askogvoll

Legger her ved et lite utsnitt fra GPS' tracken da jeg fløy og tok bilder...

Ser at det er ingen som svarer på denne i quizen.. Trenger dere virkelig et hint? Alex

Legger ut et bilde av et fjell jeg observerte i dag da jeg fløy en tur.. Hvilket fjell ser jeg på fra flyvinduet i dag? Alex

Du har et falkøye som legger merke til de fleste detaljer.. Det stemmer godt med at det er tatt på store Hestbreapiggen, og at skyggen blir slengt mot nord kan stemme siden jeg var på toppen klokken 13.15.

Det er helt riktig. Bildet er tatt i fra Reset i Tomrefjorden.. Alexander

Legger her ut to bilder på en gang, fra to vidt forskjellige plasser og årstider.. Da er det frem til dere å gjette hvilke topper jeg har dratt frem..

Jeg ble fjellsjuk igjen da jeg passerte Hjerkinn i går kveld jeg. Gode opplevelser gjør at man blir mer keen til neste gang. For min del så glemmer jeg fort ubehagligheter og drøye marsjer. Jeg tror den klabbingen på skien skyltes at det var en halv cm med våt snø på toppen, med tørr snø under som "limte" seg fast på skien. Det tyngste med fjellturen er å komme hjem, og "back to reality" med skolearbeid osv..

Lundadalen rundt, 78 km og 13 2K topper: Etter mang en miljødebatt på fjellforum, bestemte jeg meg for å sette bilen igjen i Trondheim. Istedenfor tok jeg signaturtoget til Otta hvor jeg møtte Gråbein for første gang. Trivelig som fjellfolk flest var han, og snart var vi på veg til Lom for å innta et førsteklasses hamburgermåltid sammen med Håvard. Hilste kort på Atomsilda med turfølge før vi kjørte til Bismo og Flatmoen som ligger 5 nordøst for Heimste Lundadalssætre. Vegen var ikke farbar for vanlige biler, så det betydde noen ekstra kilometers gange dagen som fulgte. Lørdag 19.04.2008: Etter en natt med relativt dårlig søvn i en Volvo stasjonsvogn, var det en lettelse å få starte på en tur som får Vasaloppet til å føles som en kort skitur. Startet dagen med å drikke en liter vann, og hive innpå mat tilsvarende to middager. (En pakke med SF-9 tilsvarer 1020 KCAL). Etter 18 km og 1400 høydemeter stod vi på toppen av Hestedalshøgde og kunne prise oss med den mest fantastiske utsikten vi hadde sett på lenge. Med unntak av Gråhøe i Reinheimen skal man lete lenge etter en drøyere tur. Neste topp var jo bare en liten mil unna, og det skulle gå fort og gale trodde vi. Toppen var jo nesten til å ta og føle på, men det var helt til vi kom til brekanten til Holåbreen. En lang og velfortjent pause tok vi ved en vindgryte, og varmen begynte å tære på kroppen, ”hva hadde vi vell ikke kunne gitt for litt vind”? Fellene hadde begynt å klabbe, og jeg skulle nå etter hvert få en riktig rar opplevelse. Jeg har tidligere opplevd at det har klabbet på skiene grunnet feil smørning, men da vi krysset breen, med verken feller eller smørning, så klabbet skiene. Jeg har aldri smurt de noen gang, aldri glidet de, og bare brukt feller. Å krysse neste fem kilometer bre til Austre Holåtind med helklabb skapte både frustrasjon, svette og irritasjon. Noen større lettelse enn det å få kaste av seg skiene ved bandet mellom Midtre og Austre Holåtind skal man lete lenge etter. Det var først da jeg stod på toppen av Austre at jeg forstod dimensjonene på avstanden mellom Hestedalshøgde og denne toppen. Det var langt, hvitt og lengre enn langt. De to neste toppene gikk kjapt unna, og det var utrolig befriende å få luft i håret da vi rant nedover Holåbreen fra bandet mellom Midtre og Vestre Holåtinden. Å komme til ei ferdig oppvarma hytte med ferdigsmelta snø var kanskje en av de få tingene jeg ikke trodde var mulig. Men det var helt til Gråbein spotter en snøscooter fra Lundadalsbandet og mot Trulsbu. Når vi nærmer oss hytta ser vi det tydelig, ja, det står en snøscooter der. Lundamo kommer og håndhilser på oss i det vi kommer til hytta, og jammen, hytta er jo ferdig oppvarmet, og det står minst 20 liter med vann på kjøkkenet. Vi hiver inn på et par bokser med lys lapskaus, og sjelden smaker det bedre enn etter slike lange dagsturer. Dagens etappe hadde tatt oss 13 timer, og det er ikke noen problemer å få sovne denne kvelden. Søndag 20.04.2008 Klokken ringer så altfor tidlig denne dagen. 06.15 er vi på veg igjen etter en kjapp frokost og et par liter vann. Vi ble anbefalt pga rasfaren å gå via Lundadalsbandet til Vestraste Hestbreapiggen. Turen ble 4 km lengre enn planlagt, men hva gjør nå det når utsikten er så fin? Ryggen opp til Vestraste Hestbreapiggen var ganske hard og isete, så jeg misunte Gråbeins Stegjern til tider. Rusler bortover til Vestre Hestbreapiggen, der Gråbein går til Låven, mens jeg går direkte til Midtre Hestbreapiggen. Dette betyr at jeg ligger ca 40 minutter foran Gråbein, og jeg tar meg bedre tid enn hva jeg ellers ville gjort. Går delvis på eggen, og noe på breen utover til Nord for Midtre Hestbreapiggen N1. Går deretter lett ut til Store Hestbreapiggen. På veg tilbake til Midtre Hestbreapiggen møter jeg Gråbein som følger i mine spor på veg ut til Store Hestbreapiggen. Etter en liten pause går vi lett til Austre Hestbreapiggen og Heksete. Fra Heksete og til bilen er det halvannen mil med morsom nedkjøring. En lettere og raskere retur skal man lete lenge etter. Avslutter turen med en stor og saftig Lom burger, med allerede nye planer om neste tur i hodet. Tekniske detaljer om turen: - Tilbakelagt cirka 78 kilometer - 13 topper over 2000 meter - Total gangtid 23 timer Takk for trivelig turfølge askogvoll

