askogvoll

En av de mer spennende turene jeg har hatt på dovrefjell dette bare noen få dager etter at dere var der. Jeg så aldri den tunnellen alle snakker om, men pytt pytt.. Kanskje jeg ser den ved neste besøk på toppen Og det er faktisk sånn snøhetta ser ut fra toppen av Larstinden.. Personlig satt jeg på toppen i en halv time med håp om at skyene skulle lette, men neida.. Skyene lettet selvsagt da jeg var nede i dalen etter å ha gått på nørdre Larstind. Alexander

De ble nok ikke satt på hylla, så jeg var nok beklageligvis litt for tidlig ute med den kommentaren. Jeg fikk de derimot byttet inn i et nytt og mer solid par siden stoffet hadde revnet etter 9 turer på à 8 timer. Når man kjøper en sko til 2890 kroner så må man regne med at de skal tåle litt mer, og det var også selgeren av skoen også enig i Alex

I fjor vinter kjøpte jeg et par med autosokker for å ha en liten ekstra sikring i tilfelle at jeg skulle trenger den. (Rundt 10. jan tror jeg).. Det jeg ikke visste var at jeg en uke etterpå stod bom fast ca 300 meter fra toppen av den bratte Sel vegen på blåis og med snøfnugg i luften (fordi at en løk av en møtende bil tok opp hele vegbanen og ga for lite rom til meg slik at jeg måtte stoppe opp). Selv med ny bil, piggdekk og ESP klarte jeg ikke å komme meg oppover. Bilen stoppet fire ganger før jeg fant ut at jeg burde prøve autosokkene som en siste løsning før jeg fryktet at jeg måtte rygge ned hele den lange bakken på blåis. Mer flaks med et innkjøp har jeg sjelden vært. På denne mørke kvelden i snøføyka hadde jeg sokkene på drivjulene og jeg kom meg opp de 300 siste meterene av denne bakken. I etterkant har jeg unngått å kjøre denne bakken to ganger på grunn av lignende forhold, men så lenge det er forhold som jeg "stoler på" så tør jeg å kjøre denne bakken. Det er noen vegskilt på Sel og Vågå som sier at den nye vegen skal åpnes snart så jeg får heller bekymre meg om andre vegstrekninger, men autosokkene er en redskap jeg skal ha i baggasjerommet på vinterstid sammen med spade og startkabler . Alex

Hehe, får se på det. Satser på at motivasjonen er sterk nok til å gjennomføre turen, men det er meldt litt nerdbør først på dagen, og lettere utover dagen. Grei motivasjon å vite at det blir bedre til lengre jeg går Kan ikke love deg en rapport med en gang, men skal nok komme før du skal å tur (tror jeg)

Såfremt det ikke kommer store mengder med nedbør, så antar jeg at det ikke vil være noe behov for truger. Er det derimot meldt en del nedbør så kan du jo for sikkerhetsskyld hive trugene på sekken om du vil, men jeg tror at snølaget på toppene er så tynt at du kommer deg like lett frem til fots. (Er i alle fall dette jeg skal ta utgangspunkt i selv på fredag i Leirdalen). Alex

Er enig med den, men kommer litt ann på hvilken side du bestiger den fra

Hei. Var på Hettpiggen forige helg. Sjekk gjerne ut hva jeg skrev om dette forrige uke. https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13719&highlight= Alex

Jeg er noe skeptisk til denne anbefalingen, såfremt du ikke bare har gått på snø og kaldt underlag. Ullsåler er fortreffelig på vinteren der det er viktig med god isolasjon, men på hardt underlag, da gjerne stein, stier og asfalt, så bør du ha noe som demper bedre. Jeg hadde for dårlige såler i skoene for en uke siden da jeg gikk en liten tur på ca 60 km, 4300 høydemeter på stein og sti over en todagersperiode. Føtterne var vonde i en 4 dagersperiode, og jeg mistenker at de sålene som fulgte med skoene var noe for dårlige (har derfor fått tak i et nytt par med dempesåler). Jeg har gått og trasket med M77 nå i en fireårsperiode, hvor jeg har løpt tremila med både ullsåler og sorbotansåler (dempesåler). Det er ikke vanskelig å forestille seg at jeg hadde det mye vondere i benene etter tremila hvor jeg hadde brukt ullsåler. (Tremila har begge gangene blitt gjennomført på ca 3 timer og 20 minutter, hvor at underlaget var ca 70 prosent asfalt og ca 30 prosent grus). Alexander

