Ola S. M.

Hva med en tur opp på Store Svuku? Det er jo generelt mindre folk jo lenger inn mot grensa du kommer. Øvre deler av Grøtådalen og Vonsjøtraktene er personlige favoritter. Ikke akkurat urørt terreng, men ganske lite folk. Ellers sies det jo at områdene nord for Røa mot Muggsjøene skal være fine, uten at jeg selv har vært der.

FEMUNDSMARKA AUGUST 2015 Har man først bestemt seg for å starte en tradisjon, kan man ikke avbryte allerede på 3. året. Derfor måtte det bli en tur inn i Femundsmarka også i 2015. Slenger ut noen bilder fra (lang-) helgeturen jeg hadde sammen med madammen i slutten av august i fjor. Målet med turen var ikke annet enn å koble av, spasere i klassisk femundsk natur, samt å svinge fiskestanga litt. Vi la ikke opp til noen lang og slitsom tur, ei heller skulle vi (jeg) jage nasjonalparken rundt på jakt etter storfisken, men vi (jeg) ønsket å få sett noen nye områder i Femundsmarka. Det fikk vi. Mange av motivene vil nok være kjent for garvede femundstravere. Utgangspunktet var det samme som sist; Femundshytten. Båtskyss over Femunden gir enkel adkomst til nasjonalparken. Topp service fra Tommy på Femundsytten. Transport fram og tilbake akkurat når man ønsker det til en pris man slett ikke kan klage på. Fornøyd madam på Røvolfjellet. Superfullmåne over Grøtådalen og Grøthogna. En fantastisk fin første kveld ved Røvoltjønnan. Men fisk, det ble det ikke. Noen prøvde fisken (forgjeves), mens andre heller ville ligge i teltet og lese. Vi våkner til fantastisk vær. Risengrynsgrøt må man ha hver morgen på tur. Sensommer på Røvolfjellet. Svuku danner kulisse. Vi mistet stien fra Skogtjønna ned mot Øvre Roasten, men ikke humøret. Lunsjrast ved Øvre Roasten. Det var en del folk borte ved buene, men her var vi i fred. Ingen fisk her heller. Nedre og midtre deler av Røa er upløyd mark for undertegnede, så jeg gledet meg stort til å vandre et par dager i området fra Roasten og opp mot Kløfthåen. Strandliv. Trine svinger stanga i innoset i Øvre Roasten. Innbydende fiskeplass, men heller ikke her ble det føling med fisk. Vi storkoste oss uansett. Over Grøtåa ved Grisslehåen. Grisslehåen. Morsomt å se nye deler av Femundsmarka, steder som man har sett så mange bilder fra og lest så mye om. Jeg ble bare gående og glane og ta inn inntrykkene, uten å bry meg så mye om det dårlige fiskebettet. Noen hviler ved innoset i Gresslihåen... ...mens andre fortvilet forsøker å lure drømmefisken opp av vannet. Forgjeves. Fantastisk fin fiskeplass, og det er nok mange som har hatt store opplevelser akkurat her opp gjennom tiden. Vi endte opp med å slå leir ved Storbuddhåen. Siden vi ikke var så kjente her ved Røa, ble leirplass valgt helt tilfeldig. Plassen var kjempefin, men fisket elendig. Kun en gjedde som fikk friheten tilbake etter å ha slitt seg helt inne ved land. Heldigvis var det mye fin ved å finne til et skikkelig kveldsbål. Det ble en nydelig kveld ved Storbuddhåen etter en veldig fin dag oppover langs Røa. Ikke rart dette vassdraget er så populært. Her kunne jeg vandret, fisket, bodd, og trivdes i uker og måneder. Vi våkner til nok en fantastisk dag. Fisken prøves i Frysihjeltjønna. Noen som kan opplyse om hvorfor den har fått dette navnet? Et filter yter augustfargene full rettferdighet. Etter Storbuddhåen beveget vi oss litt bort fra selve Røa og fulgte stien på "baksida" til den søndre vika i Kløfthåen. Fantastisk trolsk og fint opp gjennom denne dalen mellom moreneryggene. Det er slik terreng man forbinder med Femundsmarka, og som gjør at dette området har en slik tiltrekningskraft på mange markatravere. Gigantisk læger like før man møter T-stien ved Kløfthåtjønnan. Etter å ha lest igjennom turrapportene til Anders Gilljam på svartkjelen.com for n-te gang, lærte jeg at det var omtrent her Jo Larsa hadde bua si, og at det var her han endte sine dager. Hadde jeg visst dette på forhånd, hadde vi nok prøvd å finne korsene som markerer stedet hvor sønnen hans fant ham død i 1910. Trine finner stien sin. Fisken prøves også i Kløfthåtjønnan. Så ut til å være grunt og stort sett myrbunn her. Fra Kløfthåen gikk turen videre over mot Krokethåen. Fantastisk vill og urørt villmark langs denne stien. Femundsmarka byr på modne multer og blåbær. Dette er det aller fineste med å være på tur på sensommeren. Etter å ha spist oss mette på bær slukkes tørsten i iskaldt, rent vann i en liten bekk som sikkert kommer fra oppunder Kratlvola. God temperatur og ingen mygg. Er det mulig å ha det bedre på tur? Fjellets gull. Det ble en veldig fin marsj over mot Krokethåen. På turen over møtte vi forøvrig to damer som hadde ligget i bua inne ved Krokethåen i en ukes tid. Det viste seg å være samboeren til Tommy på Femundshytten, og tanta hennes. Spreke villmarksdamer. Et nydelig skue møter oss ved Krokethåen. Her ble det en lang rast på den eksepsjonelt fine leirplassen ute på odden i den østre vika. Her var det virkelig trivelig! Vi koste oss lenge i augustvarmen. Og jaggu ble det ikke noen fiskepinner også. Tre spreke stekefisker ble det. Ingen store, men de var i hvert fall i god kondisjon. Grøtåa krysses. Svuku har utgjort kulisse på mangt et bilde fra Femundsmarka. Her er vi ved Korstjønna, hvor siste natt skal tilbringes. Innbydende fiskevann denne Korstjønna - dyp og fin, men ingen føling med fisk Dett vannet har nok tapt seg siden det en gang i tiden ble vurdert som ett av Norges beste ørretvann. Krokethåfisken stekes på bålet til kvelds, sammen med løk og sopp. En perfekt leirplass innerst i den nordøstre vika i Korstjønna. Her fikk vi litt le for den sure vinden. Det tegnet til å bli en nydelig kveld. Jeg har sett mange bilder av fantastiske solnedganger fra disse områdene mellom Grøtådalen og Røvola. Nå var det vår tur til å nyte dette skuet. Korstjønna lå helt speilblank og speilet solnedgangen. Leirlivet... Slike øyeblikk nytes best sammen med kaffe fra svartkjelen. Flenskampen står i brann på den andre siden av Femunden. Slike øyeblikk... Superfullmånen stiger over Kratlvola... ..men kompaktkameraet yter dessverre ikke synet rettferdighet. Denne natta var for fin til å sove bort. Det ble en nattlig fisketur. Månen steg videre og jeg sverger på at jeg aldri har sett en så stor måne - den var nesten like stor som silhuetten av Kratlvola selv. Og vi våkner til nok en nydelig dag. Stein på stein markerer stien... Over bekken ved innoset i Skogtjønna. FIskepause. Skogtjønna var ikke i det gavmilde hjørnet. Lia ned mot Femunden. Såre føtter avkjøles i Femunden. Tommy henter oss til avtalt tid, naturligvis. Takk for nå. Regnbuen rammer inn Femundsmarka. Gullkista ligger nok ved Røoset. Om en ikke fysisk, så kanskje i en slags overført betydning - i hvert fall for oss som har lagt vår elsk på disse områdene.

Herlig! Morsomt å lese rapporten og samtidig følge med på kartet. Mye god inspirasjon!

Takk for det! Vi dro i slutten av juni og i første del av juli. Det var fremdeles ikke full sommer i Finnmark, men det var sen sommer stort sett over alt i 2015. Når det er best å dra på en slik tur tror jeg nesten er umulig å svare på - det vil nok variere fra år til år. Med tanke på vannføring i vassdragene, og ikke minst mygg, er det nok mest gunstig tidlig på sommeren. Med tanke på fiske er nok sensommer mer gunstig. Generelt kan man vel si at man sjelden kan få både i pose og sekk, og at det er svært vanskelig å vite hvordan vær og føre er det oppe før man står der!

Takk for det! Akkhanas ligger nok øverst på lista når neste tur til Finnmark skal planlegges. Skal ta en titt på rapporten din (kanskje sammen med leskedrikken du nevner).

Ruta kain virkelig anbefales dersom du setter "urørthet" foran stor ørret. Det er i hvertfall bare å spørre dersom du lurer på noe når du evt går igang med planlegginga:)

Det er bare å begynne å planlegge! Takk til alle for hyggelige tilbakemeldinger (og for at dere gidder å lese igjennom hele rapporten)!

