Hei!
Jeg vil først få takke Coni for en flott dokumentasjon av en fantastisk tur. Jeg har ikke møtt noen før som har samme drive, både når det gjelder å sette i gang og å gjennomføre en tur, som ham.
Så vil jeg si at der er trivelig med respons på en slik tur. Både fordi det ligger en prestasjon i det og fordi det jo virkelig var så fint som Coni beskriver det.
Noen erfaringer vedrørende sikring og klatring på fjell om vinteren. Jeg tror det er ganske forskjellig fra klatrer til klatrer hva en liker, men min erfaring er at de sikringsmidlene som fungerer best på vinteren er friends og bankebolter. Det mest allsidige sikringsmidlet er friends. De er kjappe å sette, og de tas fort ut. Man graver frem sprekker med isøksa og fjerner eventuell is. En setter mao ikke en kamkile rett mot is. Det fine er at det ikke gjør noe om det ligger igjen små klumper ol., frienden justerer seg. Dette står i kontrast til feks kiler. Du setter en kile som sitter dønn, og som glir ut i det du går videre. Det virker som de smelter ut. Bankeboltene er også fine om vinteren. Det som er av is i sprekker og riss banker du vekk etter som bolten går inn. Fine greier, men det tar lenge tid, og de er ofte vanskelige eller ikke verd det å få ut igjen.
Når det gjelder isøkser og stegjern, har jeg prøvd å klatre på fjell m to økser, men det synes jeg er vanskelig. Det er bedre å bruke bare en kort, rett øks med hammer. Du veksler mellom hvilken hånd du har den i og holder deg fast i tak med den andre hånden. Ellers er jeg imponert over hvor godt stegjern sitter på bart fjell. Det virker litt feil i begynnelsen, men man venner seg til det. I de riktige rissene og på lister kan du jo gjøre ting med stegjern du ellers bare gjør på sommeren med svasko.
På turen til Storen hadde vi med oss åtte friends, et par tre bladbolter, og et par v-bolter. Kamkilene var i alle størrelser fra 1.5 til 7 cm. Kanskje er dette mye, men vi strakk de to taulengdene i hele sin 60 meters lengde, og alle friendsene ble brukt, samt et par bankebolter.
Men sitter sikringsmidlene da? Det vil jeg svare definitivt ja på. Jeg skal ikke klatre vanskeligere enn det Andrews renne hadde å by på onsdag, og jeg falt i tauet en gang. Men når jeg klatrer med liten margin, så sikrer jeg tett. Dvs røfflig hver annen meter. Den kanskje mest utbredte måten å gå i fjellet på, er nok den hvor ”førstemann ikke skal falle”. Jeg går slik at der jeg kan komme til å falle, der har jeg sikret sånn at jeg kan ta et fall.
