Robert

Soleiebotntindene, 24.7.08 Etter vår (Erik og meg) 19-timers tur over Midtmaradalstindene dagen før, gjorde det godt med en god natt på Turtagrø med soving til åtte. Jeg tok det bevisst med ro, og hadde bestemt meg for en kosetur over Soleiebotntindene i dag. Jeg kjørte til vanlig startpunkt på parkeringsplassen ved bekken. Der sto det bare et par biler, overraskende ettersom jeg først kom i gang med turen så sent som kvart på ti på morgenen. Tydelig at flere har tatt livet med ro, ettersom været var helt strålende klart. Det var helt skyfritt, bekken klukket behagelig og alt lå til rette for en nydelig dag. Dagens turmål var også innen synsrekkevidde. Det må jeg innrømme at jeg har litt sansen for; kort anmarsj og retur. Ikke noe dikkedarer, bare rett inn i fjellet fra første steg. Dette skulle bli en riktig så fin dag, tenkte jeg. Jeg la i vei i et pent og pyntelig tempo. Ikke noe stress i dag, nei. Dessuten var beina passe gummistrikk etter gårsdagens etappe. Rutevalget her i begynnelsen er planke. Fjellet er synlig hele veien, og det er bare å gå nærmest rett på ryggen mot toppen. Jeg fulgte et par snøfelter oppover. Alltid gunstig med litt snøfelter å hvile beina i. Særlig nedoverbakke, naturligvis. Men oppover kan det også være greit, om snøen er av rette konsistens. I dag var den fin å gå på. I hvert fall stort sett. For på veien opp hadde moder natur laget en lumsk felle for meg. Mot slutten av et av de større snøfeltene tråkket jeg gjennom en smelterand inntil en kvass stein. Steinen var godt skjult under et tynt snølag, men steinen var kvass nok. Venstre leggen pådro seg et akkurat passe dypt hakk/kutt og blodet sildret. Hadde nok vært på sin plass med en snelle med litt hyssing og en nål der og da, for kuttet var dypt. Men, i kampen for toppene må man regne med litt svinn. Leggen ble dobbelt så stor, men plaget meg ikke nevneverdig. Derfor skrittet jeg videre lett til sinns. Etter en snau time begynte jeg på selve ryggen opp. Der traff jeg et par som akte seg nedover. Hun hadde fått nok av kombinasjonen bratt motbakke og løs grus, men han ville helt til topps. Etter litt intern utveksling av godord ble de enige om at hun tok frem nisten og solbrillene, mens han ble med meg til hovedtoppen. Bare hyggelig det. Så fikk jeg selskap opp motbakkene. For øvrig ikke mye å si om dem. Det går jevnt oppover, tråkket er tydelig, og det er umulig å gå feil i slikt vær. Ca kl 12 var vi toppen. Der ble det tid til matpakke, sjokolade og en del fotos. Utsikten fra Store Soleiebotntind er upåklagelig. Hurrungane tårner på alle kanter, men jeg må innrømme at jeg kikket ekstra mye i retning Kong Austanbotntind. For et lekkert fjell! Dessuten var jo veien videre mot Nordre Soleiebotntind interessant. Det skulle jo være dagens lille crux, med noen småutfordringer. Blir spennende å se nærmere på hva Nordre har å by på, ja. Etter en behagelig pause, begynte jeg på turen mot Nordre. Jeg hadde ikke gjort veldig mange forberedelser, men en ting hadde jeg fått med meg: ”Hold venstre”. Altså ligger løsningen på venstre siden! Akkurat hvor jeg skulle til venstre, hvor lenge eller hvor langt jeg skulle til venstre ante jeg ikke. Men det ordner seg sikkert. Etter hvert som jeg tuslet ut på ryggen mot Nordre ble det klart at å holde venstre var et godt tips. Høyre var nemlig rett ned. Altså et tips jeg skulle klart å regne ut selv. På veien ned til det dypeste skaret mellom Store og Nordre var utfordringen egentlig bare en bratt snøflanke. Ikke altfor fristende å sette utfor der, tenkte jeg. Ikke hadde jeg stegjern, ikke hadde jeg øks, og dersom konsistensen på snøen her i skyggen er bare isen, så raser jeg lukt ned i avgrunnen langt der nede. Altså traverserte jeg ca 20-25 høydemetere ned i siden før jeg forserte snøbakken på et smalt sted. Alle trinnene ble sparket dypt inn i snøen og jeg følte meg ganske trygg på at det skulle gå bra. Dermed nådde jeg skaret, og det var på tide med litt klyving. Før snøbakken hadde jeg studert selve topp-krona litt, og jeg plukket ut noe jeg mente måtte være det enkleste rutevalget. Litt ut til venstre (kanskje det var her tipset gjaldt?) og deretter oppover noen hyllegallerier opp til ryggen igjen. Vel oppe på ryggen burde det være henda i lomma til varden. Hvis ikke det var meningen at man skulle traversere helt rundt topp-krona ut mot Lauvnostinden og ta toppen fra den siden, da? Men nede i sida så jeg tre staute karer som var i ferd med å forsere høydemetere på vei opp mot skaret. De hadde gått over Lauvnostinden og skulle til Nordre, og hadde tatt peiling på skaret. Altså var hyllegalleriene mine alternativ numero uno. Det viste seg at hyllene var brede og fine, takene var mange og utfordringene små. Igjen hadde det vist seg at utfordringer på avstand løser seg glatt opp når man kommer innpå og får kikket litt nærmere på dem. Nordre Soleiebotntind ble nådd ca 40 minutter etter at jeg startet på traversen ut, og det inkluderte litt rekognosering og litt drikking. Returen ble gjort unna på ca 30 minutter. Og det inkluderer en liten pratepause med turlaget til Atomsilda og hans to kumpaner, Askogvoll og Odd Arne, samt en liten fotopause. Vel tilbake på Store var det liten vits i å sitte og henge. Ruta videre inkluderer de to sørtoppene. Her hadde jeg også plukket opp et lite tips; gå lengre ned enn du først har lyst til, samt gjør en slags sigdformet bue nede i sida for å finne beste rutevalg mot S1. Nedgangen er vardet. Jeg tuslet nedover med humøret på topp, stadig begeistret over det praktfulle været og alle de hyggelige menneskene jeg treffer på fjellet. Mens jeg ruslet i ura begynte jeg å spekulere i hvilket ord som best beskriver opplevelsene ved slike toppturer. ”Glede”? ”Begeistring”? Jeg husker ikke alle ordene som dukket opp, og jeg ble avbrutt av at vardene begynte og det var dags for bratt nedoverbakke. Vardene var spredd og selv om jeg fant selve nedfarten, rotet jeg brukbart nede i sida der. Det ble bratt, det ble vått og det ble løst. Det var aldri ”risikabelt”, men det var kanskje unødvendig klønete og keitete. Uansett kom jeg ned til snøen i skaret. Der traverserte jeg ca 20 høydemetere opp, før jeg fant en brukbar landingsplass i ryggen til S1. Her ble det morsom klyving opp igjen til toppen. Jeg tenkte med meg selv at jeg umulig kan ha funnet gunstigste vei her, men det var nå greit lell. Traversen mot S2 var en helt grei transportetappe. Et skar eller to og kanskje en hammer, men alle småutfordringer ble enkelt omgått 10-15 meter mot høyre. Her må parolen være ”trekk mot Kong Austanbotntind”. Det må være en grei leveregel. På vei mot S2 traff jeg et nytt turlag. Her var det fire damer på tur med en kar. Jeg mistenker at karen var turleder eller guide og at damene var en fjellvant gjeng med venninner som hadde lyst til å gå runden med Soleiebotntinder uten å gå hovedveien. De gikk derfor opp Berdalsbreen og startet med S2, og hadde planer om å avslutte med Nordre og Lauvnostinden. Og det er jo et artig rutevalg! Returen til Store ble lagt der hovedfartsåren går. Det var helt klart lettere å finne hovedveien når jeg gikk andre veien. Det viste seg at jeg hadde gått litt for langt ned i snøbakken og gjort en for stor sigdformet bevegelse. Anyways; årna sæ lell. Gadd ikke legge returen oppom Store igjen. Gikk heller en liten runde i sørsida på toppen der jeg holdt høyden til jeg var tilbake på hovedruta ned igjen. Deretter var det bare å sleppe seg ned bakkene tilbake mot bilen. Trikset er å utnytte alle snøbakkene som finnes. Dermed skånes knær og andre utsatte kroppsdeler. Ikke tråkka jeg gjennom snøen på vei ned heller. Dermed slapp jeg unna med bare noen småsår i tillegg til ”The great big leg-buster” som hadde medført at jeg nå hadde koagulert blod i svære klumper på hele leggen. Litt ergerlig, men samtidig måtte jeg innrømme at det jo var en smule macho. Men leggen ble vasket sammen med resten av kroppen i et forfriskende bad i bekken ved bilen. I løpet av de seks timer og femti som jeg hadde benyttet på turen, var det rukket å bli en hel haug med biler parkert, både på plassen og oppover veien på begge sider. Alt i alt en praktfull dag, fire nye topper i bagasjen, og en opplevelse rikere. Men jeg ble ikke noe klokere på det ene ordet som definerer opplevelsen ved fjellturer. Det må jeg tenke mer på ved neste anledning…

