PTG

. Forholdene var av det mer glatte slaget ja , også hadde vi jo båret med oss tau og duppedingser , så da var valget lett. . Takk for det. Vi skynder oss langsomt, så om 10-15 år ...

Hos meg blir ihvertfall opplevelsene mye mer variert ved å "samle" på topper, både i planlegging og gjennomføring, spesielt til områder som ellers ikke hadde fått like mye fokus. Denne turen inneholdt helt klart mange berikende og spennende momenter Se under for bilde. Det skal være mulig å følge rennene, spesielt den til venstre ser lovende ut (lyst parti) helt til topps på sadelen. Ut fra den lyse fargen vil jeg tro at det ligger en del snø der tidligere i sesongen og at det da vil være lettere å passere "svapartiene". Lenger opp mot toppen er det mer blokk/ur terreng som bør være "uproblematisk", men bratt.

Etter å ha blitt inspirert av bibelen "Norges Fjelltopper" og lovende værmelding, var vi tre stykker som langet ut fra Ytterdalssætri i retning Fremste Storgrovhøe. En grei start med jevn stigning og 12-1300 hm. Videre lett gåtur til Bakarste Strorgrovhøe hvor eggmoroa starter sørover. Med lettdrysset nysnø på stein virket videre vei glatt og utsatt, og siden vi er to sikkerhetsfantaster mot en uredd en, så kom medbrakt tau frem. I tillegg hadde to unge møer som vi så tidligere på dagen etterlatt seg en liten "sikkerhetsgave" på toppvarden, som fikk oss inn i rett modus. Med en lang rapell (lett å finne feste rundt blokker) og så litt klyving kom vi kontrollert ned til hammeren som gjør Storgrovtind til en liten alpin utfordring. På toppen av hammeren var det lett å finne rappelfeste rundt en stor blokk. Selve rapellen er knapt 6-7 meter helt ned i skaret. Det skal også være mulig å klyve ned i vestsiden på eksponert hyllegalleri for å omgå hammeren. Fra skaret måtte det utvises litt forsiktighet noen meter (skrått svaparti) før det flater ut og det blir lettgått bort til eggen som stiger opp mot Storgrovtinden. Den uredde valgte her en kjapp oppstigning uten sikring, mens jeg og den andre sikkerhetsfantasten la opp til en kort taulengde. På sommerføre er dette uten tvil grei klyving, men på "vinterføre" hvor snøen visker ut konturer mellom sva og hyller og fast og løs stein lot vi tvilen komme oss til gode. Videre flater terrenget ut og er lettgått opp til varden. Etter litt synfaring og Morten's turbeskrivelse gikk vi for lang rapell fra toppen. Men hvor er rapellfestet ? Vi kunne ikke se noe opplagt punkt eller igjensatte kiler eller taustumper. Etter mye bortbørsting av snø og graving med isøks fant vi tilslutt en ett fint feste rundt en diger blokk som heller lett utover helt oppe ved toppvarden (krever ca 4-5 meter slynge, lettsett for dere som enda ikke har tatt turen). Derfra fikk vi en fin eksponert rapell på ca 25 meter. Videre vei mot Heimre Illåbreatind var grei klyving, noen steder litt ned i vestsiden. Fra Heimre Illåbreatind gikk vi tilbake til sadelen mot Storgrovtinden og derfra ned til Storjuvbreen siden vi hadde tenkt oss letteste vei opp til Søre illåbreatinden, dvs runde rundt på breen og gå opp fra sør. Breen hadde noen dype sprekker, men de var godt synlige og lette å omgå. På dagens siste topp ble det skålet i konjakk av bedre merke, før retur samme vei som vi kom. Ved sadelen mellom Søre og Heimre Illåbreatind gikk vi over for å følge Heimre Illåbreatind ned igjen. Vi fulgte breen, uten behov for stegjern på østlig side. Eventuelle bresprekker var godt synlig og lette å omgås. Turen tok ca 11 timer uten stress og mas. På søndag var det fortsatt herlig høstvær og vi gikk på Storbreahøe (Jervefonni) hvor jeg kunne tikke inn topp nr 100 (P.F.30 meter)

Aha, den ligner jo også litt på Midtre Hellstugutind sett fra nord.

