PTG

hehe, er kulere enn å drasse rundt på en sacco sekk da. +1 til markedsavdelingen til AirZpa

Begge syklene er helt greie, utstyret og komponenter er gjennomprøvd og solide. Mange er tullete feinschmeckere når det gjelder sykler, og jeg er halvveis med på moroa, men det er ikke så stor forskjell! Her vil du få fin sykkel som vil holde i mange år 1. Hvis du kan se bort fra fargen ville jeg gått for den sykkelen som du sitter best på, det vil jeg si er det aller viktigste. (Liker du komfort sittestilling eller aerodynamisk, skal du bruke den mest til trening eller til å fra skolen osv). ta også en titt på om setet er formet slik at du "sitter" på setekulene dine og ikke må vugge frem og tilbake eller at det føles for smalt..alternativt bytt ut sete, det kan gjøre mirakler. På dyrere sykler sitter det veldig ofte et veldig dårlig sete, da alle allikevel bytter til sin preferanse. 2. Skal du sykle mye i terreng, ta den med mest aggressive geometri (mest styrevillig og respons (forenklet: minste ramme, kortest og mest vinklet overrør). Skal du derimot sykle mest på vei og ønsker en mest mulig stabil sykkel, ta den med størst mulig ramme og minst vinkla overrør. Mye kupert terreng så vil en lettest mulig sykkel også være ett +. Ut fra bildet vil jeg si at whiten peker mest mot sti og virker noe mer leken i geometrien. 3. Type demper i den prisklassen kan du glemme, de er like greie, men liker du å stå å tråkke en god del, ta den som låser best, altså vugger minst. 4. Stor bredde på styret er nå en trend, tidligere var det motsatt argument som selgerne bruke, smalt styre var ett + i terrenget da man ble mer kompakt og lettere passerte hindringer. Føles det for bredt, sett på ett smalere (særlig hvis du har korte armer). Det er kun på down hill og avansert stisykling at bredden har stor betydning.

Jeg er mer syklist enn gående 80% av tida. Ingen tvil om økt slitasje fra syklister i enkelte terreng områder. Trenger ikke NINA for å se det. Når @Martin Gjellestad definerer stisykling som flyt på enkle fine stier, så har vi i vårt område mye røffere bruk, hvor en god del er endurance utøvere hvor det å dra seg igjennom alle slags terrengtyper er av stor interesse uavhengig av slitasje. For "marktrykk" har vi jo Heatmap som visualiserer Strava, en mye brukt app blant syklister http://labs.strava.com/heatmap/#7/9.08569/60.65434/blue/bike

Støttes! Naturvern slik det fremstår i dag vil være en vits dersom trenden med større og mer permanente inngrep fortsetter, men det betyr ikke at vi som "consumenter" går fri, da vi bli flere i Norge og vi bør alle ha ett forhold til hvordan vi innvirker på omgivelsene og agere etter det. Sporløs ferdsel. Som kiter bør jeg forholde meg til f.eks rein, om det så innebærer at noen områder vil være stengt (tema på Hardangervidda). Som klatrer, er det egentlig helt greit at jeg bolter denne linja (stor debatt i Romsdal i fjor og på mange felt, ofte etter at noen har boltet ukritisk) Som syklist, hvilke stier påvirker andre minst og mtp slitasje... (i mange bymarker er dette nå tema) osv

Lett å si det fra "toppen av næringskjeden" på vår lille klode . Hva med artsmangfold? Naturens egenverdi, og ikke bare noe som vi skal oppleve eller bruke. Skal vi være ekstra kyniske og filosofiske som du sier, så er vi også en ubetydelig art som har liten nytteverdi og som ingen vil betrakte som noen "kjempekrise" at blir borte. Hva om en annen art, med overlegen evne, så på oss som noe å bare oppleve og bruke. De aller fleste gifter og motgifter vi har, kommer fra ting i naturen som ikke ble betraktet med stor nytte verdi; sopp, mugg, bakterier, planter og giftkryp, så kanskje den lille snutebilla... Jeg har dessverre for liten tiltro til oss som art, drivet etter å utnytte og tjene på kort sikt er for stor. Så det at vi beskyttes mot oss selv gjennom passelig vern tror jeg er en veldig god tanke .

