Ola S. M.

Håper du finner tid til det igjen!

Fantastisk! Om du spør pent skal jeg bli med deg neste år. For den spesielt interesserte kan historien bak "den tapte fiskestang ved Njoulasjohka" leses her: https://www.fjellforum.no/topic/38122-et-villmarkseventyr-med-kano-og-fiskestang-gjennom-øvre-anárjohka-og-lemmenjoki-nasjonalparker-sommeren-2015/#comment-490815

Nå som vi er inne i den mørkeste tida av året passer det kanskje med noen bilder fra vår og tidligsommer i Femundsmarka. Turen i månedsskiftet mai/juni 2021 var min 9. og foreløpig siste tur innover i Femundsmarka. Som alltid er man litt usikker på vær og føre når man drar så tidlig, men vi fikk marka helt for oss selv, og virkelig noe i nærheten av en drømmetur. I hvert fall huskes det sånn når man ser på bildene såpass lenge etterpå. Her følger en bildetung og for øvrig kortfattet rapport fra turen. Avreise fra Jonasvollen sent på kvelden 28. mai. Over Femunden, opp på Røvolfjellet, og videre ned mot Røa. Trekvart kilo harr på første kast. Oppover langs Røa første dag, etter en kald natt og en lang morgen med mange kopper kaffe. Andre kveld og natt tilbringes ved Midtrøsta, ved foten av Kratlvola. Henning drar opp indrefilet av hjort, bearnaisesaus og øl fra sekken. Du verden som vi koste oss. Langt nede mellom noen store steiner finner jeg tilfeldigvis noe som ser ut som et gammelt syltetøyglass med små fisk inni. Vi spekulerer lenge og vel på hva dette kan være, men finner ikke noe svar. Fisken er rimelig godt bevart. Etter hjemkomst er jeg i kontakt med fjellstyret, men de er også blanke. Noen som vet? Videre i kronglete terreng over mot Kratlan, via Voltjønnan. Fra disse høydene får man et nytt perspektiv på marka. Favorittutsikten min, østover fra Kratlvoltangen. Fremdeles noe is på Vonsjøen. Neste natt tilbringes ved Halvkoitjønna. Ved ankomst er jeg så varm at jeg rett og slett må ta et bad. Temperaturen er slett ikke ille med tanke på at vi fremdeles skriver mai. I en bålgrue ved tjønna er det lagt igjen masse senerester. Der har en rype viklet seg inn og endt sine dager. Hva skal man si om slikt? Ubetenksomhet, dumskap, vond vilje? Jeg snakker da naturligvis ikke om rypa, men om mennesket som ikke brant opp eller tok med seg sena si. Særdeles unødvendig. Jeg sender bildet til fjellstyret og de lager en liten sak på det på nettsida for å vise hva som kan være konsekvensen av å bruke bålgrua som søppelplass. Nydelig vårkveld i Grøtådalen. Hoggorm har jeg aldri sett i Femundsmarka før. Ved Stortjønna biter omsider fisken. Det har vært steindødt hele veien opp langs Røa, i Kratlan og ved Halvkoitjønna. Så er tiden omsider kommet for min første virkelig store fiskeopplevelse i Femundsmarka, etter 8 år. Når vi kommer ned fra Grantjønna til Grøtåa bytter jeg til mark og dupp. Vi skal fiske oss nedover mot Krokethåen. Det første jeg gjør er å slenge duppen opp i nærmeste furu, slik at jeg må slite den bort. I middels stor frustrasjon hiver jeg på noe metall på sena og begynner å slenge litt umotivert mens vi beveger oss nedover. I et av de «kjedelige» partiene av elva hogger det til. Jeg kjenner fort at det ikke er snakk om den vanlige to-hektosfisken. Etter en bortimot fem minutter lang kamp med hjertet i halsen kan jeg endelig triumfere. Nokså akkurat kiloen, i hvert fall så nært at jeg kan si at jeg har bikket kilosgrensa. Kilosfisk er nokså dagligdags i marka, men å ta den såpass langt opp i Grøtåa så tidlig i sesongen synes jeg er veldig gøy. Jeg snur meg og takker Grøtåa og Kratlvola for opplevelsen og fortsetter på lette bein nedover. Siste natt tar vi ved Korstjønna. Få steder på jorda har vakrere solnedganger enn Korstjønna. Kjøring av fisk med samtidig tannpuss. Også siste dag byr på knall sommervær. Snakk om full klaff. Ned mot Haugen hvor vi skal bli hentet. Takk for nå!

