Jeg er en som bruker mye tid i skog, mark og fjell, og på «alle» måter; på sykkel, til fots enten ved å gå eller løpe, eller på ski som tur eller trening. Mitt friluftsliv har utviklet seg fra jeg var yngre og gikk i fjellet med sekk og telt, til nå hvor jeg har blitt mer aktiv på andre måter også.
Når jeg leser gjennom tråden så kjenner jeg igjen denne diskusjonen fra andre arenaer; i avisinnlegg, på nett og fysisk. Og jeg kjenner igjen argumentene for og imot, de er alltid de samme. Og derfor i denne diskusjonen som i andre så kunne jeg ønsket at flere hadde forholdt seg mer til hva som er faktisk er fakta, og ikke lagt frem synsing og egenkomponerte meninger som om de er fakta. Eller som jeg mistenker mange for (synsing fra min side); å bruke vikarierende motiver i stedet for å være ærlige med hva de mener. Og for å være klar på det; jeg synes ikke det er noe galt å mislike at det åpnes for sykling i nasjonalparker fordi man ikke liker tanken på sykling der man selv skal gå i det man ønsker å oppfatte som urørt natur fri for mekanikk.
Samtidig kjenner jeg meg godt igjen på hvordan jeg selv tidligere tenkte og argumenterte når det gjelder friluftsliv, med en tanke om at det er en uraktivitet hvor innslag av noe nytt er et fremmedelement som man ikke ønsket. Med årene har jeg vel innsett at det er en holdning preget av redsel for utvikling og av egoisme. Hvorfor skal ikke andre få oppleve det jeg gjør, selv om det ikke skjer på eksakt samme måte.
Jeg er medlem av NOTS, på samme måte som at jeg har vært medlem av skiklubben,NAF eller andre interesseorganisasjoner. For det er nettopp det NOTS er; en interesseorganisasjon som jobber for de som ønsker å sykle utenfor bilveinettet. Jeg ser noen kaller det ekstremistorganisasjon, men det er et argument basert på følelser, fordi man ikke liker det NOTS jobber for. Og det er vel ikke mer rimelig med en slik karakteristikk der enn det er å kalle NAF, fagorganisasjoner eller Norsk Pensjonstforbund for ekstremistorganisasjoner. Nå er ikke jeg noen tillitsvalgt i NOTS, og jeg er heller ikke nødvendigvis enig i alt som gjøres der, men jeg oppfatter i hvert fall ikke NOTS som en organisasjon som jobber for at det skal være lov å sykle overalt, alltid, uavhengig av konflikter og potensiell skade. Tvert i mot så jobber NOTS i stor grad for at beslutninger skal være faktabaserte når det gjelder sykkelforbud, noe som langt fra er tilfelle i dag. Beslutninger har nok i stor grad så langt vært basert på å videreføre praksis, uten å stille spørsmål ved grunnlaget for denne. Nå er heldigvis dette på tur til å endres, og beslutningstakere kan begynne å se litt mer på det som finnes av tilgjengelig informasjon. Det er gjort mange undersøkelser på slitasje fra sykling rundt i verden, og ikke bare fra USA/Australia som noen tror, men også fra mer sammenlignbare steder som New Zealand og Sverige. Konklusjonen så langt fra departementet kan leses i Friuftsmeldingen ( https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-18-20152016 ) og i dette dokumentet fra NINA: http://www.miljodirektoratet.no/Documents/publikasjoner/M419/M419.pdf. I tillegg ser man også at det er behov for enda mer informasjon, og velger å foreta flere undersøkelser. Og da har NOTS kommet et stykke på vei med det man jobber for, uansett hva konklusjonen blir til slutt.
Personlig har jeg ikke så sterke meninger om akkurat det å åpne for sykling i nasjonalparker. Jeg kunne godt ha tenkt meg at det var lov på et mer prinsippielt grunnlag, men har ikke noe stort behov for det selv. Det jeg derimot misliker er at man skal stenge ut grupper fra en hvilken som helst mulighet kun fordi man ikke liker det denne gruppen driver med eller står for. Det gjelder uansett på hvilken arena i samfunnet det skjer. Skal det være noen form for forskjellbehandling av grupper så må det være basert på fakta og fordi det finnes saklige og vektige grunner til det. Historisk praksis, følelser, synsing, anekdoter og enkeltpersoners personlige meninger er ikke grunnlag som er holdbare i offentlige beslutninger, men akkurat dette har så langt vært mye av grunnlaget for å nekte sykling i nasjonalparker. Nå har det heldigvis blitt endringer i hvordan departementet ser på dette, og de støtter seg nå i det minste til det som finnes av informasjon rundt temaet.
Når det gjelder selve argumentene så skrev jeg at det jeg kjenner igjen de fra enhver diskusjon om temaet, og at de dessverre ofte er basert på feiloppfatninger og følelser. Det er ikke det samme som at jeg ikke kan se at det finnes gyldige argumenter heller, For eksempel:
- Stor fart kan forstyrre dyrelivet.
I noen tilfeller ser jeg at dette kan være et argument, men da bør det ligge konkrete vurdering tilstede for de spesifikke områdene, og ikke en default holdning.
- Stor gangtrafikk.
På stier med store mengder gående, og hvor det innbys til høy fart for syklister kan det være grunnlag for å forby sykling (på samme måte som at man vurderer sykkelforbud på fortau). Samtidig; om du ser den norske fjellheimen totalt sett er dette noe som vil være aktuelt på et fåtall svært begrensede strekninger.
De fleste argumentene som oftest fremlegges er fra et objektivt ståsted ikke gyldige etter mitt syn:
- Sykling sliter mer enn gående gjør.
