Kjell-Erik

Hei Siri. En topptur behøver ikke bli en topp tur og omvendt (se også temaet begynt av Morten om opplevelser i fjellet). De 2000 meterne virker jo temmelig vilkårlige, men passer bra for samlere i Norge. Antallet blir ikke for stort, slik at det blir mulig å nå målet: alle toppene. I Alpene samler jeg selv 3000 meter topper. Der vet jeg at det er temmelig umulig å få med seg alle. Sveits og østerrike har jo begge mer enn tusen navngitte topper på mer enn denne høyden. En av de flotteste toppturene mine var forresten til Skogshorn i Hemsedalsfjellene: "hjemme"-fjellet for oss i forbindelse med beliggenhet av hytta. En utrolig utsikt selv om den bare er 1728 m. Anbefales. Høydemetere er ikke noe mål i seg selv for meg i hvert fall. Den eneste grensen hva det angår er at jeg prinsipielt ikke er interessert i topper der man kan ta toget, bilen eller heisen helt til topps (noe det jo er en del muligheter til i Alpene). Bratt eller ikke er et annet spørsmål. En del av opplevelsen ved en topptur er jo slitet og vanskelighetene underveis. Det å stå på toppen er vel topppunktet, men absolutt ikke hele opplevelsen.

Sterke naturintrykk? Så mange... Små pene bekker om morgenen som er blitt til kraftige elver om ettermiddagen. Solstek, svetting og mygg Plutselig værforandring. Midt i skyene på toppen av et fjell med regn og snø og nesten 0 sikt. Hvor er veien tilbake? Den utrolige variasjonen i et landskap som ved første blikk kun har stein, noen bortglemte gresstuster, snø og vann. Det å oppleve kun en enkel isolert lyd, uten forstyrrelse av andre lyder: en ensom fugl, en bekk, en stein som løsner og faller nedover en fjellside. Stoltheten og gleden ved å ha nådd en topp som jeg ikke visste så sikkert om jeg ville kunne nå. Likevel er det to bilder som ikke har noe med høye fjell å gjøre som først og fremst har blitt sittende igjen på netthinnen: Etter en nesten søvnløs natt med blant annet 4 usynkroniserte snorkere i sovesal på Gjendesheim gitt opp og stått opp klokken fem. Og så kontrasten: Utenfor ingen annen lyd enn elven. Morgenlys over en stille og trolsk Gjende: skygger, fjell som speiler seg i vannet, pastell-farver. Et minutt - eller var det en time - , tid spilte ingen rolle, bare her og nå var viktig. Et par timer senere på vei oppover åssiden retning Bessvatn. Helt alene. Under meg en enorm menneskemengde som venter på båten til Memurubu. Senere på dagen på Besshøe. Igjen helt alene. En endeløs rekke av "maur" på vei over Besseggen. Hva er for meg naturopplevelse? To helt forskjellige: inntrykkene jeg deler med f.eks. mine barn - en felles opplevelse - noe vi har sammen resten av livet. På den annen side inntrykkene som ikke er forstyrret av at andre er tilstede. På en eller annen måte er de skarpere, går de dypere.

Tom. Det er nettopp nedover at stavene har den største effekten! Det tar litt tid å vende seg til teknikken, men du skyver stavene ut så langt at du kan bruke dem til å redusere sjokket i hvert trinn nedover. Stavene er sterke nok i massevis, så du kan nesten henge på dem med full vekt (selv om det ikke akkurat er å anbefale for sikkerheten). I tillegg bruker jeg stavene til å hjelpe til med balansen. Det betyr at knærne får atskillig mindre bevegelser sidevis når man trår litt feil. Det er kombinasjonen av sjokk og dreiing som belaster kneet. hilsen, Kjell-Erik Og så en usaklig P.S. Effekten av disse stavene på jenter er så vidt jeg vet ikke vitenskapelig undersøkt. I Alpene traff jeg a) mer enn nok jenter på toppene og mange både gutter og jenter med staver, så kanskje det er noe i veien med enkelte kategorier av norske menn? Kanskje norske jenter unngår toppene i Jotunheimen fordi de rett og slett synes at de mennene de treffer der er alt for kjedelige og innadvendte? Det har jo vært nokså mange som har fortalt hvor fint de synes det er å gå alene..... Ikke en teori jeg håper vil kunne bevises, for her på Fjellforum virker jo de fleste hyggelige nok! Kunsten er etter min mening å sørge for at jenter ler til en istedenfor av en. Hvis man stopper for å slå av en prat er sjansen for et smil og selv en skikkelig latter absolutt tilstede.