Nok en ny tur!

Nå som barmarkssesongen er like rundt hjørnet, passer det kanskje å pirre turlysten litt med en ganske forsinket rapport fra en vårtur i Femundsmarka for straks to år siden. Torsdag før pinsehelga 2020, like etter at arbeidsdagen er over, setter to trøtte, men turkåte småbarnsfedre seg i bilen. Skuldre og blodtrykk senkes umiddelbart idet kursen settes sørøstover. Det er dette vi har sett fram til i trekvart år. Det ble ingen tur i 2019, så nå var det virkelig på høy tid men en ny tur innover. Våren er ukristelig sen i år, og det er bare så vidt isen har gått i lavlandet i hjemtraktene. Vi er slett ikke sikre på om vannene i Femundsmarka er åpne, men å utsette turen er fullstendig utelukket. Turen er viktigere enn fisket uansett, så om vi må vade i råtten snø for å finne en barflekk ved et islagt vann er det egentlig helt OK. Jeg har noen dager i forveien vært i kontakt med Tommy på Femundshytten, og han sa at isen så vidt var gått på de fleste vann på Røvolfjellet. Det gir oss grunn til en betinget optimisme. Vi tar egentlig ikke beslutningen om hvor vi skal starte turen før vi passerer Kvikne. Da kjenner jeg på meg at jeg må innover Grøtådalen i år. Det er lenge siden sist, så det får briste eller bære med tanke på snø, is og vårløsning. Det betyr båtskyss over Femunden. Vi svinger inn i en busslomme og tar kontakt med Femundshytten for å høre om det lar seg gjøre med båtskyss i kveld. Dessverre er Tommy forhindret denne kvelden. Dermed ringer vi Jonasvollen, en annen tilbyder av tjenesten som vi er ute etter. Der får vi omsider et «ja», og vi kan forlate busslomma og fortsette sørøstover med en mer eller mindre konkret plan for pinsehelga. I halv ti-tida på kvelden stiger vi i land på den lille brygga i Storvika. Kriblinga man har hatt i magen det siste døgnet erstattes rask av en ro og en glede som bare akkurat denne stemningen kan gi. Maikvelden er enda lys og lun. Oppe ved Røvoltjønnene vet vi at det er smått med brensel, så vi plukker med oss ei bør med nedfall før vi passerer skoggrensa. Teltet settes opp på et nes på vestsiden av den største av Røvoltjønnene. Det blir en liten fiskerunde og litt bålkos før vi kryper i teltet første natta. På båtturen over får vi bekreftet at vi er blant de aller, aller første inn i disse traktene på sommerføre i år. Det gir på en snodig måte en liten ekstra kribling i kroppen. Et ørlite snev av oppdagerfølelse. Første morgen på tur er naturligvis lang og lat, slik den skal være. Ferden går videre innover neste dag. Vi starter med å fiske oss gjennom vannene på Røvolfjellet, og videre via Skogtjønna. Øst for Skogtjønna møter vi en herremann som er på tur opp fra Øvre Roasten til Røvolfjellet for å finne mobilsignal. Han er en del av en gjeng som ligger nede ved Røa og fisker etter de riktige storfiskene man visstnok skal kunne påtreffe like etter isgangen. Han hevder at han og gjengen hans er de første inn i marka i år, og at vi dermed er de andre. Videre forteller han om et voldsomt storfiskbett, og om en ørretfangst dagen i forveien som høres ut som fyllerøl av en fiskeskrøne, men som vi allikevel kjøper. Selv om karen overdriver med 200% er det fremdeles en fisk som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss. Vi tar farvel og rusler videre østover, smått desillusjonerte, men fylt med en enorm fiskeoptimisme. Nå er vi her akkurat tid rett tid. Håper vi. I Korstjønna lander Henning en stekefisk. Optimismen avtar ikke. Over Grøtåa. Kratlvola sett fra Krokethåen. Ved innløpet i Krokethåen blir det lunsj. Dette er en av de mer slitte leirplassene i marka, men bålgrua og tilfanget av ved tilsier at ingen har vært her på barmark før i år. Grøtåa er relativt stor, men den verste vårflommen er nok over. Det blir lite fisking på tur oppover. Jeg koser meg alltid noe aldeles voldsomt når jeg går langs Grøtåa. Denne gangen er intet unntak. Da vi når Grantjønnan forlater vi elva og fisker oss videre langs vannene på nordsiden. Spor etter rype. Vi vil ligge ved Halvkoitjønna i natt. Der har jeg aldri campet før, og det er nesten for galt synes jeg, så hyggelig et vann som det er. Kvelden siger på. Vi kan se tilbake på en nydelig dag i Grøtådalen. Kvelden avsluttes naturligvis foran bålet, etter en liten fiskerunde. (Bare for ordens skyld; vi brente ikke lægeren som ser ut til å ligge midt på bålet.) Neste dag står den sedvanlige runden i Kratlan på menyen. Vi legger ruta over Kratlvoltangen mot