Jeg befinner meg som mange i begge leire, liker både sykling og turvandring. Men i hvilken grad det skal åpnes opp for sykling i nasjonalparker er jeg veldig usikker på, og en gradvis åpning kan være vanskelig å kontrollere. Ut ifra "føre var" prinsippet vil jeg akseptere at sykling ikke tillates, samtidig som mange stier og områder vil kunne passe bra. Når det gjelder slitasje så er dette svært nyansert. I Lillehammer området ser vi at stier hvor underlaget er forberedt, f.eks for Birkebeinerrittet, passerer 15 000 syklister/år uten at slitasjen er veldig synlig, mens det i områder med mye våte partier og myrer er blitt ganske store forandringer selv med få syklister passert. Den største forskjellen er at gående vil hoppe fra stein til stein eller skritte over noen busker for å holde seg på tørre områder, mens en syklist fint kan tråkke seg gjennom ganske våte områder og tunge myrer. I områder hvor gående ikke kan hoppe fra stein til stein blir det "vifteform" for å gå mest mulig tørt, så der blir slitasjen ganske lik. Dette vil på sikt skape noen forandringer, og lokalt foretar stikomiteen klopping etter behov for å bøte på dette, som både syklister og gående kan benytte. Dette er en form for tilrettelegging som kanskje er uønsket i nasjonalparker, men akseptabelt ellers, og bidrar til å holde konfliktnivå nede og redusere erosjon. Slitasje er ett moment, men vil for mange av våres nasjonalparker ikke være avgjørende. Mange typer terreng vil tåle sykling bra. Jeg mener at bruken av nasjonalparkene må løftes høyere og at det innbefatter all bruk og tilrettelegging. Rondane Nasjonalpark som ble opprettet for å bevare villrein utsettes i dag for ett betydelig press av antall besøkende og hyttenes plasseringer og randsonepress, hvor Rondvassbu sies å ha endret reinens trekkvaner. Det samme med Snøheim, hvor Turistforeningen utøvde ett betydelig press for utbygging. Antagelig er det veldig vanskelig å reversere en tilgang eller bruk, og sett i lys av det, vil jeg si at å tillate sykling muligens åpner opp for at enda flere type bruk presser seg på og vi står til slutt igjen med nasjonalparker som ikke lenger beskytter de verneinteresser de opprinnelig var etablert for.

http://www.senorge.no/ Fortsatt skiføre i de høyeste områdene. Så en god del væte derfra, før det blir barmark/tørt. Men det er jo bra smelt om dagen.

Utrolig bra, nydelige bilder

Du å . En gjeng med risikotakere her.., vi lever farlig.. spøk til side, som innen andre aktiviteter ser jeg på alenepadling som helt vanlig. Jeg vil tro at 90% av turene fra naustet til klubben er logget som aleneturer hvor folk tar seg ei kort trim økt eller nyter naturen. Innbakt i dette ligger å kunne egenredning eller padle langs land, noe medlemmene i stor grad ser ut til å gjøre og som vi også nevner i vått kort kursa. Selv om jeg trimmer en del i kajakk (50-70 turer/året), klarer jeg fortsatt ikke racekajakker uten å velte rett som det er, men er veldig imponert over de som padler det uanstrengt. Men har en bredere trimbåt som er 47 cm, 5,10m, 12 kg som jeg er veldig komfortabel i, og er den jeg bruker til langløp som svenske KanotMaraton+ (56km). På langtur bruker jeg mest egenbygd trebåt, en Najad (Tomasson Design), 5,8m og 53 cm og 23 kg hvor alt er tilpasset for meg :-), brukte f.eks noen kvelder foran TV med å sitte på seteforma, pusse litt bort, legge litt til, inntil setet passet meg helt.. brukte det så som form til støp.. de gærne har det godt . Struer kajakk, ihvertfall de i mahogny er Rolls Royce, ingen over ingen ved siden. Punktum. Lekrere saker finne man ikke og de bør henge over peisen. Klubben har eldre modeller av Fenja, Malik, Scraptus, Tiarana og Duett. Og selv om de er i glassfiber og trekker på åra, så blir de fortsatt brukt en god del. Kun sparkebrett oppheng i tre som bærer tidens tann og må fikses litt. Enig, brede og tunge kajakker er ett slit, som en kuriositet har vi ifm klubbmesterskap kjørt 200 m knock-out sprint i bøtteplast (da alle stiller med helt like båter) det er da du virkelig merker forskjellen (som trailer versus sportsbil).