Et par snapshots til.

Etter en god natts søvn og en dugelig frokost på Leirvassbu, var vi klare for kosetur til Østre Rauddalstinden. Dagens tur ble forkortet en del etter gårsdagens strabaser i Hurrungane. Kreftene var færre enn forhåpningene, så med litt kartkikking og diskusjon med Morten i peisestua på lørdagskvelden, ble vi enige om å begrense oss til én Rauddalstind. Egentlig ville jeg gjerne ha alle tre i slengen, men den turen er betydelig lengre, og med min form om dagen ville det blitt tøft. Dessuten var det fristende å komme hjem til sivilisasjonen igjen før natta også. Et stort smil om munnen til Morten, var ikke han imot med en kosetur! Så da ble det god frokost og sen avmarsj i dag også. Kvart på ni viste uret når vi startet dagen. Først med feller i noen hundre metre, så tok vi av fellene og gled nedover gravdalen mot inngangen til Simledalen. Snøen såpass tidlig på dagen var hard og fin og føret var skarpt, så uten feller eller smøring av noe slag gled vi pent nedover. Et veldig nøye utvalgt spor for å holde høyden mest mulig hele veien ble valgt, så sporene våre krysset ”hovedsporet” adskillige ganger på veien nedover mot Simledalen. Været var igjen knall, med bare slørskyer til å dekorere himmelen. På vei nedover Gravdalen møter vi dagens første praktskue; utsikten mot Gjertvasstinden, Styggedalsryggen og Skagastølsryggen. Den veggen med fjell er flott fra omtrent hvor som helst, bare du ser dem! Vi runder etter hvert rundt Høgvaglhøi og får øye på Store og Vestre Rauddalstind. Flotte og mektige fjell det også. De skal få besøk en annen gang. Vi rundet Høgvaglhøi akkurat passe høyt, ca rundt 1.350 moh slik at vi kunne nyte et visst fall også inn i Simledalen før fellene kom på igjen. Et lite stykke inne i Simledalen ble det en liten stans for påsetting av feller, litt fotografering, sjokolade og drikke. På kosetur overlates ingenting til tilfeldighetene. Termosen og kjeksen var derfor også fremme. Dagens turmål viste seg fra en av sine bedre sider, toppkrona og alt omkring badet i sol, men den nordvestre fjellsiden var skyggelagt – naturlig nok på denne tiden av døgnet. Vi stakk ut kursen mot ca en halv km øst for 1743 på ryggen mellom østre og Store. Der var det en liten stein som stakk opp. Et mørkt punkt i alt det hvite – et perfekt siktepunkt. Ikke altfor bratt heller. Planke! Vi krysset på høyre siden av en bred men ikke altfor høy fjellvegg. Ruta var enkel å stikke ut og samtidig relativt perfekt. Ved to anledninger fikk vi riktignok mindre nedoverbakker. Vi var skjønt enige om at fall i høydemetrene var mindre gunstig, ettersom høydemetrene må vinnes tilbake igjen. Men fall på inntil 10 meter er jammen relativt uproblematisk! Mens vi vant høydemetrene på vei opp mot ryggen, kom et relativt forræderisk skylag og la seg over himmelranda. Forræderisk fordi man ikke lenger merket at sola tar. Men den tar. Og tar. Og gir lite igjen. Snaut halv tolv kom vi opp på ryggen. Rygger er alltid stas. Følelsen av å gå på toppen av verden er uslåelig, og med utsikt til begge sider har man alltid oversikt. Dessuten er det visst så trygt å gå på rygger, har jeg hørt! Jeg liker meg der! Her oppe dukket Mjølkedalstinden opp i den umiddelbare nærhet, litt lengre sørvest Uranostinden og den karakteristiske Sagi, og enda lengre vest kongene i Hurrungane. Fra denne vinkelen blir det dessuten enkelt å skille klinten fra hveten, kongene fra prinsene osv. Blant tindene i sør-vest er det liten tvil om hvor dominerende styggedalsryggen egentlig er. Så stikker Austanbotntind med sin pyramideform og Ringstind med sin hvite rygg opp noen hederlige forsøk på å hevde seg. Veien videre østover er relativt grei, så etter noen raske bilder tok vi fatt på bakken oppover mot 1930. Vi (i hvert fall jeg) kjente motene litt i bena, men det meste gikk ganske greit i dag. Drøyt tolv satte vi oss godt til rette med matpakka. Skiene ble tatt av, resten av metrene til topps skulle forseres til fots. Morten erindret sist han var her, da var det et punkt som var en smule psykisk. Ingenting avansert, men en liten mindre utfordring kunne vi vente oss. Stas tenkte jeg, som trives bedre med litt morsom klyving enn i tunge lange motbakker med ski på beina. Rygger er flotte greier, men kan du by på litt klyveklatring attpå, da er jeg ikke sen å be! Morten fornektet seg ikke, og matpakka lå igjen på Leirvassbu. Jeg hadde pakket nok mat til å holde liv i en liten tropp, så jeg bød på min. Tror kanskje Morten setter pris på annet pålegg enn meg, men en blings eller to truet han nå ned. Litt sjokolade på toppen, så blir magen blid og fornøyd. Og humøret med! Etter en god pause tok vi fatt på siste etappe opp til toppen. Morten med staver, jeg med isøks. Cruxet ble raskt nådd, der satte Morten igjen stavene. Han hadde trukket ut til venstre forrige gang. Selv syntes jeg det