Tom

Både Ibux-tabletter og Ibux-krem fåes på apoteket uten resept, ja.

Jeg for min del har lagt merke til at det er sinnsykt få folk fra Heimdal i fjellet. Virker som om de bare er hjemme og slapper av

Svein Imponerende innlegg. Du er heldig som bor der oppe. Jeg burde nok vært sauebonde

Hei Espen! Knærne er et ømt punkt hos oss mennesker, det er det liten tvil om. Jeg har også hatt min turn. I to år måtte jeg rett og slett stå over turer i fjellet fordi det var som å stikke kniver i kneet. Jeg hadde det som på fagspråket kalles langdistansekne, som er en overbelastningsskade. Jeg hadde kronisk betennelse. Så fikk jeg endelig kommet meg gjennom papirmølla, og ble lagt på operasjonsbordet. Legen slakket opp på en sene og fjernet betennelsen. Etter dette har det til min store glede fungert fint. I likhet med Espen har jeg hatt litt vondt i en sene bak kneet, men dette har aldri vært ille nok til å stoppe meg. Jeg har begynt å ha med Ibux-tabletter og Ibux-salve. Forrige tur tok jeg tilsammen seks tabletter og smurte på litt salve. Da hadde jeg en suveren følelse i kroppen selv om det var andre dagen på rad at jeg gikk over 12 timer. Det er ikke skadelig for kroppen så lenge det ikke blir mange dager i strekk, så jeg vil absolutt anbefale det. Ellers kan jeg jo nevne at alle problemene har vært i høyre kne. Det venstre har aldri hatt så mye som antydninger til smerte.

Ikke uro deg. Det er opptil flere dager med pent vær i Jotunheimen hvert år. Kanskje solen titter frem allerede før jul Kult at muslimen tok turen, for jeg har ikke møtt så mange av de i fjellet. Selv jenter er vanligere

Jeg ble også litt overrasket da jeg kom dit i sommer, for i likhet med Nils hadde jeg krysset den greit da jeg var på Skagsnebb noen år før. Denne gangen var det mye vann i fjellet etter nedbør. Jeg gav opp etter å ha fulgt elva opp til breen. Det endte med at jeg gikk Saksi Ø-2 og de Sørvestlige Uradalstindene den dagen.

Hei igjen! Når det gjelder ungdomsgruppa i Oslo er den åpen for alle under 30 år. Den gruppa på Universitetet kan jo alltids sjekkes ut. Kim, kan absolutt ta følge med folk herfra. Men jeg trodde i hvert fall at du har plenty av følge til enhver tid...

Hei! Hyggelig med svensker i norske fjell. I Jotunheimen i Sør-Norge finner du en mengde høye og flotte tinder. Her finnes turer for enhver smak. Ideer kan du få blant annet gjennom å se på de nettstedene det er link til her på fjellforum. Når det gjelder gruppeturer vil jeg anbefale deg å sjekke ut turistforeningen.no. Disse arrangerer mye rart. Det er også slik at det er føring til topper og breer fra mange av hyttene i Jotunheimen og i fjellnorge for øvrig. Hvis man melder seg på en slik tur går man også i gruppe. Håper dere får lyst til å komme

Hei! Nå begir jeg meg kanskje ut på farlig farvann, for Turistforeningen er vel ikke akkurat hjertebarnet til individualistene her inne. Men likevel spør jeg: Er det noen som har erfaringer med turer arrangert av ungsomsgruppa? Hvordan er i såfall de? Grunnen til at jeg lurer er fordi jeg vurderer å melde meg på en tur. Har lyst til å bli kjent med noen som er like glade i fjellet som meg. Det er fint å gå alene, men jeg vil ikke BARE gjøre det heller...

Godt å ha Morten tilbake Nå skal du høre her. Imens du har vært borte har det vanket frekke folk på forumet og snakket nedverdigende om Jotunheimen. De mener at man skal måle fjell etter alt mulig annet enn høyde. Og gjør man det så vil man, i følge enkelte, konkludere med at Jotunheimen bare er en kjedelig samling knatter og åser. Så glad som jeg er i Jotunheimen ble jeg selvfølgelig dypt såret av disse utsagnene. Frekkasene mente visst at turene som har betydd så mye for meg, ikke var noe å samle på. Jeg har derfor startet Folkebevegelsen for at topper ene og alene skal verdimåles etter høyde innenfor Norges grenser. Vennlig hilsen Tom

