Kjell-Erik

Alder 50. Irriterer meg ikke noe særlig når det gjelder norsk, men er som halvt utlending rett og slett interessert. Når det gjelder nederlandsk, eller språkbruk generelt, er saken en annen. Jeg jobber på en høyskole og ser at studentene rett og slett har problemer med å uttrykke seg. Det blir mye 'snakkespråk' som skrives rett ned uten å tenke over hvordan dette virker på papir. Skrivefeilene (gramatikk og staving) er bare en liten del av en helhet. Ofte er det for oss ikke tydelig hva de egentlig vil si.

Jeg har lurt litt på dette med språk her på Forum'et selv. Det er 20 år siden jeg flyttet til Nederland og jeg regner med at språket (i Norge, akkurat som her i Nederland) har utviklet seg en del siden den tid. Jeg vet med sikkerhet at jeg selv ikke behersker norsk så bra mere (det hører jeg jo regelmessig fra familie), men hvis jeg ser på hvordan det skrives her av og til, virker det som det er veldig mye tvil om selv de enkleste reglene. Er det mye sparing i grunnskolen eller videregående undervisning kanskje? Hvis det stilles lavere krav til lærere eller prioritering av faget norsk er redusert, blir effektene ofte ganske fort synlige. Typen feil er heller ikke slike som man gjør fordi man skynder seg (E-mail / SMS-språk).

Så spennende og så usikkert enda at jeg ikke en gang for meg selv tør å regne med at det blir noe av. Helse, vær, nok deltagere, kondisjon, tåle høyden osv. Det er så mange ting som må klaffe.

Hvis alt går som det skal blir det en helt annen og atskillig mer spennende ekspedisjon til sommeren: ikke til Norge og heller ikke selv som guide og mye mye mye høyere enn jeg noen sinne har vært.

Det er jo ikke alltid det er så lett å bare slutte i jobben heller. Hvis man har kone, barn, lån og fremtidige forpliktelser blir det litt vanskeligere. Ikke det at jeg sier at man ikke må våge noe: det ville jo ikke passe i det hele tatt innenfor denne målgruppen her. Men kanskje man må være litt mer realistisk? Sjansen for de 10.000.000 er ikke så helt store (bortsett fra i alle de fantastiske lotteriene der man alltid har vunnet massevis og kun må betale noen tusener for administrasjonskostnader......). Jeg kjenner en del folk som virkelig har brutt fullstendig med tradisjonen og begynt noe helt nytt. Ofte er det enten unge folk uten så mange forpliktelser enda eller det er folk som har barna ute av huset og den finansielle 'friheten tilbake'. En kollega av meg begynte f.eks. en Bed & Breakfast i Frankrike da han var 51, men bruke litt consultancy og utleie av et hus i begynnelsen for å fordele risikoen litt. Kanskje en ide og se etter muligheter som bygger på egen erfaring? Eller begynne med en ekstra- jobb slik at man kommer inn i de riktige nettverkene? Eller lete etter folk her på fjellforum som virkelig vil satse? Da har man jo med en gang samarbeide og lavere risiko. Egne planer er enda kun ville og temmelig åpne. Selv driver jeg med forskning. Det store spranget for meg ville defor vært hvis jeg kunne komme meg inn i f.eks. forskning om bæredyktig utvikling av fjellområder / turisme etc. i utviklingsland. Ikke så lett, men er sjansen der vet jeg hva jeg vil.....

Dette er en fin tråd. Traff den ikke tidligere fordi...... ja selvsagt: for mye jobb. Etter tre uker uten å ha fått med meg om det regner eller er sol ute, er det endelig tid til en titt på Fjellforum. Ville jeg gjerne vært mer i fjellet? JA. Ville jeg jobbe i fjellet? TJA. I hvert fall ikke som helårs jobb. Nå har jeg en temmelig stillesittende tenke-jobb det meste av tiden, men samtidig innimellom med masse kontakt med folk og temmelig mye reising også. Jeg tror jeg ville savne variasjonen hvis det ble en fjelljobb og jeg er absolutt redd for å miste det spesielle ved det å kun av og til kunne dra til fjells. Det unike gir det ekstra verdi. Nå er forberedelsene i hvert fall halvparten av moroa. Spenningen ved de få turmulighetene jeg har m.h.t. om det klaffer med været er hver gang like stor. Det lykkes av og til å kombinere en tur for jobben til utlandet med et par dager ferie og fjell. Hver gang det lykkes er for meg en ekstra suksess. Kanskje jeg satser på litt guiding av nederlendere i Norge en gang. Greit å snakke begge språkene. Men liker ikke avhengigheten, faste ruter og ansvaret for andre. Nei, jeg tror jeg har det bra som jeg har det jeg. Og bare noen få måneder igjen til sommeren.....

Hei, Svarene foran retter seg mot 4000+. Det er virkelig massevis av flotte vandrefjell opp til ca. 3750 som kan nås uten utstyr / bre. En oversikt er fullstendig umulig. Det er vel ca. 5000 topper (egen tipping basert på oversiktlister funnet på Internet for alle fjell i Sveits og Osterrike + egen liste i oppbygning for Italia) i Alpene over 3000 meter. Vil du til et bestemt land? Jeg tipper du finner de fleste kandidatene i Italia og Osterrike. Hvis jeg skulle nevne noen steder med mange fine utsikter, mye mindre folk enn på de kjente 4000+ og lette fjell i områder jeg selv har vært: Aosta (IT), Stelvio (IT) og deler av Dolomittene (IT).

