Kjell-Erik

Hei Oyvind, Du undervurderer deg selv eller overvurderer Alpene! Jeg har i flere år samlet informasjon særlig om toppturer i Italia til 3000+. Jeg vet om minst et par hundre topper som er er forholdvis greie og av dem er det nok minst 100 som er av kategori Galdhöpiggen. Jeg var på tre topper i år som var så lette at jeg (nesten) skammet meg for å ta dem med i listen av 3000+. Du kan da tenke deg hvor mange 2000+ topper som er greie De fleste forbinder Alpene med 4000+ topper som Matterhorn, Weisshorn osv., men ikke glem at disse er det veldig få av. I tillegg er de fryktelig populære. Så hvis du vil ha fjellet litt mer for deg selv: glem Zermatt, Saas Fee og andre lignende steder.

Da har du igjen to av de fineste områdene Jeg var i Gran Paradiso i 2003 og lurer på en tur tilbake i år. Fra Rifugio Bezzi i vest over to pass til Col Nivole er en flott og grei tur. Hvis du vil ha en relativ kort runde kan du fra Nivole f.eks dra nordover via Pont og tilbake i en runde mot vest igjen via et annet pass. Passene er temmelig höye: 3000+. En annen mulighet er å fra Nivole dra videre östover på sydsiden av hovedkammen. Denne ruten har jeg ikke gått selv, men jeg regner med at dette er temmelig mennesketomt. Veldig mye i området konsentrerer seg rundt Gran Paradiso selv. Ellers tenker jeg selv på en tur på nordsiden av Aosta-dalen, d.v.s. utenfor Gran Paradiso. Her er det fine stier (i fölge kartet) fra Valpelline i vest og over de neste sydgående fjellkammene. Det förste stykket er sikkert rolig. Valpelline er, med unntak av det helt nordöstligste stykket med Dent d'Herens , lite besökt. Utsikten mot nord mot Monte Rosa er visst flott fra flere av disse kammene. Jeg kjenner ellers den siden av Stelvio du snakker om ganske godt. Var der i 2004 og igjen i år. Fra Tonale over Gavia har jeg selv kun kjört. Temmelig mye stigning. Ulempen med Stelvio er at det visst ikke er noen lette muligheter (uten bre) fra vest til öst. Jeg vet om en mulig rute, men tok ikke sjansen på den i sommer. Kunne ikke se fra avstand om det var skikkelig klatring eller ikke. Ell;ers er det også pent rundt Stelvio-passet selv, men der er det mer turister.

Det er en del machoer her som liker å dra med seg masse bagasje til topps. Er enig med deg at det ikke er så morsomt. Det betyr å droppe Fanaråken. Liker selv maksimalt 7-8 kg: da har jeg alt som trengs m.h.t. værforandring eller ulykke med meg. Du har jo muligheten til å etterlate det meste av bagasjen under toppen og ta med den videre etterpå. Jeg gjorde det f.eks. selv opp til Skardalstinden. La igjen sekken på Raudalsbandet på et sted der den var lett å finne igjen, stakk opp på toppen og deretter videre. En fin mulighet er da å i tillegg til 'storsekken' ha en liten dagstursekk for å ta med deg de viktigste sikkerhetstingene til topps. Nesten (områdene rundt) hver eneste hytte i Jotunheimen egner seg som base-camp for flere lette topper. Det er bare å velge: Spiterstulen, Leirvassbu, Gjendebu, Memurubu, Glitterheim og Krossbu har alle lette topper i nærheten.

Hvis du vil til öst-alpene igjen er det visst et par flotte områder du ikke har vært i enda: Texel-gruppen og Stelvio nasjonalpark. Jeg ser du foretrekker flerdags turer med telt eventuelt via forholdsvis höye pass. Texel-gruppen er et ganske lite område. En av de mest kjente langdistanserutene (husker dessverre ikke nummeret) går öst - vest gjennom den nordligste delen over Eisjöchl-passet. På nordsiden har du den enorme muren som dannes av grensekammen. På sydsiden av grensen nesten brefri, mens nordsiden er vinterverden. Et fint sted å starte er Pfelders / Plan. Fryktelig turistisk, men man kan jo komme seg raskt videre. Fin vei innover dalen mot vest. Man kan så velge om man går over Eisjöchll-passet via en gammel militærvei / sti eller tar av mot sydvest mot det sentrale 'bassenget' i selve Texel-gruppen. Dessverre er visst veien ut av dette bassenget på nordsiden ganske krevende. Denne kjenner jeg ikke selv. På sydsiden er det kjempeutsikt ned i Val Venosta og på Merano. Her er det ogå greit å komme seg ned via god sti. Stelvio er helt annerledes. Stort område med en italiensk og en tyskspråklig (og kulturell) side. Særlig den nordöstlge delen gir mulighet til en (kortere) flerdagstur uten kryssing av bre. Ruten vestfra (omvendt kan selvsagt også) fra Solda: Hvis været er pent er det verdt en ekstra halv dag opp til Düsseldorfer-hytta (brukbar lunsjmeny der, men masse folk i helgene) ved Solda bare for å se Ortler, Königsspitze of Monte Zebru fra sin (etter min mening) aller peneste side. Ellers er ruten opp til Schaubachhytta og videre opp til Madritschscharte. Herfra har du fin utsikt mot öst mot hele ryggen fra Zufrittspitze til Monte Cevedale. Fremdeles mange fine breer å se. Mot vest ser du rett mot Königsspitze. Fra passet er det eventuelt en fin liten avstikker opp til Schöntaufspitze 200 meter höyere via en ypperlig spasersti. Herfra ser du også store deler av grensekammen i nord med bl.a. ötztaler-alpene og Texelgruppen. Ned til Martelldalen er det greiest å gå via Zufallhytta. Da mister du ikke så mye höyde. Fra denne kan du videre neste dag. Mulighet 1 er over Sallentjoch til Dorigoni-hytta. Temmelig slitsomt stykke opp ca. 400 meter underveis til passet, men helt greit. Fra Dorigoni kan du komme deg ned til vei igjen. vet ikke hvordan det er med muligheter til busstransport i området. Mulighet 2 (i steden for til Dorigoni) er over til Grünzee i Ultental og defra ned i Ultental selv. Denne ruten har jeg ikke gått selv, så jeg vet ikke hvor vanskelig passet er. I Martelldalen er det også mulg å bygge inn en ekstra dagstur. F.eks er det fine lette turer opp til Kalfanwand eller Vordere Rotspitze: begge har flott utsikt.