Hei Line! Jeg har også hatt problemer med å krysse Storbreagrovi. Tror kanskje det er lettest hvis du følger den litt nedover fra broa over Leira. Det er fristende å gå oppover mens man leter etter muligheter, men min erfaring er at det ikke er så greit (og jeg har fulgt elven helt opp til breporten). Skardalstinden var jo en god erstatning. Den har jeg dessverre ikke fått vært på ennå. Har tenkt meg på den før vinteren setter inn hvis det bare kan bli litt godvær. Du får si fra hvis du vil slå følge en gang. Hilsen Tom

Men man må ikke bli helt fundamentalist heller, og pusse ut sporene sine med tannbørste. Jeg synes det er greit at det finnes vardede ruter noen steder, selv om de kanskje ligger litt for tett i Jotunheimen, etter min smak.

Terje, var det dere som holdt til like ovenfor Geitsetri, med enten Oslo- eller Bærumsregistrert bil? Området nord på Galdhøpiggplatået er tydeligvis det som har fått mest snø foreløpig. I hvert fall var det slik for noen få dager siden.

Jeg har gått Mesmogtind fra Langedalstind. Tror nok de fleste fjellvante vil klare dette uten problemer. Det er riktignok et par punkter med klyving, men det er aldri luftig. Turen over de to toppene er virkelig en klassiker som anbefales på det varmeste.

Hei! Det er ganske så bratt hvis du skal gå direkte fra Raudalsbandet eller Semmeldalsmunnen. Men hvis du først går litt ned i Simledalen, og deretter opp mellom Midtre og Vestre så er det enkel adkomst til begge disse sommer som vinter

Se artikkelen til han som heter Morten på sidene her. Den ligger under "turrapporter". Der går han den veien du tenker på, og ifølge ham er det helt greit å komme seg opp der Så kan du gå ned via vesttoppen, det er en veldig fin tur.