Noen opplevelser vet man at man kommer til å huske resten av livet. Vår første tur inn i Finnmarks og Finlands ødemarker kommer utvilsomt til å falle inn under denne kategorien opplevelser. Her følger en (lengre) rapport fra turen vår. Bildekvaliteten er av type kompaktkamera og fotografen av type amatør. Håper likevel at rapporten faller i smak for villmarksentusiaster. Øvre Anárjohka har vært en årelang drøm for meg. Hvorfor det?, har jeg spurt meg selv noen ganger. Hvorfor ikke Pasvik eller Stabbursdalen, eller et annet virkelig naturskjønt område? Hvorfor ikke Laksfjordvidda eller Ifjordfjellet, eller et annet område som er kjent for godt fiske? Jeg må nok innrømme at det er noe tilfeldig at det ble Øvre Anárjohka, og Lemmenjoki, som ble valgt som åsted for vår første skikkelige villmarkstur, men det har nok noe med dragningen mot den virkelig dype villmarka å gjøre. Øvre Anárjohka er kanskje ikke den mest billedskjønne nasjonalparken, men det er nok den mest utilgjengelige og urørte. I tillegg har man variasjonen - man kan fiske i høyfjellsvann, fyre bål i skogen, og padle i vassdragene. Det er noe jeg virkelig setter pris på. Hele dette villmarkseventyret har jeg delt med Arne. Det gjelder alt fra ide-unnfangelse til gjennomføring. Arne og jeg har en felles oppfatning av hvordan en slik tur ska se ut. Vi deler villmarksverdier. Ingen av oss er fanatisk opptatt av å ta flest mulig og størst mulig fisk, så opplevelsen står ikke og faller kun på fiskelykken, men det er samtidig uhørt å dra på tur uten fiskestang. Begge er også av den oppfatning av at bålet er den viktigste ingrediensen på en slik tur. Dessuten er ingen av oss fremmede for å bære tungt og å gå langt, så lenge dette gir avkastning i form av en fin tur. Vi var begge enige om at vi skulle være avhengige av å ta fisk til maten, men at vi samtidig skulle bære med oss nok til av vi slapp å fiske døgnet rundt. Vi ønsket å gi turen vår et preg av ekspedisjon. Ikke i den forstand at vi setter liv og helse på spill for å utforske nye områder, men at vi skal ta oss fra A til B, gjerne via C og D, gjennom urørt, variert villmark, med navigasjon, leirliv og opplevelser knyttet til ny natur og dyreliv. Ellers har det vært svært lite krangling om rutevalg og gjennomføringsplan. Vi ønsket begge en variert tur, med vandring i skog, myr og på vidde, med padling av vassdrag og vann, og sist men ikke minst med mest mulig urørt terreng og mest mulig oppdagerfølelse. Jo mindre bekk å padle i, jo bedre, om jeg skal sette det litt på spissen. Melkeruta opp til Alta gikk knirkefritt, og vi ble hentet av Olaf på flyplassen. Samme mann sto for overnatting og transport inn til Finland og Kalmankaltio, en tur på nesten 30 mil. En stor takk til Olaf! For meg som aldri har vært nord for Namsskogan, var det mange nye inntrykk allerede på bilturen. Det var en ny landskapstype, og jeg følte jeg var fryktelig langt hjemmefra. Men været var strålende og lysten på å fyre første kveldsbål i Øvre Anárjohka var veldig stor. Etter en siste stopp i Nunnanen og noen kilometer på dårlig grusveg kunne vi endelig parkere på parkeringsplassen som markerer siste utpost før et av Nord-Europas største sammenhengende villmarksområder brer seg ut. Vår eneste bekymring var hvordan det ville bli å bære den tunge børa vi hadde med oss, men det skulle f... meg alvor til før det skulle forskiple turplanen vår. Etter flere år med drømmer og planlegging hadde vi Kalmankalitos sandgrunn under føttene og Allyen på ryggen, og var på tur mot Gállojohka. Og det beste med alt - vi skulle være på tur i nesten fjorten dager, uten å vite noe om hva disse dagene skulle bringe. Frodig. Etter denne vegen trasket vi de første kilometerne. Løs sandbunn, men ellers flatt og lettgått. Fra Kalmankaltio til grensa er det omtrent en mil. Første drikkestasjon når vi krysser Käkkälöjoki, som nettopp har starten sin ferd sørover mot Bottenviken. Tung bør, men godt humør, som man alltid har i starten av turen. Det stiger svakt innover mot grensa, og vi fikk etter hvert litt utsyn utover småbjørkeskogen. Været var upåklagelig. Der hvor stien deler seg ble vi tatt igjen av en finne som vi også så på parkeringsplassen. Denne hyggelige karen fra Rovaniemi tok stien til venstre, som går mot de vestlige områdene av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Han hadde nemlig vært der inne på vinters tid, og fått stor ørret. På vår ferd innover mot grensa skremte vi opp flere røyer og ryper (om det var fugl eller mann som ble mest skremt, kan dog diskuteres). Røyene hadde kull med kyllinger, og prøvde alltid å avlede vår oppmerksomhet vekk fra barna ved å løpe hodeløst rundt omkring, som om kameralinsa var et haglegevær og et nærbilde i fokus var en byge med blyhagl. Vi kom etter hvert inn i en rytme hvor vi bar Allysekken omtrent halvannen kilometer hver før vi byttet. Det var det skuldrene våre klarte. Når sekken bikker 35 kg er mangelen på magebelte høyst merkbar. Ved hver pause var det bare å kollapse ned i lyngen og få igjen pusten, før det var å hjelpe turkameraten med å få Allydjevelskapen opp på ryggen igjen. Joda. Klopplagte myrer ved Kalmakaltionjärvet. Vi nærmer oss grensa. Vi fant ut at det beste var å følge stien over toppen av Jorbavárri. Várri betyr fjell, men toppene her på vidda er ikke av det alpine slaget. Allikevel var stigningen fra Kalmakaltionjärvet og opp på Jorbavárri en voldsom kraftanstrengelse. Arne var så heldig å få Allyen på denne etappen, og bestemte seg for å sette opp et helsikes tempo for å få gjort unna slitet så raskt som mulig. Arne er på føttene igjen etter å ha fått igjen pusten på toppen av Jorbavárri. Jorbavárri er ikke rare fjellet, men for en fantastisk utsikt man får ved å bare bevege seg 70-80 høydemeter over myrdragene. Her ser vi for første gang Gállojávrrit foran oss i nord. Dit er det bare en kort bæreetappe igjen. Når vi forlot kjerrevegen på toppen av Jorbavárri entret vi stiløst terreng, og vi skulle ikke følge oppgåtte stier før vi kom til Vaskojokihytta om over en uke. Arne sjekker kartet for n-te gang. På etappen fra Kalmankaltio til grensa benyttet vi et kart vi printet fra et finsk nettsted. Her var alle stier tegnet inn, og det å kunne følge den riktige stien var et must i dette relativt myrete terrenget med så få holdepunkter å navigere etter. Sørover var utsikten enormt vid, men det var ikke mange fjellformasjoner eller holdepunkter i terrenget å se. Den siste kilometeren ned mot Gállojávrrit var seig. I det jeg slengte av meg sekken ved det største Gállojávrritvannet, visst jeg at nå skulle vi stort sett bare kose oss helt til vi skulle bære til Ravadasjärvi om en uke eller så. Endelig framme i villmarka! Etter en lunsj og en kopp bålkaffe begynte det å klø i fiskemuskelen. Vi valgte oss det minste vannet, da dette så dypest og mest innbydende ut. Innoset som så veldig lovende ut gav null resultat. Men - i en bukt i nordenden ble det en gjedde på Arne og en harr på meg. Harren var faktisk tett oppunder trekvart kilo og svært morsom å ta. Etter en del prøving og feiling med fileteringsteknikker - vi er ikke vant med harr og gjedde - var det duket for det første fiskemåltidet. Ikke mye smak på hvitfisken, men med Arnes spesielle krydderblanding ble det riktig så godt - og jeg vil slett ikke si at hvitfisken er så dårlig matfisk som mange vil ha det til. Etterlengtet leirliv. Starten på turen ble akkurat slik vi håpte. Bæringa var ferdig, fisken bet, og vi kunne bare slappe av og glede oss til fortsettelsen. Det er fantastisk med slike øyeblikk hvor man bare ligger i lyngen, mett og god, når været er godt, og man kjenner hvordan alt stemmer. Formiddagen på dag to bestemte vi oss for å vie til en utflukt ned til riksrøys 341, Finnmarks sørligste punkt. I dette området følger landegrensa i stor grad vannskillet, og flere av de store vassdragene i Nord-Skandinavia starter her, i denne lille tappen av Norge som stikker sørover inn i Finnland. Noen går sørover og renner ut i Bottenviken, mens andre, f. eks. Tanaelva, ender sin ferd i Nordishavet. Det er fascinerende å tenke på at 50 m her inne ved Finnmarks sørligste punkt kan avgjøre om en vanndråpe ender opp i Bottenviken eller i Nordishavet. Reinsgjerdet markerer ikke grensa, men ligger 5-10 m inn på norsk side. Veldig mye myr i dette området, men lettgått om man klarer å unngå de. Dette, mine damer og herrer, er starten på Tanaelva. En sannhet med modifikasjoner naturligvis, men dette lille oppkommet ovenfor et av de små pyttene inne ved riksrøys 341 er trolig Tanaelvas fjerneste kilde. Våre grundige undersøkelser tyder i alle fall på dette. Den ene myrpytten som ligger nærmest riksrøysa ligger noe høyere, men så ut til å drenere østover, mot Kietsimäjoki. Kietsimäjoki, grenseelva som kalles Skiehččanjohka på norsk, blir også til Tanaelva, men denne vannveien skal være noe kortere enn Gállojohka, etter hva jeg har lest. Det er lite trolig at storlaksen beveger seg helt opp hit, men det er tatt laks helt opp til samløpet mellom Njuolasjohka og Skiehččanjohka. Mot Gállojávrrit. Endelig skulle padleekspedisjonen starte! Allyen er sjøsatt på det minste Gállojávrritvannet. Nesten hele Gállojohka skulle padles, samt hele Njuolasjohka. Rekognoseringen vår tydet på at Gállojohka var rimelig paddelbar ut fra vannet. Det stemte, i omtrent 100 meter. Deretter ble det mer steinete. Da måtte vi ut av kanoen, og skyve og dra den nedover bekken. Vannføringen var såpass stor at kanoen gikk av seg selv innimellom, så dette ble egentlig en ganske behagelig måte å transportere bagasjen på. Vi gikk på hver vår side av bekken skøyv og dro over grunne partier, og i noen partier kunne vi til og med sette oss i kanoen og padle. Uansett betydelig lettere enn å bære bagasjen på ryggen. Den første egentlige bæringen rundt en foss. Totalt på vår ferd ned Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki bar vi ikke kanoen mer enn maksimalt 3-4 ganger, om man ser bort fra bæringene mellom vassdragene. Det må sies å være helt greit. Det gir en slags oppdagerfølelse å ta seg fram i kano i slike små bekker. Rett og slett artig, selv om det tidvis kan være litt slitsomt. Det er nok ikke mange, om noen, som har ferdes nedover de øvre delene av Gállojohka med kano. Det fine med å starte øverst i et vassdrag og padle seg nedover, er selvfølgelig at man vet at det bare blir lettere og lettere for hver meter. En del krangling i tett vegetasjon nedover Gállojohka. Dette er et syn som fans av en viss villmarkskjendis muligens vil dra kjensel på. Vi kjente det igjen i det vi passerte i bekken nedenfor. En markert utvidelse av dalen der det kommer inn en bekk østfra. Nydelig teltplass oppe på ryggen, med fin utsikt over canyonen. Restene av bålgrua til Monsen var fremdeles "inntakt". Etter dette punktet ble Gállojohka mye lettere å padle. Det var vel ikke helt tilfeldig at Monsen valgte å bære helt hit. Her passerer bekken mellom noen bergknauser som stikker opp i dagen. Mye dype, mørke loner, men fremdeles en del stryk og masse bjørkekratt. Vi var usikre på hvor fort padlingen ville gå, men vi så fort at vi i løpet av dagen kunne klare Gállojohka helt ned til det punktet der hvor den samløper med Sieiddegorsa og begynner å svinge østover, uten problemer - selv om været var noe skiftende. Vi hadde hatt ganske mye regn på denne padleetappen, men det skinte etter hvert opp, og været ble riktig så bra. Her på et av vannene i Gállojohka. Vi fisket raskt over, men det gav intet resultat. Midt i bildet står det en relativt nyfødt elgkalv. Det tok lang tid før vi skjønte hvilket dyr det var, men bare et halvt sekund etter at bildet ble knipset bykser moder elgku ut i bekken med et plask og tar med seg kalven og legger på flukt. Irriterende at jeg ikke fikk bilde av opptrinnet, for å komme såpass tett på elg i Øvre Anárjohka er neimen ingen selvfølge. Gállojohka begynner å likne på en elv. Ved det nest siste vannet før bekken svinger østover sitter det jaggu en kar på bredden og røyker pipe. Vi hadde slett ikke forventet å se folk her inne. Han svarer på svensk når vi roper til ham fra kanoen. Han blir nok minst like overrasket som vi ble, når han ser to tullinger i en kano her inne. Skal tro hvor han hadde gått fra for å komme inn hit. Svensken blir det siste mennesket vi ser på åtte dager. Vi slår leir ved enden av vannet i Gállojohka som ligger like sør for samløpet med Sieiddegorsa. Vi fant en nydelig plass på enden av en høy morenerygg med utsikt over området hvor Gállojohka svinger østover. Dette er et slags veikryss her inne i marka; her kan du velge å svinge østover og følge Njuolasjohkas stille, mørke loner mot Lemmenjoki og Finland, eller du kan ta beina fatt og traske vestover, mot Kárášjohka og de høyereliggende viddeområdene med hundrevis av spennende fiskevann. Dersom ingen av disse alternativene frister, kan du vende nesen nordover og følge Heavvujohka ned til selveste Anárjohka og kanskje videre mot kysten. Uante muligheter, og en fantastisk frihetsfølelse å kunne sitte her og velge og vrake i villmarksområder. Vi satset på å få med oss begge de to førstnevnte alternativene. Et par gjedder ble lurt opp fra vannet og forvandlet til kveldsmat. En trofast venn fulgte sin gjeddekompis helt inn i døden. Herlig villmarksfølelse. Fra leirplassen oppe på ryggen fikk vi litt utsyn, og vi så den dype, markerte kløfta som Heavvujohka renner igjennom, og noe lengre øst så vi et parti av Njuolasjohka. Utsynet over de uendelige skogsområdene som lå foran oss gjorde at følelsen av å befinne seg i ordentlig ødemark sank inn. Det var herlig å sitte ved bålet og kjenne på dimensjonene av denne villmarka, og vite at alt dette var vårt i nesten to uker. Ingen sivilisasjon så langt øyet kunne se, bare Øvre Anárjohka i nord og vest, og Lemmenjoki i øst. I løpet av natta blåste det opp, og jeg måtte ut for å ta ned tarpen som lagte det fryktelig leven. Det var kaldt og regn, så idet jeg krøyp tilbake inn i soveposen tenkte jeg at dette blir en tung dag. Heldigvis våknet jeg noen timer senere til sol. Etter frokost ble det en halvtime i teltet mens vi sto av nok en regnskur. Når solen atter kom tilbake startet vår utflukt vestover. Mot vest - mot ørreten! Som mange andre finnmarksfarere bar vi på en drøm om stor fisk, da av type ørret eller røye, og vi visste at sjansen økte jo lengre vest i nasjonalparken man beveget seg. Nordvestover fra Gállojohka ligger det et hopetall med vann, og vi ønsket å utforske dette området. Vi trasket en times tid i lyng, myr, kratt og steinur før terrenget begynte å stige. Arne sjekker kursen. Etter hvert kom vi opp på fjellet, eller vidda. Været var nydelig, sekkene var lette, og livet var herlig, selv om det blåste friskt. Selvutløser ved et lite vann like over toppen på Sieiddečearru. Dessverre var vannet grunt og trolig fisketomt. Hva i alle....? Her gikk vi og lovpriste denne urørte villmarka, også står det forsyne meg ikke en campingvogn her, midt på vidda?! Dette var et svært spesielt syn, og vi måtte se mange ganger før vi trodde våre egne øyne. Forklaringen er selvsagt at samene benytter en campingvogn som reingjeterhytte. Den ødela litt for villmarksfølelsen vår, men vidda er tross alt samenes utmark, og de må få bruke den, selv om det skjemmer utsikten for en og annen turist. Det tok uansett ikke lang tid før vi fant igjen villmarksfølelsen. Sieiddejávri. Bak dette store vannet ligger Rávdojávri, målet vårt. Rávdo betyr røye, og Rávdojávri skal etter sigende være det eneste vannet i nasjonalparken som huser røye. Lettgått terreng. Flatt, skrinn vegetasjon, og mye reinmose. Null problem å finne leirplass her. Marsjen tok noen timer, og det var herlig med en matbit og et kaffebål når vi endelig hadde funnet en strøken leirplass. Her skulle vi bli i to netter. Rundt Rávdojávri fant vi ingen opparbeidede leirplasser eller bålgruer. Det tyder på at det er svært få som ferdes inn hit. Vi fisket opp langs den østre bredden, uten napp. Arne gikk over på Sieiddejávri og fisket seg tilbake der, mens jeg tok en pust i bakken. Sol og pent, men relativt lav temperatur og en etter hvert ganske kraftig vind. Rávdojávri skulle etter hvert vise seg å leve opp til sitt navn, men allikevel skuffe litt. På turen tilbake til leiren var smårøya plutselig svært bitevillig, men å kalle det matfisk vil være å overdrive. Jeg fant etter hvert ut at jeg trengte maten, så jeg begynte å ta opp smårøyene allikevel, og stekte dem på bålet til kvelds. Herlig med "skikkelig" fisk etter å ha spist gjedde et par dager. Maten smaker unektelig litt bedre når man har slitt litt for den. Bekymringene om matmangel forsvant, i hvert fall for en stakket stund. I kveldinga ble det en utflukt i motsatt retning fra leiren. Arne måtte bære meg på ryggen over denne grunne vika for at jeg skulle slippe å bli våt på beina. Da måtte jeg bite i meg gummistøvelkritikken min. I den østre vika fant vi dette oppkommet. Vannet fosset bokstavelig talt opp av bakken. Uten sammenlikning det beste vannet jeg har smakt. Det ble noen kopper fra denne kilden i løpet av dagene våre ved Rávdojávri. Det er rart hvordan man kan smake forskjell på godt vann og virkelig godt vann. Oh yeah! Røye, denne gangen av akseptabel størrelse. Utover fra odden i den nordre vika strekker det seg en lang grunne, og der var det mye røye å få. Etter en morsom liten kamp måtte en røye på 6-7 hekto finne seg i å bli kveldsmat. Moro å ta fisk når vannet er så klart at man kan se fisken ta sluken flere titalls meter ut i vannet. Herlig kveldssol. Midnattssol og bålklar røye. Røye og sprøstekt løk smaker fortreffelig! Klarværet holdt seg utover kvelden, og det ble etter hver bikkjekaldt. Sen sommer i år. Det ble dårlig søvn den natta. Neste dag bestemte vi oss for å forlenge turen vår enda lengre mot vest - snart måtte vi da vel nå bort til ørretland? Etter en rolig frokost la vi i vei mot Nuorttit Livlánjavri, som ligger sør for Gavdnjajávri. Arne kikker seg tilbake mot Rávdojávri. Opp mot toppen av Rávdoaivi fikk vi en fantastisk utsikt nordover, og vi kunne skimte den karakteristiske konturen av Noarrváš, og til og med Gavdnjajávri, nasjonalparkens største vann, i det fjerne. Utsynet utover vidda gjør at man føler seg liten - det gir en respekt for naturen. Samtidig gir det en glede og en frihetsfølelse av en annen verden. Her kan vi ferdes fritt uten befatning med sivilisasjonen i ukevis. I slikt godvær er det fantastisk å ferdes her, men på vinterstid kan dette være et ugjestmildt område, og jeg tok meg selv i å fantasere om hvordan det er å være her i snøstorm og 40 kalde. Etter å ha konstatert at også dette vannet kun inneholdt gjedde, fikk jeg meg rett og slett en liten knekk, både fysisk og