Kratltjønna, etter å ha fisket oss gjennom Lille Halvkoi. Utsikten fra Kratlvoltangen er en av mine absolutte favoritter i Femundsmarka. Synet av en islagt Vonsjø minner oss om at vi er tidlig ute. Det er nok ikke mange dagene siden isen gikk på vannene i Kratlan. Runden rundt om Kratltjønna, Rundtjønna og Stortjønna blir naturligvis resultatløs fiskemessig, men vi får en fantastisk fin dag i nydelig vårvær i indrefileten av marka. Ved Rundtjønna blir det et lite lunsjbål fyrt på småkvist fra bakken og forrige turfølges ubrukte ved. Det har nok ikke vært noen her på sommerføre i år. På turen tilbake til Grøtådalen går vi langs stien som går mot setra, og kommer ned til Grøtåa like over «brua». Fisken biter ikke i Grøtåa heller, men du og du så vakkert det er her – spesielt på en tidlig vårdag som dette. Vel tilbake på Halvkoitjønna går det ikke lenge før rastløsheten tar overhånd. Vi bestemmer oss for å trekke ned mot Røa denne kvelden. Beretningene til karen ved Skogtjønna sitter fremdeles i kroppen. Det er i Røa det skjer. Det er for tidlig her oppe i Grøtådalen og inne i Kratlan, konkluderer vi med, og pakker sammen. Vi har ingen klar plan, men å finne en innbydende leirplass er sjelden en utfordring i Femundsmarka. Vi går ned til Krokethåen, krysser Grøtåa, og følger stien ned til Grisslehåen. Henning må fram med gammel høyre-back-spenst for å komme seg tørrskodd over Grøta nedstrøms Krokethåen. Vi klarer rett og slett ikke å gå forbi leirplassen ved Røas innos i Grisslehåeen, så da blir det en natt her. Det ser ut til at vi er de første til å campe også her. Den største fordelen med det er at man har bra tilgang på ved. Ved flere av de mest populære leirplassene registrerer vi at det er lagt ut fin ved, ja liketil tørrfuru. Antar at det er oppsynet som har lagt det ut her til glede for tidligturister. Trolig er det vindfall eller rekved de har plukket med seg og lagt ved leirplassene. Det vet vi å sette pris på. Kvelden blir en av de sjeldne her ved Grisslehåen. Neste dag blir en rolig fiskedag oppover langs Røa. Selv om det har blitt noen turer i Femundsmarka, har jeg aldri gått langs Røa mellom Storbuddhåen og Kløfthåen. Nå får jeg omsider sett noe av dette. Fisket er til å gråte av, så vi sier oss fornøyde like før vi ser Kløfthåbua. Vi treffer ikke en kjeft langs Røa. Undervannsklopper ved Grøtåas utløp i Røa. Så – ved innoset i Øvre Roasten smeller det omsider! Et kontant hugg og en kort kamp – så ligger kilosørreten til Henning plutselig på land. En gedigen opptur. Da er turen berget fiskemessig, og vi kan se fram til noe annet enn frysetørket i kveld. Vårkvelden er lys og lang, og vi føler oss spreke, så vi bestemmer oss for å traske opp på Røvolfjellet og ta siste natt der. Jaggu finner vi ikke en leirplass med en enorm tyrirot også. Trolig noe som er dratt opp hit i løpet av vinteren – som kjent står ikke storfurua tett her oppe. Et så fint bål er virkelig en sjeldenhet på Røvolfjellet. Og med slike råvarer – - og slike solnedganger – - kan man trolig ikke ha det bedre. Mens middagen fordøyes og bålkaffen drikkes går tiden med til å studere kart og forsøke å identifisere alle toppene man ser herfra i nord og i øst. Jeg får til et brukbart panorama, og drister meg ut på navnsetting av disse grensefjellene. Fra venstre (nord) mot høyre (øst): Rödfjället (helt i venstre bildkant) – Skedbrofjällets to topper, med Skedbrofjelltangen foran – Brattriet – Fiskbäckvålen (like til høyre nedenfor Brattriet, det det er et «hakk» i panoramaet) – Skomshåriet (den lange, lave formasjonen) – Lill-Handskinnvålen (så vidt synlig som en topp til venstre for den mer markerte Bustvålen) – Bustvålens to topper (den vestre er den spisse omtrent midt i bildet og den østre er den lavere og rundere til høyre) – Rogsvola – Bredåvålarna. Korriger meg gjerne! På bilder under ser man Rogsvola, Bredåvålarna, Nordre Litlevonsjøvola, Kralvola og Kratlvoltangen. Dette er jeg mer bombesikker på. Videre følger litt solnedgangs-spam. Det får dere nesten bare tåle. Litt ved sankes mens man tar kveldens siste fiskeøkt – slik at man har til et ørlite kaffebål siste morgen. Våren har kommet brått på noen. Får håpe isfiskeren kom seg i land, selv om utstyret ble stående igjen på isen. Siste dag blir bare transportetappen ned til Storvika og båtturen til Jonasvollen. En av de finere turene jeg har hatt i Femundsmarka er over. Og tror du ikke kilosgrensa røk også. Takk for turen!

