Som den nevnte "dama til Blackbrrd", tenkte jeg det var på sin plass å fylle ut litt i turbeskrivelsen hans.
For det første: bratt, tjukt kratt med halvstore, rullende steiner under er helvete på jord for ei småtjukk (dog fjellvant) dame 167 cm.
For det andre: hadde jeg ikke vært bygget som en tanks hadde nok ankelen røket da jeg satte den fast og vrei den under fallet som knerta leggen min.
For det tredje: jeg sang arbeidersanger hele veien ned for å holde motet oppe.
For det fjerde: ja, han var på gråten da vi kom ned til bilen.
For det femte: Mælefjell er ei hurpe jeg aldri vil se igjen.
Men det ble ei artig historie, da!