mentalt. Det var nok ikke mest på grunn av skuffelsen over å ha gått langt kun for å finne et dårlig gjeddevann, men mer en reaksjon på alt det fysiske slitet vi hadde utsatt oss for de siste dagene. Marsjen inn til Gállojávrrit var et kapittel for seg, men også i de påfølgende dagene hadde vi forflyttet oss mye til fots. Det tok litt nuven av en kropp som knapt nok hadde vært i marka så langt i år. Det er rart hvordan man lærer seg selv å kjenne når man er på tur over lang tid. Man kommer nærmere sin egen natur. Man blir mer bevist seg selv, i den forstand at man i større grad merker at man er sliten og sulten. Slike ting ignorerer man ofte i det vanlige livet. Man får rett og slett tid til å lytte til kroppen. Kroppen responderer på det som var viktig for urmennesket; næringsinntak, fysisk arbeid, og vær. Lite næring og dårlig vær er synonymt med dårlig humør og lav motivasjon. Så snart man får en gjeddebit i magen og sola titter fram, har man det som plommen i egget. Det er delig å være litt urmenneske igjen. Det ble en gjeddelunsj før vi tok fatt på hjemveien. Relativt ferskt reinsdyrkadaver. På tross av sliten kropp bestemte vi oss for å gå innom noen av de mindre vannene litt lengre nord på turen tilbake til Rávdojávri. Det er nesten for galt å ikke prøve litt flere vann, når man først er i området. Etter litt feilnavigering og rot med kompasskurs - det kan virkelig være vanskelig å orientere på vidda, fikk vi erfare - fant vi omsider fram til vannene vi ville prøve. Disse vannene, som ser så innbydende ut på kartet, viste seg å være grunne myrpytter med bare gjedde, dersom det var fisk der i det hele tatt. En stor skuffelse, men på en slik tur gjennom upløyd mark hører det med å få noen negative overraskelser. Nå vet vi at dette området er lite innbydende fiskemessig. Det fant vi ut gjennom å utforske området på egen hånd. Å lære nasjonalparken å kjenne var et av målene våre for denne turen. Tilbake på Rávdojávri. Stein på kroken. Men så ble det heldigvis en småpen stekerøye til kveldsmat. En god fiskeopplevelse og en kopp vann fra oppkommet bedret humøret, som hadde vært på bunn hele ettermiddagen. Vi gikk tidlig i teltet denne kvelden, og en 11-timersnatt gjorde susen for en sliten kropp. Marsjen tilbake til kanoen ventet. Vi var nå ferdige med de høyereliggende, sentrale delene av Øvre Anárjohka nasjonalpark, og nye områder ventet i øst. Det er vanskelig å beskrive den gleden man føler når man vet at man de neste dagene skal reise gjennom et nytt, ukjent villmarksområde. En kriblende spenning knyttet til det å oppdage ny natur, uten på forhånd å vite hva de kommende dagene vil bringe, men samtidig vite at det vil bli fantastiske dager. Vi satset på å gå litt lengre nord i terrenget på tilbaketuren, på den andre siden av myrdragene som strekker seg vestover fra de nedre delene av Gállojohka. Etter litt morsom finorientering mellom myrer og småvann på østsiden av Sieiddejávri, kom vi opp i "fjellet" igjen, og marsjen gikk lett. Vi siktet oss inn på den første lonen i Njuolasjohka, en kilometer eller to nedstrøms fra der hvor kanoen lå. En kløft i terrenget, midt på vidda. Heavvujohka renner nordover i bunnen av kløfta. Arne poserer på en snodig bergknast som isen og erosjonen har latt stå igjen. Vi fant etter hvert ut at vi hadde valgt et ugunstig punkt å krysse på. Bratte fjellvegger og dyp bekk. Først litt balansekunster nedover bekken. Deretter klatring. Fjellklatring med 20 kg på ryggen er utenfor min komfortsone. Forseringen av denne, tja, 5 meter høye fjellveggen, var nok den største risikoen vi utsatte oss for på denne turen. Men det var korteste og raskeste veg, og det gikk bra. På toppen, og med utsikt sørover. Allyen ligger og venter i Gállojohka, som skimtes i det fjerne til venstre i bildet. Ørn. Lunsj ved Njuolasjohka. Her la vi igjen sekkene før vi gikk oppover og hentet kanoen. Arne er noe betenkt fordi han nettopp har mistet tannbørsten sin på bålet. Nå venter en stor uke uten tannpuss. På turen opp for å hente kanoen, kom vi over denne, like ved Njuolasjohkas bredd. Meget snodig å finne en båt her inne, så langt fra folk. Hvem kan ha hatt nytte av å ro på Njuolasjohka? Hvem har sett seg råd for å transportere den inn hit? Eller er den rett og slett bygd her inne? Et aldri så lite mysterium fra fortiden, langt, langt inn i ødemarka. Sieiddegorsa kommer inn i Njuolasjohka fra sørvest. Den har sitt utspring i Ahvenjärvi på finsk side. Allyen lå og ventet på oss ved det lille vannet helt nederst i Gállojohka. Padlingen i Njuolasjohka kan starte. Når jeg er på lengre turer, tar det ofte noen dager, kanskje så mange som 4-5, før kroppen og hodet girer ned og gir seg hen til villmarkslivet. Men visshet om at det nå ventet noen fine, lette dager i kanoen, kom roen sigende, som et høytrykk etter en kuldeperiode, og jeg klarte etter hvert å nyte tilværelsen slik man skal gjøre. Der høres ut som en floskel, men der man de første dagene føler seg fremmed og litt utrygg i det ukjente, nye terrenget, vil man etter noen dager føle at man hører hjemme, og finne en trygget og ro. Den følelsen kom nå. Njuolasjohka er i all hovedsak stille, dype loner... ... som avbrytes av latterlig grunne og smale stryk. Arne prøver fisken i kulpen nedenfor styrket. Nedover Njuolasjohka finnes et utall slike kulper i enden av smale stryk. Svært innbydende fiskeplasser. I de grunne strykene hoppet vi ut av kanoen og bare lot den gli nedover. Noen ganger stoppet ikke kanoen før den var ute i kulpen, og da var det bare å stille seg til å vente på at den skulle drive i land. Utover dagen begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje hadde litt knapt med mat. Vi var usikre på fisket nedover Njuolasjohka, og en eventuell matmangel var en bekymring som gnagde meg litt. Jeg ble derfor svært lettet da gjedda hogg til i en av de små kulpene. Man kan si hva man vil om gjedda, men den er lett å ta og gir mye mat. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så glad for å ta en gjedde, og var oppriktig redd for å miste den. Heldigvis ble den landet trygt. Nå kunne vi slå leir i visshet om at Njuolasjohka var en glitrende padleelv, og at det var uproblematisk å ta fisk til maten. En herlig dag avsluttes med at vi slår leir på et platå ovenfor elva på vestsiden av Skiehččanoaivi, like før Njuolasjohka svinger seg rundt nevnte topp. Vi var fornøyd med dagsetappen, og følte vi hadde kontroll med forflytningen vår. Der er jo litt usikkerhet knyttet til hvor fort man kan transportere seg i ukjente vassdrag, men Njuolasjohka kan i aller høyeste grad anbefales som padleelv. Den eneste nedturen i dag, er at Arne knekker fiskestanga si. Fiskestengene ligger i kanoen, og i et trangt parti i bekken, hvor vegetasjonen er tett, hekter sena seg fast og stanga knekker. Irriterende, men vi har heldigvis med en ekstra. Som om ikke knekkingen er nok, presterer Arne å rote bort den knekte stanga et sted langs bredden av bekken. Helt greit egentlig - nå har vi en slags unnskyldning for å dra oppover igjen en gang. Ekspedisjon "Finne igjen fiskestang 2023" er i støpeskjeen. Nok en kveld med herlig villmarksliv. En nydelig leir, med lett tilgang til ved, fint vær og nydelig utsikt. På menyen til villmarksrestaurant Njuolasjohka står gjeddefileter, potetmos og sprøstekt løk. Denne kvelden kom drammen fram. Anledningen? Joda, oppe på denne fjellhylla ved Njuolasjohka kunne Arne meddele meg nyheten om at han om samboeren venter sin førstefødte i juletidene. Stas! Ny dag og ny padleetappe. Vi bestemte oss for å rett og slett gå for Vaskolompolo denne dagen! Dersom Njuolasjohka var like lettpadlet videre, burde det være overkommelig. Njuolasjohka er et gjeddeeldorado, for den som liker gjeddefisket. For meg er ordet gjeddeeldorado en slags motsigelse i seg selv. Men for all del, gjedda er morsom å ta og gir godt med mat, og smaker da slett ikke verst om man er flink til å variere tilbehøret. Vi ville blitt svært sultne om det ikke var for gjedda. Her er nok et eksemplar i tokilosklassen landet i en av Njuolasjohkas utallige kulper. Njuolasjohka fortsatte i samme stil, med veksling mellom dype loner og stryk. Heldigvis begynte vannføringen å bli såpass stor at vi knapt nok måtte ut av kanoen denne dagen. Her er et av unntakene. Flere ganger overrasket vi intetanende svanefamilier i det vi plasket ut i kulpene. Mor og far tok av opp i lufta, sikkert for å avlede vår oppmerksomhet, mens barna prøvde å gjemme seg i vegetasjonen ved vannkanten. I dette tilfellet ble et av barna hengende igjen, og mistet kontakten med resten av søskenflokken. Den stakkars svanekyllingen var tydelig redd og svømte forfjamset rundt i kulpen når vi passerte. Åpenbart Ikke dagligdags med menneskelig intervensjon i habitatet. Får håpe familien ble gjenforent igjen. Svaneflukt. Dessverre fikk vi oss en liten nedtur også denne dagen. Tror du ikke vi presterte å knekke nok en stangtupp, på samme måte som første gang. Snakk om å være klumsete og uforsiktige. Heldigvis hadde vi én hel stang igjen, og den ene knekte stanga, den som vi ikke rotet bort, var fremdeles til nød brukbar. Her padler vi på Skiehččanjohka, eller Kietsimäjoki, som er grenseelv i mange mil nordover fra samløpet med Njuolasjohka, før den løper sammen med Anárjohka og blir til Tanaelva. Ikke rare bekken her inne, men det skal visst være tatt laks helt opp hit. Dette var faktisk den eneste strekningen hvor vi forflyttet oss motstrøms på hele turen - fra vannet i Njuolasjohka helt inne ved grensen og opp til Doggejavri og Kietsimäjärvet. Ikke mange hundre meterne som måtte lines. En helt topp padledag. Gjedde og sjalottløk helt inne ved grensa - siste måltid i fedrelandet. Dermed kan jeg si til deg, Jan-Eilert Pedersen; ja, jeg har sittet ved Skiehččanjohkas bredd. Dersom du ikke tar referansen anbefaler jeg Pedersens glimrende bok "Nord i villmarka", en bok som senker hjertefrekvensen med ti slag bare du tar i den. En båt-/kanoflyktning tar seg inn i EU. Grensestasjon ved Doggejavri på finsk side. Å være utstasjonert her må være en drøm dersom man liker ødemarkslivet, men det er nok lenge i mellom hver gang denne utposten er bemannet, særlig sommers tid. Arne tok seg den friheten å benytte den luksuriøse utedassen til høyre i bildet. Kietsimäjärvet så ut som et godt fiskevann, men det kom en regnskur, og vi ville komme oss til Vaskolompolo. Fiskestanga (entall) ble derfor liggende i kanoen. Arne i utgangsposisjon med kart og kompass. Gudene vet at vi skulle komme til å trenge et godt tilløp for å komme igjennom den forestående etappen. Kietsimäjärvet -Vaskolompolo var et usikkerhetsmoment på denne turen. Svært lettgått de første hundre meterne. Planen var å bære over til dette myrdraget, som starter noen hundre meter øst for nordenden av Kietsimäjärvet. I dette myrdraget er det tegnet en blå strek på kartet, og vi hadde vel basert oss på å padle og/eller line kanoen i denne blå streken. Dessverre - og dette måtte vi, urutinerte som vi er, lære "the hard way" - er ikke alle blå streker på kartet reelle bekker eller elver. Denne bekken viste seg å være en litt bløt myr, som ikke i det hele tatt var paddelbar, og som var for bløt til å gå i. Etter en rådslagning bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på å dra og skyve kanoen med noe av bagasjen oppi over myrdraget. En gikk foran og dro i tauet, mens en gikk bak og skøyv. Dette gikk svært bra, i omtrent femti meter. Etter en runde for å se etter paddelbare vannflater framover i myrdraget, ble det vedtatt at det ikke fantes noen vei utenom bæring. Det ble to vendinger á halvannen kilometer fram til det som kan minne om et vann ca. to kilometer øst for Kietsimäjärvet. Vi brukte drøyt to timer på halvannen kilometer. Når vi endelig fikk sjøsatt Allyen på dette vannet, viste det seg å være så grunt at det knapt nok var paddelbart. Vi hadde håpet å kunne cruise på dette vannet fram til den siste bæringen over mot Vaskolompolo, men også padleetappen skulle bli et slit. Den finske myggen var hundretusen ganger mer intens en den norske, og denne myra var åpenbart Lemmenjokimyggens arnested. Det begynte å bli sent, vi var dyktig slitne, og vi hadde enda en bæreetappe å se fram til denne kvelden. Humør og motivasjon var på et bunnivå. I det vi skal dra kanoen ut i den siste tjønna i enden av myrdraget, hører jeg et knekk, og registrerer at det ligger en stangtupp i bunnen av kanoen. Det går utrolig mange sekunder før det går opp for meg at vi nettopp har prestert å knekke fiskestang nr. 3 av 3. På nøyaktig samme måte som de to andre - snøret henger seg fast i vegetasjonen og knekker stanga. Vi blir begge stående helt paralyserte en god stund, mens hjernen prøver å akseptere og forstå konsekvensen av det som nettopp har skjedd. Vi er helt avhengig av å ta fisk til maten. Kvelden er i ferd med å gli over i natt, og finskmyggen gjør sitt aller, aller beste for å gjøre situasjonen til den komplette misère. Det var nesten så det grenset til det tragikomiske. Dagen som startet så utrolig bra med fin flyt nedover hele Njuolasjohka, endte med at vi sto møkk slitne på et trist myrdrag innerst i Lemmenjoki nasjonalpark med tre knekte fiskestenger og med en tung bæring foran oss. I duskregn. Jeg følte meg fryktelig liten, og hadde mest lyst til å drukne meg i den forbanna myra vi sto mitt oppi. Definitivt en kontrastenes dag. Villmarkslivet er ikke alltid fint. Men så; VASKOLOMPOLO! Det nærmet seg midtnatt før vi var framme, men jaggu klarte vi det ikke! For en herlig følelse det var å se denne koia ligge idyllisk til ved siden av det lille vannet øverst i Vaskojokivassdraget. Og ikke en kjeft å se. Vi vedtok å la Allyen bli liggende igjen oppe ved helvetesmyra, så marsjen gjennom bjørkeskogen fram til Vaskolompolo gikk bra. Lemmenjokiskogen er veldig lettgått, med flat, hard bunn og lite høy vegetasjon mellom bjørkene. Arne uttrykker den generelle stemningen i det lille turfølget vårt fullkomment på dette bildet. Til kveldsmat ble det pannekaker, akkompagnert av sukkerbiter vi fant på kjøkkenet i hytta. Godt å få en natt i en hytte etter mange netter i telt. Vaskolompolo var kanskje den største milepælen på turen, og det var enormt deilig å komme fram hit. Nå ventet et nytt land, en ny nasjonalpark, et nytt vassdrag, og nye muligheter. Fryktelig spennende! Lesing av hytteboka hører med, og jaggu fant jeg ikke navnet til en kjenning fra jobb i boka. Ikke veldig mange nordmenn som hadde vært her siden 2011. Vi leste om flere som klaget over mye mygg i hytta. Det var liketil en som måtte slå opp teltet inne i hytta på grunn av myggen. Det lo vi godt av - har ikke folk noe toleranse? Her fantes da ikke en eneste mygg! Natta i Vaskolompolo ble et sant mareritt. Når varmen fra ovnen begynte å virke, våknet en horde av mygg til live. De suste rundt ørene på oss hele natta. Vi måtte ligge fullt påkledd for ikke å bli oppspist, og det ble etter hvert fryktelig varmt, siden vi hadde lagt i ovnen i alt for mye før vi krøp til køys. Etter å ha plagdes lenge nok slo Arne opp myggteltet sitt i underkøya, og sovnet fredfullt, mens jeg fikk svært lite søvn der oppe i overkøya. Men atter en ny, fin dag rant, og jaggu ble det ikke harr på knekt stang! Dette var en liten triumf for meg. En svært vellykket spjelking av stanga resulterte i en stekeharr på dupp og tørrflue. En seig bjørkekvist ble formspikket og brukt som skjøtestykke, og en litt kraftigere kvist ble brukt som spjelk. Det hele ble stramt bundet sammen med ducttape. Aksjonen ble noe endret, men stanga fikk en voldsom snert og ble utrolig nok mer langkastende enn før. Den tålte kast med tung dupp, mothugg på harr, samt kjøring av voksen gjedde i Vaskojoki. Det ble etter hvert flere småharr, alle på dupp og flue. Det er ikke utstyret det skal stå på! Arne ved Vaskolompolo. Med vellykket reparasjon av fiskestangstang slapp vi forhåpentligvis å sulte resten av turen. Arne svinger øksa. Et skikkelig Juha Mieto-øyeblikk, som han kalte det selv. Huslige sysler - "vask" av kopper og kar. Dette arbeidet besto av å tørke vekk den verste skitten med litt papir. Vi lever etter regelen om at "alt er rent i villmarka". Faktum er jo at det er svært lite som kan gjøre deg syk ute i ødemarka, så renholdet av spiseutstyr står ikke så høyt på prioriteringslista. På tur tilbake til helvetesmyra for å hente kano. Vi prestere å gjøre en navigasjonblunder av en annen verden på tur over dit. En 20 minutters marsj ble til en og en halv time. Helt unødvendig og uforståelig at det var mulig å bomme så grovt. Dette området var virkelig ikke enkelt å ha med å gjøre. Heldigvis er terrenget lettgått. Ingen har stukket av med Allyen over natta. Så var det tid for å ta fatt på Vaskojoki. Vi var meget spente på hvordan denne bekken så ut - var det mulig å padle? Ville det bli mye bæring? Hvordan var terrenget? Hvordan var fisket? Selve bekken var liten og klar, og vekslet mellom parti med litt fart og dypere loner. De dype partiene var paddelbare. Bekken var ofte svært smal, og framdriften måtte skje ved at vi staket oss fram ved å sette årene mot bredden. Ganske morsom padling som gav litt ekspedisjonsfølelse. Naturtypen her inne var virkelig av sorten som appellerer til meg. Relativt flatt og vidt, og lave morenerygger med småbjørkeskog langsetter bekken nedover. I de grunnere partiene måtte vi ut av kanoen, og la den drive på strømmen nedover. Dette var egentlig bare kjærkomne avbrekk med mulighet til å strekke på beina, løfte blikket, og ta inn over seg den fantastiske naturen her oppe. Vi stresset på ingen måte, og bare storkoste oss på ferden nedover Vaskojoki. Allikevel holdt vi større fart enn vi hadde turt å drømme om, og det gjorde oss trygge på at tidsrammen vår var mer enn tilstrekkelig. Nok et usikkerhetsmoment var ute av verden. Strålende vær. Vi observerte til stadighet fisk i den lille bekken, både gjedde og harr. Noen få partier ble linet, rett og slett fordi de var fryktelig steinete. Noe jobbing var det med å få kanoen nedover den lille bekken, men det var allikevel ikke ofte vi måtte uti bekken for å skyve og dra. Etter at det kom inn en sidebekk, ble Vaskojoki etter hvert forvandlet fra fjellbekk til elv. De dype lonene dominerte, og de korte styrkene ble striere og mer utfordrende. Vi padlet allikevel de aller fleste. Kun en gang måtte vi bære kanoen rundt et styrk. Øvre Vaskojoki er virkelig en villmarksperle som trygt kan anbefales, både til kano- og fottur. Det er hverken skog eller vidde, men noe midt i mellom. Vidt nok til å få litt utsyn og åpenhet, men du kan samtidig søke skogens trygghet og med den største enkelhet finne virke til et bål. I sentrum av det hele renner en klar bekk med masse fisk i. Så mange fine leirplasser på ryggene langs bekken at det gjorde vondt å dra forbi. Og det beste med det hele; ikke et menneske å se. Ikke antydning til sti eller brukte bålgruer langs bekken. Kilometer på kilometer med ekte, urørt villmark. Det eneste jeg angrer på er at vi ikke brukte enda mer tid i dette området. Vi sa oss fornøyd med dagsetappen et par kilometer oppstrøms for Vaskojarvi. Da hadde vi padlet en liten mil, og lagt bak oss strekningen vi på forhånd fryktet mest, sånn padlemessig. Den fryktede strekningen viste seg å bli den fineste på hele turen. Vi fant en perfekt leirplass ved elvebredden. På vår ferd nedover Vaskojoki registrerte vi stadig flere og flere furukroner blant bjørketrærne. Ved leirplassen hadde vi griseflaks og fant masse tørr furuved. Det første bålet på furu ble fyrt, og det gav en varme, en lukt, og en lyd som er en helt annen enn det man får fra et bjørkebål. Etter en Real-porsjon landet Arne turens største fisk, en gjedde på over 4 kg. En fryktelig morsom kamp. Da er det lov med ekte, finsk fellingsdram. Gjedda ble fortært med godt krydder og chili. Villmarkslivet slik det skal være. I likhet med gårdagen, en kontrastenes dag. En aldeles perfekt dag rundes av på en aldeles perfekt leirplass. Det er slike dager man drømmer om under planleggingen. Det er rart hvor fort det svinger når man er ute i naturen. For et døgn siden ville vi grave oss ned i myra. Nå satt vi bare og håpet at dette øyeblikket ville vare lenge, lenge. Da vi satt der ved bålet og filosoferte over leirplassens fortreffelighet, fant vi ut at dette var leiren hvor vi befant oss lengst unna sivilisasjonen. 