jankj

Fjell og fjellski er så mangt... Kjøpte nettopp Madshus Voss med målene 60-50-55, trekvart stålkant og NNN BC magnum (pakketilbud fra G-sport, byttet ut NNN BC manuell med den grovere magnum. Tiden vil vise om magnum har barnesykdommer og er utsatt for ising - jeg tok sjangsen!) Dette er MYE smalere enn Ingstad, men mer enn godt nok for de fleste. Og MYE lettere å gå med. Viktigst (for meg) var at de har et smørespenn tilpasset min vekt og at de ikke er for brede for spor der slike finnes. Brede ski har mye for seg hvis du prioriterer kjøring nedover eller vasser i løssnø. Det siste forekommer ikke så ofte på snaufjellet - der er det skavler og skare. Hvis du ikke skal oppsøke løssnø eller veldig bratte bakker ville jeg prioritert smalere ski og bedre gåkomfort. Men for all del, Ingstad får mye skryt og det er sikkert vel fortjent.

Artig med dritvær-rapport, jeg var selv ute bittelitt i Bymarka denne helga og det var ikke akkurat drømmeforhold. Godt skrevet, artige bilder - kjekt å lese

Enig i det - men minst halvparten av tida er man jo i løype Jeg forventer ikke at smørespenn-ideen er 100% overførbar til forhold med skavler og løssnø. Men jeg har en ide om at smørespenn gjør at voksen sitter lenger, at kortfellene varer lenger, og at gliden blir bedre. Kort sagt: Smørespenn er MYE bedre når man er i løype, littegrann bedre på hardt underlag utenom løypene og i hvert fall ikke dårligere når man er i løssnøen. Tror jeg. Jeg har også en ide om at når man glir på skiene har man som regel vekta enten jevnt fordelt mellom skiene eller tyngden på den andre skien. Jeg har litt begrenset sammenligningsgrunnlag for denne typen markaski/fjellski: Mine gamle fjellski (Atomic ARC som er slitt helt ned til trekjernen på bakskien pga aktiv telemarkbruk) har hverken smørespenn eller utforegenskaper. Mine nye fyrstikkski er fantastiske til å jogge rundt i lysløypa, og har spenn så det holder. Jeg er pragmatisk nok til å innse at det aller meste funker rimelig bra. Suboptimalt utstyr vil aldri/svært sjelden setter begrensninger på hva jeg legger ut på av turer. Men når jeg først kjøper nytt vil jeg gjerne ha det tilpasset meg, min kropp og mitt bruksområde. Men jeg trenger litt realitetsorientering: Har jeg rett, eller har jeg en haug med fikse ideer som mangler kontakt med virkeligheten? Eventuelt at det jeg ønsker ikke finnes på markedet?

Stikk motsatt av det alle ønsker seg: Fjellski med smørespenn/dobbeltspenn/smørelomme/gåspenn - kjært barn har mange navn. (Dersom det er noen forskjell på disse begrepene så vær så snill å opplys en ukyndig. Jeg er sånn passelig tung, 1.78 og 87 kg.... og når jeg skal leke meg med telemark så har jeg annen redskap. Nå har jeg til jul fått nye ski som skal brukes til å gå med. Ønskelisten min er: Smørespenn, maks 6 cm brede slik at de også kan brukes i nypreparerte trikkeskinner, full eller 3/4 stålkant og BC manuell. Alt som gjenstår er å plukke ut et bra tilbud... (som forhåpentligvis er godt nok til å kunne fornye litt av den øvrige skiparken også...) Jeg trodde "markaski" passet bra på det jeg var ute etter, men nei - det var visst "fjellski" hvis det involverte stålkant og bredde opp mot 6 cm... Naiv som jeg var, trodde jeg alle "normale" ski (ikke topptur/brede fjellski) hadde smørelomme. Selgeren i butikken plukket frem et par Åsnes Vikafjell i lengden 2.05 og sa at han ALDRI hadde målt smørespenn på fjellski, slik spesialtilpasning var forbeholdt løypeski. Han preika også noe vrøvl om noe han kalte "trugeeffekten". Uansett, spennet på disse skiene var litt mykt til å være smørespenn - så vidt antydning til en ørliten lomme foran foten med papirtesten. Disse skiene var de med mest spenn av de fjellskiene vi prøvde. Ut fra det jeg har lest så skulle Åsnes Vikafjell være innertier i forhold til min bruk... men jeg VIL ha smørespenn, noe jeg med min vekt (87 kg) ikke har på disse skiene. Selgeren sin fortelling om at smørespenn bare var for løypeski gjorde meg litt usikker - kanskje min barnelærdom er totalt passé og utdatert? Greit nok at det å subbe rundt i løssnø og skare med fjellski er noe helt annet enn å fly rundt med ultralett utstyr i trikkeskinner - men i mitt hode så funker gåski bedre hvis spennet er hardt nok til at midten av skien ikke berører underlaget når vekten er jevnt fordelt (bedre gli, smøringen sitter lenger o.s.v.). Kan man trø skien helt ned med all/det meste av vekten på en fot så har man passelig gåspenn. Eller er jeg på bærtur?

