Lyngve

Hei! Østveggen på Storfjellet så innbydende ut for et par uker siden (se vedlagte bilder). Noen som har kjennskap til aktuelle ruter opp denne fjellsiden, om det er mye steinsprang etc. Ser ut til å være flere interessante snørenner opp. Finner ingen info på internett, så gjør et forsøk her på fjellforum

Nei, du må nok innom antillene en tur! Men du kan trøste deg med at KLM har stop-over på Antillene på sine flygninger til Ecuador, slik at du kan ta en snarvisitt (akklimatisering) dit før du begir deg ut på Chimborazo

Flott film! Hvor mye ble kostnaden per person fra Bali?

Har du noen turmål etter Aconcagua, Håkon?

Siden trådstarter etterlyser det ukjente/urørte ville jeg helt klart IKKE gått for Kinabalu eller noe lignende. Jeg ville heller satset på en av disse tre: 1) Sumatra burde være det opplagte valget ettersom det ligger nærme Singapore. Air Asia har mange billige fly, om ikke fra Singapore, så ihvertfall fra Kuala Lumpur. Høye vulkaner (f.eks Mount Kerinci), super vulkaner (f.eks Toba) er eksempel på turmål. I april er vel også regntiden over både for Sumatra, Java og diverse andre deler av Indonesia. Har selv aldri vært på Sumatra, det har alltid passet dårlig i forhold til regntid. 2) Har du en del cash ville jeg anbefalt et fly fra Singapore til Papua New Guinea. Mange høye fjell som kan bestiges, og garantert lite turister og nordmenn som har vært på disse toppene, f.eks Mount Wilhelm. Var på nippet til å dra dit ifjor sammen med en kompis, men jeg er litt sensitiv for høye flypriser, så håper derfor at Air Asia etterhvert setter opp en flyrute dit 3) Mindanao på Filippinene. Billige fly fra Singapore med Cebu Pacific Airlines (helt trygt flyselskap!). Et utall av turmål i jungel med fjell opp til 3000 meter. Rafting, fossefall etc. i kombinasjon med surfing på Siargao Island.

Petter, jeg syklet rett forbi Noijin Kangsang i 2005. Se bildet mitt nedenfor. Men noe dumdristige planer om å svippe oppom toppen i sykkeltøyet hadde jeg ikke, selv om den lå innenfor en rekkevidde av 2000 høydemetre fra veien Jeg tror ikke normalruta er på den siden som bildet mitt viser. Men etter hva jeg har hørt skal den ikke ha noen veldig bratte partier eller flanker (derfor liten skredfare) ad normalruten, men til gjengjeld har den mange og lumske bresprekker, etter hva jeg har hørt... PS! Hvis du har planer om å bestige den, kaster jeg meg gjerne med!! Tror den har ganske høy PF, ettersom man må ganske langt for å finne en høyere topp. Derfor ruver den godt i terrenget !!

Jeg var på toppen i 2009. Se bilder og video her: http://distantpeak.blogspot.com/2009/11/baruntse.html Baruntse er en veldig forblåst topp. Toppryggen består av enorme skavler med eksponering på begge sider. Ruta forandrer seg derfor mye fra år til år, så også vanskelighetsgrad. Isrenna opp til Camp 1 er farlig p.g.a mye løse steiner som raser ned. Snøskred er vel også en potensiell killer på dette fjellet, eksempel: "19th time Everest Summiteers Chewang Nima Sherpa killed in avalanche on Baruntse (2010)" Bresprekker var det derimot lite av på ruta!!! Men alt i alt et ganske greit fjell under normale forhold.

