PTG

Pakklister er ikke nytt, men synes mye av kosen som nevnes her virker stusselig sett med 1925 øyne. Hvor er det blitt av gåseleveren, snadda, konjakken og opiumet ?? Chr. L. Jensens huskeliste (DNT) fra 1925: A. Beklædning. Lue, jakke, vest, benklær, spikerbelsåtte støvler med ekstra såler, skjorte, bomullstrøje, underbukse, lange strømper, sportssnipp med nål, slips og bukseseler. B. I lommene. Lommebok med kontanter, pengepung, lommekniv med korketrekker m.m. (tollekniv), ur med rem, kompass med rem, blyant, gummislange, tobakkspung, snadde, fyrstikker, lommespeil og (lommekam). C. I ryggsekken. 1. Regnslag, (lett regnhatt), 1 skjorte, 1 bomullstrøje, 1 underbukse, 2 par lange strømper, 4 sportssnipper, slips, silketørkle, 1 par votter, håndkle, 6 lommetørklær, turnsko i pose, reservestøvlelister, reservestøvlespiker, skjorteknapper, reserveknapper, (reservestoff), (bukselapp), (skosmørelse). 2. Hårbørste, tannbørste, svamp i pose, barberkost, kniv og sepe, toalettsepe, (stomatolkrem). 3. Lanolinkrem, honey jelly, bomull, gase, hjortetalg, jod, gummipapir, engelsk hefteplaster, tykt plaster, acetyl-salicyl-tabletter, kamferdråper, opium, sagradapiller, borsyre, hanskesmukk. 4. Sysaker, saks, sikkerhetsnåler, snebriller, brebriller, (brevkort), hyssing, stormstikker, reservesnadde, tobakk, piperensere, lysestump, karter, (kartbeskytter), tog- og dampskibsruter, (reisehåndbok), (kortspill), turistforeningskvittering, (fotografiapparat og films), (kikkert) 5. Kaffekjele, trekopp, teskje, spritapparat og sprit, teholder, (matdåse av aluminium) 6. Sjokolade, kjeks, gåselever, kakao, te, sukker, (konjakk), (pølsesnabb), (aprikoser), (citrondrops)

Mitt inntrykk er at de i hjelpekorps er dedikerte, og her på innlandet er de spesielt aktive rundt ferietider på fjellet. De tilbringer store deler av sin ferietid som bemanning på de forskjellige hyttene/kontaktpunkt. Jeg tipper at det ikke er få gnagsår og annet småtteri de må hjelpe til med mellom større saker. Å velge å være hjelpemannskap bør derfor stikke dypere enn bare å hjelpe de som er i "virkelig krise", for når alt kommer til alt så kan man si at ingen burde få hjelp da alt er selvforskyldt. Ble tatt av ras -> tja, du burde jo ikke akt der. Stor nedkjøling -> du burde ha innsett at stormen ble hardere. Gikk gjennom isen -> hvorfor skulle du utpå der. Prøvde deg som turist over Besseggen -> hva i den formen som du er i... Gnagsår -> har du ikke gått inn skoa... Fikk en komet i hodet -> OK, det betrakter vi som ikke selvforskyldt. Deg skal vi hjelpe

under filmappe velger du søkefeltet og legger inn "datemodified + de aktuelle datorangen for når du tok bilder eller la dem inn, eks som viser alt fra 11.aug-21aug: datemodified:‎11.‎08.‎2015 .. ‎21.‎08.‎2015 må huske på at søket bør dekke hele c: driven da

I DNT sin strategi ligger variert bruk av fjellheimene, det betyr at for noen områder legges det opp til mer tilrettelegging, nettopp for å kanalisere trafikken dit, og dermed redusere trafikken i andre områder. Besseggen, Galdhøpiggen, Prekestolen, Trolltunga er i hvert fall slike populære områder, hvor stier, markedsføring, overnatting, kapasitet, tilbud og kommunikasjon m.m. er bedret. Dette liker i hvert fall jeg, da øvrige områder blir "friere" for den som søker andre opplevelser. I den andre enden av skalaen ligger f.eks Børgefjell hvor inngrep skal holdes på minimum. Akkurat når det gjelder Besseggen er det flere enn DNT som kjører løpet, med private initiativ fra både hyttene og reiselivet lokalt (Beitostølen m.fl.).

