Erik

Tom - jeg skjønner ikke hva du mener. Når Espen legger seg flat og ber om kommentarer til sin tur til Kjelhøi, må det være greit å kritisere turen. Det er mulig du mener kritikk ellers her på fjellforum, for du har ikke akkurat latt være å komme med kritikk du heller under denne tråden:

Nope, jeg hadde adskillig kortere reisevei. Jeg er mesteparten av uken i indre østlandet. Er uansett motstander av dagsturer fra Oslo til Jotunheimen. Det blir bare mas og kamp mot klokken. Veien fra Graffer til Soleggen ble brøytet senere på dagen så her blir det gjenbesøk etter neste snøfall.

Turen skulle egentlig gå fra Soleggen og forhåpentligvis opp på Kvitingskjølen. Veien opp fra Rv 15 var imidlertid ikke brøytet lørdag morgen så bilen måtte etterlates langt nede i skogen, og skituren begynte derfra. Det er mulig det var bedre skiføre for en uke siden. Den sterke vinden som kom fra nord på fredag har imidlertid blåst vekk mye av snøen på nordsiden av Kvitingskjølen. Det er nok snø på veiene i skogen til å gå på ski der. Derimot er det egentlig bare tull å gå på ski over tregrensen - selv det var akkurat nok snøflekker innover forbi Stormyra for de mest iherdige av oss... Nei, må nok vente til nytt snøfall før det blir ordentlige skiturer her.

Her var det mange spørsmål. Jeg liker ikke uttrykket "verdig" fjelltur og spørsmålene er dessuten vanskelig å besvare generelt. Dette er uansett noe den enkelte må selv finne ut av og i mindre grad la seg påvirke av andres oppfatninger. Poenget for oss som bor langt unna fjellet er at når man først bruker mye tid (og penger) på å komme til fjells, vil man gjerne få noe igjen for det. Med denne bakgrunn blir det gjerne til at folk setter seg mål for fjellturer. Dette vil typisk være å oppleve nye fjellområder, gå nye ruter eller bestige fjell man ikke har vært på tidligere. Det kan også være å oppleve/gå på nye breer, nye klatreruter eller områder med ulik faun og flora. For noen resulterer dette i å bla gjennom "Til fots i Norge" og finne frem til DNT-stier/ruter/hytter man ikke har vært tidligere. Andre forsøker å finne kule fjell, enten kun for å bestige dem eller for å oppleve nedkjøringen på ski. Det er et typisk trekk, uansett hvilket interessefelt man har, å forsøke å holde oversikt over hvor man har vært, hva man har opplevd eller sett (eks. faun og flora) og hva som gjenstår. Et eksempel er fugletitternes uttallige lister over hva de har sett på sine ulike turer. Et eksempel fra et annet livsområde er en serie artikler i Dagens Næringsliv om den ultimate listen over tidenes rockealbum. Over 1000 personer har hittil stemt på sine favoritter (og dette i en næringslivsavis!). Uansett hobby, vil de interesserte gjerne sammenligne lister og samkjører dem, for å ikke går glipp av noe. Skal man først være sykelig opptatt av noe, er fjellturer såpass sunt at dette burde vært greit. Hva som så er en ”verdig” fjelltur kan ikke besvares enkelt. For min del avhenger det dels av hva slags form jeg er i sammenlignet med utfordringene (eks. lengden på turen, antall høydemeter eller vanskelighetsgrad). Poenget er gleden av å utnyttet mitt potensialet i møte med utfordringene. Dette avhenger i begrenset grad av høydemeter eller hvor høy toppen er. Dessuten byr fjellturer på andre opplevelser som gjerne er viktigere enn de fysiske utfordringene, eks. stillheten, roen og vakker uberørt natur. Hvorvidt man oppnår målet med turen er ikke det viktigste. Dersom en hytte-til-hyttetur må avbrytes p.g.a. uvær, har man kanskje hatt andre utfordringer som har gitt en opplevelsesrik tur. Jeg lurer på om ikke det var Nansen som sa noe om å stadig vende tilbake til friluftslivets allsidighet (?). Under halvparten av mine fellturer er toppturer, men i praksis er toppen uansett bare en motivasjonsfaktor for komme til ulike fjellområder til ulike årstider og oppleve nettopp friluftslivets allsidighet. Det er sjeldent jeg depper over å ha ikke gjennomført turen som planlagt. Egentlig ikke