I leiebil fra Emiratene til Oman Det gikk overaskende mange timer å kjøre fra nasjonstoppen nordvest i United Arab Emirates (UAE) og til byen Bahla i Oman, ikke så langt fra Jabal Shams. For det første kjørte vi en del feil rundt byen Al Ain i det sydlige UAE, p.g.a omkjøringer ifm veiarbeider. Vi kjørte derfor litt på "gefuhlen" en stund uten GPS, men vi kom oss heldigvis tilbake til hovedveien, da vi lot GPS'en kalkulere en ny rute mot grensen. Det var litt kø ut av UAE, men det som tok tid var at funksjonæren la passene våre til side, mens han fortsatte å ekspedere turister fra gulf-området. Mulig at våre pass måtte ligge der og modnes litt på bordet, før han omsider kunne stemple oss ut. Eller så var det våre skitne klær og lange skjeggstubber som var årsaken, og det faktum at Lars (snilen) i sine kortbukser viste knær i et muslimsk land (fy-fy Lars!). Dessuten måtte vi overraskende nok betale oss ut av UAE, en såkalt departure tax på 35 AED (56 NOK) per snute. Det bar etterhvert videre til immigrasjonen i Oman, men også her følte vi at vi ble nedprioritert. Våre pass ble lagt til side, mens turister fra gulf-området fikk sine stempel umiddelbart. I tillegg måtte vi fylle ut et arrival-skjema og grensevakten tok 20 OMR (300 NOK) fra hver av oss i visum. Papirene på leiebilen gikk derimot raskt igjennom systemet. Jeg tror vi brukte bortimot to timer bare på grensen. Vi fortsatte deretter kjøringen sydover i Oman, det var motorvei også her, men ikke helt på nivå med UAE. Blant annet var det en del sand og stein i veibanen. Dette fikk vi virkelig erfare da en bil som passerte oss i stor fart, sendte avgårde en liten stein mot vindusruten vår, noe som avga et høyt smell. Vi oppdaget en stjerne i frontruta, ca 2 cm i diameter. Vi ankom Bahla lenge etter at det hadde blitt mørkt. Der fikk vi øye på et hotell langs veien, og bestemte oss for å sjekke inn der, istedet for å kjøre videre. Det fristet ikke å sove under åpen himmel en natt til, dessuten var det uttrykk for regn. Men Lars hadde rotet bort passet sitt, så vi hadde innledningsvis litt problemer med å sjekke inn på hotellet. De vil vel ikke ha en papirløs flyktning boende på et slikt hotell. Det ble til at vi brukte nesten en time på å endevende hele bilen og all bagasje både to og tre ganger før Lars omsider fant passet i bunnen av storsekken sin. Hvordan passet har havnet der, etter hyppig fremvisning i dagens grensekontroll, er rett og slett et lite mysterium. Vi delte i allefall et rom med 2 senger, og fikk oss både middag og frokost på hotellet til den totale sum av ca 40 OMR (600 NOK). Den hyggelige damen i resepsjonen påstod dessuten at vi kunne kjøre helt til topps på Jabal Shams. En veldig overraskende nyhet, ettersom vi trodde at veien bare kunne kjøres opp til ca 2200m. Der kommer man visstnok ikke videre p.g.a en militær sperring, hadde vi lest. Vel, vi tok ikke akkurat hennes ord for god fisk, ettersom folk som ikke har tindebestigning som interesse, mangler en del forståelse for hva som er en topp og hva som ikke er det. Vi bestemte oss derfor, helt i tråd med vår opprinnelige plan, å dra opp grytidlig neste morgen i tilfelle vi likevel måtte gå opp på Jabal Shams. Til topps på Jabal Shams Vi fikk oss en tidlig frokost kl. 05:30, før vi sjekket ut av hotellet og satte oss ut i bilen. Da oppdaget vi at skaden fra gårsdagens steinsprut, bare over natten hadde laget en 20 cm lang sprekk i frontruta. Ja vel, vi var nå fullforsikret (CDW uten egenandeler) og tenkte ikke så mye mer over det. I alle fall var det ingen av oss som tenkte på at vi måtte innhente politirapport på skaden for at forsikringen skulle gjelde, ihverfall ikke når det gjaldt en steinsprut. Det fikk vi først erfare da vi skulle returnere bilen i Dubai. Men mer om det senere. Det var ikke noe problem å finne avkjørselen på riksvei 21 litt sør for Bahla, for her var det godt skiltet til Al Hamra (i tillegg til Jabal Shams om jeg ikke husker feil). Dessuten hadde vi gps'en min i bakhånd. Det var overraskende gode veier med asfalt, både forbi Al Hamra og videre