askogvoll

Det var nok Skredahøin som var den toppen jeg hadde som andrebestigning, den Sørvestre Smørstabbtinden som var førstebestigning. Er et par ordtak som av og til snurrer rundt i hodet på meg både når det er fint vær og dårlig vær i fjellet og det høres nesten ut som en klisje. Men "den som intet våger inte vinner", og "no pain, no gain". Hvilke drivkrefter som drar meg ut i fjellet holder jeg tett til brystet, men jeg tror det er viktig at hver enkelt finner sin personlige grunn til å gå i fjellet, og ikke legge begrensninger på andre på bakgrunn av egen motivasjon og egne grenser.. Alex

Dette var min andrebestigning av toppen der første gangen jeg besteg toppen var med blå himmel og pent vær .. Er nok andre drivkrefter bak dette som lokker meg ut av sofaen på dager når været ikke er helt optimalt. Det er selvsagt forlokkende å sitte foran tv'n med vafler og kaffe når det blåser og snør på utsiden av verandadøren, men det er opp til den enkelte om hva man vil gjøre ut av dagen.. Alex

Kan vell litt beskjedent si at det var litt frisk vind i helgen. Men vi bestiger ikke fjellene i all slags vær og vi styrte jo unna det værste været i helgen som ble målt på kysten med orkan styrke ...