Nils. For det første vet jeg i hvert fall sikkert at Leki er absolutt nummer en her i Nederland. Det er mange butikker som ikke en gang har andre merker. Jeg har samme modell staver som deg (Makalu, den enkle typen med kunststoff-håndtak, kork er dyrere), kjøpt i vår her i Nederland for ca. 23 euro per stav. Jeg vet ikke presis hva valutakursen er nå, men det er vel rundt 7,80? Det vil si ca. NKr 180. Hvis man har muligheten til det, lønner det seg nok m.a.o. å sjekke litt i utlandet også. Kanskje jeg burde begynne en liten business Norge - Nederland med stavsalg (jeg har et ganske stort bagasjerom i bilen)??? Ellers er det klart at man kan få mye mye dyrere staver. Jeg tror det var staver av Titan som hadde rekorden. Prisen vet jeg ikke mer. Jeg synes selv det var alt for lite ekstra kvalitet for masse ekstra penger i hvert fall. Og akkurat som deg er jeg veldig fornøyd med stavene mine.

Lyngve. Helt enig med deg. Det nest verste jeg vet i Alpene er Klettersteig. Det aller verste synes jeg er er ski-heisene. De ødelegger jo fullstendig utsikten også. Forresten er det heldigvis absolutt ikke overalt at det er like ille. Ofte er det de mest populære fjellene som blir utrustet med turist-vennlige hjelpemidler. Hvis man befinner seg litt utenfor disse områdene er det med en gang mye bedre. I de italienske Alpene vet jeg for eksempel at i Aosta (selv kun truffet på ett kort fast tau), Ortler, Adamello og Presanelle er de aller fleste toppene "rene". Brenta derimot er jo veldig bratt, så der er det kanskje ikke så rart at man har laget klettersteig. Kanskje det ville være en ide og sjekke meningen hos andre om dette emnet? Skjønt egentlig tror jeg ikke det trengs: de aller aller fleste har nok samme mening som oss. Jo mer jeg ser i utlander, jo mer skjønner jeg verdien av hva vi fremdeles har i Norge.

Hei Tom, Hvis du vil anskaffe staver, lønner det seg å se seg skikkelig om. Det er massevis av merker og typer, for ikke å snakke om priser. Black Diamond er (bare) ett av de mer kjente merkene. Enig i at teleskop-prinsippet er viktig. Ellers er det en viss diskusjon om hva man liker m.h.t. fjæring. De nyeste stavene har ofte fjæring. Selv valgte jeg - etter litt prøving og selvsagt råd fra andre - staver uten fjæring. Jeg har følelsen av at dette gir bedre "føling" med terrenget. Særlig hvis du tviler på om en sten er løs eller ikke. Hvis du har mulighet til å låne begge typer for litt "prøvegåing" er nok det det beste. Du betaler ellers forholdvis mye ekstra for f.eks. type material i håndgrepet, material i stokken osv. Jeg har en forholdsvis billig utgave som riktignok kan få litt glatte håndtak, men har ikke hatt noen problemer med det.

Første topp var Kalvehøgde ø2 i 2001 Første primærtopp var Rasletind på samme turen. Siste topp Munken i 2003. Tok meg altså to år for å komme meg tilbake nesten til samme punkt (jeg nådde Mugna) for å få med meg Munken som jeg på grunn av dårlig vær og 0 sikt måtte droppe i 2001.

Hei Ole, Haldis og andre foreldre med ønsker om å overføre naturglede til sine barn. Ole, jeg kjenner igjen det du sier om at det barn opplever underveis er det viktigste. Jeg har en liten tilføyelse som er basert på egen erfaring. Vi voksne har lett for å se på en tur som en målrettet aktiviteit. Med det mener jeg at vi gjerne vil gå fra punkt A til B og ser det som svært viktig at vi også virkelig når punkt B. Barn (mine i hvert fall) "virker" ikke på den måten. Måten vi løste dette problemet på var egentlig veldig enkel. Vi sørget alltid for at det var nok mellom-mål som lett kunne omgjøres til slutt-mål. Da barna var små sørget vi i tillegg for at det aldri varte for lenge - den berømte "er vi ikke snart fremme da pappa" fem minutter etter start kjenner vel alle foreldre - før vi nådde det første spennende stedet: en bekk for eksempel er jo alltid kjempegøy for både små og større barn. En annen ting er også typisk for barn. Det virker som de har en annen type kondisjon enn oss. Vi liker (og kan også) gå temmelig lenge i jevn fart. Barn har en utrolig energi og kondisjon, men er mye mer innstilt på avvekslende stor fart for kortere tid og deretter en kort pause. Ofte glemmer vi vel også at barn aldri beveger seg i en rett linje. De fyker i alle retninger og går ofte tre ganger så langt som oss.