oppover. Da de bratteste bakkene tok til var det vekselvis asfalt og grus. Vi tok ikke av på sideveien til Jabal Shams Basecamp, fordi vi først ville sjekke ut om veien faktisk var åpen helt til topps. Men litt lenger oppe, der det finnes en avkjørsel og vei helt opp til Jabal Shams, fant vi ut at denne var sperret med en høy port og piggtråd rundt. Jeg snakket med vakta, og han bekreftet ganske raskt at veien kun er for militært personell. Jeg spurte om vi kunne sette bilen utenfor, og heller gå opp veien, men da sa han at hele Jabal Shams var "restricted area". Da jeg spurte om vi kunne kjøre ned til Jabal Shams Base Camp, og gå fra der, gjentok han litt bryskt at hele Jabal Shams var "restricted area" og at vi ikke hadde noe der å gjøre. Javel, knute på tråden. Jeg gikk tilbake til bilen og diskuterte med Lars hva vi skulle gjøre. Lars ville parkere bilen litt nedenfor porten, og snike seg rundt sperringene og inn på veien til fots. Men denne ideen likte jeg ikke, det var for stor fare for å bli observert. Vi ble heller enige om å kjøre tilbake til Jabal Shams BC, godt ute av syne, men vi ville tape nesten 300 høydemetre på dette. Det viste seg at BC var en slags campingplass med flere hytter. Rett i nærheten fant vi også en merket tursti oppover mot Jabal Shams. Vi parkerte bilen (1920 m.o.h) og begynte å gå langs stien. Stien var stort sett usynlig men den var godt merket med maling hver 10-20 meter, så ruta var enkel å følge. Stien dreide bort mot ryggen, og fulgte deretter stort sett kanten av det gedigne stupet. Stien oppover her hadde kjempegod utsikt, nesten som Grand Canyon. Da vi passerte 2600 m.o.h, skjønte vi at stien ikke ledet til det høyeste punktet av Jabal Shams, men heller dreide bortover mot syd-toppen som ligger langt fra hovedtoppen. Vi skjønner godt at militæret ikke ønsker å ha en merket tursti i nærheten av deres installasjoner. Vi bestemte oss likevel for å ta av fra turstien, og heller snike oss direkte oppover mot hovedtoppen. Vi tok en liten pause før vi begynte på et strekke der vi var godt synlige fra installasjonen på toppen, slik at vi kunne spurte forbi og dermed minimere tiden for eksponering. Man blir litt paranoid i slike omgivelser, så derfor var jeg helt sikker på at jeg så en stor og stygg vakthund luske rundt, men i ettertid viste det seg å være ei ufarlig geit. Etterhvert kom vi opp til veien og en helikopter plattform, ikke langt fra kuppelen (radaren) og bygningen på toppen. Her stoppet plutselig gps-tracket, som jeg hadde lastet ned fra en annen fotturist som hadde vært veldig nærme toppen. Men dette var absolutt ikke høyeste punkt. Ettersom vi likevel hadde nådd så langt kunne vi likegodt prøve å spasere de siste metrene opp veien i retning av den grønne kuppelen. Like før vi nådde denne, kom vi til et høyt gjerde og en port, samt et stort skilt hvor det med store bokstaver var skrevet "Restricted area, keep away". Vi fikk øye på en mann innenfor porten, så Lars var ikke mindre freidig at han gikk inn den åpne porten og begynte å snakke med mannen. Men i motsetning til vakten vi hadde møtt tidligere på dagen, var denne karen ikke uniformert og han møtte oss med et stort smil. Vi var velkommen til både å gå videre mot kuppelen, og ta kontakt med de som var inne i bygningen. For der var det visstnok to amerikanere som jobbet og de kunne sikkert både servere oss vann og kaffi, samt ta oss opp i toppen av kuppelen. Men istedetfor å gå inn i bygningen bestemte vi oss først for å sjekke ut området rundt, for å finne det høyeste punktet. Vi fant to aktuelle kandidater, ikke mer enn et steinkast fra hverandre. Vi målte den første til å være 3011 meter og den som lå like inn til kuppelen til å være 3012 meter. På sistnevnte knaus var der også bygget en liten varde. Nå var det ikke lenger noe tvil, vi hadde besteget det høyeste punktet av Jabal Shams. Det var nesten litt uvirkelig å stå der, ettersom vi begge hadde forventet å måtte nøye oss med et lavere toppunkt som ligger utenfor "restricted area". Derfor smakte denne bestigningen særdeles godt! Mens