Sorry. Jeg var litt for kjapp ser jeg. Fjorten dager er jo flott. Bruker hytter som etappemål, men du kan jo selvsagt stoppe hvor du vil med teltet. Gå ut i fra at du må / vil tilbake til startpunkt. Det er ikke så veldig mange varianter i begynnelsen hvis du vil holde deg i Jotunheimen. Egentlig bare to retninger: mot Skogadalsb. eller Krossbu. Her er en mulighet (runde) med stort sett lette topper og flere områder (litt mindre base-camp ide): Dag 1: N. Skaga. som dagstur, lett, kun siste del litt luftig dag 2: over Fanaråken (med forhåpentligvis kjempeutsikt mot Hurrungane) til Skogadalsb., lett dag 3: via Mjoelkedalspiggen til Olavsbu (ganske lang tur), grei dag 4: til Mjoelkedalstind eller Sjogholstind (via sydsiden), kort tur, litt vanskeligere, halv hviledag dag 5: via Skardalstind til Leirvassbu, lett, litt lengre tur dag 6: til Kyrkja eller Stetind, begge lette og korte, kun korte klyvepartier dag 7: til Tverrbottindane, lett, (hvis du dropper vest-toppen, 2113) dag 8: til Gjendebu via Semeltinden, lang tur, litt vanskeligere dag 9: via N. Svartdalspiggen og eventuelt Store S. til Torfinnsbu, lite klyveparti ned fra Nordre dag 10: Kvitskardtind eller Kalvehoegde / Kalveholotind, middels lang dag 11: via Galdebergtinden til Fondsbu, lett dag 12: Langeskavltinden, lett dag 13: langtur til Skogadalsb., hvis du orker opp til Uranostind / Slingsbytinden, middels dag 14: tilbake til Turtagroe Mulighet to med mer base-camp ide og uten retur til fots: Litt mere tid rundt Olavsbu, Leirvassbu og til slutt Spiterstulen. Buss tilbake. Rundt Olavsbu: Skardalstind, Mjoelkedalstind, Sjogholstind. Rundt Leirvassbu: Tverrbottindane, Stetind, Kyrkja, Midtre Hoegvagltind, Visbretind (litt plundrete ur opp til fortopp) Rundt Spiterstulen: Galdhoepiggen. Glittertind, Leirhoe, Spiterhoe Er nok av andre muligheter + været vil nok ikke tillate alt som er nevnt, men man kan jo håpe. NB. Jeg har ikke selv vært på alle toppene, så vanskelighetsgrad er til dels bygget på andres mening.

Hei, Starte på Turtagrø betyr Hurrungane. Det er vel antageligvis et av de mest usikre områdene i Norge når det gjelder været. Noe å regne med hvis du skal til topps. Jeg var der tre dager i sommer og hadde følelsen av at det var desember. Ellers er problemet med spørsmålet ditt at det er så utrolig mange forholdsvis lette fjell i Norge (hvis du holder deg til normalrutene). Alle her på Fjellforum har vel sine egne favoritter. Hvos mange dager har du? Drar du med bil fra sted til sted eller vil du gå en runde? Hvis du sier litt mer blir det lettere å gi tips. Det er selvsagt også masse fine kombinasjoner som nok har vært beskrevet her flere ganger tidligere. Prøv også å søke litt.

Hei Marmotta, Trenger du tips i Alpene også? Eller kun for Norge.

Heisan. Bisamrotte i Norge. Kanskje ikke så stort problem for dere, men her i Nederland er dette dyret et KJEMPEPROBLEM hvis det ikke fanges. Og hvorfor Av den enkle grunn at det er et dyr som graver ganger overalt: og særlig i dikene Hvis man tenker på at en tredjedel av Nederland ligger under havnivå er det vel greit å skjønne at vi ikke er så glad i dyr som undergraver dikene .....

Litt trist kanskje Tiri? Men hvis jeg hører om tilstandene på norske sykehjem osv., synes jeg likevel dette virker som en flott slutt. Drømmen min er nok å gå i fjellet så lenge som mulig. Topper til det ikke går lenger og deretter med barnebarn (har dem ikke enda, men man kan jo håpe) gjennom dalene. Og helt til slutt krabbe opp på en fin topp og bare sitte der og vente ..... Men tilbake til temaet litt mer generelt. Er "syden" så ille? Jeg kjenner en del til Alpene og må tilstå at særlig Italia liker jeg veldig bra. Det er kaldt nok i høyden (2000+) og særlig i begynnelsen av september er det stille og rolig og i tillegg veldig liten sjanse for tordenvær. Og maten er bare nydelig. . Hyggeliige og gjestfrie mennesker hvis man bare kommer seg bort fra de verste turistområdene. Mye, mye billigere enn Norge: særlig hvis man setter pris på et glass vin til - og etter - maten. Og variasjonen er jo enorm. Det er ca. 300.000 fjell i Alpene hvorav ca. 5000 over 3000 meter. Og slik kan man vel forsette også for andre fjellområder. Jeg ville ikke ha noe i mot Azorene eller Madeira eller .... Det var en del som skrev om alder og muligheter i fjellet. Jeg leste en gang en artikkel om en guide i Zermatt som drev aktiv guiding på Matterhorn til han var noe sånt som 85. Hans siste tur på fjellet var drøyt over 90. Hvis man har flaks og ikke blir syk, er det vel bare å forbli aktiv. Det er den eneste "hemmeligheten" for et langt fjelliv. Bare for å ikke fornærme noen her. Jeg liker Jotunheimen veldig godt De to siste årene har riktignok ikke vært særlig hyggelige m.h.t. været. I fjor hadde jeg en dag med bra vær i løpet av to uker. I år var det enda verre: en dag i tre uker. Men: jeg gir ikke opp. Får bare håpe at alderen ikke bringer gikt. Da er det ikke gøy med sånt vær.

