askogvoll

Man får begynne å merke løypene med "all kjøring på eget ansvar" når han ikke klarer å bruke hodet når han kjører, og stiller løypelaget ansvarlig for at han tryner.. For et mollbosamfunn det kommer til å bli om folk skal kunne få erstatning for slikt.. Nei, folk må pinadømeg ta ansvar for egne handlinger..

Hyttene skal være mulige å bruke, men tror ikke at DNT kan garrantere at det er proviant og mat i den perioden som den står markert som "stengt". Har selv brukt hytter utenom sesongen, kan hende vi hadde flaks som fant mat og proviant. Om du har spørsmål vedrørende hyttene kan du ringe DNT og spørre. Jotunheimen er uansett kjempeflott i desember, og er du heldig med været kan du oppleve det flotteste lyset du kan drømme om. Desember er den flotteste måneden, du får stort sett alt av fjell for deg selv, og det er bitende kaldt Snøen kan være ganske trå enkelte steder i desember, så du forberede deg på å slite litt ekstra for å komme frem... Her er noen turrapporter fra desember måned tidligere år: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=19145&start=0 https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=19019&highlight= https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=14644&highlight= https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=14475&highlight= God tur

Endret det kjapt nå

Anbefaler alle både med og uten høydeskrekk å sjekke ut denne videoen http://vimeo.com/31241154

hei tipper ca to timer fra hjerkinn til snøheim om du går til fots.. er ca 13 km..

Syntes det var en flott dokumentar jeg. Fjellet er for alle, uansett bakgrunn og tilhørighet, ingen grupper kan si at fjellet mer "riktig" for noen selv om man fort kan få inntrykk av det til tider. Bra program og flott initiativ

En ganske hard påstand dette Larka.. Har ikke bodd så mange årene i nordnorge (bare 8 mnd fordelt på Bodø og Bardufoss), og en liten kjøretur gjennom Troms og Finnmark fylke, og det er da utrolig variert og flott natur der som slår ut mye av det som er i Oppland, er min påstand