Oyvindbr: Du sier at det er ekkelt å være nervøs når man klyver, jeg er noe uenig er. Det er alltid viktig å være litt nervøs før du gjør noe som kan oppfattes som vanskelig. For min del så skjærper det sansene til det fulle, og det gjør at jeg forhåpentligvis tar de riktige avgjørelser. Men ha 'in mente' at du ikke bør være så nervøs at du utvikler fobier og redsler for å gjøre noe lignende senere. Jeg synes selvsagt at det er litt forskjell på det å være redd og være nervøs.. Det er mange som er nervøs for å snakke i større forsamlinger, men du blir redd for livet om du blir siktet på... Sitter og tenker litt på denne turen enda, og kan nesten ikke vente til neste gang jeg få komme meg ut.. Har noen planer til utover høsten, men begrenset dagslys og nysnø vil nok legge en demper for like lange turer... Håvard: Appropo, blir nok å anskaffe meg nye såler til helgen, men vinteren setter snart inn, og ullsålene må nok snart puttes inn i skoene på nytt, og de tekniske fjellskoene settes på hylla for denne gang.. Gunnar: "Test of character" ja, det var nok en indre kamp begge dagene som jeg måtte kjempe i mot, men hvor godt er det ikke å ha gjennomført noe som man egentlig ville snu på.. Høsten, vinteren og våren vil nok by på mange fine turer, men jeg har igjen et par lengre dagsturer i nytt (men ikke ukjent) terreng til neste år også Alex

Graden på klyvind: Det mest utfordrene kan være å se den letteste vegen, men det er viktig å ikke svartmåle alt selv om det ser vanskelig ut når du møter hammeren. Opp til store finner du omgåelser i siden, men det er bare å lete litt. Det er et lite punkt som kan være litt lufttig, men om du har noen tidligere traversen bak deg (som f,eks urdadalsryggen) så vil du klare å gå denne ryggen tror jeg. Men det er viktig å snu i fjellet om du møter en utfordring du føler er for stor for ditt eget kompetansenivå, og jeg har ikke enda passert et punkt usikret hvor jeg ikke har følt meg trygg. Hvorfor vi snudde på Hettpiggen: Det var utrolig kaldt på toppen, og det fristet veldig lite å stå og fryse og sikre på standplass i skaret mellom Hettpiggen og Vesttoppen. Vi anntok også at vi ville være mindre konsentrert om den som stod og sikret frøys, derfor gikk vi andre vegen i rundt. Det ville selvsagt gått mye raskere å klatret opp, men gjort er gjort..

Men det er viktig å ikke være for skeptisk heller . Enkelte ting ser ofte mye værre ut på avstand enn hva det er..

Det er litt subjektivt med hva man mener med hva som er ekkelt, men det er ikke noe stress om du finner riktig veg og omgår hammeren. Det er i alle fall min mening, om du spør andre så får du kanskje andre svar.. Jeg tror ikke at dere vil ha noen problemer over der, men det kan sikkert være noe mer ugreit med mer is eller på vått fjell. Alex