Samme som på senorge.no, og er utarbeidet sammen med MET og NVE. Sammen med førerapporter, skisporet.no og webkamera gir det bra info. Har brukt det en god del ifm vårskiturer, og tidlige treningsturer på ski og har bra inntrykk for Østlandet og Jotunheimen. Må jo så klart ta med at det er grovmaska og at le/skyggesider kan ha andre forhold, men hovedforholda for de angitte områder har stemt bra. Iom at Dal-z ikke vil stole på det, så kan det være at man bør sjekke litt for aktuelle områder og hvor bra det er der.

Godt poeng Kadne Med kun tau så krever det selvsagt at den som leder har ledererfaring og kan vurdere hvor mellomforankringene bør settes. Stigetrinn kan på mange Via Ferrata være simple greier, rustet og preget av tidens tann. For de i Odda er det brukt 2-3 cm grovt antirust behandla armeringsjern, som så er limt fast og installasjonen er ikke gammel, men det er nok mer unntaket når det gjelder dimensjonering og kvalitet.

Samme sele, det er kun bremsemekanismen og karabinerene som er spesialtilpasset ferrata, hvor man vil ta fall langs en vaier inntil karabineren treffer bolten festet til fjellveggen. Derfra er det bremsemekasnismen som skal ta opp fallkreftene. Ved leding med tau (løpende eller kanskje standplass for de vanskeligste partiene), fester du mellomforankringer med ekspresser/båndslynger i de faste installasjonene (bolter, stigertrinn el.l. , ikke vaierene). Fordelen er at dere alle er sikret sammen og at man har flere punkter innom veggen, har mye bedre dynamikk ved fall, unngår speisalutstyr og kan støtte nybegynnerene. Ulempen er at alle må holde samme fart, sistemann må plukke med seg utstyr, og faller nr 2 eller 3 ... så faller kanskje nr 1 også. I tillegg kan slynge i sele med karabin for å henge å hvile være lurt, men den skal aldri brukes som kun via ferrata utstyr, da den er statisk og vil ryke. For begge varianter skal avstanden være minst en fastbolt i sikringskjeden i mellom, og man får være obs så tau og slynger holdes unna skarpe kanter. E r jo en del jern som er plassert. Har gått de som er i Odda og løpende med to uerfarne funka bra (fruen og datter). Turistvennlige greier, og jeg mener vi betalte (frivillig ordning) til ett vedlikeholdsfond etterpå. Det bør støttes da det er billig for å ha ett tilbud til folk som ikke klatrer og som gir en spesiell opplevelse. Jeg kjørte 2*30m halvtau, så damene kunne gå nær og gi hverandre støtte når det ble for luftig Himmelstigen er brattest, mens Tysse1 er for de historisk interesserte (følger dels ei rørgate). De rallarne som bygde og sleit kunne sine saker, ikke var de skvetne for høyder heller. Mener det var 80 000 nagler som ble varmklinka for å koble røra

Er dere flere går vanlig klatreutstyr greit. Som vanlig leding. Ellers er jo ferrata sikringsutstyr laget for å ta kortere fall ved at de har en eller annen form for oppbremsingsmekanisme. Sele skal tåle falltest.