Uteliv i Kautokeino og bestigning av Øksfjordjøkelen 3. september 2011 Vi tok en råsjans og bestilte flybilletter ei uke i forveien, lavpris, uten noen som helst retrettmulighet for å få pengene tilbake. Værvarselet var ikke helt supert da jeg bestilte billettene, men jeg krysset fingrene for at det bedret seg. For min del dro jeg ei uke tidligere grunnet et kurs i Bardufoss i uke 35. Jeg hentet Arnt og Eyvind på Snowman Airport i Bardufoss, klar for en lang biltur og en flott bretur i Finnmark. Værvarselet hadde heldigvis gått i vår favør siden jeg bestilte billetten, og det siste vi hørte på radioen før vi parkerte bilen ved tunnellåpningen i Storvik var at det var dårlig vær i hele Norge sør for Troms fylke. Hvor heldig går det da ikke ann å være?? Vi våknet opp til et par alarmer og et par nysgjerrige blikk fra bilkøen som ventet på å få komme gjennom tunnelen ved Storvik. Det tok litt tid å komme seg opp i fra soveposen, og for Arnt sin del bilsetet i golfen. Tunnelen var ikke blitt bedre enn siden jeg hadde vært der i sommer, og fergemannen kunne senere på dagen fortelle oss at dette var Norges styggeste/dårligste tunnel. Da har vi vært gjennom den og:) Vi hadde en flott frokost på fergekaia i Øksfjord, Arnt passet på at vi fikk nok brødskiver med på tur, jeg kokte vann og Eyvind sørget for at kameraet fulgte med over fjorden. Det var blå himmel, nesten vindstille og helt fantastisk. Flottere omgivelser kan jeg faktisk aldri huske at jeg har opplevd å vært på tur i noen gang. Kanskje det var blandingen av sjøluft, snaufjell, bre, trivelige nordlendinger og rå natur som gjorde det helt fantastisk. Postdamen plukket oss opp ved Tverrfjorden, og ga oss litt hjelp i et par kilometer på en flat og kjedelig bilvei. Vi gikk til venstre opp for elven innerst i fjorden, og gikk opp første dalen til venstre langs et stitråkk. Tauet ble delt broderlig i oppoverbakkene mot breen, og vi gikk usikret over breen frem til Loppatinden på 1175 moh. Grunnet breens beskaffenhet fant vi ut at det var greiest å knyte oss inn i tau dem siste 4 kilometerne før toppen. Jeg kan kort si at turen fra Loppatinden og til det høyeste punktet på breen var noe monotont, men utsikten hjalp stort på motivasjonen. Utsikten ved toppen var noe begrenset, men det var noen store sprekker her og ellers et flott sted å nyte dagens lunsj. Vi bruke ca 4 timer og 45 min til toppen. Turen tilbake over breen føltes like lang som veien opp, og det var godt å kunne sette fjell under beinene når vi kom til bretunga på ca 850 moh igjen. 13 kilometer på bre kan være tungt nok det. Vi knotet oss ned over det litt bratte punktet ved brekanten, og satte i et bra tempo, avbrutt av et par pauser i nedoverbakken. Vi var ved ferga klokka 18.00, ca 9 timer etter at vi gikk iland i Tverrfjorden. Det var godt å vite at vi rakk offentlig transport, da det hadde kostet en tusing ekstra å leid annen transport over fjorden. Eyvind og Arnt som ikke har reist så mye med ferger i sitt yngre liv tok turen innom styrhuset på vei hjem. Kanskje vi har en ny styrmann ved mørekysten om noen år montro? Nye plasser som Alta og Kautokeino fristet, og fergemannen som sa at det bare var 14 mil ekstra å kjøre om Kautokeino overbeviste oss om at det var en god ide å kjøre om Finnland. Ingen av oss hadde vært i Kautokeino eller Finnland, og det hadde vært en flott opplevelse å «tikke» dette av på lista. Som tenkt som gjort, Alta ble en stor opplevelse for Arnt og Eyvind, og dem var overraska over hvor stort det faktisk var der oppe. Noe annet kan sies om Kautokeino. Etter 130 kilometer gjennom ingenmannsland fant vi ei lita bygd med noen gatelys, to utesteder (ett med neonlys faktisk) og en statoil. Hvor mange ganger har man muligheten til å sjekke ut utelivet i Kautokeino? ikke ofte for folk som bor på Østlandet. Vi tok turen innom utestedet uten neonlys, men som hadde diskolys og utsmykking fra det gode 80-tall. En ikke helt edru same tok seg tid til å sette seg ned å prate med oss, og en shaman satt og snakket med seg selv på nabobordet. Trivelig dette, men vi måtte videre om vi skulle rekke Finnland og et fly fra Bardufoss på søndag formiddag. For å få «tikke» av Finland hadde Eyvind det som krav at vi måtte i alle fall sette føtterne på bakken og ikke bare kjøre gjennom landet. En karaokebar var en flott annledning til å sjekke kulturen i Nord Finland. Det var ikke helt ulikt hva vi opplevde i Kautokeino, ca samme promillefaktor, men med et litt yngre publikum. Uansett hvor trivelig dette var, hadde vi ca 35 mil igjen til Bardufoss. Det var langt igjen, mørkt ute, regn i luften og vi var trøtt. Eyvind klarte å holde øynene åpne mens Arnt og jeg sovnet med jevne mellomrom på vei over til Norge. Klokka 04.30 var vi ved Andsvatnet i Bardufoss, og etter en halv time med kreativ pakking og godt sammarbeid klarte vi å lukke baggene med baggasje som jeg skulle ta med hjem. Vi fikk noen timer med velfortjent søvn fra 05.30 og frem til 09.15. Bilen måtte leveres og flyet måtte rekkes. Mens jeg satt på flyet hjem, var Arnt og Eyvind igjen i Bardfoss for å finne ut hva stedet kunne by på. Hva de fant ut må man nesten spørre dem om selv, men selv mistenker jeg at dem hadde en rolig dag ved Snoman Airport i Bardufoss. Sjekk denne linken for bilder og kart.. http://peakbook.org/tour/20986/%C3%98ksfjordj%C3%B8kelen+3.+september+2011.html