Det var ikke det at jeg ikke likte utsikten. Mer at jeg hadde forventet meg mer. Det var som det ofte er på Teide litt disig og da har man ikke så fin utsikt. Ellers er det jo artig å se ned på Tenerife selv, men jeg hadde ingen følelse av å være i en ekte fjellverden. Egentlig fikk jeg for første gang følelsen av at det kanskje stemmer det så mange (litt sjåvinistisk) roper her på Fjellforum: at Jotunheimen er noe av det vakreste som fins. Dette året har jeg hatt gleden av fjellturer i Italia, Norge / Jotunheimen, Irland og nå altså Spania / Tenerife og penere enn Jotunheimen har jeg ikke funnet.

Tenerife var målet i julen. Sol, varme, masse god mat og drikke er vel det de fleste kommer hit for. Vi også selvsagt. Siste gang jeg var her var for nesten 30 år siden. Alt har utviklet seg, men ikke blitt bedre. Det er etter min mening nå en 100% turistfabrikk der kun penger og egocentrisme teller. Korrupsjon også: særlig i leiebilbransjen. Jeg har heller aldri sett en større forsamling av over-fete mennesker på ett sted. De minnet sterkt om hvalrosser der de lå på solsengene. Av og til ble det rullet rundt om for å få den andre siden bakt i solen. Men det var jo egentlig ikke dette jeg skulle skrive om da. Et viktig mål for meg var selvsagt Teide. Spania’s høyeste fjell. Rutinen for å ordne permit er ikke forandret siden beskrivelsene gitt av Endresen og senere Olsen. Kontoret til nasjonalparken i Santa Cruz ligger på samme sted og man får fremdeles kun permit for 1 dag med en tidsramme på kun 2 timer for å nå toppen. Hvis kabelbanen riktignok ikke er i bruk pg.a. hard vind, gjelder permitten en dag til. Min permit hadde jeg ordnet for klokken 13.00 – 15.00. Meningen var å starte tidlig om morgenen 27 desember for å kunne ta det med ro og nyte utsikten. Det ble det ikke noe av. Bilutleien + resepsjonen hadde sammen klart å rote noe utrolig med bestillingen. Først klokken 10.30 kommer jeg meg av gårde fra Playa de Las Americas. Med en liten men sprek Ford Focus går det heldigvis fort oppover. Diverse ’pensionados’ blir kjørt forbi: jeg følere meg som en Schumacher-klon. Men det er for mange pensionados og for mange svinger så det tar likevel 55 minutter opp til den lille parkeringen ved veien opp til Montana Blanca. Her er det nå selvsagt fullstappet av biler. Heldigvis finner jeg en fin plass 100 meter videre på høyre side av veien. Klokken er 11.30 og jeg må nå kontrollpunktet for permitten 1200 meter høyere og divere kilometer videre innen 3,5 time! Først går det lett via en grusvei til ’passet’ mellom Montana Blanca og hellingen oppover mot Teide. Deretter i masse svinger og med masse støv litt brattere videre. Kjedelig og endeløst. Endelig kommer jeg opp til toppen av hellingen og Refugio Altavista. Ikke åpent. Nå går det mellom brune vulkanstensformasjoner og nesten uten utsikt. Jeg har ikke tid til skikkelige pauser. Det blir bare et par slurker vann og 5 minutter av og til. 14.30 (etter tre timer) når jeg kontrollpunktet. Temmelig sure folk der. Prøv ikke med noen spøk (det gjorde jeg): de skjønner nesten ikke noen engelsk og blir (derfor?) fort irriterte og aggressive. Nå er jeg temmlig utkjørt. Opp til toppen trenger man ikke mer enn 20 minutter, men jeg tar igjen alle pausene jeg skulle hatt tidligere og bruker presis det dobbelte. Etter 3.40 står jeg på toppen an Spania’s høyeste fjell: 3718 meter over havet på en topp med en primærfaktor (som selvsagt også er) 3718. Og er ærlig talt litt skuffet. Jo da: pen nok utsikt. Jeg ser hele øya og toppen av de andre Kanari-øyene stikker opp av skyene. Men er dette alt? Jeg ser ingen andre fjell på lignende høyde eller breeer eller elver eller noen form for liv. Det er ikke rart at Star Wars og Panet of the Apes er tatt opp her. Og turen opp var kun kjedelig, støvete og slitsom. Etter 10 minutter i svovel-dampene har jeg fått nok. Ned igjen i fint tempo og bortom sekundærtoppen Montana Blanca. Jeg konstaterer samme høydemålinger som Olsen tidligere: Altavista 3280 (kart 3260) og Montana Blanca 2780 (kart 2748). Måler 20 meter PF. Er det noe som ikke stemmer helt med målingene her på Tenerife? Etter totalt 6 timer er jeg tilbake ved bilen. En uke senere vil jeg igjen stikke av fra latmannslivet i Playa de Las Americas. En kollega har fortalt meg at Montana de Guajara er en mye finere tur enn Teide. Nå bruker jeg Hertz for bilen og alt går bra. Det er en fin stor parkering ved informasjonssenteret ved Parador-hotellet. Det er ikke mulig å ikke finne dette. Det eneste bygg av størrelse oppe på slettene under Teide. Teide-området ligner litt på en slags sombrero med Teide selv som toppen og en krum fjellkjede som rand. Montana de Guajara (2718) er den høyeste toppen i denne kjeden. Fra informasjonssenteret går det en liten sti rett mot passet på sydvestsiden av toppen. Merkelig nok står det ingen ruter til denne toppen på informasjonspanelet ved begynnelsen av stien. Stien går greit mot syd ned til en vei og når denne ca. 100 meter til høyre for en liten bu. Det er nå to ruter til toppen. Jeg velger den mest interessante (den andre bruker jeg for tilbaketuren) og går rett frem (d.v.s. krysser veien) og forsetter oppover en fin sti videre mot det tidligere nevnte passet. Litt før dette tar det av en sti til venstre. Denne går først over en helling og senere over en hylle med til dels overhengende fjellside. Jeg kommer opp til kanten av et Besshøe-aktig topp-platå og derfra er man kjapt på toppen (2718, bruker denne til kalibrering av høydemeteret). Fin utsikt mot Teide og sydover. Perfekt vær også og kun brukt 1,5 time til toppen så jeg bestemmer meg for å fortsette videre over kammen mot øst. Nedover til passet på østsiden (2374, selv måler jeg 2395) går det fort og greit. Herfra er det på kartet anngitt en merket sti videre til Montana Pasajron. Det stemmer til rett under toppen. Der forsvinner stien. Det er ellers greit nok opp til det store fine topp-platået (2529 i følge kartet, egen måling 2550). Mot øst ser jeg den bratte flotte nordvestsiden av Roque de la Grieta. Virker som det er mulig å klatre langs kammen, men kanskje er det lettere fra sydøst-siden? Videre finner jeg rester av en sti. Den går ikke rett ned til neste pass (ca. 2410 på kart), men følger kanten bortover. Via en grei helling kommer jeg ned en stykke under passet selv ved et punkt der stien er lett å se. Denne følger jeg rundt sydøstsiden av Roque de la Grieta og ser at følelsen min stemte. Fra denne siden er det lett gåing opp til toppen (på kart 2576, egen måling 2600). Nå er det bare å nyte stillheten og roen. På Teide var det forholdsvis rolig opp til endepunktet for kabelbanen og deretter travelt. På Guadajara traff jeg også totalt vel ca. 10 mennesker underveis og på toppen, men videre østover er det ingen. Slik jeg liker det best. Tilbakeveien går jeg nå i en videre bue rundt og over Montana Pasajron. Igjen forsvinner stien halvveis, men det er forholdsvis greit og finne veien. I passet mellom Pasajron og Guadajara kommer den andre stien (ruten) til Guadajara opp. Denne er ideal for nedturen. I lett ’slepe-jogging’ sklir jeg nedover stien i fint tempo. Den kommer ned på en vei som følges greit i store svinger tilbake til den tidligere nevnte buen og stien til Parador. Rundtur med lange fine pauser tok meg 7 timer. Denne turen synes jeg var finere enn Teide selv. Som tidligere nevnt hadde jeg ganske store avvik ved høydemålingene. Jeg brukte Teide og Guadajara som referanser og hadde avvik fra ca. 20 – 35 meter for andre topper og pass. Er det andre som har lest noe om topp - og pass-høyder på Tenerife? Er kartene ikke bra nok (jeg brukte Kompass nr. 233, Teneriffa, 1: 50.000 og et detaljert kart for nasjonalparken med 10 meters høydekoter).