På Sjusjøen kjøres det fortsatt løyper og det er bra med snø lengst oppe. Utenfor er snøen blitt råtten, men blir det nattekaldt igjen så kan man gå overalt. http://skisporet.no/oppland/sjusjoenlillehammeroyer

Hvaa, padler du aleine . Helt enig, forhandler bør kontaktes, sjøl har jeg nok blitt i overkant pragmatisk. Ofte raskere og billigere å fikse ting sjøl. Ikke rent sjelden at "privatkjøpere" er innom å lurer på ting. f.eks utette luker, skott (som mangler pakning eller tetning ved gjennomgående skruer), slakke vaiere etc.. ofte bagateller, lett å fikse, men irriterende.. da slike feil burde være fjernet dersom kvalitetskontroll på leveransen var gjort. Vi har også hatt folk innom med ny kajakk (som så ut som en havkajakk) og syntes den fløt dårlig når unga lekte med den i vannet og fylte den med vann. Det viste seg at kajakken ikke hadde skott i det hele tatt, men den var billig da.. Er nok lurt å være kritisk til leverandører og selv forsøke å tenke på hvilke funksjoner man vil ha. Og det er grunn til å være obs og sjekke også nye produkter, spesielt sikkerhetsting. F.eks har det innenfor klatring være relativt mange "Call backs" av utstyr fra kjente leverandører. Min egen SPOT kuttet å slå seg på etter å ha blitt brukt 4-5 ganger. Jeg har byttet to skredsøkere på reklamasjon etter at de bare stoppet å virke.. For ikke å nevne piratkopier.. jaja ble litt gruffgruff her, men mye som virker veldig bra og da ..

Nei, det er faktisk de færreste skeg som kommer med hull, selv om de burde hatt det. Mange har så smal slisse at det ikke er plass til taustumpen, men jeg vil si at det å få tak i skeget om det skulle sette seg fast, på den ene eller andre måten er viktig. Enten ved at det er synlig eller at det bores hull for tau og gjør en utvidelse av selve boksen så det får plass om det ikke ligger i selve designet. KajakSport skeg kit som en del fabrikanter benytter er av de bedre i så henseende, og da med plass og hull for den lille taustumpen + at de bruker gode vaiere/strømper og spaker som holder. En liten titt på de engelske rendyrkede knekkspantkajakkene så ser man fort hva som duger. De opererer i ett kresent marked med kunder som vet hva de vil ha og hvor ett rykte om dårlig kvalitet fort tar salget, imotsetning til de som kjører lave priser og pallesalg. Så jeg tenker at mye handler om pris og detaljer som mange kunder ikke tenker over. Som innkjøper i klubben har jeg vurdert mange båter og syretesta dem mot ei gruppe med erfarne langturpadlere og hav/rockhopping entusiaster. Når det gjelder Zegulen kan jeg legge til at fabrikanten hadde noe rufsete rykte og leverte varierende kvalitet, men at den nå etter oppkjøp og rebranding gjennom annet selskap med større fokus på detaljene skal ha blitt bedre, og med Kajakk&Fritid som forhandler er servicen på plass :-).