På det spørsmålet har jeg bare et halvt svar. Det vil si at jeg kjøpte stegjern etter at jeg kjøpte skoene. Tok med skoene til butikken og med god hjelp fant vi frem til stegjern som passet (ikke step-in nei). Selgeren påsto at det ikke var noe problem med bruk på skoene: stive nok. Hvorfor har jeg kun et halvt svar? Fordi jeg ikke trengte stegjernene noe sted i sommer. Overalt var det jo fryktelig lite sne, enten det var i Alpene eller i Jotunheimen. De små stykkene sne jeg trengte å passere gikk alltid veldig greit uten noen stegjern. Egne erfaringer har jeg m.a.o. ikke. Forhåpentligvis andre.

Hadde jeg nettopp skrevet et fint svar til deg og så falt selvsagt Internett og hele svaret mitt vekk. Nå ja, jeg prøver igjen. Svar på spørsmålet ditt er ja. Jeg har selv kjøpt disse skoene i vår og har brukt dem til klatring (opp til PD) og lange vandringer (opp til mer enn 30 km) i all slags terreng: myrlendt langs Bygdin, gress, grus, store stenblokker, sne osv. Også ved all slags temperaturer mellom 10 og 35 grader. Egen erfaring: meget tilfreds. I nord-Italia gikk jeg i åtte dager uten å ha noen som helst slags problemer med blemmer eller noe slikt. Skoene er lette og fjærer så vidt jeg merket også godt. Vanntette som lovet. Selv ved 35 grader hadde jeg ingen problemer med svette. Om det virkelig hele tiden var 22 grader i skoen slik Meindl lover vet jeg ikke, men svetten ble i hvert fall transportert raskt nok ut av skoen slik at sokkene aldri ble mer enn litt fuktige. Jeg vet ikke hvor mange andre typer sko du har prøvd, men hvis du nettopp har begynt å se deg om etter nye sko har jeg et lite tillegsråd. Start med å lete etter en sko som passer føttene dine i kategori B/C eller C. Dette er viktigere enn merket. Det er nok av toppmerker som kvalitativt ikke er så forskjellige. Selv prøvde jeg sko i 1,5 time og gikk temmelig mange runder i butikken før jeg var tilfreds. Føtter er jo altid forskjellige, så det er vanskeligere å finne passende sko enn man tror. Plusspunkt i butikken der jeg kjøpte mine sko var at jeg fikk dem med meg hjem på prøve. Det vil si at jeg kunne bruke dem et par uker hjemme (innendørs selvfølgelig) og hvis jeg ikke var fornøyd, kunnen skoene returneres igjen. Lykke til med sko-kjøpet.

Kim. Geografi på Stabekk videregående til og med 1. gym (mener jeg og huske). En utrolig lite inspirerende lærer så du kommer nok litt for nært inntil sannheten her. Jeg har nok lært mer om norsk geografi siden jeg flyttet til Nederland enn jeg lærte i de tredve årene jeg bodde i gamlelandet. Forøvrig venter jeg fremdeles på mer muligheter for billigturer til Norge. Da blir det mulig å satse på sånne ville helge-turer. Så vidt jeg vet fins det kun en Ryan Air forbindelse fra London til Torp: ikke noe fra Amsterdam. Er det forresten noen som vet noe om positive utviklinger på det området?? Morten. Interessant at du påstår at nordmenn ikke er rike. Det er kanskje litt påvirket av hva nordmenn selv synes om sin situasjon? Jeg hører jo mamma klage litt av og til når f.eks. strømprisene stiger og stiger og stiger. Hvis man leser internasjonale sammenligninger er Norge ikke akkurat et fattig land. Jeg leste nokså nylig også at Norge er nummer 1 i verden på listen når det gjelder levestandard. Når det gjelder grunnen til at jeg for 17 år siden ble "deportert": ikke den enten - eller situasjonen som du nevner faktisk, men frivillig flyttet på grunn av kjærligheten. Du vet vel litt om den slags valg selv også? Jeg så på siden deres at Julia også er "importert". Var det ikke fra Tyskland? Var ikke Zugspitze bra nok? Ellers har det jo absolutt også fjell-fordeler å bo her nede. Alpene er atskillig nærmere. Til sommeren håper jeg på noen turer i Ortler-området. Også der har man visst deler som er lite besøkt. Muligens en uke i Jotunheimen i august, med det er mer usikkert. Når arrangeres forresten Fjellforums første landssamling på f.eks Leirvassbu? Der har de nemlig ved siden av massevis av fjell visst også en skikkelig god kokk. Flytting til Norge?? Tja, tja. Jeg liker sommeren, men er ikke den store tilhenger av lange mørke vintre. Nå hjelper jeg jo allerede det jeg kan ved å støtte den sosial-økonomiske utviklingen av utkants-Norge ved å etterlate mine surt tjente penger på regelmessige ferier i Valdres. Pizza'n på Fagernes er god, men alt for dyr for oss turister. Men kanskje også noen seriøse oppmerkinger om å flytte hjem igjen. Jo da. Jeg har jo tenkt slike tanker av og til. Jeg jobber bl.annet med integrale miljø-spørsmål (og konflikter) så jeg kan jo i og for seg jobbe overalt: til og med i Bøverdalen. Men kona får jeg nok ikke overtalt retning Norge. Største sjansen er det nok via min eldste sønn, som absolutt er et ute-menneske: seiling og vintersport. Hvis han slår seg ned i Norge har jeg jo en unnskylding for å komme litt oftere i hvert fall.

