Erik

Er det noen som vet hvordan mulighetene er for å komme seg opp på Slettmarkpiggen midtvinters, d.v.s. februar/mars? Det er særlig partiet etter Slettmarkkampen jeg er usikker på. Slettmarkhøi derimot burde ikke være noe problem. Eller?

Vel, det var ikke brøytet forbi Soleggen da jeg var der tidligere i vinter. Det er jo bare noen få hytter innenfor Soleggen, så det lønner seg nok ikke heller. Jeg fikk også inntrykk av at de ikke er så kjappe med å brøyte etter snøfall. Ihvertfall hadde de ikke brøytet i 10/11-tiden om morgen da jeg var der og måtte derfor dumpe bilen et stykke nedenfor Soleggen. Da er det bedre å kjøre til Brimi.

Takk for mange svar vedrørende Styggedalsryggen og Skagastølsryggen. For så vidt har jeg forstått at det er det raskest å begynne turen fra Gjertvasstind. Man må trolig ofre noen isskruer fra Gjertvasstind ned til Gjertvasskaret men jeg antar nedstigning ikke byr på andre større problemer?? Uansett må man ha med nok utstyr til å overleve en ufrivillig overnatting på ryggen. Da kan det være like greit å satse på en 2 dagers tur ved å ha med litt flere ting slik at en overnatting blir nesten behagelig. Man er da mer uthvilt og slipper å stresse, men sekken blir selvfølgellig ubehagelig. Uansett blir det nok en dagstur på meg. Skulle det komme et værvindu på 36-48 timer, vil det garantert ikke passe både med jobb og turkameraters planer. Ods, takk for svært detaljert og informativ tilbakemelding. Det er vel ikke vanlig å gå sikret på noen av ryggene og heller ikke på noen andre steder enn dette (+ opp/ned Storen fra Mohns skar)?? Ods, her er jeg litt uenig. Jeg har ikke noe imot at folk som ikke er blant de "egentlige fjellelskere" absolutt skal opp på Storen. Dette blir vel en forlengelse av diskusjonen om man ønsker flest mulig mennesker på fjellet nettopp for å skape sympati for uberørt natur hos en større andel av befolkningen (velgerne) - eller om de såkalte ekte entusiastene bør ha fjellet for seg selv. På et eller annet tidspunkt blir det selvfølgelig for mye av "det gode" på Storen og det er godt mulig man nærmer seg dette nå. Hvem som helst kan jo leie en fører til nærmest å heise seg til topps. Når det kommer forslag om via ferrata (faste sikringer) skjønner vi at det har gått for langt. Hva skal man ellers gjøre? Nekte føring på Storen? Dersom det som Kim sier ligger drit nesten overalt, og dette skyldes nevnte grupper, er det nærliggende at førerne har et ansvar for å hindre dette, evt. rydde opp.

Torgeir, det er ikke mange fjelljenter her så jeg tillater meg å komme med noen bemerkninger: Det er masse damer på fjellet men de er selvfølgelig ikke der vi skal ha dem. Det klassiske eksempelet er en historie jeg hørte om en dame som skulle begynne å gå i fjellet for å treffe solide og spreke friluftsmenn. Når hun skulle kjøpe fjellsko og hytte-til-hytte ryggsekk klarte hun ikke la være å fortelle ekspeditøren hvorfor hun skulle til fjells. Han forklarte så litt oppgitt at den type mann du er ute etter finnes ikke på DNT-hyttene. De er for kule til å være der og sover heller i telt langt unna hyttene. Et annet eksempel var artikkelen i Fjell og Vidde i fjor høst hvor 2 jenter dro på hytte-til-hyttetur på fjellet for å sjekke menn. Selvfølgelig dro de slukøret hjem alene. (Noen burde skrive et leserinnlegg og forklare dem hvorfor de ikke støtte på noen kandidater). Den fundamentale forskjellen mellom single kvinner og single menn på fjellet er som følger: Damer drar på hytte-til-hytte turer i Rondane, Skarvheimen, Blefjell, Hardangervidda osv. Menn derimot sover i telt i de mest alpine områdene, typisk i Jotunheimen i forbindelse med toppturer . Selvfølgelig er det ”lov” å dra på Hardangervidda osv., men da er det gjerne på fisketur og man sover i telt langt uti gok. Enkelte av oss er innom Rondane i blant, men det er gjerne på dagsbesøk (hit-and-run på 2000meterne). Uansett sover man i telt. Single damer drar sjeldent på teltturer og da treffer man dem heller ikke på noe naturlig vis på de typiske basecamp-områdene. Dette blir veldig generaliserende, men dere skjønner poenget. Skal man treffe damer på fjellet må man bite i det sure eplet og dra på de ikke fullt så alpine fjellområdene og naturligvis overnatte på DNT-hyttene.