Helt enig, hør med forhandler de vet om det skal være slik. Jeg har selv lite erfaring som bruker av senkekjøl, men er utstyrsansvarlig og verkstedmann for en kajakklubb. På "flattvannssiden" har vi 60 båter, hvorav 15 med senkekjøl som jeg har vedlikeholdt i flere år. Vi er rundt 250 medlemmer, så det blir ofte litt slitasje. Senkekjøl systemet er betydelig mer utsatt enn vanlige ror system, og det er en miks av dårlige løsninger på spaker/ratt (korte skruer i plast, dårlig festesystem for vaier), selve overføringssystemet (kabel eller wire, ofte treghet), utløsersystem (strikker som faller ut eller blir uelastiske)), boksutforming (for smal slisse eller trang boks). Selve skeget så er det spesielt aluminiumsbladene som blir bøyd. Stål og plast ser ut til å klare seg bra. Også på dyrere båter svikter de samme komponentene. Jeg skal ikke gå inn i detaljer, men ut ifra det jeg ser på bildet av Zegulen så vil jeg si at løsningen ser bra ut: - boksen og slissa virker åpen - så sand/tare/jord som lett kommer inn, også lett kommer ut. - skeget går ikke helt inn (ja det gir ripe/slitemerker over svaberg og på steiner, men disse er kun kosmetiske), men dersom skeget har satt seg fast så får makkeren tak idet, noe som er en stor fordel dersom man er midtfjords (så her er jeg litt uenig med Tessatroll ). Det å få tak i noe uten verktøy skal man ikke undervurdere :-), da svært mye av det jeg må reparere er at skeg som sitter fast inne i boksen. - vi kjøpte i fjor 8 nye barnekajakker med skeg og alle er utformet så man kan få tak i skeget, så min antakelse er at en del produsenter har vurdert dette som en forbedring.

Dersom dere har bra gå form er dette en fin tur. Får med dere mye på den runden Med hytteovernattinger kan dere presse vekta på sekken ned i 5-8 kg, versus 11-15 kg og det vil merkes etter noen dager. Med god form, inngåtte sko, vant til steinete stier, liker litt motbakke og det å presse seg litt mener jeg opp til 30 km hver dag er innafor, men det er vel like stort faktum at mange overvurderer sine egne evner eller har for lite sammenlikningsgrunnlag og da er kanskje 15-20 km om dagen mer passende. Og det er jo lov å ta noen langturer i forkant. for å gå seg inn . Spør gjerne deg selv om du tidligere har gått har gått 10-12 timer effektivt, i steinete terreng og syntes det var innafor..og vil du synes det er ok i regn eller blåst.. eller vil din samboer like det.. Sjøl ville jeg syntes turen er perfekt (liker ukesturer med pulk/kajakk, lange toppturer, norge på langs på sykkel, birken etc,), men fruen som er mer edruelig og vettug ville nok satt grensen på 15-20 km om dagen eller 8 timer med effektiv vandring, så da hadde vi lagt inn hviledag eller om Leirvassbu (som for øvrig har veldig hyggelig vertskap).

Det der tror jeg ikke blir noe praktisk problem, det er lite som stikker ut. Det ser godt nok beskyttet til at den ikke kan bøyes sideveis når man løfter den opp på brygger etc, og gir nok lite eller ingen fartsreduksjon på vann. Jeg kommer mer fra trimsiden i padlemiljø og der mekker vi det meste på båtene for å tilpasse dem. Skeg har høy virkegrad og kan dermed ha lite areal sml med ror, så dersom det blir ett problem kan du bare slipe ned passende del på skeget eller i "oppbevaringslommen". Når det gjelder sittekomfort på setet er det bare å padde på til det passer deg perfekt. Har nesten ikke sett noen av de mest aktive i klubben (flattvann og elv) som padler kun med originalt sete uten modifikasjoner. På min favoritt hav/langtur båt løste jeg det enkelt med en gelpute, så nå kan jeg sitte en dag uten problem. Min "hyttekajakk" i Romsdal en Seabird H20 som produsenten sier skal være rask, setter seg i vannet allerede rundt 8-9 km/t, så der saget jeg ut hele setet, lagde ny innfesting og flyttet det 3 cm frem for å få riktig balanse under fart uten for mye last. Det ga 1 km/t fartsøkning på samme puls. Så ikke være redd for å mekke litt. PS: Tror du får mye glede av båten, måla på skroget virker bra for din vekt og størrelse.