Slutte å gå i fjellet vil jeg ikke, men om det hadde vært tilrettelagt med bedre kollektivtransport, og mulighet til frakt av baggasje hadde jeg nok valgt det selv. Det koster sikkert skjorta å få fraktet saker og ting fra Lom til f,eks spiterstulen med taxi etter å ha kjørt tog til Otta fra Trondheim og buss fra Otta til Lom. Og jeg vil velge å tru at reisetidene mangler fleksibilitet slik at man må sitte i timesvis å vente både her og der.

Føler jeg aldri blir ferdig med 2K'ene selv om jeg en gang i fremtiden kanskje har vært på de alle, for de har alle en sjarm, og det kommer ann på årstiden. Selv om man har vært i Hurrungane på sommerstid, så stiller man gjerne seg spørsmålet om hvordan det er der på vinteren. Har du først gått noen skirenn med nummer på brystet, så holder det ikke bare å gjøre det en gang, nei, man vil gjerne komme tilbake neste år, og da er man nervøs, spendt, men aller mest ivrig etter å forbedre seg tidsmessig. Det er kanskje søken etter en vakrere, farligere og ny naturopplevelse som er noe av drivkraften bak å bestige topp etter topp, og skirenn etter skirenn. Men noe som jeg tror er viktig med å ha drømmer, er å kunne sette seg ned underveis og nyte at man faktisk er midt i en av drømmeturene sine. Ble kanskje enda mer bevisst dette da Håvard, Øyvind og jeg tok en meget lang og reflekterende matpause på Lindbergtind foregående helg.

Hei Bjarne. Om jeg ikke husker helt feil, er det siste bildet tatt i fra Lauparen. Jeg kjenner desverre ikke til navnene på fjellene som er synlig fra toppen. (Burde nesten bli flau over at jeg ikke kjenner til de navnene siden det er mitt hjemsted). Mvh Alexander

Det stemmer nok at jeg står på toppen av Kebnekaise ja , men navnet på isbreen kjenner jeg ikke til.

Hvor står jeg når jeg tar dette bildet? For å gi et hint er det en 2K topp. Alex

Hei Du kan jo sjekke ut tur-rapporten min som er en liten mnd gammel https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=11095&highlight= Alex

Har ventet uendelig lenge på fineværsturene nå, og det var godt å få en smak av fineværet på Lindebergtinden.. Må også nevnte kort at det var interessant å teste selvkokende mat for første gang i en pause som nesten varte en hel time.. Men det tok ikke lang tid før vinden tok oss igjen på Store Tverråtinden, og noen fine hvit flekker kom av og til tilsyne i annsiktene. Takk for en meget hyggelig tur i hyggelig selskap, og jeg skal om ikke lenge fortelle om fortsettelsen Håvard og jeg hadde til de ultratøffe Ymelstind S1 og S2 toppene. Men i tiden som kommer nå fremover håper jeg å få oppleve mye vindstille, blå himmel og flere muligheter til å få farge, og da bare ikke i annsiktet. Satser på at den som styrer været har dårlig fantasi og tar cut'n paste fra i april og mai i fjor Alex

Svar til Nils Tipper at det er digerronden jeg.. Har et bilde fra i høst, men da har nok varden forandret seg littgrann..