Jeg hadde selvfølgelig stoppet noen meter fra toppen. Man må ha nødvendig respekt for lokalbefolkningen. En slik toppbestigning blir desto mer artig ettersom man sliter seg langt over 8000m men velger å stoppe noen meter før toppen av ren respekt. At man ikke går de siste metrene på en sånn topp har ingen betydning for meg. Man har besteget fjellet.

Kim, Jeg tror nok Kjellhøi er en helt ålreit utfordring fra Leirdalen/Bøverdalen. Jeg kjenner noen som har slitt seg opp der, men det har åpenbart ikke du gjort ennå. Er enig med at når man tar utgangspunkt i Juvvasshytta betyr heisen ingenting. Det er nok ingen utfordring fra den siden. Jeg har forresten ikke vært verken på Juvvasshytta eller Kjellhøi. Håper bare jeg ikke blir tatt på fersken der engang. For meg er det naturlig å starte i dalbunnen når et fjell bestiges. Det vil si at Galdhøpiggen bør tas fra Visdalen, Kjeldhøi fra Bøverdalen/Leirdalen og Skarstind fra Leirdalen. Selv om det måtte være en vei eller heis som gjør bestigningen lettere, betyr det ikke at man absolutt må bruke den. Fjellturen blir ikke nødvendigvis beriket av dette. Jeg tror jeg hadde følt meg fattigere etter en sånn tur som Espen hadde. Det ser ikke ut som om Espen er spesielt fornøyd heller.

Erling - jeg er helt enig. Vi lever i et demokratisk land og jeg respekterer også når flertallet er imot meg. De fleste som går i fjellet, meg inkludert, er fredelige og lovlydige borgere som har en innfallsvinkel til konfliktløsning som ligger langt fra sivil ulydighet.

Jeg er stort sett enig med Espen. Selv om toppen er målet, er det ikke det å nå toppen som er det viktigste. For meg er det alltid veien dit som er det sentrale. Slitet ved oppstigningen blir til en vanvittig tilfredstillelse når jeg omsider kommer frem. Jeg bestiger fjell p.g.a. utfordringene. Jeg hadde også følt meg som en dust ved å bruke skiheisen. En toppbestigning på 40 meter gir meg ingenting. Dersom man har som utgangpunkt å komme på flest mulig topper på kortest mulig tid, er det naturlig å bruke skiheisen. Ved å bruke heisen har man riktignok krysset av en topp på listen, men man har ikke akkurat besteget et fjell. Kjelhøi kan utvilsomt bestiges på vaskeligere måte enn hva som skisseres over. Jeg har ikke kartet foran meg, men antar den kjipeste ruten er fra riksveien i Leirdalen. Den bør gi selv de råeste slitere nødvendig tilfredsstillelse.

Espen, Vær så snill. Ikke piss på varden. Jeg pleier alltid å sette meg ned i ly av varden for å slappe av noen minutter. Det er ukult hvis du etterhvert har gjort ditt fornødne på vardene på samtlige 2000 metere. Når jeg har satt meg den ved varden og kan slappe av, er toppen nådd.

