Gittiamo

Fantastisk gøy 😀

Jeg har prøvd meg en del på elv og jeg er redd. Men koser meg også fordi jeg er så tilstede. Og så får jeg en enorm lykkefølelse etterpå fordi jeg mestret. Det å oppleve mestringsfølelsen er så enormt givende. Selv har jeg hatt hest i mesteparten av mitt liv og det å være i ett med naturen sammen med et levende dyr, som også nyter naturen og livet, er en opplevelse som er helt unik. Man stenger ute alt av mas og bare er der man skal være. Egentlig er jeg litt der at jeg ikke skjønner meg helt på mennesker som ikke oppsøker dette 🙂

Ingen masete impulser utenfra. Det er ro og balanse i naturen. Og siden jeg lider av litt klaustrofobi så får jeg puste ut skikkelig jo høyere opp i terrenget jeg er. Og så er jeg latterlig nysgjerrig og elsker å utforske og å dra på oppdagelsesferd. Og jeg er helt avhengig av å bruke kroppen. Ta meg ut og kjenne meg godsliten på kvelden. Kan sikkert skrive mye mer men nå må jeg av toget. Om ikke misser jeg jula.

Atomic Backland randoneestøvler på superbra tilbud hos XXL. Nå mangler jeg bare ski og skills 😎

Den tåler en støyt. Type Uranostraversen vertikalt 👍🏻 Kun med sjarmerende skrammer som resultat av flyturen.

Jeg har en damepose fra helsport (Alta) opptil 175 cm og er 163 cm og har god plass. Så det skal nok gå bra 🙂

Her er chains pro. Funker som bare det i alt fra klinkis, snø, barmark og alle forhold mellom der. Smarte saker 😀

Knabben i Drammen for å se solnedgangen 😀 Veldig kjekt med Chainsen Pro i dag gitt

Utrolig spennende og kul reise 😀

Det datt inn en dunjakke fra Helsport sin Outlet i går. Helsport Tyin i en for stor størrelse, slik at jeg kan ta den utenpå alt av klær, og såpass rimelig at den fint kan få en god dose bållukt uten at jeg trenger å være redd for jakka. Det blir en fin turjakke, som også pakker såpass lett at den får plass i dagstursekken. Nå er jeg klar for den kalde fine tiden 😀

Så kult Martin 😀 det er en helt spesiell og fantastisk måte å se naturen på.