Jeg blir gjerne med, men avhengig av svaret på neste spørsmål: Hvilken riking betaler flybilletten for meg fra Amsterdam til Gardermoen og videre til Fagernes + henter meg på flyplassen? Ingen? Merkelig mentalitet der nordpå. OK. Da får dere bare nyte turen og etterpå slenge inn en "bare se hvilken kjempetur du gikk glipp av" turrapport. Heldiggriser !!

Hei Espen, Ja svært så godt! Jeg har hatt problemer med knærne i mer enn femten år. Merket det først med jogging og måtte dessverre slutte med all lange avstandsløping. Med fjellturer merket jeg det skikkelig i fjor da jeg skulle ned fra Besshøe til Memurubu. Det ene kneet låste seg fullstendig, slik at jeg måtte komme meg ned med et nesten fullstendig stivt ben. Det tok meg flere timer. Etter denne erfaringen begynte jeg og spørre litt her og der om gode råd. Jeg fikk noen råd og gir de gjerne videre: For det første å bruke to stokker. Det brukte jeg for første gang sist sommer og det hjalp utrolig godt. Dette rådet har du tydeligvis allerede fått av andre. Det er forresten absolutt ikke noe tegn på svakhet eller noe slikt ved å bruke stokker. I Alpene er det svært vanlig. Selv ser jeg slik på det: bedre balanse og mye mindre belasting av ben og knær gjør det for meg mulig å ta ekstra lange turer. For det andre (men her kan nok forskjellige eksperter ha forskjellige meninger) har jeg fått råd av en spesialist (lege altså) på slitasjeskader. Hun sa at jeg ikke burde bruke elastiske bånd for å støtte kneet. Det narrer nemmelig kneet til å tro at alt er bare bra: d.v.s. at nervene ikke reagerer. Faren for at man overbelaster kneet er dermed atskillig større. Kanskje har andre fått andre råd om dette?? For det tredje sykler jeg. Dette virker preventivt ved å bygge opp benmusklene. Presis hvilke muskler vet jeg ikke, men jeg har absolutt følesen av at det hjelper. Ikke bare på knær og ben, men selvsagt også utmerket på kondisjonen. Jeg glemte nesten det viktigste. Kanskje litt for selvsagt, men jeg nevner det likevel. Gode fjellstøvler med god støtte og fjæring. Selv har jeg nå Meindl Air og er godt fornøyd. hilsen, Kjell-Erik P.S. Artig med tipset fra Morten om Arnica. Jeg kjenner dette homeopatiske middelet godt og vi (det vil si hele familien) har brukt det i årevis med god effekt. Selv er jeg en "først se og deretter tro" type når det gjelder homeopatiske midler, men Arnica overbeviste meg fort nok.

Selv begynte jeg først for to år siden, men det var nok en ungdomsdrøm som endelig ble virkelighet (jeg begynte da jeg var 45). Jeg vet at jeg ikke har noen særlig realistisk sjanse til å nå alle toppene, men det å samle topper (og opplevelser) er nok, som Morten sier, absolutt en motivasjonsfaktor. Det virker faktisk for meg til og med dobbelt: om sommeren trekkes jeg mot fjellene og fordi jeg samler ser jeg stadig nye områder, om vinteren planlegger jeg turene og sykler for å holde meg i form til sommerens turer. Både fysisk og psykisk en prima kombinasjon. Særlig hvis jeg sammenligner med den nok litt for slappe situasjonen før jeg begynte. 'Mye vil ha mer' heter det jo også. Positivt sett betyr dette for meg at jeg stadig forskyver eller leter etter mine egne grenser. I begynnelsen hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klatre noe, men nå våger jeg meg på PD-fjell. Ikke hadde jeg tenkt på fjell over 3000 meter heller, men nå har jeg opplevd 3630 i Alpene. Til nå har jeg egentlig kun opplevd positive effekter av topp-samlingen. Kanskje med unntak av at det koster en del ekstra penger. Vandringer gjennom dalene sparer jeg til jeg blir eldre: da kan jeg både gledes over synet av alle toppene hvor jeg har vært og samtidig få nye intrykk. Den omvendte rekkefølgen er jo endel vanskeligere å realisere. Blir det ikke for ekstrem toppmani som Morten nevner som en fare? I mitt tilfelle er ikke det noen fare. Jeg bor i kanskje det flateste landet i verden langt fra Jotunheimen, og muligheten til å skeie ut er derfor svært liten. Men det er klart at hadde jeg sjansen ville jeg nå vært langt inne i fjellet: istedenfor innendørs foran computeren. og til slutt: Hadde jeg blitt like aktiv i fjellene uten samling som motivasjonsfaktor? Nei, jeg tror ikke det.