Med stormen ”Ulrik” i hælene på Sørvestre Smørstabbtinden og Skredahøin Jeg har alltid store ambisjoner for turene jeg legger opp til, men denne gangen måtte jeg gå noe kortere enn hva jeg hadde håpt på. Etter hvert som stormen flyttet seg nordover måtte jeg også flytte meg. Arne (tinderangling.no) tok i mot meg på Dovrefjellet noen få timer før at Sognefjellsvegen ble stengt på grunn av dårlig vær. Originalt hadde vi planlagt en helg i Leirdalen på Leirvassbu, men en helg på hytten til Arne var absolutt ikke å forakte. Fredag 24. oktober (Sognefjell): På grunn av kortere dager, må jeg legge opp til fjellturer som er noe kortere enn de foregående jeg har gått i år. Jeg ville ikke gi opp planen om Sognefjellet eller Leirdalen denne helgen og jeg kjører sørover klokken 05.00 fra Oppdal. Over Dovrefjell er det stjerneklart og været ser egentlig strålende ut. (Eller det var ikke helt strålende da det så ut som vindpølsa ved Fokstugu holdt på å blåse bort). Over den nye Sel vegen ser jeg mørke skyer og regnet begynner å gjøre ruten våt da jeg passerer rundkjøringen ved Shell på Vågå. Skepsisen bygger seg sakte men sikkert opp, og den ser ikke ut til å avta i det hele tatt til nærmere jeg kommer toppen av Sognefjellet. Brøytekantene starter litt nedenfor Krossbu og jeg ser at snøfokket blir dratt ut i fra toppene. ”For en herlig dag”, tenker jeg inni meg. Jeg stopper ved fantesteinen og kjenner at vinden river og rister i bilen. Etter tankefullt klesbytte i lesiden av Sognefjellshytta parker jeg bilen ved fantesteinen etter å ha brøytet bort snøklumper og annen snø som jeg ikke vil presse bilen over. Det er årets første trugetur og jeg får et skikkelig deja vu der jeg går innover mot Falkberget og kanten av Smørstabbrean. Mayhassen og jeg hadde en lignende tur for ca et år siden i lignende vær. Den eneste forskjellen denne gangen må være at trugene holdt hele vegen. Det går sakte mot toppen av Storoksle på 1927 moh. Vinden jobber stadig hardere mot meg og kastene blir hele tidene hardere og hardere. Sikten reduseres betraktelig da jeg passerer 2000 moh, og jeg tar en avgjørelse på at jeg går ikke lengre enn Sørvestre Smørstabbtinden med dette været. Jeg er fornøyd med dagens innsats da jeg berører varden som er på 2045 moh, og har i tankene at det er tvilsomt at det har vært så mange andre til fots over 2000 moh denne dagen. Jeg kommer meg etter hvert tilbake til bilen som står ved Fantesteinen og jeg prøver da å finne ut hva jeg skal gjøre videre. Værmeldingen er i følge Arne som har snudd ved Maribu veldig dårlig for Sognefjellet på lørdagen med Stormvarsel og mye nedbør. Værvarselet er bedre for Dovrefjell og jeg setter derfor kursen nordover. Noen glass med whisky og en øl smaker godt til en spagettigryte vi lager og jeg sovner som en stein klokken 23.00. Lørdag 25. oktober (Dovrefjell): Ambisiøse planer var lagt for denne dagen der vi så for oss en lang og fin tur over Svånåtinder og Langvasstinder. Disse planene ble fort lagt i grus da jeg står opp klokken 06.00 for en kjapp visitt på utedoen. Det blåser og snør tett og det frister da lite med noen langtur. Det blir derfor kjapt bestemt at vi slumrer ytterligere to timer til før vi skal vurdere motivasjonen for tur en gang til. Etter en god og lang frokost fra 08.00 til 09.00 kjører vi til Hjerkinn der vi parkerer bilen, tar ut syklene og pakker alt nødvendig utstyr i sekkene. Sykkelturen til Maribu går fort (hele en halv time raskere enn hva Arne forutså), der vi møter på tre flokker med moskus på vegen. Vi holder oss på trygg avstand såfremt det er mulig og vi sniker oss forbi flokkene en etter en. Det ligger ikke mer enn 2 – 3 cm snø på vegen og det er helt uproblematisk å ta seg frem med sykkel til Maribu. Mens vi tar en kjapp matpause på Maribu, virker det som om noen skrur på vindbryteren. Snøen begynner flytte på seg og vi ser fokket blir dratt over kanten på Flathøe 1703 moh. Vinden jobber hardt mot oss begge der vindstyrken hele tiden blir sterkere. Den sterkeste vinden treffer vi på ca 1700 moh mellom Flathøe og Skredahøe. Her er det til tider vanskelig å holde seg oppreist og kulden kjennes godt i ansiktet. Neoprenmasken tas frem for å beskytte ansiktet mot de harde kreftene vinden og kulden generer. Sikten reduseres også denne dagen og vi følger nøye med på GPS’ene de 100 siste høydemeterne. Arne får krysset av toppen og har ikke igjen så mange toppene i år, og jeg får min andrebestigning av toppen. Returen går fort med nedoverbakke, medvind og god mat i sikte. Vi bruker ca en time tilbake til Maribu og er der klokken 16.00. Det var meldt full storm til klokken 19.00 så vi har fortsatt litt margin med tanke uværet. Moskusene står på de samme plassene som tidligere denne dagen, men de virker litt mindre samarbeidsvillige nå. Idet vi nærmer oss flokk nummer to som står ca ved krysset til Maribu ser vi at det gnisninger mellom noen av de store dyrene i flokken. Flokken står på begge sidene av vegen, og det er derfor vanskelig å passere dyrene. Den ene oksen blåser hardt i nesen og skraper den ene foten mot bakken. Det er vanskelig å ikke forstå dette hintet og vi venter ytterligere før vi gjør noe. Dyrene flytter etter hvert på seg og vegen er igjen åpen for passering. Motvinden øker mot Hjerkinn, og tempoet er bare så vidt over gåfart. Vi returner tilbake til hytten og Turid overrasker oss med et kjempegodt måltid bestående av ytrefilet, poteter og alskens tilbehør man ikke kan forvente å bli servert på en hytte. Takker for et fantastisk vertskap på dovrefjell med mye god mat og god drikke. Takker også for et hyggelig og inspirerende turfølge på min andrebestigning av Skredahøe men dog i dårlig vær denne gangen. Alexander

Kryk: Det virker som om du hele tiden sier at andre resonerer feil, føler meg truffet i så tilfelle.. Er det du som må vike med påstandene dine, eller er det resten av verden som tar feil...?

Det finnes mange traverser i norges land, og du kan velge å vrake etter lengde og vanskelighetsgrad.. Du har f,eks Urdadalsryggen, Hellstuguryggen, Snøhettatraversen, Dyrhaugsryggen... Det finnes mange flere, men vanskelig å anbefale rygger jeg ikke har vært på selv...

Tja, du virker noe bastant, vet ikke om du ser det selv? På hvilket grunnlag forstår du den bedre da?