Var en tur innom der i sommer, og det er rått hvor godt dem tar seg betalt for litt ly for vind og regn, samt for noen toalettfasiliteter. Slik som jeg har forstått det er det Nordkapp kommune som betaler for drift av veiene i området... Å betale 230 kroner for å få gå ut på enden av ei steinrøys syntes jeg var litt i meste laget, men når man har lagt 2200 km bak seg, så er det vanskelig å snu 100 meter før stupet..

Så du synes jeg trekker forhastede konklusjoner når jeg sier man ikke skal dømme folk når dem ringer redningstjenesten, og at surmaga oppstøt kan skape en ukultur slik at folk vegrer seg for å ringe? Grunnen til jeg sier at man ikke skal dømme folk fordi dem har ringt redningstjenesten er at du kjenner veldig lite av beslutningsgrunnlaget og faktorene som førte til at personen ringte. Jaja, er det det du kaller forhastede konklusjoner, så har jeg vell tatt en forhasted konklusjon på tynt grunnlag siden jeg har tatt siden til den som har ringt inn..

Hehe, ser ikke akkurat ut som du mener det er bortkasta tid siden du hisser deg opp. Du har også et virkelig behov for å virklelig legge trykk på at det er tynne påstander ol.. Trenger du virklig hjelp til å finne innleggene på fjellforum hvor redning med helikopter ol har blitt kritisert? https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=18072&start=0 Hovedpoenget mitt, som jeg ikke tror du forstod siden du har et behov for å "oppklare" ting, er at jeg mener det er en stor ukultur når man begynner å kritisere folk for avgjørelsene dem tar når redningstjenesten blir tilkalt, du kjenner da ikke folks forutsetninger og situasjonsforståelse når dem faktisk bestemmer seg for å ringe hjelp..

Det var da voldsomt til en belærende tone... Hva er forresten din holdning til redningsaksjoner Papercut, siden du viser stor interesse i å rette på form, uten å komme med noe innhold...?

Er vell ikke så mange innleggene i denne tråden. Tidligere på ff har folk blitt kritisert i hue og ræva for å ha tilkalt redningstjenesten, noe som er en ukultur. Kan hende du er uenig med dette.. Sherpa sier at folk får klare seg selv i alpint terreng om man skader seg. Kan hende det er en form for ironi jeg ikke skjønner..

Stiller meg undrene til at folk er kritiske og surmaga når noen trenger hjelp ned fra fjellet. For meg er det viktig å berge livet, at noen surmaga bedrevitere kritiserer at man trenger hjelp får være demmers problem.. Lurer på om noen av bedreviterne og kritikerene vil være martyrer den dagen dem sliter i fjellet....