Hei Morten, Nei, på veien oppover via normalruten til Emilius var det ikke en sneflekk å se. Hvis det fortsetter sånn, blir det nok store forandringer i normalruter i området de kommende årene: nye sjanser eller omvendt. Som topp-utfordring van forresten nabo-toppen Punta Rossa (3401) atskillig artigere. Fin og ikke for vanskelig klatring og selvsagt ikke et menneske å se. og ja det stemmer: den er ikke beskrevet noe sted. Jeg gikk forøvrig fra Emilius direkte under Tre Cappucini passet over til neste pass via vest-hellingen. Hadde jeg aldri måtte gjøre: utrolig løst og i tillegg bratt. Halvveis var det et sted like ille å komme seg videre eller tilbake. Den absolutt mest skremmende opplevelsen i hele ferien. Stenbukker så jeg to ganger i sommer: en gang på vei til Haute Cime (Dents du Midi) i Sveits og en gang rett under meg fra toppen av Punta Basei i Gran Paradiso. De gir meg alltid et visst mindreverdighetskompleks: utrolig hvilke klatre-evner. Jeg må si hver gang jeg leser beskrivelser eller selv opplever turer til mote-fjell som Emilius (travelheten her kan enkelt unngås ved å starte tidlig) at jeg blir stadig gladere for at det fins nok rolige fjell igjen. I sommer opplevde jeg ca. 10 ungdommer på Glittertind (forresten del av en ellers flott runde med ellers Ryggjehøe, Glitterrundhøe og V + A. Glittertindoksle) med ølbokser og tilsvarende lydnivå. Det var ikke akkurat noe særlig positivt for opplevelsen. Var mer som Fagernes på en sommerlørdag: ikke akkurat ukjent for deg, kan jeg tenke meg. vennlig hilsen, Kjell-Erik

Helt fullstendig enig med begge punktene! Sjansen for at nye topper med mer enn 30 meter primærfaktor dukker opp i Norge er (heldigvis?) ikke så stor, så her gjelder det nok heller nøyaktigheten av målingene. Jeg prøver jo å få med meg alle sekundærtoppene selv også, men til nå har jeg ikke funnet den store opplevelsen ved å bestige noen 10 meters topp: rent bortsett fra at utsikten mot andre topper selvsagt kan gi besøket merverdi (jeg vet at jeg med denne tilføyelsen delvis ødelegger det forrige argumentet for å ikke samle på 10 meters topper). Spørsmål: hvilke to topper er det som ikke stemmer på Røynes liste + hva er korrekt? Dette for å være sikker på at jeg selv bruker en korrekt (basert på hva som nå er kjent selvsagt) liste. Kjell-Erik

Jeg synes jeg gjenkjenner litt av den norske folkesjelen i diktet ditt Siri. Pent dikt med masse innhold. For mye 'varding' passer ikke meg heller: hverken på fjelltur eller i livet. Oppdagelse, opplevelse og en passe dosis usikkerhet og spenning er den typen krydder jeg liker. Et par 'one-liners' sier kanskje atskillig bedre hva jeg vil si: ‘The earth belongs to its owners, but the landscape belongs to those who knows how to appreciate it.’ Upton Sinclair ‘Life is what happens to you while you are busy making other plans’, John Lennon ‘It is because humanity didn’t know where it was going that it managed to find it’s path.’ Oscar Wilde Kjell-Erik

Sikkert utrolig mange flotte fjell i verden. Problemet er vel at de fleste ikke har vært så mange steder, så det blir enten å bedømme ut fra bilder tatt av andre eller å bygge på egen begrenset erfaring. Selv har jeg bare fått med meg norske fjell + en bitte liten del av de italienske alpene. Et annet punkt er at en opplevelse og bedømmelse sjelden bare har med fjellet selv å gjøre, men også ting som vær og lysforhold og kanskje er egen stemning også temmelig viktig? Av Alpene er det jo særlig Matterhorn som avbildes til stadighet. Kanskje litt flaut sånn sett som kandidat, men det ser virkelig flott ut fra nesten alle kanter. Selv har jeg sett det fra Haute Cime (Dents du Midi) i nordvest og sydfra fra bl.a. Punta Rossa di Grivola. Et klassisk fjell som virker nokså fryktinngytende på småklatrere som meg selv. Også Grivola er forresten et flott fjell. I Jotunheimen er det jo mange flotte fjell, men kanskje ikke så mange som ser like fine ut fra flere kanter. Falketind f.eks. ser jo veldig flott ut sydfra, men ikke på langt nær så interessant østfra. Store og Midtre Hellstugutind liker jeg også godt sett østfra over breen. Store Veotind nord og nordøstfra. Store Knutsholstind ser forresten fin ut fra alle kanter jeg til nå har sett. Nei, jeg gir opp. Det er atskillig lettere å si hvilke fjell jeg synes er kjedelige: det er for mange som er flotte. For meg er forresten et av de viktigste punktene ved opplevelsen av fjellene i Jotunheimen at hver ny tur til nå har gitt nye perspektiver på fjellene. Jeg får stadig nye inntrykk av fjellene og bekymrer meg ærlig talt ikke så veldig med å kategorisere opplevelsen. Jeg bare nyter synet, tar alt for mange bilder og merker hver gang at et bilde (mine i hvert fall) ikke klarer å fastlegge mer enn 10% av opplevelsen. Derfor må jeg komme tilbake igjen og igjen og igjen.... For å sammenfatte mitt forhold til fjellverdenen benytter jeg en uttalelse fra en annen fjell-elsker jeg traff i Alpene sist sommer: "Av fjellturer blir jeg fysisk utslitt, men mentalt rik" Enkel og grei, sikkert sagt tusen ganger i dette fjellforumet på forskjellige måter, men for meg i hvertfall sant. Kjell-Erik