Ta en titt her: http://www.thehighrisepages.de/bergtouren/na_orogr.htm#BK Selvstendighet som funksjon av høyde, primær og sekundærfaktor. Jeg liker også måten minimal PF relateres til fjellhøyde, slik at en PF på 10 meter er akseptabel for lavere fjell, mens en i Alpene må ha minst 30 meter. Uansett finner man masse flott informasjon på denne site'n om turer osv.. http://www.thehighrisepages.de/index.htm Wolfgang Leonhard er en meget aktiv solo-turgåere. Var venn av den (ikke akkurat ukjente) avdøde Jürgen Brenneis.

Det er vel dine medmennesker du hater da Marcen og ikke DNT's tørkerom? Men du har vel rett i at vi alle burde ta litt mere hensyn. Rart egentlig at vi alle vet hvor viktig det er at vårt eget tøy er tørt, men at vi liksom ikke vil skjønne at dette er like viktig for alle andre på hytta.

Hvis du har vært mye i Alpene, kjenner du jo problemet selv. Enten er det store avstander mellom hyttene eller det er pass opp til 3000 meter eller begge. Har du vurdert muligheten til enten å gå opp til en hytte for deretter å ta en eller to dagsturer derfra og/eller eventuelt dele de tre-fire dagene i to deler? Da er det nok masse flotte steder som egner seg utmerket for barn. I utkanten av Alpene har du f.eks. Monte Baldo ved Garda-sjøen. Det er en veldig fin kam som er lettgått også for småbarn. Flott sti, men pass på litt ved en ganske bratt helling halvveis. Jeg har sett foreldre som der for sikkerhets skyld har småbarn i tau. Dere kan overnatte ca. halvveis i Rif. Telegrafico. Kjempefin utsikt både der og underveis 2000 meter ned til sjøen. Rett bak hytta kan man gå opp en lett gressbakke ca. 50 meter til nest høyeste toppen i kammen. For å ta turen er det absolutt lettest å ta taubanen opp ved den ene enden av kammen og ned den andre kanten. Det er sikkert spennende for barn. Vet ikke helt hvordan det er med buss tilbake til utgangspunktet. Jeg husker heller ikke hvor mye tid vi brukte. Den nordlige halvdelen tar noe mer tid enn den sørlige. Ellers likte jeg området ved Rif. Benevolo i NV-Italia godt m.h.t. barnevennlighet. Det er ca. 400 høydemetere opp fra dalen til hytta på lett sti langs en elv. Oppe ved hytta er det fine gressletter hvor man nesten ikke kan unngå å treffe på murmeldyr (heter de ikke det på norsk?, på italiensk marmotta). Veldig morsomme dyr og sikkert gøy for barn. Man kan fra hytta prøve seg på en tur opp til Lago Gelato ca. 400 høydemeter videre opp. Igjen fin sti, men ikke så mye morsomt underveis. Oppe ved vannet er det en virkelig fin sandstrand og en bekk for å leke og utmerkete muligheter til pick-nick med utsikt mot bre og topper. Et plusspunkt med Italia er at italienere er veldig glade i barn. Det merker du godt på hyttene. Ellers liker jo barn som regel pastaretter, og det får du nesten garantert (bortsett fra i Syd-Tirol selvsagt). Vår egen erfaring er at barn i den alderen du har vanligvis ikke er interessert i å gå på tur slik som voksne. Hvis det er nok morsomme ting å se og gjøre underveis og barna selv bestemmer farten, kan de riktignok gå skikkelige avstander på en dag. Men hvis de finner en bekk eller noe annet som er gøy, kan de også tilbringe hele dagen der. Jeg ville satse på at turen er målet og ikke neste hytte. Det gjør det atskillig lettere å vurdere når det er bedre å snu.

Nei dessverre hjelper det ikke å være gjest på Fondsbu. Ingen gratis parkering.

