Robert

Tidangivelsene til Nils bekreftes. Du sier at du håper å få tatt alle utenom Veslesmeden i sommer. Jeg tok Storronden og Veslesmeden på samme dag for et par år siden. Kosetur opp på Storronden og ned igjen til Rondvassbu før lunsj, og deretter rolig tur opp på Veslesmeden etter lunsj. Ikke no stress. Og så blir du ferdig med Rondane også...

Boka er et praktfullt verk, et must for toppsankere og kjærkommen i bokhylla for alle som er glad i norsk natur og natur generelt. Det er mye artig lesing, mye nyttig lesing og mange flotte bilder som kan nytes både med og uten peiskos. Boka er et nyttig verktøy når nye turer skal planlegges, den overflødiggjør nærmest alle andre kilder for informasjon om rutevalg og forhåndsinfo om vanskelighetsgrader. Jeg forutsetter da at man i utgangspunktet i hovedsak er interessert i å nå toppen, og ikke nødvendigvis må klatre den vanskeligste adkomsten. Dersom man er interessert i mer sære adkomstbeskrivelser som de færreste har gått er nok klatreføreren kjekk å ha. Ellers kan den arkiveres for godt. Denne boka skal jeg nyte i svært lang tid fremover. Den skal leses igjen og igjen og etterhvert som jeg sanker topper selv, kan jeg kjenne meg igjen på både bilder og i rutebeskrivelser. Boka anbefales på det varmeste.

Anbefaler deg dessuten å gå andre veien. Kjør bilen opp til Leirvassbu, og gå rundt tverrbytthornet før du begynner å plukke topper. Avslutt med Bukkehø. På denne måten sparer du adskillige høydemetre, ettersom du starter på 1400 moh. Dersom du synes motbakke er sabla artig og nedoverbakke bare er til for å ødelegge knær, kan du kanskje likevel vurdere å starte på Geitsetri. Når du går fra Bukkehø ned mot Geitsetri, forsøk å komme så høyt opp på søre Illåe som mulig, den elva er nesten håpløs å krysse, men er klart enklest jo nærmere du kommer søre Illåbre. Avslutt med en haiketur tilbake til Leirvassbu.

Jeg var på Torfinnsbu for et par år siden, og da kom det på ettermiddagen (rundt 18-19 tiden) to karer som hadde gått hele denne traversen. De hadde riktig kost seg over toppene, men de hadde overnattet på nordre svartdalspiggen. Dermed våknet de uthvilte og klare til hele traversen. Så det skulle være muligheter uten overnatting også. Alt avhenger av tempo og reisefølge. Mine planer for sommeren blir å forsyne seg grådig blant nye topper. Det er mange som står igjen. Særlig må jeg prøve å få tatt en del av de toppene som ligger mellom Gjende og Bygdin. Ellers ville det vært stor stas å få tatt Heillstuguryggen og Svelnosbreen rundt (Morten, er du klar?). Forøvrig har jeg mange topper å beseire i området rundt Olavsbu. Planer har jeg ikke lagt enda, men ønsker har man jo alltids. Vi får se hva sommeren bringer.

Det var da utrolig bittert, Morten. Selv om jeg husker turen vår med et smil (flott tur), er jeg ikke i stand til å huske detaljer som skardybder, avstander, tidsbruk eller slikt. Nå pleier jeg uansett ikke å gå rundt å huske på slike detaljer, er mer opptatt av opplevelsen. Men jeg forstår hvorfor du trenger slike data. Nå er vel kanskje en ny tur opp i området der ikke det aller verste man kan foreta seg en varm sommerdag uansett?

Morten, jeg blir gjerne med deg rundt svelnosbreen til sommeren, så kan vi sjekke vanskelighetsgraden...

Er enig med tidsangivelsen til Nils. Jeg gikk over Kyrkjeoksli via Langvasshøi til Visbretind i august i fjor og brukte mellom 7 og 8 timer tur-retur. Da skal det sies at det var tett tåke i høyden. Bortetter Oksla gikk det uproblematisk, men når jeg skulle de siste metrene opp til Langvasshøi forsvant verden i tåka, og jeg måtte ta meg fram ved hjelp av kompass det siste stykket og hele veien opp til Visbretind. Nå er forsåvidt ikke det noe problem, for det er bare oppoverbakke. Men det er en lumsk bergart i Langvasshøi som gjør at kompasset spinner som en snurrebass. Jeg rota litt rundt der før jeg fant oppstigningen til Visbretind. Returen la jeg ned til Langvatnet, hvoretter jeg fulgte stien tilbake til Leirvassbu. Fin tur som ikke tok altfor lang tid, før bilturen hjem til østlandet.