Mange gode tips - men det er sikkert flere enn meg som ikke skjønner hva CO2-opptak har å gjøre med pakking og bæring av sekk. Eller mener du at du puster bedre og friere med det tyngste nederst i sekken? (O2- opptak). Dette har jeg aldri merket noenting til, men hvis noen påstår de puster friere hvis de pakker slik eller sånn så er jo det nyttig for dem.

Til det bruk ville jeg begynt i den spinkle enden: Ta utgangspunkt i markaski med 3/4 stålkant og den solide NNN varianten (manuell NNN BC tror jeg den heter), med lengde og spenn tilpasset din vekt. Vurder så om du skal gå opp littebittegrann på bredden, men pass på at skiene har smørespenn tilpasset din vekt. Subbe og gli sakte = setter små krav til utstyret. Da kan du like godt unne deg ski som er lette og gode å gå med. Mindre slit = mer turglede. Jeg ville seriøst sett på de aller tynneste skiene fra Åsnes. Da får du kortfell, en genial oppfinnelse. Og skiene (f.eks. Vikafjell) burde være knallbra til den bruken du skisserer.

Alle ski er kompromisser. Veldig brede ski blir veldig tunge å gå med. En mer moderat bredde (slik ekspeditøren viste deg) vil være et bedre kompromiss for de fleste. Bæreevne i løssnø er kun ett aspekt ved skiene, og ikke det eneste du bør tenke på når du velger ski. Vekt, gåkomfort, smørespenn tilpasset din vekt og ikke minst at man velger ski ut fra det man gjør oftest. Med mindre det er ekstremt mye løssnø går det også helt fint å bruke helt vanlige såkalte "markaski" på fjellet. Ikke like stabile i nedkjøringene som for eksempel Åsnes Ingstad - men for mange er dette mindre viktig. Smale joggepinner har ingenting utenom løypene å gjøre. Slalomski duger ikke til å gå med. Ett sted i mellom finner du et greit fjellski-kompromiss.

Hadde vært spennende å se, ikke sant? God ide! Tester det ut hvis jeg får tid. Tapen har holdt greit med diverse påfyllinger av rennende vann, i hvert fall. Uansett - har du tape lett tilgjengelig så bruker du en skvett sånn innimellom. Da får du også føling med om tapen er moden for utskiftning. Hittil har jeg brukt opp før den ble dårlig, for å si det sånn. Når tapen er borte er som regel vannflasken (imsdal) også moden for utskifting.