Tom, Hilde o.a., Enkelte diskusjoner bør etter min mening heller tas ved bruk av private meldinger. Tilbake til temaet: Et lite sidespor, i diskusjonen Skagastøsryggen vs andre, er problemene ved ta Skagastølsryggen i samme slengen med Styggedalsryggen. Det jeg ikke liker ved Storen er (1) å stå opp så sykt tidlig om morgen og (2) og all ventingen på eget og andre taulag på standplassene m.v. Dette bør kunne unngås ved nevnte travers. En slik travers må vel uansett gå over 2 dager, slik at man slipper å stå opp så tidlig første dag. Jeg overnatter heller på en fjellrygg enn å måtte stå opp tidlig. Så slipper man klatringen opp fra bandet med masse trafikk og irritasjon. Så vidt jeg har skjønt blir det kun noen korte klatreetapper ved V-skaret og Halls hammer – pluss noe sikring opp og ned fra Mohns skar. I tillegg kan det være problemer med is opp til Gjertvasstind. Spørsmålet er om noen av dere har gjennomført dette og har noen anbefalinger. Jeg tar gjerne imot tips til passende overnattingssted underveis. Været er vel alltid et problem. Det nytter antageligvis ikke å prøve seg med en tilfeldig dato, men heller ha sekken pakket klart til det kommer et høytrykk og så stikke av fra jobb.

La oss innrømme det - forfengelighet spiller en stor rolle ved valgt av utstyr. Enkelte av oss har imidlertid litt sære meninger om dette. Det er greit med funksjonelle klær og noen kule detaljer, men prøver man seg kun ikledd de siste hippe fjellklærne fra topp til tå blir det fort harry. Vi har alle sett eksemplarer på dette: par i 30-årene på parkeringsplassene ved Gjendesheim eller Spiterstulen som nå skal være moteriktige ved å gå i fjellet. Når alt av klær og utstyr er det antatt siste hippe blir det litt latterlig. Det er nemlig helt andre koder på snaufjellet enn i alpinbakkene og i preparerte løyper. Skal man først vær kul må man bruke klær og utstyr til de faller fra hverandre. De som er mye på fjellet får i praksis en passende blanding av nytt og gammelt/velbrukt. Denne ”pakken” gir akkurat det kule og laidback imaget mange vil ha. Velbrukt utstyr oser erfaring og at man er rutinert, i tillegg til selvsikkerhet ved at man gir blaffen i hva andre måtte mene. De nye hippe enkeltdeler man måtte ha indikerer at man ikke er særing fortsatt fanget på 80-tallet. Selvfølgelig må man være såpass ofte på fjellet at klærne faller fra hverandre før de blir FOR utdaterte. Skal man gi råd om kjøp av klær og utstyr i dag ut fra forfengelighetskriterier bør man tenke på at det skal vare i mange år. Da er det greit å styre unna årets motefarger og tilfeldige sesongmerker, samt ikke ha for glorete og feite merker på klærne. De fleste merker blir passé til slutt. Jeg foretrekker nøytrale og diskré klær/utstyr uten merker, eller hvor merkene kan fjernes. Uavhengig av om man skal være kul eller ikke vil de fleste allerede ha det meste av det man trenger til sommerturer. Ellers venter man til det blir salg og ikke minst sjekk hva som selges brukt på ymse nettsteder, evt. selv legge ut en annonse her på fjellforum og på steepstone og friflyt. Man får lett et lite brukt telt til under halv pris.