3 mil til Nunnanen i sør, 3 mil til Angeli i nord, 4 mil til Njurgalahti i øst - og 10 mil til Kautokeino i vest. Innenfor dette området finnes det ikke bilveier eller annen infrastruktur, bare en og annen ødemarkshytte, og svært sparsomt med oppgåtte stier. Tilsvarende finnes vel knapt nok i hele Europa. Neste dag vet vi skal bli den første rene padledagen vår. Det er herlig. Dagen starter med en elg som ligger og tar morgenbadet i enden av den lange lonen vi lå ved. Den skvetter opp så vannskura står i det den oppdager oss. Dette gjentar seg flere ganger på vår ferd nedover Vaskojoki. Åpenbart mye elg i Lemmenjoki nasjonalpark. En drøm å padle her. Vaskojarvi derimot, ble en kraftanstrengelse da vi fikk kraftig motvind over det lange vannet. Pause ved Ylimmäinen Sulajoki. Kartet studeres ofte for å ha kontroll på hvor vi befinner oss. Arne hadde markert potensielt problematiske stryk på kartet på forhånd, og vi fryktet disse noe. Det var ikke fritt for at det var noen grunne partier i elva også, men det opplevdes aldri som problematisk eller slitsomt. Vannføringen var stor nok til at det som oftest holdt at en eller begge gikk ut av kanoen. Jeg er glad Arne er en særpeis som insisterer på å bruke høye gummistøvler på alle slags turer. Det gjorde at jeg kunne sitte tørrskodd i kanoen, mens Arne sto i elva og dro meg av steiner og grunner. Etter denne turen er jeg virkelig overbevist om at Ally er en helt fantastisk ekspedisjonskano. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi kjøre over spisse steiner og grunner i stor fart, og jeg tenkte at "nå revner hele driten". Men det gikk bra hver gang, og Allyen tåle det jeg vil kalle store påkjenninger både på ramme og duk. Etter hvert sluttet vi å tenke tanken på at Allyen ikke tålte de steinete partiene foran oss. Terningkast seks. Vi står av et regnskyll under noen bergnabber. Da blir det tid til en snus. En storokse ved Vaskojokis bredd. Den viste ingen tegn til frykt før vi ropte og skremte den vekk. Angret i ettertid litt på at vi ikke ventet med å skremme den før vi var litt nærmere, sånn for bildenes skyld. Men det kan jo være greit å være lit forsiktig med okser som ikke viser tegn til frykt. Ny leir etter en fortreffelig padledag, omtrent på det nordligste punktet før Vaskojoki svinger sørøstover mot Siikajärvi. Noe skiftende vær gjorde at tarpen kom opp. Furuskogen ble mer og mer dominerende jo lengre ned vi kom, og det gav gode bål. En gjedde tok på dupp og en liten tørrflue i kulpen nedenfor leiren, og middagen var sikret. Ny, ren padledag med herlig vær. En fornøyelse å kunne transportere seg på en så lettvint måte - bare hoppe i kanoen i leiren og padle til man kommer til neste leir. På Siikajärvi. Her ble det en fiskestopp for å se om vannet levde opp til sitt navn, men det ble ingen sik på oss. Noen litt slitsomme partier, men ikke mange. Vi ble etter hvert gode til å lese elva og finne de dypeste partiene. Det er en kunst det også. Vi gjorde nesten litt sport ut av det å forsere grunne partier uten å måtte ut av kanoen. Elva hadde nå vokst seg såpass stor at styrkene begynte å bli i største laget for reddharer som oss. Allikevel padlet vi de fleste. Mange var lite krevende og var rett og slett svært gøyale å padle, mens vi noen ganger hadde mer hell en strengt tatt fortjent. Elva er heldigvis ikke så stor at det er farlig å padle strykene, på langt nær, men det man frykter er jo at man kan velte å bli våt. Det var ikke mange styrkene vi linet oss ned, men det burde kanskje vært flere. Flere ganger ble vi hengende på steiner i strie stryk, uten mulighet til å gå ut av kanoen. Heldigvis perfeksjonerte vi etter hvert "jukketeknikken". Uansett ble det en svært morsom dag i kanoen, og vi lærte mye om det å lese elv og forsere styrk i Allykano. En helt fersk elgkalv ved elvebredden. Vi fikk komme helt innpå kalven. Den var nok for fersk til å ha vett til å være redd. Mor var ikke å se, uansett hvor mye vi rope og hoiet. Kalven forsvant etter hver inn i skogen. Får håpe mor var i live og ventet inne i bushen. Postjoki kommer inn fra sørøst. Et mulig fremtidig padleeventyr, kanskje? Vaskojokihytta! Også denne fant vi helt forlatt. Denne hytta ligger jo faktisk like utilgjengelig til som Vaskolompolo, så slik sett var det vel ingen overraskelse. Vi var fremdeles svært langt fra nærmeste parkeringsplass. Arnes uttykk skyldes en voldsom haglskur som feide over oss rett etter at vi kom til Vaskojokihytta. Svært liten forekomst av det finske ordet "taimen" i hytteboka bidro også til surtrynet. Vi hadde ønsket oss en ørretkubbe i Vaskojoki. Vi visste den fantes, men var usikre på hvor høyt opp den gikk. Men så skinte solen igjen, og vi la i vei oppover mot fjellene. Vi hadde bestemt oss for å bære kanoen og noe av det tyngre utstyret opp til vannskillet denne ettermiddagen, slik at forflytningen over til Ravadasjärvi skulle bli litt lettere. For første gang på dagevis fulgte vi en sti. Etter å ha ferdes gjennom Øvre Anárjohkas ødemark, var det nesten som å komme til New York. Vi valgte å følge stien et stykke opp i høyden, selv om vi ikke var sikre på hvor det bar. Vi kom litt på avveie, men hentet oss fint inn igjen. Herlig å komme litt opp i høyden. Utsikt nedover Vaskojokidalen. Tung bør, men vi var uthvilte etter noen lette dager i kanoen. Oppover Vaskojokidalen. Fint med litt utsikt, etter noen dager på elv. Det er voldsomme dimensjoner på denne ødemarka. Herlig å kunne slenge Allyen ned i lyngen og ta seg tid til å se tilbake oppover Vaskojokidalen som vi hadde padlet nedover de siste dagene. Mil på mil med urørt, skogkledd elvedal. Man har ikke så mange muligheter her i Skandinavia, og særlig ikke i Norge, om man ønsker å padle nedstrøms i et vassdrag gjennom skikkelig urørt villmark i over en uke sammenhengende. Som Jan-Eilert Pedersen skriver i "Nord i villmarka"; "Å padle kano ned en elv gjennom en skogkledd dal, blir kun en drøm de fleste steder i Norge. Det går veier gjennom nesten alle elvedalene, og det er kun noen få slike øde elver igjen på Nordkalotten. [...] På mine turer i ødemarka søkte jeg ofte etter de øde, skogkledde elvedalene. Underbevisst ble disse skogkledde elvedalene selve definisjonen på villmark. Elver som for eksempel Munkelva, Kárášjohka, Skiehččanjohka og Anárjohka i Norge. [...] Å oppdage disse gav meg en ekstrem følelse av rikdom og tilfredshet". Etter bare én slik tur må jeg si meg hjertens enig med Pedersen. På lista over slike elver vil jeg nå tilføye Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki. Etter å satt igjen bagasjen på vannskillet oppe i fjellene, valgte vi å følge Roavvejohka nedover igjen. En fin, grønn bekkedal som snirkler seg nedover dalsiden og renner ut i Vaskojoki like ved Vaskojokihytta. Vaskojokihytta minnet i stor grad om Vaskolompolo, med unntak av myggen, heldigvis. Det var to hytter her, en åpen og en til utleie. Idyllisk beliggenhet ved Roavvejohkas utløp i Vaskojoki, og et fint opparbeidet uteområde rundt. På tur opp mot Latnjoaivi igjen neste dag. Vi fulgte samme stien som dagen før, men børa var betydelig lettere denne dagen. Man tar seg tid til å nyte litt mer når man ikke bærer seg halvt i hjel. Fantastisk terreng vi gikk gjennom - først mellom de ranke furuleggene i Lemmenjokis urskog, så oppover en frodig bekkedal, før vi kom opp på det golde fjellet og fikk utsikten. Noen store myggjævler holdt følge selv om det blåste friskt oppe i høyden. Her står vi like under toppen av Latnjoaivi og ser mot Soabbegealdinoaivi. Allysekken ligger og venter på oss i skjæringa mellom de to toppene der fremme. Over vannskillet og plutselig tyngre bør. Heldigvis lettgått terreng her oppe i fjellene. Lunsjbål. Vi er nå inne i de høyereliggende områdene i sentral-Lemmenjoki - gullgraverland. Vi fikk virkelig den varierte naturen vi søkte etter - vi fikk skog, vidde, fjell, dal, vann, bekk, elv, myr og alt som ligger i mellom dette. Ravadasjärvi! Vi fant dette lille vannet i et dalsøkk mellom flere små topper. Vi fryktet litt for bæringen over hit, men det viste seg å bli piece of cake - kun to timer fra vannskillet ned hit. Vi valgte å bære over til Ravadasjärvi framfor å fortsette nedover Vaskojoki - som var den opprinnelige planen. Dette valget tok vi fordi vi ville se mer av nasjonalparken enn det vi ville få fra kanoen. På denne måten fikk vi sett fjellområdene, i tillegg til at vi fikk padle på selve Lemmenjokivassdraget. Rykter om stor ørret i Ravadasjärvi hadde også spredd seg. Da fikk det bare være at turen ble noe tyngre fysisk. Litt av grunnen til at vi kom hit - ørret! En fin halvkilos av bra kvalitet. Arne sin "middagsfisk" ligger også i panna. På en måte kan man si at villmarksferden vår endte her ved Ravadasjärvi. Rundt vannet, særlig på østsiden, var det latterlig mange brukte leirplasser og bålgruer. Ja, rett og slett helt fantastisk mange. Det så nesten ut som at folk hadde gjort opp bål midt i mellom gamle bålplasser på trass, bare for å ha sin egen leirplass. Dette la en liten demper på villmarksfølelsen. Mulig vi var noe bortskjemt etter å ha ferdes gjennom urørt terreng i over en uke, men det får da være måte på. Vi møtte forøvrig det første mennesket på åtte døgn her - en svært lite snakkesalig finne som forlot vannet like etter at vi kom. Så kom uværet - alle lavtrykks mor la seg over Ravadasjärvi. Det ble beinkaldt, og det var hvitskjær i nedbøren. Da gidder man ikke foreta seg så mye annet enn å henge ved bålet. Heldigvis godt med furuved her. Selv om området bar preg av noe slitasje, var det ikke noe problem å samle nedfallsved til bålet. Et svært innbydende fiskevann, Ravadasjärvi, men bettet var ikke all verden i kulda. Toppene rundt vannet gjemmer seg i den tykke tåka. Vi bestemte oss etter hvert for å barrikadere oss i teltet og vente på at uværet passerer. Ikke etter boka å bruke åpen gass i teltet, men med en stødig hånd på brenneren var vi trygge. Det ble svært lite søvn på meg den natta, på grunn av kulda. Neste morgen var tåka fremdeles tykk, og vi var inne på tanken om å droppe hviledagen her oppe og bare komme oss ned mot Lemmenjokivassdraget og hytta ved Ravadasköngäs. Men vi valgte å bli, og litt fiske ble det i kulda. Kalde fingre gjorde at vi tydde til latmannsfiske og dro fram markboksen. Det viste seg å være et effektivt trekk. Vi dro opp flere fine stekefisker og spiste oss mett på ørret flere ganger denne dagen. Den store ruggen uteble dessverre. Vi satt med en følelse av at dette vannet har vært hardt beskattet. Ajajaj! Blodbad og dramatikk. Arne presterer å kutte seg skikkelig i et forsøk på å spikke seg en ny tannbørste. Da må doktoren fram med renseserviett og plaster. Så kom sola! Den hadde vi ikke sett på noen dager, og det gjorde underverker for humøret. Det er rart hvor påvirket man blir av været når man er ute over lengre tid. Kroppen justerer åpenbart energinivået etter skydekke, temperatur og nedbør. Da ble den en fiskerunde rundt vannet. Innoset i nordenden av vannet. Nok en ørretpanne. Exit Ravadasjärvi. Vi forlater Ravadasjärvi til fordel for Ravadasjärvi i Lemmenjokivassdraget (lite oppfinnsomme mtp. navn disse finnene). Vi beveger oss etter hvert inn i basissonen i Lemmenjoki nasjonalpark. Her er det det tilrettelagte friluftslivet som råder - her er det oppgåtte stier, oppmurte bålgruer, ferdighugget ved og gapahuker. Et fint område, for all del, men vi mistet fort villmarksfølelsen. Et spørsmål som dukket opp i hodet på turen ned langs den idylliske Ravadasjoki, var om Ravadasjärvi også burde inkluderes i basissonen. Slitasjen der oppe begynte å bli betydelig, og det var noe som sa oss at det var fisket hardt der oppe de senere år. Nå skal vel ikke vi være de første til å rette pekefingeren mot hverken villmarkskjendiser eller de som går i deres fotspor, men det spørs om Monseneffekten er betydelig her oppe. Null gull i Ravadasjoki. Máttit og Davit Ravadasjoki møtes, noen få kilometer ovenfor Ravadasköngäs, fossen som kaster vannet i Ravadasjoki ut i Lemmenjokivassdraget. Fantastisk god tilrettelegging. Når man tenker på at dette faktisk er ganske langt ute i villmarka, spør man seg om dette strengt tatt er nødvendig. Man må kjøre i milevis, ta båt noen mil, og så gå noen kilometer for å komme inn hit. Men skal man dømme etter hvordan det så ut oppe ved Ravadasjärvi, er det på sin plass med litt styring av trafikken. Det er tross alt tusenvis av turister som skysses inn til Ravadasköngäs hver sommer. Typisk Lemmenjokiskog. Nede ved Ravadasjärvi, det innerste vannet i den trange Lemmenjokidalen. Hit kommer tusenvis av turister til fots og med elvebåt årlig. Vi møtte bla. tyskere og japanere. Det ble en tøff tur ned hit, med tung bør og litt for høyt tempo for min del. Nå var vi begge svært glade for at all den tunge bæringen var over, og vi skulle kose oss i kanoen de siste dagene. Ravadasköngäs. Helt ok attraksjon, men at denne er regnet for å være en av Finnlands fineste naturattraksjoner kan jeg ikke helt forstå. Padling på stort sett flatt vann resten av dagen - Lemmenjoki er mer et langt vann enn en elv. Ikke mye å se her, bare skogkledde lier helt ned mot det smale, mørke vannet. Vi slo leir omtrent halvveis til Njurgalahti, endeholdeplassen vår. Her var det opparbeidede leirplasser på begge sider av vannet, men ferdig kløyvd ved og fin bålgrue. En innretning med en stålwire og en båt gjorde at man kunne transportere seg fram og tilbake over elva. Snedig patent, som vi så flere steder nedover vassdraget. Arne prøver fisket i Lemmenjoki. En sik! Ikke stor, men like fordømt en sik. Min første av slaget, og det femte fiskeslaget på turen. Med denne siken fulgte en irritasjon over at vi ikke maktet å lande en abbor. Abboren var den eneste av de seks vanligste ferskvannsfiskene vi ikke fikk på turen. Arne landet en liten harr i den samme strømmen, og disse utgjorde forretten til kveldsmaten. Siste leir, og underbuksa brennes. Han undret nok litt, finnen som vi delte leirplass med. En hyggelig fyr som åpenbart ikke var så ofte ute i marka, men som så ut som om han hadde et behov for å komme seg vekk og være alene en stund. Denne siste leiren ble ikke en leir i ordentlig forstand. Vi følte at vi var tilbake i sivilisasjonen, og bare transporten bort til parkeringen gjensto. Den ferdigkappede veden gav lite varme i forhold til furua ved Vaskojoki. Om det var det faktum at turen var over, eller om det var mangelen på ekte villmarksfølelse som gjorde at humøret datt litt, er ikke godt å si. Siste padleetappe mot Njurgalahti. Strandhugg for drikkepause. Padlingen på Lemmenjoki var relativt kjedelig, i hvert fall sammenlignet med all moroa vi hadde på de andre vassdragene. Terrenget var kjedelig, det var lite å se på, og det blåste kraftig motvind. En elvebåt på tur opp mot Ravadasköngäs. Like etter at denne passerer forlater vi Lemmenjoki nasjonalpark. For første gang på 13 dager befinner vi oss utenfor nasjonalpark. Njurgalahti. En siste utpost før ødemarka når man kommer nord- eller østfra. Campingplass, turiststasjon, og utgangspunkt for mang en tur i Lemmenjoki nasjonalpark. En ubeskrivelig deilig cola. Nå ventet halvannen time i drosje til Ivalo. På hotellet i Ivalo pakker vi ut sekkene, og oppdager at den eneste tingen vi bar med oss på turen som ikke ble brukt, var såpa... Jeg skal ikke begi meg ut på omfattende oppsummeringer, annet enn å si at Øvre Anárjohka og Lemmenjoki nasjonalparker er enorme, og at du trolig kan finne akkurat den typen villmarksliv du ønsker. Men dette området er først og fremst roen, ensomheten, ektheten og ikke minst urørtheten. Søker du dette, kan jeg trygt anbefale en tur oppover. Øvre Anárjohka er ikke stedet for de spektakulære opplevelsene som fjellfanten søker, og definitivt ikke noe for adrenalinjunkien. For en svak fotograf som meg er det vanskelig å finne de utrolige landskapsmotivene. Som Sigmund Sivertsen skriver om Øvre Anárjohka i DNTs årbok 1969: "Mange vil nok kalle dette landskapet monotont, og det mangler det meste av den villskap vi kan finne i andre deler av dette landet, men det virker storslagent i sin uendelige ro. Her har tiden mistet sin betydning". En treffende karakteristikk etter min mening. Det jeg er mest fornøyd med i ettertid er at vi klarte å finne en så utrolig fin rute, nedover milevis med urørte vassdrag, her hjemme i Skandinavia. Mye flaks, naturligvis - da tenker jeg først og fremst på hvor fine elvene var å padle i, for det hadde vi ikke peiling på før vi dro. Njuolasjohkas og Vaskojokis fortreffelighet som padleelver må virkelig fremheves, men det skal sies at vannføringen nok var litt over middels - og det er man ganske avhengig av i mange partier. Vi kom nordover for den totale naturopplevelsen. Vi kom for vidda, skogen, vassdragene, kveldsbålene, fisken. Vi fikk alt, i et monn vi ikke hadde turt å håpe på. Det er denne typen friluftsliv du finner her - det enkle villmarkslivet. Det eneste jeg er redd for nå, er at vi allerede på vår første virkelig villmarkstur "brukte opp" den beste ruta. Det skal noe til å toppe dette. This post has been promoted to an article