Takk for en ærlig og fin rapport Ser ut til at du fant den "riktige" stemninga i Femundsmarka.

Ville holdt meg i de vestlige områdene om det er ørret du ønsker. Akkhanasjohka, Karasjohka og områdene rundt disse. Mot Gavdnajavri og videre østover øker sannsynligheten for hvitfisk.

Man kan drømme om Norge på langs og Canada på tvers, men i noen perioder av livet må man bare akseptere at noen timer ved bålet i marka bak huset er det man får. Denne fredagskvelden trosser jeg dørstokkmila etter at avkommet har sovnet, og sykler et stykke opp i bakkene mot markaområdene vi har bak huset. Godværet og den første våryrheten har meldt sin ankomst. Jeg har tenkt meg opp til den faste bålplassen min, som ligger høyt opp og fint til for solnedgangen. Jeg parkerer sykkelen og smetter på trugene, og legger i vei inn i skogen. Det er et kappløp mellom meg og de siste solstrålene. Jeg kjenner fort at jeg rett og slett ikke orker hele turen opp til plassen min i dag. Jeg er helt kake. Jeg finner i stedet en nokså fin kolle med litt utsyn, langt nok bort fra vei og sti til at jeg føler meg helt alene. Ikke det at det kommer folk innover her i kveld uansett, men allikevel. Jeg finner nok brukbar ved til bålet, fyrer opp, finner godstillingen på reinskinnet akkurat i tid til å få med meg solnedgangen. Jeg ser at bålet blir bra. Alle vet at det er forskjell på et godt og et dårlig bål. For en gangs skyld går røyken rett vekk fra meg. Det er fredag, så jeg unner meg en øl. Roen kommer sigende, med tyngde. Det er alt for lenge siden sist. I det skumringen tar over for dagslyset begynner en kattugle å tute et stykke lenger inn i marka, men ikke lenger unna enn at det føles nært. Kattuglas spøkelsesaktige lyd minner meg om ulvehyl. Ulveuglas spill gjør at jeg et øyeblikk føler meg hensatt til dypere ødemarker. Håmmårbekken nede i dalen under meg høres unektelig ut som Thelon river. Her hvor jeg sitter har ingen sittet før, det er jeg sikker på. Denne marka står akkurat nå ingenting tilbake for Nordvestterritoriene. Jeg sender noen snapper til noen jeg vet setter pris på slike snapper, og tar noen bilder, før jeg legger vekk telefonen og suger inn øyeblikket til det fulle. Når ølen er tom blir det et par brødskiver med ost på bålet. Ulven og Thelon bråker ufortrødent videre. Jeg legger meg tilbake på reinskinnet og kikker opp på den kveldsblå himmelen og de karakteristiske pistrete grantoppene man finner her øst for Store Slavesjø. I det mørket begynner å få fullstendig overtaket, og den siste veden er brent opp, slutter ugla å tute, og jeg pakker sammen og trasker ned igjen. Mens jeg triller ned bakkene på sykkelen, tenker jeg hvor heldig vi er som har marka så nært. Den er ikke urørt og utilgjengelig, men den er stor nok og vakker nok på sin måte. Jeg håper det blir mulighet for flere slike kvelder. Og drømmen om Norge på langs og Canada på tvers kommer nok til å leve videre.

