fram på kanten for få enda bedre utsikt ned mot vatnet. Noen har vært på antikvariat og kjøpt en mekanisk høydemåler fra 70-tallet. Den viste seg å være meir nøyaktig enn alskens nymotens Garmin-greier. På tide å tenke på heimveien. Men området er fullt av framtidige turmål! Bare sjarmøretappen igjen ned til bilen. Takk for turen! (Den inntegna ruta går forbi selve toppunktet og ned mot kanten der stien får videre mot Rostafjellet). Stien er rødmerket av DNT og godt brukt, så det er enkelt å finne fram. I brattpartien snirkler den seg elegant mellom fjellhyllene slik at det ikke blir tyngre enn det må. I tørt vær går det fint an å gå i lave sko. Siste mulighet for vann er på Aksla et lite stykke fra fjellfoten.

Jeg tenker han meiner å kaste over stoffkanten vha sikksakk-søm.

Det motsatte av å sakke.

Jeg vil for din del anbefale en damesovepose med comforttemperatur på -5 eller kaldere. - Det er enklere å lufte enn å varme opp etter at man har begynt å fryse. Jeg kjøpte først en syntetpose fordi jeg var så redd for fukt og dunkollaps, men angrer egentlig på at jeg ikke gikk rett på dun: Jeg pakker den i vanntett pose og bruker den enten inne i tørt telt eller bruker grevlingtrekk når vi ligger under åpen himmel. Nå har jeg en dun «sommerpose» (Rab Neutrino 600 med vannavvisende dun) som veier 1 kg, pakker smått og er deilig og varm i motsetning til syntetposen som veier 1,9 kg og tar 1/3-dels sekk (og er deilig og varm). Hilsen frossenpinn i Troms.

Kanskje Svensby Tursenter har noe på campingen?

Vi sjekket for deg: Best på Kvaløysletta har både store og små bokser. God tur!

I hvilken retning skal du videre fra Tromsø? Sannsynligheten for å finne gassbokser på bensinstasjonene øker proporsjonalt med avstanden fra Biltema på Langnes. Det går an å høre med Best på Kvaløysletta, eller Isrenna storkiosk (Stakkevollvegen). (Vi er selvfølgelig også ute av byen i helga.)

Har ikke sett mye på søvntrackinga på 6-serien, men på 5-serien bestemte jeg meg for å ta det med en stor klype salt etter at klokka hadde registrert at jeg var våken og fin mellom 7 og 8 og deretter sov dypt (på jobb) fram til det var tid for påfyll av kaffe klokka halv ti. Noen vil sikkert påstå at klokka har rett. Edit: Jeg fant til og med bildebevis!

Kjenner ikke til denne Winter-modellen, men har selv Synmat UL 7M og UL 9LW. 9cm varianten er merkbart varmere enn 7cm. Har brukt denne på fleire vinterovernattinger, men ikke i sprengkulde (kaldeste -17 ute og -6 inni teltet).

Fjorårets langtur blei gjennomført med et Fjellheimen Pro 3camp i bagasjen. Det fungerte selvfølgelig heilt utmerket, men bæreren har tydeligvis gått og gremmet seg i motbakkene, for vinteren har gått med til nettsøk og vurderinger rundt lettvektstelt. Tanken var et telt som kan brukes på lange turer der vekt har noe å si, eller kortere turer der overnattinga ikke er selv målet (f. eks på vei til en fjelltopp). For glamping eller dårlig værmelding har vi andre telt å velge i. Valget falt på et Tarptent Stratospire Li med tett innertelt (dvs. bare øverste halvdel av dørene har mesh). Laget av Dyneema(tm), veier 825g (med trekk og medfølgende 6 plugger) og settes opp vha vandrestaver (som vi uansett har med på denne typen turer). Man bør i tillegg ta med 2 ekstra plugger for sidebardunene. Siden vi stort sett turer rundt i Nord-Norge, der sniktrekk er et større problem enn varme netter, valgte vi altså tett innertelt. Teltet kom i hus for et par uker siden, men pga husmaling og diverse var første testmulighet denne helga. I mangel av hage måtte vi stikke oss opp i marka på Tromsøya der det ikke akkurat vrimler av gode teltplasser. Designet tilsier at man skal ligge anføttes, noe som krever flatt underlag «begge veier», men det gikk også greit å ligge begge samme vei. Avstand mellom inner- og yttertelt er så stor at du skal jobbe hardt for å få dem til å berøre hverandre. Til gjengjeld blir innerteltet hengende litt nedpå nesen når man skal sove, men det opplevdes ikke som et problem Høyeste punkt i teltet er 120 cm, noe turkompis på 187 stortrivdes med. Dette oppsettet blei med avstand mellom ytterduk og bakke, men det kan justeres bort. Akkurat plass til et Termarest NeoAir X-term LW (63x196) og et Exped Synmat 7M. 2 stk LW-underlag vil man nok få problemer med, men kan gå dersom kan justerer ned høyda på teltet. Som andre to-mannstelt er dette et telt for gode venner... Fortelt med 45 l sekk. - Vi har hittil bare brukt tunelltelt med stort fortelt og må nok øve oss litt å gå inn og ut av slike fortelt i regn. Den lave vekta på teltet betyr dog at vi i stedet kan ta med en tarp for større uteområde og bagasjeoppbevaring. Litt utsikt får man, selv med «tett» innertelt. Heile forteltet kan brettes til side (dersom man har med ekstra teltplugger). Glidelåser og detaljer virker solide og gjennomførte. Ferien starter i morra, så vi satser på å få testet det fleire ganger i løpet av de neste ukene.