Helt enig der. Dette er en livsstil, ikke friluftsliv. Men absolutt en harding som får min respekt.

ÅRETS TREDJE TUR TIL FEMUNDSMARKA NY TURKAMERAT OG NY INNFALLSPORT Da kalenderen viste september, og det gode sommerværet vedvarte, var det på tide å klippe vekk fotlenkene som jobbhøsten hadde festet rundt føttene til en stakkars villmarksentusiast. For en stakket stund, om ikke annet. En slags siste krampetrekning for en som synes tur- og leirliv er det beste som fins, men som ikke trives så godt i teltet etter at snøen har lagt seg. Dermed ble det en langhelg i Femundsmarka igjen. Når man har bare en langhelg tilgjengelig, er det best å dra et sted hvor man er litt kjent, synes jeg. Da slipper man unna mye forarbeid. Og jeg skal ikke forsøke å stikke under en stol at jeg trives svært godt i Grøtådalen, som igjen ble turmålet. Til dere som først og fremst leser turrapporter pga bildene: Slutt å les nå. Det ble knapt nok tatt bilder på denne turen, dessverre. Jeg har lovd meg selv at jeg skal ta mer bilder i framtida. Mobilkamera er erstattet av nytt kompaktkamera - det er i hvert fall ett steg nærmere gode turbilder. Nytt denne gangen var først og fremst at min nylig anskaffede bedre halvdel skulle utgjøre turfølget mitt. Hun trives god på tur, og var blitt litt nysgjerrig på denne Femundsmarka, som jeg ustanselig hadde mast om siden vi møttes. Jeg var overlykkelig for at hun ville bli med. En fordel med å dele telt med sin partner er jo at man kan krype litt ekstra godt inntil dersom man blir kald om natta. Det skal være relativt livstruende, og vel så det, før jeg kryper inntil Arne, min vanlige turkamerat. Vi (jeg) hadde bestemt oss for å prøve en ny innfallsport til nasjonalparken denne gangen. Man må jo variere litt for å bli bedre kjent. Dermed ble det båttaxi fra Femundshytten til Storvika. Dette er utvilsomt den letteste måten å komme seg inn i Grøtådalen på, og det er greit å velge den enkleste løsningen når man har lite tid til rådighet. Båtskyss ble bestilt via sms uka i forveien. Tommy på Femundshytten lovde oss skyss, både fram og tilbake, ikke noe problem. 300 kr tur/retur, pluss noen småkroner for parkering, er det ingenting å si på etter min mening, særlig ikke med så god service. Vi parkerer på Femundshytten tidlig torsdag kveld. Lukten av nybakte kanelsnurrer velter ut av døra mens vi står på trappa og venter på at Tommy skal komme ut for å skysse oss over Femunden. Turen over tar et kvarters tid, og vi rekker å bombardere Tommy med et utall spørsmål om alt fra ruta opp til Rødvola til hvordan det går med Klas og Milda Femundshytten. Han svarer velvillig på alt. I det vi blir satt i land i Storvika begynner det så vidt å mørkne. Vi gleder oss til marsjen innover. Det stiger godt i bakkene opp fra Storvika, men vi tar det med ro og koser oss. Etter en liten time kommer vi ut av skogen, opp på fjellet, og inn i nasjonalparken. Solnedgangen begynner å markere seg med nyanser av gult og rødt, og mørket senker seg over oss litt etter litt. Vi har lyst til å nå inn til Krokethåen denne kvelden, men vi vet ikke helt hvor lang tid det vil ta og hvilken rute vi bør følge. Omtrent på høyde med Rødvoltjønnan tar vi en god pause, og nyter utsikten. Fantastisk fint å vandre i skumringen, med solnedgangen og svarte, blanke vannspeil som utsikt. Det steinete, gråe, vidstrakte Femundslandskapet forsvinner på en måte i skumringen, og alt man ser er en og annen furukrone, noen vannspeil, og solnedgangen. Terrenget er flatt og fint, men mye stein gjør det litt vanskelig å gå i mørket. Det blir etter hvert helt mørkt, og vi har ingen holdepunkt i terrenget. Vi velger likevel å fortsette å gå, da jeg mener jeg har et brukbart bilde av terrenget i hodet mitt, slik at vi i hvert fall ikke går oss bort. Planen var å holde høyden lenge nok til at vi bare kunne ta til venstre og slippe oss ned i dalen når vi mente vi var på høyde med Krokethåen. Før eller siden måtte vi treffe en sti. Dette blir lettere sagt en gjort, da mangelen på holdepunkt gjør det vanskelig å vite hvor langt vi har kommet. En liten stund hersker det rådløshet, men vi velger å fortsette videre på samme høyde. Etter hvert kommer vi til en sti som vi velger å følge nedover til venstre, og jeg blir etter hvert trygg på at denne leder ned til Krokethåen. Vi hører bekkesildring, og jeg er sikker på at dette er Grøtåa. Vi kommer fram til bekken, som viser seg å ikke være Grøtåa, men en betydelig mindre bekk. Vi har nå gått i noen timer, og orker ikke lengre å vase rundt i mørket uten å egentlig vite hvor vi er. Teltet blir slått opp på en fin flekk ved den lille bekken. Kveldsbål blir fyrt, og vi koser oss skikkelig i mørket en stund før vi kryper inn i posene. Jeg merket at det var en fin følelse å krype inn i teltet i stupmørket, ved en bekk ute i villmarka, uten å helt vite hvor vi befant oss. Hjelpesløs og isolert i mørket, men trygg allikevel. Jeg var uansett sikker på at vi ikke var langt fra Grøtåa eller Krokethåen. Vi våknet til strålende solskinn den neste dagen. Etter en bedre frokost bestående av risgrøt kokt med tørrmelk (en nyoppdaget vinner som kommer til å bli mye benyttet på framtidige turer), fortsatte vi på stien vi fulgte i mørket kvelden før. Etter mindre enn hundre meter var vi ved Krokethåen. Vi hadde altså truffet relativt godt. Det ble smått med fiske i Krokethåen, da den er svært grunn og med mye bunnvegetasjon i nord-/østenden. Dette er fluefiskerland. Vi utforsket området rundt Grøtåas utløp. Området bar preg av å være velbrukt, men jeg vet ikke om jeg vil kalle det slitasje. Det er fremdeles vakkert og med villmarkspreg. Dette gjelder egentlig for hele sør-/østsida av Grøtåa; det er mange bålplasser og en del velbrukt terreng, men det er lite folk å se, og området har bevart villmarkspreget i mine øyne. Vi vadet over bekken helt nede ved utløpet. Fottøyet måtte av, og vannet var herlig høstkaldt og forfriskende mot svette føtter. Dagen oppover langs Grøtåa ble en høydare, med strålende solskinn, klar og frisk høstluft, høstfarger og bitevillig småfisk i bekken. Ikke en sjel å se, og ikke et insekt i lufta. Bare oss to, sola, Grøtåa, lukten av lyng, og majesteten Svuku på vår høyre side. Enkelt friluftsliv - rett og slett rekreasjon. Vi tok en fiskerunde på vannene på nordsiden av Grøtåa - helt opp til Djupholet. Null bett; det var vel litt for sent på året. Men det gjorde i grunnen ikke så mye på denne turen. Vi bestemte oss for å benytte leirplassen ved Sætertjønna - igjen. Dette er blitt "hjem" for meg i Grøtådalen. Vi avslutten dagen med et besøk på setra. Her var det like folketomt som ellers i marka. Neste dag startet med risgrøt og det samme fantastiske været. Den obligatoriske runden rundt Kratltjønnan skulle gjennomføres i dag. Vi la turen direkte over mot den innerste Kratltjønna, med en pause på det høyeste punktet for å nyte utsikten tilbake mot Grøtådalen, utover Kratlland, og ned mot Vonsjøen i det fjerne. Madammen lå i den tørre lyngen og sløvet mens jeg fisket. Lunsjbål ble fyrt ved Rundtjønna. I Titjønna tok en abbor på trekvart kilo kroken. Vi bestemte oss for å legge runden helt bort til Larsholm. Her ble nok et lunchbål fyrt og en porsjon Real og en kaffekjel konsumert, før vi trasket over mot Stormyrtjønnan i Grøtådalen. Enda vi hadde nådd Rundhåen var det mer eller mindre stup mørkt. Noen småørreter ble kroket i Seterlona, før vi tok siste etappen ned til teltet. En fantastisk fin dagstur, som virkelig anbefales for alle som vil slå i hjel en dag her inne. Flerfoldige gode fiskevann, med muligheter for storruggen i Kratltjønnan, og hyggelig trøstefiske etter småørret i Grøtåa dersom ruggen uteblir. Å vandre nedover Grøtådalen i tussmørket med fiskestang i handa, uten andre tanker i hodet enn hvilken kulp du skal fiske i, er friluftsliv helt etter min smak. Siste dag på tur startet med vading av Grøtåa like nedenfor teltplassen vår. Ikke noe problem å krysse her, med lav vannføring og bred elv. Det gode været vedvarte. Vi valgte å gå på andre siden av Grøtåa nedover, for å få sett enda litt mer av dalen. I utgangspunktet hadde vi et lite håp om å rekke en tur opp på Svuku, men det utgikk grunnet gnagsår og tidsramme. I stedet tok vi oss en lang og god rast ved Rødvoltjønna etter å ha krysset Djevelens dansegulv. På det første kastet var en stoooor ørret eller røye etter sluken helt inn til land. Jeg skvatt til da jeg så den i det klare vannet. Den må ha sett meg og blitt skremt, for tross i utallige kast i samme område, var den ikke å se igjen. Vi lagde et måltid på gass, og tok en liten dupp på berget ved Rødvoltjønna, før vi tok siste etappe ned til Femunden. Rødvoltjønnan gjorde virkelig inntrykk, og jeg bestemte meg for at neste tur inn i Femundsmarka skal ha base her. Det eneste jeg har å utsette, er at bålfyring er umulig her, da det ikke finnes vegetasjon. Fiskemessig er vel Rødvoltjønnan nesten drømmeland. Vel nede på den lille brygga i Storvika fikk såre føtter dyppet seg i kaldt Femundsvann. Utrolig deilig. Jeg valgte lette hikingsko på denne turen, men erfarte vel at det steinete terrenget krever litt kraftigere skotøy, da trykksmerter gjør seg gjeldende fort på disse stiene. Madammen hadde splitter nye, kraftige Alfasko, men manglende "innkjøring" gav skikkelige gnagsår. Akkurat i det jeg holder på å duppe av på den gyngende brygga, dukker en kar og en fuglehund opp. Det viser seg å være Tommys bror (karen, ikke hunden), som skal frakte oss tilbake over vannet. Han har kommet fra Oslo, og har vært innover mot Røa for å undersøke hvordan den nært forestående rypejakta tegner til. Han uttrykte bekymring, da det hadde vært lite observasjoner og svært tørt terreng, som er problematisk for hundenes poter. Vi ble trygt loset over til Femundshytten, hvor vi gjorde opp, takket for oss, og startet kjøreturen hjem. Takk for turen til min bedre halvdel, og takk for god service til alle på Femundshytten. Jeg gleder meg allerede til neste tur. I skrivende stund ser det dessverre ut til å bli en stund til neste tur hit, da våren lar vente på seg. Men; 26. juni går turen nordover til Anarjohka og Lemmenjoki nasjonalparker. Som jeg gleder meg!!! Følg gjerne planleggingen av turen på den beskjedne bloggen jeg har opprettet her inne.

Takk for gode svar. Skal på en fjortendagers tur i sommer, hvor det vil bli mye små bekker, lining og tull. Vil dere anbefale å ta med et helt ekspedisjonssett av typen de selger på amfibi, eller holder det med noen striper, litt lim og ducttape?

Allyen tåler mye, det kan jeg skrive under på. Har padlet i grunne bekker med 3 mann og 3 sekker i en 16,5, og kjent at steinene tar oppi duken, uten at det har blitt rifter eller skader av betydning. Den største fordelen med Ally vs. gassfiber er at den kan repareres med enkle grep. Evt. forsterkningsstriper blir en slags ekstra forsikring om man skal padle veldig mye i grunn elv og bekk.

Hei! Gjenopptar diskusjonen her! Kjøpte Ally 16,5 i fjor, og skal ut på første skikkelige ekspedisjon til sommeren. 1) Bør jeg lime forsterkningsstriper på kjøl , på overgang bunn/side og på bauger før jeg legger ut på tur? 2) Hva bør jeg ha med av reparasjonskit på turen?

Lå under tarp i bjørkeskogen i Grøtådalen i juli for et par år siden. Med mygghatt gikk det helt fint.