vi lusket rundt på det militære området, var det ingen som tok kontakt med oss. Veldig merkelig, ettersom vi tidligere på dagen hadde fått et bestemt inntrykk av at dette var et vel bevoktet område. Vi åpnet døren for å se om det var noen inne i bygningen, men vi turde ikke å begynne å luske rundt inne i radaren. Vi hverken hørte eller så noen der vi stod litt forfjamset i døra, så vi bestemte oss for å snu i døra. Vi var mer enn nok fornøyd med dagen likevel, over all forventning egentlig. Vi gikk derfor ut av porten og oppsøkte et nordligere punkt på kanten av Jabal Shams med god utsikt over stupet og kuppelen/radaren. Her tok vi oss en lunsj og slappet av i den behagelige temparaturen. Vi ble liggende og nyte solen i bortimot to timer, før vi tok til på returen. Vel nede i bilen, kjørte vi tilbake til Bahla og deretter rett til Ibri før det ble mørkt. Her tok vi inn på et hotell et godt stykke utenfor byen. For å feire dagens uvirkelige bestigning, spiste vi biff og kjøpte oss et par øl. Deretter var vi begge klar for litt søvn, etter noen lange og harde dager med forholdsvis lite søvn. Tilbake til Emiratene og Dubai Neste morgen dro vi inn til sentrum av Ibri for å kjøpe nye sandaler til Lars. Hans gamle sandaler var nemlig begynt å i oppløsning, ifølge Lars pågrunn av mange år med barske turer og store elvekrysninger. Vi fant et par billige sandaler på et lokalt kjøpesenter, sannsynligvis ikke noe av bra kvalitet, men helt sikkert godt nok for de to sandal-toppene i Bahrain og Qatar. Deretter fortsatte vi kjøringen mot grensen. Heldigvis var det omtrent ingen kø på grensen, det gikk svinfort både å komme seg ut av Oman (ingen departure tax) og deretter komme seg inn i UAE (ingen visum gebyr). Lars hadde behov for å veksle penger, så vi stoppet på et stort kjøpesenter ikke langt fra grensen. Der spiste vi også en iransk lunsj. Det gikk raskt tilbake til Dubai på fine motorveier (120 km/t), og vi hadde såpass godt med tid, at vi bestemte oss for å se litt nærmere på Burj Dubai, verdens høyeste skyskraper (828m) midt i sentrum av Dubai. Siden det var lørdag var det mindre trafikk enn normalt, så derfor våget vi oss helt inn i bykjernen med bil. Lars kjørte, mens jeg stod for gps-navigasjon. Men med et 4-5 år gammelt kjørekart på min gps, viste dette seg ganske unyttig, ihvertfall i nærheten av Burj Dubai der det har skjedd store forandringer i veisystemet. Så derfor slo vi etterhvert av gps'en og brukte den nesten 1 km høye skyskraperen å navigere etter. Etter en del plunder kom vi oss helt inn i nabolaget til skyskraperen, og fikk parkert bilen i Dubai Mall (gratis). Billetter til topps av Burj Dubai koster 100 AED (160 NOK), men det var ikke noe ledig før neste dag. Ekpress billetter ble solgt for svimlende 400 AED (640 NOK), men heller ikke disse kunne vi ta, ettersom neste avgang var kl. 20, dvs for sent til å rekke flyet. Så derfor kjørte vi likegodt direkte til flyplassen, slik at vi hadde godt med tid. Men der tok vi feil. Så snart bilen var levert og inspisert, fikk vi beskjed om at vi hadde en skade (steinsprut), og at vi manglet en politirapport. Derfor måtte vi bekoste utskifting av frontruta ble vi fortalt. Ja vel, hvis man skal ringe politiet hver gang man får en steinsprut i trafikken, ja så får politiet hektiske dager. Dette var helt urimelig følte vi, ettersom vi hadde betalt for fullforsikring. Men det hjelper ikke med en fullforsikring, når man ikke har en politirapport å vise til. Heldigvis fant vi frem til et politikontor på flyplassen. Men politimannen som hadde ansvaret for å utstede skaderapporter var visstnok ikke inne. Det tok ihverfall et par timer med mye frem og tilbake mellom Budget og politistasjonen før politirapporten endelig var på plass. Da hadde vi brukt så pass lang tid på dette, at vi nesten mistet flyet vårt til Bahrain. Men det hele endte godt til slutt, slik at vi kunne fortsette å sanke flere nasjonstopper i Bahrain og Qatar. Eksterne Lenker: -Alle bilder fra Oman -GPS-track fra kjøringen Bahla til Jabal Shams Base Camp -GPS-track fra fotturen