Jeg har etterhvert truffet svært mange tindebestigere på vei opp eller ned fra topper. Et vanlig diskusjonstema er hvor man har vært, hvor man skal nå og hva som er den mest hensiktsmessige ruten. Det aller aller fleste jeg har truffet bruker 30m som pf. Det er svært sjelden noen har vært på vei til/fra noen 10 metere i området. Dette har nok sammenheng med at de fleste bruker bøkene til Thommessen m.fl. som guide. (I 3 av de 4 guidebøkene brukes 30 m som pf). Riktignok tror jeg 10m-samlere er mer entusiastisk, mer dedikerte og derigjennom mer synlige på internett. Ikke noe galt med dette - å samle på 10 meter er egentlig en strålende hobby. Vanlige folk som bestiger topper følger nok heller anvisningene til Thommessen m.fl. Man har dessverre bare en viss tilmålt tid å bruke på fjellet og jeg velger å bruke tiden på 30 metere - og deretter på topper under 2000. Selvfølgelig går jeg ikke glipp av artige formasjoner og pinnakler under 30m, men de fleste 10 metere er bare forstadier til den egentlige toppen. Da er det bedre å utforske fjell under 2000 m, eksempelvis Hjelledalstind.

Kim - Legger du ut flere bildeserie som den der... så må jeg slette Bergtatt fra mine favoritter. Blir uutholdelig i lengden å se hva du får til.

Selv om jeg har sansen for 30 metere, har både 10 og 30 m tilhengere de samme problemer med å verifisere høyden. Uten at jeg er ekspert på GPS har jeg lagt merke til at høydeangivelsen er svært stabil når man først er på en rygg/topp. Selv om GPSen kan ha en feil på 10-15 meter, er det rart hvordan den viser omtrent den samme høyden på en topp om man går noen titalls meter ned og så opp igjen på samme topp innen kort tid. Dette har jeg opplevd når jeg har gått frem og tilbake på en egg for å få med en topp helt ytterst. Poenget mitt er at selv om man ikke kan stole på det GPS sier om høyden over havet, kan man kanskje anta at det er en begrenset feilmargin på det som fremkommer om høydeforskjellen mellom toppen og skaret. Det er jo denne som er interessant her. Viser GPSen at skaret er 3-4 meter over eller under primærfaktorkravet vil jeg anta dette løser mange "problemer" uten at man må slepe med seg laservater. Marginer under dette trenger nok en mer nøyaktig måling enn det GPS gir. Kanskje noen "eksperter" kan verifisere denne antagelsen??

Jeg skulle egentlig på topptur, men med et skydekke på 13-1400 m og ellers kjipt vær, gad jeg ikke likevel. Det ble istedenfor en 4 timers skitur i "lavlandet". Ikke rare turen, men jeg antar andre har interesse av å vite hvordan forholdene er der nå: Det er 10-40 cm snø i området. Veien fra Mysusæter til Spranget er forsåvidt fortsatt åpent, men det hjelper å ha en 4-hjulstrekker med høy klaring for å komme frem. Vi andre må dumpe bilen i Mysusæter og gå på ski oppover bakkene. Det er nok snø på veien frem til Rondvassbu til å bruke nye ski. Det er også mulig å gå på ski ellers i området, men da helst ikke med nye ski.... Det jeg kunne se oppover fjellsidene fristet ikke så mye. Det blir en stund til det er nok snø til ordinær toppturer i området.

Panda, jeg deler dine erfaringer, riktignok fra andre steder. (NB: jeg har ingen erfaringer med norske reisebyråer). Jeg har forøvrig hørt en del av de samme synspunkter fra andre som har vært på Kilimanjaro og Aconcagua. At folk kjøper slike pakketurer må bero på uvitenhet. Sett at det foreligger 2 alternative pakketurer til Aconcagua hvor den ene er på 4 uker og koster 35.000,- og den andre på 5 uker og koster 40.000,-. De færreste har tid til den ekstra ferieuken, og så lurer man på hvorfor det er noe vits å svi av 5 lapper ekstra. Det er ikke rart man velger den korteste og billigste turen. Man må nesten ha fått høydesyken selv på en tidligere tur før man tar det seriøst. Det var hyggelig å høre dine anbefalinger om lokale reiseguider. Det gjør det lettere å lage eget opplegg.