Onsdag i forrige uke kjørte jeg fra Oslo til Leirvassbu for å gå i fjellet. Det er like sinnsykt deilig å komme til Jotunheimen hver gang. Å kjøre innover i Leirdalen er alltid en spesiell opplevelse, synes jeg. Føler meg så hjemme etter flotte opplevelser her i år etter år. Vel fremme på Leirvassbu ble jeg mottatt av den sympatiske betjeningen. Jeg unnet meg litt luksus og bestilte eget rom med dusj/wc. Det var circa 60 gjester på hytta. Etter en god natts søvn gikk jeg i bestemt tempo nedover anleggsveien i Gravdalen. Frokosten klokken 8 hadde jeg ikke tid til å vente på. Is på vannpyttene og en kjølig vind minte meg om at høsten står for døren. Det samme gjorde synet av nysnø på flere av toppene. Dagens mål var Raudalstindene og Høgvagltind. Store og V-1 på Raudalstindene tar seg flott ut ettersom man nærmer seg nede på anleggsveien. Solen kriget seg gjennom tåkesløret rundt Kyrkja, og gjorde fargene finere. Nede ved Gravdalsdammen tok jeg av fra veien og begynte oppstigningen mot V-2. En bratt bre ligger oppe i fjellsiden med ryggen fra V-2 til V-1 som en hestesko rundt. Dersom man kommer over V-2 angriper man V-1 fra sørvest. Det ser ut til at det kan gå greit å ta seg opp også fra nordvest, men jeg tok ikke sjansen på å rote meg bort der. Dessuten ser V-2 fin ut nede fra dalen, så det er greit å ta med seg den. Det bar fort oppover fjellsiden og opp på ryggen like under V-2. Helt uproblematisk, gjennomsnittlig Jotunheim-ur. Ikke for løst. Oppe på ryggen begynte det å dale snøfnugg, men skydekket var såpass høyt at det bare var Store Raudalstind som forsvant i tåka fra tid til annen. Ryggen var bred og enkel, og det gikk raskt over V-2 og ned i skaret mot V-1. Herfra ser V-1 barsk ut, en mørk vegg stuper ned i den oppsprukne breen under. Men min rute var ikke annet enn en enkel vandring opp i skrå ur. På toppen blåste det friskt og jeg tok meg tid til litt Ritz-kjeks og smågodt til frokost. Det var da drøyt tre timer siden jeg forlot Leirvassbu. Så bar det ned på det brede bandet mot Store Raudalstind. Denne hadde fått en del nysnø, og det så bratt ut. Det viste seg imidlertid å være totalt uproblematisk å ta seg oppover. Jeg holdt et stykke mot sør i fjellsiden (ut mot Raudalen) for der var det minst snø. Like før toppen kom jeg inn i tåkehavet. Synd, for under oppstigningen hadde utsikten vært vid og flott. Kald vind kombinert med noe nedbør i form av snø gjorde det friskt og herlig å stå oppe ved varden. Noe spor etter mennesker var det ikke noe sted. Deilig! Jeg var alene i mitt paradis. Tåken letnet plutselig, like før jeg skulle fortsette ryggen videre østover, og da jeg tok fatt på nedstigningen varmet solens stråler i ansiktet. Raudalsryggen østover er vakker. Det vokser gress og mose mange steder. Det er bredt, udramatisk. Man kan virkelig bare nyte vandringen og utsikten. Med et flakser en rypeflokk opp foran meg. De er i ferd med å få på vinterdrakten! Mulighetene for retur ned i Simledalen er tallrike. Greit å vite for dem som kan tenke seg å bare avlegge de vestlige toppene et besøk. Men jeg spaserer videre mot Ø-3 med ro i sjel og sinn.Det var noe spesielt med stemningen jeg hadde denne dagen. En ubeskrivelig ro fylte meg. Alt var bare godt. Jeg savnet ingenting, kunne ikke hatt det bedre, kunne ønske den stemningen var der oftere. Spaserturen gikk over et par mindre topper før stigningen opp mot Ø-2, som i realiteten er en liten fortopp til Ø-3. Oppover mot Ø-3 smalnet omsider ryggen av mens det gikk bratt oppover. På ett punkt må man forsere noe som kan minne om en hammer. Her har man antakelig bare ett reelt veivalg. Klyving noen meter, og så enkelt videre til toppen. Raudalsegga og Mjølkedalstind føltes nærme da jeg sto der oppe og nøt utsikten fra nok en 2000-meter. I nordøst lå tåke. Returen gikk ned samme vei til skaret mellom Ø-2 og Ø-3. Derfra tok jeg fatt på nedstigningen mot Simledalen. Været var nå begynt å bli dårligere. Snøen pisket i ansiktet og tunge skyer veltet innover. Jeg tok meg nedover på vestsiden av en liten bre. Her var det ur kombinert med sva. Det var likevel lett å ta seg ned. Simledalen er en fin liten dal. Den er ikke så urete som den ser ut på avstand. Faktisk er det gressbakker og annet snacks her. En koselig liten bekk renner nedover mot Gravdalen. Dette er en av få daler i Jotunheimen der det ikke går noe folketråkk gjennom. Befriende. Fortsatt var det ikke spor å se av mennesker. Etter en kraftig regnbyge var det klart for enda et værskifte. Plutselig var det mye blå himmel og solen tvang meg til å ta av en del klær mens jeg begynte å gå oppover mot Høgvaglryggen. Det er klart best å ta seg opp mellom Vestre og Midtre. Her er fjellsiden forholdsvis slakk. Jeg ble fristet til å skrå oppover for tidlig, men dette tjente jeg ikke noe tid på fordi det ble mer kronglete enn nødvendig. Fra bandet mellom de to toppene var det så enkelt opp på Midtre. Det begynte å bli tungt for lårmusklene, men jeg var glad for at kneet mitt hadde vært snill gutt. Like under toppen hørte jeg stemmer ovenfra. Ikke så overraskende i og med at jeg nettopp hadde sett ferske spor i nysnøen. To eldre fjellkarer kom imot, og det ble tid til en meget hyggelig prat. Han ene viste seg å være en gammel brefører, så de to gikk nedover Høgvaglbreen uten sikring. Selv om jeg fikk forsikringer om at jeg trygt kunne følge sporene deres nedover breen valgte jeg å stikke oppom Vestre. Jeg var litt spent på nedstigningen derfra, men Morten på sidene her hadde jo klart det uten problemer noen dager tidligere. Fra toppen av Vestre gikk jeg om lag 200 meter tilbake i retning bandet mellom Vestre og Midtre. Derfra gikk en renne bratt ned mot nordøst. Det er lett å ta seg ned her, selv om det ser ganske vanskelig ut nedenfra. Løsgodset var også medgjørlig, så denne returen kan anbefales. Fra morenelandskapet nedenfor Høgvaglbreen kom jeg inn på en sti som var merket L. Trolig er det noe Leirvassbu har merket opp i forbindelse med føring til breen, men dette er jeg ikke sikker på. Denne kom etter hvert inn på den kjedelige stien mellom Leirvassbu og Olavsbu/Gjendebu ved Høgvaglen. Etter 12 timer var en flott rundtur avsluttet, og middagen smakte veldig godt.