Situasjoner som med Beerenberg er det jo flere av. En velkjent er jo Teide på Tenerife for Spania (men det er jo litt lettere å reise dit da) og til og med her i Nederland har vi et lignende 'problem': på en av disse småøyene borte i Karibien er det visst en topp på ca. 800 meter. Det er jo ekstermt høyt for nederlandske forhold. Jeg får vel finne på en god unnskyldning for å ta en tur dit. Litt varmere enn Jan Mayen....

Hvilken Stetind? Du har fått informsjon om den vanskelige, men det er en annen Stetind i Jotunheimen. Kanskje mente du den? Den er i hvert fall grei. Ett lite stykke rett under toppen der du trenger hendene litt ved en kort passasje skrått fra vest mot øst, men ellers er det bare mye ur. Synes selv det var absolutt lettest å følge rett under kammen mellom fortoppen og hovedtoppen: m.a.o. ikke gå for lavt. Det gikk jeg tilbake og synes det var alt for mye løse stener.

Det har vært diskusjoner her tidligere om staver. Hvis du leter litt finner du sikkert mer informasjon. Kort egen erfaring: Bruker nå staver ca. 5 år. Stort sett tilfreds. Gir litt mindre belastning av bena ved at du også kan benytte armene. Denne effekten har du særlig oppover. Viktigste plusspunkt synes jeg likevel er balansen. Når man går i ulendt terreng må man hele tiden korrigere. Mye av disse små korreksjonene gir, hvis man ikke passer på, små vridninger eller i hvert fall ekstra belastning på ankler og (mitt svake punkt) knær. Disse kan du ofte unngå ved bruk av stavene. Det er klart at stavene veier jo litt også, men fordelene er etter min mening viktigere.