Hardangerjøkulen 1863 moh (22. aug 2011) Ronja og jeg satset på en dagstur til Hardangerjøkulen fra Tønsberg 22. august 2011. Noe drøyt siden jeg startet bilturen klokken 23.00 fra Tønsberg søndag 21. august, og tok toget fra Ustaoset klokken 03.42 samme natt. Vi var fremme ved Finse klokken 04.17, og satte i marsj innover den merka stien med hodelykt skrudd på. Ikke så altfor mange som var på tur på denne siden av døgnet, og det var egentlig behagelig stille og rolig. Jeg tok meg en liten pause ved Appelsinhytta hvor jeg var vitne til at solen tittet frem og skapte et behagelig dagslys å gå i. Ronja løp i rundt og snuste på hver en stein med halen rett til værs. Gikk lett opp til Jøkulhytta hvor jeg er sikker på jeg så merkestikker fra minst 50 vintersesonger spredd over breen. Ronja syntes dette var meget morsomt, og fant mer enn nok å sette tennene i. På Jøkulhytta tok jeg en liten slurk fra flaska samtidig som jeg observerte morgentåken som lå tett over brekuppelen. Jeg hadde ikke sjekket så mye om det fantes sprekker på toppen, og det eneste jeg hadde hørt om var et fly som datt gjennom en sprekk her under 2. verdenskrig. Det var sinnsykt mye plankebiter, metall, oljefat og annet tomgods innover breen etter Jøkelhytta. I tillegg til dette var det en del sprekker, slik at jeg måtte gå en del frem og tilbake for å finne en god vei for meg og Ronja. Jeg var litt skeptisk til Ronjas brekunnskaper, slik at hun ikke fikk løpe fritt på brekuppelen. Jeg brukte halvannen time oppe på brekuppelen, hvor mesteparten av tiden gikk med til å finne en god vei mellom sprekkene. Noen av sprekkene virket også relativt dype, men snøbruene var godt synlige slik at jeg unngikk dem og hoppet mellom det som jeg anntok var trygg is. Returen fra Jøkulhytta til Finse gikk ganske raskt, og jeg kjøpte meg togbillett tilbake til Ustaoset klokken 09.40, ca 5 timer og 20 minutter etter at jeg ankom Finse. Det var en flott tur på Hardangerjøkulen, dog med litt tåke på toppen.

Kan være litt knotete opp til Stølsnostind på vått før, men kan nesten ikke sammenlignes med Uranos. Uranos er nok litt mer luftig og utsatt.