Jeg heller vel litt mot denne forklaringen: At det tok den tiden det tok med -15 før vannet "var klart" til å fryse. At det så var -5 og ikke -15 den dagen vannet faktisk frøys var helt tilfeldig. Ferskvann er tyngst når det holder 4 grader. Underkjølt vann fryser hvis det får ligge i fred (og det er noe som kan danne frysekjerner - men det er det som regel nok av). Jeg kan ikke skjønne at økt nedkjøling skulle gi økt omrøring i ferskvann. Når isen først har lagt seg så beskytter den mot effekten av vind. Vind kan være styggelig effektivt for å hindre vann i å fryse, men det skal en del til for å bryte opp is som har lagt seg. Bølger bryter opp is, men vind alene klarer neppe "få tak" på isen. Faseovergangen fra vann til is krever at du fjerner ganske mye varme. Jo kaldere - jo fortere går denne prosessen. Derfor virker det rart at vannet ikke fryser ved -15, men først den dagen det var -5. Men som sagt, det tror jeg er tilfeldig.

Gorillatape er den eneste "gaffa"-varianten jeg har tiltro til. Men så har jeg heller ikke prøvd alle andre varianter... De jeg har prøvd er milevis unna gorillatape. Kuldeegenskaper: Virker meget bra så langt, men sterkt begrenset erfaringsgrunnlag. For allmenn opplysning burde jeg nok koste på meg en liten runde med gorilla-taping i snødrev og kulde. En kanskje i overkant sær hobby, men fin avveksling. Greit å vite hvordan ting funker når du virkelig trenger det. Tør imidlertid ikke love om og når jeg får gjennomført dette. Vannflaske er forresten et greit sted å oppbevare gorillatape.

Jeg kjenner ikke mange brannmenn, men en av dem jeg kjenner sa noe slikt som at "du er ikke ordentlig brannmann før du kan lage en eksplosjon i en container utelukkende ved hjelp av en trepalle".

Ved is og hard snø vil det faktisk være en fordel med litt vekt på spaden, blir litt mer futt når du hakker i vei. For ikke å snakke om at det er mer skånsomt mot hånd og armer.

Liker du å ha ising i balaclavaen/headover? Varm fuktig utpust i headover = ising. Men trolig er både graden av irritasjon ved kald luft og irritasjon over ising i headover veldig individuelt, så her må man respektere ulike valg. Det finnes andre og trolig mye bedre metoder for å varme opp luften. Det er ikke lenge siden diverse varmemaske-patenter ble diskutert her på fjellforum. For eksempel her https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=23342 Ellers er det helt rett at det er en dårlig ide å gjøre svært anstrengende øvelser i streng kulde, blant annet flere langrennsløpere som sier at de angrer på at de gikk renn i gudene-vet-hvor-mange minusgrader, med alt fra økt følsomhet (irritasjon) for kulde til alvorlige luftveisproblemer som resultat. Men lett og moderat aktivitet er vel stort sett ingen problem? Uansett, det kan være lurt å lese forsvarets regelverk på disse tingene. Hvis en eller annen befalspirrevipp vil ha deg til å springe 3-mil i 30 minusgrader er det DIN helse det går utover. Da er det greit å kunne slå ham i hodet med sitat fra UD 2-1 eller hva nå den digre regelboka heter.

Tørr snø suger til seg vann og isolerer. I starten kaster du bort en del tid og energi på at snøen ikke får skikkelig kontakt med den varmeste delen av kjelen før du har en viss mengde vann/slush i kjelen. En viss tid kan du også ha en snøklump "hengende" i en viss avstand fra kjelebunnen, som faktisk koker tørr (mesteparten av vannet blir sugd opp av snøen). Da kan du få brent smak fordi små støvpartikler/forurensninger/planterester svir seg fast i kjelen. Is, derimot, sklir rundt på en vannfilm og smelter så fint som bare det, så det går faktisk kjappere tror jeg. (Har aldri målt, men er rimelig trygg på at det er slik. ). Og det er sinnsvakt mye mindre plunder å smelte is enn snø: Ingen etterfylling, ingen "brent smak" Starter du med vann i kjelen og tilsetter is eller snø så vil du ikke merke noen forskjell. Er snøen våt vil du neppe merke så veldig mye forskjell (bortsett fra litt mere plunder med å etterfylle snø).

Salt for å senke frysepunkt er nok ingen løsning. Sjøvann inneholder omtrent 3.5% salt, fryser ved -1.8 grader og er totalt udrikkelig.