Helt enig. Så det var stas med denne kalenderen 😀

På vei til Landskappleikene i Vågåmo - En vennegjeng skulle i 2003 ri fra Beitostølen til Landskappleikene i Vågåmo. Jeg fikk være med, og red på Rosita - en fyrrig liten dame. Turen ble en sterk naturopplevelse, skriver Gitte Flemming. Tekst og foto: Gitte Flemming Det hele startet med en telefonsamtale med min gode venn Torgeir Svalesen. Torgeir er mannen bak velkjente Fjellrittet, som driver med arrangerte rideturer i Norges hjerte, Jotunheimen. En vennegjeng, stort sett fra Valdres, skulle ri fra Beitostølen til Landskappleikene i Vågåmo. En tradisjon denne gjengen har hatt de siste årene, og de hadde en plass ledig og spurte om jeg ville være med. Og jeg sier ikke nei til en slik tur. Det å ri i fjellet og føle at tid ikke eksisterer og at man bare er, er en følelse man blir avhengig av etter hvert – en slik tur er som en ukes naturlig rus som ikke kan beskrives. Og jeg skulle få ri Rosita, en Welsh Cob som jeg har hatt mange morsomme turer med gjennom hele vinteren. En uke senere var jeg på vei til Valdres for å starte en eventyrlig ferd over fjellet. Pakke salveskene Det var godt å komme til fjells og stallen igjen. Jeg har vært så heldig å bli godt kjent med flere av hestene, og det er en veloppdragne og en harmonisk hesteflokk Fjellrittet har. Så var det bare å begynne med å ordne alt utstyret for turen. Alt jeg trengte skulle få plass i to små salvesker. Liggeunderlag og sovepose skulle oppi en vanntett bag, og hestenes utstyr skulle sjekkes en ekstra og nøye gang. Det var også godt å se igjen Rosita – en ponni jeg trives veldig godt sammen med. Hun har helt klart sine særegenheter og masse humor, pluss at hun prøver å leve opp til sitt spanskinspirerte navn – hun er en fyrig liten dame. Hun er også myk og lettridd med meget gode bevegelser, noe som er gull verdt om man skal ri på lange turer. Tolv ryttere og tretten hester Etter hvert kom resten av turfølget og jeg fikk tatt en hilserunde på hele gjengen. De fleste som var med på turen skulle delta på Landskappleikene. Noen sang, andre danset og en spilte fele – det så ut til å bli en kulturell tur. Vi var tolv ryttere og tretten hester. Torgeir på sin faste følgesvenn Ronja ledet an med godmodige og snille Teigjo, kløvhesten, bundet fast i halen til Ronja. Vi red fra Beitostølen på kvelden. Første etappe var en lett tur uten bagasje bare for å få varmet litt opp først og kjenne på utsyret. Bagasjen fikk vi kjørt ut til oss første kvelden. Turen endte opp på en geiteseter rett ved Båtskaret like under storslåtte Bitihorn. Der var det opp med lavvo, fyr på bålet for litt kveldsmat og frem med både munnspill, fele og en liten skvett konjakk…og turen var offisielt i gang. Over Valdresflya i solskinn Dagen etter var det opp tidlig. Første etappe gikk opp mot Båtskaret og Heklefjell, så ned mot Bygdin hvor vi hadde en noe regnvåt lunsj. Etter å ha salt på og ikledd oss alt av regntøy, gikk så turen videre opp mot Valdresflya. Da kom sola. Og har man ridd over Valdresflya i striregn før, setter man umåtelig stor pris på solskinn her. Over Flya fikk vi også selskap av en liten flokk med reinsdyr – mon tro om de tok oss for å være en godt organisert reinsdyrflokk? De så ikke ut til å skjønne så mye av oss i hvert fall. Turen gikk over flya og ned mot Øvre Heimdalsvatnet. Heimdalen må være en av Norges flotteste steder, og hadde det ikke vært for et dristig riddersprang over Sjoa med en stjålet jente for mange år siden, ville denne dalen fortsatt tilhørt Valdres – men dette er en helt annen historie… Kvelden tilbrakte vi ved Sandbakken, et nydelig sted med store beiteområder for hestene. Her fikk vi også beviset på at gresset er bedre på den andre siden av gjerdet. Området var stort og midt på plassen stod et lite hus som var gjerdet inne – over dette gjerdet hang Teigjo hele natten for å få tak i de få gresstustene som var utenfor gjerdet – alt det saftige gresset han stod i var tydeligvis ikke bra nok. Den kvelden fikk vi tak i noen flotte fjellørret - sier ikke hvordan - som vi hadde til kveldsmat. Får ennå vann munnen når jeg tenker på den fisken. Overveldende utsikt Etter en våt og fuktig natt gikk turen gjennom Brurskaret ved Heimdalshøi, og ned til Maurvangen for lunsj. Hestene er godt kjente i dette området, da de går i disse traktene på sommerturene. På Maurvangen pleier hestene å få en fridag, så her liker de seg forståelig nok ganske godt. De var nok noe forvirret da de bare fikk to-tre timers pause denne gangen, for de gikk litt motvillig med på turen videre. Etter oppsaling og litt overtalelse av en noe deppa hesteflokk, gikk så turen videre opp til Besstronfjell. På toppen stoppet Rosita helt opp og bare stirret utover den enorme utsikten vi hadde ned mot Sjodalsvatnet og Sikkilsdalen. Jeg tror utsikten ble noe overveldende