Man bestiger høye fjell på en helt annen måte enn "lavtlandsåser" som Galdhøpiggen. De fleste, meg inkludert, nærmest raser oppover fra Spiterstulen til Galdhøpiggen og er gjennomsvett og utslitt lenge før toppen. Ved bestigning av vesentlig høyere fjell er det vanlig med en adskillig behageligere tempo. Man tar ett forsiktig skritt av gangen og det går svært sakte oppover. Det blir i tillegg gjerne pause hvert 15 minutt. Hadde man fulgt dette oppstigningstempo på Galdhøpiggen ville man knapt merket noe til tungpustenhet.

Jeg har ikke GPS'en foran meg, men mener den er den vanlige Etrex. Jeg betalte ca. 2000 kr for 2 år siden. Det kan være endringer i modellene så du må sjekke spesifikasjonene nøye.

Jeg var der for 4 uker siden og da var det for lite snø. Jeg jobber i indre østlandet og det har ikke falt så veldig mye snø siden. Det er antageligvis mulig å gå på ski på veien fra Mysusæter til Rondvassbu, men det er neppe nok snø til selve toppbestigningen av noen 2000 m. Antar noen har mer oppdaterte opplysninger enn meg.

Jo da - her skal sesongen tynes. Marka var fantastisk også nå i helgen. Jeg var i området Gjerdingen-Sandungen både lørdag og søndag. Det var lite mennesker, nysnø, julekortstemning, lavt skydekke/tåke og trollsk stemning. Det kom endel mer snø på søndag slik at man må like å slite for å få glede av marka. For så vidt kan man nå velge om man vi bruke ski på skogsbilveiene eller ta bena fatt på blåstiene. På denne årstiden blir marka gjerne en substitutt for høyfjellene. Det er altfor lett å finne på unnskyldninger for å ikke dra til Jotunheimen - i motsetning til å ta T-banen til markagrensen. Forresten, det var interessant om Gaupekollen. Jeg får dra innom en gang.

Jeg har dobbeltsjekket og det ser ut som om dødssonen begynner allerede ved 18000 fot, d.v.s. i underkant av 5500 m. (Kilder: National Geographic, mai 2003 (engelsk utgave) og Mountaineering - The Freedom of the Hills, 6.utg.). Jeg mener å ha hørt 6000 m i et TV-program, men dette er uansett bare en tommefingerregel. Folk takler høyder forskjellig slik at mens noen rusler opp Elbrus (5642 m) på tre dager, trenger andre halvannen uke på akklimatiseringen. Det er nesten litt kjipt å diskutere bestigninger av eksotiske og fjernliggende fjell når jeg ikke får kloa i en av dem før tidligst til sommeren. Da skal jeg derimot dra på laaaang fjelltur

Det jeg har lært om akklimatisering er som følger: Når man har passert 3000 m skal den videre bestigningen være på maks 300-350 m om dagen. Hver 3-5 dag skal være en hviledag. I praksis går det i rykk og napp oppover fjellet, men snittet bør ikke overstige det skisserte. Man etablerer gjerne siste leir 800-1000 m under toppen og dette går man opp og ned på selve toppestigningsdagen. Skal man på 7-8000 m gjelder visstnok andre "regler". I praksis bør man bruke noen dager på akklimatisering selv i Alpene. Dette går vanligvis av seg selv siden det tar litt tid å komme opp til hyttene og vente på bra vær. De fleste kan akklimatisere seg opp til 6000 m. Området over dette kalles dødssonen. Det er imidlertid ingen grunn til å ta sjanser i 3-4000 m høyden. Folk kreperer av høydesyken også her. De som vurderer en tur i høyden bør gjøre grundige undersøkelser på forhånd. Det er ikke minst viktig å kjenne symptomene på lunge- og hjerneødme og komme seg ned når disse inntrer. Den største faren som jeg har opplevd er sløvhet, benektelse av symtomene samt et vanvittig sug etter å komme seg til toppen til tross for symptomene. Dette er visstnok svært vanlig. Hvis man vurderer en pakketur til Elbrus, Aconcagua, Kilimanjaro el.l. bør man undersøke hva som er en forsvarlig bestigningshastighet for dette fjellet og deretter finne ut hva reiseselskapet legger opp til. Sist gang jeg sjekket fant jeg et misforhold her selv hos seriøse operatører.