Hvis det i det hele tatt skal være noen vits i GPS'en må jeg kunne se på den UTEN å fomle med lommer og votter. Derfor klipser jeg den sammen med kartmappa og henger den over skulderen og nakken. Hver sin smak, men jeg synes å ha GPS stående rett ut på en egen brakett på ryggsekkreima virker unødig tungvint (og ikke så rent lite nerdete, men det er en annen sak). Hengende på kartmappa er helt perfekt - ute av veien, men hele tiden tilgjengelig. GPS i dårlig vær er absolutt på sin plass - men fritar ikke brukeren fra å bruke innsiden av hodet. Stup og skrenter i svært dårlig sikt er ganske riktig et reelt faremoment. Med kart og GPS er det lettere å finne og følge ruter der det er færrest mulig stup, skrenter og andre farlige ting. Hver enkelt må finne vurdere om forholdene er akseptable eller ikke for å fortsette med det utstyret og de ferdighetene som er med. GPS fritar ikke fra dette ansvaret.

Heng karabinkroken i en løkke som du lager av en snor med snorlås eller en pakkreim. Stikk halsen og ene armen inn gjennom løkken, slik du tar på en skulderveske eller en kartmappe. Lengden på snora/reima regulerer du slik at GPS'en ikke henger i veien og ikke henger og dasker når du går. Samtidig skal GPS henge såpass fritt at du kan løfte den opp og se skjermen og trykke på knapper uten at du regulerer noe som helst. Det er slik kartmappa di funker, ikke sant? Samme prinsipp funker bra på GPS. Jeg fikk sydd et etui til min eldgamle, digre klump av en GPS (magellan meridian) med 4 festepunkter som f.eks. kan klipses på kartmappa eller brukes separat på denne måten. Men skreddersøm skal være unødvendig når du har gode festepunkter, slik som mange Garmin-nidekker,

For det første: Det er DU som skal være varm. For det andre: Posen varmer ikke opp noe som helst - den minsker varmetapet fra deg til omgivelsene. For det tredje: Å øke isolasjonen ved å ta på mer klær vil minke varmetapet. Punkt 3 har noen viktige forbehold: Fukt er noe drit, å ta på seg fuktige klær trenger ikke være lurt. Og dersom soveposen blir presset sammen (f.eks. fordi du har på så mye klær at du er dobbelt så stor som normalt) så virker den dårligere. Det er også dårlige tricks å kle på seg så mye at man svetter (= fukt = dårlig).

Smultgrytebrann = grytelokk og skru av komfyren.

Fint når det er VARMT om sommeren. Bomullens egenskaper (holder på fukt, og kald og klam når den er fuktig/våt) er en fordel når du vil holde deg kald. Er det under 15 plussgrader ser jeg ingen spesielle fordeler med bommull, uansett årstid.

Flott du fant en løsning du er fornøyd med. Dattera vår er veldig kald på tærne. Noen sorell-lignende sko som heter Kamik ble løsningen. Fås på XXL. Uttagbar innersko i filt. Erfaringene så langt er veldig bra, -15 er ikke noe problem.

Nei, det fikk jeg ikke med meg. Jeg fikk spørsmål om hva jeg ville valgt av lykter som spiser AA batterier, og det svarte jeg på. Reinsdyr? Mot snø? Med snø på bakken får du veldig mye mer utav lyset enn når det er bart. Reinsdyr er relativt store. Aner ikke hvor langt unna du kan opplyse reinsdyr, det har jeg aldri prøvd. Min begrensede erfaring med kraftige håndholdte (quark, jetbeam) er at 100 meter er uproblematisk, du ser det aller meste. 150 meter er innen rekkevidde hvis det er store objekter man ser etter og god kontrast til bakgrunnen. Ut over 150 meter er den praktiske nytten liten, etter min mening. Tipper nok at de kaster en grå "blob" av lys på grantrær 200 meter unna, men denne egenskapen er ikke særlig nyttig, og jeg finner det fint lite interessant om grensen for kasting av grå "blob"er er 200 eller 300 meter. Og jeg tror du trenger MYE mer lys for å øke den praktiske nytten fra 150 meter til 200. Du skal ikke bare "opplyse" noe med så-og-så mange lux, men du skal få tilstrekkelig fotoner tilbake til øyet ditt for at klarer å SE det som befinner seg der. Og intensiteten (mengden fotoner) avtar med kvadratet av avstanden, både på vei ut og på vei tilbake. Mer interessant er hva ANSI betyr i praktisk bruk. Kan du forklare det for meg? Jeg er glad for alle standardiseringstiltak, men det betyr ikke at jeg tar ansi=200 meter for god fisk - det avhenger for mye av hva du ser etter og under hvilke forhold. Fint om noen kan opplyse meg om ansi....