FEMUNDSMARKA OG ROGEN JULI 2014 EN KANORUNDTUR Årets andre tur til Femundsmarka hadde vært avtalt i lang tid. Mine turkamerater denne gangen var Arne (omtalt i forrige rapport) og Henning. I og med at Henning ikke fikk delta på hverken fjorårets jomfrutur eller årets pinsetur, var det dags for å introdusere ham for nasjonalparkperlen. Henning er den desidert ivrigste fiskeren av alle mine turkamerater, og det lyste storfisk i øynene hans allerede ved avreise. Jeg hadde forberedt ham på at Femundsmarka kan være vanskelig fiskemessig, slik at vi skulle unngå eventuelle sure miner dersom fiskelykken uteble. Et annet viktig aspekt ved denne turen var at den skulle foregå vha. kano! Etter mye fram og tilbake hadde jeg endelig gått til anskaffelse av en Ally, og vi gledet oss voldsomt til å få testet denne. Avreise var satt til 13. juli, og målet var Vonsjøen/Kratlland/Grøtådalen, via Käringsjön, Rogen, Bredåsjön og Läsjön. Lengden på turen var ikke bestemt. Det er delig å ha litt løse rammer for slike turer. Da står man friere til å improvisere, og man føler seg mindre bundet, slik at man klarer å stresse ned litt mer. Bildet over: Allyen monteres på parkeringsplassen på Käringsjön. Kun andre gangs montering, derfor veldig stram duk. Min Volvo V50 har vel aldri vært pakket mer til bristpunktet enn den var idet vi forlot Meldal med kurs for Funäsdalen og Käringsjön. Tre mann, tre oppakninger samt en kano var i grenseland for hva som får plass i den relativt småvokste bilen. Vi kom oss uansett helskinnet over grensa, og kanoen ble montert på parkeringsplassen til Per-Roger Wiberg, som fungerer som en slags turiststasjon og innfallsport til Rogens Naturreservat og Femundsmarka. Det var midt i fellesferien, og følgelig en god del bilder på parkeringen. Allyen ble sjøsatt i det som i følge skiltingen er starten på Göta Älv, et steinkast nedenfor gården, og turen var i gang for alvor (prøv å følg Göta Älv i Google Earth, så vil du se at skiltingen ikke er helt på viddene, selv om en slik elv naturligvis har flere kilder). Bildene over: Flere idyller på ferden ned mot Rogen denne sommerkvelden. Ferden ned mot Rogen ble nokså strabasiøs, grunnet stor oppakning, og en god del bæringer. I tillegg fikk vi litt trøbbel med å få kanoen til å gå rett. Tre mann og tre tunge sekker er i grenseland både volum- og vektmessig (strengt tatt over grensen volummessig), og det tok en stund før vi fant en god vektfordeling i kanoen. Å få tre mann og tre store sekker, samt en del fiskestenger og annet utstyr, ut og inn av kanoen for hver eneste bæring er relativt strevsomt. Jeg må si at jeg er imponert av hva Allyen tåler av påkjenninger. Den fikk virkelig kjørt seg. Bildene over: En del lining og bæring ned mot Rogen. Vel nede ved Rogen ble vi møtt av bølger som slett ikke virket avskrekkende. Jeg hadde ventet verre forhold, da jeg hadde fjorårets tur frisk i minne. Heldigvis blåste det fra østlig retning, som er gunstig mtp. kryssing. Jeg var allikevel noe skeptisk da vi la i vei. Halvveis ute på vannet begynte bølgene å bli relativt store, og jeg var ute av komfortsonen. Det gjaldt Arne også. Henning derimot, var irriterende rolig, og ville til alt overmål ta seg tid til å fiske. Jeg og Arne padlet de vi var karer om, mens dorgen til Henning var mer i lufta enn i vannet bak kanoen. Vi kom oss uansett trygt over, og i ettertid ser jeg at denne krysningen var relativt udramatisk. Min skepsis bunnet stort sett i total mangel på padleerfaring. Det skulle derimot vise seg at Vonsjøen ville by på større problemer enn det Rogen gjorde.. Bildet over: Turist i solnedgang. På veg inn til Bredåns utløp i Rogen. Inne i vikene ved Bredåns utløp var Rogen helt blikk stille, og padlingen her inne var veldig fin. Det begynte å bli mørkt, og solnedgangen speilet seg i vannet. Vi fant etter hvert fram til gapahuken innerst i vika. Fantastisk vakkert her inne! Gapahuken var en del av en opparbeidet leirplass helt inntil utløpet av Bredån. Her fantes ferdig kløyvd ved, bålplass, teltplasser og søppeldunker. Riktig nok bar området litt preg av slitasje, men det var fritt for søppel og rot, og gapahuken og bålområdet var velholdt. Svenskene er flinke til å tilrettelegge for friluftsliv. Bakdelen med denne tilretteleggingen er at noe av villmarksfølelsen forsvinner. Dette er litt smak og behag, men akkurat denne plassen syntes jeg var veldig fin, og den idylliske og isolerte plasseringen gjorde at stedet hadde bevart noe av villmarksfølelsen. Det faktum at vi var fullstendig alene her inne, midt i fellesferien, hjalp selvfølgelig også. Vi satte opp teltene og koste oss ved bålet i gapahuken før vi tok kvelden. Jeg var så heldig at jeg fikk hele teltet mitt alene på denne turen. Ikke det at jeg har noe imot mine turkompanjonger, men å ha teltet alene er fantastisk deilig. Man slipper å forholde seg til andre, og kan strekke og vri seg så mye man vil gjennom natten. Bildet over: Henning nyter villmarksluksusen som tilbys av svenskene i gapahuken ved Bredån. Vi våknet til stekende varme og sol den neste dagen. Det første jeg gjorde etter å ha stått opp var å gå ned til den dype, krystallklare Bredån for å freshe meg opp litt. Det føltes helt fantastisk å stikke hodet ned i vannet og vaske bort "glovarmt telt-følelsen". Et strek i regningen var at jeg glemte å ta av solbrillene, som ble tatt av strømmen og ført noen meter nedover. Jeg så de synke til bunns og bli liggende. Ikke annet å gjøre enn å hoppe uti! Bekken er bare et par meter bred, men i hvert fall 1,5 meter dyp akkurat her, og som sagt helt klar, som selve definisjonen av friskt fjellvann. Det endte med en forfriskende dukkert for hele kroppen. En deilig start på dagen. Bildet over: Ufrivillig, men herlig forfriskende, dukkert på morgenkvisten etter første teltnatt. Det var bra at starten på dagen var såpass god, for fortsettelsen skulle bli noe mer slitsom. Kanoen og sekkene skulle transporteres opp til Bredåsjön, i luftlinje en strekning på knappe 2 km. Den første bæringen opp til den avlange lonen i Bredån er ikke lengre enn 6-700 m, men sitter igjen som kanskje den vondeste på hele turen. Det skyldes mange ting; uerfarenhet med bæring av kano, ulendt terreng, tett vegetasjon, kvelende varme, og sist men ikke minst, uhorvelig mye mygg som virkelig elsket de svette kroppene våre. Det var deilig å sjøsette kanoen og padle litt, før vi igjen bar et par hundre meter over til Bredåtjernet, hvor Allyen atter en gang fikk vann under kjølen et lite stykke. Har i ettertid lest Monsen og Strømdahls bok "Femundens villmark", hvor Strømdahl skriver at Bredåtjernet er kjent for å huse bra fisk. Hadde vi visst dette hadde vi tatt oss tid til å fiske her. Litt artig å lese Strømdahls turrapport da det viser seg at han gjorde nesten nøyaktig samme turen som oss. Til og med dagsturene inne i Kratlland og Grøtådalen var tilnærmet de samme (vil ikke bli beskyldt for å være copycat her, da jeg leste boka i ettertid. Det samme gjelder forøvrig Anders og Kathrine sitt blogginnlegg som omhandler disse traktene:-)) Morsomt å lese om områder man selv har besøkt, da man kjenner seg igjen i terrengbeskrivelsene og vurderinger og observasjoner man gjør underveis. Også morsomt å se at det ikke er så stor forskjell på "profesjonell" og "amatør" når det kommer til villmarkslivet; det ser ut som at vi tok mange like valg underveis på turen. Bildet over: En av flere bæringer på tur opp til Bredåsjön. Undertegnede i full myggutrustning, mens Henning heler vil klø enn å svette. Deretter ventet 200 m bæring opp til et lite tjern sør for Bredåtjernet. På dette lille tjernet fikk vi for første gang se fisk; en voksen gjedde passerte under kanoen vår i det grunne vannet. Vi hadde så langt på turen fisket svært lite, da vi hadde mer enn nok med å enten padle for livet eller bære kano, men vi hadde ambisjoner om betydelig mer fiske senere. Over til det neste vannet var det akkurat dypt nok til at vi kunne padle, men til neste vann igjen måtte vi bære noen få meter. På dette siste vannet før Bredåsjön observerte vi en fluefisker borte ved utløpet. Han var sikkert ikke fra seg av begeistring da vi plasket ut i det stille, grunne vannet med våre 350 kg. Siste bæring langs Bredån opp til Bredåsjön gikk rimelig greit. Endelig skulle det padles for alvor igjen. Når jeg ser på kartet i ettertid, spør jeg meg hvorfor vi ikke bar direkte over til Bredåsjön fra Bredåtjernet. I vestenden av dette vannet er det ikke mer enn 200 m over til Bredåsjön. Da hadde vi spart to bæringer. Totalt sett er dette en lengre distanse å forflytte seg, men padling er som kjent mye lettere enn bæring. Ute på odden i enden av bukta hvor vi entret Bredåsjön sto et telt og en fluefisker. Vi vinket, han vinket tilbake. Vi nølte ikke og la i vei direkte over vannet mot Läsjön. Denne kryssingen er neste like lang som over Rogen; ca. 1,5 km. Det blåste litt mer enn jeg var komfortabel med, og vi fikk bølgene skrått mot oss. Jeg var etter hvert blitt fast styrmann i kanoen, og la kursen mot de tre små øyene på den andre bredden, omtrent akkurat sørvest for der vi entret vannet. Når man har sidevind, er det fort gjort å legge kursen litt skjevt slik at man får bølgene mer forfra. Dette er ikke nødvendigvis lurt, da man kan bli nødt til å korrigere for dette etter hvert som man nærmer seg målet. Jeg tipper ruta vår over Bredåsjön hadde parabelform, og den siste biten var ikke særlig gøy. Vi kom oss uansett i land på den første lille øya, etter en stor halvtimes ekkel padling i relativt sterk vind. Her ventet en matbit og en hvil i lyngen. Den kritiske delen av padlinga var over (trodde vi). Turen fortsatte med litt padling langs land, før vi fant den rette bukta hvor bæringen mot Läsjön skulle starte. Denne er ca. 400 m i luftlinje. Bæringen gikk overraskende bra. Det blåste nå såpass godt at myggen var fraværende, og vi hadde blitt varme i trøya bæremessig. Vi var dyktig slitne i det vi sjøsatte Allyen på Läsjön, men det skulle vi tåle, så lenge vi slapp myggterror. Läsjön er relativt liten og padlingen her var mye mer behagelig. Vi kunne endelig ta oss tid til å kikke på landskapet rundt oss. Her inne ved Läsjön er det veldig idyllisk. Furuer, læger og gadder, masse hvit reinlav, og uendelig med stein og blokker. Klassisk Femundsterreng. Dette hadde vært et perfekt sted for en camp, hadde det ikke vært for at de samiske grunneierne forbyr fiske på vannet. Dermed mister området noe attraktivitet. Det er sikkert akkurat det som er grunneiernes argument for å forby fiske. Allikevel føler jeg at det er noe trassig og sært ved dette forbudet. Trafikken her inne er svært liten. Dette området er lett tilgjengelig fra ingen steder. Man må slite i hvert fall en dag eller to for å komme seg hit, uansett hvor du kommer fra. Dermed er det kun de mest ihuga, eller mest tullete, som kommer inn hit. Jeg bør kanskje vokte mine ord, da vi faktisk møtte en annen kano med to svenske karer i på Läsjön. Uansett koste vi oss på tur over vannet og lokaliserte den lange bukta som strekker seg ned mot Vonsjøen. Dagens siste bæring ble gjennomført, og vi var snart ved målet (trodde vi). Bildet over: På tur vestover Vonsjøen. Fjell fra venstre: Bunnen av Sylfjellet - Svukus tre hoder - Høyden mellom Grøtådalen og Kratlland - Kratlvola - Lille Vonsjøvola - Bunnen av Vonsjøgusten Vonsjøen skulle vise seg å bli langt mer kranglete enn vi forventet. Det blåste kraftig fra sørøst, og det fikk vi merke idet vi rundet den første store odden. I starten gikk alt bra; vi hadde medvind og god fart. Etter hvert som vi kom lengre fra de bølgebrytende halvøyene bak oss, fikk vinden mer og mer tak i vannet, og skapte store bølger. Dette forverret seg jo lengre vest vi kom. Vonsjøen er lang, og på tross av at vi hadde kraftig medvind, ble vi dyktig slitne av padlingen. Jeg takker høyere makter for at vi hadde medvind og ikke motvind. Hadde det vært tilfelle, hadde vi nok fremdeles sittet der og padlet. Vonsjøen virket uendelig lang, og bølgende fikk skumtopper. Idet vi nærmet oss den smale halvøyen som strekker seg lengst ut i vannet fra sørsiden, begynte jeg å bli skikkelig skeptisk. Jeg vet ikke om de to foran meg i kanoen følte det på samme måte, men jeg merket nok bølgenes krefter ekstra godt da jeg var styrmann. Bølgene var såpass store at jeg er rimelig sikker på at vi hadde kantret om vi hadde rotert og fått dem inn fra siden. Jeg strevde etter hvert skikkelig med å holde kanoen rett, og brukte all min muskelkraft for å holde roret. Å gå inn mot land var ikke et alternativ, da det ville innebære at vi måtte endre kurs og få bølgene fra siden. Med en skikkelig kraftanstrengelse fikk vi styrt kanoen inn i det smale sundet mellom nevnte halvøy og den lille øya utenfor. Bølgene slo kraftig mot land her, og jeg lurte på hvordan i alle dager vi skulle komme oss i land når den tid kom. På den andre siden av halvøya var farvannet noe roligere en stund, før bølgende igjen vokste. Vi var nå i enden et vann hvor bølgene mer eller mindre hadde fått fritt leide i 5 km, og det blåste godt. Herfra og inn var en syrefest for overkroppsmusklene mine, da jeg konstant måtte holde åra i vannet som ror. Kanoen forsøkte hele tiden å rotere. Padling for framdrift var på ingen måte nødvendig. Redningen vår ble den lille odden helt inne enden av Vonsjøen. Denne odden strekker seg akkurat langt nok ut til at den bryter bølgene og danner en rolig bukt på baksiden. Med en siste kraftanstrengelse fikk jeg styrt farkosten inn hit, og som ved et trylleslag var bølgene borte, og vi kunne puste lettet ut. Allyen ble dratt godt på land, og letingen etter en egnet leirplass kunne begynne. Vi trengte ikke lete lenge - ute på odden var det en opparbeidet leirplass som virkelig var midt i blinken. Helt innerst i Vonsjøen, i et slags "veikryss" mellom stiene mot både Grøtådalen og Kratlland, og bare et steinkast fra sagnomsuste Larsholm. Det blåste riktig nok godt ute på odden, men vi bardunerte tarpen godt opp mot vinden og tente bålet. Vi fant ut at vi like godt kunne ha fast camp her, og ta dagsturer rundt omkring. Nå var transportetappen unnagjort, endelig kunne vi fokusere på fiske! Bildet over: Leir innerst i Vonsjøen. Bildet over: Grøtådalen i solnedgang, sett fra høyden mellom Stormyrtjønnan og Larsholm. Allerede første kvelden bestemte vi oss for å gå over til Stormyrtjønnan i Grøtådalen. Over dit er det bare en 40 minutters mars over en høyde, etter relativt god sti. På turen over fikk vi oppleve en helt fantastisk fin solnedgang; hele horisonten over nedre Grøtådalen var farget ildrød, som om det var en gigantisk skogbrann nede ved Krokethåen. Svuku og Kratlvola sto som bekmørke kolosser og rammet inn "maleriet". I det fjerne, helt på den andre siden av Femunden, sto også Flenskampen i brann. Dette ble det andektige høydepunktet på denne fiskeutflukten, da ingen av Stormyrtjønnan kunne by på annet enn småfisk. Vi tuslet tilbake til leiren i tussmørket og tok kvelden. Vi hadde innført forbud mot å se på klokka på denne turen, så hvilken tid på døgnet det var er usikkert, men det var nok langt på natt. En ny dag rant, morgenbål ble fyrt, og kaffe kokt. Morgenstundene er kanskje det aller beste med villmarkslivet, da de står i voldsom kontrast til hverdagens morgenstress. I løpet av morgenstunden vedtok vi å ta turen rundt Kratltjønnene denne dagen. En runde her inne hører med på en tur til Femundsmarka, uansett, i hvert fall i min bok. Kanskje vanket det grov kratlørret eller -røye i dag! Bort til den ytterste av Kratltjønnene, Vonsjøtjønna, er det ikke lange marsjen. Dessverre er dette vannet veldig grunt flere steder, og dermed ikke så lett å fiske. Turen gikk dermed over til nordenden av Titjønna. Her tok en liten stekeørret sluken. Videre bestemte jeg meg for å ta turen rundt den lange odden som deler Titjønna fra Kratstjønnan. Her er det dypt og fint og innbydende mtp. fiske, men fisken var dessverre fraværende. Jeg fisket meg rundt odden og innover Kratstjønnan et stykke, før det begynte å dryppe fra oven og jeg søkte tilflukt i en slags hule mellom to svære steiner. Med væromslagene fra årets første tur hit friskt i minne, tok jeg ingen sjanser. Jeg spiste og sov noen minutter i det relativt koselige krypinnet mitt. Det regnet godt, men med en gang det begynte å avta krøp jeg ut og satte kursen mot Rundtjønna. Regnet gav seg etter hvert, men jeg hoppet over fisket i Kratstjønnan. Rundtjønna, som har blitt min favoritt her inne, fristet nå etter dette regnværet. Borte ved Rundtjønna fant jeg igjen Arne og Henning, som ønsket å fyre opp et bål og spise lunsj. Jeg tok en kjapp fiskerunde før Real turmat og bålkaffe ventet. Ingen fisk her heller. Haugen av papir og kvist vi hadde lagt opp i vårt desperate forsøk på å få fyrt opp et bål under syndefloden som rammet oss her på Rundtjønna tidligere i vår, var ikke overraskende borte. Heldigvis var det relativt tørt nå, og råstoff til bål er ikke noe problem å oppdrive her inne i Kratlland. Trafikken her inne er nok relativt liten, og jeg tror det er svært få som camper ved disse innerste vannene. De fleste velger nok Stortjønna, først og fremst fordi det faktisk er mulig å slå ned en teltplugg ved dette vannet, i motsetning til rundt den innerste Kratltjønna. I det kaffevannet er i ferd med å koke, hører vi tramping på stien, og plutselig dukker det opp en lett joggende herre bærende på en sekk med en stor glassrute i. Merkelig, syntes vi, men det viste seg å være oppsynsmann Tore Stengrundet som var på en av sine runder i marka. Han hadde vært inne ved en av koiene til fjellstyret og byttet ei rute. Han satte seg ned en stund og vi hadde en hyggelig prat. Kartet ble tatt fram og vi spurte og gravde om fiskevann, ruter og alt mulig annet. Tore kunne fortelle at det var tatt kilosørret både i øvre og nedre Grøtåa i år. Hvor og hvordan man kan ta kilosørret i øvre Grøtåa er et lite mysterium for meg, for Grøtåa er ikke rare bekken når man passerer Stormyrkoia på tur oppover dalen. Slik jeg forstår det, må det dreie seg om et av de små vannene helt oppe ved Grötvallsjön, eller så må kulpene ovenfor Stormyrkoia være definert som øvre Grøtåa. Det finnes dog noen loner videre oppover dalen, men jeg har vanskelig for å tro at det finnes kilosfisk her. Å ta kilosørret i Grøtåa må uansett være en fantastisk fiskeopplevelse. Tore jogget etter hvert videre mot Røa. Terrenget over mot Midtrøsttjønnan er ikke det jeg vil kalle strøkent treningsterreng, så all respekt til Tore som tar oppsynsrundene sine som trening. Den mannen må være seig som få. Før han dro gjorde oppsynsmannen naturligvis sin oppsynsmannplikt og spurte om fiskekort. Arne hadde papirene i orden, med kvittering på sms. Jeg og Henning derimot kunne ikke framlegge bevis, men vi hadde fiskekort, håpet vi i hvert fall, og det var det vi fortalte Tore, som noterte seg navnene våre og skulle kontrollere når han kom til sivilisasjonen. Jeg unnlot med vilje å fortelle hele historien om fiskekortkjøpet mitt, da det kunne høres ut som en noe søkt unnskyldning for ikke å ha kjøpt fiskekort. I det jeg skulle til å dra hjemmefra, var det strømbrudd grunnet lynnedslag, og jeg kom meg derfor ikke på nett for å kjøpe kort. Jeg instruerte mine foreldre til å gjøre dette for meg så snart strømmen kom tilbake, men de er dessverre ikke veldig IT-kyndige, så fiskekort ble ikke kjøpt før vi kom hjem igjen. Vi bestemte oss deretter for å ta turen opp til Voltjønnan. Disse små pyttene ligger øverst oppe på høydedraget mellom Kratlland og Midtrøsttjønnan, nordøst for Kratlvola, og skal etter sigende huse stor røye. Tjønnene ble lokalisert etter en drøy halvtimes marsj, og fisken ble forsøkt lurt etter alle kunstens regler, uten hell. Både den største og nest største tjønna ble grundig overfisket. Den nest største, som ligger noen høydemeter nedenfor "hovedtjønna", er jeg svært usikker på om huser fisk i det hele tatt, da den så svært grunn ut. Uansett er nok dette typiske isfisketjønner, dersom man ikke har veldig tur og går seg på et skikkelig varp. Vi så ikke et eneste vak, selv om det var flust med insekter både i lufta og på vannet. Det er vel typisk røye det. Tjønnene er så små at det nesten er umulig å ikke skremme fisken, og det blir derfor vanskelige å fiske med sluk. Neste gang blir nok fluestanga med. Tilbaketuren gikk langs den indre Kratltjønnas østside og videre langs Stortjønna. Fremdeles et legendarisk dårlig fiskebett. Ved Stortjønna traff vi et par hyggelige nordlendinger som hadde campen sin her. Vi vekslet noen ord før vi la i vei tilbake mot Vonsjøen. Vi angret fort på at vi valgte "straka vegen"-taktikken, og ikke fulgte stien tilbake. Terrenget her er selve definisjonen på blokkmark. I tillegg er det mye kratt og glatt mose. Som om ikke det var nok, går man vinkelrett på alle dalene og søkkene som går fra Kratlland og ned til Grøtådalen, slik at man hele tiden må klatre opp og ned over gigantiske steinblokker. Det eneste høydepunktet med tilbaketuren var at vi gikk oss på en nylig veltet storfuru med masse løse grener, slik at vi fikk samlet ved til et skikkelig kveldsbål. Etter kveldsmat og en rolig stund ved bålet, bestemte undertegnede seg for å traske bort til Larsholm for å prøve fisket der. Fiskefeberen var på ingen måte kurert etter dagens rundtur i Kratlland. Nå var anledningen her for å prøve litt skikkelig nattfiske på sagnomsuste Larsholm, halvøya oppkalt etter Lars Holm, en same som bosatte seg her sammen med kona si og noen geiter tidlig på 1900-tallet, og levde av jakt, fiske og et spedt jordbruk. I det jeg nærmer meg Larsholm, legger jeg merke til at det er et svare spetakkel fra måsene ute på halvøya. De forsøker å skremme bort noen andre fulger, som jeg ikke helt klarer å artsfeste. Måsene har tydeligvis reir her ute, sikkert med egg i. De skriker og bæljer, og de andre fuglene svarer. Måsene får øye på meg, enda en trussel, og kommer stupende mot meg for å skremme meg. Et inferno av fugleliv. Som om dette ikke var nok, skremmer jeg opp en orrfugl fra myra bare en meter foran meg. Jeg skvetter som bare f, og fuglen tar av med et voldsomt leven. Jeg kommer meg fra sjokket og stiller meg til for å fiske på spissen som vender mot vika mellom Larsholm og øya utenfor. Fuglelivet roer seg etter hvert helt, og alt blir stille i natten. Det er mørkt og vindstille, og jeg ser bare omrisset av Vonsjøgusten foran meg. Vannflaten er blank, og stemningen trollsk. I slike øyeblikk bli man ordentlig salig. Det var nok denne følelsen Lars Holm kjente så sterkt at han valgte å bosette seg her. Etter å ha vært der bare en gang, kan jeg si at det å være på Larsholmen en slik fin sommernatt, setter deg i en helt spesiell stemning. Jeg kikket rundt meg for å se om jeg fikk øye på myra hvor Jo Larsa og hunden hans Varg en gang rundt år 1900 sloss med og drepte en binne og ungen hennes her på Larsholmen. Om det er mytene knyttet til stedet eller personene som vanket på disse trakter, eller om det er naturen selv som framkaller denne stemningen er vanskelig å si, men jeg hadde i hvert fall noen fine timer ute på halvøya denne julinatten. I det jeg skal til å ta et av de siste kastene, hugger det til, og jeg tror umiddelbart at jeg har satt fast sluken i bunngrumset i den grunne vika. Jeg river og sliter for å forsøke å løsne sluken. Etter hvert merker jeg at sluken kommer mot meg, sakte men sikkert. Jeg har vel med en grein eller en ball med siv eller noe sånt tenker jeg. I det sluken er bare noen meter fra land ser jeg plutselig konturene av noe annet enn siv inne på grunna. Det er så mørkt at jeg ser bare skyggen i vannet, men jeg skvetter til da jeg oppdager at det er fisk i enden av sena. Stor fisk! Jeg rekker akkurat å begynne å tenke rasjonelt, før spennet i stanga plutselig forsvinner i det sena ryker. Svarte f i h. For første gang i mitt liv tar jeg meg i å løfte stanga for å hive den på vannet mens jeg banner så høyt jeg kan uten å heve stemmen. Stanga forblir heldigvis på land, men det tar en god stund før jeg får roet meg. For en urutinert tosk jeg er, som ikke skjønte at det var fisk. Ikke noe rart at sena røyk med den behandlingen den fikk. Og fisken var stor - jeg kan med hånda på hjertet si at den var over kiloen. Storfisken var det eneste som manglet for å gjøre denne natta på Larsholmen til den magiske opplevelsen som man husker hele livet. Jeg trasker slukøret tilbake og legger meg. Arne og Henning sover, og bålet er i ferd med å brenne ut. Frustrasjonen gjør at det tar en stund før jeg sovner, men omsider slokner jeg. Så nær har jeg aldri vært en perfekt fiskeopplevelse. I ettertid, etter at jeg besøkte Larsholmen på nytt i september, og fant et digert gjeddehode i vannkanten der hvor jeg fisket denne natta, har det gått opp for meg at det høyst sannsynlig var en gjedde jeg hadde på kroken. Jeg har aldri tatt gjedde før, men det at snøret røyk såpass plutselig tyder på skarpe gjeddetenner. Oppførselen tyder også på gjedde - jeg har i alle fall aldri tatt ørret som oppfører seg så "dødt" tidligere. Det var ingenting som tydet på at det var liv i enden av sena. Dette er muligens bare noe jeg trøster meg med, for det kan like gjerne ha vært en diger, lat ørret. Hva slags fisk det var, finner jeg nok aldri ut, og det er kanskje med på å gjøre natta på Larsholmen enda mer magisk og mystisk. Atter en ny dag rant, og vi bestemte oss for å ta en tour de Grøtådalen denne dagen. Nedover langs bekken, oppover igjen langs vannene på nord-/østsiden av bekken. Ingen vits å i gjøre en dårlig historie lang - det skjedde svært lite å skrive hjem om denne dagen. Fiskebettet var fullstendig fraværende, både i Sætertjønna, Lille Sætertjønna, Halvkoitjønna og Lille Halvkoitjønna. Uansett en trivelig dag i Grøtådalen, og småfisken i Sæterlona reddet oss fra total fiskefiasko. På tur oppover dalen igjen fikk vi oppleve det verste mygginfernoet jeg noen sinne har vært med på, samt en syndeflod av en regnskylling, som gjorde oss fullstendig gjennomvåte mens vi gikk fra Rundhåen og tilbake mot Vonsjøen. I tillegg klarte vi å feilnavigere og havnet et stykke for langt mot Kratlland. Et eller annet sted etter Rundhåen deler tydeligvis stien seg, og det fikk ikke vi med oss i plaskregnet. Vel framme i leiren fikk vi av oss bløte klær og krøp til køys umiddelbart. Regnet holdt fram utover natten, men teltet holdt all fukt ute, selv om det sto en dam langt oppover duken da jeg våknet neste morgen. Morgenen etter var det duket for oppbrudd - hjemturen skulle starte. Dagen startet med at Arne lurte opp en halvkilos ørret ute på neset ved campen. Det eneste høydepunktet rent fiskemessig på denne turen. Over frokosten diskuterte vi hvilken rute vi skulle velge for hjemturen vår. Det blåste relativt godt fra øst, og 6 km padling rett opp mot vinden på Vonsjøen fristet svært lite. Da vi møtte Tore Stengrundet ved Rundtjønna, spurte vi litt om ruta mellom Vonsjøen og Lille Vonsjøen. Han kunne fortelle at det fantes en relativt grei sti, og kunne anbefale denne ruta, bare man klarte å unngå blokkmarka på vestsiden av "dalen" mellom vannene. Dersom man se på Google Earth, ser man tydelig et belte av blokkmark som strekker seg sørøst-nordvest fra den nordligste vika i Vonsjøen. Samtidig ser man også til høyre for denne blokkmarka et ganske tydelig "grønt" belte, med noe vegetasjon. Her går stien. Bratt og ulent, ja, men helt grei sti etter Femundsmarkstandarder. Den som tenker seg inn hit må for all del unngå steinrammelet i lia opp mot Lille Vonsjøgusten. Dette området er rett og slett uframkommelig. Start fra den aller innerste vika i Vonsjøen og sikt direkte på Lille Vonsjøen, da finner du trolig stien. Bildet over: Tunggått terreng opp mot Lille Vonsjøvola I den innerste vika demonterte vi Allyen og fordelte vekt og volum på våre tre sekker. Det ble en stri tørn å få sekken opp på ryggen, men det gikk da på et vis. Børa var dyrisk tung, men vi gikk i sneglefart oppover lia, og oppe på det høyeste punktet i skjæringa tok vi en pause og skuet utover landskapet. Fantastisk vilt og vakkert. Urørt villmark. Den som vil inn hit, må slite for det, uansett om han eller hun kommer fra Storvika, Røa, Sylen eller Käringsjön. Bildene over: Utsikt tilbake mot Vonsjøen fra høyden mellom Vonsjøen og Lille Vonsjøen. En svett Arne demonstrerer hvordan en sekk skal pakkes; mest mulig vekt lengst mulig opp, gjerne over hodet. Vi angret ikke på at vi tok hele oppakningen i ei bør da vi endelig kom ned til Lille Vonsjøen. Allyen ble montert og sjøsatt, og vi la i vei langs den lange halvøya som strekker seg en tredjedel ut i Lille Vonsjøen. Det var truende skyer på alle kanter, og det blåste noe, så vi hastet på for å komme oss over dette store vannet. Det angrer jeg litt på i etterkant, for godværet holdt seg, og jeg skulle ønske jeg hadde prøvd fisken litt hardere under overfarten. Så vidt jeg vet finnes det kun ørret og røye her, ingen ufisk. Lille Vonsjøen virket relativt grunn over store området, så her er det nok mulig å ta fisk. Det ble en liten fiskeøkt, resultatløs sådan, da vi kom i land i nordenden, der hvor bekken mot Våndåhåen utløper. Lille Vonsjøen er virkelig vakker, og jeg tror det blir en tur inn hit neste gang jeg er i traktene. Mitt inntrykk er at trafikken inn hit er liten, da dette vannet er ganske utilgjengelig. Bilder over: Henning forsøker å lure røya i nordenden av Lille Vonsjøen. Neste bæreetappe ventet. 500 m i luftlinje, i delvis tett kratt og steinrøys. Vi forsøkte å line kanoen i bekken så lenge som mulig, men bekken forsvant fort ned i steinrøysa. Dette ble kanskje den tyngste bæreetappen for min del. Makan til vanskelig terreng skal man lete lenge etter. Jeg har lest at det skal finnes en sti ned til Våndåhåen, og jeg vil absolutt anbefale å benytte denne framfor å følge bekken. Bildet over: Gallionsfigur Henning Vi fikk endelig vann under kjølen igjen på Våndåhåen. Nå ventet en god padleetappe. Herifra padlet vi sammenhengende helt fram til den siste bæringen ned til Rogen. Våndåhåen er virkelig en perle! Dette er urørt villmark, urskog. Den som vil kan finne sjelero her inne. Vi observerte ikke engang bålplasser eller stier langs breddene. Jeg er klar over at det ikke er lov å fiske på svensk side her inne, og at dette gjør området mindre attraktivt, men det var nesten så man heller ville sitte i kanoen og føle på stemningen enn å plaske med sluker i vannet. Det er relativt mye vegetasjon her inne, og trærne står ganske tett. Bakken er i stor grad hvit- eller gråfarget av mose og stein, og læger ligger strødd mellom furukronene, særlig i de innerste delene. Dette er skikkelig trollskog, og det var nesten så man forventet å se en bjørn eller en moskus, eller et troll for den saks skyld, mellom gaddene ved vannet. Bildet over: Kvelden senker seg over Rogen. Flenskampen i dis i det fjerne. Bustvola til høyre. Det var ikke fritt for at vi var noe engstelige for hvordan Rogen skulle se ut da vi rundet neset ut fra bukta som strekker seg innover mot Våndåhåen. Vi håpet å krysse og padle inn til Rödviken denne kvelden. Heldigvis var det bare små krusninger på vannet, og turen over Rogen og inn Rödviken denne natta ble en sann fryd, rett og slett en av de fineste naturopplevelsene jeg har hatt. Når vi endelig rundet Kläppneset, lå vannet speilblankt innover Rödviken, som virkelig levde opp til sitt navn denne natta. Vi padlet rakt i mot en fantastisk fin solnedgang som endret farge fra gul til blodrødt etter hvert som vi gled innover vika. Det var blikk stille, solnedgangen speilet seg i vannet, og det eneste som brøt stillheten var lyden av forsiktige padletak. I slike øyeblikk angrer man seg på at man ikke har med et skikkelig kamera som kan fange øyeblikket. Bildet over: Solnedgang på tur innover Rödviken. Vi fant gapahuken innerst i vika helt tom, noe som må sies å være godt gjort midt i fellesferien. Vi lagde en slags lapskaus av all maten vi hadde igjen, og koste oss skikkelig utover natta før vi krøp inn i teltene. Siste dag på tur startet med en bæreetappe opp på Rödsjön. Litt stigning og mye mygg gav en brå start på dagen, men været var i alle fall bra. Ute på Rödsjön var det noen andre kanoer, og vi observerte også flere grupper langs land på vår ferd mot Käringsjön. Relativt lett tilgjengelig og relativt urørt villmark dette, selv om det tidvis føltes noe mer "slitt" langs disse krokete vannene mellom Rödsjön og Käringsjön enn det gjorde på andre siden av Rogen, særlig når man nærmet seg Käringsjön. Ikke så rart, med god tilrettelegging, kanoutleie og lettgått terreng. Uansett veldig vakkert område, med et slags sus av trollskog, men villmarksfølelsen forsvant på sett og vis når man kom inn hit. Morsomt å i ettertid lese på Stein Erik Myhres blogg at det har blitt funnet et våpenskrin fra felttogene i Napoleonstida her inne (jeg antar at det var i dette området, mulig jeg tar feil). Vi fisket ikke i det hele tatt i disse vannene, og jeg vet ikke hva slags fisk man kan forvente å få her, men det føltes mer som gjeddevann enn ørretvann. Så ut til å være en annen type bunnforhold her enn der hvor vi har ferdes tidligere. Her inne er det mer vegetasjon og det så ut til å være mye "svartbotn" i vannene, og jeg personlig synes klare fjellvann med steinete bunn er mer forlokkende enn myrtjønner. Alt dette er naturligvis basert på raske, overfladiske observasjoner og følelser, og bør ikke tas for god fisk. Det morsomste, og mest utfordrende, med padlingen i disse vannene var navigeringen. På kartet ser man raskt den beste ruten, men det er ikke alltid like lett å treffe den rett bukta eller det rette sundet når man sitter i kanoen. Litt dyktighet og noe flaks gjorde at vi traff rett på hver gang, og fikk bare 5-6 korte bæringer. Lettpadlede vann dette, om man bare treffer med navigeringen. Vi ankom Käringsjön utpå ettermiddagen, gjorde opp med Per-Roger, sjekket resultatet fra VM-finalen, og kjørte mot Funäsdalen og en burgertallerken. Nok en vellykket tur i Femundsmarka var historie. Morsomt å ha med kanoen for første gang, og samtidlig få sett nye deler av et av Skandinavias største villmarksområder. Vi fikk oss en fin rundtur - det er jo alltid stas å få til en runde framfor å følge samme ruta inn og ut - og fikk opplevd de dypere delene av både Femundsmarka nasjonalpark og Rogens naturreservat. Å få sett så mye nytt terreng i området man har blitt så glad i var kanskje høydepunktet med turen for min egen del. Fisket var legendarisk dårlig, men det må man være forberedt på. En observasjon jeg i ettertid har gjort meg er at både denne turen og min første tur inn hit foregikk rundt fullmåne. Begge turene ble fiasko fiskemessig. Den andre turen derimot, ble en suksess. En ivrig fisker i bygda hvor jeg kommer fra påstår han har god statistikk på at fullmåne er lik labert fiskebett. Plausibelt? Noe må man jo skylde på...