Dette er også min erfaring. Vi var en gjeng som dro til Kaukasus for noen år siden. Det var rimelig kjip å oppleve at faren til en kamerat av meg kom seg opp på Elbrus, mens vi som var i 20-årene spydde 5-600 meter under toppen og måtte returnere. De to 50-åringene som kom på toppen var ikke i spesielt bra form. Ingen av oss andre i alder 20-35 år kom opp. Jeg vet ikke hvor mye alder spiller inn, men formen er uansett ikke avgjørende. Vegard Ulvang kom heller ikke opp Elbrus (Jeg trekker alltid frem Vegard Ulvang når bomturen skal bortforklares )

Espen, din "fikk nesten litt lyst til å prøve" kommer til å endre seg til "MÅ OPP FOR ENHVER PRIS" når du ser fjellet for første gang fra Zermatt. Fjellet er komplett uimotståelig for toppsamlere. Jeg kan ikke tenke meg et mer forlokkende fjell. Den har nesten magisk tiltrekningskraft på de mer "utsatte". Det er bare litt synd at jeg ikke hadde verken utstyr eller penger til en bestigning da jeg var der for 10 år siden. Gjenbesøk er under planlegging... En kollega av meg har derimot vært på toppen. "Tampene" er permanente og fjellet er rimelig gjennomturistifisert ellers. Heldigvis har man ikke anlagt kabelvogn til toppen. Når man ser hva som er anlagt ellers i alpene er dette nesten litt rart. Det mest negative etter hans mening var de 200 andre klatrere som skulle opp samtidig. Alle overnatter i samme hytte og kommer seg av gårde på samme tidspunkt om morgen. Det blir køsniking, dårlig stemning mellom guidene som vil ha "sitt" lag først og generelt mye mas. Det blir ikke akkurat en toppbestigning i ensom majestet... Dette med 4000 m topper er egentlig ganske interessant. Det er haugevis av folk som samler på dem. Det krever naturligvis adskillig mer tid og penger enn 2000 m her hjemme.

Brød holder egentlig ikke på helgturer heller. En typisk helgtur fra Oslo er tog/buss tidlig fredag morgen, innsteg fredag ettermiddag, toppstøtet lørdag og retur søndag. Brød må nesten kjøpes torsdag og da er den kjip allerede lørdag. Det er hyggelig med variasjoner uansett lengden på turen. Litt snop å spise i pausene gjør at man kanskje gidder å gå på og få med den siste toppen. Litt tilbehør til vanlige pose-middagene er alltid populært og det blir alltid fin stemning inne i teltet når noen har med snadder-mat til senere på kvelden. Espen - jeg er nok mer bedagelig anlagt enn du har fått inntrykk av.

PÅ min billige Garmin Etrex er det ikke noe problem å legge in waypoints hjemme. Kjenner man koordinatene til f.eks. en DNT-hytte, er det bare å legge den inn og på fjellturen vil GPSen fortelle deg underveis hvor langt du er fra hytta, retning osv. Man kan også legge inn noen waypoints underveis til hytta slik at man f.eks holder på riktig side av en dal e.l. Etterhvert som man legger inn masse waypoints danner det seg et eget "kart" på displayen. Det er alltid kult å vandre gjennom en dal i tykk tåke og se på displayet hvilke fjelltopper man passere på begge sider. Selvfølgelig har man besteget toppene tidligere og lagt dem inn med navn. Å legge inn topper på GPSen når man er ved varden har blitt et tillegg til å krysse dem av på en liste når man kommer hjem. En dyr GPS med innebygd kart blir litt upersonlig etter dette.

Espen - brød holder ikke mange dager. Mulig du kjører fra hytta til butikken etter noen dager for å proviantere. Vi andre som camper langt innover dalene er prisgitt det som er lett å bære og som holder en uke eller to. Vinterstid fryser brødblingsene. Det er ukult å grave frem matpakken og finne den hard som en sten. Nå snakker vi om den ordentlige vinterstiden - ikke april/mai.