for en liten ponni. Det var overveldende for meg også, og er et minne som har brent seg godt fast som en av mitt livs største opplevelser. Bare stå der på toppen og suge til seg inntrykkene av den mektige naturen er helt fantastisk. Dagens etappe endte ved østsiden av Rusvatnet. Om et sted kan bli vakrere en Heimdalen, må dette være stedet. Området var helt flatt bortsett fra en voll som lagde en super naturlig innhegning for hestene. Der hadde de godt med gress, en liten bekk og en blå saltstein som var lagt frem til sauene. Etter et par timer der hadde alle hestene blå muler og blå tunger og så rimelig fornøyde ut. Denne kvelden fikk vi også feiret en del. Det var St.Hansaften og Torgeir kom på at dette også var hans 20 års jubileumsdag som Valdresing. Han er opprinnelig Bærumsgutt – helt sant! Dette ble en utrolig festlig kveld med alt fra sulling, tango, fårepølsekasting og andre gokarstykkjo. Gokarstykkjo er visstnok noe mannfolk i Valdres bedriver for å imponere damene – dem om det. Gjennom steinurer og over myrer Etter en noe ineffektiv morgen, da det var noen – nevner ikke navn - som var veldig trøtte, stivbente og litt tunge i hode, gikk så turen nedover gjennom en eventyrlig bjørkeskog og ned mot oversiden av Sjodalsvatnet. Etappen endte ved nok en geiteseter. Der hadde de mange søte killinger som spratt rundt og lekte med hverandre. Her møtte vi bekjente, som kom med mer forsyninger til oss. Det var en herlig lunsj med kald pils og steikende sol. Etter en aldri så liten cowboystrekk i gresset, gikk så turen videre over Refjellet mellom Dyrtjernhøi og Sluttgongkampen. En mektig dal. Visstnok var det sett en ulv der noen dager før vi var der, men den så vi ikke noe til. Terrenget var ganske krevende med steinurer og myrer, og her var det helt klart en fordel å ri en liten og lett hest. Islandshesten Blakkur hadde vel størst fordel. Men her var det Ruggen og Istadrauen som imponerte meg mest, der de så lettbeint de kunne gå, forserte de verste myrhullene. Begge hestene er store og tunge eksemplarer av rasen dølehest. Målet for dagens etappe var Hindalsæter. Det skulle visstnok være en traktorvei ned fra fjellet mot dagens mål. Jeg tror det må ha vært noen år siden sist det gikk noe traktor her. Da vi kom nedenfor tregrensa var det bare å dra frem sagen, slik at Teigjo kunne forsere stien uten at kløvsalen satte seg fast i alt som var av tre og busker. Natten tilbrakte vi ved en setervoll med flere gamle hus og bygninger. Og en elg som virret rundt lavvoen våres…hadde den smakt på flaskeforet vårt mon tro? Fartsfylt gjennom skogen Etter en kald frostnatt, gikk så turen videre på grusveier langs Sjoa og med lunsj ved Randsverk. Da vi kom til Lemonsjøen måtte vi ri et par kilometer på asfalt, da det dessverre ikke var så mange andre alternativer her. Etter noen lange strekk på grusvei igjen, red vi tilslutt inn i skogen. Både hester og ryttere var rimelig glade for å komme inn i skogen nå, så vi hadde noen utrolige morsomme og fartsfylte strekker i skogen. Vi hadde også en uoffisiell sprangkonkurranse over en bekk. Trollfrøkna med Erik i salen var imponerende der de med Grand Prix-stil hoppet over den lille bekken. Men Rabb Tussa og Gro var ikke så mye dårligere de heller. Gubben derimot syntes det hele var ganske unyttig, og Rosita var bare nonchalant i sine sprang. Det der var jo ingen utfordring for en sprek fjellponni. Dagens etappe endte ved Klonesætra på Strondsæterhøi. Her gikk hestene i en stor innhegning med en flokk med kalver – heldigvis hadde dyra såpass respekt for hverandre at de holdt seg på hver sin kant av innhegningen. Den natten sov vi i en løe full av høy. Så deilig det var med en myk madrass og god plass. En lavvo kan nemlig bli ganske trang når du er på tur med et par virkelige storsnorkere… Turen ned til Vågå Så var siste dag kommet. Turen ned til Vågå tok tre timer og det var stort sett bare nedoverbakker. For å avlaste hestene leide vi alltid når vi kom til nedoverbakker. Så vi ryttere fikk oss en god og lang spasertur ned til sentrum av Vågå. Da vi kom ned hadde vi en liten paraderunde rundt i sentrum. Vågåmo var full av folk som skulle være med på Landskappleikene, og mange av dem ventet oss. Det er helt utrolig hvordan hester forstår at turen er over, for det var en veldig lykkelig og yr hesteflokk som galopperte rundt på beitet og rulla seg i den verste søla etter at vi hadde sluppet dem løs på beite vi hadde fått lånt av landbruksskolen i Vågå. Det var forresten først da vi gikk gatelangs som en gjeng Morgan Kane-wannabe blant sivilisasjonen jeg merket hvor lite godt vi luktet…men det var helt klart verdt det. Notat: Innlegget ble førstegang publisert på nettsiden hest.no i 2003 etter en forespørsel fra redaktør til nettsiden. Alle bildene ble tatt med engangskamera, så kvaliteten er så som så.