Har tittet over linkene du kom frem med Lompa... Hvem er det som er interessehaveren bak denne forskningen? Det er vell sjelden at det finnes helt "objektiv" forskning...

På hvilket seriøst forskningsgrunnlag vil du legge ned Rondvassbu Kryk? Synes du blir litt ensporet i påstandene dine.. Det er jo litt trist at hytten skal gå til grunne fordi at noen få jegere skal få utnytte resursene til sin fordel.... Alex

Er mange påstander som hagler gjennoml luften nå, men lite dokumentert.. Får satse på at de 2 millionene regjeringen har satt av utretter noe... Satser på at disse to millionene vil gi fornuftige svar på hvordan reinen egentlig har det, og om menneskene virkelig er en så stor trussel i dag som "noen" skal ha det til.. Tenke seg til at en skarve hytte på dovrefjell og (kanskje) i rondane står ubrukt med tanke på at eneste grunnlaget er noe tynn forskning og påstander fra "forståsegpåere"... Alex

Kryk: Har du noe som kan dokumentere dette mtp på Rondvassbu eller Snøheim, eller antar du at det kritisk fordi at det er kritisk andre steder? Har du en link til norsk forskning..? Alex

Det vil være noe trist å rive både Snøheim og Rondavassbu uten veldokumentert forskning som faktisk sier at tilstedeværelsen av disse bygningene faktisk har en innvirkning på reinen og dens eksistens.... Det finnes sikkert interessegrupper på ff som hardnakket påstår at bygningene og folkene rundt dem påvirker reinen i stor grad, men uten at de kan dokumentere dette (det vil selvsagt være det motsatte for den andre interessegruppen)... Kan noen trekke frem seriøs forskning som kan dokumentere det ene eller det andre?

Ble noe overrasket da jeg kom over denne artikkelen... Vil nok koste et par kroner å flytte Rondvassbu vil jeg annta.. Men hva gjør man ikke for villreinen.... http://www.gd.no/nyheter/article3850905.ece Alex

Håper at det ikke er fabrikasjonsfeil fordi det er en liten boble i kompasset som jeg har også Alex

Smaken av høst på toppen av Leirhøe og Spiterhøe 11. oktober 2008 Jeg ankommer Spiterstulen litt over klokken 23.00 på fredagen hvor jeg overnatter på den enkle metoden. Senker bilsetet og tar frem soveposen for å ha en god natts søvn i bilen. Det står tre biler på parkeringsplassen ved Spiterstulen og jeg kjenner at vinden røsker i bilen. Jg tenker mine tanker og de er at det blir nok surt og kalt i morgen, og det blir nok ikke akkurat trengsel i fjellet. Den første halvtimen jeg ligger i bilen så ser jeg stjernene, men i det jeg nesten sovner så åpner kranene seg og det høljregner. Jeg håper at det bare er forbigående, men det regner ganske kraftig hele natten, og intensjonen om å stå opp klokken 07.00 blir fort satt bort til glede for slumring i en liten time ekstra. Da jeg står opp er det store dammer av ferskt regn på grusen, og jeg ser ikke mange kilometerne opp gjennom Visdalen på grunn av mørke skyer bestående av regn og snø. Med tungt mot tar jeg på meg fjellklærne, der jeg dobbeltsjekker at jeg har med vindmaske, snøbriller og ekstra votter. Jeg hadde planlagt å gå turen sammen med en kollega, men på grunn av noen bagasjeproblemer på Værnes lufthavn, så måtte jeg gå alene. Det blåser frisk gjennom dalen, og jeg tør gjette på at det blåser kuling i kastene. Snøen ligger først ved 1500 moh, og det blir stadig tyngre å gå der snøen ligger som et fint melislag i steinura. Sikten reduseres til høyere jeg kommer opp og jeg går med whiteout av og til avbrutt av en og annen stein som dukker opp av snøen de 300 siste høydemeterne mot toppen. På toppen blåser det friskt, og det innbyr ikke akkurat til å sette seg ned og nyte et godt måltid. Jeg hadde planlagt å gå over breen til den nordlige sekundærtoppen av Leirhøe, men på det tidspunktet tør jeg ikke å gå over breen med en sikt på 10 – 20 meter. Jeg går nedover samme veg som jeg kom opp, men plutselig på 2150 moh så åpner skyene seg og jeg ser Spiterhøe og breen foran meg. Jeg går cirka 50 høydemeter opp for før jeg begynner å gå ovre breen. Det er slitsomt å gå opp til Spiterhøe og vinden øker i styrke på toppen her. Det er her jeg treffer på den sterkeste vinden for dagen og det er minst sterk kuling i kastene. Jeg går ned ryggen på Skautflye og følger den gode T - merkede stien tilbake til Spiterstulen. Er ikke noen rød lapp på bilruten, men vet allikevel at jeg ikke har betalt så jeg går til resepsjonen og betaler bompenger. Det ser ikke akkurat travelt ut, og jeg får inntrykk av at det er en sammenheng med at det er sesongslutt og dårlig værvarsel. Jeg utveksler noen ord med betjeningen og takker for meg.. Alexander