Hellstugutraversen, Hinnotefjellet, Semeltinden og Hettpiggen den 13 og 14. september 2008 Av og til så legger jeg opp til lange turer i fjellet, og jeg lovte meg selv at dette skulle være den siste virkelig lange turen dette året. Etter at jeg fortalte Arne om ruta jeg hadde lagt opp til på lørdag så sier han bare "oi, det blir en lang tur, lykke til, spendt på å høre om den turrapporten". Allerede da burde jeg skjønne hva jeg hadde begitt meg ut på. Turen var absolutt fin, og det skulle vise seg at jeg endret den originale turplanen, og svarte ja til å bli med på Hettpiggen istedenfor Spiterhøe og Leirhøe, noe jeg absolutt ikke angrer på.. Lørdag 13. september Dette var den første natten jeg brukte vintersoveposen denne sesongen, og det var jeg jammen glad for. Isen hadde lagt seg fint på ruta på innsiden av bilen, og ambisjonen om å stå opp med vekkerklokken ble fort lagt i grus da jeg slumret sammenhengene fra 05.15 til 06.15 før jeg stod opp. Jeg stod opp, og i løpet av et kvarter var jeg på veg mot Hellstuguhøe. Etter to timer og et kvarter står jeg på toppen av Hellstuguhøe, over skyene og føler at dette skal bli en fin men lang dag idet jeg ser hvor langt unna det er til Hinnotefjellet og Semeltinden. Jeg drikker noe vann og spiser en av de tørre SF-9 kjeksene, i det jeg angrer på at jeg ikke smurte med meg en matpakke med gode skiver og godt pålegg. Jeg trasker videre til Nørdre og tar meg først en liten pause på Midtre. Jeg studerer ryggen videre på trygg avstand, og er noe spendt på hva jeg møter på store. Det er litt is her og der, men ikke noe som jeg føler er av problem. Den første hammeren er ikke av noe stort problem hvor jeg lett omgår den i siden. Hammer nummer to er noe vanskeligere, men den stopper ikke meg. I følge en rutebeskrivelse jeg har lest er hammer nummer tre den mest vanskelige. Uten å studere området til venstre og høyre prøver jeg først å bestige den rett på. Jeg snur ca en halvmeter unna et rapellfeste fordi jeg ikke tør å gå videre på is og snø. Jeg går ned fra den bratte hyllen jeg står på og ser etter en omgåelse i siden. Det viser seg at det er lett å omgå litt ned til høyre og jeg står straks på toppen. Drikker mer vann på toppen, og håper at det skal være vann noen plass foran meg. Går videre til Nestsøre og Søre før jeg legger fra meg sekken. Klokken er bare 13.30 på dagen, og det er mange timene igjen å gjøre unna dagens topper på. Jeg regner med at jeg vil bruke ca to timer t/r Søre Hellstugutinden og Hinnotefjellet og jeg må starte å lyge litt til meg selv da jeg er på veg mot Søre Hellstugutinden igjen. Føler nesten at det er en intern kamp i meg om hva jeg vil, og om jeg skal orke å gå videre til Semeltinden. Klokken har nå blitt 15.45 og mørket faller rundt klokken 20.30. Skal jeg virkelig orke å traske den lange urdadalen og visdalen i mørke, er det virkelig verd det tenker jeg… Jeg går ned i skaret mellom Søre Hellstugutinden og Semeltinden hvor at kroppen verker og jeg ser ikke vann noe sted. Kroppen tørster etter vann, det er fem hundre høydemeter til toppen, og jeg må gå dypt inn i meg selv for å klare å lure meg videre mot Semeltinden. Går jeg videre mot Semeltinden nå, sliten som bare juling, med tre desiliter vann og en laaang transportetappe gjennom en mørk dal så slipper jeg å komme tilbake med det første. Semeltinden er jo tross alt en skikkelig øde topp som det nesten ville vært for dumt å ikke ofre to timer ekstra for (det er tross alt denne unnskyldningen som presser meg videre mot toppen). Høydemetrene mot toppen suger kreftene ut av benene mine, og over den skarete snøflanken bruker jeg isøksen for å sikre slik at jeg ville stoppe ved et eventuelt fall. På toppen tikker meldingene inn siden jeg endelig har fått dekning, og i et snev av glemsel og villfarelse svarer jeg til Håvard at jeg sikkert kan kjøre til Dovre samme kveld. Ringer Sunniva og sier at jeg er tilbake ved bilen om ca 4 timer, og det skal vise seg at 4 timer ikke var langt fra sannheten. Jeg går en kjapp tur innom sekundærtoppen til Semeltinden og jeg støtter meg til isøksen ned breen/snøflanken på nordsiden av Semeltinden. Finner