Jeg tvilte ærlig talt på om jeg burde skrive dette innlegget i det hele tatt. Når man har funnet et område i Alpene der det fremdeles er ro og fred, vil man kanskje helst være litt egoistisk for å beholde det slik. På den annen side er jeg ikke så redd for masse-turisme av topp-samlere heller. Det er så utrolig mange flotte topper å ta av og avstanden fra Norge er temelig stor. Det var forresten alltid den samme nysgjerrigheten og reaksjon når folk hørte at jeg var nordmann: aldri møtt noen før i området. For de som ikke kjenner til det: Aosta er en Italiensk region som ligger inneklemt mellom grensefjellene fra Grande Sassiere via Mont Blanc og Matterhorn til Monte Rosa. Massevis av folk i nærheten av disse hoved-toppene selvsagt: både på sveitsisk of italiensk side. Hvordan kan jeg da snakke om rolig? Fordi disse toppene trekker oppmerksomheten vekk fra alle andre fjell. Topper mellom tre og fire tusen er vel ikke spennende nok for prestasjonstypene. Og det selv om det er kjempevariasjon i vanskelighetsgrad, breer, klatring og enkle vandretopper. Selv var jeg der en drøy uke og fikk med meg en masse 3000-metere. Grande Traversiere (3496). Den nest høyeste toppen på kammen. Utgangspunkt for turen van Rifugio Benevolo. En koselig hytte. Som vanlig hadde jeg ikke funnet noe særlig informasjon så jeg spurte hun som drev hytta. Mannen hennes var fjellfører (det virket som de fleste i området drev med fjell og turister på en eller annen måte) og kunne fortelle at toppen ikke var så vanskelig. Jeg startet derfor med godt mot. De italienske kartene er ikke akkurat av høy kvalitet: særlig breene har forandret seg voldsomt siden kartene sist ble oppdatert. Den første biten oppover til Lago Goletta var lett nok. God sti, bare slitsomt. Lago Goletta er flott: en liten sjø med massevis av plass til telt og pick-nick og en praktfull utsikt på breen mellom Granta Parei og Becca della Traversiere. Videre oppover fulgte jeg stien mot passet (med overgang til neste dal og Rifugio Bezzi) til det kom en skråning på høyre-siden (nord) som så brukbar ut. Temmelig løs sten dessverre, så det var slitsomt og nødvendig og passe på hele tiden. Oppe på den første kammen så jeg ned i en dal som i følge kartet skulle være fyllt av en bre. Ikke en sneklatt å se. Over denne dalen gikk det videre greit oppover. Måtte passe på litt fordi stenene (etter bresmeltingen) ikke hadde hatt nok tid til å sette seg fast enda. Videre oppover gikk det igjen ganske greit. På skrått for å ikke gjøre klatringen mer slitsom enn nødvendig. Vel oppe viste det seg at den neste breen også var kraftig redusert. Jeg måtte runde en topp mellom to grener av breen for å komme videre. Til venstre så best ut. Først gikk det greit, men videre ble det litt skummelt. Jeg prøvde å holde forholdsvis høyt oppe for å ikk havne på muligens utrygge deler av breen, men kom raskt borti løst fjell. Ingen god rute i sikte op mot passet under hovedtoppen. Tilbake var ikke særlig attraktivt lenger heller, så det var bare å klatre forsiktig videre. Etter noen usikre minutter var heldigvis passet nådd. Jeg tenkte visse tanker om subjektive bedømmelser av hva som er lett: jeg burde ha spurt fjellføreren litt mer om detaljer. Fra passet opp til toppen var det igjen et kort stykke med klatring. Ut på høyresiden (øst) fant jeg et par muligheter. Etter litt frem og tilbake satset jeg på en renne like ved begynnelsen av ryggen. Det gikk heldigvis bra. Toppen nådd! Flott utsikt først og frenst mot Grande Sassiere, men også mot Gran Paradiso, Grande Rousse og Taou Blanc. Etter en velfortjent (synes jeg selv) pause for å roe nervene litt igjen, gikk det ned igjen til passet. På den andre siden var det selvsagt også en interessant topp: Punta Bassac Sud (3461). Det gikk forholdsvis greit opp til denne, men så kom et velkjent problem. Ingen varde eller kors og litt videre var det en topp til som muligens var den ekte toppen. Ingen annen mulighet enn ned igjen og opp til nest topp. Selvsagt viste det seg da at den første likevel var den høyeste. Tilbake til passet under Grande Traversiere og på leting etter en god vei ned. Absolutt ingen mulighet å finne. Samme vei som jeg var kommet hadde jeg heller ikke noe lysst til. Ett sted så det ut som jeg kunne komme meg ned forholdsvis langt. Det siste stykket kunne jeg ikke se ovenfra, så muligens måtte jeg tilbake. Heldigvis gikk det bra, men det var fryktelig mye løs grus overalt. Jeg var temmelig lettet da jeg sto ved breen igjen. På hele turen traff jeg ikke et eneste menneske. Også på de andre turene mine var det stort sett rolig på toppene. Enten alene eller kun et par andre. Jeg så forrsten at Morten har vært i området også: på Monte Emilius. En lett topp med en utrolig utsikt over hele grensekammen. Men det mest imponerende er kanskje og se rett ned i gatene i Aosta by 3000 meter under en. Det er ikke det at jeg liker sånn by-utsikt generelt sett, men jeg hadde aldri opplevd en så stor høydeforskjell. Kjell-Erik