Vi trenger jo ikke være enige RAS, og du har sikkert bedre innsikt i de forskjellige definisjoner angående bre. I mitt hode er en bre en stor transportør av saker, og jeg antar som deg, at det meste går ned og ikke opp. Så en antakelse er bidrag fra side/midtmorener, steinsprang, vannsig, flommer og vind. Antagelig er vind en viktig bidragsyter av de mindre materialene. Og at det ila sommeren er en viss form for smelting som gjør at sjiktet legger seg oppå og øker i tykkelse. Du finne mange bilder fra breer i norge som viser dette ved å google litt. Og jeg snakker ikke om organisk materale fra fugler, mose, lav, mikroorganismer og slikt. Jeg deler imidlertid ikke din vurdering når det gjelder sikkerhet. For meg er det å knytte meg inn i ett tau en gjensidig forpliktelse. Tauet er det aller viktigste del i sikringskjeden og da er det 100% sikkerhet som gjelder hva det har vært utsatt for. Og dersom min klatrepartner hadde brukt tauet også til brerangling og sagt at , neida "er ganske trygg på at det er ok", og det ikke er 100% konklusive tester for om stegjern eller slipepartikler/sand ikke påvirker tauet, vel så er det ikke nok for meg. Er livet mitt verdt 1000 kr spart, eller skal jeg risikere min klatrepartner..? Skal vi kun sette en kile på rappel for å spare, den ser jo 100% ut, skal vi bruke blåtau som rappellslynge, billig og sikkert bra nok. Dette er satt noe på spissen, og jeg kan selvfølgelig gjøre personlige feil og vurderinger, men på utstyr og bruk som er en av de lettere områdene å kontrollere og velge unna risiki, så ser jeg ingen grunn til kompromiss. Ett klatretau koster ikke en kvart gore-tex jakke engang. At du, jeg eller andre praktiserer noe annet, er ikke en generell anbefaling om at det er trygt. Og for nybegynnere som vurderer bruk og leser dette, ser jeg det som vanskelig ikke å komme med "føre var" innsikt. så får det være opp til dem hvordan de selv vil bruke infoen, og om de over tid skaffer seg erfaring når det gjelder å vurdere hva tauet har vært utsatt for og når det ikke lenger bør brukes til klatring.

mange 2000 m topper innenfor 3 timer. Fra Valdresflye, Fra Leivassbu, Fra Spitersulen, Fra innkjøringa mot Glittertind, Fra Hindseter, Fra Bessheim. Fra Koldedal. Dvs de aller fleste i randsonen av Jotuheimen + mange fra de enkelte turishyttene (med veg) når du på 3 timer. Så det er bare å velge og vrake.

Dels enig RAS: Som sagt - på snø og åpne is flater oppe på breen - ikke noe problem (det blir det samme som isklatring). I brefall hvor mye av brevandringen foregår og hvor det er avleiringer, sedimenter som slam, sand og annet mikroskopisk skitt - potensielt problem. Håndtering på bre - vandring med stegjern, litt slakk i gruppa - alltid lett for å tråkke på tau - potensielt problem, noen få tester har ikke klart å se at klatretauet ble svekket, men det er ikke konklusive tester. Sjekke tau etter bruk - potensielt problem - stegjerntråkk synes ikke nødvendigvis på mantel, men kan ha påvirket kjernen eller presset inn partikler, tilsvarende med mikropartikler som har trengt inn i kjernen og som kan ligge å gnage over tid. Låne bort klatretau - potensielt problem, for klatretau bør man selv ha kontroll over bruk og potensielt misbruk. Føre var - unødvendig potensiell risiko - ha eget bretau. 1. Skal jeg bare gå på bre - bretau (alltid noen i gruppa som ikke har taufokus og da blir det tråkk). Halvtau eller heltau ut fra turtype. 2. Tinde/Fjellklatring med passering over bre - klatretau og da som RAS sier - god tauhåndtering (alltid mindre grupper og med taukompetanse så problem er minimalt)

Vi har vel alle godt av å tenke igjennom hva vi holder på med fra tid til annen, er det for egen del, eller blir vi automatisk revet med av trender og den prestasjonskultur som gjenspeiles i samfunnet for øvrig, også når vi er på tur. Jeg tror svaret er både ja og nei, og at de fleste av oss gjør begge deler. Kanskje vi kaster en sluk uti, håper på en storfisk, men bare nyter å være i nuet, se den vakre solnedgangen eller høre den intense summingen av insekter en varm sommerkveld. Andre ganger jaktes det kanskje kun på storfisken, som ett mål i seg selv. Mediene og i hvert fall overskriftene lever jo sitt eget liv og vil alltid søke feite typer. For Birkebeinerrittet var det en kort periode mye fokusering på børsmeglere som skrøt av egne tider, dyrt utstyr og at alle som deltar er folk med høy lønn (ifølge media), men en spørreundersøkelse foretatt av Birkebeinerkontoret av bekreftet dette, de finnes like mange motiver til å delta som det finnes deltakere, og svært mange ønsker kun å delta i opplevelsen, demografi var også mye mer variert, og merkevarens styrke var dens appell til svært forskjellige beveggrunner. Men man kommer altså ikke unna at for noen er det prestasjonene og snakkisen rundt det som trekker. De samme trender ser man på fjellet. Og av 250-300 folk med randoneeski på Leirvassbu 1.mai helga i år, tenkte jeg at her var det mange ekstremister, som alle vil renne bratte renner. Faktum her var det samme, noen vektla bratt kjøring og sikkert prestasjonen, men de øvrige 95% oppfattet jeg som folk på tur, med god tid, gikk på snille topper og bare koste seg med pudder i lettere terreng nedover igjen. Utstyr og bruk av fjellet endrer seg, men beveggrunnene er nok ganske like med det de alltid har vært, selv om media og enkelte sier noe annet.