Kjøp Tempest 20 l. Problem løst 😁

Noen får rett og slett mer gnagsår. Det er vel pga fotsvette? Ikke nødvendigvis mer enn andre, bare hva de skiller ut? Jeg sliter ikke på sko. Går de i stykker så er det fuktighet utenfra som tar de. Får veldig sjeldent gnagsår også. Mens noen venninner har kroniske gnagsår og sliter ut flere par sko på et år.

Norrøna Svalbard Flex1. Stoffet er genialt i denne buksa, men passformen er egentlig helt crap. Kan få begge beina inn i ene bukseleggen. Men som sagt så liker jeg stoffet. Ellers en godt brukt og veldig gammel Norrøna Svalbard 3-lags GTX. Ganske mye stoff til overs her også, men ellers veldig fin og solid bukse.

Enig med @tubbs her ja. Tror døde dyr trenger å gåes inn om læret er stivt. Jeg gikk inn mine Salewa, rett fra skoesken til 2.6 mil på 10 timer. Gikk helt smooth. Jeg har en del lærstøvler/sko til ridning, som skal sitte tight og stramt, så der har jeg trengt å gå inn støvlene litt (smører de godt før første gangs bruk)

Hygiene er jo greit å ta alvorlig så lenge man ikke blir hysterisk. Men jeg frekventerer 37-bussen i Oslo daglig samt treningsstudio, og her er det både spy og bæsj, så jeg er så klart nøye med hygiene da. Jeg personlig tåler nok en del, men ikke alltid de rundt meg takler det like bra. Det er også utrolig enkelt å inkludere vannflasker i den daglige oppvasken, så det er jo ikke noe krevende å ha de rene.

Har allerede en historie jeg kan dele om det mangler en dag.

Har ikke kjøpt Bergans Sauda dunjakke på Black Friday-tilbud. Bare fordi den ble utsolgt i det jeg trykk «kjøp» 🤦🏼‍♀️😜 Så om noen har en liten og tykk dunjakke til overs, så kjøper jeg gjerne brukt. Jeg var på bruktmarked på fredag men fant ingen ok dunjakke da.

Stemt 👍🏻

Lag fotobok og vis frem til gjester. Da får du ekte likes 😀😂

Jeg bruker BoT på meg selv innimellom og noe varme refleterer det, men ingen woohaaeffekt. Jeg har faktisk fått sjekka med ir-kamera på meg selv at det har noe effekt.

Viktig å ikke la fotografering bli så altoppslukende at det tar vekk fokuset på hvor man er og hvorfor man er der. Men ved å ta bilder så kan man fort være mer observant av det visuelle man er midt oppi. Man ser nøyere på detaljer og landskap. Jeg tror fotografering bare forsterker naturopplevelsen, om man ikke klikker helt galematias på kamera og glemmer å nyte.

Hööks har mye ok. Ellers var min hund veldig glad i sitt Weather Beeta. Solide og varme dekken med god passform. Hun var ganske lik din i kroppstype og dekkenet satt veldig fint på. Har det enda og det er til salgs, men tror det kan være litt stort til din? Mange er også fornøyde med Back on Track til hund også.