Her kommer litt synsing Hvis du skal melde deg inn i en av disse alpeforeninger, kan det være en fordel å sjekke om de har en engelsk avdeling. Ved medlemsskap her skjønner man ihvertfall språket. Jeg vet ihvertfall at SAC har en engelsk avd.: http://www.abmsac.org.uk/

IMOT Når snøen dekker inngrep som vei blir det areal som oppleves som uberørt villmark vesentlig større. I praksis kan man vinterstid gå på ski fra Tyin Panorama frem til Beitostølen og oppleve hele distansen som mer eller mindre uberørt. En annen ting er at Eidsbugarden vil bli tjoka fullt av dagsbesøkende i vinterferien og påskeferien. All den økte trafikken frem og tilbake vil ikke bli noe hyggelig for noen av partene. (For de som ikke er kjent i området er det planlagt og delvis igangsatt storstilt utbygging av Tyin/Tyinkrysset-området med vesentlig flere hytter m.v. enn i dag). Noen vil innvende at ingen gidder å kjøre 30-35 km fra Tyin til Eidsbugarden bare for å gå på ski. Min beskjedne erfaring innen salg av hytter er imidlertid at må man først sette seg i bilen for å komme til der skianlegget ligger eller turløypene begynner, kan man like greit kjøre i 30 minutter som i 5-10 minutter. Det har tydeligvis liten betydning.

Hvordan kan du forklare de 2 hyttene som nylig ble bygd rett over veien fra Tyinholmen? Jeg mener også bestemt at det har kommet flere hytter på Eidsbugarden de siste årene. I tillegg synes jeg å ha sett en ny hytte på strekningen Bygdisheim-Torfinnsbu. Så var det alle hyttene som bygges ved riksveien på den andre siden av Tyin. Selvfølgelig er ikke alt jeg skriver lite seriøst eller gjennomtenkt. Nå er det vel bare en DNT-hytte i Jotunheimen som kan nåes med personbil vinterstid. Hvis begrunnelsen for å tillate person- og bagasjetransport inn til DNT-hyttene langt inne i nasjonalparken er at folk ellers ikke ville få oppleve fjellheimen, så burde man heller anlegge DNT-hytter nærmere veiene. Selvfølgelig er det fornuftigere å kjøpe eller leie eksisterende bygg. DNT bør derfor heller forsøke å overta overnattingssteder som går dårlig, fremfor å presse flest mulig personer langt inn i nasjonalparken på beltebil eller snøscooter. Så vidt jeg vet gikk Eidsbugarden Hotell konkurs for noen år siden, men er nå overtatt av entusiatiske eiere. Prisene skal visstnok ligge på DNT-nivå, men folk flokker seg fortsatt om Fondsbu. Jepp, det er hektisk på Fondsbu, men Oslofolk føler seg ihvertfall som hjemme etter en ensom skitur i bushen. Det skal sies at det er hyggelig vertskap på Fondsbu, noe det ikke er overalt i Jotunheimen.

Du har vel ikke blitt tilhenger av DNT? Dette er noe av kjernen i problemet både ved motorisert ferdsel og inngrep generelt. Man tillater noe fordi det i sin tid ikke anses å være et større inngrep. Tiden går, flere benytter seg av det eller setter igang lignende tiltak, og til slutt har vi fått et reelt problem. Prøver man så å stanse det, blir ikke det lenger mulig fordi så mange har innrettet seg deretter og opparbeidet seg rettigheter. Etter 40-50 år har det blitt kultur og da et det i hvertfall for sent å gå tilbake til utgangspunktet. De fleste av oss som idag er i 20-30 årene vil også være aktive i Jotunheimen om 40-50 år. Jeg lurer på hvordan det vil se ut da? Vil Eidsbugarden være en mini-Geilo med butikker, caféer oh kaksehytter? Antageligvis vil utviklingen både i nasjonalparken og i randsonen (Eidsbugarden, Tyin, Beitostølen) vil være like sterk som man har sett de siste 40-50 årene.