Vanndunk, som eventuelt etterfylles i marinaer etc.

Har du kontaktet Romsdal Tindegruppe?

De har bra rykte og har tilgang på fine felt for kursing.

Slik hogging virker tvilsomt. Håndheves jo vanligvis strengt. Her har vi Lågendelta i nordenden av Mjøsa hvor det er padleforbud 15.april-15 mai pga fugletrekk og ifm klatrefelt hvor det har vært påvist hekkende rovfugl, så er det først klatring etter 1.august, selv om det sikkert er 15 år siden noen så noen fugler der.. Tydelig forskjell i hvem som bryter reglene... Kanskje miljøavdelingen hos fylkesmann bør engasjeres?

Dersom du har oppdaget et hull i jakka (ved hempa), ville jeg prøvd lapp og lim, eller sånne som limes på med strykejern. Muligens er jeg litt gnien, men det er noe tilfredsstillende med å fikse ting . Tror Bergans også sender lappesaker om du kontakter dem.

Er nok ikke regnet som trenger igjennom, men damp/svette som ikke går ut. Alle pustende membran jakker må ha god impregnering utenpå så vannet preller av. Dersom vannet ikke preller av, men legger seg som ei hinne på ytterstoffet så fungerer ikke "pusteegenskapene", dsv dampen møter for stor motstand. Da blir det akkurat som ei vanlig tett regnjakke. Å stryke jakka glatter fibrene så vannet får mindre "tak", og det hjelper en del. Min erfaring er at det er vanskelig å få til fabrikkimpregnering igjen, men noen sprayer eller impregneringsmiddel holder en stund.

Ikke helt overbevist , Voile 3-pin Telemark med vidje har dårlig fleks så man må bryte litt ekstra på skoene for å komme dypt i sving. Dessuten er innfestingen leddet så det blir mer ujevnt press på skia når man bøyer seg. For Voile 3-pin Hardwire er jeg enig, men den er mer kjøreorientert. Men enig så klart at det kommer an på smaken

Naturen gir uten tvil avkopling/velvære, men det som er litt artig med slike undersøkelser er at den som leter finner. Ikke lenge siden det ble funnet at trening gir høyere IQ. Jeg tror hjernen er svært mottakelig for impulser, uansett hva det er, så får vi søke hva som gir oss velvære og ikke trykker oss ned. Selv nyter jeg naturen aller best, gjerne med litt aktivitet, så blir det sikkert en fin miks av frigjorte endorfiner og inntrykk.

Nei, ville ikke byttet. Litt bedre fleks med 3-pin, men sliter også merkbart mer på skoen. Mange som får sprekk i sålen der. Jeg har 412 sjøl, må vel nærme seg 15-20 år nå, og liker enkel mulighet får å slakke opp når man går, samt at man kan slenge på tåladder eller feite gamasjer under kalde forhold og bedre styring nedover. Den gang jeg valgte 412 så hadde jeg vanlig Rottefella 3-pin uten kabel, og bytter nok ikke tilbake til 3-pin nei.

Dersom du ikke har sveivet over stein bør stålkantene holde ut levetiden på skia. Brudd på midten eller bak hæl tyder på tretthetsbrudd i kjernen og vil kunne skje dersom kvaliteten eller kjernen er svak/stiv. Jeg har opplevd det 3 ganger, en gang på Peltonen langrennsski brukt mye på skare. Kjernen bestod av skum så det var ett akseptabelt tretthetsbrudd. De to andre gangene på norske fjellski (nevner ikke produsent ) etter moderat bruk (trekjerne). Har da fått nye par etter reklamasjon (dette er noen år siden nå). Ellers kiter jeg en del med lette Dynafit ski (bindinger, sko og ski = 6,8 kg) som man skulle tro ville gi etter, men nå har jeg hatt dem i 6-7 år uten problem. Bare for å illustrere har jeg de siste 3 dagene rundt 30 mil på GPS, så de får mye juling med press, vibrasjoner og fleksing i terreng. Med fjellturer og kiting har de nok gjort 600-700 mil siste åra . Så reklamer og/eller bytt merke!