Det er riktig at øst-toppen er høyest med sine 2366, og at vest-toppen er to meter lavere med sine 2364. Jeg gikk turen i sommer sammen med Morten, og det er klart det er vanskelig å se hvilken av toppene som er høyest bare ved øyemål, men etter hva jeg kan huske satt vi begge med inntrykket av at det nok var høyest på øst-toppen. Og etter hva jeg har forstått på annen litteratur og andre personers målinger, så er det et ubestridt faktum at hovedtoppen på Store Memurutind faktisk er øst-toppen, selv om Spiterstulen arrangerer turer til Store Memurutind og nøyer seg med å gå på vest-toppen! Vi hadde ikke med en skikkelig god høydemåler eller GPS på denne turen, så noen nøyaktig måling ble ikke gjort. Forøvrig anbefales ryggen bort til øst-toppen på det varmeste. En virkelig artig rygg å rusle med enkelte mindre utfordringer. Luftig og fint, periodevis utsatt, men ingen store problemer. Skal være helt uproblematisk å vandre denne uten tau. Og går du ryggen, så får du sannsynligvis enda en 10-meter. Det er ihvertfall Morten og jeg unisont enige om: Store memurutind har tre 10-meters topper. Robert

Espen, Slik jeg har forstått det, legger du opp til å hele strekket på 1 dag. I såfall er det vel ikke nødvendig å gå innom alle hyttene. Jeg foreslår at du går fra Eidsbu til Olavsbu og videre til Langvatnet, og deretter skjærer øst-nordøst og kommer inn på ruta Gjendebu-Spiterstulen gjennom Urdadalen. Dette blir en mer direkte rute tror jeg, og det er mulig å spare litt tid. Men det blir uansett en lang dagstur på DNT-sti, bevares! Robert

Synd du måtte snu, Morten. Jeg er helt sikker på at du hadde tatt denne ryggen uten vanskeligheter i tørre forhold uten snø. Når jeg gikk ryggen fra nord til sør for noen uker siden hadde jeg nær sagt perfekte forhold, og fulgte ryggen omtrent slavisk hele veien. Jeg er vanvittig dårlig på å huske detaljer om turen sånn i ettertid, men jeg husker at det var et brukbart skar ikke lenge etter midt-toppen. Jeg rasket med meg det som var av rapellslynger for å rydde fjellet litt. De som hadde rapellert så ut til å ha rapellert ned mot høyre (vest) for å komme ned i skaret. Akkurat ned til skaret og opp igjen fra skaret videre sørover holdt jeg litt mot venstre og fant en drøss med gode tak. Kunne ikke se behovet for hverken rapellering eller sikring. Jeg synes området var gøyalt og trivelig, men kan forstå at problemer oppstår når det er snø/is - det var forsåvidt noe utsatt. Kommer du tilbake til neste år under gode forhold så kan jeg garantere at du ikke skjønner hvorfor du snudde.

Jeg har alltid med både brød og pålegg, kjeks og sjokolade. De nye Squeeze-flaskene med syltetøy fra Nora er geniale - ikke noe klin og lav vekt. Er jeg på telttur har jeg med Real turmat så det holder. Synes de er gode og blir passe mett hvis jeg spiser brød ved siden av. Julia, jeg trodde jeg hadde overbevist Morten om at det er viktig å spise jevnlig og mye når man er så mye i aktivitet som man er på langtur i fjellet? Enig i at maten ikke alltid smaker, og at det er lettere å ty til sjokolade, men det er viktig å få i seg litt ordentlig mat innimellom. Da blir turen mye lettere - særlig etter at man passererer 10-12 timer. Jeg passer ihvertfall på å stappe i meg mat så fort jeg har sjansen. En liten brødskive med syltetøy eller sjokade, to safari-kjeks og en bit sjokolade, alt sammen skylt ned med friskt og iskaldt fjell-bekk-vann. Da smiler livet atter, og nye topper blir en lek!