så ut som en grei oppgang nesten rett på, et lite snev mot høyre. Det var riktignok et ganske høyt trinn, men med brukbare tak gikk det kurant å trekke seg opp de tre høydemetrene cruxet besto av. Morten har bittelitt kortere ben enn meg og nådde ikke trinnet med beina. Løsningen ble å dra seg opp etter armene, tidvis ake seg frem på magen. Stilfullt, elegant og effektivt. En god tinderangler vet å bruke alle kroppens kroppsdeler! Det vet jo alle! Fem over ett var toppen nådd. En lekker konstruksjon av treplanker og vaiere viste at statens landmålere har vært på besøk også. Er det virkelig nødvendig å etterlate en masse skrammel bare for å vise at punktet er målt opp? Jeg har målt punktet selv, men jeg tok med all søpla mi ned igjen! Det får bli en annen diskusjon. Utsikten var herlig nok til å forsvare turen opp. Rauddalsegga sto i mot kvass og steil i sørøst, i nord ligger Bukkehø med sin loddrette vegg mot Ymelstind og ryggen via Storjuvtinden mot Galdhøpiggen. Rett vest ser jeg ryggen jeg har bestemt meg for å utsette, ryggen mot Store og Vestre, og enda lengre sørvest ligger godbitene i Hurrungane. Mye pent å se på her. Hugh Heffner, ta deg en bolle! Det var klart for retur. Nedoverbakker er normalt ganske mye enklere enn oppoverbakker. Bortsett fra i steinur hvis man har kranglete knær, eller i snø hvis man ikke kan stå telemark. Jeg kvalifiserer i begge kategorier. Derfor er nedoverbakker så som så. Man har ikke engang høydepunktet å glede seg til, for det ligger bak en. Men spaserturen ned til skiene gikk greit. I dag skulle jeg forsøke meg på en retur uten feller. Vi bestemte oss for korteste ruta, nemlig ned breen vest for Østre Rauddalstind, krysse Simledalsbandet og ta oss opp i veggen mellom Vestre og Midtre Høgvagltinden. Deretter ned Høgvaglbreen og straka vegen til Leirvassbu. Ned breen gikk overraskene fint. GPSen viser at jeg brukte ni svinger på hele nedoverbakken. Det kan høres ut som noe Lasse Kjus eller Bode Miller hadde vært stolt av, men jeg kjørte omtrent så langt fra rett ned som det er mulig å komme. På tvers i hele breens bredde. Full stans, og med stavene godt plantet snudde jeg kroppen 250 grader rundt – altså en rotasjon i retning oppover – før jeg slapp meg løs i neste vågale ak. Trygt og godt. Vel nede pustet vi lettet ut, tok på fellene igjen og avanserte oppover igjen. I sørvestsiden til Høgvalgtinden hadde det gått adskillige småras, så ruta vår var spekket med små snøhauger og klumper av en viss størrelse. Nesten som å gå i storstenet ut med ski på beina. Mellom rasene var det middels bratt, og snøen var begynt å bli ganske så råtten. Vi tråkket ikke mye igjennom, men i stedet var det nødvendig med veldig kanting av skiene for å unngå utgliding. Ingen fatal utgliding – på ingen måte. Men en utgliding som ville medføre at høydemetrene måtte gjenvinnes. Og det skal man ikke kimse av! Noen pustepauser måtte til, men vi nådde bandet greit. Så var det igjen av med fellene, og nå skulle de ikke på igjen. Ca kl 15 så vi døden i hvitøyet og kastet oss ut på Høgvaglbreen. I noenlunde samme elegante stil avanserte vi nedover breen høydemeter for høydemeter. Jeg dristet meg til og med på noe som for svært uinnvidde kan minne om en sving eller to. Denne breen var langt fra så bratt som dagens første, så her slapp jeg virkelig løs! Etter hvert var det slutt på breen, og vi fortsatte ned mot Leirvassbu - igjen desperat etter å holde høyden for å spare de siste kreftene. Vi skulle tross alt fortsette lenger enn Leirvassbu. Den nådde vi ca kvart på fire, og etter en velkomsthilsen fra Julia og Linn Therese, samt en mindre ompakking for mitt vedkommende, og en større ompakking for Morten (som inkluderte bruk av pulk og to enorme sekker med alskens fotoutstyr og annet nødvendig stæsj) tok vi fatt på de siste 8 km ned Leirdalen til bilen. Ingen scooter-haik nedover - det får være grenser! Høydemetrene er relativt jevnt fordelt, så med unntak av to hederlige nedoverbakker, er det egentlig ganske flatt nedover mot bilen, som sto parkert litt ovenfor der Illåe krysser veien og renner inn i Leira. Vel, flatt og flatt; hadde jeg gått andre veien hadde jeg sikkert merka motbakkene. Men det var i alle fall adskillige stavtak og en del skøyting før bilen ble nådd ca kvart på fem. Riktig en kosetur. Noen ganger kan kampen for kryssene bli ganske ambisiøs – nesten litt for mye av det gode. Da er det viktig å unne seg masse kos på tur. Selv om turen er kos i seg selv, er det også lurt med litt kos i sekken. I dag ble det mye kos. Etter en lang dag i sola og et nesten vindstille vær, fikk ansiktet seg en trøkk seksten. Jeg la på lag på lag med aftersun i bilen hele veien hjem til Oslo, og har i tiden etter turen gjennomgått et mindre ham-skifte. Jeg trøster meg med at huden i ansiktet nå er splitter ny og klar for nye utfordringer.