Denne diskusjonen har vel egentlig brakt nok argumenter nå + diverse meninger som ikke hadde noe særlig med det opprinnelige spørsmålet å gjøre. La absolutt målerne fortsette med hobbyen sin. Det er tydeligvis nok av folk som har interesse for dette. Men kanskje, som en sa i et tidiligere svar, er jobben temmelig krevende og ville det være en ide og koordinere litt? Ikke det at jeg er på jakt etter jobben selv, men nå er jo sjansen stor for at samme mini-toppen blir målt masse ganger mens andre topper kanskje ikke finnes før om mange år. Kanskje en liste med del-områder hvor folk kan fylle inn på forhånd eller i hvert fall etter en tur at de har sjekket en viss kam fullstendig? Ellers må jeg si at den store interessen for dette spørsmålet, men også for flere andre emner, forteller meg at det er en masse tinderanglere med en utrolig kunnskap og interesse for fjell, klatring og vandringer i Norge. Det er jo veldig positivt at dette fjellforumet har sørget for at vi har funnet hverandre! At dette er verdifullt for å finne informasjon vet jeg sikkert. Jeg har nemlig opplevd det motsatte: mangel på informasjon. Jeg har samlet informasjon om de Italienske Alpene i to år nå og oppdaget at det var veldig lite å finne for enkele områder (ett inlegg om en tur til av av disse områdene - Aosta - kommer under gruppen med turreferater): bortsett fra på Italiensk selvsagt. Ikke engang en skikkelig oversikt over alle 3000-meter toppene (for de som er interessert har jeg funnet fullstendige oversikter over alle navngitte 3000- topper i Sveits og østerrike). For det mest bortgjemte fjell i Norge er det jo alltid en eller annen som kan fortelle om den beste ruten. Kjell-Erik

Det er temmelig fasinerende og følge med i denne diskusjonen. Selv har jeg settt den samme utviklingen i Alpene. Ofte med temmelig bastante meninger om hva som er riktig eller ikke. Et par ting virker som de er særlig viktige: nytt dyrt leketøy som derfor må brukes (høydemålere) + ønsket om å oppdage noe nytt + samle. Det minner meg av og til om Pokemon-kort eller andre samle-oplegg: kunsten er å sørge for at målet og reglene stadig forskyves slik at det blir nødvendig og fortsette. Selv begynte jeg først for to år siden med toppturer over 2000 meter. I fjor gikk jeg forbi en av Blåbreahøene i farten fordi jeg ikke så at det var en topp. I år måtte jeg se godt etter for å finne Munken. Ikke er jeg spesielt nærsynt heller. På den annen side er jeg enig med forrige innsending: det er stor forskjell på 10-meterstoppene også. Noen er f.eks. absolutt interessante for klatrere. Likevel tror jeg nok ikke 10 meters toppene blir noen stor interresse for meg, men jeg skjønner jo i og for seg moroa med letingen: etter både nye og allerede etablerte. Kjell-Erik