Det er en quark AA^2 fra 4sevens - men den nye versjonen har en større diode og kraftigere diode. Dette gir mere lys, men i form av større lysflekk som ikke kaster lyset like langt som den eldre versjonen jeg har. Til praktiske formål har dette bortimot null betydning - de lyser mer enn langt nok likevel. I det fleste tilfeller vil det nok også en større lysflekk være en fordel. Jeg ville også gjerne hatt en litt varmere fargetemperatur enn det som er standard. Men den dioden jeg har (som lyser litt lenger, men litt mindre kraftig) finnes ikke lenger. Du kan kjøpe biter til quark-lyktene separat (bryter, 2*AA rør og hode, for eksempel dette med: http://www.4sevens.com/product_info.php?cPath=297_304&products_id=1842). Da smyger du kanskje under momsgrensa med kampanjekoden cpf8 (avhengig av dagens valutakurs). Gratis frakt uansett, så hvorfor ikke 2 pakker bestilt sånn passelig langt fra hverandre i tid? En annen sak er at jeg tror ikke en døyt på at disse skrytetallene som 200m sier noe særlig om hvor langt unna lykta er anvendelig til hva du enn nå bruker lykta for å se etter. Jeg ville ikke hengt meg alt for mye opp i dette tallet. Men ivrige sjeler med tid til å prøve det ut må gjerne komme og overbevise meg med erfaringsdata...

Har den klassiske speiderkniven til poden og hater slira ganske så infernalsk intenst. (Kona kjøpte før hun rådførte seg med meg). Første knivarr kom for øvrig på 5-årsdagen... ( - "Du kan spikke når bursdagsgjestene dine har gått. - Ok. HA DET (og snu seg lynfort og dra ut kniven))

Først og fremst: Hva skal du bruke sekken til? Noen hevder rammesekk har fordeler på de virkelig tunge børene. Personlig er jeg enig i at rammesekk er en fordel hvis du må bære rare ting som klaffebord og lufttørkere (tenk en 30*40*50 cm stor boks med litt tung leamikk inni). Disse gjenstandene festet jeg enkelt og greit på en pakkrammesekk av det store slaget (Bergans powerframe, 130 liter med sidelommer), bare stikk "hylla" på meisrammen inn under og slå en reim på tvers. Til alminnelig turbruk er dette fint lite relevant. En 130 liters sekk på tur er stort sett bare tull - alt for digert og alt for høy egenvekt. Tenk opp mot 50-60 liter for de fleste dagstur/enklere turer, og 80-90 liter om du trenger vinterutrustning. Men det krever nok at du legger litt arbeid i hva du pakker med deg. Det har du til gjengjeld svært mye igjen for - en lettere sekk blir en mye mindre slitsom tur. Dessuten er pulken oppfunnet til de gangene du virkelig må ha mye med deg (om vinteren). Dermed burde sekken heller aldri bli mer enn 25 kg og oftest et sted mellom 10 og 20. Tenker du slik så er du mest tjent med en anatomisk sekk - du bærer aldri tungt nok til at det er noen vits i det påstått mer stabile bæresystemet til rammesekker. (Om dette lenger er sant for moderne anatomiske sekker er en annen sak).