Takker for det! Vi var heldige i og med at vi hadde kjentfolk som ville kjøre hele turen fra Alta. Vi slapp derfor å gjøre mye research rundt transport, så jeg kan dessverre ikke hjelpe deg så mye på vei. Men kommer du deg til Hetta vil jeg tro det ordner seg med drosje, i hvert fall fram til Nunnanen. Derfra er var vegen dårligere, så da bør man kanskje ha høyere bil og 4wd. Sikkert mulig å finne drosje som vil kjøre helt til endes. God tur!

Drømmetur det der Bjarne! Ser fram til rapport allerede. Bildet under viser @arbe på det høyeste punktet mellom Lille og Store Vonsjøen, god og svett. Anbefaler å gå i land så langt nord det er mulig å komme i Store Vonsjøen. Følg så vegetasjonsbeltet i liene opp mot Vonsjøgusten. Der er det overkommelig å gå, og ruta gjør seg litt selv mener jeg å huske. Unngå for guds skyld steinørkenen nede i dalbunnen mot Søndre Lillevonsjøvola, som du ser på bildet under.

Dette var før GPS ble oppfunnet, mer eller mindre, så det finnes nok ikke. Men kan vel alltid skissere på et kart eller noe.

Fin rute som dekker hele sørlige delen av marka, inkludert indrefileten inn mot svenskegrensa. Ville nok hatt min. en uke om dere ønsker å ta det litt rolig og fiske. Grøtåa motstrøms er nok ingen stor padleopplevelse, men dersom dere liker eventyret og utfordringen og ikke er redd for å slite litt er det overkommelig. Fint å padle i korte strekk, og uansett er ikke distansen så lang fra Krokethåen til Stormyr. Bæring fra Store til Lille Vonsjøen er grei, så lengde dere finner "stien". Dersom dere har god tid vil jeg foreslå å henge på Våndåhåen i forlengelsen av Lille Vonsjøen og tilbake mot Røa via Rogen. Veldig fint område, men dere blir litt mer utsatt for vind og vær på Rogen. Eller er det kanskje en god ide å snu ruta, som nevnt i forrige kommentar. Kan gi mer tid i kanoen og mindre slit. God tur!

Flott tur og rapport! Ser fram til å padle Karasjohka en vakker dag.

Synes Jens går Tonje en høy gang på alle mulige måter, både i valg av tur, gjennomføring, filming, refleksjoner og produksjon. Tonje-produksjonen har et TV2 Bliss-preg over seg synes jeg. Men dette er så klart mye smak og behag. Det er klart at bakteppet med lovbrudd i Tonje-serien ikke hjelper. Det er også noe med det å få flydd inn vin til leiren din og samtidig kalle det en ekspedisjon... Tviler ikke på at Tonje er en like ekte "villmarking" som Jens, men den serien der funker ikke for meg.