Ï området rundt Leirvassbu er det lite snø, så generelt er breene avsmeltet. I det siste har imidlertid nysnø enkelte steder lagt seg, men hvis det ikke har kommet mer de siste tre dagene så vil nok sprekkene synes. Jeg så opp på Storebjørn senest på lørdag, og da var det ikke noe nysnø å snakke om der oppe.

Noen ganger er det ekstra deilig å nå en varde. Av og til sier jeg til meg selv "dette er en kremtopp", og da er det herlig å gi toppvarden et aldri så lite kyss. En kremtopp er i mine øyne en topp som ser vakker ut. Det er en topp som kanskje ser litt vanskelig ut, slik at jenter sier "Å, har du vært der?! Du må være gæren ass". Hva som er en kremtopp har altså med estetikk å gjøre. Jeg vil her presentere hvilke topper jeg i farten mener er de ti flotteste i Jotunheimen, noe jeg regner med vil medføre heftig og følelsesladet debatt Håper andre også har meninger om dette. Rekkefølgen er tilfeldig. Mjølkedalstind, sett fra nord Skardstind, sett fra Galdhøpiggen Store Skagastølstind Store Knusholstind Visbretid sett fra Visdalen Uranostind sett fra Tyin Falketind sett fra Koldedalen Storebjørn sett fra Leirdalen Surtningssui (!) sett fra Valdresflya Styggehøi sett fra Spiterstulen

Hei Nils, jeg har også gått Dyrhaugsryggen til Nordre Midtmaradalstind og jeg har gått Bukkeholsryggen. Når det gjelder Dyrhaugstindene er det en kjempefin tur, og kan nok konkurrere med Urdadalsryggen ja. Bukkeholsryggen er også en flott tur med mange topper, men den er jo forholdsvis udramatisk. Man får ikke samme følelsen av å gå på en rygg her mener jeg (les: bratt ned på begge sider), selv om det er det på noen steder. Hellstuguryggen er fet, men der er det jo klatring enkelte steder, noe som har tvunget meg ned fra ryggen. Dette slapp jeg på Urdadalsryggen, bortsett fra ved en hammer der man må ta en renne ned og en renne opp.

Dei gamle fjell i syningom, dei er så eins å sjå. Utlandske fjell har jeg ingen følelser for. Men når jeg sitter i hytteveggen en mild sommerkveld, hører elven i det fjerne og ser aftenrøden bak Jotunheimens snøkledte tinderad, da begynner jeg nesten å gråte... Synet av Jotunheimen er det vakreste for meg.

Du har mye moro foran deg. Selv går jeg ikke på bre og jeg klatrer ikke. Likevel har jeg fått tatt 185 2000-metere, og omtrent 175 av dem alene

Espen, takk for et flott innlegg. Godt å høre deg uttrykke den samme kjærligheten for Jotunheimen som jeg føler. Coni: Hva er vanskelighetsgraden fra Storjuvtinden og opp på Galdhøpiggen? Kunne vært gøy å prøve en gang.

Jeg er ikke rette mann til å svare, men det er kanskje bedre enn ingenting: Torfinnstindene har mange renner som går nedover fra toppene, ikke minst fra Østre. En gang jeg var der i tåke og snøvær bommet jeg faktisk flere ganger på det som er den rette renna ned. Da kom jeg ned i renner som gikk lenger mot vest (som jo er mot den Midtre). Disse endte dessverre i små stup. Det kan jo hende at man kan ta seg langsetter vestover ved å forsere de små ryggene som går mellom rennene, men disse kan nok være luftige. Hvis Skogheim har klart det så er det sikkert mulig, men husk at han er en barsking som har vært ute en sommerdag før. Kunne vært moro å gått opp og prøvd seg frem litt...

Jeg har stor forståelse for at disse klatreryggene er av høy opplevelsesmessig kvalitet, men hva om du måtte velge en av de ryggene som strengt tatt ikke krever klatring? For øvrig veldig imponerende at du har vært på alle