Den forrige beskrivelsen (del 1) ble temmelig lang, så jeg tar resten i litt mer telegramstil. Det er alltid mulig å spørre etter mer informasjon selvsagt. Turer fra Düsseldorferhütte ved Sulden. Flott liten hengedal med turer i all kategorier: meste prima merket. Utsikten fra terrassen på hytta mot Ortler og Königsspitze er kjempeflott. Etter kjøring fra Martelltal og videre gåing opp til hytta, var det 6 september for meg kun tid til en kort tur opp til 'hyttefjellet' Hinteres Schöneck (3143, tur opp 1.05). Lett tur vanligvis, men nå med litt forsiktighet p.g.a. sne. Prøvde å følge kammen et stykke videre, men ga meg to topper videre: ingen sikt og hindring av sne. Neste dag tur til Tschenglser Hochwand (3376, tid opp 2.40 p.g.a. en del roting med veien). Flott vær. Første mann på toppen etter snefallet, så kostet en del tid å finne ruten. Går opp gjennom en bred kanal og deretter over en kam. Underveis sikrede steder med fast tau og deretter en liten slags stige. Veldig grei topp under gode forhold. Kjempeutsikt mot hovedkammen av Alpene hvorav bl. annet Bernina imponerende. Dette er kun en halvdagstur, så jeg ville ha med meg litt mer. Tok ikke sjansen på bregåing alene og gikk derfor under Tschenglser Hochwand skrått over dalen og oppover en temmelig bratt ur mot Kleine Angelus (3316). Dårlig valg! Veldig løst. Etter 200 hm løst og farlig kom jeg opp på fint fast fjell og deretter var det helt fitn opp til toppen. Jeg skjønte hvorfor ingen beskrivelser var gitt for Hochovenwand (nabofjellet): den så temmelig tøff ut. Lurte litt på et forsøk på Schafbergspitze også (nabofjell på andre siden), men ruten opp så litt for skummel ut med sne. Neste dag, 8 september, ble det en kremtur til Hoher Angelus (3521, tid opp 2.10). Kjempesmart rute lagt opp gjennom veggen over hyller osv: Reinstadtlersteig. For øvrig anlagt av faren til den nåværende hytteverten. Oppe på kammen er det fint og greit videre opp til fortoppen. Et par steder var det sikrest å gå litt ut på bre/firn-siden i sneen. Fortoppen passeres greit rett under toppen på venstresiden. Sikkert flott utsikt på toppen, men det var litt for mye skyer. Fikk en del fine gløtt av og til. Da jeg var kommet ned igjen på hytta klarnet det selvsagt opp. Vertainspitze er høyeste topp her. To klatreruter fra hyttesiden eller ruter via bre eller normalrute (letteste) via østryggen via stor omvei. Schaubachhütte ved Sulden Düsseldorferhytta var overfylt for lørdag til søndag, så jeg ble høflig sparket ut. Ned til Sulden og opp igjen til Schaubachhytta. 9 sept. via litt mindre bra angitt rute opp til Eisseespitze (3243, tid opp 1.20). Rett under kammen så jeg opp og der sto en flott stenbukk i profil med soloppgangen bak seg. Før jeg hadde fått rotet frem foto-apparatet var den selvsagt vekk. Men bildet står på netthinnen. Fra toppen vurderte jeg ruten videre mot Suldenspitze, men uten kikkert kunne jeg ikke se om det var noen klatresteder. Gikk derfor andre veien mot Butzenspitze (3300, 2.10). Nydellig terreng a la opp og ned fra Midtre til Store Teverrbottinden. Prøvde meg videre mot Madritschspitze, men ga meg etter to mislykte forsøk på å komme meg ned i passet. For løst og farlig for meg. Dagen var ung så bestemte meg for å nyte livet på toppen av Butzenspitze. Kjempevær. Solte meg og beundret gang på gang den flotte omgivelsen med temmelig mange topper jeg hadde nådd og mange andre som står på ønskelisten. Stelviopasset: sted for kjapp toppsamling 10 september var igjen flyttedag. Som vanlig ville jeg ikke godta for mange 'tapte' dager. Stoppet på passet og tok en kort tur til Rotlspitze (3026, 0.45 opp) på nordsiden. Deretter tilbake til passet og opp til Monte Scorluzzo (3096, 0.40 opp) på sydsiden. Kun et par hundre hm for hver topp. Inn i bilen igjen og et stykke nedover på Bormio-siden til Umbrail-passet. Derfra tredje 3000+ topp: Piz Umbrail (3033, 1.10 opp). Hvis det er noen som vil begynne en toppsamling for 3000+, tipper jeg denne kombinasjonen er en av de aller letteste i Alpene for å få med seg tre skikkelige selstendige topper på en kort dag. Flotte stier, fin utsikt osv. Fra Umbrail kan man antageligvis greit komme seg over til nabotoppen, Piz Chasfora, i Sveits. Sti ned. Kammen opp ser grei ut. Jeg droppet ideeen for å ikke komme for sent til neste hytte. Rifugio Ghiacciaio di Forni 11 sept. var det spådd hard vind og en del skyer. Satset på en forholdsvis grei tur til den vestligste toppen på den vestlige kammen fra Königspitze. Fulgte greit sti opp til Lago Manzina. Herfra er det veldig lett å ta feil vei. Det er varder oppover rett mot en bred dal under Cima Manzina. Det er ikke riktig vei (selv om jeg kom meg greit over til riktig rute litt lengre oppe). Fra vannet følger man 300 grader mot NV og runder under en utløper fra Manzina. Litt bort på sletta finner man allered spor. Ruten videre er da helt grei opp til en bivacco mellom Manzina og Confinale. Lett opp til toppen av Monte Confinale (3370, 3.10). Tilbale til passet og litt mindre koselig over løs ur eller kam til toppen av Cima Manzina (3362, 4.15, høyden må være feil anngitt på kart, målte selv atskillig lavere). Lettere rute til toppen går i en bue fra passet og opp via sydhellig og deretter kam. Kjempepause ved Lago Manzina for da var været blitt fint. Flott og enkel inngåingstur. 