Jeg trodde det var stadt første gangen jeg så bildet, men så turte jeg ikke helt å påstå det. Jeg fløy over stadt i julen 2005, og jeg syntes å huske at jeg hadde sett noe lignende. Måtte gå tilbake i bildearkivet mitt, og fant noe som jeg fant et par likheter på. Det er tatt 2. juledag 2005, noe som også var samtidig med en stor naturkatastrofe. Alexander

Hei Du kan sjekke denne linken her for mere info: http://www.forsvarsbygg.no/newsread/news.asp?N=5257&L=1 Av egne erfaringer så er det fint å gå innover i fjellet nå på ski, om en måned så går det nok med sykkel, men du må belage deg på å måtte bære den over noen snøhauger her og der. Alex

Visst vi ser på tallet 50, så går det igjen når vi snakker om kulde. I USA var det nå den kaldeste vinteren på 56 år, i Kina på 50 år, og vi har nå den lengste kuldeperioden i mars på 53 år. Men det kan jo være naturlige svinginger. Les gjerne artikkelen på adressa avisa.. http://www.adressa.no/vaeret/article1054398.ece ......

Glittertur til Jotunheimen En etterlengtet påske sto endelig for døren, hvor den startet med en lang kjøretur gjennom de Østerdalske skoger der et nytråkket skispor fra Rena til Lillehammer ventet på meg. 12 000 andre deltakere startet fra Rena og hadde en perfekt start på årets påske gjennom ett hvit og vakkert landskap med norske menn, kvinner og barn som preget kanten av skisporet med nygrillede pølser og energidrikker. Sunniva tok meg mot i mål, med den hviten at lårene mine hadde produsert store mengder melkesyre opp bakkene fra Kvarstad til Sjusjøen. En perfekt restitusjon hadde vi funnet leeenge før jeg begynte å gå i skiløypene fra Rena til Lillehammer. To plasser var bestillt med beltevogntransporten fra Veoli til Glitterheim, og to dager med full pensjon var den perfekte restitusjon på et fint skiløp. Været: Været varierte i liten grad mellom vind, snø og kulde. Temperaturen lå stabilt på mellom 10-15 minus ved Glitterheim Søndag 16.03.2008: Etter å ha hatt en natt i telt ved bilen på parkeringsplassen på Veoli hadde vi meget god tid til å teste nytt utstyr som ble kjøpt inn ved salgsmessa på Lillehammer etter Birkebeineren. Den resterende tiden gikk med til å slappe av, og vente på beltevogntransporten som skulle gå til Glitterheim klokken 16.00 samme ettermiddag. Møtte opp en time før avreise, hvor vi var vitne til relativt tynnkledd personell som skulle begi seg innover til Glitterheim med beltevognen. Ankom Glitterheim etter to og en halv time med beltevogn, og appetitten var skyhøy etter en lang dag med avslapping. Mandag 17.03.08 Jeg våknet relativt tidlig av meg selv, noe som gjorde Sunniva mildt sagt fortvilet. Men vi rakk nå i det minste å pakke sekken, feste feller til skiene og en tur på badet før klokken hadde slått 08.00. Dagens tur var ment som en liten rekreasjonstur i kjente og kjære omgivelser. Alt for ofte besøker man fjellene i en hui og en hast, og vi skulle ikke la denne sjansen til å gjøre det i rolige former gå fra oss. Været var ikke helt som vi hadde planlagt, og med en sur vind fra nordvest og minus 12-13 grader var kulden merkbar. Toppen i dag var Glittertind, men med et pudderlag på halvmeteren på toppbreen i sammenheng med en bratt helning gjorde at vi valgte å snu cirka 150 meter før toppen. Jeg har tidligere vært på toppen 4 ganger, og Sunniva var der i sommer, så det var ikke noe stort tap. Da skyene omsider åpnet seg ved høydekoten på 2250 moh fikk jeg frysninger og gåsehud. Nordavinden fortsatte å piske, men utsikten gjorde turen verdt. Noe som begge av oss reagerte med noe avsky på var at vi så et par skuterspor som var cirka en uke gammel på toppen!! Jeg regner med at det finnes regler for bruk av snøskuter i nasjonalparker, og hyttekjøring, men tror nok de er på feil side av dalen om de leiter etter en topp-hytte. Vi snudde, og jeg rant over breen til Austre Glittertindoksle. Besøket var en av de raske, da Sunniva stod og ventet på andre siden av breen. Etter å ha berørt en ny 2K varde, og en kjapp retur til Glitterheim, ventet en god treretters middag med ørret på oss. Dette var andre dagen uten at Telenor klarte å gi dekning til telefonene, og det varmet meg godt å slippe ”maset” fra verden på utsiden av den kalde og hvite Jotunheimen. Tirsdag 18.03.08 Etter ett par meget behagelige dager på Glitterheim, skodde vi oss med ski, og tok fatt på returen med pakningen på ryggen. Til og med returen hadde vi planlagt med meget behagelige dagsetapper. Første etappe var til Storkroken hvor vi ankom tidlig slik at vi kunne etablere en god biuvakk for natten. Noe jeg ble både negativt og positivt overrasket over var hvordan teltet mitt fungerte med en defekt. Da vi skulle sette opp teltet så spjæra vi den ene teltstangen slik at den var ubrukbar. Selv med tre stenger merket vi nesten ikke at det var noen defekt til teltet, og det må sies å være av en positiv overraskelse. Jeg hadde ikke hatt noe uhell med teltet tidligere, så av ren complacency hadde jeg tenkt hjemme at ”nei, det har ikke blitt ødelagt før, så jeg trenger sikkert ikke en reservestang ved bare en overnatting”. Begge sovnet ved solnedgang, og sjelden føles det bedre enn 12 timer sammenhengene søvn. Onsdag 19.03.08 Begge våknet en time før soloppgang, og fyring med primus, og en varm frokost med kaffe smaker sjelden bedre enn i telt. Pakket ned teltet ved soloppgang, og etter tre timer var vi begge ved bilen. Tekniske detaljer Sted: Jotunheimen: Hvilke fjell: Austre Glittertindoksle (2260 moh) Tilbakelagte kilometer: Rundt 40 kilometer (ikke inkludert beltevogn nei.. *ler)