Dette er ofte hovedargumentet fra folk. Uten at de har noe objektivt holdbart å legge frem som underbygger argumentet. I beste fall er det som man har gjort likt det lenger oppe i diskusjonen, man legger ut bilder av syklister som sykler i gjørma og sier at «jo, syklister sliter mer på stier enn gående». Nå er det for de fleste ikke vanskelig å se at det er et argument som er like gyldig som at «røyking er ikke helseskadelig da min bestefar ble 105 år og røyket hele livet». Slike anekdoter kan ikke brukes til noe som helst i en slik sammenheng unntatt å illustrere nettopp det bildene viser; at det finnes noen syklister som akkurat her syklet i gjørma. Bildene sier ingenting om hvor mange som har syklet der, om det er syklister som har gjort området gjørmete, om kanskje det faktisk er gående som gikk der først og skapte gjørma, eller hva tilsvarende alternativ fottrafikk hadde gjort. Det samme gjelder de som hevder å «se» at sykling sliter mer på stiene enn fottrafikk gjør. Det er sikkert fint for å underbygge ens egen eksisterende oppfatning (det finnes et navn for det; «Confirmation Bias»), men ut over det er det lite brukbart til noe som helst.
Nå er det jo ikke slik at ikke sykling sliter på underlagt, for det gjør det. Noe som naturligvis betyr at om trafikken i et område økes med sykkeltrafikk i tillegg til gående, så vil slitasjen øke. Det kommer man ikke bort fra, men jeg mener det uansett ikke er et argument for å diskriminere grupper av brukere. Om man mener slitasjen blir for stor så får man heller se på andre tiltak for å få ned slitasjen; klopping, steinlegging, omdirigering av trafikk med merking, eller i verste fall stenge et område i perioder hvor det for eksempel er mye nedbør.
Så langt er konklusjonen fra NINA/departementet at argumentet med at slitasje fra sykling er større enn fra gående ikke har generell gyldighet (se mine lenker lenger oppe). Der skrives det at sykling i noen tilfeller sliter mindre enn gående, i noen tilfeller mer, og i noen tilfeller er det ikke noen forskjell. Og så får vi se hva de endelige konklusjonene blir.
Så er det nok mange som uansett hva som er fakta nekter å innse seg til det, men slik vil det alltid være uansett hvilken side man står på i en diskusjon.
- Det blir konflikter mellom gående og syklende.
Helt sikkert. Konflikter blir det lett mellom ulike brukergrupper, uansett arena. Men konflikter bunner i de aller fleste tilfeller i at:
a. Noen misliker det andre gjør
b. Noen oppfører seg på en måte som ikke passer tid og sted.
Skal man utestenge hele grupper fordi enkeltpersoner misliker andre menneskers aktiviteter på følelsesmessig grunnlag, eller fordi enkeltpersoner ikke klarer å påføre seg som folk, da har man et problem som samfunn som er mye større enn sykling i nasjonaparker, fordi dette kan videreføres til omtrent alle andre arenaer i samfunnet også.
- Stor fart er en fare for andre mennesker.
Om det går galt er det nok det, men jeg har fremdeles til gode å høre om at noen har blitt syklet ned i markaområdene rundt de store byene våre, og der er sykkeltrafikken og gangtrafikken på stiene mye større enn den noengang vil bli i fjellet. Ikke det at det ikke kan ha skjedd at noen har blitt syklet ned i marka, men hadde dette vært et reellt problem så hadde det nok vært mer om det i media.
En annen sak er jo å diskutere om det at en aktivitet sliter mer enn en annen betyr at den aktiviteten som sliter mest skal forbys. Det at aktiviteter har forskjellig påvirkning ser man jo overalt i samfunnet, og på alle arenaer. Og om det er slik at man skal forby alle aktiviteter unntatt den som sliter minst; hvor mange er klare til å forby gåing i fjellet om det viser seg at sykling eller andre aktiviteter sliter mindre enn de som går? For departementet skriver jo at i noen tilfeller sliter sykling mindre enn gangtrafikk, og i de tilfellene bør jo sykling da være den aktiviteten som man kan få lov til å utøve. Jeg tipper at kun få av de som argumenterer mot å åpne for sykling i nasjonalparker ser for seg at det er OK at de ikke skal få lov til å gå til fots i de. Og i såfall er det vel relevant å stille spørsmål ved hvor ærlige de er i sin argumentasjon?
Og så det siste (som sikkert sender kaffen i vrangstrupen på enkelte): hva er problemet med slitasje på en sti? En sti er slitasje, og om man aksepterer at vegetasjonen i marka eller fjellet blir ødelagt så har man jo allerede godtatt miljøødeleggelse. Av en eller annen merklig grunn virker det for at mange godtar at en sti blir så bred og dyp og gjørmete som bare det, eller at det går stier overalt, så lenge dette skjer på grunn av gående. Men straks man ser en sykkel så ropes de om overdreven slitasje. Enkelte tror jeg bør tenke igjennom logikken i sine argumenter, og også gjerne tenke igjennom om hva som er det virkelige argumentet for hvorfor de ikke ønsker sykling i fjellet. Ut over det ser jeg ingen problemer med at stier blir så «nedslitte» («» fordi jeg mener det er feil å snakke om slitasje på en naturlig sti som ikke er opparbeidet med grus eller lignende) som de bare kan bli. Det eneste logiske argumentet jeg kan se i de fleste tilfeller er det rent estetiske, og det er det kun vi mennesker som bryr oss om, ikke naturen forøvrig. Fauna og flora bryr seg ikke, og om stien ikke brukes vil den forsvinne.