Håvard, jeg gikk bukkeholsryggen torsdagen to dager før deg, men jeg gikk motsatt vei. Jeg var også oppom Bukkehøi og ville dessuten ha med Bukkehøi N. Jeg var imidlertid bekymret for Illå-elvene, så jeg droppet Svarttinden, og kløv opp igjen fra Bukkehøi N og sprang ned Tunga istedet. Dermed kom jeg ned mye lengre øst og fikk kort vei til søre illå-bre hvor elva kunne krysses. Nå gadd jeg riktignok ikke å gå helt opp til breen likevel, og tok sjansen på en dristig "Mike Powell". Med ryggsekken på ryggen klarte jeg ikke 8,95 meter, men det kan ikke ha vært langt unna. Jeg var ganske skjelven før hoppet, men siden det gikk bra klarte jeg ikke la være å glise hele veien hjem. Hvordan taklet du elvene dersom du gikk ned Svarttinden? Måtte du helt opp til breen? Robert

Statens kartverk har laget gode kart i 1:50000 over nordmarka. De har selvfølgelig laget både sommer-kart og vinter-kart for å tyne mest mulig ut av kundene, men du er kanskje mest opptatt av vinterkartet? Sjekk http://www.statkart.no/IPS/?module=SKWebshop;action=ProductView.publicOpen;id=4730;template=webshop;productgroup_id=18 Bør dekke behovet!

Jeg har også tenkt å ta brekurs til sommeren og gleder meg til det. Men jeg har også et par spørsmål i denne forbindelse. Hva slags utstyr er det helt påkrevet å ha med på kurset, og ettersom utstyret uansett vil komme til å bli brukt etterpå; hva er det uansett gunstig å skaffe seg før selve kurset? Et annet spørsmål er når på sommeren det er best å ta selve kurset. Jeg kunne tenke meg å ta kurset så tidlig som mulig, slik at jeg har hele sommeren å bruke mine nyervervede kunnskaper til toppturer over bre. Men det jo klart at breen er helt annerledes i juni enn i august - særlig hvis sommeren blir like varm som den har vært de siste årene. De av dere som har greie på dette: når anbefaler dere å ta kurset, og hvorfor?

Jeg synes Push har mange gode poenger. Nå som sommeren er over og vi sitter neddynget i arbeid er det nærliggende å begynne å fable om hvor deilig det hadde vært og bare latt alle forpliktelser seile sin egen sjø og leve bekymringsløst i ødemarka. Men tar man skrittet fullt ut så er plutselig hverdagen at man ikke treffer andre folk, at man er helt overlatt til elementene og at det er dårlig tilgang på Grandiosaer. Da vil man kanskje begynne å fable om hvor deilig det hadde vært å bo i byen med de bekvemmeligheter som følger med det. Alt med måte er et fornuftig ordtak, jeg tror vi har godt av variasjon og at å emigrere til Jotunheimens daler også kan bli for ensporet. Jeg er glad vi har fire årstider i dette landet som alle har sin sjarm. Jeg tror grunnen til at mange av oss gleder seg så hemningsløst til sommeren kommer er fordi de synes vinteren er så lang og kald, og at man ikke kan gjøre de samme aktiviteter på de samme premisser hele året. Hadde vi derimot ikke hatt vinter men sommer hele året, da hadde vi heller ikke hatt noe å glede oss til. Jeg mener også å lese mellom linjene i innleggene til Tom at han heller ikke er særlig begeistret for vinteren. Hva tenker du da om å oppholde deg et helt år midt i fjellheimen. Der er det både kaldere og mer snø enn hjemme på trygge østlandet. Gresset er ikke alltid grønnere på andre siden av gjerdet, men det må man først gå over gjerdet for å finne ut. Det bør være mulig for mange av oss å forlenge sommeren litt, hvis man strukterer studiene eller forhandler litt med arbeidsgiver. På den måten kan man kanskje klare 3-4 måneder sommerferie. Tilbring all den tiden i Jotunheimen først, så kan man etterpå vurdere om dette egentlig var noe for deg. Men det er klart: Tanken på å bare dra er svært besnærende!

Hvilken som er aller best kan jeg nok ikke svare på, men jeg har selv positive erfaringer med Bergans Trollhetta. Den er på 90l, og er svært god å ha på ryggen (synes jeg som er 192 cm). Det beste med denne sekken er imidlertid "koffertløsningen", altså at den har en glidelås på hver side som gjør at du kan felle ned hele langsiden av sekken. På denne måten kan du komme til alt du har i sekken, og det åpner for et helt annet system enn du har hvis du stapper alt inn fra toppåpningen.

