Jo

Diskusjonsforum av denne typen er morsomme å lese bl.a. fordi folk tar i og diskuterer så fjærene fyker, spiller roller, bløffer og generelt viser engasjement. Det passer imidlertid dårlig å bløffe og spille roller når man skal gi råd om sikkerhetsprosedyrer, herunder tausoloklatring. Jeg vil oppfordre de som leser "oppskriftene" gitt på denne tråden til å ta dem med en solid dose salt.

Jeg syns Norveggen på Glitterind var en fin tur. Lett klatring på tidvis litt løs stein, men i et utrolig flott "miljø". Da jeg gikk den, for noen år tilbake, var ikke toppskavlen noe problem. Det var bare snakk om et par meter loddrett snø helt på slutten. Har hørt om folk som har måttet grave seg gjennom skavlen, og vi hadde med spade for sikkerhetsskyld.

Jeg var på Breitind forrige helg, 19 mai. Vi gikk på beina opp Trollstigen til kafeen/kioskene og på ski derfra. Gikk ryggen fra vest opp på Breitind og kjørte ned en renne i fronten. Fin tur, men litt råtten og tung snø slik at det lønner seg å kjøre bratt. Så fint ut i retning Finnan, men jeg tror ikke jeg hadde giddet å kjøre ned i Innfjorden. Snøen ligger ikke særlig langt ned. Ellers var det også greit skiføre i Vengedalen. Man må bære skiene litt på Blånebba, men jeg tror du kan gå på ski fra veien på Vengetind. Litt lite snø på Hurrungtoppen.

Hvis du sikter til Torshammeren på Kvanndalstind i Romsdalen er det jo naturlig å kombinere med en tur på selve Kvanndalstind. Ellers ligger klassikere som nordveggen på Romsdalshorn og Drømmediederet på Vengetind i samme område (med utgangspunkt i Vengedalen). Denne føreren anbefales varmt, http://home.no.net/bjartebo/guide.html Det er fint å gå på Torshammeren allerede nå, men da må du bruke ski på anmarsjen. Juli og august er bedre hvis du ikke vil bruke ski.

Prøv turistkontoret i Nanortalik. Du finner det sikkert hvis du googler litt. "Byen" ligger ved utløpet av Ketilsfjord (Tasermiutfjord) helt på sydspissen. Jeg har bare vært der og klatret, men jeg inbiller meg at det er fine fotturer i området. Mange, høye brakebusker gjør det vanskelig å gå i dalene, så det lønner seg sikkert å finne en merket/opparbeidet sti/tur. Klimaet er omtrent som sommerstid i Jotunhjemmet og naturen er mildt sagt fantastisk. I tillegg har området en spennende historie med den norønne beboelsen. Det har ligget flust med vikinggårder i fjordene og du ser fremdeles hustuftene enkelte steder. Landet under Leidarstjernen (Helge Ingstad), Eirik Raudes saga og Grønnlendingenes saga anbefales som turliteratur.

De ivrigste motstanderne av Diamox, som f.eks. Gangdalbrødene, er storforbrukere av kunstig oksygen og faste tau lagt av sherpaførere. Det sistnevnte er etter mitt syn virkelig dårlig stil. Diamox er for det første en medisin som kan hjelpe deg hvis du får høydesyke. Å kalle det dårlig stil er så fjernt at det neppe trenger noen kommentar. Det kan imidlertid også brukes forebyggende. Hvis du vet du skal gjøre en brå oppstigning, som er litt på kanten, kan du ta legemiddelet en periode før du skal i gang, og på denne måten redusere faren for å bli syk. Alle er vel enige at det beste er å unngå dette ved å heller justere farten på stigningen, og jeg er enig i at slik bruk kan diskuteres, men synes personlig det er litt stramt å kalle det dårlig stil å ta forebyggende medisin. Jeg har selv brukt Diamox to ganger. Den ene gangen ble jeg dårlig (men ikke med ødem) og tok medisinen kombinert med å redusere hastigheten på oppstigningen. Det fungerte bra, men det er jo mulig det hadde fungert uten Diamox også. Den andre gangen, i Pamir, ble vi fløyet direkte opp til 4200 moh. Vi fant ingen alternativer til denne transporten og spiste Diamox for å forebygge en eventuell kjempesmell. Det gikk greit, men det samme, vi vet jo ikke om det hadde gått like greit uten. Såvidt jeg har forstått øker ikke Diamox hastigheten på aklimatiseringen, men den reduserer faren for å bli syk. Dette er det imidlertid sikkert andre som har mer greie på enn meg. Bivirkningene er hemningsløs urinering til alle døgnets timer og prikking i hender og føtter. Det å slippe å tisse fem ganger hver natt er mer enn god nok grunn til å unngå Diamoxbruk. Hvis jeg skulle på Mont Blanc ville jeg tatt en tur med banen til Aguille Midi og tilbrakt noen timer der og kanskje tatt en tur på en annen medium høy topp i området. Det er mye gøyere og mye mer effektivt enn å spise piller.