12 september sto egentlig Suldenspitze på programmet. Via vei innover dalen langs Rif. Pizzini og opp over ypperlig sti gjennom veggen opp til Rif. Casati som ligger ganske spektakulært på kanten mellom bre og vegg. Verten + en fjellfører sa begge at forholdene var bra nok for en solo-tur over breen til Monte Cevedale. Jeg tvilte ikke lenge. På med stegjernene og i full fart oppover. Et kort stykke er ganske bratt og toppkammen er smal, men ellers veldig greit. Monte Cevedale (3769, 1.10 fra Casati, 4.20 fra Forni) er det tredje høyeste fjellet i området. Utsikten er fenomenal. Særlig med det kremværet jeg hadde. Eneste begrensning av utsikten var et lite stykke i nord p.g.a. Königssp. og Ortler. Ellers lå alt rundt meg i full sikt. Fra Dolomitene via Adamallo / Presanella, resten av Stelvio nasjopnalpark med de flotte breene og toppene, grensekammen osv osv. Etter nyting av utsikt ned igjen til velfortjent lunsj på Casati-hytta og deretter kjapt oppom den lette Suldenspitze (3375). Tidligere var det en snehelling opp til toppen, men nå er alt smeltet bort. 13 september var målet Monte Pasquale. Ville prøve en egen rute. Brenneis (noen av dere kjente sikkert site'en hans) hadde beskrevet en rute via en ur med 40 grader helling. Jeg liker ikke ur, så ville prøve via hele kammen. Gikk greit opp til Baita del Forni over sti. Deretter gresshellinger videre. Havnet så i noe løs ur og et kort klyvepunkt i fast fjell før jeg nådde kammen. Videre er det egentlig helt greit. Et stykke av kammen ser nedenfra temmelig vanskelig ut, men er det ikke. Enten passering på høyresiden eller klyving over kammen selv. Rett under toppen begynner et snefelt. Ser ut som det kan passeres både til venstre og høyre: ruten til høyre er riktig. Rundt selve toppen ligger rester av et piggtrådgjerde fra 1. verdenskrig som man må komme seg over. Utrolig hvor mye rester det er å finne fra den krigen i dette området. Monte Pasquale (3553, 3.45) ligger litt i skyggen av Cevedale og andre topper, så utsikten er litt mindre. En bedre rute opp fant jeg på tilbakeveien. Det er fra Rif. Forni opp via vei til Rif. Branca. Derfra rett bak hytta opp til en bekk / elv. Denne krysses lettest rett ved punktet der den møter en annen bekk. Opp på og videre langs toppen på midtmorenen i dalen via flott sti til morenen slutter. Her til venstre og over bekken. Skrått mot venstre opp mot gresshellinger og opp på underste delen av ryggen. Resten som beskrevet. Anbefaler gjerne Rif. Forni. Bra rom, nydelig og rikelig mat og (i hvert fall i september) en oase av ro og fred. Hyggelig vert. Enkelte tips for dem som vil ha vanskeligere / lengre turer i Ortler-området. Königsspitze (3851) fra Casati-hytta er sikkert en utrolig fin tur og Ortler (3905) også. Ortler via normalruten fra Payer-hytta går over en ganske stor bre. Hintergrat-ruten er visstnok mye flottere over blandet firn og fast fjell. (Coni har tydeligvis vært på begge: se hans reaksjon med bilder på første del av beskrivelsen min av disse to ukene i Alpene). Ellers er vel den mest berømte turen i området ”13 Cime”. Denne turen går i en bue over 13 topper over 3500 meter. Normalt tar det tre dager så vidt jeg husker. Det er kun ett klatrepunkt underveis, men temmelig mye bre-passeringer. Ötztaler Alpen fra Pfelders Dette området ligger på grensen mellom Italia og Østerrike vest for Brenner. Sydsiden (Italia) er bratt og nesten uten breer, mens nordsiden har mange store fine breer. Overgangen er enorm og viser effekten av Alpe-hovedkammen på vær og snefall. Pfelders, med 200 innbyggere og 300 hotellsenger, er et fint utgangspunkt også for den flotte Texel-gruppen på sydsiden. Vanskelig å velge turen min. Kun en dag igjen, så kun ett fjell. Hintere Seelenkogel eller Hohe Wilde. Begge nesten 3500 meter høye og begge med flott utsikt. Det var mere sne her enn i Ortler-området, så jeg satset på den letteste: Hohe Wilde, som ligger helt innerst i dalen. Litt inntrykk a la Store Urdadalstind fra Spiterstulen. Rute: Først over vei innover i dalen og deretter gammel militærvei / sti av utmerket kvalitet opp til Stettiner-hytta på 2875. Hyggelig, men travel fordi den ligger på Meraner Höhenweg. Fra hytta begynner den fine ruten opp til toppen. Veldig greit opp til en skulder på ca. 3300 meter der breen ligger på nordsiden. Høyere lå nå sneen og dette var særlig nedover grunn til å være svært forsiktig. Normalt (ved tørt fjell) en fin lett tur. Hohe Wilde (3482, 4.10 opp) har flott utsikt særlig nordover og mot Texel-gruppen. STATISTIKK FOR SOMMEREN 2007: ALPE-TUREN I SEPTEMBER OG TUR TIL NORGE I AUGUST Alpene: 12 turdager, 20 nye 3000+ topper, ca. 15.840 hm, ca. 155 km Norge: 15 turdager, 45 nye 2000+ topper (36 med PF > 30), ca. 18.300 hm, ca. 250 km Totalt: 65 nye topper, ca. 34.140 hm, ca. 405 km. En sommer jeg burde være veldig fornøyd med, tror jeg........