Gjerne det. Jeg setter inn en beskrivelse av turen til Aosta i Nord-Italia som nytt innlegg. Hvor har du selv vært? Har du kanskje nyttig informasjon om turer, fjell, vanskelighetsgrad etc. fra Alpene? Neste år har jeg halvt utviklete planer om noen dagsturer til sydsiden av Ortler-området og/eller Adamello med utgangspunkt fra ferieadresse med familie ved Lago di Garda. Senere en gang håper jeg på en tur til Wallis. Fordelen er jo at jeg reiser fra Nederland så turen er atskillig kortere enn fra Norge. vennlig hilsen, Kjell-Erik

Først Norge og deretter Italia: masse topp-planer for denne sommeren. Og det fineste er at turene til og med gikk bedre enn planlagt. Nettopp tilbake og begynt på jobben igjen, så tid nok om kveldene til og dele erfaringer med andre. Jeg vet ikke om Alpe-erfaringer hører hjemme i dette forumet, så foreløpig kun om Norge. Den fineste turen i Norge var nok 20 juli. Grytidlig opp (05.00) på hytta for å komme seg i tide innover til Jotunheimen. Dagens mål var nemlig Tjønnholstind med start fra parkeringsplassen ved RV 51. Hadde lest at det var en drøy tur. Første sommer forresten med stokker til hjelp. Utrolig som de hjelper på balansen og som avlastning for litt svake knær. Over Leirungsåe på broen var det tydelig at det var nok smelting. Videre oppover fikk jeg litt for mye uønsket oppmerksomhet: mygg i massevis. Særlig med svetting i Steinfly-bakkene. Vel oppe gikk det greit opp til dagens første mål: Høgdebrotet. Endelig kvitt myggen og allerede oppe i hyggelig høyde. Kammen videre var avvekslende. Fint perspektiv på reinsdyr loddrett under meg på breen. Jeg lurte litt på hvordan snekammen over til Steinflytinden ville være, men sneen var hard så det gikk fint. Opp til Steinflytinden var litt morsom småklatring. Borte på Tjønnholstinden var det folk. Og jeg som trodde at jeg hadde startet tidlig. Videre skulle det være en slags hylle litt under toppeggen som man kunne følge. Det stemte delvis. Ikke akkurat en hylle som man kunne følge i samme høyde hele tiden, men med litt opp og ned og litt småklatring behøvde jeg ikke å miste noe høyde. Rundt og opp: dagens tredje topp - Tjønnholstind - nådd. Trøst: han som jeg hadde sett på toppen hadde ligget i telt nede i dalen. Det var ikke rart han var kjappere. Og hva nå? Klokken var ikke mer enn 11.30 og etter å ha kost meg litt på toppen bestemte jeg meg for å ta en titt på veien opp mot skaret mellom S.Skarvflytinden og Skarvflyløyfttinden. kjapt ned og over til underkanten av breen. Jeg har aldri likt breer og denne så ikke særlig tiltroendes ut. Så langt opp som mulig langs kanten over fast fjell. Høyere var det bare et kort stykke over sne. Forsiktig over og etterpå glad at adrenalin-nivået kunne dale. Oppover mot skaret kom jeg litt for langt mot nord og havnet i litt for løse deler, men kom meg trygt opp. Kammen til S.Skarvflytinden hadde bare et lite punkt hvor man måtte passe på litt. Fjerde topp. Ned igjen og deretter titte på veien opp på den andre siden. Det ble nok klatring. Gikk greit nok, men jeg var glad jeg skulle opp og ikke ned. Ekstra glad at det ikke var noe sne. Skarvflyløyfttinden: topp 5. Videre over kammen mot A.Leirungstinden var grei. Et par steder hvor man måtte passe på litt med småklatring. Så sto jeg under en ny klatreetappe. Også her heldigvis fullstendig snefritt opp til dagens 6. og siste topp: A.Leirungstind. Denne klatringen ville jeg heller ikke heller ikke likt nedover og absolutt ikke med sne. Nå gikk det veldig fort og greit: tørt og solid fjell. Som så ofte var det nå litt slutt på energien. Dagens planlagte mål var fordoblet og jeg måtte tilbake gjennom nesten hele Leirungsdalen. Dårlig merket sti (hvis man kan kalle det en sti i den øvre delen av dalen i det hele tatt) og bekker som på morgenen var små og greie var nå blitt til skikkelige hindere. Etter min absolutt lengste tur på 14 timer, 32 km., ca. 1700 h.m. og 6 topper nådde en temmelig utslitt men svært fornøyd fjellvandrer bilen. Hvis det er andre som har tenkt seg til samme toppene vil jeg særlig anbefale og ta de tre siste toppene i den rekkefølgen jeg gjorde (f.eks. via Tjønnholsoksle) : S.Skarvflytinden, deretter Skarvflyløyfttinden og tilslutt A.Leirungstinden. Det gir kun klatring oppover og tilslutt en lett nedstigning fra A.Leirungstind. Kjell-Erik