For så vidt er dette en et spørsmål om motorisert ferdsel utenfor brøytet vei. Glitterheim, Gjendebu osv ligger innenfor nasjonalparken. Hvis opprettelsen av nasjonalpark skal ha noe som helst betydning må det nettopp være for å hindre utbygging og motorisert ferdsel der(ihvertfall UNØDVENDIG motoriserte ferdsel). Dersom folk ikke klarer å komme seg til slike steder på egen hånd får de holde seg til DNT-hytter og andre overnattingssteder som ligger langs brøytet vei. DNT må gjerne kline opp flere "Gjendesheimer" i utkanten av Jotunheimen. Eidsbugarden ligger utenfor nasjonalparkgrensen så det er litt andre hensyn som spiller inn her. Jeg skulle helst sett at det ikke var motorisert ferdsel dit, men beltebil er tross alt bedre enn at hver hytteeier krangler til seg løyve. Dette er egentlig et spørsmål om man ønsker å frede området for å unngå ytterligere inngrep og utbygging. Jeg er ikke overraskende stor tilhenger av dette.

Helt sinnsykt hvor tøffe dere gutta dere. Er særlig imponert over at til tross for den vannvittig kule holdningen er det ingen av dere som orker å sove i telt vinterstid. Jotunheimen i januar er helt magisk. Ingen andre mennesker der, ihvertfall ingen jenter. Ingen oppstakede løyper, ingen hytter er åpne, ingen skispor og niks støy. Stillheten og roen har senket seg over fjellene. (Snufs.) Når det gjelder deg Espen, er det ingen nederlag å dra på tur med jenter, selv ikke på Storen. Til din opplysning er det gjerne slik at gutta bærer alt fellesutstyr, teltet, primusen, maten og tau slik at denne type turer blir en perfekt arena for å vise hvor tøff og kul man er overfor jenter. Merkelig hvordan dette "virker".

Akkurat den eggen der i tåke, vind og regn kan faktisk være skummel. På en tur for noen år siden under lignende forholdene klarte vi ikke finne eggen fra Storsmeden-siden. Tåken var så tett at det var nærmest umulig å se hvor man skulle gå ned for å treffe der eggen begynner. (Det hører selvfølgelig med til historien at ingen av oss var kjente der oppe og jeg har vel ingen ambisjoner om slike lokalkunnskaper før om 20-30 år.. ) Går man feil, noe vi gjorde flere ganger, og gjerne ut på hyller med mye løst materiale blir man redd. Verre er det ikke. Er man pingle? Nope. De fleste av oss får scary opplevelse i fjellet og gjerne ikke på de mest utsatte stedene. Eneste lærdom man kan ta av dette er å bruke møkkaværsdagene til å tusle i dalbunnen og finværsdagene til toppturer. Slik unngår man situasjoner hvor man blir livredd.

Glittertind - uansett vær og årstid. Glittertind gir et mektigere inntrykk uansett vinkel og er klart mer spennende enn Galdhøpiggen. Breen gir fjellet en elegant tildekning samtidig som fjellet blir en tanke fryktinngydende. Jeg har ikke null ærefrykt for Galdhøpiggen. For meg fremstår den som en ordinær topp uten andre særegenheter enn at den er høyest. Høyden veier ikke opp for det Glittertind har å tilby av eleganse og særegne alpine trekk. Galdhøpiggen er heller ikke noe spennende på avstand, på samme måte som f.eks. Glittertind, Storebjørn, St. Knutholstind, Falketind/Uranostind, Hurrungane osv. Jeg har ennå ikke sett et bilde av Galdhøpiggen som gjør at jeg får lyst til å bestige den. Glittertind derimot... Kommersialiseringen av Galdhøpiggen gjør den ikke akkurat mer attraktiv, uten at dette er av betydning for ovennevte vurdering.