Femundsmarka - pinse 2014 Fjorårets jomfrutur til Femundsmarka gav såpass mersmak at det aldri var noen tvil om at jeg skulle tilbake. På tross av at turen ble svært strabasiøs rent fysisk og at fisket var heller dårlig bestemte vi oss - i hvert fall jeg - tidlig i fjorhøst for at turen skulle gjentas. Den opprinnelige planen var å dra inn samme uka som i fjor, dvs. i midten av juli. Men; når vinteren gikk mot slutten og man begynte å se vårtegn tidlig i april meldte abstinensene seg med overraskende stor kraft. Draget mot villmarka og turlivet, med alt det innebærer av fiske, vandring, bålkaffe og nye inntrykk, ble såppass altoverskyggende at jeg igjen pusset gammel lyng og bålsverte av kartene over Femundsmarka. Mange vil nok kjenne seg godt igjen i disse abstinensene jeg forsøker å beskrive. Det gjorde i hvert fall Arne. Jeg omtalte Arne i fjorårets turrapport, som han jeg opprinnelig skulle ta debutturen til Femundsmarka med. Han bestemte seg i stedet for å dra til en litt annen type villmark, nemlig Moshi, Tanzania. Der ble han i omtrent 9 mnd., før han atter vendte hjem og satte føtter på norsk jord 1. mai, proppfull av turabstinenser. Selv om han i løpet av sitt Afrikaopphold besteg selveste Kilimanjaro, var ikke suget etter naturopplevelser tilfredsstilt. Villmarka på det afrikanske kontinent er nok litt for forskjellig fra norsk natur, vil jeg tro. Arne var derfor ikke tung å be da jeg foreslo en pinsetur innover til Femundsmarka. Avreise torsdag kveld, retur mandag. Vi hadde heldigvis begge anledning til å ta fri fredag. I tillegg ønsket også fjorårets turkamerat Stein Ola å bli med. Det samme gjorde en tredje barndomskompis, Ola (ja, det var Ola, Ola, Stein Ola og Arne som dro på tur. Vi er ikke særlig oppfinnsomme mtp. navn der hvor vi kommer fra). Stein Ola og Ola ville komme etter på fredag, da de var forhindret i å dra torsdag. De var heller ikke særlig involverte i planleggingen, da de kom inn i bildet nokså sent. Faktisk snakket jeg ikke direkte med Stein Ola om turen før et par timer før jeg kjørte fra Trondheim. Jeg og Arne har brukt et betydelig antall timer til å studere kart og gjøre research på Femundsmarka, og har således brukbar oversikt over området. I hvert fall liker vi å tro det. Stein Ola og Ola hadde ikke engang sett på kartet, og hadde vel strengt tatt ikke peiling på hvor turen gikk. Allikevel var vi ikke bekymret for at de ikke skulle finne fram. Disse to har vært ute både en sommer- og vinterdag i marka før, og er uredde og godt trent. Alt i alt var turfølget mitt en gjeng som er perfekte å ha med på tur. Så hvor skulle turen gå? For min del var det ikke tvil om at Grøtådalen og Kratlland skulle være målet. Dette området har en slags trollsk, mystisk, uforklarlig tiltrekningskraft. Flere deler denne følelsen, skal jeg tro det som skrives på diverse nettsider og i flere bøker. I vinter har jeg bla. lest Terje Mathisens "Villmark og mennesker møtes". Man kan være både enig og uenig i mye av det Mathisen skriver, men det viktigste med boka for min del er de delene hvor han beskriver det draget dette området har på ham, og stemningen man føler når man er der. Allerede etter min første tur inn hit kjente jeg meg igjen i disse skildringene. Arne var ikke uenig i at turen skulle gå hit. Arne er som meg oppvokst med å fiske småørret med langstang (langbambus) i små bekker i områder rundt hjemmet sitt, og finner stor glede i dette enkle fisket. Da trenger man ikke å tenke seg lenge om for å forstå at Grøtåa er forlokkende. Riktignok ble langstanga lagt igjen hjemme, men haspelstang og en god gammeldags dupp er like morsomt og effektivt. Dessuten vet man jo at Grøtåa huser betydelig større fisk enn småbekkene omkring husene våre her hjemme. Etter å ha lest "Villmark og mennesker møtes" ble jeg mer nysgjerrig på områdene sør og øst for Grøtådalen - Svukuriset, Sylengrenda osv. Etter å ha fastslått at båten på Femunden ikke gikk enda bestemte vi oss for å kjøre til nabolandet for å starte turen på Grövelsjön. Slik kunne vi få oppleve Grøtådalen helt fra Grøtåas utløp på Grötvallsjön. Avstandene virket heller ikke forskrekkende. I utgangspunktet håpet vi å få båtskyss over vannet til Sylen, for deretter å gå opp til Grötvallsjön. Dessverre fikk vi ikke kontakt med folket på Sylen/Ryvang, så vi fikk ta beina fatt fra første meter. Det så vi ikke mørkt på! I grove trekk var planen å ta første natt på Grötvallsjön, fiske oss ned Grøtåa til setra, for så å campe et par netter i området her. Hjemturen skulle gå opp dalen langs Vonbekken mellom Sylfjellet og Svukus østligste topp, med en avstikker opp på Svuku dersom tid og krefter tillatte det. Siste natt ble planlagt til Rönsjön, før siste dagsmarsj skulle gå til Sylengrenda og videre til Grövelsjöns Fjällstasjon langs stien på sørvestsida av Grövelsjön. Jeg vil på forhånd beklage kvaliteten på bildene. Jeg er ingen ivrig fotograf, og hadde dessverre ikke med annet kamera enn mobiltelefon på denne turen. Bildene kommer også med til dels ujevne mellomrom, da fotograferingen går litt i rykk og napp. Avreisetorsdagen forløp seg som et langt mareritt for meg. I forbindelse med jobben var jeg og en kollega utstasjonert på Stokkøya på Fosen. Jobben vi skulle gjøre denne dagen var veldig avhengig av andre aktører, slik at det ble umulig å si hvor langt tid det ville ta. Utålmodigheten etter å starte på kjøreturen sørøstover meldte seg allerede i 9-tida på morgenen. Første tekstmelding til Arne stipulerte avreise fra Meldal (hjemstedet vårt, der Arne fortsatt bor. Selv lever jeg i eksil i Trondheim) mellom 16.00 ("tidligst") og 20.00 ("absolutt senest"). Det endte med at vi kjørte fra Meldal 21.30. Da hadde jeg lidd meg igjennom en 12-timers arbeidsdag med stadig økende rastløshet etter å komme seg på tur, samt en konstant irritasjon over det horrible arbeidstempoet til mine arbeidskumpaner. Uansett, etter 46 mil i bil, parkerte vi på Grövelsjöns Fjällstasjon omtrent 01.00. Tåka lå langt ned i fjellsiden mot Grövelsjön denne sene junikvelden, og idet vi startet marsjen var det så mørkt som det kan bli på denne årstiden. Allikevel så vi ikke mørkt på tre timers marsj over fjellet denne natten. Det skyldes nok først og fremst den velkjente gleden man føler idet man er i ferd med å starte en ny tur - ingenting kan ta humøret fra deg. Vi tok ut kompasskurs og skrudde på den stakkarslige hodelykten jeg hadde med. Den første kilometeren eller så gikk i bløt myr i motbakke. Ikke det letteste terrenget der altså, men vi gikk oss fort varme og kom etter hvert over tregrensa og inn i steinrøysa. Det tok ikke lang tid før tåka var så tett at hodelykta ikke lyste opp stien foran oss. Sikten var redusert til under 10 meter. Og ikke nok med det - vi fant ikke stidelet hvor stien mot Pråahta og Grötvallsjön tok av fra den merkede stien. Stiene er ikke veldig tydelige i dette terrenget, men vi var ganske sikre på at vi ikke hadde passert stidelet. Dette skulle ligge noen hundre meter nedenfor toppen av Jakobshöjden, omtrent der hvor terrenget starter å helle ned mot Fosksjöene. Vi var naturligvis ikke i nærheten av å se Jakobshöjden, men vi merket godt når terrenget flatet ut og endret helning. Vi gikk og speidet etter stien i sikkert ti minutter etter at vi hadde passert stedet der hvor vi mente at stidelet lå. Sikten var slik at vi så en eller to markeringsstolper foran oss. Etter hvert som vi kom lenger og lenger ned i lia ble vi mer og mer usikre. Hadde vi gått oss bort i tåkeheimen? Vi stoppet og diskuterte, så på kartet, sjekket kompasset og så etter holdepunkter i terrenget for hver eneste markeringsstolpe. En stolpe til, en til, og enda en. Etter hvert hersket det ingen tvil om at vi hadde tatt for mange høydemeter nedover lia i forhold til hva kartet sa. Plutselig dukket det opp et vann langt nede i dalen. Dette gjorde oss enda mer usikre. Var det Fosksjöene? En stolpe til, enda en, og atter et titalls høydemeter nedover i dalen. Vi var nå så sikre på at vi var på villspor at vi rett og slett bestemte oss for å slå leir og håpe at tåka letnet til i morgen. Det var riktignok en voldsom nedtur å ikke klare mer enn noen få kilometer den første dagen, men vi så ikke noen annen løsning. Å vase rundt i ukjent terreng i tett tåke er et mareritt som i verste fall kan være farlig. Vi fant et mer eller mindre egnet sted å slå opp teltet på. Jeg hadde akkurat løsnet magebeltet på sekken da det kom et lite vindkast som flyttet litt på tåka foran oss, slik at vi så litt lengre nedover lia. Og tror du ikke at det der nede ved neste markeringsstolpe var et stidele. Hadde man trodd på slikt ville det vært lett å tro at høyere makter bisto med en hjelpende hånd i siste liten. Vi tok en titt på kart og kompass igjen, og kom fram til at dette måtte være stidelet eller krysset mellom de to markerte vinterledene som går mot hhv. Fosksjöene og Hävlingen. Det stemte bra med avstand og antall høydemeter. Vi oppdaget også at det som vi trodde var Fosksjöene nede i dalen foran oss i virkeligheten var to snøfonner som ikke var mer enn 30-40 meter fra oss. Tåka kan virkelig spille sansene et puss. Vi forbannet svenske karttegnere idet vi tok til venstre og la i vei langs stien. Tåka letnet litt nå, og siden juninatta er så lys fikk vi noen glimt av det fine, vidstrakte terrenget her oppe. Slake helninger og sletter med lav eller ingen vegetasjon som deles opp av små bekker på tur ned i dalbunnen. Lettgått terreng som utvilsomt nytes best i godt vær og god sikt. Vi ble fort sikre på at vi var på rett vei, og der stien begynner å svinge svakt mot høyre en drøy kilometer nord for Jakobshöyden, fant vi uten problemer stien som fortsetter mot Grötvallsjöen. Marsjen var lengre enn vi trodde, men Grötvallsjöen åpenbarte seg foran oss akkurat i det himmelen åpnet sine sluser denne natta. Vi småløp ned lia mot vannet og rakk akkurat å bli gjennomvåte før vi hev opp teltet og tok kveld. Klokka var nok ca. 5. Det er ikke hver dag man våkner i havgapet på Fosen og legger seg i norsk-svenske grensefjell. Et slags "Norge på tvers" der altså. Selv om natta i tåkeheimen opplevdes ganske dramatisk der og da, var det naturligvis aldri fare for liv og helse. Vi hadde telt, tørre klær og masse mat. Hadde vi vært litt tryggere og mer fjellvante hadde vi gitt blaffen i kartet og gått kun på kompasskurs. Det hadde sannsynligvis vært uproblematisk i dette terrenget. Uansett er det irriterende at kartene ikke stemmer med virkeligheten. Nå skal vi ikke være for bastante og si at kartet helt sikkert er feil, men den prikkede stien (såkalt "markerad sommarled") som tar av fra hovedstien ("markerad sommar- og vinterled") i området noen hundre meter sør for Jakobshöjden er i beste fall svært utydelig. Det var i alle fall umulig å finne stidelet. Dette er sikkert uproblematisk i dagslys og godt vær, men fryktelig forvirrende i mørke og tett tåke. Den første morgenen ble vi vekket av et reinsdyr som gikk og snuste på teltet vårt og småsnublet i bardunene. Når vi åpnet teltet for å skremme det vekk, stakk det hodet helt inn gjennom åpningen og snuste videre. Dette var et særdeles tamt og rolig reinsdyr som viste seg å tilhøre en gruppe samer som holdt til nede ved vannet. Om de var der allerede kvelden før, eller om de var ankommet før vi våknet, er usikkert. Bildet over: Arne er forundret over dette tamme reinsdyret som nærmest kom inn i teltet og vekket oss ved Grötvallsjön. Grøthogna i tåke til venstre, Nilsvålen til høyre og Kratlvola i det fjerne mellom disse. Vi pakket sakene og la i vei over den store sletten forbi vannet, med kurs for Grøtådalen, som starter nokså "plutselig" i nordenden av myra, tydelig definert av majestetiske Grøthogna og noe mer beskjedne Nilsvålen på hhv. venstre og høyre side. Været var mye bedre; god temperatur og delvis overskyet, men trusselen om regn var høyst tilstedeværende. Vi droppet fiske i Grötvallsjön, da vi ikke hadde fiskekort her. Første planlagte stopp var vannet på sør-/vestsida av Grøtåa bare noen hundre meter over grensa. Reinsdyret fulgte med oss et stykke før dets eiere ropte det til seg. Senere fikk vi høre av Stein Ola og Ola at samme reinsdyr hadde vært så nærgående at eierne måtte fram med lassoen for å unngå at det ikke skulle følge etter dem nedover Grøtådalen. Bildet over: Matpause i øvre Grøtådalen. Strålende vårsol og spirende bjørk. Bildet over: Grøtåa er ikke stor så langt opp i dalen Det ble noen kast med mark og dupp i Grøtåa rett etter at vi hadde trengt oss igjennom gjerdet som markerer grensa, mest for å tilfredsstille kløen etter å få svingt stanga. Det ble ikke noe helhjertet fiske, da vi rett og slett var usikre på om det sto fisk her. Vi labbet videre over den vidstrakte og tunggåtte myra, til vi kom til det navnløse vannet like innenfor grensa, som ikke er tilknyttet Grøtåa med annet enn en liten bekk. Vi var således usikre på om det fantes fisk her. Vannet så svært grunt ut, men jeg mener å ha lest en turrapport på nettet et sted som hevder at det i hvert fall finns masse småfisk her. Vel, den så vi ikke noe til. (For ordens skyld: Det finnes fisk her. Stor fisk. Det fikk vi opplyst av oppsynsmann Terje senere på sommeren.) Vi spiste godt med mat under tarpen mens en regnskur passerte over oss, før vi siktet oss inn mellom fjelltoppene foran oss i nord. Grøtådalen ventet. Solen strålte mens vi fisket oss nedover øvre Grøtådalen. Her oppe er det fantastisk vakkert. Den lille bekken veksler mellom fosser, stryk, håer og kulper gjennom den vårgrønne bjørkeskogen. Duppen og marken ble lagt uti i hver en kulp. Allikevel hadde vi ikke føling med fisk før omtrent halvveis ned til Stormyrtjerna. Det var nok litt tidlig for bekkefisken så langt oppe enda. Uansett var timene vi brukte nedover øvre Grøtådalen et av høydepunktene på denne turen. Utover dagen begynte vi å speide etter Stein Ola og Ola. Avtalen var at vi skulle møtes langs Grøtåa et sted ovenfor setra, og dersom klokka ble mer enn 8 på kvelden skulle vi møtes på setra, sånn i tilfelle vi hadde omgått hverandre langs bekken. Vi hadde tatt oss god tid nedover dalen og forventet at etternølerne skulle innhente oss. Ved håen like ovenfor den første brua, omtrent en km ovenfor Stormyrkoia, tok vi oss ekstra god tid, for her vaket fisken som besatt. Vi forsøkte oss med både mark og spinner, uten hell. I slike håer er det nok flue som gjelder. Fisken beiter på de klekkende insektene i vannoverflaten og er uinteressert i hva som måtte finnes på bunnen. Min erfaring er at det i slike større, grunne håer hvor vannet står helt stille er nytteløst å fiske med noe annet enn flue. Mark er mer effektivt i mindre kulper hvor vannet har litt mer fart. Vi gav etter hvert opp, lokaliserte "brua", og gikk mot Stormyrkoia. Bildet over: Innbydende kulper i bekken. Vi så et menneske oppe ved den indre Stormyrtjønna idet vi passerte koia. Han bodde tydeligvis der. Avisen og snapsglassene på bordet utenfor inngangsdøra avslørte det. Nede ved koia var det imidlertid ikke folk å se, og vi så vårt snitt til å prøve fisken i den innbydende håen like nedenfor husene. Her ble det endelig fast fisk! Arne fikk (med noe hjelp av undertegnede) landet en sprek Grøtåørret på i overkant av tre hekto. Selv om fisken ikke var av det kaliberet man skryter uhemmet av (som man vet finnes i håene her oppe) vart det en stor opptur etter en ellers dårlig fiskedag. Når vi kom ned mot Rundhåen begynte undertegnede å kjenne seg igjen. Her stoppet turen oppover dalen i fjor sommer. Det var et gledelig gjensyn, og "Grøtådalsfølelsen" kom for alvor tilbake i kroppen. Allikevel stemte ikke ting helt på dette tidspunktet. Det er rart hvordan opp- og nedturer følger hverandre sekvensielt når man er på slike turer. Etter oppturen med fisk ved Stormyrkoia begynte nedturen ganske fort for min del, og det tror jeg også gjaldt for Arne. Det var mange faktorer som bidro til dette. For det første hadde myggen begynt å markere sin tilstedeværelse for alvor. For det andre var vi skikkelig slitne, sekken var tung, og vi var gjennomsvette. For det tredje gav fisket i kulpene mellom Stormyrkoia og setra null resultat, noe som begynte å frustrere meg. Disse kulpene hadde jeg regnet som nesten bankers, i hvert fall mtp. å skaffe seg noe småfisk å legge på kveldsbålet. Man tåler mindre motgang fiskemessig når man er sliten, men uansett er en hel dag med resultatløst fiske mentalt tungt. Og, sist men ikke minst; klokka var passert 8, og vi hadde ikke sett snurten av Stein Ola og Ola. Vi var rimelig sikre på at vi ikke kunne ha omgått hverandre, og vi stresset dermed litt med å komme oss ned til setra. Fiske i Seterlona ble derfor sløyfet. Begeret var fullt for min del, ikke i den forstand at jeg var sint og sur, men jeg var såpass lei og sliten at jeg bestemte meg for å gire opp og få gjort unna den siste biten ned til setra fort som fy. Arne hengte seg på. Om det var tempoet/pulsen eller det faktum at var lei og slitne som gjorde at vi nesten ikke vekslet et ord før vi kom til setra vet jeg ikke. Den siste biten gjennom bjørkekrattet langs Vonbekken ned mot setra, med blodhungrig mygg og vanskelig terreng, sugde siste rest av fysisk og mental kraft ut av oss. Når vi endelig kom til setra og fant et selskap på sju-åtte mannfolk i usedvanlig godt humør, men ingen Stein Ola og Ola, ble vi nokså rådville. Skulle vi sette oss til å vente? Skulle vi finne oss en leirplass? Vi lurte oss rundt tunet til den andre siden og begynte halvveis å lokalisere stien mot Grøtåa. Helt ærlig hadde vi ikke noe interesse av å snakke med folk, vi var slitne, svette og i dårlig humør, og gjengen på setra var åpenbart i en helt annen stemning enn oss. Idet vi stoppet for å ta en kjapp rådslagning hørte vi rop bak oss: "Dere har vel ikke tenkt å passere uten å si hei?" Vi snudde oss og konstaterte at vi var "oppdaget". Og dermed fulgte oppturen som alltid kommer etter nedturen. Vi trasket tilbake mot benken på tunet og hilste høflig på gjengen. De ba oss innstendig om å slå oss ned og overrakte oss hver vår halvliter med øl som vi ikke hadde sagt nei takk til om den hadde kostet oss gård, grunn, skjorta og det hvite i øyet til sammen. Praten kom i gang. De var nysgjerrige på hvor vi kom fra, hvor vi skulle, osv. Vi fikk raskt inntrykk av at dette var en gjeng som var over middels godt kjent i området. Den ene mannen, den eldste av dem, var ekstra nysgjerrig og pratsom (på en hyggelig måte, naturligvis). Jeg fikk umiddelbart en følelse av at jeg hadde sett denne mannen før. Han kunne fortelle at han hadde vært her hvert eneste år i 40 år, og at han i år hadde samlet en ekstra stor gjeng og leid setra for å virkelig feire 40-årsjubileet. Praten fortsatte rundt fisket her inne. Jeg og Arne har som nevnt brukbar andrehånds kjennskap til områdene her inne gjennom uttallige timer med kartstudier, mens denne mannen åpenbart hadde førstehånds kjennskap til hvert eneste vann og hver eneste sti og leirplass her inne. Vi spurte og grov, og han svarte mer enn villig på alle spørsmål. Jeg tror vi diskuterte omtrent hvert eneste vann i området her inne, før han så smått ymtet frampå om at han faktisk hadde skrevet noen bøker om området. Det var først da vi skjønte at mannens navn var Terje Mathisen. Umiddelbart ble jeg nesten litt "starstruck", for navnet Terje Mathisen har vel alle med forkjærlighet for dette området hørt om. Jeg fortalte at jeg nettopp hadde lest "Villmark og mennesker møtes", og det virket som han satte oppriktig pris på at "ungdommen" var interessert i området. Etter dette ble han enda mer åpen hva angår fisketips. Vi var naturligvis lutter øre. "Nå skal jeg gi dere noen virkelige gulltips" sa han, og pekte på noen vann og områder på kartet. Ofte når man mottar fisketips fra fremmede er man litt skeptisk - hva har de å tjene på at jeg får vite om deres gode fiskeplasser? Av en eller annen grunn fikk jeg ikke den følelsen nå. Om det skyldes at herr Mathisen hadde tatt seg en øl eller to, eller om det var fordi han ble litt smigret av vår oppriktige interesse for hans kjennskap til området vet jeg ikke. Uansett skulle det vise seg at tipsene var gode som gull. Sjelden har vi mottatt fisketips som har slått såpass voldsomt til. Førstehånds kjennskap til et fiskeområde over flere tiår lønner seg. Bildet over: Vi blir påspandert øl på Grøtådalssetra. En øl som blir rangert som en av de tre beste vi har smak, noensinne. Etter at herrene rundt bordet nær sagt hadde fortalt hver sin historie om storfisk i de ulike vannene i området, og vi begynte å gå tom for spørsmål, ymtet vi frampå om at vi måtte se oss om etter en leirplass. Vi kom fram til at fjorårets leirplass ved Setertjønna var kurant. Denne visste Stein Ola hvor lå, og gutta på setra lovde å guide Ola og Stein Ola dit dersom de skulle komme fordi - noe vi forventet at de gjorde etter hvert. Før vi dro måtte vi bli fotografert sammen med Terje, og vi fikk ikke dra før vi hadde fått hvert vårt halve hjembakte brød. Like før vi labbet i vei smatt Terje inn i "kokhuset" og hentet et eksemplar av sin roman "Journalistens sekk", som han overrakte oss. (Både jeg og Arne har lest den, og boka ble levert tilbake på Grøtådalssetra på en senere tur. På første side i boka sto det "Denne boka tilhører "Kokhuset", Grøtådalssetra", så jeg følte jeg måtte returnere den til sitt rette hjem). Vi takket Terje Mathisen og resten av gjengen for alt - samtalen, tipsene, brødet, boka, og ikke minst ølen, som både jeg og Arne rangerte til topp 3 på listen over beste øl vi noensinne har smakt. Stunden på tunet på Grøtådalssetra var kanskje den fineste på hele turen. Vi labbet i vei mot brua med fornyet mental og fysisk kraft. Vi skisserte planer for fisket de kommende dagene, samtidig som vi diskuterte i hvor stor grad vi skulle stole på tipsene vi hadde fått. I løpet av timen på setra hadde vi fått hørt historier om kilosfisk i nesten alle vannene her inne. Slik blir man motivert av. Nå er det jo en gang slik at der finnes stor fisk i alle vann, like sikkert som at det finnes små fisk i alle vann. Balansen mellom stor og smått vil dog variere. Det samme vil folks oppfatning av et fiskevann. Besøker du et vann én gang, og får tre hektosfisker, skryter du ikke uhemmet av det vannet. En annen kan besøke samme vann hvert år i 20 år, og i løpet av disse årene få 7-8 kilosfisk. Denne personen vil kanskje mene at dette er et utmerket vann. I Femundsmarka varierer fisket utrolig mye, fra uke til uke. Dette vil føre til at folks oppfatning av de ulike vannene er svært spredt. Man hører folk si at fisket i Femundsmarka er dårlig. Jo da, det kan det være. Fjorårets tur inn hit var skuffende rent fiskemessig for oss. Årets tur skulle derimot bli ganske annerledes. Er man heldig, har man sitt livs fiske her inne i løpet av en uke. Jeg har kamerater som sier "hvorfor i all verden drar dere til Femundsmarka, når det er så mye bedre fiske i Lierne?". De har sikkert rett i at fisket er bedre der, men Femundsmarka har så mange andre kvaliteter som jeg mistenker at man ikke finner andre steder. Man får en totalpakke her inne som er utrolig fin. Høyfjellsterreng, steinur, vidder, myrer, barskog, lauvskog, små vann, store vann, bekker, mulighet for både sosialisering og isolasjon, variert fiske, muligheter for padling, toppturer, hytter, koier - alt etter hva man måtte ønske. Som Mathisen skriver; man drar ikke til Femundsmarka utelukkende for de store fiskeopplevelsene. Men er man heldig og dyktig, kan man få dét også. Bildet over: Leirliv Vi etablerte leir ved bålplassen på moreneryggen mellom Sætertjønna og Grøtåa, helt i østenden av vannet. Tarpen ble spent opp slik at den ble en perfekt gapahuk. Den store rota som vi brente bål på i fjor lå her enda, nesten like stor. Vedsankingen gikk greit, men vi måtte samle ved i en større radius enn i fjor. Vi registrerte også at det var knekt en god del grener, og like til benyttet sag på en del av trærne på leirplassen. Ikke bra. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har knekt noen grener selv, men jeg forsøker å begrense dette til det absolutte minimum. Det er ikke nødvendig her inne i Grøtådalen. Nede ved Røa er det sikkert mer rensket langs bakken, men i Grøtådalen er trykket såpass lite at det er lett å finne nok ved til bålet på lovlig vis - i hvert fall om du orker å jobbe litt for det (og det er da vel noe av sjarmen med leirlivet?). Det ser ut til at trær velter og kvist faller ned i ganske stort omfang hver vinter. Kanskje var vinteren 13/14, med alle vinterstormene, særlig snill mot oss som ønsker bålkos både til kvelds og på morgenkvisten. Vi hadde akkurat slått oss til ro da Ola og Stein Ola plutselig dukket opp i leiren. Snakk om god timing. De hadde ramlet inn på Grøtådalssetra ikke lenge etter at Arne og jeg forlot den, og hadde som oss blitt påspandert en kald en. De var dyktig slitne etter å ha gått fra Grövelsjön til Sætertjønna på én dag. Det er en dagsetappe det står respekt av. Vi tilberedte middag (Real turmat og Grøtåørret) og tok en liten en fra lerka. En perfekt avslutning på dagen. I morgen ventet en skikkelig fiskedag! Vi våknet til overskyet pent vær med fare for regn denne morgenen. En herlig følelse å stikke hodet i Grøtåa etter å ha kranglet seg ut av teltet. Kjenne at kroppen kvikner til. Ta en munnfull friskt fjellvann for deretter å sette svartkjelen over bålet som bålmester Arne har fyrt opp, og la vannet koke mens man inntar noen skiver til frokost. Det er viktig å ta seg god tid om morgenen. Drikke litt mer kaffe enn man burde. Glemme klokka og ikke stresse. Stikk motsatt av det man gjør i hverdagen. Dagstursekk ble pakket og kursen satt mot vannet som Terje Mathisen satte pekefingeren over på kartet i går kveld. Vi gikk oss mer eller mindre rett på. Det var duskregn og antagelig tidlig formiddag. Alle hadde over 40 i fiskefeber og vi var raskt i gang på hver vår side av vannet. Tre av oss med sluk og en med fluestang. Allerede på andre kast var det fast fisk. Ikke noe størrelse å snakke om, men det lovet godt mtp fiskebettet. Jeg og Stein Ola gikk langs den ene siden av vannet, den som ved første øyekast så dypest ut, mens Arne gikk på motsatt side. Ola med fluestanga ble stående igjen i den innerste, grunne vika. Og for et bett vi skulle få oppleve! Nesten på hvert kast var det fisk etter slukene våre, særlig på den siden jeg og Stein Ola gikk. Etter en times fiske hadde vi et titalls fisk hvor den største var sju hekto, en var seks, et par var rundt fem, mens de resterende var fra tre og nedover. Riktignok uteble den virkelig store ruggen, men de ultraspreke halvkilosfiskene i dette vannet var virkelig morsomme å ta. Bildet over: Fast fisk i et nytt favorittvann En stor opptur, da jeg hadde forberedt meg mentalt på et relativt dårlig fiske, basert på fjorårets erfaringer. Allerede etter en time hadde vi sikret at turen ikke ble en fiskemessig fiasko, i tillegg til at vi hadde masse mat. Jeg liker å ha det slik at jeg er litt avhengig av å ta fisk til maten på slike turer. Jeg bærer rett nok med meg mer enn nok mat til å overleve, men uten fisk blir det litt spedt. Sånn skal det være, synes jeg. Vi var noe overrasket over at fisken bet så godt på denne tiden av døgnet. Klokka var sikkert rundt 12. Man vet jo at fiskens aktivitet i stor grad styres av klekkinger og insektenes aktivitet, men man har jo erfart at bettet ofte ikke er på topp midt på dagen, uansett. Det er tydeligvis ikke tilfelle her. Det fortalte også Terje Mathisen oss kvelden i forveien. Fisken biter oftest mellom 1 og 2 på ettermiddagen mente han. Det er ingen grunn til å betvile dette. Hvorfor det er slik kan man bare undre seg over, men det er jo ikke ugunstig mtp at man kan tillate seg å sove godt utpå uten å tenke på at man går glipp av morgenbettet. Etter at bettet avtok på dette vannet, var det konsensus at vi skulle gå inn til Kratlland. Et intensivt fiske her inne i fjor gav null resultat, men vannene her inne er likevel så forlokkende, og drømmen og grov Kratlrøye gjorde at vi ikke klarte å holde oss unna. Bildet over: Fin utsikt bakover mot Vonsjøen og Vonsjøgusten fra høyden mellom Grøtådalen og Kratlland. Etter noen polarbrød og litt eksotisk rødvinssnabb der vi kom ned ved Kratltjønna, labbet Stein Ola og jeg medsols rundt vannet, mens Arne og Ola la i vei mellom Kratltjønna og Stortjønna, mot Rundtjønna. Vi avtalte å møtes til lunsj et sted ved sistnevnte vann. Min og Stein Olas taktikk var store sluker og få kast på hvert sted. Det er bedre å dekke et stort område og håpe å treffe fisk, enn å stå å slenge flere titalls kast på samme sted. Står fisken der, så står fisken der (etter det jeg har lest, har ørreten ganske faste "beiterunder"). Er den ikke etter sluken på et av de første kastene, så vil den sannsynligvis ikke være etter på kast nummer 10 heller. Bildet over: Kratlørret Det tok ikke mer enn et kvarters tid før Stein Ola hadde fast fisk. For en opptur! Etter hundrevis av kast her i fjor uten så mye som et napp skal jeg innrømme at jeg ikke hadde helt trua. Man vet at dette er et vanskelig vann. Men det går altså an! Etter en forsiktig landing måtte seks hekto nyyydelig Kratlørret bøte med livet. Fantastisk fin fisk i god kondisjon. Ikke noe monster, men en perfekt stekefisk. Vi fisket oss videre innover mot bua innerst i Kratltjønna med store forhåpninger om det videre fisket. Innerst i Kratltjønna falt jeg for fristelsen og tok den luksuriøse utedassen i bruk. Det skal ikke mange dagene med asketisk turliv til før man anser slike fasiliteter som luksus. Men jeg satt der inne hørte jeg de første tordenskrallene, og det tok ikke lang tid før det begynte å dryppe på taket. Jeg beveget meg etter hvert utover på odden mellom de to innerste vikene i vannet. Regnet tok til for alvor, og jeg bestemte meg for å ta på regnjakke og regntrekk, og søke ly under ei furu. Alle regnskurene hittil på turen hadde vært kortvarige, og jeg antok at denne også ville passere i løpet av en halvtimes tid. Jeg satte meg godt til rette og konstaterte at jeg vill holde meg tørr en godt stund. Slik satt jeg sikkert et kvarters tid mens regnet ble mer og mer intenst. Furukrona over meg ble etter hvert såpass oppfuktet at treet ikke gav noe ly i det hele tatt. Jeg tittet hele tiden opp mot Kratlvola, og de mørke skyene som hang der oppe så ikke ut til å være på vei noen steder. Jeg husket etter hvert at jeg hadde Arnes regnjakke i sekken, og mens jeg bredte denne over lårene mine sendte jeg noen tanker i retning ham som stod borte ved Rundtjønna i høljregnet, kun iført en tykk ullgenser. Så lenge man holder seg tørr, og man føler at regnet vil avta relativt fort, er det bare hyggelig å sitte slik og vente mens man stirrer tanketomt utover terrenget. Dessverre forsvant denne følelsen fort for meg. Makan til regnvær har jeg sjelden opplevd. Jeg gav etter hvert opp å holde meg tørr, og labbet i vei mot Rundtjønna, kanskje mest fordi jeg hadde litt vondt av Arne som stod der uten regnjakke. Allerede før jeg forlot Kratltjønna var jeg gjennomvåt. Borte vel bålplassen omtrent midt på Rundtjønnas nordlige bredd fant jeg alle mine tre turkamerater stående som saltstøtter under hver sin furu, gjennomvåte helt inn til margen. Vi vedtok å forsøke å fyre opp et bål, og fikk etter hvert fisket fram noen tørre kvister fra under steinblokkene rundt omkring. Jeg hadde "tørt" avispapir i sekken. Alle fire sto i ring rundt bålplassen i et desperat forsøk på å dekke til bålet slik at vi fikk fyr. 20 minutter og to fyrstikkesker tok det oss før vi måtte gi opp. Ingenting var tørt i denne haugen av småkvist og avispapir lenger. Regnet så ikke ut til å avta. Det var ingenting annet å gjøre enn å legge i vei hjemover mot Sætertjønna. Gjennomvåte, kalde, slitne og sultne trasket vi med labert humør gjennom blokkbarka mot Grøtådalen. Trøsten fikk være at nestemann som kom til bålplassen ved Rundtjønna fikk en enkel jobb med å tenne bål, dersom kvisthaugen noen gang skulle bli tørr igjen. Vel hjemme i leiren kunne vi konstatere at vi ikke hadde vært forutseende nok til å legge veden inn under tarpen, så Arne og Ola gikk i gang med å tørke opptenningsved på gassbrenneren, da det ikke fantes så mye som en tørr barnål i hele nasjonalparken. Bildet over: Klok av skade flyttes veden inn under tarpen. Etter en hederlig og vellykket innsats for å etablere varmekilde kunne vi endelig få på oss tørt tøy. Du verden hvor behagelig det er å skifte til tørre klær etter å ha vært gjennomvåt i flere timer. Vi koste oss en stund på den tørre flekken under tarpen mens regnet avtok. I kveldinga gikk undertegnede i gang med det som skulle være turens kulinariske høydepunkt; foliestekt fersk ørret med løk og konjakkflambert sjampinjong og kremet soppsaus. Jeg er overhodet ingen stor kokk, så leirplassen oppe på moreneryggen der nede i Grøtådalen får nok aldri noen Michelinstjerne. Men turkameratene virket fornøyd, og vi koste oss virkelig denne kvelden. Det er jo umulig å ødelegge nyfisket, bålstekt ørret. Bildet over: Konjakkflambert ørret og løk Bildet over: Nydelig Grøtådalsørret "Alt er godt i marka" er en frase vi gjentar etter nesten hvert måltid når vi er på tur. Appetitten er jo alltid voldsom etter lange marsjer med tung sekk, og det er jo ikke utenkelig at man i tillegg senker standarden noe når man er ute på tur. Vi tok noen slurker fra flaska, pratet og stirret inn i bålet en god stund utover natta. Det er mye god underholdning i et godt bål. En ny dag rant og morgenstellet i Grøtåa ble foretatt i strålende vær. Vi hadde bestemt oss for å starte hjemturen i dag. Turen til Rönsjön og videre over fjellet til Grövelsjön ble vurdert til å være for drøy for en dagsmarsj, så derfor bestemte vi oss for å gå til Rönsjön denne søndagen. Ruta skulle gå via Finnvolltjønnan og videre opp dalen langs Vonbekken mellom Sylfjellet og Svukus østligste topp. Bildet over: Arne poserer med Svuku i bakgrunnen. Bildet over: Ola forserer brua over Grøtåa ved Grøtådalssetra. Dagen startet med en liten nedtur. I det jeg skulle ta på meg fjellskoene som hadde ligget inntil bålet for tørking, merket jeg at tørkingen hadde blitt vel intensiv, slik at noe plast på tåa hadde smeltet og skar som en kniv i mot tærne mine. Nybegynnerfeil. Ikke optimalt, men jeg tok på rikelig med sportsteip rundt tærne, og vi labbet avsted. På setra var det tomt. Vi hadde håpet å treffe disse herrene igjen slik at vi kunne få takket skikkelig for tipsene vi fikk. Vi snuste litt rundt på tunet og tok noen bilder på denne fantastisk idylliske setervollen før vi trasket videre langs autostradaen av en sti som går vestover fra setra. Bildet over: Grøtådalssetra er virkelig en perle. Etter en times marsj var vi ved Finnvolltjønnan. Her ble det en pust i bakken og litt fiske. Vi så masse småfisk som svømte rundt i det grunne vannet, men ingen ville ha agnet vårt. Bildet over: Finnvolltjønnan. Bildet over: Finnvolltjønnan med Svukus tre hoder i bakgrunnen. Marsjen gikk videre i den slake stigningen opp mot det høyeste punktet før terrenget bikker ned mot Rönsjön. Her oppe ligger det ei lita tjønn, hvor jeg mener Vonbekken har sitt utløp. Her ble det en lengre matpause, med stekt ørret og avkjøling av såre føtter i det iskalde, klare vannet i Vonbekken, like under en snøfonn. Terrenget her oppe i skjæringa, hvis man kan kalle det en skjæring, mellom Sylfjellet og den minste toppen på Svuku er vidstrakt og med bare lav vegetasjon, og utsikten bakover mot Grøtådalen, Kratlland og Røavassdraget er fantastisk, særlig i det klare, fine været vi hadde. Utsikten fra toppen av Svuku må være helt ubeskrivelig, og jeg bestemte meg for at jeg skulle opp dit neste gang jeg var på disse traktene. Bildet over: Fantastisk utsikt bakover mot Grøtådalen og Kratlland. Bildet over: Vonbekkens spede begynnelse Bildet over: Litt klatring måtte til Bildet over: Rönsjön i det fjerne. Herfra og ned til Rönsjön tok det bare en halv times tid. Vi bestemte oss for å gå et stykke langs vannet, for å få kortest mulig marsj på siste dag. Rönsjön er veldig lang, og terrenget på sørsiden viste seg å være fryktelig tunggått. Steinur overgrodd med mose, stedvis tett bjørkekratt, mye opp og ned, og tilsynelatende stiløst. Vi jobbet og slet en time eller to langs vannet, til vi var litt over halvveis. En del av vannet tilhører Sylen fiskekortområde, men vi var usikre på hvor denne grensen går. Vi fant en perfekt leirplass som vi antok at lå på "lovlig" side, ute på en opphøyd odde, med godt utsyn utover vannet og fjellene bak, og med teltplasser litt lengre fra vannet. Bildet over: Rönsjön Det tok ikke mange minutter før slukene var våte. Man vet jo at såpass store vann kan være vanskelige å fiske fra land, så forventningene var ikke all verden. Vi var uansett rimelig fornøyde med fangsten på denne turen. Den av oss som er minst ivrig på fiske, som alltid surrer med et eller annet i leiren mens vi andre fisker, den eneste av oss som kan være på tur uendelig lenge uten å bli frustrert over dårlig fiskebett, den av oss som heller eksperimenterer med fluestanga mens vi andre hover inn fisk med sluk, bestemte seg også for å svinge slukstanga denne ettermiddagen. Jeg snakker da om Ola. Med en 7-grams sluk (alt for liten etter vår mening) stilte han seg opp for å fiske akkurat på samme flekken som alle vi andre nitidig hadde fisket over flere ganger (amatør!). Ett kast, to kast. Pang! Ørret. 1 kg blank. Større fisk enn både jeg og Arne noen gang har tatt i ferskvann. Bildet over: Kilosørret Velvel. Tilfeldig. Flaks. Vi unnet i hvert fall Ola fisken. Mens storfiskeren kunne ta seg en kaffekopp og en pust i bakken, følte vi andre at vi måtte intensivere innsatsen. Her var det tydeligvis muligheter. Arne og Stein Ola fisket vestover, jeg østover. Stort sett når jeg er i villmarka, liker jeg stillheten, roen og enkelheten. Legge vekk mobilen, ikke vite hva klokka er. Av og til synes jeg likevel at det er fint å ta med seg et element fra sivilisasjonen som egentlig ikke hører hjemme på en slik tur, nemlig musikk på øret. Når man skal fiske helt alene rundt et vann, for eksempel. På min solotur oppover langs Rönsjöns sørlige bredd hadde jeg litt stemningsskapende musikk på øret. I slike øyeblikk, når fiskebettet er totalt fraværende, og man strengt tatt kjeder seg litt, er det fint å løfte blikket og se mot fjellene i bakgrunnen, mens musikken forsterker følelsene og inntrykkene fra syns- og luktesansen. Det fører til at tankene vandrer litt ekstra, og man slapper enda mer av. Riktig type musikk er selvfølgelig en forutsetning. Jeg hadde ikke føling med fisk før jeg kom til den odden hvor jeg hadde bestemt meg for å snu. Da hadde jeg vel fisket i en liten time. Her landet jeg to ørreter på to kast, begge mellom 3 og 4 hg. Akseptabelt. Aldri har jeg fått så sprek og vilter fisk. Begge snurret sena så mange ganger rundt sluken og hempevirvelen at jeg måtte fram med kniven. Morsom fisk. Tilbake i leiren lød rapportene at det hadde vært null bett vestover. Hva Ola hadde bedrevet mens vi andre fisket spurte jeg ikke om, men jeg tviler på at han hadde fisket så mye. Uansett bestemte han seg for å igjen ta noen kast der ute på odden hvor vi campet. Ett kast. Pangpang! Ørret. 1,2 kg. Samme sted, samme sluk. Bildet over: Kilosørret nr. 2. Nå kunne det ikke være tilfeldig lenger. Han måtte gjøre noe riktig, som vi andre ikke gjorde. Jeg velger å "skylde" på sluken. Det er ikke ofte man ser at en bestemt sluk fisker så mye bedre enn andre lignende sluker, men det kan ha vært tilfelle her. Slik jeg forstår det, kan det ofte være slik med røya, men ørreten, der hvor jeg kommer fra, tar stort sett uansett variant av Lillauren, Sølvkroken Spesial etc., dersom den tar noe i det hele tatt. Uansett unnet vi oppriktig talt Ola å ta fisk. Vi unnet ham også å ta stor fisk, til og med størst fisk. Men at han skulle ta to av arten størst fisk var kanskje i overkant. Vi stekte mine to småfisk på bålet og spiste dem med potetmos. Bildet over: Hva mer kan man ønske seg? I det fjerne hørte vi et tordenskrall. Vi hadde så langt hatt en del værskifter på turen, så vi antok at det snart ville bli regn. For å være føre var spente vi opp tarpen. Gode og mette, døsige og late etter dagens strabaser tenkte vi at teltene får vente. Nå skal vi kose oss under tarpen mens regnet passerer. Vel. Jeg har aldri sett et uvær komme så raskt. Jeg tror ikke det tok mer enn ti minutter fra blå himmel til det blåste opp og de første regndråpene falt mot den femundske bakken. Vi skjønte fort at dette var et uvær med stor u. Det hersket en stund kaos i leiren; teltene ble satt opp i rekordfart, det ble lagt steiner på tarpen, og alle gjenstander ble kastet under denne. Bildet over: Uvær. Vi rakk alle å montere oss under duken, sånn noenlunde tørre, før regnet tok til for alvor. Vi blandet oss en toddy mens tordenværet eskalerte. Det lynte og tordnet intenst på alle kanter; mot Svuku i vest, mot Sylen i øst og mot Rönsjöruten, Grøthogna og Sylfjellet i nord. Det var umulig å si hvor været kom fra og hvor det var på vei. Vi hadde utsyn over vannet, mot Rönsjöruten og Grøthogna. Synet av lyn som lyste opp fjellene foran oss, i områdene mellom Grøtådalen og Rönsjön, var både skremmende og mektig. Regnet, vinden og tordenskrallene gjorde det nesten umulig å snakke sammen der vi satt på rekke under tarpen, tarpen som vi sverget på at vi aldri skulle dra på tur uten igjen. Selv om det ikke var fritt for at vi var noe redde, følte vi oss på en måte trygge i vårt lille krypinn. I slike situasjoner er det godt å være flere. Personlig har jeg aldri vært utendørs i et slikt uvær før, i direkte kontakt med naturkreftene uten beskyttelse fra fire vegger og tak. Det var som nevnt skremmende, men også en stor og mektig opplevelse jeg ikke ville vært foruten i ettertid. Der vi satt hadde vi panoramautsikt mot det som så ut til å være tordenværets kjerneområde, og sikksakklynene herjet vilt i fjellsidene helt ned mot Rönsjön. Hvor lenge tordenværet pågikk, vet jeg ikke. Det må ha vært over en time. Hver gang vi trodde det var over, smalt det på nytt i motsatt himmelretning og Rönsjöruten sto igjen i lys lue. Etter hvert som tordenværet gav seg, økte vinden. Den rev og slet i tarpen og bardunene og truet med å gjøre den luftbåren. Og med et gjorde vinden alvor av truslene; en bardun røk og tarpen stod rett til himmels, kun holdt tilbake av noen steiner vi hadde lagt på i bakkant. Vi var på føttene i løpet av millisekunder, fikk tarpen ned på jorda igjen, brettet den over tingene våre, la på rikelig med steiner, og krøp inn i teltene. Den natta sov jeg svært dårlig. Vinden rev i teltet og jeg var ikke trygg på at det var godt nok bardunert. Teltet mitt, et Ajungilak Anjan 2, som jeg ellers er svært godt fornøyd med, lager dessverre mye lyd i vinden, slik at man hele tiden føler at teltet er i ferd med å klappe sammen. Kanskje sto det ugunstig plassert i forhold til vindretningen, kanskje var det for dårlig oppspent, kanskje var jeg overengstelig denne natten. Dette er uansett det eneste jeg har å utsette på teltet. I ettertid, i lys av opptil flere hendelser hvor folk har blitt truffet av lynet i fjellet, innser jeg at vi ikke levde helt ufarlig denne kvelden ved Rönsjön. Vi satt utsatt til på en forhøyning ved en stor vannflate, mens et kraftig tordenvær herjet like over oss. Om vi var heldige som ikke ble rammet av lynnedslag er umulig å vurdere, men uansett bør man ha respekt for alle typer uvær så høyt til fjells, det være seg nedbør, tåke, vind, temperatur eller tordenvær. På denne turen fikk vi oppleve både tett tåke, kraftig regn og intenst tordenvær. Selv om ingen av værsituasjonene vi kom borti var livstruende for oss, er det ikke vanskelig å tenke seg at været i verste fall kan gå på livet løst i fjellet. Er man langt unna ly, gjennomvåt, kald, uten mulighet for å få på seg tørt, mens skitværet vedvarer, kan det være skummelt. Likeledes om man er fanget på snaufjellet i et kraftig tordenvær, eller i ulendt terreng i tett tåke. Værskiftene kommer utrolig raskt i fjellet. Et eller annet sted har jeg lest eller hørt at det en gang på tidlig 1900-tall var en dame som frøs i hjel ved Røa, i midten av juli. Terrenget ved Røa er på ingen måte det mest ekstreme, så dette får stå som et tragisk eksempel på et worst case scenario. Vi våknet neste morgen til vindstille og oppholds. Alle tingene hadde overlevd natten under tarpens beskyttelse. Vi pakket, spiste, og tok fatt på den siste marsjen. Denne dagen skulle bli en ren transportetappe på merket T-sti fram til Grövelsjön. Før turen hadde jeg lest litt om Sylen, samt sett NRK-programmet "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" fra denne utposten, og gledet meg til å se stedet. Vi hadde et lite håp om å kunne kjøpe oss båtskyss over Grövelsjön, og håpet således å treffe folk på Sylen eller Ryvang. Vi brukte vel omtrent to timer ned til vannet. Marsjen gikk knirkefritt på bra sti og i godvær. Bildet over: Grövelsjön. Sylen og Ryvang ligger i enden av vannet nærmest de tre poserende turistene. Bildet over: Sylen og Ryvang med Sylfjellet i bakgrunnen Nede ved vannet møtte vi det som jeg mener er fruen på Sylen. Vi spurte høflig om det gikk båt over vannet, men vi fikk negativt svar. Hun kunne imidlertid fortelle oss at det ikke tok mer enn et par timer herfra til Fjällstasjonen. Det var oppløftende da jeg nesten fryktet det dobbelte. Den første kilometeren eller så fra Sylen innebar bratt stigning og mye melkesyre i ulent terreng. Vi måtte liketil tråkke oss over en enorm snøskavl som fremdeles skjulte stien. En påminnelse om at det fremdeles var tidlig på sommeren høyt til fjells. Bildet over: Spor av vinter i fjellet. Etter hvert ble terrenget slakere og mer vidstrakt. Vi krysset flere flomstore bekker; våren kom tydeligvis noe senere her enn i Grøtådalen. Vi slukket tørsten i bekkene og nøt solskinnet. Opp mot stiens høyeste punkt satte Stein Ola opp en fryktelig fart, og det var med nød å neppe jeg klare å henge på. Han mente nemlig at hvis den eldre damen på Sylen kunne gå strekningen på to timer, måtte jammen vi, fire mannfolk i vår beste alder, klare det betydelig fortere. Langs stien møtte vi et par andre turgåere, sannsynligvis på tur mot Svukuriset, som må ha trodd vi var steingærne som gikk tur i dette tempoet. Uansett angret vi ikke på at vi hadde gasset på litt da vi rundet toppunktet og fikk utsyn mot Fjällstasjonen. Fantastisk utsikt. Bildet over: Siste etappe. På tross av nedoverbakke, klopper og ellers fin sti, var den siste biten seigere enn den så ut til, mest fordi føttene mine for alvor begynte å verke. Særlig den aller siste etappen langs asfalten opp til bilen var vond. Men - vi klokket inn på to timer og fem minutter. Turen var over for denne gang. Vi var sultne som okser, men da Fjällstasjonen ikke hadde åpnet for sesongen enda, ble det ikke burger og cola før vi kom til Tolga. For å oppsummere: en fantastisk tur! Det aller meste klaffet denne gangen. Totalt sett var vær og temperatur upåklagelig årstiden tatt i betraktning. Det samme gjelder fisket. Jeg tror ikke man vanligvis kan forvente et slikt fiske så tidlig i Femundsmarka. Riktignok kom våren relativt tidlig, men jeg tror også vi hadde griseflaks med timingen vår. Jeg skal ikke spekulere for mye i årsaker til det gode fisket, men det er mulig vi traff akkurat den perioden fisken hvor alvor våkner fra vinterdvalen og blir aktiv, og kanskje er noe ukritisk i matveien? En annen svært positiv ting var at vi var lite plaget av insekter. Vi merket deres tilstedeværelse bare sporadisk. Det betyr vel at vi var griseheldige med timingen også på dette punktet. Det er ikke mange dagene her inne man kan få behagelig vær, normal vannføring, tørt terreng, gryende vårstemning, godt fiske og lite insekter samtidig. I kommende år skal jeg absolutt tilstrebe å treffe på disse dagene, men jeg er forberedt på at det kan være vanskelig. Turfølget må også sies å være upåklagelig. Ingen syting og klaging, bare positivitet og trivelige kvelder rundt bålet. Vi fikk oppleve nærhet til naturen på både godt og vondt, og gjorde oss mange nyttige erfaringer i forhold til dette. Det som kommer til å sitte igjen lengst i minnet etter denne turen er utvilsomt kvelden i tordenværet ved Rönsjön. En mektig opplevelse! Det eneste jeg virkelig angrer på etter turen er at vi ikke gjorde den lengre. Det er bare å takke både turfølge og Femundsmarka for turen og si på gjensyn!

Thor Heyerdahl-flaska inneholder edle dråper av fransk opprinnelse, Jando!

Takker igjen for fine tilbakemeldinger og tips! Tydelig at det ikke bare er meg som er blitt frelst av Femundsmarka. Følger naturligvis bloggene til både Stein Erik, Anders (og Kathrine) og Bjarne. Kanskje dukker det om noen spørsmål til dere når jeg starter planleggingen av Finnmark-/Finlandsturen til våren.

Takk for hyggelige tilbakemeldinger! Jeg har noen lignende rapporter som fremdeles ikke er helt ferdige, som jeg tenker å legge ut her. Å utarbeide rapporter er god terapi for turfeberen man sliter med på denne tiden av året. Jeg må bare beklage kvaliteten på bildene mine, de er tatt med mobilkamera. Skikkelig kamera vil bli anskaffet ila. våren.

VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.