Endelig var helgen for årets vårskitur kommet. En travel jobb og et travelt familieliv begrenser antall muligheter for fjellturer, så jeg nøyer meg med en vårskitur-helg i året. Den ble i år satt til 1. mai helga, så jeg hadde gledet meg i to måneder før tiden endelig var kommet. Planen var to turdager, og med fire dager til rådighet (1-4 mai), valgte vi de to beste – som i år falt på 3. og 4. mai. Turfølget mitt første dagen var Anders, en god kollega, og praktisk nok har de også til rådighet et flott overnattingssted i Luster (se www.nesgard.no). Vi innkvarterte oss der fredag kveld og diskuterte start-tidspunkt. Jeg lobbyet for tidlig start, ville aller helst startet å gå mellom seks og syv, da jeg i utgangspunktet hadde ambisiøse planer. Men Anders og Stein, Anders’ kamerat fra Bergen var innstilt på en kosetur og kunne tenke seg å strekke seg litt lengre i senga. Som kompromiss våknet vi ved sju-tiden, med resultat at jeg først var i bindingene kvart på ni. Sen start, men det får gå! Bra med folk på Turtagrø, da det kryr med folk som skal rusle opp Dyrhaugsryggen og styrte ned igjen så fort som mulig. Dem om det, jeg foretrekker å unngå startnummer! Men for all del; det var nok av folk som skulle på Ringstind også, trolig flere hundre – et kvalifisert anslag uten at jeg kan si at jeg har gjort en opptelling av folkemengden. Anders startet bak meg, han måtte avklare litt turvalg med Stein, så da ruslet jeg pent innover på egen hånd. Vi måtte gå fra Turtagrø. Håpet var å kunne kjøre bilen helt inn i Ringsbotn, men der var det ikke måket enda. Altså fikk jeg ytterligere noen høydemetre i bena og en forsinkelse som ikke var planlagt. Allerede da så den opprinnelige planen om tre ringstinder og Stølsmaradalstinden ut til å falle i fisk. ”Vi gjør det beste ut av det” tenkte jeg, mens jeg spankulerte i jevnt driv innover Ringsbotn. Ikke galt å være på tur i slikt vær. Lett skydrev, men mye blåfarge på himmelen, og været var lovet bedre utover dagen. Kos! Området ble studert nøye mens jeg avanserte innover mot Ringsbreen, i dette området der jeg aldri har vært før. Flanken i forkant av Midtre Ringstind ble veiet og målt opp og ned. Så bratt ut, men sporene går jo der, så da må det være greit. Nordre Soleiebotntind kikket jeg også mye på, artig liten krabat som må besøkes om ikke altfor lenge. Et riktig så trivelig turmål må det være. Men Ringstind først. Avskrekkende fra denne kanten, men jeg vet jo at den er mildere fra skaret mot Midtre. Ingen grunn til å være avstandspessimist enda. Men nedkjøringen? Jeg skal jo ned igjen også! En ting av gangen. Først opp. Ned kommer man alltids! Mens jeg rusler ufortrødent innover Ringsbotn, buldrer det jevnt i siden mot Soleiebotntind. Etter hvert som sola begynner å ta, raser snø og grus nedover fjellsida. Etter hvert når jeg bratta som tar meg fra Ringsbotn og opp på breen. Jevne moter er greit for meg, men når motbakken overstiger en viss vinkel så svartner det fullstendig. Fokus går fra målet om tinden til målet om de neste 15 metrene. Hjelpe og trøste for en slitsom motbakke. Etter adskillige pustepauser når jeg endelig Ringsbreen. Men da har også Anders tatt meg igjen. Han forserte motbakken som om den var svakt hellende. Formen er visst bedrøvelig. Men jeg trøster meg med at slikt slit gir bedre form til neste gang. Neste gang, ja. Da tar jeg ham. Men ikke i dag. Det får bli en annen gang! Vel oppe på Ringsbreen kan ruta studeres nøyere. Midtre og Store Ringstind er mektige herfra. Et attråverdig turmål. Tilgjengelige fra den rette siden, håpløst umulige fra feil side. Riktig så lekre er disse fjellene. Og så setter jeg pris på å være på Ringsbreen igjen. Selv om pusten går som en hval. Motbakken opp til flanken til Midtre går lettere. Kanskje er det fordi turmålet er innen rekkevidde? Kanskje er det fordi jeg har spist litt? Uansett går det jevnt opp til Ringsskar. Hvilken topp skal vi begynne med, tro? Store er jo godbiten. Fristende å begynne på, men kanskje det er best å avslutte med desserten? Ved foten av Midtre er det folk også. Er det noe kjent med de? ”Erik”? En arm i været! Rekkefølgen er bestemt. Det blir Midtre først. Kjentfolk, jo! Mens vi håndhilser, utveksler gode skussmål og kommentarer om vær, føre, utsikt og livet generelt, tykner det litt til der over oss. Typisk! Godvær hele veien til topps så kroppen blir overopphetet i motbakkene. Og når endelig utsikten skal nytes, forsvinner den! Ikke noe å gjøre med det. Utgjort, javel. Men til topps skal vi. Så vi begir oss i kamp med bratta opp til Midtre. Ski og sekker får stå igjen i skaret. Bare fotoapparatet får bli med opp. Vi plukker ut en rute som virker noenlunde farbar. Godt med snø, så med stegjern og isøks, eller bare staver for Øyvind sin del, karrer vi oss oppover. Øyvind og delvis Anders går foran og lager trappetrinn, jeg og Erik labber etter i ferdig oppgåtte spor. Der og da var det godt å ha noen med formen inne på laget. Halv to når vi toppen. Helt sikkert en flott topp i finvær. En flott topp i tåka også. Vi fikk gløtt av Stølsmaradalstind og Austanbotntind, Midtmaradalstind dukket også opp et lite sekund, mens Sentraltind og Storen kunne skimtes med godvilje. Knips, knips for fotoalbumet, men ingenting for ramme og stuevegg. Dessverre. Ned igjen går alt så mye bedre. Utrolig nok er det akkurat like bratt ned igjen som det var når vi gikk opp! Erik kommenterer at det er første gang han ser at jeg går baklengs nedover, jeg svarer at jeg stoler mer på fjell enn på snø. Vi lager alle sammen småras mens vi drar oss nedover, og det er ikke fritt for at det kommer litt inn i jakka også. ”Unnskyld” ropes det overfra. Helt greit, jeg var heit uansett. Og det er helt umulig å unngå. Erik velger å ta de siste metrene ned til sekkene på samme måte som alle de andre barna i barnehagen – skli på rompa. Helt greit det også, vi er tross i fjellet for å more oss. Vel nede hilser vi farvel for denne gang, fortsatt god tur og alt det der. Vi skal videre til Store Ringstind, Erik og Øyvind skal på Stølsmaradalstind. Egentlig skulle jo jeg også det i løpet av dagen, men både den og Østre Ringstind er forkastet for mange timer siden. Så da står bare motbakken opp til Ringstind igjen før nedkjøringen står igjen. Til glede for mange, til måteholden usikkerhet for noen, herunder undertegnede. Tåka har nådd Ringsskar også, og Anders og jeg tar ut en rute litt for langt til venstre. Hm, kan dette være riktig? Jeg fisker frem GPSen, og konstaterer at vi er på vei ned i Gravdalen. Tåke kan være skummelt, men vi retter oss tidlig inn og har ikke tapt mye. Etter bare ett minutts korrigert gange ser vi et helt tog med randonee-freaks på vei mot Ringstind. Vi danner baktropp. Det er ganske tjukt nå og vi forsøker å holde øye med de som er foran oss for å passe på rutevalget hele veien. Etter hvert glir Anders opp på siden og forbi toget, mens jeg er i ferd med å bli hektet av. Tanken på nedkjøringen er i bakhodet. Nær null sikt og Ringstindens bratte flanker kan være skremmende nok. Mens vi tasser oppover kommer det stadig skliende folk nedover i elegante telemarksvinger eller i et heseblesende tempo med randonee-ski og hjelm. Flott å se på, snu dere vekk når jeg kommer etterpå, jeg har ingen ambisjoner om stilkarakterer! Vel oppe under toppkammen sitter det en mindre forsamling med fjelltur-entusiaster. Bare 50 høydemetere igjen til toppen og det er tid for å sette igjen skiene. Bare de ivrigste tar med skiene helt til topps. Sekken blir imidlertid med, fra toppen skal jeg nyte fleese-jakka, sjokoladen, kameraet og kameratskapet. De siste metrene går radig, oppildnet over det nært forestående krysset i samlinga. Og håper om utsikt til Store Austanbotntind fra en rå vinkel. Krysset fikk jeg, den rå utsikten ble avlyst. Shoot! Til tross for å ha tilbrakt en drøy halvtime på toppen så jeg ikke snurten av Austanbotntind. Storen dukka opp periodevis, that’s it. Men Roger var der og vi fikk slått av en prat, så det var jo plaster på såret. Hyggelig med kjentfolk, verden er liten. Den norske fjellverden enda mindre! Så er det bare nedkjøringen igjen. Mens jeg spenner på skiene kikker jeg nedover ”løypa” som er dekorert med sikk-sakk’er. Her har det jammen vært folksomt i dag. Av folk som kan kunsten. For å gjøre en veldig lang historie veldig kort: fellene ble værende på hele veien ned til Turtagrø, og med en svært bredbent fotstilling og med armene ute som styrepinner som på en dreven linedanser, kom jeg med ned til Ringsskar uten ett eneste fall ved hjelp av enorme svinger og bruk av absolutt hele løypa. På veien ned traff vi igjen Stein som valgte Dyrhaugsryggen og en dristig nedkjøring til Ringsbreen i en eller annen renne. Det også får bli en annen gang for mitt vedkommende. På vei nedover lia var det helt klassisk at været letnet igjen, og toppene var igjen badet i finvær. Snu? Uaktuelt! Det ble en tung marsj ned igjen til Turtagrø, sliten som jeg var. Helt utmattet faktisk. Mens andre gikk tur i shorts og t-skjorte, valgte jeg full dress med ullundertøy mot kroppen. Varmt javel, men trygt ved et evt fall. Kvart på seks var jeg nede igjen, og der var det full premieutdeling etter tinderittet. God stemning, det var sikkert. Litt rask kroppsvask og et skift og ompakking på Turtagrø, før Sognefjellet ble krysset og Leirvassbu ble inntatt. Heldigvis fikk jeg bestilt scooter-transport opp, der sparte jeg nødblusset, etter at både reservetanken og backup-batteriet var tømt. Anders forlot meg på Turtagrø, han og Stein hadde andre planer på søndagen. Og jeg skulle på tur med Morten. Så da brukte jeg resten av kvelden på middag, hvile og restitusjon.