Heldiggrisen som har fått med deg både Ortler og Königsspitze. Jeg så en grupp som kom ned over det bratte snefeltet fra Königsspitze da jeg selv var på Suldenspitze. Ulempen med å gå alene er at slike topper blir temmelig vanskelige. Jeg traff f.øvrig på en kar fra Bruneck som gjerne ville ha meg med på turer i hjemtraktene hans: d.v.s. særlig Zillertalalpene. I dag skriver jeg et high-light innlegg om resten av turene i området. Hvis du har gode tips til 3000+ topper i dine egne hjemtrakter som kan nåes uten brepassering og ikke er for vanskelige (d.v.s. egnet for solo-turer), tar jeg gjerne i mot tips / beskrivelser. Jeg liker å veksle mellom Norge og Alpene. Har selv særlig erfaring med Italia + litt i Sveits.

To uker i Syd-Tirol i september Hvorfor Syd/Tirol i september? Mye roligere fordi feriene er forbi og som regel mer stabilt vær uten torden. Ulempen er at allerede rundt 20 september stenger de første hyttene. Stelvio Nasjonalpark / Ortler-området i de Italienske østalpene. For dem som ikke kjenner området en kort generell beskrivelse. Området ligger mellom Bolzano og Merano i øst og Bormio i vest. I nord er det avgrenset av Val Venosta / Vinschgau og i syd av Val di Sole. Den letteste ankomstruten nordfra er vel Brenner-motorveien. For en runde rundt hele området må man over tre pass: Stelvio, Gavia og Tonale. Stelvio i nordvest er høyest, 2757, og meget kjent blant motorsyklister og syklister. Jeg har ikke telt hvor mange det var, men det virker som bilene var i mindretall. Det er en skikkelig utfordring å sykle opp fra f.eks. Prato allo Stelvio på ca. 900 meter og helt opp til passet. Ikke mindre enn 48 nummererte (så vet man hvor langt det er igjen) hårnålsvinger opp til passet og 36 på Bormio-siden. Alle tre passene er også fine utgangspunkter for turer. Inn i området går det tre daler fra nord til nordøst, to fra vest og to fra syd. For å krysse området til fots fra øst til vest eller nord til syd, er det relativt få muligheter (pass) som ofte innebærer brepassering. Det er gode overnattingsmuligheter i alle dalene og selv helt op til over 3000 m. Generelt prisnivå er ca. 45 euro for halvpensjon med plass på rom (”lager” litt billigere). Mulighetene for fjellfolk, vandrere og alpinister, er enorme. Det er ca. 130 topper over 3000 meter i alle slags kategorier. Høyeste fjell er Ortler (3905), men etter min mening er Gran Zebru / Königsspitze (3851) det absolutt flotteste. Det tredje høyeste, Monte Cevedale, har en atskillig lettere adgang enn de to andre via en bre. Ellers er det mange mange fjell som kan karakteriseres som greie. Ofte med gode stier et godt stykke oppover, f.eks. til et pass, og merking videre til toppen. I og med at området ligger syd for hovedkammen av Alpene, er det som regel mindre utsatt for nord-föhn og varmere. En siste ting å ta hensyn til er at sånn omtrent diagonalt fra nordvest til sydøst går språk – og kulturgrensen. I nordøst er det m.a.o. tysk (østerrisk) og i syd og vest italiensk. Kart over området har både Kompass og Tabacco (1:25.000). Martelldalen 3-5 september. De første dagene hadde jeg planlagt i Martelltal i nordøst. Jeg hadde vært oppe på noen topper rundt denne dalen før og visste at det var mer enn nok av nye muligheter. Hintere Rotspitze (3347) og Hintere Schranspitze (3357) 3. september var værmeldingen OK. Sent på middagen var værforandring ventet, men det burde være nok godvær for en skikkelig topptur. Utgangspunktet var Gasthof Schönblick (ca. 2070): et sted med god mat men totalt uten sjarme. Ellers kan man bo i Enzian hytten ret ved siden av eller en del høyere i Zufall hytta. Jeg fulgte veien videre et par hundre meter til stien, merket nummer 12 retning Sallen-joch, begynte. Den var grei nok, men ved et stiskille var jeg litt for rask (er også dårlig angitt) og tok feil sti. Man må der gå til høyre. Oppdaget feilen heldigvis raskt og kom meg opp gjennom skogen til den riktige stien igjen. Stien kommer opp til en hengedal med en liten bro over en bekk. Herfra går det temmelig bratt og slitsomt ca. 500 hm oppover. Deretter litt slakere over litt ur opp til passet på 2965. Første målet mitt i dag var (Hintere) Rotspitze. Fra passet følger man den ca. 1,5 km lange ryggen litt opp og ned sydvestover mot toppen. Til å begynne med er det helt greit. Kun på det siste stykket horosontalt før den siste stigningen er det et et par litt vanskeligere punkter som lettest kan passeres på høyre (nordvest) siden. Etter presis 4 timer er (Hintere) Rotspitze (3347) nådd. Nok energi til en topp til. Kammen videre vestover mot neste topp ser grei ut og viser seg å være det også. Tre kvarter senere står jeg på toppen av Hintere Schranspitze (3357). Under meg ligger Careser-breen. Etter kartet burde dette være en gigantisk bre, men en temmelig stor del er smeltet vekk. Synd å se hvor fort dette går. Fra den andre enden av den lange toppen ser jeg rett ned på Schranbreen vertikalt under meg. Ingen brukbar vei ned der. Videre bortover ser jeg de tre Venezia-toppene og Köllkuppe ligge på rekke og rad. Disse har jeg vært på tidligere. Her er muligheter for en skikkelig fin, og enkel, travers av seks topper på over 3000 på en dag. Riktignok med brepassering hvis man vil ta en runde. Det begynner å skye til temmelig fort nå. Ikke ovenfra, men sånne skumle skyer som kommer lynraskt opp fra dalene. Det er visst på tide å snu. Jeg vurderer en annen rute tilbake med en travers til Vordere Rotspitze. Ser brukbart ut, men jeg kan ikke se hele kammen og det ville være ille hvis jeg måtte snu halvveis med værforandring på gang. En annen gang kanskje. Tilbake finner jeg en litt kjappere rute. I stedet for å følge kammen helt tilbake til Sallentjoch, går jeg det siste stykket under kammen langs Gramsenbreen. Det sparer meg litt berg og dalbane over noen hauger. Ser lengseltfullt opp mot Innere Gramsenspitze, men bestemmer meg for å være fornuftig i dag. Kommer inn på stien litt under Sallentjoch og skynder meg litt tilbake. Så vidt kommet meg innenfor døren før det begynner å regne og deretter ..... SNE. Og det var begynnelsen på et angrep fra en skikkelig nordföhn. De neste to dagene var sure (vind) og kalde. Heldigvis ble det meste av sneen hengende lenger nordover. Lyfispitze (3352) 4 september var det spådd sne helt ned til 1500 meter. Heldigvis var det ikke kommet så mye enda, så jeg regnet med at en lett tur med merking burde være mulig. Jeg satset på Lyfispitze på den motsatte siden av dalen: skrått overfor Rotspitze. I begynnelsen følger man en vei med merking 6/8 til Lyfialm. Der er det en servering som ser koselig ut. Verten ser meg komme forbi og lurer på hva målet er. Jeg blir advart mot is oppover mot toppen. Rett bak Lyfialm begynner sti nummer 10. Den går i fine svinger oppover gjennom skogen til den kommer ut på en alm med et hus og et stiskille. Videre over nummer 10. Høyere ble det stadig vanskeligere å finne markeringene p.g.a. sneen. Heldigvis var ruten ganske logisk. Ruten går mot NV et stykke overfor en liten innsjø på 2970 rett under et bratt parti. Her er det eneste stykket undervies med litt løs ur. Etter dette stykket dreier ruten til høyre (nordøst) og går oppover hellingen til sydryggen som følges greit til topps (3 timer15 min.). Heldigvis er det kun sne og nesten ingen is. Utsikt er det dessverre nesten ikke. Ser kun det neste toppunktet (3343) som er navnløst. Nok av sjanser for kreative navngivere i Alpnene. Jeg blir på toppen en god stund og håper stadig på en mulighet for et par bilder, men skyene og sneen ødelegger moroa. Kaldt er det også: under 0. I kjapt tempo ned til Lyfialm for en velfortjent lunsj. Forøvrig garantert en flott og meget enkel tur i godvær. Vordere Rotspitze (3033) og Kalfanwand (3061) For 5 september er værmeldingen enda dårligere. Det kan bli stormkast og enda mere sne. Jeg satser på forsøk på en kort tur til Vordere Rotspitze. Kun ca. 3 km og visstnok fin sti (no 31). Dette stemmer heldigvis også. Underveis er det et par kraftige vindkast, men det går bra. Rett under toppen er det et stykke med faste tau. Vanligvis (tørt vær) fullstendig overflødig, men på en dag med is sikkert greit. Toppen er nådd etter 2 timer og 10 min. Og jeg er nede igjen etter 3.45. Hva skal jeg da gjøre resten av dagen? I hvert fall ikke sitte i den kjedelige pensjonen. Jeg bestemmer meg for en tur på den andre siden av dalen: Kalfanwand. Det er ikke akkurat så smart m.h.t. høydemetere, men vel m.h.t. sikkerhet. Også til denne toppen er det nemlig en fin, forholdsvis kort, enkel og merket sti nummer 39. Igjen er problemene kun kulden og sneen. Ruten er igjen veldig grei. Toppen, nådd etter 2.10, er en del an ev kam som går videre opp til Aus. Pedersp. (3408). Jeg tar en tur ned i skaret for å sjekke PF. Måler denne til ca. 40 meter. Det er et pass videre oppover som muligens har en høyere PF, men med glattheten i dag blir det ikke noen ville klatringer videre. Ned igjen for å pakke for neste etappe.