Kan det være Falketind ?

Vi var 4 stykker som gjorde ett forsøk i 1999. Desverre så ble været rett sagt uggent fra midnatt, med sludd og underkjølt regn. Tynnkledd, i bare joggesko og med "noe" vanskelig orientering så så sklei vi rundt på steinene uten at vi helt hadde kontroll på hvor vi var. Det hele ble litt for hasardiøst, så vi droppet Storronden, og kom ned igjen på rundt 23 timer. Nå viste det seg i etterkant (GPS logg) at vi bare hadde vært på en fortopp til en av de bakre (manglet 200 meter). Så vi døpte om hele turen til Upper 8,5, var såre fornøyde med oss selv og kommer sannsynligvis aldri til å prøve dette igjen. Skal turen gåes anbefales staver, bra lykter, GPS, sommerstart og mellomstive sko. Under turen husker jeg godt at jeg tenkte : "Jøss, 12 timer og nesten ikke sliten". Men så kom natta og styggværet.....I mål: "Jøss, åssen er det mulig å bli så sliten ".

Dette fikser du sjøl. Ut fra skaden og at det ikke er i "bærende" del av skroget så gå for lettvint varianten : 1) vask med aceton og Hell Polyester Resin blandet med littfiber på innsiden (der hvor skaden er, la dette tørke). 2) Slip litt ned på yttersiden, i og rundt skadested (pussepapir #100), Bygg deretter opp fra yttersiden skadepunktene til skroget igjen er som det var, legg eventuelt i litt ny fiberduk (armering) 3) Puss ned til okei finish, legg på litt ny coating (eller malingsspray) Rep.sett med Polyster Resin med litt fiberduk koster ca 100 kr (fåes i de fleste malingsbutikker) Malingsspray ca 50 kr i bil rekvisitabutikker. Vil du gjøre det oppfattende og korrekt står det litt mer på linken under http://home.online.no/~b-svi/reparasjon.htm

Jeg har noe lignende. Når jeg kryper ned i posen etter en dag ute (spesielt ved kaldt vær), så tetter nesen helt. Sikkert en form for sensitive slimhinner.

Apotekene i norge selger en flåttpinsett fra 3M. Etter selv å ha blitt smittet (to flått bortgjemt mellom ballene og låret, ) og en antibiotikakur etter ferie i Danmark er pinsetten alltid med. Siste gang brukt etter skogplanting i Romsdalen hvor vi plukket bort kanskje 10 flått fra oss og unga, den funker bra. Viktig å ikke klemme på flåtten, samt fjerne den raskest mulig. Å brenne, smøre den inn med fett osv tror jeg ikke er nødvendig. Ett tips er at flåtten kan være djevelsk liten - så sjekk nøye.

Lagt til tekst på bildet med trollsterinseggi

Trykkleif ? Trollsteineggi rett til høyre for Glittertind (dvs lengst til høyre i bildet).

Prøv ett søk etter dampsperresokk på nettet. Low budget alternativet og som eks Børge Ausland anbefaler er å bruke handleposer mellom sko og sokker. Det viktigste på kalde turer er å beholde isolasjonsegenskapene, og da bør mest mulig fuktighet unngås, innenfra eller utenfra.

Ett tips som kan være aktuelt når ett "skikkelig" gnagsår først har meldt seg (tenker da spesielt på hælen hvor det er mest bevegelse og gnagsår hvor huden er revet av) er å bygge opp med materiale rundt, slik at gnagsåret blir trykkavlastet. Fra apoteket : skumplastplaster med lim bakpå. Skjær ett hull i hvert lag tilsvarende størrelsen på gnagsåret, legg på mange nok lag med skumplast så det blir rom over gnagsåret når skoa er på. På toppen legges litt plast (som beskyttelse). Det funker.