Takk for fin turrapport, Erik. Litt av en tur vi hadde der, gitt. Har aldri opplevd maken til vær i fjellet. På en måte er det artig å ha opplevd slikt vær også, men på den andre siden er det utrolig kjipt ikke å få tatt noen skikkelige bilder av gromme opplevelser. Og den capsen har vært med på litt av hvert. Så folkens; send meg en PM dersom den dukker opp i veodalen en gang. Finnerlønn! Må si at været gjorde denne turen til en litt usikker greie. Jeg tenkte mye med skepsis på å foreta dinglende rappeller i den vinden, men den eneste rappellen vi tok var jo greit i ly. Det var faktisk mye verre å vente på toppen mens du hang i tauet. Trodde jeg skulle fryse spent ihjæl. Og den toppen på ca 2100 som ligger ut mot Blåbrean føler jeg meg ganske sikker på. Riktignok er kroppshøydemåling en svært lite vitenskapelig metode, men selv med avrundinger nedover regnet jeg meg frem til mellom 6 og 7 kroppshøyder. Det tilsier en pf på minst 10 og trolig nærmere 12-13 meter. Her får andre komme etter med nøyaktig måleutstyr, men den går inn på lista mi ihvertfall.

Noen flere bilder:

Jeg våknet frisk og uthvilt rundt kl 8 på Krossbu, og forsynte meg med en god frokost mens jeg tenkte på Morten som hadde stått opp adskillige timer før meg for å kjøre fra Valdres. Planen er å spasere fra Ytterdalssæter i Leirdalen ca rundt kl 10. Og fra Krossbu er det bare et drøyt kvarters kjøring; dermed tok jeg meg god tid denne morgenen. Bare to minutter etter at jeg hadde skrudd av tenningen ved bommen på veien opp Leirdalen kom Morten kjørende blid og fornøyd og klar for tur. Etter litt hilsing og rask ordning av sekk-logistikken var vi klare for tur. Men vent; hvorfor er Morten så våt på ryggen? Shit, Camelbak'en hans var ikke lukket ordentlig igjen, og vips så var sekken og innholdet passe dynket. Etter en rask tømming, tørking og ompakking var vi atter klare for tur; riktignok en halv time senere enn opprinnelig planlagt. Men det er uproblematisk, for dagen ser ut til å bli fin, og været skal bare bli bedre utover. Litt sen start er derfor egentlig bare å foretrekke. Vi starter med å forsere bakkene i nord-østlig retning, og tar sikte på der nord-vest-ryggen fra Dumhøe ikke er så fryktelig bratt, slik at vi kommer rundt og inn til Heimre Illåbreen. Lia er ikke veldig bratt, men kratt og lyng krever litt tid. Innimellom blir krattet ytterst nærgående, nærmest en jungel som vi må overvinne. Morten går i shorts, og jeg angrer ikke ett sekund på valget av langbukse i dette terrenget selv om det kan bli litt varmt. Nede i sida kommer to folk til som etter hvert viser seg er to vagværinger som skal besøke Storgrovhø. Disse velger etter hvert et litt høyere rutevalg enn oss, men alt i alt kommer vi omtrent samtidig frem til brekanten av Heimre Illåbreen, før vi der skiller lag for dagen. Terrenget er fint å gå i etter hvert som vi kommer ovenfor den verste kratt-jungelen. Etter hvert blir det litt snø og mer stein, men det aller meste ligger noenlunde fast og høydemetrene går unna i akkurat passelig tempo. Jeg krysser Heimre Illåe litt tidligere enn Morten, som ikke deler min begeistring for hopp og sprett på steiner som er glattskurte av en breelv. Morten finner et fint krysningspunkt på en slags halv snøbru litt nærmere breen. Etter kryssing av breen tusler vi opp til nordenden av brekanten hvor vi setter oss på noen grove steinblokker og tar en liten matpause. Etter å ha fylt vomma med litt drivstoff, trasker vi ufortrødent videre i nordkanten av breen, delvis på morene, delvis på selve breen. I begynnelsen er breen seig, men etter noen hundre meter flater breen betydelig ut og det er veldig greit å tasse innover. Dette er egentlig blåis, men isen har fått et hvitt lag med krystalisert snø på toppen, så den fremstår som hvit. Den er uansett ruglete og festet er godt. På kryss og tvers renner små smeltevannsbekker som er enkle å unngå. Enkelte sprekker er det også, og noen er så vide at vi må traversere litt inn på breen eller ut mot kanten for å finne enkleste krysningspunkt. Etter hvert som vi kommer innover breen dukker dagens turmål opp, både Illåbretinder, Storgrovtind og særlig Storgrovhø ser mektig ut herfra. På høyre siden er Dumhøe voldsom, og fra denne vinkelen ser den faktisk sagtannet ut, selv om den er relativt flat når man er på selve platået. Toppene er nydusjet med litt lett melis og ser svært så attraktive ut nede fra breen. Samtidig kan snøen skape problemer hvis steinene blir glatte. Vi håper at deler av snøen smelter i de partiene som betyr noe innen vi skal opp. I østenden av Heimre Illåbreen tar vi fatt på ura opp til skaret mellom Søre og Heimre Illåbretind. Jeg får assosiasjoner til ura som fører opp til Veoskaret, men opp til Veoskaret er betydelig lengre. Det tar ikke mange minuttene før vi er opp i skaret og utsikten til Galdhøpiggen og Storjuvbreen dukker opp. Her setter Morten seg godt til rette for han har vært på Søre Illebretind før og har ingen planer om å bestige denne toppen som for andre enn 10meters samlere er relativt ubetydelig. Men det er på sørsiden av toppen at skardybden er så begrenset. Fra nordvest er toppen ikke like enkel som man skulle tro. Jeg holdt en rimelig direkte linje rett mot toppen, men enkelte bratte partier samt snø og glatte sva gjorde oppstigningen egentlig ganske guffen, og jeg traverserte flere ganger mot venstre (øst) for å finne enklere veier. Isøksa ble flittig brukt for å dra meg opp der takene manglet, og jeg syntes egentlig hele oppstigningen var svært så guffen. Toppen ble nådd, krysset markert og