Man kan gjerne i klimahysteriet si at det blir varmere og varmere for hvert år, men denne artikkelen fra yr.no sier at det har vært varmt før også. Den mildeste vinteren som er registrert var fra 1991/1992, den nest mildeste var fra 1924/1925 og den tredje varmeste er i år.. les selv her: http://www.yr.no/ver-nytt/1.5033907 Alex

Hehe, trur nok det stemmer ganske godt. Bildet er ikke tatt i fra toppen av Båten. Måtte diskutere det min far som har vært der oppe over 200 ganger, men at det er i mellom Liahornet og Båten en plass. Jeg sammenlignet bilder tatt i fra Brustindsvannet, Liahornet og Båten. Resten skal stemme ganske godt Varden er nok på Ystetinden, og det er nok ganske godt besøkt her på denne årstiden av en del skikjørere.. Alex

Siden jeg ofte legger ut bilder fra turer fra mine 2K turer, så føler jeg også litt for å legge ut noen bilder fra Romsdalen og mitt hjemsted.. Til dere fra samme kommune som meg, eller nabokommuner kan dere nok røpe hvor bildene mine er tatt i fra.. Er jo litt gøy om det finnes flere på FF som har ferdes i de trakter som jeg har gått i mine barne og ungdomsår...

Kryk.. Kan hende jeg ikke har fått med meg om det finnes dokumentasjon på om forsvaret har ødelagt for villreinen som er på Dovreplatået? De har tross alt hatt en tilstedeværelse der siden tidlig 1940 tall. Når forsvaret når forsvinner der i fra, hvor støyende vil da en sykkelsti til Snøheim være for stammen? Håper du har noe dokumentasjon, for jeg vil gjerne bli overbevist, men ikke på anntakelser.. Mvh Alexander

Heisann Da jeg la i vei fra Trondheim, hadde jeg bare mata inn ei rute på GPS'en, og jeg trodde ikke det kom til å bli så hardt som det ble. Jeg mistenker at det var en sjukdom som lå å brygga i kroppen som gjorde at jeg manglet et par gir denne dagen.. Har hostet og svettet ved den minste bevegelse etter at jeg kom til byen, men det blir nok bra igjen. Skal prøve å få gått enda mer i år enn i fjor, og jeg synes forumet til tider kan være litt for mye preget av utstyrsdiskusjoner fremfor turberetninger som jeg foretrekker å lese om Alex