Som du sikkert har lest ut av svarene er det forskjeel på turene til Glittertind og Galdhøpiggen fra Spiterstulen. Glittertind er veldig grei fra Glitterheim, men har ett bratt stykke og ca. 300 høydemetere mer fra Spiterstulen. Galdhøpiggen er absolutt den letteste av disse to toppene fra Spiterstulen: ingen problemer i det hele tatt opp. Det eneste kan jo være nye utviklinger det siste stykket opp over sne. Her kan rare værforhold de siste årene eventuelt gjøre ruten indre sikker i fremtiden. Kondisjon er jo temmelig subjektivt, men min egen erfaring er at det viktigste er å ikke starte med for høyt tempo. Med rolig gåing når nok de aller aller fleste disse toppene uten problemer. Tenk ikke for mye over tiden, men ta nok pauser oppover for å virkelig få med deg utsikten. Selv har jeg, for å være ærlig, nok gått glipp av en del opplevelser kun fordi jeg ville få med meg så mange topper som mulig per vandredag. Tidene på kartene er (som nevnt overfor) gåtider en vei: m.a.o. ikke medregnet stopp og etter min mening ut fra en voksen person i brukbar form (et slags 'gjennomsnittsmenneske'). Du spurte litt om sko også. Dette er vel en av de vanskeligste - og viktigste - spørsmålene for en fjellvandrer. Et par råd basert på egne erfaringer: Tenk på forhånd godt over hva du vil bruke dem til. Hvis du tenker på turer som Glittertind eller vanlige turer i skog og mark ville jeg satse på en sko maksimalt med såle-stivhet i mellomklasse (her i Nederland har man fjellsko fra kategori A - D hvor A er myk og D er hard). Disse er greie å gå lange turer med og tåler ganske mye av skarpe stenkanter. Hvis Glittertind egentlig er ett unntak kan du nøye deg men enda litt mykere såle. Ulempen med mellom-stive såler er at de ikke er laget for lange turer med stegjern: vel for kortere turer over ett mindre stykke bre. For lange breturer trenger du egentlig sko med harde såler. I tillegg trenger du f.eks. for ekspedisjoner (høye fjell) ekstra godt isolerende sko. For å sammenfatte ville jeg anbefale sko i mellomklasse m.h.t. stivhet såle. Videre er vekt noe å tenke på og selvsagt om de 'puster' bra. Selv har jeg Meindl Air 5.0 og har til nå vært veldig fornøyd med begge aspekter. Siste og etter min mening viktigste punkt. Ta deg meeeeeeeeeeget god tid ved kjøpet! Prøv alt de har av sko og gi deg ikke før du finner sko som virkelig passer. Husk at føttene dine utvider seg litt når du går. Husk også at venstre og høyre fot er forskjellige. Selv brukte jeg bort i mot to timer i butikken. Fikk for øvrig også skoene på prøvekjøp! D.v.s. at jeg kunne ha dem to uker til prøvegåing hjemme. Eneste var at jeg (selvsagt) ikke kunne bruke dem ute. M.h.t. merker vil jeg ikke prøve meg på noe råd. Tipper de fleste toppmerkene er OK. Det gjelder kun å finne de skoene som passer deg og dine behov.

Beste tid er selvsagt avhengig av hvor snefattig vinteren har vært og hvor varm våren osv.. Generelt er det mindre sne jo lengre øst du kommer. Normalt har du fra ca. midt i juli til slutten av august brukbare forhold. Ellers er det på begge toppene uansett sne den siste biten. Viktigste m.h.t. til sne er m.a.o. om man må 'vasse' lavere nede. Det kan være temmelig tungt. Andre topper er det nok av. Jeg vet ikke hvilken erfaring du har, men hvis du vil ha greie 'trekking-topper' er jo Spiterhøe en del lavere og burde derfor vel ha mindre sne tidligere. Leirhøe er også grei, men der har du sne på toppen og den er en god del høyere enn Spiterhøe. Det er nok andre topper, men de er stort sett vanskeligere.

Det er en fin en. Jeg vil gjerne ha med en grunn til at denne kategorien mangler på listen til Tiri: nemlig de som ikke poster noe eller er opptatt av lyspærer av den enkle grunn av at de er ute på tur i fjellet.