sjekk Hedemarken Klatreklubb, de er aktive i Elverum også, og holder bra aktivitet året rundt. Billigere å klatre på Terningen med medlemskap blir det også web: klatres.no

Ett bretau brukes hardere og forventes kun å ta lettere fall, så ett avdanke klatretau er å anbefale. Om man går på snø og fersk is er det ingen problemer å mikse, og klatretau brukes så klart om man skal passere en bre på vei opp for klatring. Det er ikke ytre slitasje som er problemet, men om man går mye på gammel breis med mye skarpe slipepartikler (breslam) så er det antatt at disse partiklene kan gå gjennom strømpa og påvirke klatretauets egenskaper.

Hva med "klatrefører for Vestfold"?

Ut fra dine spørsmål vil jeg si at du mer etterspør grunnleggende metoder rundt sikring, og jeg vil derfor anbefale deg å ta ett klatrekurs (ute på egne sikringer) før du stikker til fjells . Da får du metodene som kan benyttes på bre, fjell, tinderagling, løpende vs standplass m.m. Og du får en grunnleggende forståelse av standard utstyr. Alpine tau har sine begrensninger og mer marginalt bruksområde, og er ikke nybegynner tau. De krever at man har en mer inngående forståelse av risiko, begrensninger og innsikt i øvrig sikringsutstyr som også må tilpasses.

Min fantasi kan også være i overkant livlig noen ganger når jeg telter alene. Jeg har jo enda ikke sett noe "skrømt". Da får man tvinge hjernen over til noe konstruktivt og hyggelig, så kommer søvnen. Dette har aldri hindret meg i å dra på tur alene, men jeg vil tro at dersom dette er en sterk frykt hos deg vil visualisering og gradvis eksponering være fornuftig. Jeg har tro på både visualisering og eksponering som nevnt over! Her kommer ett par eksempler på hvorfor jeg tror de er nyttig! Visualisering: I mine yngre år drev jeg med rifleskyting, men etter gode skyteserier, så begynte jeg å tenke på resultat, så fikk jeg harahjerte og så gikk det på ræva... Jeg leste da en bok av Villy Raillo, "best når det gjelder" og en tysk mesterskytingsbok, hvor visualisering var ett av triksene. Jeg startet derfor neste sesong med "tørrtreningsplan" hjemme, hvor jeg visualiserte komplette konkurranser 2-3 ganger pr uke i 2-3 mnd. Den sesongen ble best ever og jeg merket at jeg mentalt var på plass. Eksponering: Jeg har klatret mer eller mindre i 25 år nå, og der vil jeg si at gradvis eksponering og jevnlig trening på dette, f.eks ledetrening med kontrollerte fall inne, er noe av det aller viktigste for å trene psyken. Irrasjonell frykt dempes og man kan fokusere mer på selve klatringa og være i nuet. Uten gradvis tilnærming (i kontrollerte former) vil gapet mellom det man har erfart og det man opplever kunne bli for stort, og man risikerer å "fryse til" . Jeg kan legge til at dette absolutt ikke er noe statisk, som oftest må jeg refreshe når utesesongen starter, og på dårligere dager får man bare akseptere at hodet ikke er med. Lykke til

Til tur: Anna, Fotposene, noen grønne lange sokker (hatt tre par i snart 30 år nå) og BF så klart for de kalde leirdagene. Til hjemmearbeid: støvla, ei feltbukse og feltskjorta. Natoplank dersom mye snø og flat anmarsj til isklatring.