To fylkestopper og et flott besøk i Jotunheimen 10-12 aug 2011 Etter en liten uke på jobb, hadde jeg enda noen feriedager til gode. Etter å ha fylt kjelleren med ved samme uka, ville jeg ta med Ronja på noen fine turer både i og utenfor Jotunheimen. Første dagen bruker vi til å besøke Folskarsnuten og kjøre til Berdalsbandet. Kjøreturen over fylkesvei 50 er noe for seg selv, og jeg blir stadig overrasket over hvor vakkert landet vårt er. På torsdag møter jeg Morten og to tyskere ved Berdalsbandet klokken 05.00 hvor vi har planlagt å bestige Store Austabotntinden. Samme dag drar jeg til Leirvassbu for trivelig bevertning og flott vær. Jeg tar meg en tur på Stetind i flott vær på fredag 12. august før jeg besøker Fjellsjøkampen samme dag på vei hjem. Kort og godt en god avkobling til jobb og stress.. Folskarsnuten 1933 moh, Buskeruds høyeste topp. 10. agust 2011 Starter turen med å finne ut at jeg hadde glemt termosen med Kaffe på kjøkkenbenken i Tønsberg. Løsningen ble da å stoppe på Geilo og få tak i en ny, og koke en kanne før start. Tenk så kjipt det er å sitte på en topp i nordavind uten noe varmt å drikke. Som tenkt, så gjort, kaffen ferdig trukket og helt på termosen, og Ronja og meg klar for tur når klokka var 12.30. I dag skulle Buskeruds høyeste topp besøkes. Været var på topp, og temperaturen ikke for høy, en flottere dag kunne det nesten ikke blitt. Stien var lettgått opp til Lordehytta som ligger på 1622 moh. Noen lette snødryss på veien opp som smeltet idet det traff bakken, i august er dette egentlig bare litt sjarmerende. Etter en kort visitt inne i Lordehytta gikk Ronja og jeg i en ca rett linje fra hytta og mot toppen på 1930 moh. Lett å gå, med noen varder her og der som viste letteste vei opp. Kom opp til varden ved toppen på 1930 moh, hvor jeg fant ut at det høyeste punktet var ca en km lengre sør, hele tre meter høyere. Jaja, ikke noe å gjøre med det, bare å traske videre. Vi tok oss en kaffe og lefsepause ved den riktige toppen og nøt utsikten mot Hardangerjøkulen i sørvest, og det ellers flotte landskapet som omga oss. Følger en annen sti på vei ned, og jeg antar at jeg går feil det siste stykket, da jeg kommer til noen sva og bratte skrenter som krever tålmodighet å komme seg ned. Det er litt bratt for Ronja et par plasser, men kommer oss ellers greit ned. Er ved bilen klokka 18.30. Data: 6 timer 20 km Vestre Austabotntind 11. august 2011 Etter en relativt kort natt i bilen, kunne jeg konstatere at det var på tide å begynne å tenke på å gjemme bort sommersoveposen igjen, og bytte den ut med noe varmere. Det var rim på bilruten, noe som konstaterte at høsten var i anmarsj. Vi traff på Morten og de to tyskerne i morgenlyset ved Berdalsbandet. Det var litt rim på steinene, noe som gjorde det litt glatt enkelte steder. Det var ellers noen tåkedotter på himmelen, noe som skapte en noe trolsk steming da vi kom til S2 toppen. Ronja klarte seg fint opp til Vesttoppen, hvor vi tok en god kopp kaffe og spiste litt lunsj. Jeg var dog litt spent på hvordan Ronja kom til å klare seg videre. Det var bratt ned i skaret, og det var et punkt rett før man kommer ned at jeg måtte løfte henne, noe som ikke var så altfor populært. Vi kom oss litt over midten på skaret, men det begynte å bli så bratt og kronglete at det var best å komme seg tilbake til Vesttoppen. Morten gikk til Stortoppen mens Ronja og jeg lå og slappet av ved varden på Vesttoppen. Det strømte etterhvert til mye folk, og på vei ned igjen vil jeg annta det var godt over 20 stykker i fjellet bak oss. En flott tur i fantastiske omgivelser. Ronja hadde uheldigvis slitt ned klørne sine i den grove steinura slik at hun hadde det best av å hvile i noen timer. Vi dro videre til Leirvassbu samme dag for å slappe av og hvile kropp og sjel. Jeg hadde tenkt å gå på Stetind samme kveld, men etter å ha gått to kilometer innover grusveien mot Gravdalen fant jeg og Ronja det best å dra tilbake for å hvile. Ronja fikk legge seg i sengen på rommet, mens jeg tok meg en velfortjent dusj og spiste et fantastisk godt måltid. Traff på mye trivelige mennesker samme kveld, og et par nye 2K samlere. Stetind og Fjellsjøkampen 12. august 2011 Stetind 2020 moh Fikk sette fra meg Ronja i en hundegarde ved Leirvassbu slik at hun kunne pleie labbene sine og slappe av etter den harde steinura ved Austabotntindane. Sist gang jeg var på denne toppen var sammen med Mayhassen, og da var sikten betraktelig redusert grunnet tåke og regn. Jeg var litt nysgjerrig på hvordan utsikten fra Stetind var, og det fantes vell sjelden en bedre annledning enn denne dagen å gjøre det på. Data: 3 timer 50 min 12 km Fjellsjøkampen 812 moh, Akershus høyeste topp. Fant ut at jeg kunne ta denne toppen på vei hjem da den ikke var noe spesielt tid eller utstyrskrevende topp. Jeg kjørte på riksvei nr 180 og svingte av på avkjøringen det stod Fjellsjøkampen. Kjørte oppover en grusvei og stoppet ved en rød bom som sperret veien ca 500 moh. Grei og lettgått sti, som hadde markeringer for hver hundre høydemeter man kom opp, jeg så i alle fall skiltene for 600 moh og 700 moh. Flott utsikt fra toppen, dog en del skog. Så Gardemoen, og det meste som var avmerket på platen i utsiktstårnet ved toppen. Jogget lett tilbake til bilen og dro tilbake til Tønsberg etter en liten «miniferie» til fjells. Data: 1 time og 5 min 6 km

Ole-Petter: Statkraft holdt på å jobbet med veien da jeg kjørte utover der. Det stod en del store annleggsmaskiner og tungt utstyr innover veien der.. Var ganske gjørmete et par plasser. Flotte topper, det der.. oyvindbr: Flotte topper absolutt, og så har jeg vært ganske heldig med været.. Kan hende jeg vil tilbake til Storskrymten med ski og hund en gang, skal ikke se bort fra det Øyvind Kan hende det blir en enda en fylkestopp i morgen, og kanskje en på fredag.. Får se hvor stor lyst jeg har

https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=11930&highlight=lundadalen