Hei, Som Barre sier er Marmotta vel kanskje den her på Fjellforum som har absolutt mest erfaring med vanlige fjellturer i Alpene. Du kan sikkert henvende deg direkte til ham. Ellers har jeg har vært en del i Alpene selv også, men kun i Italia og litt i Sveits. Det er utrolig mange flotte områder, så problemet er vel helst og velge. Ettproblem er å lage skikkelige ruter hvis du vil gå fra hytte til hytte. Stort sett betyr det at du nesten alltid må passere temmelig høye pass. I Italia er det alltid - etter min mening - god mat og temmelig 'uryddig'. Det er litt av sjarmen. I Sveits ganske kjedelig, men bedre ordnet. Syd-Tirol ligger midt i mellom. Hvis du liker nattero og ikke for mye tvalehet burde du holde deg unna hyttene som ligger like ved ruter til berømte fjell. Der får du alpinistene som står opp, med liten respekt for andre menneskers søvn, om 3-4 tiden om natten. Jeg kan selvsagt bare snakke om områdene jeg kjenner selv: Aosta og Gran Paradiso i NV-Italia er i hvert fall flott. Praktfull utsikt og stort sett brukbart vær fordi området ligger litt i ly av Mont Blanc massivet og den vestlige grensekammen mot Frankrike. Selv fikk jeg kun til én rundtur og ikke alle delene av den var like enkle heller. Jeg forteller derfor heller om en del turer som i hvert fall er greie og begynner og ender på samme hytte. Forhåpentligvis har du bil så du kan komme deg lettvint fra den ene hytta til den andre. I den sydvestre delen av området ligger Rifugio Benevolo. Det er en kort tur opp til hytta fra en stor og fin parkeringsplass i Tumel innerst i dalen. Hytta ligger i fint gresslandskap med pen utsikt. En lett dagstur går til Lago di Goletta (2706) og eventuelt videre til Becca della Traversiere (3337). Det er litt slitsomt opp til sjøen men det er en utmerket sti. Ved sjøen er det masse plass til å ta seg en lunchpause med utsikt mot breeen. Fra Becca della Traversiere er utsikten selvsagt enda finere mot en masse flott topper. Den andre turen går opp til Col di Nivoletta. Underveis er det stor sjanse for å se marmotter. Derfra eventuelt videre til Punta Basei (3338). Det aller siste stykket (3 meter) opp til toppen er litt klatring, men det er et tau der så det er ikke noe problem. Også her er utsikten fin: bl.annet mot Gran Paradiso selv. Et annet pent område er rundt Col del Nivolé litt lenger mot øst. Hit opp går det en bilvel så det kan være temmelig travelt i helgene. Det er to hytter her. Selv bodde jeg på Citta di Chivasso og var godt fornøyd. Du kan her også gå lette turer opp til sjøer retning Monte Taou Blanc eller helt til toppen. Også her hjelder at det er et litt vanskeligere stykke fra et pass opp til hellingen til toppen selv. Ellers er det fint å gå dalen innover / nedover mot Pont (man kan ogå begynne fra Pont og gå opp til Col del Nivolé). Et stykke inne i dalen kan man gå oppover en helling mot Punta Foura. Her er det god sjanse for å treffe på gemser. Det er det forresten flere steder i Gran Paradiso. Et helt annet område i Italia er Stelvio Nasjonalpark i nordøst. Her er det flere hytter. Hver dal har i hvert fall en. Martell-dalen på nordsiden er åpen og pen. Forholdvis greie turer opp til pass. Fra Stelvio i neste dal mot vest er det kabelbane til en hytte rett under Königspitze: det er et fantastisk syn opp mot nordøstveggen med hengebreer. Selv synes jeg utsikten fra Hintere Schöntaufspitze (3325) var enda flottere. Det er en helt grei tur opp dit, selv med barn grei å gå. Det er et par steder der man må over sne, men det er merket og godt spor helt til topps. Muligens er nå den andre kabelbanen åpnet nesten helt opp til passet. Også Ultental er pen, men ikke så åpen. Her kan du gå opp til Grünzee som ligger i en gryte under Hintere Eggenspitze og Gioveretto. Fra sydsiden er det en slitsom, men flott og lett tur opp fra Val di Sole til Rifugio Vioz på drøyt 3500 meter . Det er først to kabelbaner opp til ca. 2300 meter og deretter en utmerket (men lang og slitsom) sti til hytta. Videre til toppen selv er heller ikke vanskelig i godt vær. Det er høyt, så det kan være temmelig kaldt hvis været er dårlig. I vest er det også gode muligheter, men der har jeg selv kun tatt vanskeligere ruter. Så har du selvsagt Dolomitene. Her har du for eksempel Sella-gruppen med kabelbane opp til Sas de Pordoi på 2950 meter. Flott utsiktspunkt og restaurant. I et pass litt lavere ligger det en 'ekte' hytte. I et annet område med Pala-gruppen kommer du ogå opp til ca. 2600 m med kabelbane. Her ligger det en sentralt plassert hytte litt lavere og er det nok muligheter for kortere enkle turer. Opp til Cima Rosetta er greit nok fra endepunktet for kabelbanen. Igjen topputsikt blant annet mot Brenta-Dolomiten. I nord har du Zillertaler-alpen med Hochfeiler-hytta. Hvor pent det er der vet jeg ikke helt p.g.a. tåke. Det var i hvert falle en fin hytte (2700) med utmerket mat. Circa 1000 hm fra veien. Ellers er jo Monte Baldo ved Gardasjøen et skikkelig fint begynnerområde med en kam med en virkelig fin sti (særlig den sydlige delen, den nordlige delen kan være skummel et par steder hvis det bir vått) og en hytte ca. midt på kammen. Fantastisk å se rett ned på sjøen 2000 meter under deg. I Sveits har jeg lite erfaring. Også jeg har hørt at det rundt Zermatt er nok av kabelbaner (og mennesker) for de berømte uitsiktspunktene. Flere fine turer til hytter også tror jeg. Selv har jeg i Wallis kun vært til Turtmann-hytta og den turen er grei, men ikke særlig pen. Fin utsikt riktignok fra hytta mot Bishorn. Vestpå var jeg til Dents du Midi. Bilveien opp fra Martigny til Les Marecottes er temmelig skummel. Stien / veien videre til Lac de Salanfe er grei, men kjedelig. Utsikten ved sjøen er fin med høye fjell på alle sider. Det er klart det er mange fine andre turer også, men jeg har holdt meg til turer for (relativt) begynnere. Det vil si at du absolutt må vurdere selv om du vil prøve noen av toppene. Turene som er beskrevet til hytter eller sjøer er etter min mening lette. Så vidt jeg husker også de turene til pass som er nevnt.