inntrykkene fordøyd i ca 1 minutt, før returen gikk samme vei, denne gangen med større forsiktighet enn normalt. Det var flere steder jeg likte meg mindre, men ved gode sporvalg kom jeg ned helskinnet. Ca 40 minutter brukte jeg tur-retur søre Illåbretind fra dette skaret. Morten var godt påkledd når jeg kom ned igjen etter å ha blitt rimelig kald under ventingen. Men varmen kom fort når vi begynte på resten av ruta opp til Heimre Illåbretind og videre opp klatrepartiene til Storgrovtind og Storgrovhø. Over Heimre Illåbretind gikk det egentlig veldig greit, ikke mye tidsbruk eller annet å melde om denne. Dernest sto Storgrovtind for tur. På litt avstand kan denne toppen se litt avskrekkende ut å gå fra denne siden. Som med veldig mange andre fjell løser veldig mye seg opp bare man kommer nærme nok. Sånn også med Storgrovtind. Fra Illåbretinden masse fin klyving i fast fjell og ur. Snøen hadde smeltet i gangveien vår, så føret var tørt og fint. Etter hvert som man vinner høyde kommer man til et parti med tre relativt vannrette striper i fjellet, som skyldes et lag av en annen bergart; hvilken aner jeg ikke. Jeg legger geologien helt til side, men konstaterer at stripene uansett er synlige på langt hold, og dessuten fungerer godt som fine markeringer eller holdepunkter. "Cruxet" på ruta er nemlig mellom de to første stripene. Ved hjelp av rusling og stedvis klyving kom vi opp til første stripe. Her anla vi standplass. Jeg ledet opp en lengde på 4-6 høydemetre mens Morten sikret. Her var det festet et par rapellslynger som jeg kjekt brukte til min standplass når jeg sikret Morten opp. Selve klatringen var svært kort og egentlig ikke særlig teknisk, men ettersom evt fall ville være fatalt pga utsatthet er sikring her egentlig å anbefale. Når dette partiet var forbi, var det kurant klyving til toppen av Storgrovtind. Fra toppen av Storgrovtind begynner endelig utsikten å bli svært bra, og også mektige Skarstind minner mer om en fjelltopp enn bare en svart vegg som den tidligere har vært. Herfra ser vi også større deler av ruta vi fulgte for noen år siden når vi gikk Svellnosbreen rundt, og Ymelstind og Storjuvtind er flotte fra denne siden. Dessuten kan vi nå kaste ett blikk på ruta videre mot Storgrovhø. Denne skal heller ikke være av det vanskelige slaget, men på avstand kan mye virke komplisert. Først en halvbratt nedstigning, delvis på snø. Litt forsiktighet her, men alt går knirkefritt. Deretter traverseres et relativt flatt parti bortover, før oppstigningen igjen kan begynne. Cruxet her ligger helt på begynnelsen av oppstigningen, der en kort hammer skal overvinnes. Vi anlegger raskt en standplass og undertegnede forserer noen få høydemetere, før standplass anlegges og Morten følger etter på slakk line. Ikke dette heller spesielt teknisk komplisert og ruta gir seg egentlig selv. Her hadde vi nok gått opp uten tau også, men når vi først har dratt det med oss hele veien, kan vi godt gjøre ting ordentlig. Et evt fall vil også her ikke bli tilgitt uten betydelige represalier, og det er godt med den ekstra tryggheten det gir. Man klatrer dessuten ofte sikrere og bedre når man vet at et fall er ufarlig, så sånn sett er sikring gunstig. Etter klatrepartiet fortsetter et stykke med nydelig klyveterreng før vi når toppen på Bakarste Storgrovhø ca kvart på seks. Da har vi altså brukt drøyt 7 timer sålangt, inklusive venting og fotopauser. På storgrovhø innvilger vi oss en liten pust i bakken, fotoapparatet går varmt og sjokoladen får ben å gå på. Oppe på Storgrovhø er det rent vinterlig, da snøen ligger pent bredt utover som et litt hullete teppe. Herfra er det bare enkel spasering til Fremre Storgrovhø før returen ned bakken fører tilbake til Ytterdalssæter. Dermed kan skuldrene senkes ørlite, og tauet pakkes på sekken igjen. En halvtime senere står vi på Fremre Storgrovhø og nyter utsikten til Veslepiggen, Løyftet, ned Bøverdalen, samt Skarstind som herfra endelig kan vise frem Nåla også. Den har vært helt usynlig inntil nå. Nautgardstind ligger midt i Løyftet og jammen dukker også Styggedalsryggen opp over skylaget også. Nå var det jammen fint å være på tur, gitt. Etter litt intens fotografering starter vi på nedoverbakkene. Det viser seg at store deler av returen, i hvert fall nesten helt ned til brefronten kan gjøres på snøbakker. Snøen er fin og passe myk å gå i, og etter hvert springer vi nedover. Høydemetrene svinner raskt og etter kun kort tid er vi nede på ca 1700. Der styrer vi litt mer i vestlig retning og holder ned til i ura på vei ned mot Heimre Illåbretind. Fra brefronten legger vi ruta tilbake omtrent i samme spor som vagværingene hadde gått opp, altså noe høyere opp på ryggen mot Dumhøe. Her finner vi ytterligere noen snøfelter, og her sklir vi vakkert nedover på bena, tilsynelatende kontrollert med høyre styrearm omtrent i vater. Etter å ha seilet ned snøen kommer vi snart ned på nedsiden av ura der jordsmonnet overtar og gress og kratt regjerer. Vi legger bevisst ruta litt annerledes enn oppstigningen, og prøver på den måten å unngå de verste krattskogene som virkelig var plagsomme på vei opp. Men på vei ned har vi overblikket og da er det lett å ta ut ruta. Ytterdalssæter nås ca kl 20, etter omtrent ni og en halv time på tur. Morten spådde 10 timer, men glemte å ta høyde for de utrolige snøbakkene vi fulgte ned igjen. Jeg velger derfor å la denne tvilen komme tiltalte til gode, og gi honnør for presise tidsanslag! En flott tur i flott tur-terreng, en nydelig dag med mange fine bilder og fem nye topper i sekken. Kan ikke be om mer!