Jeg har alltid også kompasset kjekt plassert i et rom i sekken. Det er sjelden man får bruk for det, men når det først skjer så er det maks hat at kompasset ligger hjemme i skuffen. Jeg har fått bruk for kompasset to ganger på sommerstid. En gang i Tafjord når vi skulle gå fra Danskehytta til Grotli og bestemte oss for å følge toppen av fjellkammen istedet for merka løype. Tåka kom og vi surra rundt i ring til vi endelig kom ned på stien igjen. Da hadde vi skrådd såpass mye til venstre at vi faktisk fulgte T-løypa i retning tilbake mot Danskehytta et stykke før vi oppdaget hva som var i ferd med å skje. Den andre gangen var nå i sommer og vi gikk fra Heimste Lundadalssæter over Hestdalshøgdi til Trulsbu i tjukk graut. Hadde vært hjelpeløse uten kompass. Enig med Tom at kompass sjelden er nødvendig, og tviler ikke på at man kan klare alle 2000 metere uten kompass. Men jeg vil ikke vedde helsa på det. Kommer tåka og/eller snøen og man ikke har kompass så kan man få et problem...

For meg er det nærmest uaktuelt å kun beholde fotosamlingen digitalt - de bildene som betyr noe må inn i fotoalbum. Vanskelig å konkurrere med kosen som følger med å bla i fotoalbum og mimre tilbake til svunne tider. Det vil derfor være viktig for meg å kunne skrive ut bildene på printer, evt få de fremkalt med høy kvalitet. Fordelen er jo at man kan se igjennom bildene på pcen før man bestemmer hvilke man ønsker å fremkalle - det vil redusere prisen på fremkallingen, som medfører at man kan betale desto mer for høyere kvalitet pr bilde. Jeg har en kompis som har et speilrefleks digitalkamera av høy kvalitet, og bildekvaliteten på skjermen er av svært høy klasse. Men hvordan dette blir når det kommer ut på papir vet jeg ikke - det har vi ikke undersøkt. Kameraet hans er tungt som fy, og han bruker dessuten både en zoomlinse og en telelinse. Det blir vel som Morten så treffende sier, man må velge mellom lav vekt og høy kvalitet og prioritere det viktigste. Det blir vel først skummelt når man prioriterer tungt kamera foran sikkerhetsutstyr som man "kanskje/helst ikke får bruk for". Jeg har hørt om det nye Canon-kameraet, kjøper jeg det kan jeg fortsatt bruke de linsene jeg har, men kamerahuset er nok betydelig tyngre enn det jeg har. Det er likevel fristende...

I går fikk jeg endelig hentet årets feriebilder etter fremkallingen så nå blir det noen trivelige kvelder med arkivering og skriving i fotoalbumet. Men etter å ha svidd av over 2 laken på film og fremkalling på årets bilder, har jeg oppført et godt digitalkamera på årets ønskeliste til jul. Selv synes jeg fotografering er en viktig del av en tur, både for å "dokumentere" hvor man har vært, samtidig som det bringer gode minner på banen i ettertid. Etterhvert har også utstyret økt noe i omfang. De første årene var vekt alfa og omega, så da var et lite kompaktkamera tingen. Men kvaliteten på bildene var aldri i nærheten av virkeligheten, så jeg gikk til innkjøp av et ålreit speilreflekskamera for å få bedre bilder. Dette går selvfølgelig på bekostning av vekten - jeg har stort sett altfor mye vekt i sekken, og min erfaring er at det er veldig lett å pakke tungt, og jeg har veldig tungt for å pakke lett! Nå står altså digitalkamera på innkjøpslisten, men jeg er noe bekymret for at vekten da vil øke ytterligere - har erfaring med at gode digitalkameraer veier deretter. Jeg har sett folk i fjellet som drasser rundt på feite telelinser og faktisk også enkelte som drar rundt på stativ - da riktignok ikke på toppturer. Er fotografering en viktig del av turen for dere, eller har dere fotografisk hukommelse så bilder er unødvendig? Dersom dere tar bilder, hva slags utstyr drar dere rundt på? Evt tips til hvordan man kan ta gode bilder med godt utstyr uten å gå skuldra av seg. Selv vurderer jeg helium-innlegg i sekken, evt en ballongløsning!

Enkelte topper krever at man er flere, og for meg som alltid går alene kunne det være interessant å bli "taua" over de verste toppene. Jeg blir helt sikkert med hvis noen vil ha meg med! Interessant for øvrig å se hvordan nesten hver eneste diskusjon på dette forumet har en tendens til å spore fullstendig av. Ofte helt umulig å gå rett til siste innlegg hvis man ikke har lest de eldre først! Men det blir jo artige diskusjoner av sånt, da!