dyrebart vann ved Urdadalsbandet, hvor jeg har som mål å komme meg ned gjennom Urdadalen før det blir for mørkt. Klokken er 18.30 idet jeg kommer til bandet, og jeg labber av gårde i et godt tempo. Temperaturen synker, og det er en del steiner som får et tynt lag med rim som blir såpeglatt ned Urdadalen. Eneste pausen jeg har til Spiterstulen nå er når jeg må lete frem hodelykten ut av sekken min idet jeg ikke ser hånden fremfor meg noe mer. Kommer inn på Spiterstulen halv ti hvor jeg tar en kjapp dusj, spiser en boks med hermetikk. Siden jeg hadde lovet å komme til Dovre så starter jeg nesten umiddelbart å kjøre nordover. En liten sovepause på Garmo gjør at jeg klare å holde øyelokkene åpne, og jeg ankommer hytten til Arne halv to på natten. En noe trøtt Håvard viser veg, og det tar ikke mange minuttene før jeg sovner på sofaen på hytten. Dagens topper var: - Hellstuguhøe - Nørdre Hellstugutinden N3 - Hellstugutinden N2 - Hellstugutinden N1 - Midtre Hellstugutinden - Store Hellstugutinden N2 - Store Hellstugutinden N1 - Store Hellstugutinden - Nestsøre Hellstugutinden S1 - Søre Hellstugutinden - Hinnotefjellet - Semeltinden - Semeltinden Sørtoppen S1 Søndag 14. september Våkner til en altfor tidlig revelje klokken 05.30, hvor at Arne disker opp med stekte egg, kaffe, bacon, melk og alt annet enn hva jeg hadde en dag tidligere ved Spiterstulen. Den tidlige reveljen skyldes at vi var usikre om når vegen til Snøheim stengte. Skraper is av bilen for første gang denne sesongen, og kjører rolig gjennom tåken frem til Hjerkinn hvor vi kommer ut av skyen og ser at Snøhetta åpenbarer seg for oss. For en herlig dag! Forlater bilen min ved bommen på Hjerkinn og får sitte på med Håvard innover Snøheimvegen. Tar ut nødvendig sikringsutstyr som stegjern, tau, sele, karabiner og div annet nødvendig utstyr. Turen til toppen av Snøhetta går lett, og tar en liten matpause ved linken på selve hovedtoppen. Hettpiggen ser utfordrene ut fra denne vinkelen, og jeg fortelle Arne at på en skala fra en til ti, så ligger jeg på rundt åtte nå. Litt nervøs, spendt og glad på en gang. Har hørt så mye om denne toppen, og endelig så får jeg mulighet til å bestige den. Håvard som for øvrig har glemt hjelm (hm, har ikke han gjort narr av Mayhassen og meg for å ha glemt dette før) sier ingen ting om følelser denne gangen. I nordhellingen på fjellet er snøen hard og isete, men det er mindre snø og is på nordsiden av Hettpiggen enn hva Arne først hadde trodd. Normalruten til toppen frister mest, og Håvard leder til toppen. Jeg følger som andremann i tauet og har det egentlig ikke så ille. Jeg kommer meg til Håvard og sikrer meg i standplassen, og nyter utsikten. Arne klatrer lett oppover svaene og jeg fortsetter ganske snart mot toppen av Hettpiggen. Godt å få ta på denne toppvarden. Arne skjelver av kulde da han kommer til toppen, og det er tydelig at det ikke er det samme å sikre klatringen på høsten som på sommeren. Vi sitter lenge på toppen, og det er mye tankeprosess hos Håvard og meg om vi skal fortsette traversen over Vesttoppen. Arne prøver alle mulige slags overtalelsesteknikker, men det ender med at Håvard og meg returner samme vei. Jeg synes selvsagt at rappellen ned svaet er utfordrende og morsom, men det skumleste har fortsatt ikke vist seg. Jeg går først tilbake mot Midttoppen, og jeg stoler litt for mye på en stein som ligger på en isflate. Da vi gikk til Hettpiggen trodde vi at snøen lå i rundt disse steinene, men den gjorde ikke det. Den løsner da jeg tråkker på den og jeg er glad jeg holder meg fast i en annen stein da de raser nedover og løser ut et steinras. Tanken i hodet mitt var da ”flaks”, og jeg fortsetter som om jeg hadde en kartong med egg i ryggsekken. Vegen til Vesttoppen blir noe lengre enn hva jeg håpt på, hvor det blir noen høydemeter ekstra denne dagen. Går via sørsiden på Istjørni 1630 moh, og legger igjen ryggsekkene der for en kjapp bestigning av Vesttoppen. Er godt å stå på Vesttoppen, og tar Håvard i hånden og gratulerer med at begge to hadde besteget alle 2K toppene på Dovre. Dagens nye topper var: - Hettpiggen - Snøhetta Vesttoppen Takk for en hyggelig tur!