Det å vokse seg til slik at man liker for eksempel Rondane er vel egentlig ikke noe å tilstrebe(?) For så vidt vet alle at det er oppskrytt å bli eldre, selv om de færreste vil innrømme det. Riktignok vil de fleste med årene få noe bredere interesser og kunne glede seg over flere aspekter med fjellene slik at t.o.m. Rondane blir favorittfjellet. Samtidig som man blir eldre mistes også mye av evnen til å få de altoppslukende, snevre og intensive interesser som man hadde da man var yngre. Man blir mer føyelige, ser ting fra flere sider og blir mer tilpasningsdyktig (også kjent som ”satt”). Sammenlignet med andre livsområder får man sjelden den samme intensive interessen, følelser og engasjement for musikk, politikk, samfunnsliv osv som da man er i tenårene/begynnelsen av 20-årene. Etter å ha studert noen år blir man attpåtil så kritisk at man nesten ikke kan ta et klart standpunkt til noe igjen. Det beste eksempelet her er 68erne. Jeg for min del holder en knapp på de altoppslukende, kompromissløse og snevre interessene. Opplevelsen blir gjerne så intens at det veier mer enn nok opp for summen av de bredere men mer overfladiske interesser. Om man bare er opptatt av spisse egger, de høyeste tinder, de mest dramatiske formasjoner og største kontraster er dette for så vidt greit så lenge man selv føler dette gir en større totalopplevelse enn de mer avdempende men på annet vis mer innholdsrike fjellområder. For å bruke noen metaforer: Rondane er like mainstream og ukul som fredagsunderholdning på TV (Skavlan osv), KLEM FM og Kanal 24, selv om disse åpenbart har sitt publikum. Alle finner noe de liker der, men ikke i store nok doser. Jeg har vært i Rondane 4 ganger siden oktober. Det er et flott fjellområde, men på senhøsten og vinteren har den ikke noe som veier opp mot det Jotunheimen kan tilby av spisse topper og egger, stup, alpine formasjoner, utstrekning og utilgjengelighet. Mens Rondane er en flott steinkirke fra middelalderen er Jotunheimen en gotisk katedral. Alt til sin tid og ikke minst til riktig sesong. Som Haldis er inne på er opplevelsen av fjellheimen så subjektiv at diskusjon blir håpløs hvis man vil komme frem til en konklusjon. Uansett vil alderen innhente de fleste til slutt.

Vi er 3 stykker som har lyst til å lære klatring og sikring grundig fra bunnen av (og ikke bare stole på det man har lært av kompiser). Er det noen som kan anbefale et klatrekurs til sommeren, enten i Oslo-området eller i fjellene i sør-Norge? Hvilket opplegg/kurstype skal man velge? En uke til fjells eller noen kvelder i uken i Oslo-området? Hva med DNT-kursene?

Kim, Espen, stakkar, har vokst opp i hytte på Eidsbugarden med masse kremtopper innen radius av en dagstur. Man setter listen litt høyt med alle de fete toppene der som sammenligningsgrunnlag. Det er heller ikke nødvendig med telt vinterstid og alle øvrige ubehageligheter vi andre har blitt herdet av. Jeg tror både Rondane og Dovrefjell er noe man får mer sansen for med årene. Samme med faun og flora. Jeg var skeptisk til begge fjellområdene lenge. Forsåvidt har Dovre etterhvert blitt et reelt alternativ til Jotunheimen, men Rondane når fortsatt ikke helt opp. Rondane er litt sånn vennepar-i-femtiårene-på-trygge-toppturer-fjell.

Jeg er tilbøyelig til å være enig med Erling. Får man i tillegg dette godkjent som egen sykdom åpner det for adskillige muligheter. Ettersom det ikke finnes noe kur er den eneste behandlingen å gi sykemelding på finværsdager for å kunne stikke til fjells.