Jo da. Betaling etterpå hadde vært bedre. Men det betyr at de må investere i et bomsystem med betaling og utkjøring ved hjelp av kortet eller annen form for registering før og etter. Den løsningen de har nå er selvsagt den billigste og enkleste (for eieren). Ellers betviler jeg om det gir noen effekt på biltrafikken. Fondsbu er ikke så lett å komme inn til med bussen. Jeg mener og huske at den kun går to ganger om dagen fra Tyinkrysset. Da jeg var der i fjor var jeg for sent ute og tok drosje inn: 300 kroner og faktisk dobbelt så mye miljøbelasting.

Jeg er av dem som benytter meg mye av hyttene. I sommer ble det Glitterheim, Spiterstulen, Rondvassbu, Leirvassbu, Turtagrø og Fondsbu. Generelt absolutt tilfreds. Delvis fordi jeg hadde enerom på flere av hyttene. Siden denne tråden dreier seg om de negative erfaringene kun en ting om Fondsbu. Eller rettere sagt ikke om Fondsbu, men om den privateide nye parkeringen der. 60 kroner døgnet for å parkere langt oppå fjellet???? Jeg synes DNT burde få til en ordning der for de som overnatter på Fondsbu. Ellers kan de kanskje ordne en egen plass?? Men, det var egentlig kun ett sted det var mye som ikke stemte denne sommeren. Det var Rondvassbu. Ikke vet jeg hva som skjer der, men det virket fakstisk som om det ikke var noen ledelse. Noen av jentene i respsjonen var hyggelige og gjorde sitt beste, men matsalen var et skikkelig mareritt. Sure og av og til direkte uforskammede. Første - og forhåpentligvis siste - gang jeg har opplevd å ikke få nok å spise på en hytte. Spørsmål om påfyll ble ikke satt pris på. Maten ble tatt bort uten noen spørsmål om folk hadde fått nok. Betjeningen var fullstendig usynlig det meste av tiden. Ektepar med ett barn hvor foreldre var DNT-medlemmer ville gjerne ha to-mannsrom med sønnen på gulvet, men han måtte stille bakerst i køen fordi han ikke var medlem. Skulle de da plassere ham på et annet rom på en madrass??? osv osv. Det var en ganske utrolig forskjell med de andre to DNT-hyttene Glitterheim og Fondsbu hvor jeg følte meg nesten hjemme, fikk god mat, kunnen bestille rom og til og med fikk sang til maten (Fondsbu).

Jeg gikk denne ruten i 2002. Gikk antageligvis ned litt for langt mot øst via en renne. Det var temmelig løst av og til og forholdsvis bratt. Senere leste jeg at det greieste er å gå ned ganske presist sydvest via ryggen. Der er det visst litt mindre bratt og kanskje mindre løst også. Ellers er det en flott tur. Ofte har du Besshøe helt alene og er været fint er det et nydelig sted å slappe av.

Takk skal du ha. Ja, du har vel rett m.h.t. været, men jeg kan kun bruke sommerferien til turer og da blir det jo å ta det man får eller bli hjemme. Og hjemme blir jeg helst ikke. Er allerede i gang med nye planer for Alpene neste uke. Får håpe været blir bra for der er det ikke mange topper jeg ville ta sjansen på med dårlig sikt. Valget for område vil derfor avhenge av været. Enten øst-alpene med Ortler-området (et av mine favoritt-områder) eller vest-alpene med grensekammen mot Frankrike. Der er det flere flotte topper som kan nås uten bre eller vanskelig klatring. Både Norge og alpene er forresten trening for en ekspedisjon til vinteren. Nå bare håpe at det blir nok påmeldinger slik at ekspedisjonen blir noe av.

Artig Men du bor jo litt nærmere toppene enn meg, så om et par år ligger du nok langt foran.