Vi hadde samme problem med samme telt, spesielt på vinteren (litt av årsaken kan ligge i dårlig trakketeknikk der ytterteltet kommer litt lavere enn innerteltet.) Vi løste det det med å bytte til Spitsbergen x-trem 3camp. Vi vurderte å oppgradere til nyere versjon av Fjellheimen, men kom fram til at vi var så luta lei det skrånende innerteltet at den ekstra vekten var verdt det.

Det som er typisk for i år et du ut juli bør planlegge rutene under 3-400 moh. Alt over dette vil måtte foregår på mye (tildels råtten) snø. Jeg har selv innsett at neste ukes planlagte (halve) Senja på langs utgår pga snø. Ringvassøy er flott, f.eks. området rundt Soltindvatnet. Dersom du vil lengre ut i havgapet kan du ta ferga fra Hansnes til Vannøya. Prøv f.eks. Kyststien fra Vannavalen til Hamre eller inn dalen fra Skipsfjorden i retning vannene der. @AK74 bør kunne gi lokalinformasjon. http://www.skipsfjord.com/wp-content/uploads/2013/01/27949_Ishavskysten_kyststi_Plakat-skil_web_x2x.pdf Det er vanskelig å si noe om typisk terreng, siden dette varierer veldig. På f.eks. Senja har du heile spekteret fra «Sørlandssvaberg», vidder og smale daler til forrevne fjell som går rett i havet. Hengekøya kan stort sett bare ligge heime siden vegetasjonen ut mot kysten er preget av småbjørk. Tregrensa går på 400 moh i Tromsø, lavere ut mot kysten. Mygga og kleggen har kommet. Lykke til!

Kjent problem. Også når man går svært sakte (pga bratt steinur el.l.) kan klokka finne på å logge mange 100-metere på egenhånd.

Forsommeren er egentlig en fin tid for turgåing med overnatting under tarp i fjæra: Vegetasjonen har ikke tatt overhand, insektene har ikke våknet og fuglene har knapt kommet i gang med eggene slik at de ikke holder sånt leven. Blant ulempene er at snøsmeltinga er i full gang så alt som ikke er stein er vått og myrete. Spesielt alle flate områder som kunne egne seg som leirplass. @TerjeH og jeg fulgte sti langs fjæra nordover fra Kvaløyvågen på Kvaløya til vi fant en tørrknaus ved Skarveskjæret. Det var akkurat plass til en Helsport-gapahuk som ly for østavinden. Det blei ikke plass til to stykker å ligger horisontalt inni den, så jeg rømte til en knaus litt høyere opp. Bål (med masse røyk) fikk vi til, så det blei både fiskepakke og epledessert. Ekte glamping med stolsett til underlagene og øl til maten. Det sildret og rant på alle kanter så bålet måtte nesten legges i elva. Vi hadde for en gang skyld med oss vannfilter slik at vi ikke trengte å være så kritiske til hvor vi hentet drikkevann. Jeg fant meg et par flate kvadratmeter. Dersom jeg glei utfor på eine sida ville jeg trille i havet. På andre sida ville jeg havne i myra. Det gikk utmerket. Det går forresten finfint å sove seg gjennom både midnatts- og morgensol dersom man trekker lua ned over øynene. Av dyreliv rundt camp kan vi melde om gauk, rype, småmåse, stormåse, tjeld, terne, teist og havørn. Når vi kjørte gjennom boligfeltene på Kvaløysletta så vi både rein og elg.

Har hatt Fenix 5S og nå 6S, innkjøpt med fokus på turer i marka. Mest brukte funksjoner er puls (for å ikke brenne av kruttet for tidlig), tracking (for å i ettertid kunne se hvor jeg har vært og ev. finne veien tilbake til start), høydemåler (for å se hvor mange halvparter jeg har igjen til toppen) og avstandsmåler. Slim-versjonen har etter min mening for liten skjerm for kart, så det har jeg ikke testet. Da bruker jeg heller mobil dersom jeg ikke tar fram GPS-en.

Pinsehelga blei starten på barmarkssesongen. Først i Senjahopen med merket sti langs fjæra til Skøytneset. @Terjeh poserer foran "baksida" av Okshornan Artig å se Nordlandet fra en anna vinkel. Knuten utfor Medfjordvær midt i bildet. 2. pinsedag tok vi ferga til Brensholmen og tok del i 17. mai-toget til Lakstinden, en av årets 10 på topp. Siden det er så mye snø i fjellet har de ikke kunne åpne alle toppene ennå og flere åpner som "skitopper" på tross av relativ lav høyde. Ute ved kysten er snøsmeltinga kommet litt lenger slik at vi bare trengte å passere et par snøflekker. Siden vi var her sist var det kommet opp en heil vindmøllepark. Man kan ofte føle seg liten i møte med fjell og store landskap, men det var møtet med det menneskeskapte på en slik plass som virkelig fikk meg til å følge meg lita. (Jeg måtte til slutt få beskjed om å slutte å se på de snurrende møllebladene av frykt for at jeg skulle bli sjøsyk og ikke greie å gå ned igjen...) Utsikt mot Sommarøy og Senja. Tussøy med et glimt av Håja. Tross vindmøllene kan turen anbefales som en liten avstikker for sommerens turister. God parkering og godt merket.