Litt flere bilder

Oksskolten, Storskrymten og Jetnamsklumpen sommeren 2011 Litt stas å besøke fylkestopper, da det ikke er så mange av dem i Norge. Fikk tatt noen få i sommerferien, men har kanskje en liten plan om å ta resten litt senere. Er jo litt morsomt å ha vært innom det høyeste punktet i hvert fylke i Norge. Oksskolten 1916 moh, Nordlands høyeste topp 15. Juli 2011 Etter å ha avlsutten en lang rekke av ferger og mil langs veien etter et besøk på Nordkapp, endte vi med å kjøre innover en lang, gjørmete og relativt dårlig grusvei mot den ubetjente hytta Kvenvasshytta. Etter at bilen hadde berørt bakken utilsiktet fire fem ganger ca halveis inn i fjellet stoppet vi foran en vei som minnet om potetåkeren foreldrene mine hadde på utsiden av huset når jeg var liten. Vi møtte en nordlending i en firehjulsdreven pickup som ikke lovte meg noe bedre vei, og med møkk opp til takgrinden på bilen hans var det vitne om en dårlig veistandar videre i fjellet. Var dog noe skeptisk på å fortsette videre, men angret ikke på at jeg «ofret» bilen når jeg kom fram. Sjelden jeg har opplevd en mer idylisk og flott plass i fjellet. Sunniva, Ronja og jeg ble møtt med åpne armer av et utrolig trivelig vertskap med familie på hytta, og hadde egentlig et utrolig flott opphold (vil anbefale denne på det sterkeste). Klokken seks stod jeg og Ronja opp, mens jeg lot Sunniva som var 7 måneder på vei sove noen timer til. Jeg kjørte et par kilometer til startpunktet for stien og fant en parkeringsplass som var godt merket. Det var et lettgått og flott terreng frem til breen. Vi krysset bretungen med stegjern og isøks (var egentlig ikke nødvendig grunnet porøs og grei pjolteris og få sprekker). Etter breen tror jeg gikk litt for langt til venstre for standarruta. Var noen sva og løse steiner her, men ikke noe spesielt å bekymre seg for. Etter at det begynte å flate ut på ca 1400 moh, begynte den siste bakken. Jeg satte igjen ryggsekken i steinura hvor den siste bakken var. Det lå nysnø ved ca 1600 moh, og det begynte å bli litt småglatt og sleipt enkelte steder. Ronja måtte får hjelp et par plasser og løftes opp, men klarte seg ellers godt i den litt bratte steinura. Utsikten var helt fantastisk på toppen, og med blå himmel og litt nysnø gjorde at turen var helt fantastisk. Det gikk greit ned stenura, hvor jeg traff en gjeng med andre folk som var på vei opp. En utrolig flott fjelltur som ble avsluttet med en dusj på Umbukta fjellstue ikke langt fra svenskegrensen. Noen data: Lengde: 12 km Tid: 6 timer, 30 minutter. Storskrymten 1985 moh, Sør Trøndelags høyeste topp 24. Juli 2011 Etter noen tidligere forsøk var jeg innstilt på å komme frem til toppen denne gangen. Jeg startet turen fra Skamsdalssetra etter å ha kjørt opp fra Lesja og betalt 70 kroner i bompenger. På vei til Skamsdalssetra måtte jeg jage bort flere flokker med relativt sta kyr og sauer som tok frokosthvilen midt på veien. Kartet viste at turen nesten kom til å bli på fire mil t/r, så jeg kjente på kroppen at jeg både hadde lyst, men også litt det motsatte. Værvarselet var bra for dagen, men det hjalp ikke så mye at det regnet de to første timene av turen selv om varselet viste noe annet. Storskrymten lå under en skyhatt da jeg ankom Leirsjøen etter en times gange. En time senere ga regnet seg og Storskrymten begynte å vise seg fra sin flotte side. Alle fjellene rundt var innhyllet i skyer, men ikke Storskrymten, makan