Vanligvis har det vært luftig en stund og kanskje delvis med kliving før det går over i klatring. Betyr det at du ikke ønsker å ha utsikt, men at det samtidig skal være såpass bratt at klatring kreves? Eller mener du kliving, men som ikke er luftig? Da må det eventuelt være topper med renner, f.eks Sokse ved Smørstabbbreen eller Midtre Torfinnstid ved Bygdin.. Kan du gi noen eksempler på topper du har vært på og som du synes ble for mye/lite ift luftighet og klatring så det blir mulig å finne noen passende hint. Alternativt at du sjekker peakbook.org hvor mange topper er beskrevet detaljert.

Kanskje sydd på en trekant for å fordele belastningen bedre?

Okei, takk for info

Slår ett slag for vanlig brusflaske... Brusflasker 0,5 og 1,5 . Finnes ikke bedre, mer funksjonelle, robuste og lette flasker til 2-3 kr. Har vært igjennom ymse drikkeposeløsninger (Camel, platyus m.m.) , tut flasker og alskens aluminium/plastflasker (naglene...), men lander altså på det trauste for mer seriøse turer. Hvorfor: Prøv å velte ei flaske, med stor åpning har du ett millisek før den er tom. Prøv å fylle ei flaske med stor åpning fra liten bekk, maks kvartfull eller du må bruke kopp i tillegg. Prøv en tutflaske med varmt vann i soveposen Prøv drikkeposer hvor pakningen og ymse koplinger ikke helt holder mål Prøv å tråkke på en drikke pose når den ligger på stein Prøv å tine en nedfrosset drikkepose i vannkjelen. Poenget er at enkle flasker, robust plast og med god tetning og minimalt med deler garanterer problemfrie turer. De kan fryses ned, lett å tine i kjele, lett å tine om korken er frosset (hold munn eller hender rundt korken og de kan åpnes lett). Is i toppen hakkes enkelt bort. Aldri opplevd "pakningstrøbbel", aldri opplevd skruing som overdras, aldri opplevd at de lekker i sovepose om vinteren eller at de har lekket om de har ligger å slengt rundt i kano, kajakk eller pulk sammen med andre ikke flaske vennlige saker. Aldri opplevd at de har sprukket eller punktert dersom de har blitt tråkket på eller satt i sekken, og de er enkle å vaske. Og etter bruk kan de returneres og man kanstarte med ny for kr 0. De er de eneste som har kommet feilfritt igjennom 40 års turliv! Men de heter ikke "ultra_turbo_rehydration_extreme_bottle_for_maxium_nature_experience" da, og det teller kanskje mest for noen...!?

Det er jo beina dine som avgjør det Den første er medium asymmetrisk og designet for storveggs klatring in mind, den andre er lite asymmetrisk, men kanskje mer allround, f.eks til smøring. Til bedre skoen passer din fot, til mere presise oppfattes skoa. Og til større, jo mer behagelig, men også mindre presise. Skal du klatre mye riss vil den første nok være knall, mye sva er kanskje nr to litt mykere og kan legge mer såle mot fjellet. Test og finn bland kjente merker og modeller noe som passer din fot. Som moderat klatrer som ikke gidder å klatre inn nye sko typer, så kjører jeg på med samme modell på langturer, men en+ str større, så man kan ha tynne sokker eller mer komfort ut fra grad. Jeg bruker Five Ten Anasazi, som passer min fot perfekt, lette å ta av og på. For heel-hooking er de kjipe (med mine bein), men på tau er det lite heel-hooking for min del.

..eller bare legge dem på bålet for å teste, er'n tom så går'n som skrapmetall, ... og var'n ikke tom, så går'n som skrapmetall nå https://www.youtube.com/watch?v=tw55w1pCKJs

Ville sydd langs kanten, helst med brett på sømmen for å unngå at trådene glir ut igjen. Deretter gnir du aquasure over sømmen, få å binde tråd/stoff sammen. Da bør det holde lengre enn sekken. Jeg lapper alt mulig rart med enkle kastesting og bruker Casco Liquisole (type skomakerlim) til slutt. Det holder seg fleksibelt i kulde, er mykt, tetter og binder det meste av nylon/stoff. Har brukt dette på telt, spruttrekk til kajakk, flere bukser etter stegjernhull, på jakkearmer, når borrelåser har falt av osv..