Obs, litt dårlig samvittighet der, men jeg måtte prioritere ett sykkelritt (Bukkerittet) for å få seedet meg til Birkebeinerrittet. Nå blir det ferie i Alpene/Tirol i tre uker, så Birkebeinerrittet, men deretter ...dvs slutten av August..håper jeg... ivhertfall er lysta absolutt tilstede

Jeg vet Sjoa Adventure ved oppstart hadde problemer med å få tilgang til elva, de andre raftingselskapene dannet kartell sammen med noen grunneiere. Konkurransetilsynet grep inn og stoppet det. Dette er jo ingen lakseelv, men hør med SjoaAdventure v/ Pete Vickers. Kanskje han har noe mer info angående tilgangsproblematikk. Ellers ville jeg tatt en runde med raftingselskap på lakseførende elver, eks i Oppdal. Der både fiskes det og padles. Smitteproblematikk kan jo kreve visse tiltak m.m. Lykke til

Ifjor hadde jeg tilsvarende runde, dvs jeg fant en fikk vegg med potensiale, men med endel store busker inntil, mose i vegg og behov for bolting. Sjekket deretter som du med norsk klatring om rettigheter og lover. Vi tok deretter kontakt med grunneier, med info om mulige stier vi kunne bruke, om en bomvei, og hva som kunne forventes av slitasje og øvrig tilrettelegging. Og ikke minst spurte vi om grunneier hadde noen spesielle forventninger til oss (eks parkering, plantefelt, do osv). Første henvendelse tok jeg i brevs form stilet fra klatreklubben (seriøsitet), slik at grunneier skulle få tenke over dette i ro og mak og ikke skulle føle seg presset over telefon (at noen ønsker noe på din eiendom - kan mange i første omgang reagere negativt på). Jeg nevnte også at dette kanskje kunne være noe for ungdom i området og at det kunne brukes som en del av ett tilbud i en nærliggende "barnas gård" osv. Hvis mulig, skader det ikke med enn vinn-vinn situasjon, slik at også grunneier føler han får noe igjen. Stikkordet her er dialog og ydmykhet (sjekk ut mulige "problemer", lag en enkel kommunikasjonsstrategi over momenter som du vet grunneier kan ha, og forslag til mulige løsninger), starter du med pisspreik og i tillegg tar deg tilrette, ja da sperrer du ikke bare for deg selv, men for andre klatrere som måtte komme etter. Grunneier syntes dette var helt OK, vi kunne bare starte opp. En annen sak er at feltet fortsatt står urørt, men det skyldes andre grunner. Men det er deilig å vite at feltet tross alt står der og venter. En upolert potensiell perle, klar til å skinne når vi får tid .

Som fersk klatrer (Hauktjern, Speakers Corner 4+) ledet min klatremakker og falt ca 1-2 meter etter 2.kile. Upresis fotstemming i kamin gjorde at det ene beinet glapp. Jeg ble heist/spratt opp da han falt ned og han hadde ca 1 meter igjen til bakken. Mener å huske at det var BD kile nr 7-8. i god sprekk. Lærdom : Fall røsker skikkelig i sikrer når lite tau er ute. Sikrer bør stå på siden av falllinje til klatrer og nær vegg (som vi "tilfeldigvis" gjorde). Fall kommer alltid overraskende (dette var en lett rute), sikrer må alltid være klar. Og siste men ikke minst, rett kile og korrekt plassering er spesielt viktig på de første metrene. Hadde 2.kile gått ut hadde det blitt bakkefall. Som ett siste element vil jeg si at glatte vegger, uten obstruksjoner under er å foretrekke, sånn sett et det ett paradoks at mange enkle ruter som ofte foretrekkes av nybegynnere ofte har mye hyller og annen dritt som gir stygge fall. Det samme kan sies om mange fjellruter, og en bør da ha litt margin. Så alt i alt kan du si at fallet gikk som "planlagt", vi tok lærdom, og fortsatte klatringen uten varige mên.

sjekk skisse her : http://www.fishproducts.com/tech/rescue.html Hvis jeg ikke husker feil så er det slik at utgangpunktet er 1:2 , dvs at for hver gang du på "dra-tau-enden" inkluderer en ny 1:2 så multipliseres faktoren. Tar du utgangpunkt i 1:3 eller Z-talje så legger du på 1:2 på "dra-tauet" og du får 1:6. Hvis du bruker karabinere og ikke "ruller" eller spesial utstyr må du regne inn ganske mye tap pga friksjon.