Det er altfor lite med 1 natt i Dhaka, Haakon Jeg tilbrakte flere uker i denne byen tidligere i år, bildene mine fra Dhaka kan dere se her: https://picasaweb.google.com/lyngve/0470DhakaII

Jumla til Beni er IKKE noe teahouse trek!! Men man finner nok en eller annen form for husly og diverse mat store deler av veien, med unntak av et langt strekke (3-4 dager??) gjennom Dhorpatan Hunting Reserve hvor det hverken finnes mat eller husly. Jeg regner derfor med at svaret gir seg selv, med hensyn til å pakke med seg telt og kokeapparat....

November er den beste måneden for trekking, litt kaldere, men mye færre turister Det er uvanlig å telte på teahouse trek, ettersom rom på et teahouse bare koster 10-20 kr per natt. De som likevel telter, bruker vanligvis hagen utenfor et teahouse. Men telt kan likevel være fint å ha med hvis man tar sideveier oppe i høyden! I motsetning til Borgern, ser jeg ikke noe poeng i å bruke vestlige reise operatører. Men noen foretrekker likevel organiserte turer. Jeg gjør det ikke...

Har en etrex hcx (kjøpt 2011). Jeg er veldig godt fornøyd med den, med unntak av at tastelås mangler (irriterende) + at minnebrikken spretter ut ubemerket hvis man er litt sleivete når man skifter batteri. Sistnevnte har skjedd et par ganger, og da blir nemlig ikke sporloggen backet opp på minnebrikken, hvilket er et problem hvis man er ute på lengre turer og internminnet blir fullt (overskrives). Dermed kan man riskikere å miste deler av sporloggen.

Jeg bruker nå alltid enten Qatar, Etihad eller Emirates når jeg skal østover. Alle disse er 6-stjerners flyselskap, og det finnes alltid kampanjepriser fra London (4-5000 kr t/r) med ett eller flere av disse selskapene. Dessuten er disse flyselskapene ikke så firkantet når det gjelder overvekt. Med Qatar og Etihad har jeg også kunne forandret hjemreise dato til 0 kr i gebyr!!! Thai Airways var tidligere det eneste brukbare alternativet, men det er lenge siden jeg flydde Thai sist gang. Prisene deres er altfor høye (spesielt på ruta mellom Bangkok og KTM) og Bangkok er dessuten en betraktelig omvei. Hvis India hadde kuttet ut tullet med transit-visum, ville jeg vurdert via New Delhi (klart korteste vei). Men inntil videre styrer jeg unna indiske flyselskap p.g.a problematikken rundt transitvisum....

Morsom rapport! Sporet på breen ser dristig ut, kunne fort endt i "game over" dette her

Etter mitt syn er det galskap å betale hele 20.000 kr (ikke engang inkludert flyreise til Kathmandu) for et fjell som bare er 5600m høyt, og egentlig ikke er et fjell, men bare en liten forhøyning på en rygg (primærfaktor knapt 100 meter). Det er teahouse trek hele veien til Annapurna Base Camp, og fra der er det nesten bare en dagstur opp til toppen av Tharpu Chuli (Tent Peak). Du kan få lokale agenter i Kathmandu til å fikse dette for 5000kr max.