Det er nok helt rett Busken. Sikkert en plass mange kjenner seg igjen fordi at jeg regner med at mange har hatt litt puls før de har begitt seg på disse svaene.. Alex

Jeg kommer med en mye lettere enn hva Mayhassen har kommet opp med.. Hvor er jeg nå montro?

Oi, har ikke vesletøffen våknet igjen.. Gleder meg til å høre nye "kloke" utsagn.. Det blir nok veldig morsomt...

Er vell sant det.. Til mer fritid og kjøpekraft man har, til flere luksusproblemer skaffer man seg.. Og noen heldige (nordmenn generelt) har fått muligheten til å besøke toppen av Maslows behovspyramide som omfatter selvrealisering.. Regner med at å bestige topper er en fritidssyssel som sidestilles det å nå toppen av Maslows behovspyramide ...

Hm, har menneskene vært så lenge på jorden..

Men det er viktig å diffrensiere mellom de fjærskyene som ligger rotete til, og de som har den strukturen som varsler nedbør. Men det er en del ting man kan lese av skyene.. En Altocumuluc lenticularis (bølgeskyer), vil f,eks vise til at det blåser en del i høyden.. (Som vi hadde i Trondheim i dag).

Tja, om det stemmer det du sier 500 fjell, så må det være noe hun som var meterolog og hadde meterologi med klassen min for et par år siden unnlot å fortelle. Hun sa derimot at slike skyer varslet nedbør, men ikke at de kunne varsle høytrykk.. Men det bildet som er først i denne tråden er det vell ingen usikerhet om hva varsler Hva er foresten kilden din? Alex

Det er ikke så viktig hvilken retning de kommer fra.. De varsler at det kommer en fuktig varmfront, og disse cirrus skyene med opptrekk ligger noen mil foran selve varmfronten. De varmfrontene de ligger foran inneholder som oftest store fuktige luftmasser som vil gi langvarig nedbør.. De skyene du har sett 500-fjell kan kanskje være contrails fra fly som har strukket seg ut? Alex

En utrolig fin tur, hvor jeg ble overrasket over hvor raskt høsten hadde satt sine spor i fjellet. Legger ved en liten GPS'track og et par små bilder.. Alex

Kan jo bli morsomt å lytte til den om noen finnner ut at de skal ringe den fra et vorspiel eller fest sent en fredag eller lørdagskveld...

Har fire par med M77, noen av parene har selvsagt vist seg å være bedre enn de andre, men det kommer selvsagt av at de ikke er produsert under "samme årgang". Min erfaring er at skoene kan brukes til alt, men at de ikke utpreger seg å være noe spesielt god til noe. De kan brukes på et verksted, de kan brukes til eksersis, de kan brukes i myra, de kan brukes i fjellet etc.. Poenget mitt er, de kan brukes til det meste, men om du leter litt i sportsbutikker og butikker generelt så vil du finne sko som kan utfylle bruksområdene enda bedre.. For min del så bruker jeg ikke M77 noe mer i fjellet fordi jeg mener at det finnes bedre sko på markedet. Men de er absolutt en grei sko å starte med om du vil på tur... Alexander

Hva skal man si til en slik kommentar... Mangler det virkelig rom for å kunne gjøre annet enn bare en ting her i livet..? Ser jo ut som om du både liker å bo i telt og gå på topper, men det å ferdes på plasser hvor du kan møte nye mennesker (som f,eks ved mjøsa eller besseggen) er deg midt i mot.. Men du trenger for så vidt ikke å oppsøke disse plassene om de plager deg så mye som du skal ha det til å virke som.. Du klager jo over nesten alt. Klager over at folk slapper av ved mjøsa, at noen samler på fjelltopper på dagsturer samt at noen spiser såkalla junkfood.. Hvor du kjøper maten din og hvor du spiser den har ingen andre noe med å gjøre uansett. Det eneste sikre er vell at sjansen for å treffe deg må jo være på en eller annen topp (ref dine egne turrapporter) selv om det blir en liten selvmotsigelse for din del:shock: .. Får jo håpe at målet ditt ikke er å fremstille deg selv som en enstøing av en fjellbukk med null forståelse for at andre kan drive friluftsliv på sin egen måte..