Jeg hadde sjekket litt om de to mest brukte rutene opp til Carrauntoohil på forhånd og hadde blant annet lest at Devils Ladder er grei nok, men at det er mye løs sten der. Ikke det at det er noe problem hvis man er alene, men som Irlands høyeste fjell kommer det alt for mange folk: særlig i helgene. Risikoen er derfor stensprang som settes i gang av folk ovenfor. På et par steder på Internet ble det derfor sterkt advart mot å bruke denne ruten. Selv gikk jeg "horshoe"-ruten vestfra som regnes som den absolutt flotteste. Jeg kom også opp til kammen der ruten via Devils Ladder kommer opp på min siste tur der til østsiden av Macgillycuddy-kammen, men da fra sydsiden. På den siden hadde jeg fjellet alene: sett bortsett fra ganske mange sauer da. At det ikke er helt ufarlig der heller så jeg av at det var en del ben etter sauer som hadde sklidd ut. Ellers er jeg fullstendig enig med deg m.h.t. kjøringen der på de supersmale småveiene (og de har jo nesten ikke noe annet) med enten steingjerder eller buseker på begge sider. De fortalte at det er masse ulykker, men det virker ikke som om det har noen effekt på kjørestilen. Selv synes jeg 50 km/time var mer enn nok i mørket, men hvis jeg ser på hvor ofte jeg ble tatt igjen av biler som holdt (tipper jeg) 80 er det ikke rart det går galt. Jeg var glad jeg hadde tatt all risk for leiebilen.

Jeg hadde både lest og hørt da jeg var der at sne er temmelig uvanlig, men når jeg ser litt nærmere på forholdene bør du vel ha rett. Jeg vet ikke hvor lenge sneen blir liggende, men gjennomsnittstemperaturen i Kerry i januar er ca. + 6,5. Det vil jo si at de høyeste fjellene (litt over 1000 meter) vil ha en dagstemperatur rundt 0 grader. Det er ganske solid nedbør i dette området (over 2000 mm med det meste i vinterhalvåret) så det kan vel godt tenkes at toppene har sne hele januari.

Sorry. Absolutt en, som du selv så subtilt skriver, "liten skriveleif". Vesttoppen er selvsagt lavere: 975 og ikke 1075. Jeg var temmelig trett da jeg skrev dette inlegget. Skulle dra tilbake fra Cork Airport klokken 5 om ettermiddagen, men måtte med buss til Shannon på grunn av tett tåke. Kom frem til Schiphol ved tretiden om natten og hadde valget mellom dyrt hotellrom, enda dyrere drosje eller å 'kose meg' på flyplassen til første toget. Ble den billigste løsningen: en natt med mye kaffe og uten søvn. Jeg så ellers en god del mer av Irland på vei til Kilkenny fra Cork og deretter på veien ned til Kerry. Ikke noe så bedre ut for fjelfolk enn Kerry selv. Naturen er visst temmelig flott på hele vestkysten, men slike fjellområder som i Kerry har man ingen andre steder. Ellers er det jo et meget spesielt bilde som er lagt ut! Sne er veldig sjeldent i området. Hvis det kommer noe er det som regel raskt forsvunnet igjen. Irland (og særlig sydkanten) har et klart sjøklima med temperaturer som sjelden er under +4 eller over + 20. Jeg tok en del bilder selv, men har fremdeles et gammeldags kamera (ikke digital), så det tar litt mer tid å fremkalle og eventuelt scanne og plassere på site'n.