Etter å ha kjørt hjemmefra drøyt kl 7, var det ikke så aller verst å starte avmarsj fra Krossbu ca halv to. Planen var en kort tur til Store Smørstabbtind, da den var eneste Smørstabben som sto igjen etter et raid på ski i mai. Været var tungt og grått, men bare lett yr i lufta så langt. Været skulle vise seg å bli gradvis dårligere for hver meter jeg tok. Det var ikke mulig å se selve toppen fra Krossbu, men jeg så da fjellmassivet, så retningen var enkelt å ta ut. Jeg hadde ikke med kart på denne turen, men forutsatte at ruta skulle være enkel å finne uansett. Ryktene sa at store deler av ruta fulgte sti til venstre for breelva ned fra Leirbreen, så jeg tok sikte på noe som minnet om en sti og fulgte denne oppover. Selv om jeg syntes stien var rimelig skral var det jo ingen tvil om hvor jeg skulle uansett, men jeg var litt overrasket over hvor vanskelig det var å følge denne stien. Etter hvert kom jeg opp til Leirbreen og begynte å følge brekanten til venstre (nord). Skyene trakk seg mer ned og fjellet ble mer utydelig. Men fjellkulen på 1723 som ligger sør for Leirvatnet var fremdeles enkel å se oppe i sida. Jeg staket meg ut en rimelig kurs over noen snøfelter og opp i sida. Etter hvert passerte jeg en diger blokk av en bergart som var nesten helt svart, og blokka var frittliggende og nesten helt kvadratisk. Denne blir fin å bruke som veiviser når jeg skal ned igjen, tenkte jeg - så sikrer jeg en retur i samme spor. Når jeg etter en drøy time nådde Leirvannet holdt jeg nord for kollen og omtrent i vannkanten, ettersom jeg mistenkte at jeg uansett måtte ned igjen til vann-høyden på andre siden (sør-østsiden) av kollen. Når jeg så nådde andre enden av vannet så jeg at kollen var mindre enn ventet, og bestemte meg for at returen skulle legges tvers over. Herfra var det bare å påbegynne de siste ca 500 høydemetrene. Her ble det straks en del brattere enn tidligere. Dessuten var steinene svært glatte i regnværet som hadde tatt seg opp en del nå. Det var riktig så surt, og været gikk over i sludd og snø mellom 1800 og 1900 meters høyde. Med mye jabbing og roting etter enkleste vei-valg kom jeg etter hvert opp på et lite "platå" ikke langt fra toppen. Ikke jabbing fordi veien var vanskelig, men fordi steinene var så glatte at jeg måtte være forsiktig for å unngå overtråkk og annen elendighet. Fra platået var det mindre bratt til toppen, og desto mer snø. Så fant jeg noen spor etter en som tydeligvis hadde vært her oppe tidligere på dagen. Sporene var omtrent utvisket og i ferd med å forsvinne. Jeg fulgte imidlertid disse sporene delvis til toppen. Etter ca 2 timer nådde jeg varden. Her skulle det normalt være en utsøkt utsikt til tindehavet rundt meg. Jeg så imidlertid verken Kniven eller Storbreatind, og tindehavet var forsvunnet i tåkehavet, så jeg tok bare et par kjappe vardebilder før jeg ruslet nedover igjen. Ingen vits i henge rundt her når man ikke ser noe uansett. Dessuten hadde jeg planer om middag på Krossbu og hadde brent litt krutt nede i bakken for å nå denne. Returen måtte gjøres forsiktig, pga glatte steiner. Jeg var dessuten oppmerksom på å ikke komme for langt vest til å begynne med, men fulgte mine egne spor tilbake til platået som ligger litt nord for toppen. Dernest var det ut i bratta på vei ned igjen mot Leirvatnet. På vei nedover kastet jeg noen glimt bortover Leirbreen, de gangene det var mulig å se noe innimellom skydottene som seilte forbi. Egentlig ikke så verst med snø på breen i år, tenkte jeg. Og jammen snør det nå også. Kanskje det endelig blir en sommer med netto tilgang til breene, etter en snørik vinter og en kald sommer... Nederst i brefronten var det imidlertid store smeltevann. Hvordan dette ser ut til vanlig aner jeg ikke, ettersom jeg kun har vært her en gang tidligere, og det var på vinterstid (i mai). Jeg krysset over kollen sør for Leirvannet, og fikk raskt øye på den firkantede klossen nede i bakken. Bare å holde i retning den, så går dette fint. Jeg passerte klossen og fortsatte videre mot Krossbu. Plutselig stor jeg midt i et voldsomt sti-tråkk. Jøss, dette var andre boller. Denne kjempestien hadde jeg bare dumpet over, men den fulgte jeg nå hele veien ned til Krossbu. Det viste seg at jeg på vei opp hadde valgt en litt for nordlig rute i forhold til den oppgåtte stien som omtrent fulgte helt inntil bre-elva. Nedover gikk det veldig greit å følge stien. Krossbu nådde jeg etter drøyt 4 timer, ca kl 17.30 og i god tid før middag. Og det var kanskje like greit, for været var vått – og det samme var jeg! En fin oppvarmingstur foran de nærmeste tre dagenes lengre turer.