Det kan nok stemme nils... Nesten som jeg blir litt imponert Alex

nope

Hvilken topp står ryggsekken min og kviler på.. Bildet er tatt for litt over to uker siden.. (26. sept) Alx

Man vil fort finne ut at det ikke er noe spesielt trivelig i renna uten stegjern og isøks, så man hadde av naturlige årsaker ikke gått opp der uten det nevnte utstyret. Etter en liten samtale med et annet medlem på FF så fant jeg ut at jeg ikke hadde fulgt normalvegen til toppen av Larstinden etter at jeg hadde passert snørennen. Istedenfor å gå igjennom den tunnellen som jeg aldri så, så gikk jeg til der dere avsluttet rappellen og satt fra meg ryggsekken. Derifra gikk jeg litt ned mot renna som er i øst og omgikk hammeren hvor jeg gikk til toppen fra motsatt side av normalen. Det er litt løst der, så det kan være en ide å være litt forsiktig.. Det er ikke en topp som er "a walk in the park", men absolutt en grei utfordring Alex

Hm, jeg kom opp snørennen som ligger i vest. I fra skaret mellom Larstindene gikk jeg litt ned til venstre før jeg gikk opp mot selve larstinden.. Tunnelen så jeg aldri Jeg klyvde opp til Nørdre Larstinden fra skaret. Fulgte risset og gikk til venstre mot toppen. Alex

Du kan kanskje se på statistikken jeg fant på nettet, og det er jo mulig å annta at været kanskje også kan gjenta seg Her er en statistikk du kan titte på: http://planverk.nofo.no/varstati.htm#Region%203 For å forstå noen av tallene kan du også sjekke ut hva Beauforts vindskala er for noe: http://no.wikipedia.org/wiki/Beauforts_skala Mvh Alex

Kommer vell litt ann på temperaturen og hva slags nedbør som kommer det Bjørn - Even

Selvsagt finnes det unntak fra regelen, "vise skjønn i hvert enkelt tilfelle" Følger du ei varderekke og ser at bakken forsvinner vertikalt foran deg i tåken så bør du jo stoppe opp og tenke deg litt om.... Men uten kart, kompass eller GPS, hvor ville du gått da Lompa?

Regner med at du har vært ute ei stormnatt før, men regner også med at du skjønner poenget mitt med at man ikke kan stole hundre prosent på ny teknologi og at det er en viss sannsynlighet for at kartet du går og bærer på kan forsvinne i et stormkast.. Man kan selvsagt ikke stole hundre prosent på varder som er satt opp, men om det er siste sjans (mangler utstyr til å overnatte ute), ja, da hadde jeg valgt å følge dem, men selvsagt du må vise skjønn i hvert tilfelle.. Alex

Heisann Dag Vet ikke om du har forhastet deg nå, men det er stort sett ikke den dagen du har med deg kartet, en GPS som fungerer eller at sikten er god du trenger varder for å vise veg. Tenk deg en dag hvor at GPS'en slokner, kartet ditt blåser bort og sikten er dårlig... Men men.. Kan jo hende du bare går på gode værvarsler og aldri har opplevd værendringer du ikke hadde planlagt for.. Kan jo hende du aldri har opplevd at teknologisk dippedutter ikke helt fungerer som de skal.. Alex