Irland er vel ikke helt det landet man først tenker på når det gjelder fjell, men selv der finnes de. Helt i sydvest ligger Kerry. På to halvøyer som stikker ut i Atlanteren ligger det flotte områder. Det mest kjente er nok Macgillycuddy Reeks. Til dette området gikk turen etter deltagelse på en konferanse i Kilkenny. Det er jo greit å kombinere med et par feriedager hvis reisen allerede er betalt. Veiene ned til – og i - Kerry er en opplevelse. Smale og med masse svinger. Langt ut på kvelden er jeg endelig kommet frem. Ikke så lett med den kjøringen på ’feil’side heller: særlig ikke i rundkjøringene. Climbers Inn hørtes jo helt passe ut, men viste seg å være et temmelig nedkjørt sted. Fordel eller ulempe: jeg hadde hele stedet, med plass til 50 gjester, helt alene. I puben om kvelden var det heldigvis noen ”locals”. Ikke det at jeg skjønte noe særlig av hva de sa, men det hørtes jo gøy ut. Neste dag lå skyene over toppene, men topptur burde være mulig. Den mest kjente turen kalles ”horseshoe-walk”og går, som navnet sier, i en bue over flere topper. Startstedet ligger 1,5 km fra Lough Acoose. Over en grind og oppover en delvis betonglagt vei. Litt merkelig. Etter et par hundre høydemetere åpner synet seg mot ’hesteskoen’: til høyre Cathair (1001), bak i midten Irlands høyeste fjell Corran Tuathail (1041) og til venstre Binn Chaorach (1010). Ligner litt på Kalvehøgde fra Leirungsdalen. Opp til Cathair vesttopp (1075) og videre til hovedtoppen er grei gåing. Også til Coran Tuathail går greit. Været har heldigvis bedret seg: skyet, men ikke regn og god sikt. Eggen videre til Binn Chaorach skal visstnok være litt mer klyving. Jeg roter litt her og der og får derfor litt klyving, men trengs egentlig ikke hvis man tar seg litt mer tid til å finnne veien. Jeg er stadig redd været skal forandre seg. Det er beryktet for å kunne forandre seg veldig fort. Går fint. Tar det deretter veldig med ro og stikker bortom et par andre hills. Nede igjen etter 6 timer med en fjelltur i uventet omgivelse bak meg. Neste dag tar jeg turen til Dingle-halvøyen for å prøve meg på Brandon Mountain (952). Dette fjellet er vel det mest kjente i Irland som bedefartsted. Startpunktet er ikke så lett å finne. Jeg kjører langsomt, men klarer likevel å bomme i første omgang. Rett etter parkeringen er det et ’shrine’for Saint Brandon og selvsagt Maria. Videre er det en flott sti. Heldigvis for været er fullstendig håpløst. Det regner og blåser kraftig og sikten er tilsvarende. Jeg må legge meg mot vinden av og til for å ikke falle. Bare ikke tenke på hvordan det er oppe på ryggen. Etter en stund går stien i ly og kan jeg hvile litt. Regnet har klart å lure seg inn under klærne så livet er litt mindre bra. Oppe ved en liten bekk fra et bitte lite vann er sikkert ideelt som rastested om sommeren. Nå bare raser jeg videre. Ganske bratt opp til kammen men ikke vanskelig. Og der treffer jeg vinden igjen. Nå full kraft. Det er på grensen til det forsvarlige (eller litt over). Heldigvis går stien litt under toppen på vindsiden slik at jeg kun blåses et lite stykke oppover av og til, men ikke helt over kanten. Jeg når toppen, tar et bilde av korset (for mer er det ikke å se) og skynder meg ned igjen. Det er visst en fin hillwalk videre over ryggen, men ikke i dag. Klissvåt etter 3.5 time tilbake i bilen. Siste dagen er det den andre delen av Macgillycuddy Reeks som står på programmet. Går nå opp fra sydsiden fra Louh Curraghmore via en gresskledd helling med en del sten. Bedre enn den klassike ruten fra nordsiden som er blitt temmelig farlig m.h.t. stenslag. Igjen er det klissvått, så jeg må passe på med fotfeste. Oppe på ryggen er det igjen elendig sikt og hard vind. Ikke særlig mye variasjon i Irland i oktober. Jeg går litt opp og ned til jeg når det høyeste punktet Cnoc na Peiste (988) og så tilbake igjen. Sammenfattet: I alt 15 'fjell' hvorav de 9 høyeste på tre dager. Men: Irland i oktober er litt for mye sjansespill med været. Jeg hadde stort sett dårlig eller rett og slett ellendig vær. Området har virkelig fjellkarakter selv om det så vidt kommer over 1000 m. Som regel er det ca. 8-900 høydemeter allerede til hovedtoppen så man kan få seg fine lange turer. Sikkert flott i august. På den annen side blir det da kanskje litt for enkelt? Men utsikten over fjell og sjøen og værutfordringene fra Atlanteren har jo begge sin sjarme.

Igjen de riktige ordene Tom. Heldigvis har vi mennesker rundt oss som sier det samme. På jobben har jeg opplevd fin støtte. Jeg kunne gå hjem når jeg ville: avtaler ble overtatt eller avsagt for meg. Merkelig nok, eller kanskje helt normalt, er at først nå de virkelig vanskelige dagene er kommet. Kanskje har naturen sørget for at jeg til nå ikke helt skjønte hva som var skjedd: at det psykisk ville ha blitt for mye for meg tidligere. Som både du og Oddvar sier: vi håper at gleden av livet kommer igjen. Vi har en sønn til og det gir styrke til å i hvert fall å fortsette å prøve. Han trenger oss og har selvsagt behov for 'fullverdige' foreldre. Han ble med meg på en av turene til Monte Baldo i Italia og uten at vi pratet direkte om Olav var det en slags trøst å oppleve turen sammen.

Hei Tom, Takk vor et varmt svar. Det gjorde godt. Du har fullstendig rett i at det er viktig å snakke med folk om det vi har opplevd. Det er faktisk første gang jeg klarer å sette noe på papir siden min sønn Olav døde 17. januar i år. Det vi har opplevd har lagt en slags grå tåke over alt siden den tid. Selv om vi bor i Nederland var Olav veldig opptatt av Norge. Han ville flytte dit etter studiene. Var glad i natur og alt som fins av utesport. Også fjellturer. Jeg gledet meg til masse turer med ham i fremtiden. De blir det ikke noe av. vennlig hilsen, Kjell-Erik