Den snøen som ligger der nå er passe råtten, så du må regne med å tråkke gjennom i perioder. Men du kan avskrive både truger og ski. Det for mange snøbare flekker i det området til at det skal lønne seg. Dessuten er det ikke SÅ dypt! Men gamasjer og mye støvel-fett kan være et godt tips.

Kanskje du kan få noen svar i denne linken: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=6173&highlight=tj%F8nnholet Vi gikk deler av ruta di andre veien i fjor, altså opp fra Eggi til Høgdebrotet. Bør ikke være altfor vanskelig, men ta med tau - tror du kan forutsette en rapell

Takk for godt resymé, Erik. Godt oppsummert. Dette var egentlig en veldig fin tur med masse artig klyving. Jeg var forberedt på skikkelig drittvær med masse nedbør og sliting i en veldig løs flanke opp til Nordre. Istedet ble jeg solbrent bigtime og koste meg hele dagen i utsatt terreng. Traversen fra Nordre via Vestre til hovedtoppen er ypperlig klyveterreng, passe utsatt og smalt, men samtidig med få store vanskeligheter. Den er derfor perfekt for tinderanglere med litt erfaring og fetish for klyving i passe luftig og utsatt fjell. De som går Nordre og Hovedtoppen fra hver sin side og dropper traversen, går glipp av noe vesentlig, spør du meg! Og når det står en duggfrisk og venter i baren på Leirvassbu ved ankomst etter en flott dag i solen, da er dagen fullkommen. Robert

Takk for fyldig tur-rapport, Erik. Bringer tilbake fine minner. Dette var en herlig dag, en flott skitur, og en ypperlig debut på fjellski. Det var en tur der jeg ble sliten på en helt annen måte enn jeg er vant med. Den totale mangel på utforkjøringsteknikk med fjellski på bena gjorde meg rimelig anspent og i lårene var krampa et faktum allerede i nedkjøringa fra Kalven. Kombinert med at jeg ble dehydrert pga altfor lite væske på en solfylt dag, fikk jeg slite med å bli kvitt krampene hele denne dagen. Jeg skal innrømme at både Bjørnungen og Saksa ble vurdert både en og to ganger under mine utallige uttøyningspauser, og på vei opp igjen til Bjørnskaret etter nedkjøringen fra skaret mellom Veslebjørn og Storebjørn var det nærmest ingen tvil: Saksa kan jeg enkelt ta fra Geita med støvler på bena en annen gang. Men når jeg først kom til foten av fjellet, så var både dagen ung, været uslåelig og fjellet utrolig attraktivt. Jeg konkluderte med at Saksa er rett og slett for fristende. Til syvende og sist fikk jeg jo med meg alle 8 toppene denne lørdagen. Det må jeg innrømme at er veldig behagelig nå, men det var langt fra behagelig i nedkjøringene til Krossbu. Bena bar rett og slett ikke, og jeg tror jeg passerte 30 mer eller mindre kvalifiserte supertryn i nedkjøringene. Men det var jo fantastisk artig. Noe å gjenta!

Godt å høre at også andre kan rote bort sekken sin midlertidig. På platået mellom Høgdebrotet og Steinflytinden lærte jeg også at dersom sekken skal settes igjen noe sted, så skal det markeres på en skikkelig måte. Ikke fullt så godt å høre at det altså ligger igjen topper rundt Stornubben som jeg overså når jeg var der. Men en ny tur i det området er egentlig ikke akkurat å forakte...

Gratulerer så mye Nils. Har nesten ventet på denne rapporten, og når været ble som det ble i september, var jeg sikker på at den kom i år. Håper bare du ikke avskriver turer til 2k fullstendig, for jeg kunne gjerne tenke meg å ha med deg på en tur i ny og ne enda. Og som Morten sier: jeg er også veldig fornøyd med å ha vært med på to av de turene du nevner som de absolutte høydepunktene i samlinga di! Gratulerer igjen!

Du har nok rett i det, Kim. Nils har ingen selvforankring i den situasjonen. I utgangspunktet var den første slynga tiltenkt som Nils' selvforankring. I tillegg har jeg lagt til meg en god vane å legge første selvforankring i standplassen, som anbefales av Klatreboka, da blir sikrer tratt mot sikringen istedet for i fallretningen. I denne situasjonen var strekket til første (andre) mellomforankring relativt kort, noenlunde lite utsatt, og vi oppfattet slyngen som bombesikker, så vi droppet selvforankringen til Nils. Helt enig i at akkurat det ikke er i henhold til verken boka eller god klatreskikk, men der og da oppfattet vi at det var uproblematisk - som forsåvidt også Erik påpeker. Rundt hammeren jabbet jeg imidlertid rundt i ca 10 minutter for å finne to uavhengige og gode sikringer å lage standplass til topptauet. Når de endelig lå der var de sikre som banken. Så alt i alt føler jeg i ettertid at vi var veldig sikre på denne turen. Selv om vi droppet en selvforankring oppi der... Og, Morten: selv om sesongen altialt har vært veldig bra, og jeg er godt fornøyd, så er det mye igjen. Jeg ligger på ca 150 Helgesen-topper, så mye skal plukkes før jeg gir meg. Å toppe årets sesong er kanskje ikke så vanskelig heller. Det sies at de aller beste turene og opplevelsene er de du har foran deg! Det lover godt, for jeg har tenkt meg til fjells igjen. Og igjen. Og igjen...