til flaks skal man lete lenge etter. Jeg traff på en gruppe med folk over flya som lå ca 5 kilometer før toppen. Det ble ikke utvekslet så mange ord, og med begynnende tordenskyer på himmelen begynte farten å øke, jeg måtte komme meg opp og ned før det eventuelt kom tordenvær. Ved en varde på ca 1700 moh før toppen slang jeg fra meg ryggsekken og travet i et godt tempo mot toppen. Over Skamsdalen i sør så jeg en stor tordensky som kunne gå av når som helst, og over Snøhettamassivet likedan, ikke mye tid til overs om jeg skulle vær på den sikre siden. Det var blå himmel over toppen da jeg var der oppe, og utsikten var helt fantastisk. En flott topp som også vil være verdt turen på ski en gang. Turen tilbake føltes lang, og returen fra Leirsjøen til Skamsdalen føltes som en evighet. Kort og godt en flott men lang tur i lettgått og fint terreng. Noen data: Lengde Lengde: 37 km Tid: 8 timer, 50 minutter. Jetnamsklumpen 1513 moh, Nord Trøndelags høyeste topp 28. Juli 2011 Etter en laang kjøretur fra Oppdal med en nestenpåkjørsel av en saueflokk som tok seg en hvil på E6'en ved Grong, og et titalls lemmen færre under bildekkene mine i Sverige ankom Ronja og jeg den lille røde kors hytten hvor Jetnamselven møter bilveien. Vi la oss til å sove klokka fire, og våknet litt ufrivillig av en stekende sol klokka 08.00. Vi fulgte en sti til høyre for elven innover mot punkt 1111 på kartet. Etter et par kilometer møtte Ronja og jeg en relativt mannevond fulg som angrep oss et titals ganger og passerte oss med bare få meter. Jeg vil anta at fuglen beskyttet et revir, bare kjipt at det går utover alle folkene som følger stien innover Børgefjell mot norskegrensen. Terrenget var lettgått og naturen virkelig flott. Fjellet vrimler av lemmen, og Ronja så sin flid i å ta livet av lemmen. Hun spiste heldigvis ingen av dyrene. Jeg prøvde å gå opp toppen fra nordøst. Etter å ha forsøkt i en halv time å få ronja forbi et av klatrepunktene måtte jeg innse at jeg ikke kunne få henne trygt opp her, og jeg gav henne noen brødskiver og festet henne fast i en stor stein slik at hun ikke skulle løpe utfor kanten og skade seg. Litt kjipt å gjør dette siden det bare var 50 meter unna toppen. Jeg klatret forbi 2+ punktet, og hørte bjeffingen hennes ideet jeg stod på toppen. Jeg tok noen bilder og skyndtet meg tilbake. Jeg vil anta hun var redd jeg skulle sette henne igjen i fjellet. På vei tilbake til bilen møtte vi den samme fuglen på samme sted, og den var blitt enda mer mannevond enn tidligere på dagen. Utrolig irriterende og til tider faktisk litt skremmende. Noen data: Lengde: 27 km Tid: 8 timer, 15 minutter. PS: beklager om det blir litt mange bilder...

Gratulerer så mye Roar Så ut som en utrolig fin tur over vakre tinder

Er det ikke Galdhøpiggen vi ser på bildet til Dag G...

Har noen uker selv på evjemoen.. Husker at noen i troppen min kalte plassen for evighetsmoen.. Rart hvor langt det av og til kan føles inne på et relativt avgrenset område med gjørmeløyper, myrer og skytebaner...

Alle har sin grunn til å gå i fjellet, og støtter Sondre helt ut. Tror Sondre går i fjellet fordi han har en genuin interesse for det og samtidig trives godt i naturen. Å si dette ikke har noe med vanlig friluftsliv å gjøre høres bare ut som en useriøs kommentar Hva er nå "vanlig friluftsliv"? Vil annta at det må startes opp en ny tråd for å finne ut av alle sidene ved det.... En flott artikkel