Det var september 2005. Sykdom hadde redusert toppturene nesten til 0. Tid for planlegning for sommer 2006. Og det ble masse planer: både Italia og Norge. Neste år skulle bli mye bedre! September 2006. Sommeren er forbi og jeg lurer på hva jeg kan og vil skrive. Skal jeg fortelle om Monte Baldo? Tur over en lettgått rygg med topper rundt 2200 meter og utsikt rett ned på Lago di Garda 2000 meter under meg. Eller om hard vind, kaldt og dårlig sikt i Pala-gruppen i Dolomitene til Cima Vezzana (3192, høyeste i denne gruppen)? Vel fin klyving til toppen, tror jeg. Eller kanskje turen til Sella-gruppen og Piz Boe (3152, høyeste i denne gruppen): sne og glatt mot toppen. Absolutt beste hadde vel måtte bli Hochfeiler (3510) som høyeste topp i Zillertal-Alpene: 10 meters sikt på toppen og en smal snekam uten stegjern. Nei, kanskje er det mer positivt å si om turene i august i Norge. Slettmarkskampen, Slettmarkspiggen, Vestre Torfinnstind (nei: neste dag så jeg at jeg i tåka antageligvis ikkke hadde vært på toppen likevel), Kvitskardtind, SV og SSV-Urdalstindene, Langvasshøe, Visbretind, Kyrkja, Stetind og Skardalstind. Flesteparten i regn, tåke eller til og med sne. Men kveldene var jo fine av og til? Hyggelige samtaler med andre fjellfolk. Likevel intet jeg har behov for å fortelle. Hvordan er det mulig at jeg har fått så lite ut av sommeren og turene? Hvorfor gjorde ingen ting inntrykk i år? Gikk jeg med øynene lukket? Sannheten er at jeg dro til fjells for å lete etter noe jeg har mistet, noe jeg vet at jeg ikke kan finne helt tilbake, men som jeg likevel håpet ville komme litt nærmere meg i fjellene. På tur i fjellet har alltid gitt meg følelsen av at det er mer her i verden enn bare materialisme: at det fins en høyere dimensjon. Den kontakten trengte jeg. Jeg lette og lette, men fant ikke hva jeg lette etter. Kanskje hadde jeg for store krav, for store håp til fjellet. Jeg burde vel være takknemlig for de 19 år vi fikk lov til gleden av å ha vår eldste sønn hos oss her på jorden før en sykdom rev ham bort i løpet av mindre enn 24 timer. Det er jeg jo, men likevel hadde jeg et stille håp om å finne litt igjen av han i fjellet eller i hvert fall litt ro eller trøst eller kanskje skjønne det hele litt bedre. Dessverre fant jeg bare stillhet. Det var den sommeren som bare gikk forbi meg........

Turistinformasjon kan være svært nyttig. Dessverre er min egen erfaring med all slags informasjonstjenester ikke den beste. Fordi jeg bor i Nederland og må ordne det meste herfra er jeg alltijd glad for hjelp. Det som finnes på Internet er ikke alltid like bra. Jeg husker fremdeles godt at jeg nesten måtte ta taxi fra Gjendesheim til Beitostoelen fordi rutetetidene ikke stemte. Som regel bruker jeg E-mail i stedet for å ringe. Det er atskillig enklere. Jeg får nesten altid svar, men det er som regel lite brukbart. Det virker som de fleste turistinformasjonene har en regel som sier at de uansett må svare, men ofte er svaret at de ikke vet noe. Det samme er egentlig ofte hva man treffer på her på Fjellforum. Masse mennesker som gjerne vil gjette på riktig svar uten å virkelig ha peiling på det riktige svaret. Men tilbake til hva du skriver: "Når dykk besøker/ringer til ein turistinformasjon i Noreg, kva ynskjer dykk å få av info?" Pålitelig informasjon om lokal transport er viktig: muligheter, beste alternativ for bussruter etc. Transport til og i fjellverdenen uten bil (jeg kommer vanligvis med fly til Oslo) er alltid begrenset. Dette er fra utlandet også temmelig vanskelig å finne. På engelsk er det vel enda verre, tipper jeg. Eventuelt billige overnattinger underveis er noen ganger interessant. Informasjon om private hytter som ikke har gode Internet-sites. F.eks. Torfinnsbu har ingen site og det eneste man finner på Internet er telefonnummer og antall sengeplasser. " Kva krav set dykk til den som informerer?" Minimalt et skikkelig svar: ikke bare forsøk på å slippe unna med et høflig "Jeg vet det ikke, men jeg vet vel masse om spørsmål du ikke stilte". Hvis man ikke vet svaret i hvert fall et forsøk på å fortelle / finne ut hvor man kan komme videre. Svar må ta personer seriøst! Ville du ringt til ein turistinformasjon for å få råd? Ikke ringe, men E-mail. Jeg har nesten aldri mulighet til å ringe fra jobben (ma.o. innenfor tiden dere er åpne), så E-mail er absolutt beste medium. Og svaret er ellers ja: hvis jeg a) vet hvilken informsjon dere kan gi (sett det oversiktelig på site med skikkleige links og regelmessig updating) og jeg får skikkelig svar.

Tur 1 er vel temmelig drøy. Jeg fikk med meg Grotbreahesten og de fire toppene inn til Trollsteineggi og synes det var nok for en dag. Riktignok gikk jeg fra parkeringsplassen. Hvis du starter fra telt i Trollsteinkvolven burde turen være mulig. Tur 2 er grei nok. Det eneste er jo at du må over et stykke bre til Austra Glittertindoksle. Det var et spor over dit da jeg var der, men det er alltijd en viss risiko. Særlig hvis man er alene!