Hilde Når det gjelder Stølsnostind: Starter du ved Tyinholmen og går via andrevatnet eller starter du ved Hjelle og går via Vettismorki og over Stølsnosi til skaret til Ø-1 ??? Siste alternativ må vel gi best nedfart.

Med fare for å bevege meg ut på tynn is: Jeg mener dette skyldes at jorden ikke er helt rund. Etter å ha dreid rundt sin egen akse i noen millioner år har jorden blitt en tanke nedtrykt i polpunktene og est noe ut ved ekvatoren. Nøyaktig hvordan dette påvirker lufttrykket får andre forklare. Er det ingen MatNat-, evt. meteorologi-fans her som kan forklare dette bedre?

Dette vet jeg for lite om. Få tak i en ekspert, eller søk på nettet om dette før du skal på neste tur. Mine erfaringer er å være tungpusten nærmest fra første høydemeter av. Slike tall vil variere ettersom hvor langt man er fra ekvatoren. Eksempelvis er det værre vesentlig høyere lufttrykk på 4000m topper i Ecuador enn i Alpene. Et interessant eksempel er at det er lavere lufttrykk på Denali (Alaska) enn på Aconcagua (Argentina), selv om sistnevnte er 800 m høyere. Å overføre erfaringer fra Ecuador til andre fjellområder kan være skummelt. Akklimatisering v.hj.a. trykkabinen? HÆ? Jeg trodde flyselskapene holdt samme trykk i kabinen som på havnivået, evt. destinasjonen. Noen som vet bedre? Uansett blir en 12-15 timer flytur altfor kort i akklimatiseringssammenheng. Dette er veldig interessant. Når Vegard Ulvang ble syk på en tur som ble redegjort for på seminaret, trodde man at han hadde høydesyken. Dette var også det budskapet som ble formidlet av pressen. Imidlertid led han av noe annet, som for så vidt ble forsterket av å være i høyden. Det skal finnes et skjema med poengskalaer hvor man med nærmere angitte kriterier kan finne ut om man har pådratt seg høydesyken. Det sikreste er selvfølgelig å ha med seg en lege med peiling på høydesykdommer når man skal på tur. (Fasit: velg venner med omhu og her er leger/legestudenter undervurderte ) I den virkelige verdenen må man imidlertid selv sette seg grundig inn i problematikken, selv for en liten svipptur til 4000 m topper i Alpene.

Det spørs hva man er ute etter. Jotunheimen er større og mer alpint enn Rondane. Dessuten er det gjerne mer snø der. Det er imidlertid mange som er glad i Rondane, på samme måte som mange er glad i Hardangervidda. Rondane er flott om høsten, men når liksom ikke helt opp ellers i året... Når man først skal ta turen fra Gøteborg og vil oppleve fjell, er det etter min oppfatning like greit å dra til et ordentlig fjellområde. Jotunheimen byr på mer alpint landskap, større kontraster og flere valgmuligheter enn Rondane.

Hæ? Mot en ny topptursesong? Når var det forrige sluttet? Når det gjelder Kvitingskjølen, er vel denne tilgjengelig hele året. Seterveien fra Rv 15, ved Graffer, og til Soleggen blir brøytet så det er bare å ta turen. Bilen parkeres ved Soleggen. Nautgardstind og Stornubben er like tilgjengelige om vinteren som om sommeren fra østsiden. RV 51 er brøytet frem til Maurvang/Gjendesheim. Veien inn til Gjendesheim er imidlertid stengt. Når det gjelder hø'ene mellom Lom og Hestbrepiggan ville jeg tatt en telefon til drosjeselskapet i Lom. De kjenner garantert til hvor det brøytes.