Høres ut som "stumpeski". Regner med at bindingen tar klatrestøvler. I så fall er de perfekte til anmarsjer, eggtraverser om vinteren o.l. Har selv et par stumpeski som jeg har hatt mye morro med. Hatt de med på vintertraverser som Svellnosbreen rundt, Vengetindstraversen o.l. Passer på sekken under klyving og reduserer anmarsjtidene radikalt. Ikke minst veldig gøy å kjøre ned fra toppene på kortski. Har sett en tendens til trugeromantisering på disse sidene. Stumpeski er mye, mye, mye bedre i så og si alle situasjoner.

Superdupert! Det er lite annet i Norge som kan konkurrere med Hollenderan og Baugen i ren og skjær klatrekvalitet. Gleder meg til å studere føreren.

Jeg har et ubrukt TNF VE 25 jeg skal selge. Kan gi en meget god pris sammenlignet med butikk. tlf 93231640

Man skal være forsiktig med å uttale seg om skredfare fra PCen på kontoret, men jeg ville ikke hatt noen betenkeligheter med å gå Skarverennstraseen. Hvis dere, som naturlig, holder dere på flatene, unngår dere lett rasfarlig terreng.

Stygt å glemme Molladalen... Her er noen linker til førere i nord http://www.oslosportslager.no/product/2732/7887/419593/Ed_Webster's_Climbing_the_magic_islands_-_Lofoten_klatref%f8rer.html http://www.bodoklatreklubb.no/new/?s=4 http://www.blixt.no/KvaloyaArchives/index.html

Stavanger - Mye fin klippeklatring. Også fin turklatring i vegger, men det fineste som f.eks. rutene på Kjerag er ofte vanskeligere enn 6+. Uskedalen ved Rosendal i Hardanger - Fine, faste, lange ruter i 4 store vegger. Mye under grad 6+ Jotunheimen/Hurrungane - vakker natur, men mye folk og løs stein. Mer for utsikten enn klatringen Romsdalen - Ekstremt vakkert. Mange fine lange ruter, men også mye løs stein Innerdalen (opp fra Sunndalen) - Ekstremt vakkert. Fine, men løse, lange ruter Bodø - En tur over Strandåtindtraversen er en opplevelse. Nydelig rissklatring og flotte omgivelser på Fugløya Lofoten - Norge på sitt vakreste, superfin klatring i alle varianter Stetind - En tur opp Sydpillaren, eventuelt Vestveggen/Vesteggen er noe man husker Kugelhorn (like ved) - Østeggen Tromsø - Hollendarene på Kvaløya har ruter med 5-6 taulengder på noe av Norges fineste stein (Lyngsalpene er for løse til klatring om sommeren) Det fineste og mest eksotiske ligger definitivt nord for polarsirkelen.

Det heter Verdon. Et meget populært sted på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. Det fleste rutene starter med at man rappelerer ned halve veggen og klatrer 4-5 taulengder opp igjen. Klatringen er stort sett loddrett til svakt overhengende, temmelig teknisk og balansekrevende. Mye på grunne dråpehull. De fleste rutene er fra grad 6 til 8, og det er lengre mellom boltene enn på mer moderne klipper. Utsikten er upåklagelig og man bor i en liten, kozelig by i nærheten. Anbefales.

Jeg hadde definitivt ikke dratt til Finse i januar med et 1-duks messetelt av tipitypen.

Du kjører opp veien mot Gaustadtoppen. Anmarsjen går på en ubrøytet grus/kjerrevei som tar av til høyre omtrent på tregrensen. Kjerreveien er helt sikkert merket på kartet. Du følger denne til du ser isen.

Brukte Fritchi i mange år og har gått over til Dynafitbindinger. Etter min smak er Dynafit bedre i alle sammenhenger. Genialt system. Skjønner nesten ikke hvordan det kan virke. Hvis du vurderer lette ski bør du være obs på at de ofte blir litt for stive i forskien (lengderetningen) slik at det er vanskelig å "komme opp" i løssnø og gjennomslag. Jeg er svært fornøyde med mine Snowvolf. De er lette og mine eksemplarer er relativt myke i forskien. Finnes sikkert mye annet som er knallbra. Mange Rando-støvler er for myke i skallet. Ville brukt litt tid på å finne noen som er både behagelige for din fot og gir nok støtte.

Her var det mye velment synsing. Hvis folk virkelig er redd for at selen skal ryke, bør de heller la seg berolige av testen på vedlagte link. http://www.blackdiamondequipment.com/scene/beta/qc_kp.php

Har du vurdert Hurrungene? Det er som regel brøytet opp til Turtagrø. Ca 6 timer i bil fra Bergen og du trenger ikke gå langt fra bilen for å finne bra teltplass. Ringstind, Nordre Dyrhaugstind m.m er supre skitopper og den villeste delen av Jotunhjemmet kler romjulslyset svært godt. Det er selvfølgelig store muligheter for drittvær, rasfare osv, men det gjelder jo resten av heimen også.

