Jeg har etter hvert erfart at ting sjelden går som planlagt når jeg skal på tur, slik gikk det også på turen jeg tenkte jeg kunne dele som kalenderbidrag:
Fra hjemplassen min går det en gammel ferdselsvei over fjellet. Den er på ca 1 mil og jeg, voffen, gullklumpen og gullhøna la ivei en kveld i slutten av mai. Havskodda lå på toppene når vi kom til startpunktet, men ettersom vi skulle gå på sti, ikke særlig mange høydemeter og hadde med utstyr til overnatting la vi ivei likevel.
Plana var å gå 3,5km til et vann hvor vi skulle slå leir. Slik ble det ikke… Stien fant vi aldri… Da vi begynte å se fylkesvegen (noe vi ikke skulle) fant jeg ut at vi går til elva og følger den oppover til vannet. Selv om ikke skodda ligger tett, gjør det at toppene mangler noe med orienteringssansen likevel fant jeg ut… Å følge elva oppover var ulendt og betydelig tyngre enn å gå på sti, men gullene var kjempeflinke, ingen klaging!
Vi kom omsider fram til vannet i 11tia, men da ikke der jeg hadde planlagt. Det var ingen muligheter til å slå leir der, så vi måtte videre. Vi klatret oss litt opp og fant omsider en plass midt i lia hvor vi fikk hengt opp hengekøyene. Tarpene måtte også opp, for havskodda gjorde det så rått i lufta at det føltes som det regna. Vi hadde gått 4,5km, siste i bratt og ulendt terreng, så nå var vi slitne og trøtte. Gullklumpen sovna før maten var klar, men jeg, voffen og gullhøna koste oss med karbis og kakao før vi krøyp til køys. Selv om det var grått og rått, var det herlig. Jeg ba en liten bønn om at skodda måtte lette i løpet av natta og sovna til lyden av snorkinga til gullklumpen, ugle, gjøk, traner, ryper og orrfugl.
Dagen etter våkna jeg til strålende solskinn 🙂 Vi hadde det ikke travelt, så gullene fikk sove til de våkna av seg selv. Jeg sto opp, hadde en kosestund med voffen, hengte ting til tørk i sola og koka meg kaffe, før gullene våkna. Vi kosa oss lenge med frokost før vi pakka sammen og la ivei videre. Tranene som bråka om natta fløy opp foran oss, bestandig et herlig syn.
Da vi kom fram dit jeg hadde tenkt å slå leir, stoppa vi for en fiskepause. Det nappa som bare det, men bare 2 måtte bøte med livet. Siden jeg på ingen måte er noen fisker, måtte gullene fikse dette selv og det var ikke noe problem 🙂
Typisk familiebilde av oss; voffen nesten borte bak busken, jeg borte bak voffen og underlaget til fotoapparatet i bilde
Stien var fortsatt ikke å se, men det gikk greit, ei stund… Et lite stykke er det bratt ned mot vannet. Der det i følge kartet skulle gå sti, var alt vi kunne se steinrøys, så jeg fant ut at vi måtte opp og over den. Det var for så vidt greit det, bortsett fra at det var så innmari med krattskog der!! Voffen gikk på feil side, vi snubla, sekkene hengte seg fast, for ikke å snakke om fiskestengene!!! Å det var som sagt bratt. Jeg er redd jeg lærte barna et og annet ord de ikke skal kunne på den strekningen der…
Det ble en lang matpause når vi kom oss ut av djevelskapen, sola varma godt og vi fikk igjen humøret.
På andre siden av dette vannet, Haravatnet, slo vi leir. Ved det øverste vannet, Huskallen, fiska vi.
Merka på gullene etter hvert at de begynte bli slitne, det sier jeg ikke noe på, det ble en lengre og hardere etappe enn jeg hadde regna med. Jeg var jo blitt forsikra om at det var sti å følge! Men fine blomster, små tjønner, ‘skumle’ isbro-kryssinger, svaner og en hoggorm gjorde gåingen mer spennende. Å endelig fant vi stien!!
En dryg kilometer før vi er nede ligger det en stor stein, Elgstein som den kalles, dit bruker vi gå mange turer. Den ble siste delmål hvor vi skulle lage oss litt kakao, spise resten av sjokoladen og kose oss litt før vi vendte tilbake til sivilisasjonen. Jeg klarte ikke holde følge med gullene da de fikk øye på steinen og man skulle ikke tro disse 2 hadde nesten 1 mil gåing i føttene! Det var første mann opp på steinen, sisten og hopping mellom andre steiner. Bare jeg og voffen måtte hvile.
Helt baki der kom vi fra.
Det ble ikke noe kakao, bare påfyll av væske og sjokolade, og da gullene var ferdig med herjingen gikk/sprang vi siste biten ned. Kun en liten stopp ved Trekjærringa i bakken 🙂
Jeg var litt spent på hva de ville si når bestemor kom og henta oss. Ville de klage over at de var slitne, at det hadde vært tungt og fælt? Men neida: Vi har sett hoggorm, det er kjempemye snø igjen noen plasser, vi hørte rypa, vi har fått fisk! Så selv om det underveis nok var veldig tungt og fælt, så virker det som det er de gode stundene som sitter igjen. Å mor sjøl har lært mye 😉
God jul 🙂