Min første 2000-meter noensinne ble av den kalde og forblåste sorten - og en så flott opplevelse at jeg er nødt til å dele den med noen her.
Vi var to gutter, begge 20 år, som ville få det siste ut av fjellet før "stengetid" i oktober. Derfor tok vi turen opp til Espen (den andre)s hytte på Mysusæter i Rondane. Jeg har fått smaken på fjellet først de siste par årene Det er fantastisk å ha funnet ut om den renselsen en fjelltur er. Men en 2000-meter hadde jeg aldri vært på. Derfor bestemte vi oss for å legge ut på topptur. Været var svært ustabilt, og hele Rondanemassivet (hvis man kan kalle det det) lå innhyllet i skyer. Derfor valgte vi en rimelig lett tur (ifølge DNTs guide), Veslesmeden (2015 moh.).
Den første biten inn til Rondvassbu gikk greit. Det var ikke altfor vått, men et viktig element begynte å vekke en liten bekymring: det lå snø mye lavere enn vi hadde trodd. Skydekket innhyllet Rondeslottet og Storronden, og bunnen lå nok på rundt 1600-1700 meter. Hvor mye snø lå det høyere? Kom det til å bli noe problem?
Uansett gikk vi på. Vinden tok til utover dagen, og var nok oppe i en god kuling da vi nådde bunnen av hovedoppstigningen på omtrent 1600 meter (der man tar av fra stien mot Dørålseter). Da var det på med lue og hansker, og regnbukse - vi visste jo ikke hvor dyp snøen egentlig var. Dessuten begynte det å bli kaldt der oppe.
Da vi nådde skylaget på 1700 meter, begynte det å bli virkelig kjølig - den fuktige skyen gjorde at det la seg små vanndråper på alle klærne og i ansiktet. Og da vi nådde toppen av første oppstigning på 1800 meter, lå temperaturen på null. Fuktigheten på jakka frøs til, og det var 10 cm snø. Da var det på tide med en pause. Jeg skjønte på den mer erfarne turkameraten min at denne toppturen var av det litt tøffere slaget - sikten var ikke mer enn 30 meter, vi vasset i snø alt på 1800 meter, temperaturen hadde passert frysepunktet og det blåste sikkert stiv kuling. Men det kom selvfølgelig ikke på tale å gi seg! Vi skulle opp. Og jeg skjønte FOR ALVOR hva folk som elsker toppturer mener - alle andre tanker enn den å nå toppen ble visket bort. Jeg følte på en helt annen måte enn noen gang tidligere at jeg var i kontakt med elementene. Fantastisk følelse!
Etter noen hundre meter på en rygg begynte siste oppstigning. Jeg begynte å bli sliten, men bare én tanke sto i hodet på meg - toppen. Det blåste friskere og friskere, og da vi passerte 1900 hadde mange steiner frosset inn på grunn av fuktigheten fra skyene. Utrolig stilig! Dessuten begynte vi å nærme oss toppen av skylaget. Å se skyene som blåste forbi med enorm fart var en spektakulær opplevelse: i det ene øyeblikket kunne vi se solen og alt ble lyst, og i det neste tetnet det helt til igjen.
På toppen var utsikten lik null. Akkurat da gjorde det ingenting. Jeg hadde nådd min første 2000-meter! Og visste i det øyeblikket at det kom til å bli mange flere.
Vinden begynte å variere kraftig. Et øyeblikk gjorde det vondt av kulde i et vindkast, og i det neste var det fullstendig vindstille.
Rett nedenfor toppen fant vi oss en hule med ly for vinden. Der tok vi på oss ullgenser og kokte den beste kakaoen (med gassbrenner) jeg noensinne har smakt.
Det dårlige været gjorde bare turen bedre - det er under sånne forhold man føler at man lever.
Gleder meg til flere toppturer.
Hilsen en ny fjellentusiast.