1. Robert, 28 år, revisor i Oslo 2. Min første topp var Galdhøpiggen i 1998 (egentlig var det vel Svelnosi, siden jeg gikk fra Spiterstulen). Praktfull tur siste helgen i august i skyfritt og vindstille. 3. Jeg har nå etter sommerens turer nådd nesten 50, ifølge Røines liste. Kommer nok til å operere med den til det meste er tatt, så får jeg begynne å kikke på andres lister over "uoffisielle" topper. Trolig har jeg sikkert vært på flere av de også når alle de andre er tatt, hvis jeg følger ryggene... 4. Fineste turen så langt må nok være traversen over Tverrbotntindene fra vest mot øst inklusive Tverrbytthornet i sommer. Praktfullt vær og kroppen fungerte optimalt. Når det er fint vær kan det ofte være disig i horisonten. Ikke denne dagen, det var greit å se rondane, dovrefjell og lodalskåpa, for ikke å snakke om alle tindene i Jotunheimen. 5. Hvorfor samle? Godt spørsmål. Det blir vel kanskje en besettelse etter hvert. Konkurranseinstinktet lenge leve. Dersom jeg ikke samler så vil jeg kanskje gå glipp av en masse høydepunkter - jeg tenker som så at dersom jeg har en liste å gå etter, så vil denne "tvinge" meg opp på topper jeg kanskje ikke hadde gått til ellers. Vanskelig å svare på, men det er kanskje ikke noe fornuftig svar på dette? 6. Jeg hadde ca 14 topper før denne sommeren, og da alle "folketopper" som Galdhøpiggen og Rondeslottet. Jeg har vært noenlunde aktiv i sommer, og regner med å drive opp progresjonen de kommende sesonger etter at jeg virkelig har oppdaget gleden ved toppturer. De to største hindre må være total mangel på bekjente som bedriver lignende aktiviteter, samt at taubruk så langt har vært uaktuelt. Dette har hindret meg i å bruke breer, samt at topper som krever sikring er utenfor rekkevidde. Regner imidlertid med å ta et brekurs til sommeren, og da trenger jeg bare noen likesinnede kompiser før alle hindre er overvunnet... 7. Etter å ha gått på DNT-merka løyper i noen år har jeg fått sett mye av dalene, og også noen topper. Det var imidlertid ingen som helst tvil om at det var toppene som var høydepunktet (i dobbelt forstand). Selv om turene i dalene gav mye glede, så var smilet alltid dobbelt så stort når jeg nådde en topp og fikk virkelig flott utsikt. Så: for å redusere antall "transportetapper" og øke antall "høydepunkter", så kombinerte jeg i årets sommerferie merka turer med dagsturer til topper. Dette har gitt meg mitt livs mest givende sommer så langt. Dette kommer jeg til å fortsette med så lenge helsa holder...

Galdhøpiggen tidlig september 1998 i skyfritt og vindstille. Ikke rart man blir bitt av basillen. Visbretind er hittil siste i august i år.

Sagtinden fra sør er relativt uproblematisk. Det er enkelte hammere og søkk som du må omgå ned i vest, men den bør ikke by på de største problemene. Vær oppmerksom på at det er en del løs stein i området. Jeg var der i juni, men det var snøfritt da, og jeg kan ikke tro det er noe annerledes nå... God tur!

Kanskje noe sent besvart, men likevel... Jeg gikk hele ryggen med Tverrbotn-tindene inkl Hornet og kikket bort på veggen mellom Bukkeholstindene og Tverrbytnet, og da så det helt håpløst ut (bratt, vått og skummelt). Men dagen etter, når jeg gikk Bukkeholstindene var det adskillig greiere enn jeg hadde trodd. Jeg gikk opp til toppen SØ (2058), deretter opp til Store BHT, og fortsatte ryggen om M1 og M2, for deretter å gå ned til Tverrbytnet. Jeg fulgte ryggen fra M2 rett sørover til du kommer til et lite vann i brekanten. Deretter kan du gå øst-sør-øst mot den ryggen som kommer ned fra Store BHT, og enkelt ned til Tverrbytnet. Opp er tilsvarende enkelt. Det kan nok ligge en del snø i området som kan være glatt tidlig på sesongen, men i august var det problemfritt. Enkelte sva, men svært godt feste gjorde turen til en fornøyelse. Den ser altså mye verre ut enn den er. Lykke til (neste år?)