Det var et år med meget lite snø. Du har selvfølgelig rett i at dette er potesielt svært rasfarlige steder, men det gjelder hele området. En påske jeg var der oppi der gikk folk i ras tre forskjellige steder på samme dagen (Ringsdalen, i henget før Skagastølsbreen og i henget under Tindeklubhytten) ( Alle klatre seg). Jeg husker veldig godt utsikten fra Gjertvasstind og den fantastiske stemningen i Styggedalen i grålysningen. Jeg husker også at vi gikk i snøbakken opp til neste topp, men ikke om gikk helt opp. Jeg samler ikke på topper og er mye på tur, så la oss legge til grunn at vi ikke gikk opp på Store Styggedalstind. Tror det relativt ofte er lite snø i julen. Noen venner av meg gikk nordpilaren på Gjertvasstind like før jul for noen år siden i tilnærmet sommerforhold (hvis vi ser bort fra - 20 kuldegrader).

Har ikke gått den om vinteren, men var en tur på Gjertvasstind og muligens en av de første Styggetdalstindene en romjul for noen år siden. Vi brukte stumpeski (korte og lette randonneski), på klatrestøvler av plast, og da var det en veldig grei anmarsj fra Tindeklubhytten. Vi gikk opp breen til Gjertvasskaret og hadde fin sporsnø til topps. Det er forøvrig gedigen forskjell på forholdene i Hurr i løpet av en vinter. Det var minus 25 på den nevnte turen, og som regel er det elendig vær. Det vil være mye lettere og mer behagelig å gå traversen litt ute i mars/april.

Anton Berges Egg er en artig tur. Hvis du går inn i Glumrejelet ligger den til høyre rett før den tydelige snørennen som skjærer opp mot høyre. Eggen utgjør kanten av "veggen" på rennens høyre side. Det er ikke en travers, men mer en egg/vegg/flanke som ender på en fortopp av Gullfjellet. Det er gått mange varianter i årenes løp, men det blir mest klatring hvis du starter på selve eggen og følger den direkte. Hvis du klatrer lengre til høyr blir det lettere. Hvis du følger den direkte varianten er det ca 2 taulenger med grad III/IV i starten, deretter følger snøbakker avbrudt av korte hammere til toppen. Mye av klatringen foregår i frossen mose. Jeg ville tatt med noen fjellbolter og en friend nr. 4 i tillegg til annet utstyr. Du kan returnere ned rennen ved siden av, men vær forsiktig med skavlen på toppen. God tur.

Føringen på Stetind, som på Storen, er et langt større problem enn at det en ytterst skjelden kan lander et helikopter der. De som driver føring på Stetind har plassert borebolter, 1 på eggen og 4 på toppen for å feste en boks for toppbok. Etterspørselen etter føring på statustopper som Stetind og Storen presser hele tiden grensene for tilrettelegging. Unødvendige bolter, faste tau, nødbivier osv er kjente fenomener fra Alpene fremtvunget av førerinteressene. I valget mellom to onder ville jeg personlig syns det hadde vært bedre om folk ble fraktet med helikopter f.eks. 1 dag i uken i sesongen, enn at de dras opp normalveien, det settes permanente installasjoner og det skapes kø og mistrivsel på en jevnlig basis. Hvis folk hadde valgt tur etter evne istedenfor å kjøpe seg topper hadde ikke dette vært et problem. Hvis folk hadde respektert Stetinds eget krav til bestigerne, at du kan klatre grad 4 på egne sikringer, og giddet trene seg opp til et slikt nivå, ville Stetinds verdighet være sikret. Men slik er ikke menneskene og jeg er desverre redd for at Stetind i årene fremover i større og større grad kommer til å bli preget at de som vil kjøpe toppen og de som vil selge den.

Det ble klatret noen ruter der av klatrere fra Bergen på begynnelsen av 80-tallet og kanskje før. Mer vet jeg ikke.

I år med lite snø kan Slingsbybreen være temmelig grisete, med sprekker og vanskeligheter pga avsmeltning opp mot Mohns skar. Jeg har ikke sett den i år, men det er svært lite snø i Hurr nå. Forrige helg brukte folk tau på det siste strekket av Skagastølsbreen opp mot Bandet pga noen sultne tverrsprekker. Høyst uvanlig. Strekket fra Mohns skar til toppen er enkelt (II kanskje), men noe utsatt. Personlig ville jeg langt heller solert f.eks. Heftyes enn å gå alene over en Slingsbybre i dårlig forfatning, men som sagt, jeg har ikke sett den i år og det skader jo ikke å stikke opp å ta en titt.

Du kan ikke gå risikofritt, alene på Store Vengeting, Kvanndalstind, Juratind og Romsdalshorn. I større eller mindre grad er det utsatt klyving (II til III) på disse turene og folk bruker vanligvis tau på passasjer. Juratind er vel den enkleste, men hvis du faller på det siste opptaket til toppen faller du veeeldig langt. Når det er sagt er det ikke uvanlig å gå uten tau på disse toppene, men da du bør vite hva du driver med. De andre toppene du nevner skal jeg ikke uttale meg om.