For de av dere som ikke var der: På lørdag var det et heldags fjellmedisinsk seminar på Rikshospitalet med temaet fjellmedisin i store høyder. De fleste av innleggene var om høydesyken eller om beslektede temaer. Programmet er lagt ut her: http://www.fjellmedisin.org/ Ett av innleggene dreide seg om et problem relatert til det Erling nevner over. En gjeng med nordmenn hadde vært på Pik Kommunista i fjor og den medisinsk ansvarlige holdt innlegg om problemene som oppsto. Når man skal opp til Pik Kommunisma må man ta helikopter fra lavlandet (2000m?) direkte opp til 4200m. Dette stiller store krav til forebyggende arbeid herunder medisinering. Tross det forebyggende arbeid fikk imidlertid en av deltagerne HAPE (høydesyken). Rapporten fra turen kan leses på ovennevnte nettsted under ”ekspedisjoner”. Seminaret var for øvrig svært interessant for de av oss som iblant kommer litt opp i høyden. Den var lagt opp til å være ”populærmedisinsk”, dvs også for vanlige klatrere. Ellers når man diskuterer høydesyken på konkrete turer fra Himalaya kommer man merkelig nok ikke utenom å måtte vise de absolutt feteste lysbilder fra turene. Dette får enkelte av oss aldri nok av. Et inntrykk jeg satt igjen med var ”Vegard Ulvang”-tilfellene. I en ekspedisjon vil deltagerne gjerne være i forskjellig fysisk form, uten at dette er avgjørende for hvem som tåler høyden best. Problemet er at når en yngre mann i ekstremt bra form begynner å slite vil ikke han eller de andre nødvendigvis merke dette. Han vil fortsatt være i bra nok form til å holde følge med de andre selv om han har påbegynt høydesyke. Når man omsider oppdager symptomene er det gjerne irreversibelt, d.v.s. det er for sent å bare ta det med ro noen dager eller gå ned 1000 meter for så komme tilbake 3-4 dager senere. Toppturen er definitivt over for vedkommende. Nå fikk ikke Vegard Ulvang høydesyken på den turen som ble presentert, men det ble vist til sammenlignbare tilfeller hvor det var den sprekeste og presumptivt minst sannsynlige som fikk høydesyken. Et annet inntrykk jeg satt igjen med var en viss konsensus blant ekspertene m.h.t. oppstigningstakt. Over 3-3500 meter bør man ikke stige opp med mer enn 300-350 meter pr. dag. Hver 3-4 dag bør være hviledag. Man skal ile langsomt og hvile mest mulig. Ellers er naturligvis væskeinntak helt vesentlig. Det er uenighet om hvor dødssonen begynner, men trivselsgrensen ser ut til å være rundt 5300 m. Det kom ikke frem noe definitivt når det gjelder latenstid ved rask oppstigning, eksempelvis ved korte turer til 4000 metere i Alpene. Jeg tror jeg hørte 6-12 timer, noe som bør gå hvis man ikke blir skadet eller blir sittende værfast. Jeg hadde uansett brukt en dag eller to til akklimatisering også i Alpene, om ikke annet så for å gjøre toppturen mer behagelig. Høydesyken har forekommet helt ned til 1400 m. Det blir nytt seminar til neste år.

Uenig. Når man tillater scooterkjøring noen steder, hindrer ikke dette misbruk. Det blir som å tro at når kidsa får lov til å kjøre moped på veiene fra de er 16, så vil de ikke kjøre i utmark. Selvfølgelig kjører man både på Bygdøy Kongsgård, Mærradalen, Frognerparken, Korketrekkern osv selv om man kan kjøre lovlig på veiene. Ulovlige kjøring i utmark er alt for kult til at kidsa lar seg stoppe. Det samme gjelder for snøscooter. Det er rett og slett sinnsykt moro. De fleste gutter/menn er motorinteresserte og eskaleringspotensialet (som nevnt av en annen) er enorm. For så vidt er jeg for scootercrossbaner, men dette må i så fall ligge nede i bygda. Når det gjelder bråket: de fleste jeg kjenner som kjører scooter bruker hørselsvern. Det sier litt om støyen.