Sist år fikk jeg mye dårlig vær i løpet av en drøy uke i Jotunheimen, så i år skulle det sikkert bli bedre.... (evig optimist???) Nei dessverre. Jeg hadde nesten tre uker, men kan ikke si at jeg har hatt mer enn en (1) ekte godværsdag med skikkelig sol og varme. Men Carpe Diem, det er alltid muligheter nok. Det ble faktisk hele femten tur - og toppdager fra Glitterheim, Rondvassbu, Spiterstulen, Leirvassbu, Turtagrø og Fondsbu. De fleste turene er jo beskrevet så ofte her nå at det ikke er mye vits i gjentagelser. Derfor bare litt om det som var påfallende denne sommeren: artig, mindre hyggelig, resultater osv. Som min første tur da det med en gang ble tydelig at det er lemenår i år. Traff i sur vind og sne på toppen av Nautgardstind en lemen. Sammen filosoferte vi en del på hvorfor vi var der. Hva var meningen med livet og hvordan vi hadde funnet vår felles hobby med toppsamling. Vi skiltes og lovde hverandre å slå av en prat hvis vi traff hverandre igjen. Jeg traff utrolig mange av hans slektnininger, så jeg hadde nok samtalestoff for resten av ferien. Bare det å overbringe alle de hilsene hele tiden var litt av en jobb. Eller tåketuren over Store Urdadalstind og ryggen videre til Midtre. Et god stykke hadde jeg en røyskatt som følge. Den var utrolig nysgjerrig og kom like ved meg. Ellers var turen selv også artig. Store U. hadde allerede lenge stått på ønskelisten min. Morsom var også eggen fra Veslesmeden til Storsmeden i Rondane. Etter å ha sittet på toppen av Veslesmeden i halvannen time og ventet, ja jeg kan være ganske tålmodig av og til, klarnet det endelig opp og ble det mulig å prøve seg. Den nederste hammeren skulle visst rundes, men jeg fant ikke ruten og klatret rundt og opp via noen smale hyller. Det gikk heldigvis bra det og. Videre var dette akkurat passe vanskelig for meg. Morsomt! Mindre morsomt i Rondane var oppholdet på Rondvassbu. Er det noen som har vært der i sommer og kanskje har lignende erfaringer? Særlig betjeningen i matsalen var elendig. Nesten ikke mulig å få fatt på hvis man trengte dem. Og, hvis de var der, temmelig uhøflige også. For å ikke snakke om at det er eneste sted jeg noen gang har opplevd at man ikke får påfyll av mat hvis man vil ha det. Kjempekontrast sammenlignet med de fem andre stedene jeg bodde hvor det egentlig kun var hyggelig betjening. Glitterheim og Fondsbu ar jo begge også DNT, men så utrolig mye bedre. Andre opplevelser? Klatringen opp rennen til Nordre Veotind var litt skummel, synes jeg. Mye løst og ikke med en gang så lett å finne den beste ruten. Da jeg hadde funnet ruten var det jo derimot veldig greit å komme seg ned igjen. Sitte på Veslepiggen har vært beskrevet her tidligere. Jeg kan bare si at jeg er helt enig med tidligere forfattere: det er en flott topp med nydelig utsikt som du har helt alene. En helt annen type erfaring var å ha hytta på Fanaråken helt alene. Stillhet. Ro. Eller turen til Raudalstindane da skyene i løpet av et halvt minutt plutselig forsvant. Utrolig. Nede i Gravdalen var det en halvtime ekte sol til og med. Slengte meg ned ved dammen og nøt den fantastiske utsikten mot den kjempebratte baksiden av Storebjørn. Artig var det også å være med Kolsås Klatreklubb til Store Austabottind. For første gang i mitt liv klatre med tau og greier. Følte meg litt dum, men det var unektelig fint å ha det tauet over det skrå svaberget.... Et annet spesielt moment var da jeg traff på et ektepar fra Fagernes mellom Store og Vestre Tverbottind. Han fortalte stolt at de på denne turen hadde nådd 2000 meter topp nummer 100. Og det hadde faktisk jeg også på Store Tverrbotttind 20 minutter tidligere. Eller å oppdage hvor lett den ruten under langs på sørsiden til 2113 fra 2110 var. Faktisk mye stabilere ur der enn jeg stort sett treffer på. Til slutt. Hvordan ble det med resultater denne sommeren? Været generelt dårlig med mye lave skyer og derfor dårlig sikt. Sne også av og til. Særlig i Hurrungane. Likevel kommet meg på ikke mindre enn 45 (for meg) nye 2000 meter topper. Aldri noen gang har en sommer vært en slik suksess. Nådd mitt første mål som var å nå hundre 2000+ topper. Telleren står nå på 108. Det blir nok en del vanskeligere å nå mitt neste mål som er hundre topper over 3000 meter i andre land. Men, men, sommeren er jo ikke over .....

Dette blir visst en tradisjon her. Alltid artig å se hvilke (ville) planer folk har Selv ville jeg egentlig til Ecuador i sommer, men det blir det ikke noe av. Men reserven er ikke så ille den heller. I slutten av juni en kort tur til Lake District i England. I august tre uker tinderangling i Jotunheimen og Rondane hvis været og knærne holder. Derettet i begynnelsen av september to uker til Italia: enten i vest grensekammen Italia / Frankrike eller i øst til Ortler og Texel-gruppene. Fin-fine turområder hvis sneen holder seg unna. Og heller ikke så voldsomt travelt som i august selvsagt. Og hvis jeg har litt flaks blir det kanskje en vulkantur til Ecuador likevel: i slutten av desember.

I mitt tilfelle var det presis omvendt. Flyttet til Nederland i 1986 og hadde gått (mer enn) nok på ski i Norge. Er enig i at Norge er et utrolig flott land når det gjelder natur og turer. Men vinteren der er jeg ikke så veldig glad i. Alt for lang og mørk! Men sommeren i fjellet : I august kommer jeg oppover. Tre ukers tinderangling, stillhet, utsikt, ro. Etter et års slit her i det travle og oppjagete Nederland, er dette noe jeg virkelig trenger.

Wat zie ik nou???? Is dit een verdwaalde nederlandse in het wilde Noorden of gewoon iemand die een keertje een nieuwe wereldtaal wou leren? Men for herfra å holde det litt begripelig for resten av folket her. Vann er tydelig atskillig billigere i Norge ja.