Som vanlig flotte bilder . ett lite spørsmål : med så mye snø, justerer du hvitbalansen på kamera ?

Enkleste vei, normalruta krever klatring. Se http://www.stetind.nu for mer info. Fra fortoppen er det flere svært luftige partier + klatring forbi mysosten. Retur innebærer dessuten rapell.

Samme erfaring som over. 1. For turklatring bruker jeg klatresko som går over ankelen og som jeg kan ha sokker i, sålen er stiv (viktig) slik at kantegenskapene fortsatt er bra selv om skoene ikke sitter supertight til beina. Skoene har innerstoff (ikke bare lær) slik at de endrer seg lite over tid (mindre formbare) Disse er fine til grad 5 på vanlig fjell, men litt mer marginale (mindre følsomme) til smearing på bratt sva hvor friksjon er vesentlig. Disse kan jeg ha på hele dagen uten problemer og de tåler litt kaldvær. 2. For mer sportsklatring bruker jeg sko med tynnere såle og som sitter vesentlig trangere, særlig på sidene slik at beinet ikke "vris" rundt inne i skoen på tynne lister. De er såpass korte at stortåa bøyes lett (disse har også innestoff) og kan kjøpes til rett størrelse første gang. Skoa er også mer følsomme på sva. Min mening er at opp til grad 6+/7- så duger dette. Hva som trengs videre er utenfor mitt erfaringsområde og krever kanskje mer ekstreme sko, dvs trange, med bananform for overheng osv. Kjøper du sko uten innerstoff,må de kjøpes litt for små da de vil utvide seg.

Hei Morten gratiss med prøvetur. Realistisk fart 5-6 km/t, da går det lett og du kan holde på hele dagen (etterhvert). Større hastighet krever mere krefter siden du nærmer deg "teoretisk skrogfart" (dvs føles som konstant sug, og at du er nede i en liten bølgedal med hekken. Det er det som du ser mer tydelig på speedbåter før de går i plan. Med smalere og lengre båter vil marsjfarten være litt høyere. For å unngå velt ved inn ut av båt er det flere teknikker, finnes flere tips om det på internett. Ved brygge/forhøyning : ta tak i sargkanten foran (midt på båten med hånd vekk fra brygge), den andre hånden støttes ned i brygga. Ta ytre bein og plasser nær setet og midt i båten. Len deg mot brygga, mens du entrer andre bein/rumpe. Da har du hele tide trykk mot brygge og velt unngås. Ved strand : Utstigning -> hold ene åreblad bak på dekk og trykk denne ned med venstre og høyre hånd, 90 grader på båten, len deg lett mot åra (som stabiliseres mot bunn eller annet), og flytt beina nær setet og løft opp rumpa og sitt på dekket, deretter ta beina ut. Motsatt prosedyre ved innstigning. Velt = erfaring

Det er to-takts som er oljeblandet (brukes bl.a. til motorsager, gressklippere), den bør ikke brukes (soter) 4-takst miljøbensin er bedre, finnes på bensinstasjoner, felleskjøpet (5 liter ca 130 kr).

beklager. Tips til en plass som funka bra for oss på rundtur siden den ligger i forlengelsen av en opp/nedstigning fra kalvehøgda. Tyskerplassen ligger vel lengre inne i dalen (dvs tung ryggsekk over lengre dist.)

Har sjekket med Forsvaret, og de melder om farbar vei inn til Snøhetta (kan bruke vanlig personbil) og skiføret regnet de med var borte i juni. De kunne ikke si noe angående om vegen ville være åpen, ble bedt om å ringe igjen en uke før.